Min kronikk 6. mars om valgkampen i USA og lederskiftet i Kina har gitt reaksjoner både i Dagbladets leder og i andre medier. Kritikerne fokuserer på det dominerende sporet i norsk dekning av Kina, nemlig menneskerettighetssituasjonen.

La det være sagt med en gang: Kina er ikke et demokrati og det begås betydelige menneskerettighetsbrudd i landet. Det har norske myndigheter jevnlig tatt opp med
Beijing, fordi de universelle menneskerettighetene er nettopp det, universelle og for alle. Selv har jeg tatt det opp en rekke ganger, både da jeg ledet UDs MR-dialog og senere som partisekretær i Arbeiderpartiet. Men menneskerettighetssituasjonen var ikke hovedpoenget i denne kronikken.

Mitt poeng, som kritikerne overser, er at for å oppnå stabilitet og langsiktige målsetninger er partiledelsen i Kina i økende grad avhengig av å ha tillit gjennom å levere løsninger som tilfredsstiller befolkningens voksende krav. I Kina skjer ikke det ved demokratiske valg. Det skjer ved at partiledelsen søker å balansere målsetningen om langsiktighet og stabilitet på den ene siden, med håndtering av daglige utfordringer og kriser på den andre.

Balansegangen er krevende. Et nylig tilfelle av sosial uro er fra landsbyen Wukan. Her så lokalbefolkningen seg lei på korrupsjon og mislighold og tvang gjennom direkte valg på landsbyledere. Vi skal ikke tro at nasjonal reform i Kina starter på steder som Wukan. Med Kinas sentralisme starter reform på toppen og drypper nedover. Men topplederne kan ikke overse grasrota om de skal oppnå stabilitet og langsiktig utvikling. At det debatteres fikk vi et signal om da Guangdongs guvernør Wang Yang implisitt støttet Wukans befolkning. Wang er ventet å rykke opp i lederkabalen i høst, og da jeg møtte ham i 2010 hadde vi åpne samtaler om slike problemstillinger.

Til mulig skuffelse for mine kritikere, reguleres ikke forholdet mellom Norge og Kina av enkelte debattinnlegg og kronikker fra det politiske Norge. Våre to land har hatt lange politiske, økonomiske og diplomatiske forbindelser. Det ønsker vi å fortsette med fordi det både er viktig for Norge og for Kina. Skal vi nå igjennom som en konstruktiv og kritisk stemme overfor kineserne, er det viktig at vi forstår deres samfunn og politiske prosesser – uansett hvilken holdning man ellers har til Kina.

Så mitt poeng er enkelt: Mens vi i flere måneder har fått alle detaljer om den republikanske nominasjonskampen i USA, hadde jeg ønsket et videre spekter av analyser om det kommende lederskiftet i Beijing. I den norske debatten må det være rom for å ta opp ulike sider av Kinas sammensatte politiske virkelighet. Det er både vårt politiske miljø og norske avislesere generelt tjent med.

”Nå har kongressmedlemmer bare støtte fra nære slektninger og betalte rådgivere”. Slik skal den tidligere republikanske presidentkandidaten John McCain ha beskrevet amerikansk politikk og velgernes tillit til politikerne. Eller mangelen på tillit.

I Washington møtte jeg nylig sentrale personer i president Obamas valgkampmaskin. De forteller om en virkelighet hvor de ulike presidentkandidatene på republikansk side kjemper om stadig større kampanjebudsjetter som brukes til å teppebombe ulike delstater med negativ reklame om motstanderen, hvor mediesyklusen går stadig raskere og hvor omtrentlig omgang med sannheten er i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Og ikke minst, hvor innflytelsen til de såkalte superPACs – økonomiske støttekomiteer av rike privatpersoner – er i ferd med å endre den politiske virkeligheten.

Jeg tror ikke det amerikanske folk har tatt innover seg hvordan høyesterettsbeslutningen om å tillate superPACs vil kunne påvirke amerikansk politikk. Når milliardærene Miriam og Sheldon Adelson støtter Newt Gingrich med 10 millioner dollar, må man kunne spørre hva de forventer i gjengjeld. Når Mitt Romney ikke er fornøyd med å omtales som en konservativ guvernør, men føler seg presset til å understreke at han er en ”alvorlig konservativ guvernør”, og når han kjemper med Rick Santorum om å innta de skarpeste posisjonene mot en helseforsikring for alle, mot at de aller rikeste skal betale like mye i skatt som en sekretær og mot selvbestemt abort, er det grunn til å spørre hvorfor.

