Jeg er meget glad for at regjeringen nå varsler enda et tiltak for å styrke industriutviklingen i Norge. Tidligere har jeg skrevet både om rammevilkår for kraftforedlende industri og krevd at Hydro må vise vilje til å satse i Norge.

Jeg applauderer derfor næringsministerens annonsering av at regjeringen vil investere mange milliarder kroner i selskap som Hydro . Jeg applauderer også vilkårene for slike investeringer, nemlig at selskapene må vise vilje til å utvikle sin virksomhet her hjemme i Norge.

Dette er svært viktig for å sikre norske arbeidsplasser og verdiskapingen i Norge. Det er også viktig i et klimaperspektiv, da prosessindustrien i Norge har rein vannkraft som energikilde framfor urenset gass- eller kullkraft som mye av industrien blir drevet på i utlandet.

Regjeringens siste tiltak for å fremme industriutvikling i Norge er derfor nok et bevis på at Arbeiderpartiet er til å stole på i næringspolitikken.

I morgen starter Arbeiderpartiets landsmøte. Og du og du hvor jeg gleder meg! Fire dager til ende med gode politiske debatter, trivelige og engasjerte mennesker. Kan det bli bedre?!

Arbeiderpartiets landsmøter er Norges mest spennende og interessante politiske verksted. Dere som har lyst og anledning kan følge det som skjer fra kl. 13.00 torsdag via Arbeiderpartiets hjemmeside Kjøreplana for møtet finner dere på denne lenken

Hva blir så de viktigste sakene på vårt landsmøte? Ja, det kommer vel an på hvem som spør, og hvem som svarer.

Mange er nok spent på om forkjemperne for rett til en heltidsstilling når fram. Flere fylkesparti, partiets kvinnenettverk og LO er klare på at de ønsker en lovfestet rett til heltid.

Hva med forslaget om å forby pelsdyrsoppdrett? e-postkassa mi har nærmest vært oversvømt av meldinger fra velgere som vil at Arbeiderpartiet skal forby denne næringa. Selv mener jeg næringa bør ha livets rett, men jeg må ærlig innrømme at jeg har vært i tvil etter alle skandaleoppslaga rundt vanskjøtsel av pelsdyr i vinter. Hvor mange sjanser skal næringa få?

Spørsmålet om helseforetakenes fremtid vil også bli et tema. For min egen del ser jeg ikke andre alternativ enn foretaksmodellen. Tilbakeføring til fylkeskommune er uaktuelt. Mens et eget direktorat etter min mening vil bli alt for sentralstyrt og mangle den lokale forankringen.

Ellers så vil det garantert bli mye debatt rundt en evt. innføring av EUs postdirektiv, energiforsyning og strømpriser, rusomsorg, samferdsel, kommunestruktur, eldreomsorg, skolepolitikk og mye, mye mer.

Selv er jeg så heldig at jeg er valgt utsending fra partiets stortingsgruppe med tale og forslagsrett. Jeg har tenkt å ta ordet fredag etter at Jonas Gahr Støre har innledet rundt framtidas krav til et inkluderende samfunn. Integreringsutvalget har lagt fram mange gode forslag som skal behandles på landsmøtet.

Jeg vil bruke min taletid på utilsiktede konsekvenser av forsørgelseskravet ved familiegjenforeningssaker

Apropos Jonas Gahr Støre. Han er en av våre aller dyktigste og mest populære politikere. Jeg forstår godt at han er ønsket inn i partiets sentralstyre. Men jeg er svært usikker på om det er korrekt å utvide sentralstyret med ett medlem for å få plass til han. Dette blir garantert et tema i pausene og rundt de mange sosiale sammenkomstene i helga. Så får vi se hva konklusjonen blir søndag da valg av nytt sentralstyre skal foretas.

Det blir garantert et spennende landsmøte! Og jeg gleder meg veldig, veldig mye!

Jeg er nyfrelst! Takket være en flunkende ny HTC-telefon og min mann har jeg gjenoppdaget en lidenskap som har ligget i dvale noen år. Travle hverdager med en hel haug med unger, husarbeid, jobb og masse politikk, har rett og slett skygget over hvor mye musikk betyr for meg. Helt til min kjære mann spurte om han skulle legge inn litt musikk på min nye HTC. Noe jeg litt likegyldig takket ja til.

