I dag besøkte jeg Hov ungdomsskole på Ringerike. En engasjert morsmållærer tok kontakt med meg. Han spurte om jeg kunne komme og snakke litt om det norske demokratiet. Selvfølgelig svarte jeg ja! Ingenting er bedre enn engasjert ungdom. Engasjert innvandrerungdom er kremen. De har viktige erfaring som gir både meg og dem et utvidet perspektiv på vårt norske demokrati.

Jeg må innrømme at dette er noe av det beste jeg vet. I tillegg mener jeg det er viktig. Hvis demokratiet skal fortsette å utvikle seg og politikken sikres rekruttering, trenger vi å legge til rette for at slike møter finner sted. Samtidig må vi politikere selvfølgelig også forstå at at vi ikke driver meg partipropaganda men demokratiopplæring når vi inviteres ut imellom valg.

Jeg vil derfor benytte anledningen til å oppfordre dere lærere og rektorer, sett av en av samfunnsfagtimene og inviterer en politiker som kan lære bort noe om demokrati i praksis. Jeg stiller gjerne, så lenge tiden strekker til :)

Jula er et matkulturelt klimaks. Vått og tørt glir stadig vekk ned strupen på oss. Familie og venner samles rundt hyggelige stunder der maten er et naturlig midtpunkt. I jula blir årelange mat tradisjoner synlige og viktige for oss. Tiden er derfor inne for å stille spørsmålet om vi har en god nok matpolitikk i Norge?

All mat tar utgangspunkt i naturens grøde. Naturen må gi oss mat og mennesket må foredle ressursene slik at vi får råvarer å lage mat fra. Derfor er bonden en viktig brikke i all matproduksjon. Men matpolitikk er mye mer enn landbrukspolitikk. Faktisk er matproduksjon en av svært få komplette verdikjeder i Norge. 225 000 medarbeidere sørger for at hver og en av oss får all den mat og drikke vi skal ha, fra jord og fjord til butikkhyllene, hver eneste dag. Jeg sender en ekstra takk til dem nå i julestria. Det at hele kjeden fungerer er viktig for at maten vi spiser holder høy kvalitet. Hvert eneste ledd er viktig. Det hjelper ikke hvis vi produserer verdens beste fisk hvis kvaliteten i frakt og butikk ikke holder mål.

Hvert år blir det kastet mer enn 300.000 tonn spiselig mat i Norge. Jeg er også en av dem som kaster alt for mye brukbar mat. Samtidig vet vi at befolkningsveksten, klimaendringer og økt forbruk av mat innebærer at matproduksjonen i verden må økes med 50 prosent de neste førti årene. I et slikt lys er ille at god mat kastes og blir til jord. Kanskje det er på høy tid at vi slutter å rope på enda billigere mat? Mens gjennomsnittsnordmannen nå jobber i 10 minutter for å kjøpe en kilo ribbe, måtte hun jobbe 50 minutter for det samme i 1980. Er ikke maten da relativt sett billig nok?

Hva bør vi gjøre for å utvikle en bedre matpolitikk? Her skal jeg ikke være skråsikker. Men likevel vil jeg ta noen poenger.

Jeg mener vi må ta et moralsk ansvar og rigge en god og robust matsituasjon i Norge. Vi må ha en politikk som utvikler hele verdikjeden. Matprodusenter må sikres gode rammebetingelser. Her er landbrukspolitikken viktig. Vi må også ha tettere kobling og forståelse mellom forbrukere og produsenter. Egenproduskjon og salg av alkoholholdig drikke blir nå mulig på gården Et tiltak både bønder og turistnæring har etterspurt.

Det er også en sammenheng mellom lav pris, dårlig utvalg, kvaliteten som selges og produsenter som får for dårlig betalt for sine varer. Det må vi forbrukere også innse.

Mer matfag må inn i skolen og barnehagene. Jo tidligere ungene får kunnskap om mat, jo bedre. Forbrukere og produsenter må få mer markedsmakt og tilsvarende mindre innflytelse hos dagligvarekjedene. Dette er viktig for å sikre småprodusenter og mangfold i butikken. Norsk landbruk må også styrke sin posisjon som en høykompetansenæring.

Nyskaping betyr ikke nødvendigvis å finne opp hjulet på nytt. Norske mattradisjon er full av godsaker som folk ikke lenger kjenner til. Har du spurt barnebarnet ditt om rømmekolle og pottost ? Historisk sett har norsk mat vært matauk, ernæring og medisin. Mat er næring, et levende land, opplevelse, kultur, kulturlandskap og byggeskikk. Og altså 225 000 arbeidsplasser.

Kos deg med god norsk mat i jula og bidra gjerne med hva du mener kan gjøre matpoltikken bedre.