Selvfølgelig reflekterer det holdninger i den amerikanske velgermassen, men det avspeiler også hvordan det politiske systemet virker: Særinteresser som får uforholdsmessig mye makt, kompromissvilje og samarbeid over partigrensene som skvises ut fordi slikt ikke har vært premiert på flere år. Resultatet er at det politiske manøvreringsrommet snevres inn. Politikerne drives til kortsiktig vinning, og hvor rommet til å presentere velgerne dårlige nyheter eller forklare vanskelige prioriteringer uteblir.

Amerikanske partier fungerer i stor grad som kandidatens kampanjeorganisasjon og mobiliseres foran valg. Det demokratiske og republikanske partiet er i liten grad medlemsorganisasjoner som vi kjenner politiske partier hjemmefra. I ganske stor grad utvikles amerikansk politikk på basis av kommersielle markedsundersøkelser hvor man tester hvilket budskap velgerne ønsker å høre. Dersom særinteresser stadig får større plass, er det verdt å spørre hvem det er som styrer politikken og om fellesskapets langsiktige interesser tas med i betraktningen?

Men USA er ikke det eneste landet som står foran valg eller lederskifte i år. I skyggen av den amerikanske valgkampen trer det fram en ny generasjon ledere i Kina. De nye lederne som tar over verdens mest folkerike land i høst, er formet i en annen tradisjon og i et helt annet politisk system. Her er langsiktighet og stabilitet overordnet. Kommunistpartiet med mer enn 80 millioner medlemmer er grunnpilaren for politisk og økonomisk utvikling.

Samtidig preges den nye generasjonen ledere av andre erfaringer enn sine forgjengere. Som personer og politikere ble de formet av prøvelsene de ble utsatt for under kulturrevolusjonen, men også av Kinas åpning mot Vesten. De har sett positive og negative sider av Kinas modernisering, økonomiske vekst og utvikling. Men ikke minst er de mer internasjonale enn tidligere generasjoner kinesiske ledere. Trolig vil de fleste som kommer inn i politibyråets stående komité til høsten, ha barn som studerer eller har studert i USA. Visepresident Xi Jinpings datter går på Harvard. Da han var i USA nylig, besøkte han i tillegg en amerikansk familie i Iowa hvor han selv bodde som student på 70-tallet.

Men til tross for et styresett som er så forskjellig fra det amerikanske og vårt eget, er også kinesiske ledere avhengig av å ha tillit i befolkningen. Stabilitet og langsiktig planlegging er overordnet, men de kan ikke ta befolkningens støtte for gitt. Derfor handler den politiske hverdagen for kommunistpartiet også om å håndtere små og store kriser. Partiet må vise at det kan leve opp til befolkningens økende krav, enten det dreier seg om forbrukerrettigheter, arbeidsvilkår eller eiendomstvister.

Kinesisk media rapporterer daglig om hundrevis av demonstrasjoner rundt om i landet som utslag av sosial uro. Statsminister Wen Jiabao er den av dagens ledere som tydeligst har gitt eksempler på hvordan myndighetene balanserer stabilitet i samfunnsutviklingen og tillit i befolkningen. Da han under kinesisk nyttår i 2008 besøkte millioner av togreisende som sto fast på grunn av snøstorm, og senere samme år engasjerte seg sterkt i redningsarbeidet etter jordskjelvet i Sichuan var det også en test på hans og regjeringens bånd til folket.

Hvordan vil så ulike styresett og politiske drivere påvirke USA og Kina de neste 10-20 årene? Hvilke valg vil de ta, når måten politikken utformes på og tidshorisonten er så ulik? Vil de greie å samarbeide og levere løsninger på globale problemer? Store spørsmål som vi ikke kjenner svaret på nå.

Men uansett hvilket politisk system man opererer i er alle ledere over tid avhengige av å ha tillit i befolkningen, av å vise at de forstår tiden og samfunnet de lever i, og av at folk stoler på at de leverer en utvikling som folket ser seg tjent med. Det vet vi godt i Norge, og det er jeg overhodet ikke i tvil om at både amerikanske og kinesiske toppolitikere vet. Derfor blir det også spennende å følge hvordan de i begge land, innen sine respektive politiske styresett, vil takle behovet for å balansere politiske løsninger som tar hensyn til samfunnets langsiktige behov og behovet for å ha tillit i befolkningen.

(Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet 6. mars 2012)

• Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.
• Å peke på sammenhengen mellom ytringer og holdninger er ikke å innskrenke ytringsfriheten.
• Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

100 dager er gått siden 22. juli 2011. Dagen vil alltid bli husket som en av de aller mørkeste i landets historie. Hva angrepet vil bety for Norge og den politiske debatten i årene som kommer, gjenstår å se. Historien skrives nå. Derfor er det avgjørende at vi nå har gode analyser og stiller de riktige spørsmålene.

På Utøya brukte gjerningsmannen en kjent metode fra skolemassakre i både USA og Europa. Skudd mot forsvarsløse ungdommer. Noen tegner raskt et enkelt bilde: ”Mannen er en gal einstøing. Hans angrep rammet blindt. Slikt er umulig å forutse og forsvare seg mot.” Mange, ikke minst i de høyreekstreme miljøene, ønsker bevisst en slik historieskrivning. Men den er gal.

Politisk attentat. Det som skjedde 22. juli var et politisk attentat. Det var et angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt for homofile, kvinner, muslimer og sosialdemokrater. Og han angrep målrettet i hjertet av det som symboliserer nettopp sosialdemokratisk mangfold. Ingen andre enn gjerningsmannen har ansvar for handlingene som ble utført 22. juli. Men hvordan har drivhuset Norge klart å dyrke fram slike holdninger?

Norge er bygget på et verdifundament vokst fram gjennom mange år, bygget på demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Dette gjelder alle. Toleransen strekker seg aldri så langt at disse verdiene skal få bli svekket. Folk skal få si det de vil, gå kledd som de vil, ha en tilbaketrukket tilværelse med liten kontakt med andre, om de vil det. Men om en angriper selve det felles fundamentet, har alle et ansvar for å reagere.

Motmæle. Bloggeren Fjordman (Peder Jensen) skrev 9. juni i år: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Tidligere har han oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”. Han ble lyttet til. Peder Jensen er den mest siterte og kjente norske høyreekstremisten på nettet. Ytringene er lovlige, men også farlige. De former holdninger og flytter grenser. Hittil har mange, meg selv inkludert, unnlatt å ta til motmæle mot slike ytringer fordi en føler en mangler en felles plattform å diskutere ut i fra. Det må det bli slutt på nå.

Vi må, etter 22. juli, bli enda tydeligere på grunnlaget vårt samfunn er fundert på. Slå ned på ekstremisme uansett hvilken kant den kommer fra. Vi må alle følge bedre med, der vi bor, på skolen, på nettet og i avisene. Og vi må argumentere med fakta når myter spres. Politikere, journalister og folk flest kan ikke lengre si at ”dette gidder jeg ikke å forholde meg til”. Sterke høyrepopulistiske partier har de siste tiårene vokst fram i mange europeiske land. Disse deler flere av samfunnsanalysene til de mer høyreekstreme grupperingene. Men i motsetning til høyrepopulistene, opererer høyreekstremistene utenfor rammen av demokratiet. De er villige til å bruke vold. De organiserte høyreekstreme miljøene i Norge er små og vi skal sørge for at de forblir små.

Holdningsleverandører. Jeg har nå invitert partisekretærene for alle de politiske partiene på Stortinget til å diskutere hvordan demokratiet skal møte anti-demokratiske holdinger. Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at politiske debatter føres på et saklig grunnlag og at de ikke nører opp under myter og skaper unødig frykt. Politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører. Derfor kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Ytringsfrihet har aldri fritatt for ytringsansvar.

Utsagn om at det flerkulturelle samfunnet ”river landet vårt i filler”, å sammenlikne islam med nazisme og å snakke om en hemmelig og planlagt snikende innføring av en ny styreform i Norge, er en type krigsretorikk. Det signaliserer egentlig at demokratiet ikke hjelper, og at vi er utsatt for en slags konspirasjon. Jeg vil for alltid forsvare retten til å si alt dette. Men det påhviler like fullt et ansvar for hvilke holdninger denne typen krigsretorikk skaper. Undersøkelser fra Danmark viser at økt makt til høyrepopulistiske partier ikke har medført færre høyreekstreme handlinger. Snarere tvert om. Tanken om at høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partier bidrar til mindre høyreekstremisme, er derfor tvilsom. Det er snarere mer nærliggende å anta at hatefulle ytringer fører til hatefulle holdninger. Trykk-koker-teorien har jeg derfor ingen tro på.