O herlige gromlyd hvor fantastisk det er å ha masse bra musikk på øret igjen! Nå lytter jeg til musikk så sant jeg kan. På flyplassen og i flyet, på kontoret og i senga, når jeg trimmer og når jeg later meg, på bussen og på vei til kontoret på Stortinget.

Mine favorittband er definitivt Rage Against the Machine og Red Hot Chili Peppers. Mer funky og groovy rock`n roll er ikke å oppdrive. Killing in the Name med Rage er bare helt rå! For ikke å snakke om Give it Away med Red Hot.

Andre band i samme groovy-funky-sjanger som jeg aldri bli mett av er Pearl Jam og Soundgarden. Jeg får så mye energi når jeg lytter til disse 90-talls grønsj-banda! Queens Of The Stone Age fra litt senere 90-tall er heller ikke å forakte.

I går var vår kronprins gjest på Lydverket på NRK TV. Selv om jeg ikke er noen utpreget monarkist har jeg fått mer og mer sansen for kronprinsen. Hans ekte engasjement for mennesker som sliter, hans tilstedeværelse når han møter folk gjennom representasjon og hans positive inngang til alt han befatter seg med imponerer meg. Etter gårsdagens utgave av Lydverket digger jeg kronprinsen! Han og jeg har identisk musikksmak. En av hans favoritter er også Rage Against the Machine. Det er jo helt konge!

Jeg har som folk flest mange lyter. En av dem er å få melodier på hjernen. Jeg tar meg selv i å gå og nynne og småsynge både titt og ofte. Men det som er hakket flauere er at jeg har tatt meg selv i å gjøre rytmiske ”moves” både når jeg går på jobb, trimmer eller sitter på flyet. Forhåpentligvis er folk så opptatt av seg selv, at de ikke legger merke til mine mer eller mindre ukontrollerte rytmiske bevegelser…

Selv om jeg har en forholdsvis heavy musikksmak, så blir også jeg hekta på poplåter som svirrer forbi (døgnfluer). Aloe Blacc med I Need a Dollar og Veronica Maggio med Måndagsbarn er hiter jeg har lagt til favorittlista på HTCen min. Leter du etter dansefoten anbefaler jeg Scissor Sisters sin hit I Don`t Feel Like Dancin`

En annen favoritt er Lars Vaular sin låt Kem Skjøt Siv Jensen Bra låt!

Regjeringa har strammet inn asyl- og innvandringspolitikken. Jeg støtter disse innstrammingene da jeg mener samfunnet er best tjent med en streng og rettferdig innvandringspolitikk, både på kort og lang sikt.

Et av de områdene innskjerpingen er kommet på er kravet til underhold ved familiegjenforening. Kort fortalt betyr dette at den personen som har tilknytning til Norge må dokumentere at han eller hun tjener nok til å kunne forsørge den personen det søkes familiegjenforening for. Det er altså et krav til en minsteinntekt.

Denne innstrammingen er foretatt blant annet for å forebygge tvangsekteskap/arrangert ekteskap, og for å unngå at den norske stat må forsørge disse gjenforente familiemedlemmene med eksempelvis sosialhjelp eller annen økonomisk stønad. Men flere saker viser nå at regelverket får urimelige konsekvenser for små barn.

Som stortingsrepresentanter går vi ikke inn i enkeltsaker. Like fullt ut er det utfallet av enkeltsaker som forteller oss om regelverket får den virkningen vi ønsker. Den siste tiden har vi sett mange saker hvor avslag på søknad om familiegjenforening splitter barn og foreldre. Disse sakene opprører meg.

Jeg kan nevne to saker fra mitt eget hjemfylke, Møre og Romsdal, som illustrerer konsekvensene av underholdskravet.

Familien Grødal i Kristiansund blir splittet fordi far fra Norge for en tid tilbake var syk og tjente for lite. Nå må mor fra Filippinene og datteren på ett år forlate landet. Les mer om saka på denne lenken

En annen lignende sak er fra min hjemkommune Sunndal. Se vedlagte lenke Der må far reise fra sin samboer og datter på ett år tilbake til USA. Mor fra Norge oppfyller i følge UDI ikke underholdskravet, selv om hun kan dokumentere inntekter som ikke tas med i beregningsgrunnlaget. Familien greier seg godt økonomisk og mottar ikke sosialstønad.