Fra barnemunn ble det en gang sagt: Jeg er så glad for at jeg er født av mamma og pappa, det må være fælt å bli født av noen man ikke kjenner. For mange barn er det fælt å bli hos dem som har født dem. Barna og familiene som trenger hjelp har sjelden sterke pressgrupper til å snakke sin sak. Derfor er det politikernes jobb å se og huske på behovene.

1 av 8 av de 46 500 barna som får hjelp av barnevernet, får det fra det kommunale barnevernet i sitt lokalmiljø. Det er en riktig utvikling å vri fra institusjonsbruk til forebygging, kommunale tiltak og fosterhjem.

Barnevernet gjør en svært viktig jobb og det gjøres mye godt arbeid. Men mange steder sliter barnevernet med ubesatte stillinger og for lav bemanning. Å jobbe i barnevernet må bli mer attraktivt, slik at folk med kompetanse og erfaring blir værende i yrket. Det farlige er jo dersom lav bemanning fører til økende terskel for å gi hjelp til barna og deres familier eller at tiltakene som settes inn ikke egentlig er det barna eller familien trenger

Antall meldinger til barnevernet doblet siden 2000, mens antallet ansatte i det kommunale barnevernet – de som skal behandle meldingene – har økt med 27 prosent. Hele 46 % flere barn får bistand nå enn i 2000. Derfor øremerkes også penger til 400 nye stillinger i Statsbudsjettet for 2011. Dette er bra!

I dag er det 10 000 meldinger som ikke går til videre undersøkelser i barnevernet, en dobling på 10
år. Jeg er bekymra for det store antallet. Spesielt fordi vi vet at det fortsatt er en stor terskel å melde en bekymring om situasjonen til et barn.

I min region Kongsbergregionen (Rollag, Nore og Uvdal, Kongsberg, Flesberg i Buskerud og Hjartdal, Notodden og Tinn i Telemark) pågår det nå en utredning om mulighetene for et felles barnevern. Selv om jeg ikke skal bestemme hvordan disse kommunene skal løse sine utfordringer i barnevernet, har jeg lyst til å uttrykke støtte til denne tanken. Og hvorfor mener jeg det er viktig med mer samarbeid kommunene imellom?

Hovedsvaret er at barnevernet i mange små og mellomstore kommuner i Norge har kompetanseutfordringer eller utfordringer i år organisere barneverntjenesten. I neste omgang kan dette gå ut over barna som trenger hjelp.

Telemarkforsning har laget en utredning til kommunene i Kongsbergregionen. Den viser at alle kommunene i større eller mindre grad har:

• Begrensede muligheter for spesialisering og faglig oppdatering, faglig veiledning og konsultasjon
• Det er vanskelig mange steder å skaffe tiltak som støttekontakt, avlasting, miljøarbeidere
• De ansatte har få fagpersoner å diskutere problemstillinger med
• I de minste kommunene er det få barnevernssaker, men samme problemstillinger som i større kommuner.
• Vanskelige saker fører til stor slitasje på saksbehandlere samt rekrutteringsproblemer
• Tjenesten er sårbar i forhold til endringer i bemanning og ved fravær
• Kapasitetsproblemer som igjen kan føre til økt ventetid
• Det er store og økende krav til sosialfaglig kompetanse
• ”Alle kjenner alle” – relasjonsproblematikk som kan gjøre det vanskelig å gripe inn i saker som barnevernet burde gått inn i.

Så jeg mener det er mange gode argumenter for et tettere samarbeid kommunene imellom, for å bidra til at ungene sikres tilgjengelighet til og kvalitet i tjenestene.

Et innlegg som dette kan aldri rekke over hele bredden i situasjonen i barnevernet. Mye er også et lokalt ansvar. Derfor har jeg en bønn om at flere lokalpolitikere engasjerer seg i barnevernet i sin kommune. Min oppfordring til dem er; Sett saken på dagsorden og la det ikke lenger være som visa i barnetimen; hysj og stille som mus.

Å sikre tilgang til naturen er viktig. Som ivrig bruker av naturen til friluftsliv, jakt og fiske er jeg glad for at god rød-grønn politikk nå gjør at Statsskog kjøper store skogområder fra Orkla. Dette kjøpet inkluderer også Børresen skoger i Buskerud. Nå kommer store skogeiendommer i Lier, Øvre og Nedre Eiker, Modum og Hurum igjen på offentlige hender. Børresen skog er på 120.000 mål. I tillegg omfatter kjøpet 20.000 dekar i Hurum.

