- Får vi det ikke nøyaktig som vi vil, legger vi ned aktiviteten og sier fra oss alle verv.

Denne holdningen har kommet fra flere avdelinger av både Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om master eller sjøkabel i Hardanger. Sist ut er Kvam Ap, som krever at Jens Stoltenberg kommer på medlemsmøte. Hvis ikke legges laget ned.

Dette “Hvis ikke…” er en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er rett og slett et trusseldemokrati.

I en helt fersk meningsmåling går Arbeiderpartiet kraftig fram. Hele 2,8 prosentpoeng er fremgangen på målingen Infact har gjort for VG. Målingen kommer etter at et samlet mediekorps i lengre tid har ropt seg hese om kraftig velgerflukt fra Arbeiderpartiet, og etter at flere meningsmålinger den siste tiden har vist nedgang for Ap.

Det er flere mulige forklaringer på Arbeiderpartiets sterke gallup-fremgang i denne målingen. Tre av dem får du her.

Avisenes Nyhetsbyrå har publisert en meningsmåling der Arbeiderpartiet er landets tredje største parti, med 22,1 prosent av velgerne i ryggen. På målingen er Høyre størst med 28,3 % oppslutning. Fremskrittspartiet får 23,4 % og er nest størst.

Målingen får alle landets redaksjoner til å gå helt av hengslene i hysteri. Som kjent er det slik i medieverden at når én redaksjon har bestemt seg for vinklingen, følger de andre etter i en blind strøm. Pressen løper i flokk. Da slipper de å tenke selv.

Hadde de tenkt selv, ville de sett at denne målingen rett nok har dårlige tall for Arbeiderpartiet, men langt fra er noen krise. Årets august-måling for ANB skal vi faktisk ikke lenger tilbake til enn august 2008 for å finne maken til. Da var Frp landets desidert største parti med en tilslutning fra 32,8 % av velgerne. Arbeiderpartiet fikk 23,1 %, altså bare ett lite prosentpoeng bedre enn på årets august-måling fra ANB.

Et år etter de elendige tallene var som kjent valgseieren i havn for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Med 35,4 % av stemmene viste Arbederpartiet at Opinions målinger i ANB ett år før valget var relativt uinteressante.

Når ANB nå kommer med en ny “skrekkmåling” hele tre år før valget, er det dermed enda mindre grunn til å la hysteriet ta overhånd.

Men likevel gjør altså pressen akkurat dét.

Jeg tar også med at valgforsker Bernt Aardal på sine hjemmesider belegger at ANBs målinger systematisk gir Arbeiderpartiet altfor lav oppslutning, mens SV og Høyre som regel får for høye tall hos ANB (dvs egentlig hos Opinion, som utfører målingene på oppdrag fra ANB).

En god illustrasjon på dette er å se på målingen ANB presenterte 11. september i fjor, altså bare tre dager før valget:

I følge Opinion skulle Ap få 28,9 % av stemmene. Høyre skulle få 24,9 %.

Tre dager etter kom resultatet: 35,4 % til Arbeiderpartiet og 17,2 % til Høyre.

Det er mye man kan bli hysterisk for her i verden. Men ikke Opinions galluptall for ANB.

Mvh
Bjørn Jarle

http://www.twitter.com/BjornJarle og http://www.sosialdemokraten.no

Det er mulig at temaet ikke er sexy nok. At det ikke gir de feteste overskriftene i tabloidpressen. At det ikke gir oppmerksomhet fra TV-kameraene eller får titusenvis til å melde seg inn i sinte og opprørte Facebook-grupper. Men er det bare dette som er grunnen til at det eneste partiet som faktisk GJØR nor for voldsutsatte kvinner og barn er Arbeiderpartiet?

Justisminister Knut Storberget la i 2007 fram en handlingsplan med 50 konkrete punkter mot vold i nære relasjoner. Handlingsplanen er i full gang med å oppfylles. Blant tiltakene er:

- Etablere familievoldskoordinatorer i full stilling i alle politidistrikter.
- Etablere en døgnåpen, gratis alarmtelefon hvor voksne og barn kan ringe.
- Gi voldsoffererstatning også til barn som er vitne til vold.
- Lovfeste krisesentertilbudet.
- Etablere et landsdekkende behandlingstilbud for voldsutøvere.
- Gjennomføre et pilotprosjekt med bruk av elektronisk merking av voldsutøvere (omvendt voldsalarm).

Jeg er glad Arbeiderpartiet gjør en innsats her. Sannsynligvis vil vi aldri komme til et 100 % nullnivå på dette feltet, selv om det er dette som må være målet. Men vi kan uansett sørge for at alle mennesker i Norge opplever at samfunnet stiller opp for dem når de utsettes for overgrep.

Kanskje er Arbeiderpartiets ryggmargsvisjon om at alle skal med årsaken til at vi prioriterer dette området høyt – selv om det ikke gir umiddelbare popularitetshopp på meningsmålingene?