Det var som om Svalbard hadde bestemt seg. Øygruppa ville riktig vise seg frem fra sin aller beste side. Ei sammenhengende uke med glitrende sol og blikk sjø! For å bli solbrent i sommer måtte jeg til Svalbard.

Hva skulle jeg så der? Jo ei uke på tokt med forskningskipet Lance rundt Svalbards øyer, og inn i fjorder. Gjøre strandhogg på viktige og historiske steder. Jeg skulle virkelig få lære om Svalbard og dets ulike samfunn. For hva er vel øyene uten menneskene?

Det er mye som har gitt meg inntrykk underveis. Fuglelivet til polare fuglearter, som er tett koblet til havet og isen. Rødnebbterna som flyr fra Svalbard til Antarktis etter at den har forsvart egg og unger med illsinte stup og hakk i hodet. Alkekongens tillitsfulle adferd. Hvordan hvalrossen i timevis kan ligge på ryggen på land mens den lat og klossete klør seg forsiktig. Isbjørnen som lusker rundt hvalross-kolonien, men uten å tørre å angripe. Naturen som er bare ubeskrivelig vakker med sine blå brefronter overalt. Høye spisse fjell som ga Spitsbergen navnet da Barentz kom nordfra, ja faktisk nordfra, i 1596.

Men til tross for den fantastiske naturen mener jeg det mest unike med Svalbard er at vi mennesker har tatt øyene i bruk. At vi har overlevd i et så barskt klima. At vi har maktet å ta ressursene i bruk. Kullet, fisken, jakten som i tidligere tider var for intens, ekspedisjonene og oppdagelsene. Svalbard har gått fra å være et fangstsamfunn til å bli et verdesledende forskningsted. Dette gjør at vi har et sterkt internasjonalt miljø på Svalbard. UNIS som har ambisjoner om å utvikle seg til et internasjonalt ledende senter for arktiske studier, tiltrekker seg viktig kompetanse og bidrar til et yrende studentliv i Longyearbyen. Frølageret og romvirksomheten setter oss på verdens kart.

Utviklingen på Svalbard gjør meg stolt og ydmyk. Den gjør at jeg forstår mitt viktigste bidrag i rikspolitikken. Nemlig å sørge for at Svalbard fortsatt kan utvikle seg, at kullet kan hentes ut, turistene fortsatt kommer, at forskningen kan fortsette og at Svalbard forvaltes med utgangspunkt i lokalsamfunnets bærekraft. Min og Arbeiderpartiets viktige jobb blir å følge opp vår politikk, slik den er beskrevet i Stortingsmelding 22 (2008/2009)

Jeg ser noen utfordringer; Isen burde ligget i fjordene og drevet i sjøen, men var i år mindre enn noen gang. Temperaturøkninger vil endre Svalbards klima. Store turistskip med mange tusen passasjerer legger igjen for lite penger da de er i land. Store havområder og barskt klima gir utfordringer for redning og sivil beredskap.Kullet på Svalbard gir lavere utslipp enn konkurrentene, men ressursen er begrenset. I fremtiden må vi fortsatt klare å kombinere kulldrift og miljøvern samtidig som Svalbard må ha flere bein å stå på.

Som søring skal jeg vokte meg vel for å være skråsikker. Men det jeg er sikker på er at aktiviteten på Svalbard er viktig for Norge både sikkerhetspolitisk og i global sammenheng. Norges øyne er rettet mot nord. Dit skal de fortsatt se.

Bildeserie med 12 bilder — bla ved å trykke på pilene

I dag våkna vi opp til det faktum at 4 norske menn har omkommet i krigen i Afghanistan. Simen Tokle, Christian Lian, Trond A. Bolle og Andreas Eldjarn ble drept 27. juni 2010. 4 menn i sin beste alder er drept av en effektiv veibombe som rammet dem da de var ute for å snakke med lokale Afghanere. 4 familier har mistet et kjært medlem. Soldater har mistet gode kamerater. Norge har mistet 4 helter, som alle døde i strid for å trygge vår sikkerhet. Til sammen 9 norske soldater er nå drept i Afghanistan. Det er en tung dag for oss alle.