At Statsskog på forretningsmessig grunnlag har lykkes i å kjøpe eiendommene vil gi gode muligheter for at jakt, fiske og friluftsliv for allmennheten styrkes. Det er bra for folk i Buskerud men det er spesielt bra for folk som bor i nedre del av vårt fylke. Kommunene vi her snakker om tilhører den mest befolkningsrike delen av Buskerud der det å sikre allmennhetens interesser er utsatt for press og et kjøp er derfor svært viktig. Glitrevannet, som gir vann til 130.000 husholdninger, ligger for eksempel i dette området.

For å gjennomføre det store kjøpet av skog kommer Ap, SV og SP’s representanter på Stortinget til å godkjenne en egenkapitaltilførsel på 1250 millioner kroner og et ansvarlig lån på 475 millioner til Statsskog.

Det er verd hver eneste krone å sikre allmennhetens tilgang til friluftsliv, samtidig som også inntektene av skogen kommer fellesskapet til gode.

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.

Denne uka har vi fått en debatt om kultur og ukultur i forsvaret, formidlet i VG og basert på konkrete sitater fra norske soldater i Afghanistan, gjennom magasinet Alfa.

Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling. Det høres kanskje teit ut, men det er bedre enn å knulle. Når man er på slagmarken er det deg eller fienden, og når man får «red mist» (anerkjent som en sikker indikasjon på et dødelig treff.) i kikkerten. Det er ubeskrivelig. Det er jo derfor vi er her», sier soldatene Gjengitt her fra artikkelen i VG

Jeg er utfordret fra flere hold å skrive om dette. Det har fått meg til å tenke meg godt om. Det er nemlig ingen lett problemstilling. Men jeg skal reflektere litt høyt sett fra mitt ståsted.

For det første: Føler jeg meg moralsk forferdet av utsagnet? Nei, jeg gjør ikke det. Soldatenes jobb er i ytterste konsekvens å ta liv, skal jeg da være moralsk forferdet over at noen sier at han liker det og synes det er bedre enn sex? Nei, jeg synes det er en ærlighet forsvaret trenger og et eksempel på et arbeidsmiljø der det er stor takhøyde. I forsvaret må det være lov å sette ord på det en tenker og føler. Kanskje er det sjokkerende for enkelte den direkte talen, min erfaring er at det er en del av soldatkulturen som det er viktig å beholde. Kanskje er dette en nødvendig ventil som gjør at folk kommer hjem også med mindre skader enn fra tidligere utenlandsoppdrag? Kanskje er det også et enkeltutsagn vi ikke skal generalisere utfra? Jeg vet ikke, men jeg synes det er viktig å reflektere rundt det.

For det andre: Blir jeg opprørt over historiene med vikinghjelmen? Nei, jeg får ikke puls engang. Det at noen tar på seg en utrolig harry vikinghjelm enten det er på fest, eller for å bygge lagånd før de forlater leieren før de går ut og risikerer livet på våre vegne, kan jeg faktisk leve med. Vi liker å vise fram båtene vikingene bygde og forteller stolt om historien som gjorde oss til en sjømaktsnasjon. Men er ikke brutaliteten vikingene representerte også en del av vår historie? Vi er stolte nok av dem til å selge idiotiske hjelmer med horn på i turistsjappene på Karl Johan, men kan ikke leve med at noen bruker hjelmen i et identitesbyggende kamprop i Afghanistan. Er ikke det dobbeltmoral? Kanskje en for enkel sammenligning? Er det koblingen vikinghjelm og uniform som er problemet? Slik som hijab og politiuniformen? Jeg vet ikke, men synes det er verd å tenke igjennom.

For det tredje: Hva med hevn som motivasjon for drap? Jeg synes dette er det vanskelige og alvorlige. Ikke fordi jeg ikke forstår at det kan skje. Jeg har av og til vært så rasende at ønsket om hevn har vært der. Det er en naturlig egenskap hos mennesket. MEN som ledelsesfilosofi i forsvaret fungerer hevn dårlig. Spesielt når en har forsvarets spesielle virkemidler mellom hendene. Unge kvinner og menn som er prisgitt tilgangen på ledelse. Som aller helst ikke skal ta liv. Her støtter jeg forsvarsledelsen som sier at hevnmotiv er et dårlig utgangspunkt for å ta liv. Både før, og ikke minst etter at det i skjer er det viktig at soldaten vet at det var nødvendig å drepe, ikke at noen ble drept for hevnens skyld. Her er det viktig at forsvarets ledelse rydder opp og jobber videre med verdiene og holdningene i hele forsvaret, spesielt i den spisse enden.

Hva mener du?

Jeg liker å fiske. Også gjedde, der den ligger på grunnene og soler seg. Råheten da den sniker seg innpå sluken fra undersiden og klasker til er brutal! Lyden av tenner som klapper sammen bekrefter at dette er ferskvannets rovdyr. Har du ikke stålfortom når den kommer, mister du garantert sluken.

