• Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.
• Å peke på sammenhengen mellom ytringer og holdninger er ikke å innskrenke ytringsfriheten.
• Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Over hele Europa diskuteres nå framveksten av høyreekstreme holdinger. Det bør vi diskutere i Norge også. Og vi må gjøre det uten at det hele koker ned til en partipolitisk krangel eller anklager om at noen vil innskrenke ytringsfriheten. Til det er debatten for stor og for viktig.

Ugjerningene 22. juli var et målrettet, politisk attentat. Det fremstår som et nøye planlagt angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt mot muslimer, homofile, kvinner og sosialdemokrater. Og med en grunnleggende motstand mot det politiske og demokratiet selv. Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.

De høyreekstreme miljøene i Norge er ikke store og jeg vil heller ikke gjøre dem større enn de er. Men internasjonalt og på internett er det store miljøer som samles om anti-demokratiske og rasistiske holdninger. Øyvind Strømmen uttrykker det godt i boka ”Det mørke nettet”: ”Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, [var han] ikke […] ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.»

I Ungarn har det nasjonalistiske partiet Jobbik vokst seg til en maktfaktor de senere årene. Med systematiske utfall mot jøder og sigøynere ble de i parlamentsvalget i 2010 nest største parti. Kristof Domina er direktør ved Athene Institute og kartlegger høyreekstremisme i Ungarn. Hun har uttrykt at ”hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.”

Det er en sammenheng mellom ytringer og holdninger. Det er egentlig selvsagt. Når det har vist seg at de siste røykekutt-kampanjene i Norge har hatt en virkning, er det fordi plakatene, videoene og ordene har påvirket holdninger. Uten en slik sammenheng hadde også en fri debatt vært meningsløs. Siden ytringer påvirker holdninger, kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Demokratisk debatt er ikke en lek. Ord er makt.

Men noen velger å mistolke et slikt resonnement som at man ønsker å innskrenke ytringsfriheten. Ytringsfriheten er absolutt og skal ikke innskrenkes. Men det er fullt mulig å mene at en ytring som er lovlig, også er både uklok og umoralsk. Lovlige ytringer kan til og med bidra til frykt, hat og ekstremisme. Det å peke på dette er ikke å innskrenke ytringsfriheten. Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman), har en høy stjerne i de internasjonale høyreradikale miljøene. Han har ytret at han vil ”suspendere” det parlamentariske demokratiet. 9. juni skrev han at: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”.

Fjordmans ytringer er lovlige, men like fullt farlige. De former holdninger og flytter grenser. På internett har vi mange eksempler på denne typen utsagn.

Ingen kan for alvor mene at debatten i Norge er preget av at vi ikke tør å snakke om utfordringene som innvandring og integrering fører med seg. Jeg bor selv i Groruddalen, ser mange av utfordringene, og diskuterer dem ofte.

Det er et større problem at for få debattanter tar til motmæle når myter spres. Flere, meg selv inkludert, burde oftere utøve Sokrates’ spørrende metode: Hva mener du egentlig med det utsagnet? Hva er konsekvensen av det du sier nå? Har du faglig belegg for å hevde det?

Hvis den eneste responsen en har på ytringer som sprer hat og myter er at ”de er i sin fulle rett, fordi vi har ytringsfrihet”, utviser man egentlig fullstendig mangel på både holdninger og perspektiver.

Jeg har invitert alle partisekretærene fra de etablerte politiske partiene til å drøfte hvordan vi kan hindre spredning av ekstremistiske og anti-demokratiske holdninger. Det gjør jeg ikke for å drive en polemisk, politisk øvelse. Jeg gjør det fordi alle politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører.

Og det gjelder ikke bare i innvandringsdebatten. Når høyreradikale grupperinger vokser i Europa, har det nemlig ikke bare med innvandringsfiendtlighet å gjøre. De høyreradikale strømningene har også en annen fellesnevner, nemlig forakt mot politikere og demokrati.

Derfor har ikke politiske partier bare ansvar for sin egen oppslutning. De har også et ansvar for politikkens ry.

Vi skal ha skarpe debatter. Politikere skal tåle kritiske synspunkter og ubehagelig søkelys. Det styrker demokratiet. Men i uttrykket ”mer demokrati” leser jeg ikke bare et kvantitativt mål om flere ytringer, flere konfrontasjoner og høyere konfliktnivå. Vi bør også reflektere over hvordan kvaliteten på det offentlige ordskiftet kan bli bedre. Bedre debatter gjør at flere ønsker å delta. Innsikten økes og demokratiet styrkes.

Her er det ikke i første rekke konkrete tiltak som gjelder. Det blir meningsløst å diskutere økte bevilgninger over statsbudsjettet. Derfor er det en vanskeligere debatt. Men kanskje også en viktigere. Derfor må vårt lille land ta denne store debatten.

Kronikk i VG onsdag 30. november