Jeg var i Afghanistan i april. Der besøkte vi de norske styrkene i Meyhmane og i Mazar-E-Sherif. Vi var ute i Camp Griffin hos innsatsstyrkene. Kjente på soldatlivet og snakka med mange av dem. Jeg ble mektig imponert over våre styrker. Når jeg kom tilbake skrev jeg blant annet dette:

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.
Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes

De norske bidragene til og i Afghanistan er viktige. Hovedmålet er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.

Opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er dyrt, krevende og risikofylt og krever at vi vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Spørsmålet vi alle stiller oss er om det er ønskelig og om det nytter? Og om det er verd det. Og svaret er ja på begge spørsmålene, også på en dag som i dag.

Så spør noen: Skal vi ikke snart trekke oss ut?

Jeg vil si: Det er for tidlig å snakke om en exit strategi. Og hvorfor? Jo fordi ustabilitet i Afghanistan gjør det mer utrygt her hjemme. Likevel er ikke hovedspørsmålet i Afghanistan enten “flere soldater til Afghanistan” eller “hent troppene hjem”. Den virkelige målestokken på om vi lykkes er i hvilken grad vi klarer å bygge samfunnet stein for stein i nær allianse med afghanere selv. For det er afghanerne selv om må ta ansvar for den varige politiske løsningen. Dette tar tid.

Så hva bør Norge bidra med?

Utdanning og heletjenester vil fortsatt utgjøre hovedsatsningsområde for den sivile innsatsen. Alt begynner der. Det norske militære nærværet vil gradvis videreutvikles for bedre å sette afghanske sikkerhetsstyrker til selv å ta lederansvaret for sikkerheten. Dette er viktig

Et godt fungerende politi- og justisvesen er avgjørende. Norge har her økt sitt bidrag

Det er 1,7 millioner registrerte flyktninger i Pakistan og omtrent 1 million i Iran. Det gjøres en stor innsats for disse flyktningene med norsk støtte, og brukes mye ressurser på gjenbosetting og reintegrering. En varig løsning med Afghanistans naboland, som gir varig stabilitet i regionen må på plass.

Menneskerettighetene er under press i Afghanistan. Et sterkt demokrati må bygges nedenfra. Og hvis det er noe som bekymrer meg så er det at demokratiet ikke får varig feste i Afghanistan. Rettsystemet er svakt, institusjonene mangler, og korrupsjonen flommer. Kvinner og barn mangler grunnleggende rettigheter. Det er viktig å stille krav til president Karzai om å ta fatt i dette.
Verden kan ikke leve med og ikke lykkes i Afghanistan denne gangen. Aller minst det afghanske folk.

Det krever en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Innsatsen har så langt, vært fragmentert og for kortsiktig. Dette må det tas tak i gjennom det internasjonale samfunnet og Norge har vært en pådriver for bedre koordinering og samordning.

Vi må forbrede oss på at det kommer til å ta tid.

Her kan du lese hele innlegget mitt fra april

Her kan du lese diktet jeg skrev etter kransnedleggelsen ved minnetavlene i Afghanistan:

Finanskrisen minnet oss om hvor liten verden er blitt. 80% av vår eksport går til Europa. Gjeldskrisa i Hellas og andre europeiske land kan bety fallende etterspørsel for norske varer.

17 oljemilliarder fases ut av budsjettet noe som demper presset på krona og på norske renter. At vi prioriterer orden i økonomien betyr alt for konkurranseutsatte arbeidsplasser i Buskerud. Det betyr også alt for å sikre offentlige tjenester på sikt, fordi det er arbeidsplassene og inntektene fra industrien som finansierer velferden.

50 000 er ansatt hos tjeneste- og utstyrsleverandører til maritim og offshoreindustrien. Mange av dem bor og jobber i Kongsbergregionen. Når det er store problemer innen verftsindustrien kan det bety lavere etterspørsel på leveranser i offshoreindustrien i Buskerud. Selv om jeg i dag gleder meg stort over dagens nyhet på www.laagendalsposten.no at FMC sender permitterte på jobb er ikke krisa over.

En egen tiltakspakke for verft- og leverandørindustrien som kommer i RNB er derfor viktig også for oss her opp på berget.