I sommer har Siv Jensen fisket gjedde i grumsete vann. Via Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har hun kasta ut åtet. For hun tror vel ikke at vi skal tro at dette ikke var et planlagt utspill som hun ikke visste om?

Senest i går bekreftet Siv Jensen at hun var enig med Christian Tybring-Gjeddes beskrivelser i hans kronikk . Det er oppsiktsvekkende.

Vi er født og oppvokst i norsk kultur siden tidlig på 60-tallet, så kom ikke her og fortell oss at kulturen vår ikke finnes. Til tross for at Oslo-folk, nordlendinger, vestlendinger, og folk fra «oppibygda» og «nerribygda» har vært i konflikt i 1000 år, så har vi alle definert oss som norske. Og de som absolutt ikke vil være med på laget, har fått lov å stå utenfor og kalle seg bergensere. I all vennskapelighet.

- Skriver Tybring-Gjedde og avsporer den viktige debatten om integrering. For den debatten taper Frp. De har nemlig ingen integreringspolitikk.

Ja, en del innvandrere har problemer med å få et økonomisk og sosialt fotfeste i Norge. De er ingen trussel for norsk kultur. Først og fremst er deres manglende deltakelse i samfunnet symbolet på fattigdommen i Norge. Det viktigste vi kan gjøre er å styrke deres muligheter for å få jobb. Det kan ta tid å lære seg norsk, å finne arbeid, og å orientere seg i et nytt samfunn. Enkelte trenger ekstra hjelp. Den skal vi gi, selv om den enkelte innvandrer har et hovedansvar for å søke jobb selv.

Arbeiderpartiets mål er at politikken skal styrke, ikke svekke innvandrernes muligheter og motivasjon for deltakelse i yrkes- og samfunnsliv. Under hovedtanken gjør din plikt, krev din rett jobber vi hver dag for dette målet. Det har vi tenkt til å fortsette med.

Det er bekymringsfullt når unger ikke kan norsk når de begynner på skolen. Det er også en stor utfordring når norsktalende blir i mindretall i en skoleklasse. Jeg er i tvil om bussing er et riktig tiltak, men er åpen for diskusjonen. Men jeg skulle ønske at både Oslo og Drammen, som er de byene i Norge med høyest andel innvandrerbefolkning, hadde en mer aktiv politikk for sosial utjevning og at de prioriterte sosial boligbygging høyere. Det må finnes rimelige boliger i alle steder av byen slik at sosiale skillelinjer kan viskes mer ut uten behov for bussing. Dette må de to nevnte borgelige styrte byene ta mer på alvor.

Forestillingen om at det meste har gått galt i integreringspolitikken i Norge er ikke riktig. De aller fleste innvandrere i Norge har funnet seg godt til rette. De deltar i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar på samfunnets ulike arenaer. En ny generasjon unge med innvandrerbakgrunn er nå på full fart ut i utdannings- og arbeidsliv. Det er ungdom Norge trenger.

Det var som om Svalbard hadde bestemt seg. Øygruppa ville riktig vise seg frem fra sin aller beste side. Ei sammenhengende uke med glitrende sol og blikk sjø! For å bli solbrent i sommer måtte jeg til Svalbard.

Hva skulle jeg så der? Jo ei uke på tokt med forskningskipet Lance rundt Svalbards øyer, og inn i fjorder. Gjøre strandhogg på viktige og historiske steder. Jeg skulle virkelig få lære om Svalbard og dets ulike samfunn. For hva er vel øyene uten menneskene?

Det er mye som har gitt meg inntrykk underveis. Fuglelivet til polare fuglearter, som er tett koblet til havet og isen. Rødnebbterna som flyr fra Svalbard til Antarktis etter at den har forsvart egg og unger med illsinte stup og hakk i hodet. Alkekongens tillitsfulle adferd. Hvordan hvalrossen i timevis kan ligge på ryggen på land mens den lat og klossete klør seg forsiktig. Isbjørnen som lusker rundt hvalross-kolonien, men uten å tørre å angripe. Naturen som er bare ubeskrivelig vakker med sine blå brefronter overalt. Høye spisse fjell som ga Spitsbergen navnet da Barentz kom nordfra, ja faktisk nordfra, i 1596.

