Evighetens øyeblikk

Eller øyeblikkets evighet?

Er irriterende filosofisk!

Så hold kjeft!

Changemakers leder, Ida Thomassen hevder i NRK i dag at kontrollen med norsk våpeneksport er dårlig. Jeg er uenig og vil svare på kritikken.

Norge har et av verdens strengeste kontrollregimer når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Det bør vi ha. Et strengt regelverk sikrer legitimiteten til norske myndigheter, men også til norsk forsvarsindustri. Norge er derfor medlem av alle relevante internasjonale eksportkontrollregimer. Stortinget har også behandlet en melding om eksporten helt siden 1996. Åpenheten er et godt utgangspunkt når det gjelder å få andre land til å øke innsynet i sin eksport. Arbeiderpartiet vil opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport. Jeg mener Norges eksportkontroll er god og at den sikrer at utstyret ikke havner i feil hender.

Det er ingen grunn til å skamme seg over at Norge har en forsvarsindustri som kan levere foretrukne produkter, til norsk forsvar og andre eksportgodkjente land. Det er også legitimt for ethvert land å ha et militært forsvar. Jeg mener også at det er fullt mulig å kombinere rollen som en eksportør av våpen og å være en nasjon som ønsker fred, forsoning og framskritt på det humanitære området..

Eksport av forsvarsmateriell mellom de enkelte NATO-land bygger på en langsiktig utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, der leveranser av materiell er forankret i avtaler og mangeårig praksis. Det inkluderer et stabilt tillitsforhold der mottakerne ikke videreselger materiell kjøpt i Norge. Våpeneksporten til NATO land er derfor også under sterk kontroll. Å hevde noe annet, slik Thomassen gjør, er feil.

Regjeringen har i Soria Moria II uttalt at det er et mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO. NATO er svært tett integrert og regler internt i alliansen på dette feltet bør derfor utarbeides i felleskap.

Norge har gått fra håndkraft til høyteknologi. Det må vi fortsette med!

Forrige uke var jeg i USA. Der besøkte jeg Norges Bank Investment Management. De forvalter nå vår pensjonsformue, som er på ca 2200 milliarder kroner. Eller 600 000 per nordmann.. En svimlende sum! Likevel er det ikke oljeformuen som er vår viktigste ressurs. Det er vi som bor her som er det. Våre ideer, innsats, muskel og hjernekraft! Derfor er det også vanvittig frustrerende at det samtidig betales ut 290 milliarder kroner i stønader til Norges befolking, via NAV. Det vil si ca 9000 kroner per sekund! Hver dag, hele året! Frustrerende fordi det er så mange mennesker som vil bidra med en innsats men som får døra inn til arbeidslivet slengt i trynet!

Framtiden vil bestå i en stadig tøffere mangel på arbeidskraft. Hvor lang tid det tar før vi igjen er i en knapphet er jeg usikker på, fordi vi er inne i en finanskrise. Kanskje tar det derfor en 2-5 år til. Men etter finanskrisa vil Norges grunnleggende problem være at vi ikke har nok folk til alle jobbene vi har.

Det vil stille stadig tøffere krav til vår produktivitet og vil garantert både føre til endringer på mange samfunnsområder: Grunnleggende for dem alle er behovet for ny teknologi og innovasjon. Derfor må Norge ha den smarteste, ledende og mest effektive industrien i verden. Vi må satse videre på høyteknologi i de bransjene der vi har fortrinn fra før. For eksempel innen sjømatproduksjon, energi og reiseliv.

Det meste annet kan andre enn oss gjøre både billigere og bedre.

Høyres stortingsrepresentant Anders Werp, bruker seg selv som sannhetsvitne for hvorfor høyrekvinnenes forslag om å ta fra far retten til 10 ukers foreldrepermisjon, er lurt. I Drammens Tidende i dag kan vi lese Jeg ville vært hjemme uansett , som om det er relevant for saken!

Hva er egentlig problemet for Anders Werp med å beholde en øremerket rett på ti uker, hvis han og hans venner alle tar den ut, og synes det er fantastisk å være hjemme med sine små barn? Hvorfor kan en ikke bare da beholde retten i solidartiet med de som ikke har det slik? Det eneste problemet for Werp og Co oppstår jo hvis en vil ta ut mindre enn 10 uker. Da kan nemlig ikke mor overta den, noe som selvfølgelig øker sansynligheten betydelig for at nettopp far tar den ut.

Høyre ignorerer også forskning. Hvis en går til kjønnsforskning, som er mye mer relevant enn Anders Werps egne valg, dokumenteres det tydelig at fedre er helt avhengige av de mulighetene og begrensningene som et samfunn gir.:Fleksible fedre, maskulinitet, arbeid og velferdsstat er en slik forskning.

Et annet faktum som Anders Werp burde lese seg opp på etter at pappapermen er slutt, er hvordan arbeidslivet fungerer. Arbeidstidsundersøkelser i Norge viser at kvinner med små barn jobber mindre, mens menn med små barn jobber mer Hvorfor skal en derfor ikke bruke politikk som verktøy for å stimulere til større likhet både hjemme, i arbeidslivet og som alle barn vinner på?

