 | ||
Debatten om likelønn mellom kjønnene har gått i alle medier i vinter. De store tunge fagforbundene har vært klare og tydelige på at likelønn må prioriteres. Likelønn er en av samfunnets viktigste likestillingsutfordringer.
En undersøkelse blant menn viser at flertallet av de spurte er villige til å avstå fra lønnsøkning dersom de kvinnedominerte yrkene får mer. Erkjennelsen av urettferdigheten i at mennene tjener 1 krone der kvinnene tjener 80 øre er tydeligvis i ferd med å feste seg i samfunnet. Menns vilje til å bidra til likelønn er meget oppløftende.
Møre og Romsdal Arbeiderparti vedtok en egen uttale om likelønn på vårt årsmøte 8. mars for nøyaktig et år siden. Vi er derfor godt fornøyd med at Regjeringen nå varsler en egen stortingsmelding om likelønn som skal legges fram for Stortinget til høsten.
Innholdet i stortingsmeldinga er ikke klart ennå. Men meldinga skal ta utgangspunkt i Likelønnskommisjonens utredning som peker på en rekke tiltak og virkemiddel som må spille sammen. Kommisjonen har lagt fram en grundig og god dokumentasjon i forhold til kjønnsbaserte lønnsforskjeller. De har også foreslått mange tiltak for å jevne ut disse forskjellene.
Det er flere likestillingsgrep som må tas før vi kan oppnå likelønn. Et godt likelønnsoppgjør alene er ikke nok dersom de strukturelle forholdene som påvirker likestillingen mellom kjønnene ikke endres. Viktige tema er alt fra Likestillingsloven og kontantstøtten, til flere kvinner i ledende stillinger og fordeling av omsorg i hjemmene. Greier vi ikke å endre de strukturelle forholdene så vil vi aldri nå målet om likelønn mellom kvinner og menn.
I Soria Moria II sier Regjeringen at likelønn og utjevning av lønnsforskjeller er viktige mål. Dersom partene avklarer at det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft, og utformer mekanismer for å oppnå en varig utjamning slik at det norske systemet for lønnsdannelse ikke svekkes, så er Regjeringen innstilt på en nærmere dialog om likelønnsspørsmålet allerede ved tariffoppgjøret nå i år.
Signalene som har kommet fram i løpet av vinterens likelønnsdebatt, sammen med Regjeringens uttalte vilje, gjør at målet om likelønn rykker nærmere. Det er det virkelig grunn til å rope hurra for i forbindelse med markeringen av 8. mars, selveste kvinnedagen!
Stortingsrepresentant for Møre og Romsdal Arbeiderparti
Kommentarer
Som gammaldags mann er jeg noe forvirret.
Det snakkes om likelønn mellom kvinner og menn?
Jeg trodde vi hadde det.
Er det virkelig slik, at det er ulik lønn mellom mannlige og kvinnelige sykepleiere, eller ingeniører, eller elektrikere, eller kokker osv.
I debatten høres det helst ut til at det er lik lønn på tvers av faggrupper som er målet, er dette tilfelle?
Skal alle ha lik lønn?
Eller er noen likere enn andre?
Går det på sektor, eller stilling, eller arbeidsplass, eller hva?
Går det kanskje på skole?
Skal alle fag ha lik lønn?
Teller skolebenken mer enn læretid? Eller motsatt?
Skal ferskvaresjefen i storbutikken ha lik lønn som avdelingssykepleieren?
Kan noen gi et fornuftig svar på dette?
I hvilke fag er det ulikheter i dag?
Hei Thor.
Det er gode spørsmål du stiller.
Likelønn mellom kjønnene handler om mer enn lik lønn for likt arbeid. Kvinnedominerte yrker er gjennomgående lavere lønnet enn mannsdominerte yrker, selv om de yrkene som sammenlignes har like lange utdanningsløp.
Eksempelvis så har en ingeniør i en kommune MYE mer betalt enn en sykepleier i samme kommune. Sykepleieren kan ha ansvar for ei hel avdeling med pasienter, mens kommuneingeniøren kanskje har ansvar for vann og avløp. De som innehar disse stillingene har like lang utdanning og stort ansvar, men forskjellig avlønning.
Tilsvarende eksempel finnes også i andre sektorer. Eksempelvis så har en renholder og en sveiser begge fagbrev. Selv om begge jobber i samme bedrift så har renholderen lavere avlønning enn sveiseren på tross av at begge har meget viktige funksjoner.
Denne systematiske urettferdigheten må det rettes opp i. Og jeg er rimelig optimistisk nå når partene i arbeidslivet har kommet med så entydige uttalelser på at de ønsker å prioritere likelønn.
Jeg forstår fremdeles ikke problemstillingen.
”Kvinnedominerte yrker er gjennomgående lavere lønnet enn mannsdominerte yrker, selv om de yrkene som sammenlignes har like lange utdanningsløp.” sier du
Mannsdominerte yrker har ikke lik lønn.
Det er til dels store forskjeller mellom fag med like lange utdanningsløp.
Det samme gjelder for kvinnedominerte yrker.
Du sier:
en ingeniør i en kommune MYE mer betalt enn en sykepleier i samme kommune. Sykepleieren kan ha ansvar for ei hel avdeling med pasienter, mens kommuneingeniøren kanskje har ansvar for vann og avløp.
Det høres her ut for at sykepleieren har en mer betydelig stilling enn kommuneingeniøren.
Vann og avløp, er trolig et rørnett på mange mil med flere typer rør, pumpestasjoner og renseanlegg.