Hjemme-alene-fest. Kombinasjonen av ekstreme holdninger og konspirasjonsteorier er farlig. Mye av dette finner sin næring på lukkede forum på internett, men også i kommentarfeltene på landets største nettaviser. Kristian A. Bjørklo ved Universitetet i Bergen har beskrevet kommentarfeltene i nettavisene som en hjemme-alene-fest. Hvis ingen står i døren og ønsker deg velkommen, holder et øye på det som skjer og maner til folkeskikk når det trengs, kan du heller ikke bli overrasket når du oppdager at huset er endevendt når du kommer tilbake.

Derfor har redaktørene og journalistene ansvar for å møte folk i døra når det skal debatteres på deres nettsteder. Det bør kreves fullt navn for debattdeltakerne. Noen norske aviser har valgt å kreve en viss identifikasjon etter 22. juli. Det er bra, men mange har ikke valgt den løsningen. Hvorfor skal en ikke ha samme redaktøransvar for nettsidene, som for den trykte avisa? Ville noen av de verste innleggene på nett anonymt få stå på trykk i papirutgaven i ytringsfrihetens navn? Jeg håper også mediene vil være med på denne debatten.

Opplyst debatt. Så, ja: Jeg håper debattklimaet i Norge vil forandres etter 22. juli. Jeg håper vi får en mer saklig og ryddig debatt, der det blir påpekt om noen bygger resonnementer på myter og ikke på fakta. Men ikke minst: Vi skal i enda sterkere grad slå ring rundt grunnlaget som vårt samfunn er fundert på. Vi skal være langt tydeligere overfor alle former for ekstremisme som truer vårt samfunnsfundament. Er det èn ting som skal stå igjen etter 22. juli, bør det være nettopp det.

Kronikk i Aftenposten søndag 30. oktober

Høyre ser ut til å avskilte Carl I. Hagen som ordførerkandidat i Oslo. Jeg har spådd at Høyre kommer til å nekte Hagen å bli ordfører, men kreve at han støtter byrådet.

Oslo Høyres leder, Michael Tetzschner, ledet forhandlingene på vegne av Høyre da de borgerlige partiene skulle danne byråd i 2007. Forhandlingene endte med at Frp gikk fra å ha ordføreren til ikke en gang å få varaordførerposten.

Ved valget i 1995 fikk Høyre og Frp rent flertall, men som daværende gruppeleder for Høyre i bystyret, nektet Tetzschner å danne byråd med Frp.

Tetzschner mener han aldri har gitt noe ultimatum eller garantier mot at Hagen skal bli ordfører. Tetzschner har rett i at han ikke har artikulert det slik direkte, så hvis jeg i debatter har tillagt han uttalelser han ikke direkte har sagt, så beklager jeg det. Men det er vanskelig å lese hans, og andre ledende høyrefolks uttalelser, som noe annet enn nærmest en garanti.

I VG 9. mai uttaler Hagen at «Vårt utgangspunkt er at det største partiet i et samarbeid skal ha byrådslederen, mens det nest største får ordføreren.»

Leder i Oslo Frp Christian Tybring-Gjedde uttaler i Aften 16. februar i år at: «- Den fordelingen vi har av de tunge vervene mellom Høyre og Frp i byrådet i dag, er ikke naturlig. Vi mener ikke at Stang har gjort en dårlig jobb, men det handler om folks rettferdighetssans.»

Men Tetzschner avviste dette bestemt. «– Til det vervet ser jeg bare én udiskutabel kandidat, nemlig Fabian Stang» . Han «fnøys» av Hagens forslag om en samarbeidsavtale.

Null forståelse i Høyre

Byrådsleder Stian Røsland mener det er naturlig at Stang fortsetter. Kåre Willoch er krystallklar i Aftenposten 15. februar i år: «Hagen bør absolutt ikke bli ordfører i Oslo.» På spørsmål om det ikke er rimelig at partiene deler på toppvervene, svarer han at «Det er andre hensyn som er viktigere enn det du kaller rimelig.»

Erna Solberg er også svært tydelig i VG 9. mai: «– Vi fikk begge posisjonene i 2007, og det er enda større grunn til at vi skal få begge posisjonene i 2011, dersom vi vinner valget.»

Jeg forstår disse uttalelsene slik at Høyre kommer til å kjøre over Frp denne gangen også.