Sakene til familiene Grødal og Steinberg Engelsrud er ikke enestående. Flere småbarnfamilier som er avhengig av at Norge gir mor eller far oppholdstillatelse opplever dessverre det samme – staten splitter familien.

Jeg mener vi må gjøre noe med regelverket. Det jeg ønsker er at hensynet til barna skal veie mye tyngre i behandlingen av den enkelte sak. Dette vil jeg ta opp med den politiske ledelsen i Justisdepartementet og på Arbeiderpartiets landsmøte.

Som jeg sa innledningsvis, jeg vil ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Men sakene jeg viser til oppleves ikke rettferdig. Det må være lov å leve sammen som en lykkelig familie selv om mor eller far ikke kommer fra Norge. Jeg mener det er feil at staten straffer de som finner kjærligheten utenfor landegrensene. Og man skal slett ikke straffe barna.

Jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fotlenker. De av dere som tror jeg har lekre fotlenker eller andre smykketyper i tankene blir nok skuffa. Jeg har ikke ambisjoner om å bli en såkalt rosablogger. Så fotlenker eller andre smykker jeg liker å pynte meg med blir neppe tema på min blogg.

De fotlenkene jeg er opptatt av er de som brukes i straffegjennomføring. Elektronisk hjemmesoning ved hjelp av fotlenke ble innført i 2008 som et prøveprosjekt. Målsettingen med prosjektet er å forebygge at den straffedømte begår nye forbrytelser etter endt soning.

Min første tanke da jeg fikk høre om ordningen var at det å være hjemme istedenfor i fengsel umulig kan være noen straff. Men etter at jeg ble kjent med hva soningen innebærer har jeg forandret mening.

Det er strenge retningslinjer for fotlenkesoning. Ordningen gjelder kun de som har en fengselsstraff opp til fire måneder, eller har fire måneder igjen av sin fengselsstraff. Den straffedømte må selv søke om fotlenkesoning. Ingen forvarings- eller sikringsdømte får sone med fotlenke, ei heller volds- eller seksualforbrytere.

Soningen innebærer et svært strengt regime som må følges til punkt og prikke. Opplegget er vanligvis skole eller arbeid i et fast tidsrom på hverdagene, resten av døgnet må vedkommende holde seg hjemme. Dersom han eller hun ikke registreres på skole eller jobb, eller går utenfor hjemmet utenom avtalt tid, så utløser fotlenken en alarm. Da rykker kriminalomsorgen umiddelbart ut, og politiet varsles dersom det er behov for det. I tillegg må den straffedømte være helt rusfri. Ved brudd overføres vedkommende til fengsel. Kravene til punktlighet og gjennomføring av aktivitetsplan er så strenge og krevende at flere har bedt om å bli overført til fengsel.

Jeg ønsker mer hjemmesoning med fotlenker fordi erfaringene så langt viser at den straffedømte gjennom denne formen for frihetsberøvelse greier å fungere bedre i samfunnet etter løslatelse. Ofte innebærer fengselsstraff at den straffedømte mister kontakt med familien eller får problemer med å overholde sine økonomiske forpliktelser. Det kan by på store utfordringer etter endt soning som samlivsbrudd, arbeidsledighet, tap av bolig eller rusproblemer. Da vet vi at veien til å begå ny kriminalitet blir kort for enkelte.

Min påstand er at mer bruk av fotlenkesoning vil redusere tilbakefall til ny kriminalitet. Mindre tilbakefall til ny kriminalitet er bra både for samfunnet og enkeltmenneskene.

I dag er det seks fylker som tilbyr elektronisk soning. Det sjuende fylket, Hordaland, starter opp 1. april i år. Målet er at alle fylker etter hvert skal kunne gjennomføre denne straffeformen. Jeg ønsker altså at flere skal bli hekta på fotlenker…

I år er det 100 år siden den første kvinnelige stortingsrepresentanten tok sete i Stortinget. Anna Rogstad fra partiet Frisinnede Venstre ble 17. mars i 1911 innkalt som varerepresentant. Dette var selvsagt en stor historisk begivenhet som ble behørig markert, blant annet med en høytidelig tale av stortingspresidenten.

