I helgen kunne vi lese i VG fortellingen om norske Kari Ann Volden (42), som ikke får utstedt norsk pass til sine to sønner som er født av surrogatmor i India, og dermed ikke kan ta dem med hjem. Jeg kjenner medfølelse med henne. Jeg kan også forstå en enorm sterk drivkraft og ønske om å få et barn.

Men selv om jeg kan forstå hennes fortvilelse over situasjonen er det ganske navlebeskuende å skyte på norske myndigheter, for noe som er hennes eget ansvar. Det er hun som har valgt å reise til India for å bruke surrogatmor. Derfor er det også hennes ansvar og risiko for eventuelle komplikasjoner hun vil oppleve knyttet til en slik situasjon.

Bruk av surrogatmor er forbudt i Norge. Bioteknologiloven har bestemmelse som sier det er straffbart å medvirke til behandling som er forbudt i Norge. Utstedelse av pass og personnummer til barn i en slik situasjon kan i ytterste konsekvens altså være straffbar medvirkning til å bryte norsk lov. Slike situasjoner må derfor håndteres svært ryddig av norsk utenrikstjeneste.

Er jeg innhuman? Noen vil mene ja, andre synes jeg har helt rett.

Hva skal vi med nasjonale regler når folk uansett kan dra til utlandet og få gjort det de ønsker? Hva gjør vi når situasjoner oppstår i utlandet? Skal norske myndigheter alltid ordne opp? Er det realistisk? Er det ønskelig?

Norske myndigheter skal selvfølgelig hjelpe så godt de kan. Likevel går det noen grenser.

Vår utenrikstjeneste har 80 000 konsulære saker i året. Mange av dem er helt greie og er uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker. Nordmenn som begår kriminalitet i utlandet og som fengsles. Folk som utsetter seg for stor risiko med viten og vilje. Folk uten reiseforsikring som havner i problemer eller dør i utlandet. Folk på helsereise som får alvorlige komplikasjoner. Nå også nordmenn som bruker surrogatmødre som får barn som ikke automatisk regnes som norske statsborgere. Saker som alle skaper store overskrifter i mediene og stort press på både oss politikere og på utenrikstjenesten om handlig. Hva gjør vi med dem?

Det er ikke lette avveininger. Spesielt vanskelig er det når barn er involvert. Norsk utenrikstjeneste har døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel, velferdsstaten er ikke global og kan ikke fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen norsk oppblåsbar velferdsstat som du kan ta med deg på ryggen og dra. Det burde være en selvfølge å forstå det, men er det dessverre ikke.

Sannsynligvis vil saken i India løse seg gjennom adopsjon slik at barna kan være med til Norge og vokse opp her. Det er ikke noe jeg skal stille meg til moralsk dommer over. Men jeg håper saken får flere til å sjekke grundig hvordan regler er å forstå. Både når de begir seg ut på noe som har enormt vanskelige etiske dilemmaer og som norske lovgivere heller ikke har tillat i Norge. Det skal ikke være, og er heller ikke, automatikk i at det ordner seg.

Her kan du lese mer om norske regler og bioteknologi