Som politiker er det en nærmest opplest og vedtatt sannhet at man må være aktiv på sosiale medier, hvis ikke er du både gammeldags og usosial!
Jeg hadde nesten ikke snakket med noen av mine gamle klassekamerater fra 8.klasse på ungdomsskolen de siste 20-30 åra før det sist uke dukka opp et gammelt klassebilde på Facebook av jenter og gutter med slengbukser, blomstrete overdeler og hockeysveiser i store mengder. Og den gamle mattelæreren Abel trygt plassert i midten foran.
Kommentarene har haglet inn – hittil over 30 – om enn av den mer sparsommelige typen som : «Fin gjeng!», «Kor ung du såg ut!», “Lækker frisyre!”
Kanskje ikke så rart at vi ikke har snakka sammen på alle disse åra hvis hårsveis og slengbukser er det eneste som opptar oss halvannen mannsalder etter 8.klasse. Burde vi heller ha spurt om hvordan det går med helsa – vet at minst et par av mine medelever fra 70-tallet allerede har gått bort – eller hvordan resten av familien har det? Eller hvor du bor i dag?
Facebook fyller mange behov hos oss brukere, og her kan vi holde oss oppdatert på tilløp til politiske debatter, hvem som har fått seg ny samboer, folks ferie- og fritidsinteresser, og ikke minst kan det dukke opp sterke minner fra fortiden i form av eksempelvis gamle skolebilder. Men la oss heller ikke glemme at Facebook er et kommersielt produkt som har som hovedmål å skaffe flest mulig brukere og kunder for derigjennom å bli en best mulig annonsør og aktør i markedet. Jeg tviler på at Facebook-grunnleggerne er opptatt av gamle skolebilder – de er trolig mest opptatt av å skaffe flest mulig brukere av sitt nettsted. Men hva er så galt i det?
Sosiale medier fyller åpenbart et behov i mange folks liv, men jeg mener vi lurer oss selv til å tro at dette er ekte sosial omgang – ekte menneskelige relasjoner. Vi er adskillig løsere i snippen i omgangstonen på sosiale medier enn i direkte kontakt mellom mennesker. Hvor lett er det ikke å publisere en ufin bemerkning mot noen via nettet enn i direkte konfrontasjon med en du kanskje ikke helt tåler trynet på? Facebook er et surrogat for mangel på sosial kontakt mer enn reell sosial kontakt. Det bør vi også huske på når vi slenger med leppa i det digitale univers.
Jeg har hørt at det i USA skal være stadig flere som får et sykelig avhengighetsforhold til Facebook, og at sosial omgang til slutt blir synonymt med å ha venner på Facebook.
Dette er skremmende, men samtidig tror jeg det er en virkelighet som er kommet for å bli og som vi derfor må forholde oss til. Skal vi unngå at Facebook og andre sosiale medier blir en forbannelse mer enn en glede i hverdagen, bør vi være bevisste på bruken av disse. Ingenting kan erstatte personlig kontakt og fysisk møte mellom mennesker. Heller ikke i politikken.