Men til tross for den fantastiske naturen mener jeg det mest unike med Svalbard er at vi mennesker har tatt øyene i bruk. At vi har overlevd i et så barskt klima. At vi har maktet å ta ressursene i bruk. Kullet, fisken, jakten som i tidligere tider var for intens, ekspedisjonene og oppdagelsene. Svalbard har gått fra å være et fangstsamfunn til å bli et verdesledende forskningsted. Dette gjør at vi har et sterkt internasjonalt miljø på Svalbard. UNIS som har ambisjoner om å utvikle seg til et internasjonalt ledende senter for arktiske studier, tiltrekker seg viktig kompetanse og bidrar til et yrende studentliv i Longyearbyen. Frølageret og romvirksomheten setter oss på verdens kart.

Utviklingen på Svalbard gjør meg stolt og ydmyk. Den gjør at jeg forstår mitt viktigste bidrag i rikspolitikken. Nemlig å sørge for at Svalbard fortsatt kan utvikle seg, at kullet kan hentes ut, turistene fortsatt kommer, at forskningen kan fortsette og at Svalbard forvaltes med utgangspunkt i lokalsamfunnets bærekraft. Min og Arbeiderpartiets viktige jobb blir å følge opp vår politikk, slik den er beskrevet i Stortingsmelding 22 (2008/2009)

Jeg ser noen utfordringer; Isen burde ligget i fjordene og drevet i sjøen, men var i år mindre enn noen gang. Temperaturøkninger vil endre Svalbards klima. Store turistskip med mange tusen passasjerer legger igjen for lite penger da de er i land. Store havområder og barskt klima gir utfordringer for redning og sivil beredskap.Kullet på Svalbard gir lavere utslipp enn konkurrentene, men ressursen er begrenset. I fremtiden må vi fortsatt klare å kombinere kulldrift og miljøvern samtidig som Svalbard må ha flere bein å stå på.

Som søring skal jeg vokte meg vel for å være skråsikker. Men det jeg er sikker på er at aktiviteten på Svalbard er viktig for Norge både sikkerhetspolitisk og i global sammenheng. Norges øyne er rettet mot nord. Dit skal de fortsatt se.

Bildeserie med 12 bilder — bla ved å trykke på pilene

I dag våkna vi opp til det faktum at 4 norske menn har omkommet i krigen i Afghanistan. Simen Tokle, Christian Lian, Trond A. Bolle og Andreas Eldjarn ble drept 27. juni 2010. 4 menn i sin beste alder er drept av en effektiv veibombe som rammet dem da de var ute for å snakke med lokale Afghanere. 4 familier har mistet et kjært medlem. Soldater har mistet gode kamerater. Norge har mistet 4 helter, som alle døde i strid for å trygge vår sikkerhet. Til sammen 9 norske soldater er nå drept i Afghanistan. Det er en tung dag for oss alle.

Jeg var i Afghanistan i april. Der besøkte vi de norske styrkene i Meyhmane og i Mazar-E-Sherif. Vi var ute i Camp Griffin hos innsatsstyrkene. Kjente på soldatlivet og snakka med mange av dem. Jeg ble mektig imponert over våre styrker. Når jeg kom tilbake skrev jeg blant annet dette:

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.
Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes

De norske bidragene til og i Afghanistan er viktige. Hovedmålet er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.

Opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er dyrt, krevende og risikofylt og krever at vi vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Spørsmålet vi alle stiller oss er om det er ønskelig og om det nytter? Og om det er verd det. Og svaret er ja på begge spørsmålene, også på en dag som i dag.

Så spør noen: Skal vi ikke snart trekke oss ut?

Jeg vil si: Det er for tidlig å snakke om en exit strategi. Og hvorfor? Jo fordi ustabilitet i Afghanistan gjør det mer utrygt her hjemme. Likevel er ikke hovedspørsmålet i Afghanistan enten “flere soldater til Afghanistan” eller “hent troppene hjem”. Den virkelige målestokken på om vi lykkes er i hvilken grad vi klarer å bygge samfunnet stein for stein i nær allianse med afghanere selv. For det er afghanerne selv om må ta ansvar for den varige politiske løsningen. Dette tar tid.

Så hva bør Norge bidra med?

Utdanning og heletjenester vil fortsatt utgjøre hovedsatsningsområde for den sivile innsatsen. Alt begynner der. Det norske militære nærværet vil gradvis videreutvikles for bedre å sette afghanske sikkerhetsstyrker til selv å ta lederansvaret for sikkerheten. Dette er viktig

Et godt fungerende politi- og justisvesen er avgjørende. Norge har her økt sitt bidrag

Det er 1,7 millioner registrerte flyktninger i Pakistan og omtrent 1 million i Iran. Det gjøres en stor innsats for disse flyktningene med norsk støtte, og brukes mye ressurser på gjenbosetting og reintegrering. En varig løsning med Afghanistans naboland, som gir varig stabilitet i regionen må på plass.