Avskilting

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å respektere våre samarbeidspartnere. Alle partier som danner et byråd skal være godt representert. Selv om partiene stiller med egne toppkandidater, vil fordelingen av posisjoner bestemmes ut fra partienes størrelse og i forhandlinger etter valg.

Men det er sjelden en opplever en slik avskilting av et samarbeidspartis toppkandidat som vi nå opplever. Hvordan Hagen og Frp kan leve med det, er pussig.

Sosialdemokratiske ledere har vært samlet i Oslo denne uken, for å drøfte hvilken økonomisk politikk som best kan sikre folks interesser etter finanskrisen. I stedet for å gi etter for press om å deregulere arbeidslivet, la vi vi strategier for en økonomisk og politisk utvikling som ivaretar behov for vekst, rettferdig fordeling og gode velferdstjenester for alle.

Stor statsgjeld. I USA, så vel som i Europa, er finanskrisen fortsatt en svært reell utfordring. Det kan ta tiår å bringe statsgjelden under kontroll. Arbeidsledigheten, ikke minst for unge, har bitt seg fast på et høyt nivå. I Norge kom vi oss godt gjennom krisen, fordi vi har en solid økonomi, men også på grunn av regjeringens målrettede politikk for å sikre at folk har en jobb. Likevel er det viktig å lære av internasjonale erfaringer, for å unngå at vi havner i vanskelige situasjoner i framtiden.

Høyrevind. Europa domineres i dag av konservative politikere. Fra EU-kommisjonen til ledere som David Cameron i Storbritannia ser vi et sterkt ideologisk fokus på kuttepolitikk for å redusere underskudd. Men når økonom og Nobelpris-vinner Joseph Stiglitz ble spurt om hvordan man best kan redusere statlige underskudd i USA svarte han ”Det er to måter – enten å øke inntektene, eller å kutte utgifter. Og hva er den beste måten å få opp inntektene? Jo, det er å få USA tilbake i jobb”. Det samme gjelder i Europa – få folk tilbake i jobb. Arbeidslinjen er en investering i fremtiden, i motsetning til ukritiske kutt som ødelegger grunnlaget for framtidig vekst. Det er på tide å akseptere at satsing på arbeidstiltak, barnehageplasser og integrering ikke er utgifter, men investeringer i framtiden.

Vekt og verdier. Finanskrisen viste oss at en overdreven tro på liberalisering og at markedet skal ordne opp selv, ikke holder stikk. Derfor er det skremmende når konservative politikere internasjonalt ivrer slik etter å deregulere arbeidslivet, uten å se sammenhengen mellom verdiskapning og vekst. Angrep fra republikanere og Tea Party-bevegelsen blant annet på organisasjonsretten i USA, vitner om det.

Mykt bedrag. Så når FrP tar til orde for å bringe tilnærmet amerikanske tilstander til Norge, er det verdt å passe på. Forslag om 13 timers dag og ubetalt overtid viser med tydelighet at FrP ønsker seg et tøffere og mer kynisk arbeidsliv hvor folk deles inn i A og B-lag. Mange av forslagene er Høyre enig med FrP i. Men mens Høyre gjør sitt beste for å presentere en mykere side, og det på partiets landsmøte sist ble beskrevet som ”politisk ukorrekt” å nevne skattekutt, viser FrP oss høyresidas rette ansikt.

Dårlig samfunnsøkonomi. Når høyresiden i norsk politikk ivrer for et mindre regulert arbeidsmarked, argumenterer de med at dette vil føre til at flere får innpass i arbeidsmarkedet og at verdiskapingen dermed vil øke. I Tyskland deregulerte de nærmest arbeidsmarkedet gjennom 80 – og 90-tallet. Den konservative politikeren, Norbert Blüm, som hadde ansvaret for denne politikken i store deler av perioden sier i dag: ”det var galt å begynne å åpne for midlertidige ansettelser. Jeg trodde det ville bygge en bro til fast arbeid… Men denne antakelsen viste seg å ikke stemme. Innleie fører ikke til faste ansettelser, snarere til at fast ansatte erstattes av innleide…Arbeidsgiverne lovet meg 300.000 nye arbeidsplasser om jeg reduserte stillingsvernet – de venter jeg fortsatt på.”

