Jeg sitter her med tårer i øynene og en stor vond klump i brystet. Nå har det skjedd igjen. En ung mann, akkurat fylt 20 år, har ikke fått det tilbudet han trenger for å få hjelp med sitt rusproblem. La oss kalle den unge mannen Per. Per begynte og ruse seg rundt 17 års alderen og har siden slitt med rusproblem.

Som stortingsrepresentant får jeg forholdsvis mange personlige henvendelser fra enkeltmennesker. Problemene kan være alt fra hvordan man skal søke for å få refusjon etter operasjon for overvekt, til henvendelsen jeg fikk i går fra to fortvilte foreldre som er alvorlig bekymret for sin narkomane sønn. Per er sønnen til dette foreldreparet.

Per er en helt vanlig gutt som dessverre leflet med narkotika i ung alder og ble avhengig. Heldigvis har han foreldre som stiller opp og står på for han. For å gjøre en lang og vond historie kort så har Per vært ut og inn av forskjellige behandlingsopplegg. Det meste uten særlig god virkning for Per.

Jeg har stor respekt for alle de dyktige og engasjerte menneskene som jobber i barnevernet og rusomsorgen. Jeg vet at de aller fleste virkelig er dedikerte i gjerningen sin. Men når en representant fra barnevernet møter opp hos Per, som har alvorlige rusproblem, med spørsmålet: “Vil du fortsatt være i behandling eller vil du ha en egen leilighet her i Asker?”. Da reagerer jeg. Det er flott med brukermedvirkning, men alle skjønner at et slikt spørsmål til en ungdom, som på det tidspunktet knapt erkjente at han hadde et rusproblem, nærmest blir som om du spør en ungdom: ”Vil du ha husarrest eller komme hjem når du selv vil om kveldene?”.

Firkantet lovverk og firkantet tolkning av lovverket
For noen uker siden, etter en periode med mye rusing, tok Per selv kontakt med barnevernet. Han var da motivert til avrusning, behandling og rehabilitering. Først ble det sagt at han skulle få plass til avrusning innen 1. september. Dette er etter min mening alt for dårlig. Per trengte akutt hjelp der og da når han var motivert. Foreldrene presset på og 6. juli fikk Per plass på en avrusningsavdeling i hjemkommunen for 3 uker. Deretter ønsket Per og foreldrene videre behandling og rehabilitering på et kollektiv for rusmisbrukere langt vekk fra hjemkommunen og hans tidligere rusmiljø.

I går skulle Per og foreldrene ha møte med behandlingsapparatet for å planlegge videre opplegg. Møtet startet med at en representant fra barnevernet sa at de gjerne skulle søke om plass på dette kollektivet, men at de ville legge ved en anbefaling om og ikke ta søknaden til følge. Begrunnelsen var visstnok at Per sin situasjon omfattes av to forskjellige lovverk. Dette resulterte i en gedigen nedtur både for Per og foreldrene hans. Kl. 1800 samme dag fikk foreldrene telefon fra avrusningsavdelingen. Per hadde mistet all motivasjon og skrevet seg ut av avdelingen sammen med to andre rusmisbrukere. Foreldrene vet nå verken hvor Per er eller hvordan han har det. De beskrev hvordan de hadde det med følgende ord:

”Det er sorg. Vi aner ikke hvor Per er eller hva han gjør nå.
Vi er maktesløse.
Vi er knuste.
Og jeg føler det er takket være Barnevernet og et firkantet regelverk som ble presentert på en elendig måte.
Fortvilelsen er større enn noen gang.”

Pers historie er ikke enestående
Historien til Per er dessverre ikke enestående. Mange foreldre med en narkoman datter eller sønn har opplevd akkurat det samme. Selv om det har skjedd mye positivt innen rusomsorgen de siste årene så er tilbudet langt fra godt nok. Det er ikke akseptabelt at narkomane eller alkoholikere som vil til avrusning må vente i ukes- eller månedsvis. Og det er heller ikke akseptabelt at man må vente på plass for videre behandling og rehabilitering etter avrusingen. Da begynner mange å ruse seg igjen, og avrusningen har nærmest vært bortkastet.

Alle tar det som en selvfølge at for eksempel hofteopererte eller hjerteopererte får komme direkte på rekonvalesent etter operasjonen. Der får de opptrening og veiledning for å mestre livet etter operasjonen. Veldig bra. Men hvorfor greier vi ikke å få til et helhetlig tilbud til de rusavhengige?

Stoltenbergutvalget
Torvald Stoltenberg har ledet et utvalg som har gjennomført en gjennomgang av rusomsorgen og narkotikapolitikken i landet vårt. Stoltenbergutvalget foreslår en rekke tiltak for å få et kvalitativt godt tilbud til rusavhengige. For dere som er interesserte så finner dere rapporten på denne lenken

Rapporten er nå ute på høring. Deretter vil Helse- og omsorgsdepartementet ta stilling til hvilke tiltak som må iverksettes for å forbedre rusomsorgen. Jeg har stor tro på at det kommer mye bra ut av dette. Men det vil dessverre ta tid. Fram til da ønsker jeg av hele mitt hjerte at alle som arbeider med rusavhengige møter disse og deres familie med en ydmyk og konstruktiv holdning, og strekker seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme behovene til disse fortvilte menneskene. Rusavhengighet er en alvorlig sykdom som må tas på det største alvor. Et skjevt ord eller en lite imøtekommende holdning fra hjelpeapparatet kan være det som gjør at den rusavhengige havner på kjøret igjen. Det var det som skjedde med Per.