Styrkingen av Innovasjon Norges låne og tilskuddsordninger og GIEK gjør at det blir omstillingsmuligheter for bedrifter som sliter.

Avgiften på søppelforbrenning, som blir borte fra 1 oktober, kan bidra til at det blir mer lønnsomt og attraktivt å satse på fjernvarme. Søppel gir miljøvennlig energi og forhåpentligvis blir det nå lønnsomt å bygge ut på Follum.

Penger til økt vedlikehold på Bergensbanen er bra. På Drammensbanen er det lagt opp til økt vedlikeholdsarbeid gjennom statsbudsettet for 2010. Nye dobbeltspor på strekningene Lysaker – Sandvika på Drammensbanen er finansiert og det planlegges buss for tog en måned i sommer"

Ei uke i Afghanistan. På flyet som skal ta meg til Mazar-e-Sharif er jeg spent. Jeg gleder meg til å lære mer om både det militære nærværet og den sivile innsatsen. Til å kjenne på luktene og snakke med folk. Mye folk, så mange som mulig.

Når jeg nå er hjemme igjen er jeg nøktern optimist om Afghanistans fremtid. Hvis afghanske myndigheter selv lykkes, lykkes også vi. Hvis ikke er vår innsats nyttesløs. Pakistan må også bidra til fred og forsoning i Afghanistan. Det blir ingen løsning uten at de er med. Det hviler et stort ansvar på afghanistans store nabo.

Jeg tror det er mulig å lykkes. Men det kommer til å bety tap av menneskeliv i krigen mot opprørerene og for afghansk frihet. En frihet de også ønsker selv og som gir et tryggere Norge.

Afghanistan er et vakkert land. Til og med i Kabul, der kloakken og søppel flyter i gatene, er naturen nær og påfallende. Høye snødekte fjell som stikker opp mot himmelen er både ugjestmilde og vakre. Elver som renner ned fra fjellvannene gjør at noe av det hotteste du nå kan gjøre med mye penger, er å fiske i Afghanistans elver.

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.

Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes!

Det militære bidraget trappes opp internasjonalt. Jeg forstår godt behovet for økte styrker. Spesielt i sør er situasjonen kritisk. 40 000 ekstra soldater er nå på veg til Afghanistan. Det er riktig strategi. Norge bidrar mye i forhold til størrelsen på vårt forsvar. Vi bidrar også mye sivilt. Det skal vi fortsette med.

Det er behov for bedre sivil innsats i Afghanistan fra det internasjonale samfunn. Og den bør bli tydeligere i sine prioriteringer. Afghanske politikeres prioriteringer må ligge som utgangspunkt for den internasjonale innsatsen. Men vi bør få raskere utvilkling på sivil side etter at sikkerheten er skapt. Derfor må vi ha godt samarbeid mellom militære og sivile myndigheter i Afghanistan. Det er ikke bra for noen dersom de militære sikrer et område og at det i etterkant av dette ikke fylles på med helsetilbud, utdanning, veier og demokratiutvikling. Dette krever både tydelige ansvarsforhold men også pragmatisme.

Afghanistan er definitivt ikke Norge. Afghanere skal heller ikke bli til nordmenn. Tvert imot, de må få utvikle sitt eget samfunn og forsones på sine egne premisser. Men til det må vi i lang tid framover tilby vår støtte og hjelp.

Den nederlandske forfatteren den Doolard sa engang:
”Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for ens medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn en selv. Hver eneste en av oss er en Atlas, hvert enkelt menneske bærer jorden på sine skuldre”

Mye er rett i det den Doolard sa. Stopper vi å bry oss om hverandre og respektere hverandre mister vi alt.

Utenrikspolitikken er av og til luftig og svevende. Det handler om å sette politiske mål, gjennomføre møter, vedta resolusjoner, delta i prosesser og ha evnen til å kompromisse og styre i en stadig mer sammenvevd verden. Politikken skal ivareta norske interesser i utlandet men handler også om mer. Det handler om å bidra utover den personlige vinningen, utover egeninteressen. Den handler om et engasjement om å ville gjøre en forskjell i verden.