Trygghet for folk. Jeg tror altså ikke at flere midlertidige ansettelser vil gi folk varig arbeid – men det er selvsagt mulig at det vil gi arbeidsgivere større fleksibilitet. Samtidig som vi har holdt fast på betydningen av jevn fordeling og gode arbeidsforhold, har vi lyktes med å bygge et samfunn hvor industri og næringsliv har gode vilkår for å skape de verdier vi skal leve av i framtiden. For det er ikke slik at vår modell gjør det vanskeligere for gründere og bedrifter å satse. Tvert i mot gir vissheten om at det finnes et sikkerhetsnett i bunn folk større trygghet til nettopp å satse. Slikt blir det bedrifter og jobber av – og siden 2006 er det under denne regjeringen skapt 250.000 nye arbeidsplasser.

Fornye og forbedre. Den sosialdemokratiske velferdsmodellen blir aldri ferdig utviklet. Det er stadig muligheter til å forbedre og modernisere. Pensjons-, samhandlings- og NAV-reformen er alle eksempler på det. Mange vil også forsøke å beskrive regjeringens positive resultater som selvfølgeligheter gitt våre naturressurser. Det stemmer at vi er godt stilt fra naturens side, men det har aldri vært noen garanti for suksess. Vårt velferdssamfunn er på ingen måte en selvfølge, men tvert imot resultat av våre politiske valg.

Sosialdemokratiske ledere har nå sammen staket ut kursen for framtidig progressiv politikk. For nå er tiden inne for Europa å skape nye arbeidsplasser og ny velstand, og for å sette folk først. Europa trenger flere sosialdemokratiske regjeringer, og det ønsker vi å bidra til.

Arbeiderpartiets og fagbevegelsens historie er en historie om frihetskamp. Det går en rød tråd fra valgplakaten i 1933 med påskriften: ”Hele folket i arbeid” og til dagens ”Alle skal med”. Dagen vi markerer i dag og vår kamp for demokrati, velferd og arbeiderrettigheter er kjernen i det folk i Midt-Østen og Nord-Afrika kjemper for nå.

Mange slag er vunnet. Gjennom den sosialdemokratiske modellen har vi vunnet frem og fått til mye. Likevel blir vår samfunnsmodellen stadig utfordret. Under den rødgrønne regjeringen er det skapt 250 000 nye arbeidsplasser. To av tre er i privat sektor. Og det er i en periode hvor verdensøkonomien sliter, som virkelig viser at den sosialdemokratiske politikken for verdiskaping virker. Retorikken på borgerlig side går imidlertid ut på at det ikke skapes noe i Norge men tallene sier sitt. Under den forrige borgerlige regjeringen ble det for øvrig bare skapt knappe 25 000 arbeidsplasser i løpet av fire år. De påstår det er vanskelig å drive bedrifter her, men det er mot bedre vitende. Høyresidens passive næringspolitikk ga ikke spesielt stor vekst og utvikling i Norge.

• Les mer om vår politikk for å skaffe arbeid til alle

Oppskriften på fattigdom. Borgerlig side roper også ofte om hvor enkelt det er å være utenfor arbeidslivet med setninger som ”Hadde de hatt litt dårligere råd, hadde de tatt seg sammen og kommet seg i arbeid”. De samme stemmene ofte taler for færre reguleringer i arbeidslivet og lavere lønn for ukvalifisert arbeidskraft. Den politikken er oppskriften på fattigdom og økte forskjeller. Alle taper på en slik politikk. Har du jobbet lenge og knallhardt er sjansen for at du ikke orker å være lenger i arbeidslivet stor. Du må over på trygd. Da blir det som skal være billig for arbeidsgiveren – svært dyrt for samfunnet – og for den enkelte. Derfor har fagbevegelsen kjempet en knallhard kamp mot sosial dumping. Og Regjeringen har fulgt opp med handlingsplaner og en rekke tiltak. Vi har fått innført innsynsrett og solidaransvar, og vi har fått ID-kort i bygg og anlegg. Vi vil se på nye grep rundt vikarbyråene. Og vi er opptatt av at Arbeidstilsynet skal være sterkt og aktivt.