Anna Rogstad gjorde seg bemerket på mange viktige politikkområder. Hennes engasjement var spesielt framtredende i kampen for alminnelig stemmerett for kvinner. Hun satte også fredsarbeid på den politiske dagsorden. I tillegg fikk hun gjennomslag for at hustruer skulle få ligne av egen inntekt. Dette var fremmede tanker for mange da gifte kvinner nærmest ble sett på som en del av ektemannen. Rogstad engasjerte seg naturlig nok også i skolepolitikk da hun var lærerinne av yrke, og hadde stort engasjement rundt blant annet kvinners muligheter til å få seg en utdannelse. For dere som ønsker å lese mer om Anna Rogstad og hennes politiske virke så finner dere mye interessant på denne lenken

100-årsmarkering i Stortinget
Onsdag 16. mars inviterer Stortingets presidentskap til markering av 100-årsjubileet for den første kvinne på Stortinget. Arrangementet skal foregå i Stortingets Lagtingssal hvor stortingspresident Dag Terje Andersen ønsker velkommen. Kirsti Kolle Grøndahl, for øvrig Norges første kvinnelige stortingspresident, skal holde minnetale. Det blir også en innledning om Anna Rogstad og kulturelt innslag. Arrangementet avsluttes med en mottagelse i Stortingets Vandrehall. Jeg gleder meg til å delta på denne markeringen.

Jeg føler stor takknemlighet når jeg dveler ved hva kvinner som Anna Rogstad har betydd for kvinner i samfunnet vårt. Det er derfor helt på sin plass at vi markerer 100 årsdagen for den første kvinnen på Stortinget.

Likestilling ingen selvfølge
Samtidig så må vi ikke glemme at kampen for like rettigheter mellom kvinner og menn er kjempet fram av mange, mange engasjerte hverdagsmennesker, både kvinner og menn som hver og en fortjener en stor takk for sin innsats.

Det er heldigvis fortsatt mange som er opptatt av likestilling mellom kjønnene i Norge, for det trengs. Kampen sterke kvinner fra minoritetsmiljø fører for minoritetskvinnene gjør spesielt sterkt inntrykk på meg. På mange måter minner deres engasjement meg om den kampen våre mødre førte på 60- og 70-tallet. Kampen for å få aksept for å ta utdanning, komme seg i arbeid og få egen inntekt. Kampen for å få delta i samfunnslivet gjennom representasjon i organisasjoner og politiske parti. Denne kampen må vi støtte 100 % opp om. Disse kvinnene fortjener og trenger vår støtte.

Som medlem i justiskomiteen blir jeg presentert for mange interessante prosjekt. For et par uker siden ba Ketil Lund, Ståle Eskeland, Per Brandtzæg og Ola Tellesnes om et møte. De har tatt initiativ til å opprette et prosjekt i Norge etter modell fra Innocence Project i USA.

Prosjektet går kort fortalt ut på at man går gjennom dommer for alvorlige forbrytelser som voldtekt og drap der den dømte hevder sin uskyld. Resultatene er oppsiktsvekkende, hele en av 20 straffedømte viser seg å være uskyldig dømt.

261 straffedømte ble frifunnet i ettertid grunnet DNA-tester, av disse 18 dødsdømte. Innocence Project kartla hovedårsakene til at domstolene fattet feil beslutninger og dermed dømte uskyldige til lange fengselsstraffer, inkl. dødsstraff.

I hele 79 prosent av de 261 sakene som endte med frifinnelse viste det seg at vitneobservasjonene var feile. 60 prosent av sakene påviste feil ved kriminalteknikken. Falske forklaringer fra medinnsatte var tungtveiende for dommen i 18 prosent av sakene. Mens falske tilståelser avgjorde dommen for 15-24 prosent av de samme sakene. Dette er skremmende resultat.

Spørsmålet Lund, Eskeland, Brandtzæg og Tellesnes ønsker svar på er om situasjonen er den samme i Norge. Jeg har ikke noe grunnlag til å påstå at kvaliteten i etterforskningen her hjemme er på samme nivå som i USA. Men det er etter min mening grunn til å gjennomføre tilsvarende undersøkelser her hjemme. Det er grusomt å tenke på at det mest sannsynlig sitter uskyldig dømte også i norske fengsel, dømt for forbrytelser de ikke har gjort.

I følge politiet er antall kriminelle MC-gjenger i Norge fordoblet på få år. Narkotikaomsetning, torpedovirksomhet og hvitvasking av penger er eksempel på den grove kriminaliteten disse begår. NRK Møre og Romsdal meldte tidligere denne måneden at tre av 11 klubber som Hells Angels har kontaktet i fylket vårt er blitt støttemedlemmer. Dette er en skremmende utvikling som må tas på det største alvor.