Av og til har jeg tenkt om utenrikspolitikken at den er vanskelig tilgjengelig og at det er vanskelig å engasjere folk flest. Men der har jeg tatt feil. Sist gang jeg ble minnet på dette var på onsdag når jeg hørte om kua ”Miss Norway”.

Kua ”Miss Norway” var den første kua som ble gitt en ugandisk familie gjennom sosialt entreprenørskap, og er et eksempel på hva folks engasjement bidrar til. Innsamling av 4000 norske kroner gjort av engasjerte kvinner i Telemark, ga en Ugandisk familie ei ku. Så enkelt kan det være. I dag er det flere misser i Uganda og ”Miss Anniken” oppkalt etter statsråd Anniken Huidfelt er en av dem. Helt fantastisk!

”Kvinner kan” er et annet eksempel på hva utenrikspolitikk kan skape i hverdagen. Gjennom folk til folk samarbeid over landegrenser kvinner imellom, skjer viktige bidrag til demokratibygging, kulturforståelse og utvikling i nå 26 land. Men ikke minst, når norske kvinner reiser ut, holder kurs, kommer hjem og deler det de har opplevd med andre bidrar det til kunnskap, det bringer glede, verdifullt engasjement og kompetanse tilbake igjen til lokalsamfunn i Norge.

Etter jordskjelvet på Haiti har vi sett mengder av konserter, innsamlinger, vaffelsalg, og annet engasjement for at folk på Haiti skal få akutt og langsiktig hjelp.

I nord ser vi hvordan relasjoner er bygd opp gjennom næringsutvikling, kulturprosjekter, og utstrakt folk til folk samarbeid. Barentsregionen er i realiteten i ferd med å bli ett arbeidsmarked. Fra 3.000 grensepasseringer i mellom Norge og Russland i 1990 reiser det i år nesten 110.000 over den norsk-russiske grensen. Russisk turisme i Norge er økende. Det som var en lukket og litt mystisk grense mellom to land, har blitt til en viktig felles region. Først og fremst gjennom folks eget engasjement.

Utenrikspolitikken er en del av hverdagen til folk i Norge. Summen av dette engasjementet gir en god plattform for norsk utenrikspolitikk. En politikk som er bredt forankret i Stortinget og i det norske folk.

Verden er inne i en svært alvorlig finanskrise og finanskrisa påvirker utenrikspolitikken. Behovet for sterkere kontroll med finansmarkedene er åpenbar. Store budsjettunderskudd i veldig mange land fører også til kutt i de nasjonale budsjettene. Dette fører til at enkelte land kutter i rettigheter til egne borgeres velferdsordninger, men fører også til kutt i bistanden til den fattige verden.

Når pengene en stat har til disposisjon reduseres er det lettere å kutte i det som på kort sikt ikke berører ens egen nasjonale befolkning. Det er en viktig erkjennelse for oss i et land som ikke har gått fri, men som har klart oss godt sammenlignet med alle andre.

Utvikingslandene lider mer av finanskrisen enn vi i vesten og er uskyldige i å ha skapt den. Når sammenliknet med finanskrisen, som startet for 2 år siden, så har land i sør Afrika hatt en mat og energikrise de siste 20 årene. Når 60 millioner arbeidsplasser kan forsvinne i verden på grunn av finanskrisen, så forsterker det en allerede urettferdig verden. Det er nok ressurser og rikdom i verden, den er bare så vanvittig skjevt fordelt.

Urettferdige handelsvilkår og en finanspolitikk i verden som favoriserer et fåtall på bekostning av de mange kan ikke forsvares. Men det er veier ut av dette. Kontroll og tilsyn med finansmarkeder, kamp mot skatteparadiser, kamp mot økonomisk kriminalitet, rettferdig handel, krav til et sikkert arbeidsmiljø, støtte til fagforeninger og et organisert arbeidsliv er viktige stikkord.

Vi trenger et sterkt og handlekraftig FN, en styrket menneskerettighetsdialog og en styrkning av basis helse og utdannings bistand i verden.