Menneskerettighetene er under press i Afghanistan. Et sterkt demokrati må bygges nedenfra. Og hvis det er noe som bekymrer meg så er det at demokratiet ikke får varig feste i Afghanistan. Rettsystemet er svakt, institusjonene mangler, og korrupsjonen flommer. Kvinner og barn mangler grunnleggende rettigheter. Det er viktig å stille krav til president Karzai om å ta fatt i dette.
Verden kan ikke leve med og ikke lykkes i Afghanistan denne gangen. Aller minst det afghanske folk.

Det krever en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Innsatsen har så langt, vært fragmentert og for kortsiktig. Dette må det tas tak i gjennom det internasjonale samfunnet og Norge har vært en pådriver for bedre koordinering og samordning.

Vi må forbrede oss på at det kommer til å ta tid.

Her kan du lese hele innlegget mitt fra april

Her kan du lese diktet jeg skrev etter kransnedleggelsen ved minnetavlene i Afghanistan:

Finanskrisen minnet oss om hvor liten verden er blitt. 80% av vår eksport går til Europa. Gjeldskrisa i Hellas og andre europeiske land kan bety fallende etterspørsel for norske varer.

17 oljemilliarder fases ut av budsjettet noe som demper presset på krona og på norske renter. At vi prioriterer orden i økonomien betyr alt for konkurranseutsatte arbeidsplasser i Buskerud. Det betyr også alt for å sikre offentlige tjenester på sikt, fordi det er arbeidsplassene og inntektene fra industrien som finansierer velferden.

50 000 er ansatt hos tjeneste- og utstyrsleverandører til maritim og offshoreindustrien. Mange av dem bor og jobber i Kongsbergregionen. Når det er store problemer innen verftsindustrien kan det bety lavere etterspørsel på leveranser i offshoreindustrien i Buskerud. Selv om jeg i dag gleder meg stort over dagens nyhet på www.laagendalsposten.no at FMC sender permitterte på jobb er ikke krisa over.

En egen tiltakspakke for verft- og leverandørindustrien som kommer i RNB er derfor viktig også for oss her opp på berget.

Styrkingen av Innovasjon Norges låne og tilskuddsordninger og GIEK gjør at det blir omstillingsmuligheter for bedrifter som sliter.

Avgiften på søppelforbrenning, som blir borte fra 1 oktober, kan bidra til at det blir mer lønnsomt og attraktivt å satse på fjernvarme. Søppel gir miljøvennlig energi og forhåpentligvis blir det nå lønnsomt å bygge ut på Follum.

Penger til økt vedlikehold på Bergensbanen er bra. På Drammensbanen er det lagt opp til økt vedlikeholdsarbeid gjennom statsbudsettet for 2010. Nye dobbeltspor på strekningene Lysaker – Sandvika på Drammensbanen er finansiert og det planlegges buss for tog en måned i sommer"

Ei uke i Afghanistan. På flyet som skal ta meg til Mazar-e-Sharif er jeg spent. Jeg gleder meg til å lære mer om både det militære nærværet og den sivile innsatsen. Til å kjenne på luktene og snakke med folk. Mye folk, så mange som mulig.

Når jeg nå er hjemme igjen er jeg nøktern optimist om Afghanistans fremtid. Hvis afghanske myndigheter selv lykkes, lykkes også vi. Hvis ikke er vår innsats nyttesløs. Pakistan må også bidra til fred og forsoning i Afghanistan. Det blir ingen løsning uten at de er med. Det hviler et stort ansvar på afghanistans store nabo.

Jeg tror det er mulig å lykkes. Men det kommer til å bety tap av menneskeliv i krigen mot opprørerene og for afghansk frihet. En frihet de også ønsker selv og som gir et tryggere Norge.

Afghanistan er et vakkert land. Til og med i Kabul, der kloakken og søppel flyter i gatene, er naturen nær og påfallende. Høye snødekte fjell som stikker opp mot himmelen er både ugjestmilde og vakre. Elver som renner ned fra fjellvannene gjør at noe av det hotteste du nå kan gjøre med mye penger, er å fiske i Afghanistans elver.

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.

Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes!

Det militære bidraget trappes opp internasjonalt. Jeg forstår godt behovet for økte styrker. Spesielt i sør er situasjonen kritisk. 40 000 ekstra soldater er nå på veg til Afghanistan. Det er riktig strategi. Norge bidrar mye i forhold til størrelsen på vårt forsvar. Vi bidrar også mye sivilt. Det skal vi fortsette med.