Tenk på hva som skjer den dagen kloakken stopper eller vannet ikke kommer.
Da blir det store problemer, både med mat og helse.
Jeg var en gang i en diskusjon om hvilke yrker som var viktigst.
De kvinnelige deltakerne holdt på sykepleiere og lærere, det var jo snakk om helse og våre barn.
Jeg sa spørsmålet var vanskelig, men kom frem til at det kunne være transporten, uten den kunne vi ikke levd i Norge.
Det riktige svaret er at alle yrker er like viktig og fyller sine oppgaver i et totalsamfunn.
Når en ser på kvinnelønn ser en kun over på bekvemme mannsdominerte yrker.
Skal en overhode ha mulighet for å nå frem må en først se i egne rekker.
Helsevesenet dominert av kvinner er den største hindringen.
Få alle kvinner som ønsker det inn i 100 % stillinger.
I denne sektoren drives det stort misbruk av kvinnelig arbeidskraft.
Dette kan kvinner selv gjøre noe med.
Det var nylig en undersøkelse som viste at det i det offentlige var størst missnøye med arbeidsplassen. Det er også størst sykefravær.
Den dagen kvinnedominerte arbeidsplasser makter å ordne opp innen egen gruppe, vil også lønnen gå opp.
Nå fokuseres det kun på lønn og ikke på psykososiale forhold og helse.
Tove-Lise
Neppe!!!!!
Dette er en svært interessant debatt Thor. Og jeg setter pris på at du ønsker å diskutere. Jeg forsøkte ikke som du påstår å framstille sykepleieren som viktigere enn kommuneingeniøreren. Tvert i mot så forsøkte jeg å framstille de som like viktige for samfunnet vårt. Urettferdigheten ligger i at de kvinnedominerte yrkene systematisk er lavere lønnet enn mannsdominerte yrker, selv om vi tar høyde for like lange utdanningsløp og arbeidserfaring. Denne skjevheten i lønn har mange årsaker, noe jeg forsøker å få frem i mitt hovedinnlegg. Deltid er som du er inne på også en årsak. Dersom du følger denne linken vil du finne mer om likelønn og hva som må til dersom vi ønsker at kvinnedominerte og mannsdominerte yrker skal verdsettes like mye.
Jeg synes det er viktig at vi oppnår likestilling på dette området, og er derfor svært glad for at både partene i arbeidslivet og Regjeringen nå tydeligere enn noen gang tidligere ønsker å gjøre noe med denne urettferdigheten.
Tove-Lise
Du imponerer, om jeg provoserer noe.
Om det ikke virker slik er jeg faktisk enig i målet i ditt innlegg.
Jeg støtter enhver kamp mot urettferdighet.
Jeg bruker aldri ordet likestilling i denne type debatter, jeg bruker konsekvent likeverd.
I min verden er det mye ulikt som er like mye verd.
Rengjøringen på sykehuset er meget viktig for folkehelsen, men fag lønnes ulikt.
Med noen og førti års medlemskap i LO og flere tillitsverv, kjenner jeg en lønnskamp når jeg ser den.
Det jeg prøver å få frem er noe som er fundamentalt, rydd i eget hus før du går til kamp.
Det kan virke som om at kvinner er flinkere til å forlange, enn til å ordne opp internt.
De forholdene vi vet eksisterer, innen helsevesenet, bevertning og overnatting, renhold, varehandel osv, nevnes ikke av de kvinnene som snakker om likelønn.
Gruppene er i tillegg svært lite representert i debatten.
Debatten føres i stor grad av kvinner i ulike administrative stillinger.
Et gammelt arbeidsgiverknep til å roe ansatte på, er å skape usikkerhet.
Har en delstilling, tier en. Man må jo ha arbeid, ungene trenger mat og sko.
Av kvinner i delstillinger er relativt få organiserte, dette gjelder i alle fag.
Den beste arbeidskraften for en del arbeidsgivere er enslige kvinner med forsørgeransvar i brøkstillinger. De trenger arbeid og gjør det meste for å tjene til livets opphold. Det er i mange tilfeller nærmest å betrakte som slavearbeid. De klager ikke, organisasjonene ser dem ikke, eller de er uorganiserte, de tørr ikke organisere seg.
Det undrer en del av oss menn som ser dette, at kvinner ikke ser og gjør noe med det.
Kan svaret være så enkelt at dette ikke er kjønnskamp, men i mange tilfelle kamp kvinne mot kvinne og det er de sterkeste som setter dagsorden.
Det er sunt for demokratiet at vi ikke er enig i alle saker Thor, også innenfor Arbeiderpartiet. Jeg er uenig med deg i at det er kvinnene selv som må ordne opp i det forholdet at kvinner systematisk er lavere lønnet enn menn. Dette må samfunnet ta ansvaret for gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, og kan ikke overlates til den enkelte kvinne (og mann som velger kvinnedominerte yrker).
I tillegg har vi fortsatt en vei å gå for å tilrettelegge for at menn kan ta flere omsorgsoppgaver i heimen. Her er blant annet permisjonsordningene for menn viktige. Unge, moderne menn ønsker mer tid sammen med barna sine. Det synes jeg er kjempebra både for barna, mennene selv og samfunnet forøvrig.
Tove-Lise
Vi er ikke veldig uenige.
Det jeg trekker frem er arenaer, der menn lite kan gjør og kvinner gjør lite, for å bedre forhold. Nå tenker jeg ikke lønn.
Tror nok vi er enige i det meste på andre områder, som du bl. a. nevner her.