Enda mer arbeidslivsforskning viser at selv om tilgjengelig fleksibilitet mellom jobb og famile øker, så betyr også at menns adferd også påvirkes av andre forhold. Jobb, muligheter for karriere, holdninger, forventliger, lønn for å nevne noe. Interreserte kan lese mer om dette her

Anders Werp burde derfor takke alle de pionermenn som har gått foran han og gjort det mulig for han, og hans venner, å helt naturlig ta ut pappaperm.

Stortingsflertallet har økt denne rettigheten øremerket far, fra 6 til 10 uker fra juli i fjor. 9 uker er forbeholdt mor og 10 uker far. I 2008 tok menn ut 11 % av alle foreldrepermisjonsdagene i Norge. Det betyr at kvinner tok ut 9 av 10 av foreldrepermisjonsdager.

Jeg konstaterer at Anders Werp er fornøyd med dette og mener at de eneste som skal fratas rettigheter i dette landet er barn og deres fedre. Eller har Werp gått i generaltabba at han tror han selv er representativ?

Akvariet mitt
Har fått et verdenskart av grønne alger på glasset

Der inne, i 250 liter vann
Bor fiskene
Vakre, fargerike og sosiale
Spiser de av hånden min når jeg mater dem

Men mallene i flskeflokken oppfører seg som skadelige klimagasser
Der de nyter algene på glasset
Slik at landområdet på verdenskartet
Blir mindre og mindre for hver dag som går

Akkurat som med jorden

Hverdager er som hvite engler
Av og til
Vellykkede i følelsen av det uoppnålige

Hverdager er som store, tunge kvernsteiner
Av og til
Males de til hvitt og næringsrikt pulver

og selv om jeg som regel har den deiligste, mykeste og ferskeste vaniljestang
så mangler jeg ofte gjær

For to dager siden stengte jeg en debatt jeg hadde invitert til på min blogg. Det var en vanskelig avgjørelse å ta i en debatt som paradoksalt nok handlet om ytringsfrihet. Desverre er det noen svært få som ødelegger.Jeg har også slettet noen få kommentarer som jeg synes var på kanten til å være rasistiske ytringer.
Er du interressert i debatten kan du lese den her

Jeg har det siste året vært svært aktiv på sosiale medier. Jeg synes det er viktig. Men hva er en god nettdebatt og hvordan får vi den til? Vær varsom- plakaten har gode kjøreregler. Men hvordan sikre god monitorering i en travel hverdag der vi bloggere definitivt ikke har kunnskap nok om hvilke regler som gjelder?

Noen ganger er jeg usikker på grensene rundt debatten på min blogg, med den konsekvens at mine subjektive og mer eller mindre fornuftig satte kriterier blir styrende. Blogger har en vanvittig konkurranse om oppmerksomhet. Derfor spisses ofte nettdebatten der litt ekstra. Jeg tilhører de som er forsiktig i språkbruk.

Etter at kommentarmulihgetene ble stengt for to dager siden har jeg både fått hyllest og fordømmelse på epost. Det viser vel kanskje at avgjørelsen var grei. Men likevel: Hva mener dere? Hvilke kjøreregler bør gjelde? Tips, råd og fordomsfri reflekson mottas med takk.

Ja, jeg er utrolig provosert over drapsforsøket av den danske tegneren Kurt Westergaard som skjedde fredag kveld.

Den danske avisen Jyllands-posten skapte oppstandelse da de i september 2005 trykket tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed. Jeg synes det de gjorde var uklokt. Likevel har avisen rett til å gjøre det. I ytringsfrihetens navn.

Det å fritt få hevde sine meninger er en grunnleggende rett jeg setter svært høyt. Kanskje er det den aller viktigste retten i et demokrati.

En fundamentalisistisk islamist som er i stand til å planlegge og gjennomføre drapsforsøk for å begrense folks rett til ytringer er ute etter en martyrstatus. Den fortjener han absolutt ikke. Tvert imot, handlingen kan bare kalles avskylig og er blasfemisk i ordets rette forstand.

Det er helt uakseptabelt at iranske myndigheter har konfiskert Shirin Ebadi fredsprisen fra 2003. Dette viser at Iran har en lang veg å gå for å kalles et demokrati. Jeg reagerer på med å uttrykke en sterk protest!

Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten for sin innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hun er en av verdens modige kvinner. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.

Det har aldri skjedd tidligere at et lands myndigheter konfiskerer Nobels fredspris. Norge har naturlig nok protestert mot dette, samt uttrykt alvorlig bekymring over behandlingen av Ebadis ektemann. Tidligere i høst ble han arrestert i Teheran og alvorlig slått. Utbetalinger av hans pensjon er blitt stanset og hans bakkonti er blokkert. Dette er heller ikke første gang norske myndigheter har sett seg nødt til å protestere mot iranske myndigheters behandling av Shirin Ebadi.