Det er behov for bedre sivil innsats i Afghanistan fra det internasjonale samfunn. Og den bør bli tydeligere i sine prioriteringer. Afghanske politikeres prioriteringer må ligge som utgangspunkt for den internasjonale innsatsen. Men vi bør få raskere utvilkling på sivil side etter at sikkerheten er skapt. Derfor må vi ha godt samarbeid mellom militære og sivile myndigheter i Afghanistan. Det er ikke bra for noen dersom de militære sikrer et område og at det i etterkant av dette ikke fylles på med helsetilbud, utdanning, veier og demokratiutvikling. Dette krever både tydelige ansvarsforhold men også pragmatisme.

Afghanistan er definitivt ikke Norge. Afghanere skal heller ikke bli til nordmenn. Tvert imot, de må få utvikle sitt eget samfunn og forsones på sine egne premisser. Men til det må vi i lang tid framover tilby vår støtte og hjelp.

Den nederlandske forfatteren den Doolard sa engang:
”Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for ens medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn en selv. Hver eneste en av oss er en Atlas, hvert enkelt menneske bærer jorden på sine skuldre”

Mye er rett i det den Doolard sa. Stopper vi å bry oss om hverandre og respektere hverandre mister vi alt.

Utenrikspolitikken er av og til luftig og svevende. Det handler om å sette politiske mål, gjennomføre møter, vedta resolusjoner, delta i prosesser og ha evnen til å kompromisse og styre i en stadig mer sammenvevd verden. Politikken skal ivareta norske interesser i utlandet men handler også om mer. Det handler om å bidra utover den personlige vinningen, utover egeninteressen. Den handler om et engasjement om å ville gjøre en forskjell i verden.

Av og til har jeg tenkt om utenrikspolitikken at den er vanskelig tilgjengelig og at det er vanskelig å engasjere folk flest. Men der har jeg tatt feil. Sist gang jeg ble minnet på dette var på onsdag når jeg hørte om kua ”Miss Norway”.

Kua ”Miss Norway” var den første kua som ble gitt en ugandisk familie gjennom sosialt entreprenørskap, og er et eksempel på hva folks engasjement bidrar til. Innsamling av 4000 norske kroner gjort av engasjerte kvinner i Telemark, ga en Ugandisk familie ei ku. Så enkelt kan det være. I dag er det flere misser i Uganda og ”Miss Anniken” oppkalt etter statsråd Anniken Huidfelt er en av dem. Helt fantastisk!

”Kvinner kan” er et annet eksempel på hva utenrikspolitikk kan skape i hverdagen. Gjennom folk til folk samarbeid over landegrenser kvinner imellom, skjer viktige bidrag til demokratibygging, kulturforståelse og utvikling i nå 26 land. Men ikke minst, når norske kvinner reiser ut, holder kurs, kommer hjem og deler det de har opplevd med andre bidrar det til kunnskap, det bringer glede, verdifullt engasjement og kompetanse tilbake igjen til lokalsamfunn i Norge.

Etter jordskjelvet på Haiti har vi sett mengder av konserter, innsamlinger, vaffelsalg, og annet engasjement for at folk på Haiti skal få akutt og langsiktig hjelp.

I nord ser vi hvordan relasjoner er bygd opp gjennom næringsutvikling, kulturprosjekter, og utstrakt folk til folk samarbeid. Barentsregionen er i realiteten i ferd med å bli ett arbeidsmarked. Fra 3.000 grensepasseringer i mellom Norge og Russland i 1990 reiser det i år nesten 110.000 over den norsk-russiske grensen. Russisk turisme i Norge er økende. Det som var en lukket og litt mystisk grense mellom to land, har blitt til en viktig felles region. Først og fremst gjennom folks eget engasjement.

Utenrikspolitikken er en del av hverdagen til folk i Norge. Summen av dette engasjementet gir en god plattform for norsk utenrikspolitikk. En politikk som er bredt forankret i Stortinget og i det norske folk.

Verden er inne i en svært alvorlig finanskrise og finanskrisa påvirker utenrikspolitikken. Behovet for sterkere kontroll med finansmarkedene er åpenbar. Store budsjettunderskudd i veldig mange land fører også til kutt i de nasjonale budsjettene. Dette fører til at enkelte land kutter i rettigheter til egne borgeres velferdsordninger, men fører også til kutt i bistanden til den fattige verden.

Når pengene en stat har til disposisjon reduseres er det lettere å kutte i det som på kort sikt ikke berører ens egen nasjonale befolkning. Det er en viktig erkjennelse for oss i et land som ikke har gått fri, men som har klart oss godt sammenlignet med alle andre.

Utvikingslandene lider mer av finanskrisen enn vi i vesten og er uskyldige i å ha skapt den. Når sammenliknet med finanskrisen, som startet for 2 år siden, så har land i sør Afrika hatt en mat og energikrise de siste 20 årene. Når 60 millioner arbeidsplasser kan forsvinne i verden på grunn av finanskrisen, så forsterker det en allerede urettferdig verden. Det er nok ressurser og rikdom i verden, den er bare så vanvittig skjevt fordelt.

