 |
NHOs "Velferdsfelle"
I dag deltar jeg på NHOs årskonferanse 2011 Blant utfordringene NHO trekker opp knyttet til velferd er migrasjon og innvandring.
NHO skal ha ros for at de setter fokus på hvordan vi skal sikre god velferd også i framtiden. De har også tatt et viktig ansvar sammen med LO i arbeidet med IA-avtalen. Men for å bli tatt på alvor må NHO også kjenne sin besøkelsestid når det gjelder sosial dumping, som er en utfordring knyttet til nettopp migrasjon og velferd.
Jeg vil advare mot NHOs syn om at velferdsstaten må slankes for å være sterk nok for framtiden – jeg mener grunnlaget for velferdsstaten tvert om må styrkes.
I Norge lever vi av hverandres arbeid – og de verdiene vi alle bidrar med til samfunnet. Det betyr at vi politikere, men også arbeidsgiverne har et stort ansvar for å sikre velferden i fremtiden.
Skal vi kunne videreføre velferdssamfunnet vårt må flere i arbeid, og arbeidsinnvandrere må både ha anstendige rammer, delta i velferdssamfunnet og betale skatt.
Ryddig arbeidsliv
En stor del av de som kommer til Norge som arbeidsinnvandrere er bare løst tilknyttet arbeidslivet. Svært mange er midlertidig ansatte og er ikke organiserte. Dette betyr store forskjeller i andelen som er tilknyttet velferdsgoder og betaler skatt.
I FAFOs undersøkelse om arbeidsinnvandring i Oslo kommer det frem at det innenfor byggenæringen er hele 25% som ikke har kontrakt og ikke betaler skatt. Innenfor renholdsbransjene er tallet hele 53%. Om færre betaler skatt og med flere som er løst tilknyttet arbeidslivet vil velferdsordningene i fremtiden bli truet. Slik vi forventer av alle nordmenn må vi også forvente at de som kommer hit for å arbeide gjør sin plikt og krever sin rett.
Ledighet og trygd
Midlertidige ansettelser og løse arbeidsforhold gjør i tillegg arbeidsinnvandrere sårbare når det blir økonomisk vanskelige tider og endringer.
Når vi også vet at alt for mange arbeidsinnvandrere arbeider under dårlige kår og i strid med et anstendig arbeidsliv kan vi trekke konklusjonen at ledighet og trygd blir resultatet for mange når ledigheten stiger.
NHO og jeg er enige i at flere må i arbeid om vi skal kunne ha råd til god velferd også i framtiden. Problemet er at NHO fremmer en politikk for flere midlertidige ansettelser og et arbeidsliv med mindre reguleringer. Samtidig har de ikke tatt utfordringen med sosial dumping på alvor. Et tøffere arbeidsliv hvor flere blir utslitte og trygdede og færre betaler skatt vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det velferdssamfunnet.
NHO og arbeidsgivere må kjenne sin besøkelsestid. Istedenfor å kjempe mot tiltak mot sosial dumping bør de jobbe sammen med myndighetene og partene for å få opp organisasjonsgraden, kutte midleritidige ansettelser og sørge for at arbeidsinnvandrere har kontrakt og betaler skatt.
Jeg har derfor tre oppfordringer til NHO:
- Arbeidsgivere må ta sin del av ansvaret for å sikre ordentlige arbeidsvilkår og at folk ikke sliter seg ut.
- Midlertidige ansettelser og løs tilknytning til arbeidslivet fører til lavere grad av skattebetaling og deltakelse i spleiselaget. Arbeidsinnvandrerne må derfor få ordentlige tilsettingsforhold, og orgniasasjonsgraden må opp. Det tjener alle på.
- NHO må som en del av denne debatten gå i førersetet i forhold til å få arbeidsgiverne til å se hvilken rolle de har å spille i arbeidet for å sikre en bærekraftig velferdsstat for framtida, der flere må jobbe lenger for å få det hele til å gå rundt.
Hva tenker du om hvordan vi kan bekjempe sosial dumping, og sikre at alle som jobber i Noreg både har gode arbeidsvilkår og rettigheter i velferdssamfunnet, samtidig som de bidrar til det norske spleiselaget?