Hells Angels, Bandidos, Outlaws og andre MC-klubber med tilknytning til kriminalitet er såkalte “1-prosentklubber”. De resterende 99 prosent er lovlige klubber med lovlydige MC-entusiaster som dyrker sin lidenskap. Vi må unngå at disse lovlige klubbene dras inn i debatten om de kriminelle MC-klubbene.

I disse dager oppfordrer Kommunenes Sentralforbund (KS) kommunene til en felles front mot kriminelle MC-miljø. KS oppfordrer blant annet kommunene til å erklære kriminelle MC-klubber som uønsket. Et slikt initiativ er tatt i Ålesund bystyre. Initiativet er prisverdig og jeg oppfordrer flere kommuner til å følge Ålesunds eksempel med å sette temaet på dagsorden.

Kommunene oppfordres også til å benytte dagens lovverk for å begrense framveksten og vanskeliggjøre etableringer av kriminelle MC-bander. Både plan- og bygningsloven og alkoholloven har aktuelle lovhjemler som kan forhindre og begrense denne uønskede virksomheten. Hyppige kontroller gjennom branntilsyn og arbeidstilsyn er effektive tiltak, og gir kommunen mulighet til å følge med på aktiviteten. Forebygging gjennom informasjon til lokale ungdomsmiljø er et annet viktig tiltak.

Politiet har stort fokus på de kriminelle MC-gjengene, også i Møre og Romsdal. Stasjonssjef ved Molde politistasjon Per Karstein Røv var i forrige uke ute i Romsdal Budstikke og fortalte at de følger nøye med i utviklingen. Det er veldig bra! Men politiet kan ikke bekjempe kriminelle MC-bander alene. Derfor er det viktig at kommunene bidrar.

Politidirektoratet har laget en egen handlingsplan for bekjempelse av kriminelle MC-gjenger. Plana finner du på denne lenken

Bekjempelsen av MC-kriminalitet står også høyt på dagsorden på Stortinget. Justiskomiteen behandler nå en egen stortingsmelding om organisert kriminalitet. Aktuelle tiltak her er blant annet forsterket samordning av politiets innsats, og bedre vern for kilder og informanter i kriminelle MC-miljøer. Justiskomiteen skal nå i mars delta sammen med kommune-Norge på en større KS-konferanse om MC-kriminalitet i København. Slik får vi styrket vår kompetanse og blir satt bedre i stand til å bekjempe denne kriminaliteten.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) satte på nyåret fokus på velferdsordningene våre og om ordningene er bærekraftige i framtiden.

De fleste vil være enig i at vi har det svært godt i Norge. På tross av finanskrisen har vi Europas laveste arbeidsledighet. Velferdsordningene våre er gode og kommer de fleste til gode.

Skal vi ta vare på velferdssamfunnet vårt må vi selvsagt ta utfordringene vi står overfor på det største alvor. Vi må ta inn over oss at vi har et økende antall mennesker med ulike helserelaterte stønader. NHO har vist til at andelen av de som er utenfor arbeidslivet og samtidig mottar ulike trygdeordninger har økt fra 12,5 % av den yrkesaktive befolkningen i 1995 til 20 % i 2010. Dette må vi gjøre noe med.

Vi har fortsatt et arbeidsliv som er for lite inkluderende. Her må både myndighetene og næringslivet bidra. Regjeringen vil blant annet legge til rette for at det skal bli enklere å kombinere det å være i jobb samtidig som man mottar ulike stønader.

Pensjonsreformen vil gjøre det lettere å kombinere jobb og pensjon. Muligheten til økt bruk av gradert sjukemelding er også et virkemiddel. Folk er jo sjelden 100 prosent sjuk eller 100 prosent frisk. I uføreordningen ser vi på hvordan vi kan bidra til at folk ikke trenger å være 100 prosent ufør eller 100 prosent arbeidsfør.

En viktig del av løsningen på hvordan vi både skal bevare og videreutvikle vårt velferdssamfunn er et trygde- og velferdssystem som gjør det lettere å kombinere det å være i arbeid med ulike ordninger.

Gjennom blant annet de grepene jeg viser til, vil vi forebygge at samfunnet går i det NHO kaller velferdsfellen.