Urettferdige handelsvilkår og en finanspolitikk i verden som favoriserer et fåtall på bekostning av de mange kan ikke forsvares. Men det er veier ut av dette. Kontroll og tilsyn med finansmarkeder, kamp mot skatteparadiser, kamp mot økonomisk kriminalitet, rettferdig handel, krav til et sikkert arbeidsmiljø, støtte til fagforeninger og et organisert arbeidsliv er viktige stikkord.

Vi trenger et sterkt og handlekraftig FN, en styrket menneskerettighetsdialog og en styrkning av basis helse og utdannings bistand i verden.

En global verden krever globale løsninger. Teknologi, kommunikasjon, handel, utdanning, kapital, arbeidsmarked, religion. Alt er internasjonalt og folk flest bor i Kina og India. Utenriksministeren brukte mye tid på Kina i sin redgjørelse og jeg støtter fokuset på Kina som et svært viktig land for Norge og norske interesser.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask endring. Norge skal være en pådriver i kampen mot fattigdom og for menneskerettigheter, i internasjonalt miljøarbeid, bidra til å bygge en bedre og mer rettferdig organisert verden, samt til å forebygge og løse konflikter. Vi skal prioritere de områdene vi kan gjøre en forskjell. En stor oppgave for et lite land.

Men all politikk er lokal. Det er viktig at det norske folk kan bidra og at vi legger til rette for folk til folk samarbeid over landegrenser. På den måten kan norsk folkelig engasjement bli til flere ”Miss Norway” i Uganda

I helgen kunne vi lese i VG fortellingen om norske Kari Ann Volden (42), som ikke får utstedt norsk pass til sine to sønner som er født av surrogatmor i India, og dermed ikke kan ta dem med hjem. Jeg kjenner medfølelse med henne. Jeg kan også forstå en enorm sterk drivkraft og ønske om å få et barn.

Men selv om jeg kan forstå hennes fortvilelse over situasjonen er det ganske navlebeskuende å skyte på norske myndigheter, for noe som er hennes eget ansvar. Det er hun som har valgt å reise til India for å bruke surrogatmor. Derfor er det også hennes ansvar og risiko for eventuelle komplikasjoner hun vil oppleve knyttet til en slik situasjon.

Bruk av surrogatmor er forbudt i Norge. Bioteknologiloven har bestemmelse som sier det er straffbart å medvirke til behandling som er forbudt i Norge. Utstedelse av pass og personnummer til barn i en slik situasjon kan i ytterste konsekvens altså være straffbar medvirkning til å bryte norsk lov. Slike situasjoner må derfor håndteres svært ryddig av norsk utenrikstjeneste.

Er jeg innhuman? Noen vil mene ja, andre synes jeg har helt rett.

Hva skal vi med nasjonale regler når folk uansett kan dra til utlandet og få gjort det de ønsker? Hva gjør vi når situasjoner oppstår i utlandet? Skal norske myndigheter alltid ordne opp? Er det realistisk? Er det ønskelig?

Norske myndigheter skal selvfølgelig hjelpe så godt de kan. Likevel går det noen grenser.

Vår utenrikstjeneste har 80 000 konsulære saker i året. Mange av dem er helt greie og er uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker. Nordmenn som begår kriminalitet i utlandet og som fengsles. Folk som utsetter seg for stor risiko med viten og vilje. Folk uten reiseforsikring som havner i problemer eller dør i utlandet. Folk på helsereise som får alvorlige komplikasjoner. Nå også nordmenn som bruker surrogatmødre som får barn som ikke automatisk regnes som norske statsborgere. Saker som alle skaper store overskrifter i mediene og stort press på både oss politikere og på utenrikstjenesten om handlig. Hva gjør vi med dem?

Det er ikke lette avveininger. Spesielt vanskelig er det når barn er involvert. Norsk utenrikstjeneste har døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel, velferdsstaten er ikke global og kan ikke fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen norsk oppblåsbar velferdsstat som du kan ta med deg på ryggen og dra. Det burde være en selvfølge å forstå det, men er det dessverre ikke.

Sannsynligvis vil saken i India løse seg gjennom adopsjon slik at barna kan være med til Norge og vokse opp her. Det er ikke noe jeg skal stille meg til moralsk dommer over. Men jeg håper saken får flere til å sjekke grundig hvordan regler er å forstå. Både når de begir seg ut på noe som har enormt vanskelige etiske dilemmaer og som norske lovgivere heller ikke har tillat i Norge. Det skal ikke være, og er heller ikke, automatikk i at det ordner seg.

Her kan du lese mer om norske regler og bioteknologi