En global verden krever globale løsninger. Teknologi, kommunikasjon, handel, utdanning, kapital, arbeidsmarked, religion. Alt er internasjonalt og folk flest bor i Kina og India. Utenriksministeren brukte mye tid på Kina i sin redgjørelse og jeg støtter fokuset på Kina som et svært viktig land for Norge og norske interesser.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask endring. Norge skal være en pådriver i kampen mot fattigdom og for menneskerettigheter, i internasjonalt miljøarbeid, bidra til å bygge en bedre og mer rettferdig organisert verden, samt til å forebygge og løse konflikter. Vi skal prioritere de områdene vi kan gjøre en forskjell. En stor oppgave for et lite land.

Men all politikk er lokal. Det er viktig at det norske folk kan bidra og at vi legger til rette for folk til folk samarbeid over landegrenser. På den måten kan norsk folkelig engasjement bli til flere ”Miss Norway” i Uganda

I helgen kunne vi lese i VG fortellingen om norske Kari Ann Volden (42), som ikke får utstedt norsk pass til sine to sønner som er født av surrogatmor i India, og dermed ikke kan ta dem med hjem. Jeg kjenner medfølelse med henne. Jeg kan også forstå en enorm sterk drivkraft og ønske om å få et barn.

Men selv om jeg kan forstå hennes fortvilelse over situasjonen er det ganske navlebeskuende å skyte på norske myndigheter, for noe som er hennes eget ansvar. Det er hun som har valgt å reise til India for å bruke surrogatmor. Derfor er det også hennes ansvar og risiko for eventuelle komplikasjoner hun vil oppleve knyttet til en slik situasjon.

Bruk av surrogatmor er forbudt i Norge. Bioteknologiloven har bestemmelse som sier det er straffbart å medvirke til behandling som er forbudt i Norge. Utstedelse av pass og personnummer til barn i en slik situasjon kan i ytterste konsekvens altså være straffbar medvirkning til å bryte norsk lov. Slike situasjoner må derfor håndteres svært ryddig av norsk utenrikstjeneste.

Er jeg innhuman? Noen vil mene ja, andre synes jeg har helt rett.

Hva skal vi med nasjonale regler når folk uansett kan dra til utlandet og få gjort det de ønsker? Hva gjør vi når situasjoner oppstår i utlandet? Skal norske myndigheter alltid ordne opp? Er det realistisk? Er det ønskelig?

Norske myndigheter skal selvfølgelig hjelpe så godt de kan. Likevel går det noen grenser.

Vår utenrikstjeneste har 80 000 konsulære saker i året. Mange av dem er helt greie og er uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker. Nordmenn som begår kriminalitet i utlandet og som fengsles. Folk som utsetter seg for stor risiko med viten og vilje. Folk uten reiseforsikring som havner i problemer eller dør i utlandet. Folk på helsereise som får alvorlige komplikasjoner. Nå også nordmenn som bruker surrogatmødre som får barn som ikke automatisk regnes som norske statsborgere. Saker som alle skaper store overskrifter i mediene og stort press på både oss politikere og på utenrikstjenesten om handlig. Hva gjør vi med dem?

Det er ikke lette avveininger. Spesielt vanskelig er det når barn er involvert. Norsk utenrikstjeneste har døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel, velferdsstaten er ikke global og kan ikke fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen norsk oppblåsbar velferdsstat som du kan ta med deg på ryggen og dra. Det burde være en selvfølge å forstå det, men er det dessverre ikke.

Sannsynligvis vil saken i India løse seg gjennom adopsjon slik at barna kan være med til Norge og vokse opp her. Det er ikke noe jeg skal stille meg til moralsk dommer over. Men jeg håper saken får flere til å sjekke grundig hvordan regler er å forstå. Både når de begir seg ut på noe som har enormt vanskelige etiske dilemmaer og som norske lovgivere heller ikke har tillat i Norge. Det skal ikke være, og er heller ikke, automatikk i at det ordner seg.

Her kan du lese mer om norske regler og bioteknologi

Changemakers leder, Ida Thomassen hevder i NRK i dag at kontrollen med norsk våpeneksport er dårlig. Jeg er uenig og vil svare på kritikken.