Vist 442 ganger. Følges av 6 personer.
Partisekretær
0
0
Kommentarer
Jeg synes at Raymond peker på veldig sentrale saker, men som nesten ikke er blitt nevnt i debattene i radio og fjernsyn i løpet av dagen for NHOs årskonferanse, 5. januar. Dårlige arbeidskontrakter, sosial dumpingliknende forhold, fokus på arbeidsmiljø og trivselsfremmende tiltak, midlertidige arbeidsforhold – som vil bli et enda større problem dersom EUs vikardirektiv skal gjøres gjeldende for Norge – hørte vi som fulgte debattene, lite om. At arbeidstakere over 60 år ofte blir presset ut av jobbene sine både i privat og offentlig sektor, ble gjort til et problem om at folk heller velger uføretrygd ennå stå i jobben!
Så viktige temaer som sysselsetting og velferdsordninger ble satt under debatt i dag. Men siden alle parter aksepterte NHOs premisser for debatten, ble den enkeltes forhold til arbeidslivet i løpet av dagen gjort til et privat problem. Det er den enkelte som trenger “et spark bak”. Det er blitt forklaringen på at folk er uføretrygdet. Ikke systemproblemer som manglende jobbtilbud fra NHOs medlemsbedrifter til folk som har vært borte fra arbeidslivet en stund, eller som har funksjonsnedsettelser. Vi hørte heller ikke noe om problemer som manglende tilrettelegging og inkludering på altfor mange arbeidsplasser, manglende tilbud om faglig utvikling som bedriftsintern kompetanseheving for at tilsatte kan følge med i utviklingen, større fleksibilitet med hensyn til arbeidstidsordninger og mulighet for hjemmekontor, for lite utfordringer i jobben for den enkelte, manglende positive tilbakemeldinger etc, etc.
Dersom noen tar seg bryet med å lese om arbeidsgivers plikter i Hovedavtalen for arbeidslivet, mellom NHO og hovedsammenslutningene og mellom Staten, KS og hovedsammenslutningene for offentlig sektor, kan en bli minnet om at arbeidsgiver har påtatt seg en rekke forpliktelser overfor sin arbeidstaker. Etterleves arbeidsgivers plikter i dag? Neppe over alt. Trenger NHO – og stat og kommune – å bli minnet om dette? Ja! Likevel, NHO slapp meget billig unna i dagens debatter, og arbeidsgivers plikter ble knapt nevnt, hvis overhodet. – Jeg er faktisk litt imponert over NHO som klarer å sette dagsorden i denne debatten, og være den som formulerer problemstillingene – selvsagt ut fra næringslivets perspektiver – på så sentrale samfunnsområder som sysselsettings- og velferdspolitikken.
Jeg hadde forventet at det er LO og Regjeringen som skulle ha vært på offensiven og stilt premissene. LO og Regjeringen skulle ha stilt NHO til ansvar, i stedet for å stå i tiltaleboksen selv. LO og Regjeringen skulle ha oppfordret NHO om å innskjerpe overfor sine medlemsbedrifter at de i større grad oppfyller sitt samfunnsansvar ved å tilby arbeid til ungdom som ikke har fullført videregående opplæring og til arbeidssøkere med helseproblemer eller som har funksjonshindringer og som mottar offentlige ytelser, men som ønsker å komme ut i arbeidslivet. – Men for å kunne gjøre dette, må jo Regjeringen innskjerpe det samme overfor arbeidsgivere i offentlig sektor.
- Jeg tror at det er her løsningen på den såkalte “velferdsfellen” ligger.
I tillegg til de helt sentrale problemstillingene du tar opp, synes jeg også vi skal utfrodre arbeidslivet og NHO på hvordan de kan bidra til at yrkeshemmede kommer i arbeid. Det er jo det som er selve nøkkelen til fortsatt bærekraft og viderreutvikling av dagens velferdsordninger.
Jeg synes forøvrig vi skal slutte å bruke begrepene NHO bruker om velferd, så NHOs ukultur på området ikke får rotfeste.