Den aller viktigste måten å sikre og videreutvikle velferden på er å stimulere til verdiskaping. Regjeringens aktiv næringspolitikk er i så måte meget viktig. Man bidrar til økt verdiskaping, og i neste rekke til en bærekraft i velferdsordningene våre, gjennom å få flest mulig i jobb. Derfor er det meget positivt at vi har fått over 250.000 flere i jobb siden 2005. Næringslivet har all grunn til å være fornøyd med sitt bidrag, da to av tre nye jobber er skapt i privat næringsliv

Jeg har alltid vært opptatt av at vi folkevalgte skal være ombud for folket. I det ligger det at vi skal være tilgjengelig for folk flest. ”Ingen sak er for liten – ingen sak er for stor” – har vært og er mitt mantra. Jeg synes det er udelt positivt at terskelen for å kontakte oss folkevalgte er lav. Vi representerer landets innbyggere og skal selvsagt lytte til folks meninger, tanker og innspill om små og store saker. Jeg har stadig oppfordret folk til å ta kontakt dersom det er noe som ligger de på hjertet. Det er det mange som gjør og det er bra!

Folk tar kontakt gjennom sosiale medier, på telefon, i butikken, på møter eller på e-post. Ja, jeg nærmelig ”drukner” i e-post. Det er ikke uvanlig at jeg mottar over 100 e-post på en dag. Jeg prøver etter beste evne å svare, sjekke opp de ulike problemstillingene folk er opptatt av, legge til rette for møter mellom aktuelle parter, følge opp innspill gjennom partiarbeid og så videre. Alt dette er vel og bra, og jeg føler at jeg tar min rolle som ombud for folket på alvor.

Likevel så opplever jeg at jeg ikke strekker til. Av og til får jeg ”skit-kjeft” for at jeg ikke har svart på en post. Da er det gjerne en e-post jeg bare har tatt til orientering. Eksempelvis en eller flere meningsytringer rundt den betente sykehusstriden i Møre og Romsdal. Jeg har ikke tall på hvor mange ”sinna-e-poster” jeg har fått og fortsatt får.

”Sinna-e-poster” fra nordmøringer som både vil beholde sykehuset i Kristiansund, samtidig som de vil ha et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal, romsdalinger som mener regjeringen har begått løftebrudd ved å være utydelige med tanke på et nytt sykehus i Molde, og sunnmøringer som for alt i verden ikke vil bli dratt inn i den bitre striden gjennom at Helse Sunnmøre og Helse Nordmøre og Romsdal blir slått sammen i ett helseforetak.

Jeg setter pris på å motta alle disse meningsytringene. Men jeg synes det er mye å forlange at alle som sender masseproduserte e-poster forventer å få utdypende e-postutvekslinger med meg personlig. Dette krever enormt mye tid og går selvsagt på bekostning av arbeidet med å jobbe for innbyggerne både i eget fylke og innbyggerne for øvrig.

Dersom jeg skal svare utdypende på alle e-postene jeg får så ville jeg ikke fått tid til å delta på viktige møter, oppdatere meg på aktuelle politikkområder eller delta i den offentlige samfunnsdebatten, for å nevne noe.

For å illustrere hva jeg mottar av e-posthenvendelser så kan jeg nevne en e-post jeg fikk for et par dager siden. En mann var fornærmet for at jeg ikke deltok på en konferanse på Sørlandet en lørdag i september 2010. Det var en interessant konferanse med et aktuelt tema. E-poster med invitasjoner til viktige og interessante konferanser tikker inn daglig. Jeg ga tilbakemelding til arrangør lenge før påmeldingsfristen om at jeg ikke hadde anledning til å delta. Jeg prioriterte å reise hjem til min familie denne helga fordi justiskomiteen skulle på komitéreise i utlandet påfølgende uke.

Jeg er som sagt opptatt av at terskelen for å kontakte oss folkevalgte skal være lav. Det er en styrke for demokratiet. Samtidig ber jeg også om at de som velger å benytte denne muligheten ikke forventer at vi skal gå i en ”never-ending-story” med meningsutveklinger via e-post eller sosiale medier. En slik bruk av tid tror jeg på sikt vil undergrave demokratiet fordi vi folkevalgte vil bruke uforholdsmessig mye tid på denne kommunikasjonen framfor å jobbe fram resultatene av den politikken vi har gått til valg på. Døgnet har tross alt bare 24 timer til rådighet, også for oss folkevalgte.