Norge har et av verdens strengeste kontrollregimer når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Det bør vi ha. Et strengt regelverk sikrer legitimiteten til norske myndigheter, men også til norsk forsvarsindustri. Norge er derfor medlem av alle relevante internasjonale eksportkontrollregimer. Stortinget har også behandlet en melding om eksporten helt siden 1996. Åpenheten er et godt utgangspunkt når det gjelder å få andre land til å øke innsynet i sin eksport. Arbeiderpartiet vil opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport. Jeg mener Norges eksportkontroll er god og at den sikrer at utstyret ikke havner i feil hender.

Det er ingen grunn til å skamme seg over at Norge har en forsvarsindustri som kan levere foretrukne produkter, til norsk forsvar og andre eksportgodkjente land. Det er også legitimt for ethvert land å ha et militært forsvar. Jeg mener også at det er fullt mulig å kombinere rollen som en eksportør av våpen og å være en nasjon som ønsker fred, forsoning og framskritt på det humanitære området..

Eksport av forsvarsmateriell mellom de enkelte NATO-land bygger på en langsiktig utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, der leveranser av materiell er forankret i avtaler og mangeårig praksis. Det inkluderer et stabilt tillitsforhold der mottakerne ikke videreselger materiell kjøpt i Norge. Våpeneksporten til NATO land er derfor også under sterk kontroll. Å hevde noe annet, slik Thomassen gjør, er feil.

Regjeringen har i Soria Moria II uttalt at det er et mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO. NATO er svært tett integrert og regler internt i alliansen på dette feltet bør derfor utarbeides i felleskap.

Norge har gått fra håndkraft til høyteknologi. Det må vi fortsette med!

Forrige uke var jeg i USA. Der besøkte jeg Norges Bank Investment Management. De forvalter nå vår pensjonsformue, som er på ca 2200 milliarder kroner. Eller 600 000 per nordmann.. En svimlende sum! Likevel er det ikke oljeformuen som er vår viktigste ressurs. Det er vi som bor her som er det. Våre ideer, innsats, muskel og hjernekraft! Derfor er det også vanvittig frustrerende at det samtidig betales ut 290 milliarder kroner i stønader til Norges befolking, via NAV. Det vil si ca 9000 kroner per sekund! Hver dag, hele året! Frustrerende fordi det er så mange mennesker som vil bidra med en innsats men som får døra inn til arbeidslivet slengt i trynet!

Framtiden vil bestå i en stadig tøffere mangel på arbeidskraft. Hvor lang tid det tar før vi igjen er i en knapphet er jeg usikker på, fordi vi er inne i en finanskrise. Kanskje tar det derfor en 2-5 år til. Men etter finanskrisa vil Norges grunnleggende problem være at vi ikke har nok folk til alle jobbene vi har.

Det vil stille stadig tøffere krav til vår produktivitet og vil garantert både føre til endringer på mange samfunnsområder: Grunnleggende for dem alle er behovet for ny teknologi og innovasjon. Derfor må Norge ha den smarteste, ledende og mest effektive industrien i verden. Vi må satse videre på høyteknologi i de bransjene der vi har fortrinn fra før. For eksempel innen sjømatproduksjon, energi og reiseliv.

Det meste annet kan andre enn oss gjøre både billigere og bedre.

Høyres stortingsrepresentant Anders Werp, bruker seg selv som sannhetsvitne for hvorfor høyrekvinnenes forslag om å ta fra far retten til 10 ukers foreldrepermisjon, er lurt. I Drammens Tidende i dag kan vi lese Jeg ville vært hjemme uansett , som om det er relevant for saken!

Hva er egentlig problemet for Anders Werp med å beholde en øremerket rett på ti uker, hvis han og hans venner alle tar den ut, og synes det er fantastisk å være hjemme med sine små barn? Hvorfor kan en ikke bare da beholde retten i solidartiet med de som ikke har det slik? Det eneste problemet for Werp og Co oppstår jo hvis en vil ta ut mindre enn 10 uker. Da kan nemlig ikke mor overta den, noe som selvfølgelig øker sansynligheten betydelig for at nettopp far tar den ut.

Høyre ignorerer også forskning. Hvis en går til kjønnsforskning, som er mye mer relevant enn Anders Werps egne valg, dokumenteres det tydelig at fedre er helt avhengige av de mulighetene og begrensningene som et samfunn gir.:Fleksible fedre, maskulinitet, arbeid og velferdsstat er en slik forskning.