Amnesty Internasjonal og andre menneskerettsorganisasjoner har avdekket angrep på ytringsfriheten i Iran gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger forekommer. Flere av henrettelsene har skjedd offentlig. Forfølgelsen av Ebadi og hennes familie viser at ytringsfriheten står sterkt under press i Iran.

Shirin Ebadi har lært oss at det ikke er noen konflikt mellom islam og grunnleggende menneskerettigheter. Tvert imot så er det to sider av samme sak. Norge må fortsette å følge nøye med på hva Iran gjør og bidra til internasjonal fokus og press på iranske myndigheter for å bedre menneskerettighetene i landet.

Jeg er i dag valgt til medlem av Utenriks og Forsvarskomiteen og er svært glad for det. Les nyhetssaken i Laagendalsposten her

Her kan du også finne resten av komitefordelingen for oss fra Buskerud

Mange av oss har lest Jules Vernes bok ”Jorda rundt på 80 dager” og fulgt med på Phileas Fogg og hans butler Passepartout sitt forsøk på å nå rundt jorda på 80 dager.

I dag kan vi nå jorda rundt på et par – tre dager med vanlig rutefly. Verden har definitivt blitt mindre på drøyt 100 år. Derfor er det også lett å engasjere seg for en internasjonal klimaavtale som er viktig for hele vår klode.

Nå er det under 80 dager til klimatoppmøtet i København. Verdens ledere skal møtes og finne løsninger på vår tids største utfordrning. I snart to år har det foregått internasjonale forhandlinger. Det ingen hemmelighet at forhandlingene om en ny avtale går tregt og er vanskelige. Gordon Brown har gitt verden 80 dager på å redde jorda. Det vil si dagene fra nå til klimamøtet i København. Den muligheten kan ikke skusles bort!

Det er de fattigste landene som blir mest berørt av klimaendringene. De har dårligst mulighet til å gjøre noe dem og de har bidratt minst til å skape dem. De fattigste i verden blir altså rammet ekstra hardt av noe vi i de rike landene har stelt i stand. Men de som har minst kan ikke fortsette å bære klodens framtid på sine skuldre. Vi må alle ta et ansvar.
Vi trenger en sterk og forpliktende internasjonal klimaavtale. Noen land mener det er nok med en politisk erklæring. Det mener ikke jeg. Skal vi lykkes må avtalen som undertegnes i København være forpliktende for landene. Jeg er optimist men tror likevel vi skal være forbredt på at resultatet i København blir dårligere enn det Norge ønsker.

Skal verden lykkes må vi satse mer på teknologi framover. Det er de nye teknologiene som er svaret. I Norge har vi smarte hoder og viktige høyteknologiske miljøer. De må vi sørge for at investere i framtida. Både gjennom forskning, generelle rammebetingelser og målrettede tiltak skaper vi også lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser for framtida. Olje og gass industrien er et eksempel på hva ny teknologi kan føre til. Gjennom stadig tøffere miljøkrav og vanskeligere tilgjengelige olje og gass ressurser, har vi fått fram mer miljøvennlig teknologi. Bilindustrien et annet eksempel. Den som får til en energieffektiv bilmotor som ikke bruker olje som energikilde, vil ha et produkt som hele verden vil etterspørre. La oss håpe Norge kan bidra her.
Klimaavtalen må ha et innhold. Finansieringsmekanismer som sikrer penger til klimatiltak i den fattige verden er kanskje det viktigste å få på plass. Det å sikre penger også uten at pengene må bevilges via statsbudsjettene mener jeg er lurt. Vi har sett mange ganger før at regjeringer og statsoverhoder lover penger som aldri kommer.

Norge har fremmet et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres. Vårt forslag har fått mye internasjonal oppmerksomhet og er ett av to forslag om finansiering som nå ligger på bordet.

80 dager er mer enn nok i dag til å reise mange ganger rundt jorda. Det er også mer enn nok til å få på plass en forpliktende avtale. Lykkes vi ikke vil barnebarna våre se på oss og spørre hvorfor gjorde dere ikke noe den gangen mens dere fortsatt kunne gjøre noe med det? Det er andre spørsmål jeg heller vil få på et bestemorsfang.

Seieren sitter fortsatt i kroppen. Gledestårene er fortsatt tett på hele tiden! Valgkvelden var fantastisk og jeg er stolt og ydmyk blitt valgt til stortingsrepresentant fra Buskerud.

Jeg vil først takke alle som har deltatt i valget og som har vært og stemt! På den måten bidrar dere til demokratiet. Så vil jeg takke ekstra de 52 000 innbyggerne i Buskerud som har stemt Arbeiderpartiet. De har gjort det mulig for meg å ta sete i landets nasjonalforsamling fra 1. oktober. At vi økte fra 38 – 41,6 % i Kongsberg varmer ekstra og er en utrolig tillitserklæring. Jeg håper jeg kan være et godt ombud for Buskeruds befolkning og ser fram til å ta fatt i Stortinget med stor glede og ydmykhet.

Tusen takk for at dere har gitt oss sjansen i 4 nye år!