Som folkevalgt blir man involvert i mange forskjellige saker. Vanligvis er utgangspunktet for ei sak, og engasjementet rundt denne, hverdagen til helt vanlige mennesker.

I sommer tok en fortvilt far kontakt med meg. Han og kona var bunnløst fortvilet fordi deres sønn hadde store problemer med rusmisbruk. De opplevde at selv om sønnen var motivert for behandling, så fikk han ikke plass på det behandlingstilbudet han og foreldrene mente var det rette.

Det var mange som engasjerte seg i saken. Med bakgrunn i denne familiens situasjon skrev jeg et blogginnlegg Jeg bidro med det jeg kunne, både politisk og som medmenneske.

Senere på sommeren fikk vi melding fra faren om at sønnen hadde fått plass på det behandlingstilbudet han ønsket. Familien var forsiktige optimister og så lys i tunnelen. Det var beroligende.

Jeg har flere ganger utover høsten lurt på hvordan det går med gutten. Derfor ble jeg meget glad da jeg i går fikk en e-post fra faren. I e-posten sto følgende:

”Hei!
Vi vil bare ønske deg og alle dine en god jul og et fantastsk godt nytt år!
Vi var i en voldsomt fortvilet situasjon i august/ september i år i forbindelse med vår sønn Per og hans ønske om plassering på behandlingsinstitusjon. På lørdag har Per vært på denne institusjonen i 100 dager. Og han stortrives!
Han jobber med skole; tetter hull fra ungdomsskolen og jobber med pensum fra Videregående. Han holder på med dykkerlappen, har tatt motorsagkurs, de er ute på ski, lærer og praktiserer friluftsliv og det er mange nyttige og spennende aktiviteter der. Vi får også hyggelige tilbakemeldinger fra institusjonen om at Per er en ressurs for dem også overfor de andre ungdommene der.
Og han kommer hjem på permisjon til jul!
Det var mange som støttet oss og oppmuntret oss da vi stod i denne krigen for at han skulle få hjelp. Du var en av dem og det er vi utrolig takknemlige for!
Vi gleder oss til jul og vi håper inderlig at det blir en fin og rolig jul både for deg og dine også!
Igjen tusen takk for at du hørte oss da vi trengte det!”

Det gleder meg stort at det ser ut til å gå bra for Per. Jeg ønsker han og hans familie alt godt i livet, for jula og det nye året de snart går inn i. Solskinnshistorier som dette inspirerer og viser at det nytter å engasjere seg.

Regjeringa vil ha en desentralisert politistruktur for slik å sikre tryggheten ute i Distrikts-Norge. Det mener jeg er avgjørende for bosettinga. Men nå frykter jeg at en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet kan sette nærpolitiet under press.

Høyre vil slå sammen kommuner i stor skala gjennom en omfattende kommunereform. I mitt heimfylke, Møre og Romsdal, har høyretopper foreslått at våre 36 kommuner bør slås sammen til 4-5 kommuner. Jeg frykter at den storstilte kommunesammenslåingen som Høyre ønsker vil føre til færre lensmannskontor, rett og slett fordi det vil være unaturlig å ha flere lensmenn i samme kommune.

Fremskrittspartiet tar til orde for at dagens 27 politidistrikt i Norge bør reduseres til 5-10. Dette vil bety atskillig færre politimestre. Vi har i dag ca. 380 tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner). Skal disse deles på for eksempel fem politimestre, vil det bety at hver politimester i snitt får ansvar for over 70 tjenestesteder. Bekjempelsen av kriminalitet skjer i stor grad ute ved lensmannskontorene og politistasjonene. Å koordinere dette viktige arbeidet ved over 70 tjenestesteder vil bli svært krevende, uansett hvor dyktige politimestre vi har. Med så få politidistrikt som Frp foreslår, så vil det bli et stort press på å slå sammen lensmannskontorene ute i distriktene.

Jeg er positiv til sammenslåing av lensmannskontor der dette gir mer politikraft og kommunene selv mener dette gir et bedre tilbud til befolkningen. Men med de store strukturelle grepene Høyre og Frp varsler er jeg alvorlig bekymret for framtida til lensmannskontorene. Innbyggerne i distriktene har like stor rett til trygghet i hverdagen som innbyggerne i sentrale strøk. Da er nærheten til lensmannskontorene svært viktig. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil opprettholde en desentralisert politistruktur.