Et annet faktum som Anders Werp burde lese seg opp på etter at pappapermen er slutt, er hvordan arbeidslivet fungerer. Arbeidstidsundersøkelser i Norge viser at kvinner med små barn jobber mindre, mens menn med små barn jobber mer Hvorfor skal en derfor ikke bruke politikk som verktøy for å stimulere til større likhet både hjemme, i arbeidslivet og som alle barn vinner på?

Enda mer arbeidslivsforskning viser at selv om tilgjengelig fleksibilitet mellom jobb og famile øker, så betyr også at menns adferd også påvirkes av andre forhold. Jobb, muligheter for karriere, holdninger, forventliger, lønn for å nevne noe. Interreserte kan lese mer om dette her

Anders Werp burde derfor takke alle de pionermenn som har gått foran han og gjort det mulig for han, og hans venner, å helt naturlig ta ut pappaperm.

Stortingsflertallet har økt denne rettigheten øremerket far, fra 6 til 10 uker fra juli i fjor. 9 uker er forbeholdt mor og 10 uker far. I 2008 tok menn ut 11 % av alle foreldrepermisjonsdagene i Norge. Det betyr at kvinner tok ut 9 av 10 av foreldrepermisjonsdager.

Jeg konstaterer at Anders Werp er fornøyd med dette og mener at de eneste som skal fratas rettigheter i dette landet er barn og deres fedre. Eller har Werp gått i generaltabba at han tror han selv er representativ?

Hverdager er som hvite engler
Av og til
Vellykkede i følelsen av det uoppnålige

Hverdager er som store, tunge kvernsteiner
Av og til
Males de til hvitt og næringsrikt pulver

og selv om jeg som regel har den deiligste, mykeste og ferskeste vaniljestang
så mangler jeg ofte gjær

For to dager siden stengte jeg en debatt jeg hadde invitert til på min blogg. Det var en vanskelig avgjørelse å ta i en debatt som paradoksalt nok handlet om ytringsfrihet. Desverre er det noen svært få som ødelegger.Jeg har også slettet noen få kommentarer som jeg synes var på kanten til å være rasistiske ytringer.
Er du interressert i debatten kan du lese den her

Jeg har det siste året vært svært aktiv på sosiale medier. Jeg synes det er viktig. Men hva er en god nettdebatt og hvordan får vi den til? Vær varsom- plakaten har gode kjøreregler. Men hvordan sikre god monitorering i en travel hverdag der vi bloggere definitivt ikke har kunnskap nok om hvilke regler som gjelder?

Noen ganger er jeg usikker på grensene rundt debatten på min blogg, med den konsekvens at mine subjektive og mer eller mindre fornuftig satte kriterier blir styrende. Blogger har en vanvittig konkurranse om oppmerksomhet. Derfor spisses ofte nettdebatten der litt ekstra. Jeg tilhører de som er forsiktig i språkbruk.

Etter at kommentarmulihgetene ble stengt for to dager siden har jeg både fått hyllest og fordømmelse på epost. Det viser vel kanskje at avgjørelsen var grei. Men likevel: Hva mener dere? Hvilke kjøreregler bør gjelde? Tips, råd og fordomsfri reflekson mottas med takk.

Ja, jeg er utrolig provosert over drapsforsøket av den danske tegneren Kurt Westergaard som skjedde fredag kveld.

Den danske avisen Jyllands-posten skapte oppstandelse da de i september 2005 trykket tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed. Jeg synes det de gjorde var uklokt. Likevel har avisen rett til å gjøre det. I ytringsfrihetens navn.

Det å fritt få hevde sine meninger er en grunnleggende rett jeg setter svært høyt. Kanskje er det den aller viktigste retten i et demokrati.

En fundamentalisistisk islamist som er i stand til å planlegge og gjennomføre drapsforsøk for å begrense folks rett til ytringer er ute etter en martyrstatus. Den fortjener han absolutt ikke. Tvert imot, handlingen kan bare kalles avskylig og er blasfemisk i ordets rette forstand.