Det er stor oppmerksomhet på hvilke støtteordninger som skal gis for at bedrifter skal ta inn yrkeshemmede i arbeidsstokken. Utgangspunktet har lenge vært at arbeidsgivere ikke må tape noe på å ta inn yrkeshemmede og at det å ha yrkeshemmede ansatte blir en belastning. Dette perspektivet må det nå røskes kraftig opp i – og det er det vårt Arbeiderparti som skal gjøre.
Det finnes hederlige unntak, men i stort er arbeidsgiveres solidartitet med arbeidssøkende svak her i landet. Jeg etterlyser en menneskepolitikk der menneskets plass i arbeidslivet kommer høyt på dagsorden og der bedrifts-lederes og -eieres status i samfunnet også bedømmes ut fra hvor stort ansvar de påtar seg for å gi folk arbeid.
På denne bakgrunn utfordret jeg arbeidsgivere og arbeidsliv på FARVE-konferansen “Arbeidskraft og inkludering” i Bergen 29. og 30. september 2010. Jeg stilte bl.a. spørsmål om hva arbeidsgiverne kan bidra med for å få flere yrkeshemmede inn i arbeidslivet?
Hvor mye avkastning på pengekapitalen må en eier egentlig ha for at en bedrift skal oppleves å være drivverdig? Har ikke norsk bedrifts- og etats-ledere noe annet perspektiv lenger enn størst mulig bedriftsøkonomisk overskudd? Går det ikke an å trekke inn antall yrkeshemmede ansatte som en sentral indikator på bedriftens samfunnsansvar og hvor vellykket en bedrift drives? Her må det kulturskifte til i arbeidslivet.
Vi har idag lovpålegg om at bedriftene og etatene ikke skal forurense miljøet og det skal være minst 40% av hvert kjønn i styrene i aksjeselskap. Jeg har liten tro på at vi kommer noen vei med å få ned utenforskapet i arbeidslivet uten lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i mellomstore og store bedrifter og etater. Et slikt lovpålegg må selvsagt følges av støtteordninger for å få folk igang i bedriftene og etatene. Men så skal de ha fast ansettelse og vanlige lønns- og arbeids-betingelser. Mange yrkeshemmede som kommer inn i arbeidslivet bidrar til større overskudd og har meget lavt sykefravær! De er en ressurs og ikke et problem.
I forbindelse med debatten om Statsbudsjettet for 2011 har Høyre og Frp plutselig oppdaget at mellom 6-700.000 av en arbeidsstokk på 3.6 millioner står utenfor arbeidslivet. De bebreider regjeringen for at de ikke gjør noe med saken. Vårt parti og vår regjering er i kraft av sin kloke, langsiktige finanspolitikk i ferd med å føre landet gjennom en dyp internasjonal finanskrise på en måte som medfører at vi slipper massearbeidsløshet her hjemme. Finanskrisen er utløst av de økonomiske systemene Høyre og FrP mener skal løse utfordringene i arbeidslivet. Til tross for at norsk næringsliv går så det suser, har Høyre og FrP ingen annen løsning enn at bedriftene må ha enda lavere skatter / høyere subsidier for å ansette yrkeshemmede. Dette er for det først feil fordelingspolitikk. For det andre treffer skattelette til næringslivet ikke gruppene alle er så opptatt av å hjelpe nå. Et lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i arbeidstokken treffer derimot midt i blinken og vil være et sann solidarisk handling i forhold til alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet.
Jeg mener Arbeiderpartiet skal utfordre arbeidslivet til å vise større solidaritet med de yrkeshemmede og at ledere- og eiere i mellomstore og store bedrifter og etater skal pålegges et større samfunnsansvar for de yrkeshemmede. Det er da også mye bedre samfunnsøkonomi enn stønad til passivitet. Det handler om vilje til å gi og dele på arbeid, kanskje få litt mindre avkastning på pengekapitalen, men dessto større avkastning på human- og samfunnskapitalen. Det perspektivet vil jeg at vårt Arbeiderparti skal legge til grunn for arbeidslivs-politikken fremover.
FARVE – Forsøksmidler arbeid og velferd (NAV)