• I dag bevilger vi 10 mill. mer til Arbeidstilsynet

Til kommunestyresalen. Men det er ikke bare utenlandske arbeidere som møter nye utfordringer på arbeidsmarkedet. Det er en stadig økt bruk av midlertidige ansettelser. Og en eksplosjonsartet økning i bruken av vikarbyråer – på alle nivåer. Utviklingen er med på å forvitre et arbeidsliv hvor fast ansettelse er hovedreglen. Her må kommunepolitikerne må ta et ansvar. Vi ser eksempler på at nyutdannede helsearbeidere søker jobb ved kommunens sykehjem, men får beskjed om å melde seg til vikarbyrået. Det samme vikarbyrået som tilbyr henne til kommunen og ved samme sykehjem. Dette er ikke administrasjon – det er politikk og det må tilbake til kommunestyresalen, der høstens valg blir et retningsvalg. Staten bygger ikke en eneste sykehjemsplass, ansetter ingen i hjemmetjenestene, ansetter ikke lærerne i skolen og følger ikke opp de som faller fra i videregående. Det er i kommunene og fylkene mye av velferden skapes.

• Les mer om vår helsepolitikk

Dette er et utdrag av 1. mai talen min. Her kan du lese talen i sin helhet

I neste uke blir jeg 50 år, en god anledning til å se seg tilbake. Ikke bare på mitt eget liv, men også på historien om sosialdemokratiet som ga oss mulighetenes Norge.

Jeg ble født i 1961. Pappa hadde tre jobber for å forsørge familien, mens mamma vasket på kveldstid. På denne tiden skjedde det noe med Norge. Arbeidsfolk fikk muligheten til å skaffe seg et bedre liv. For familien min gikk reisen fra den lille leiligheten med utedo i bakgården på Rodeløkka, til den av de store leilighet med innedo, badekar og radiator i en av de fantastiske høyblokkene på Tveita. Noen år senere ble broren min den aller første i vår familie som fullførte videregående skole.

Vi har ingen isme
Min historie er det norske sosialdemokratiets historie. Vi lever i mulighetenes land. Arbeiderpartiet er mulighetenes parti. Vi er de fremste til å muliggjøre folks drømmer. Vi sørger for et samfunn med små forskjeller og uendelige muligheter. Politikk dreier seg om folks hverdag. Livet vi lever og planene vi har. For sosialdemokratiet er jo ingen isme. Jeg sier som Trygve Bratteli ”Velferdsstaten er ikke et filosofisk system. Den er primært et praktisk system, derfor bygger det også på et mangfold av ordninger. Målet er likevel det samme: Å sikre alle mennesker likeverd.”

Les den lille skriften
Høyre sier at de ønsker ikke større forskjeller mellom folk, men vil fjerne formueskatten, som sørger for at de aller rikeste også er med å betale til fellesskapet. Høyre sier det er bra at direktørsønnen og vaktmesterdattera går på samme skole, men vil gjeninnføre privatskoler. Høyre sier små lønnsforskjeller er bra, men vil gjøre det lettere å ansette folk midlertidig. Høyre sier de vil utvikle velferden, men med liten skrift vil de gi store skattekutt til de som har mest fra før. Høyre sier de ikke ønsker seg massive privatisering av velferden, men litt private for å få variasjon og valgmuligheter, samtidig som de kurses av NHO-service for å lære å privatisering og konkurranseutsette mest mulig i kommunene.

Markedstenking på alle nivåer
Høyres troverdighet styrkes ikke akkurat av at de vil samarbeide med Fremskrittspartiet – et av de mest høyreorienterte partiene i Europa, med en leder som sier at ”Norge vil komme til å få en borgerlig regjering med Frp i spissen og markedstenking på alle nivåer”. Et parti som vil ha minst 50 milliarder i skattekutt samtidig som de vil bruke 60 milliarder mer enn alle andre partier på Stortinget, som fører til høye renter og arbeidsledighet. Vil de virkelig verne om den sosialdemokratiske velferdsmodellen slik de påstår? Jeg tviler.

Best å bo og produsere
Norge rangeres som nummer ni av 55 land på den kjente indeksen IMDs World Competitiveness. Som Karen Ulltveit Moe skriver i Dagens Næringsliv: ”Vi er ikke særegne fordi vi rangeres høyt på disse målingene. Vi er særegne fordi vi i tillegg er på topp når FN rangerer hvor det er best å bo”. Så det blir rett og slett komisk når høyresiden påstår at det er vanskelig å skape arbeidsplasser må vi ta til kraftig motmæle. I vår regjeringsperiode har vi Europas laveste arbeidsledighet, og skapt 250.000 nye jobber – 2 av 3 i privat sektor. Verdensbanken kårer Norge til nr 8 i verden hvor det er best å starte og drive små og mellomstore bedrifter. Vår politikk har ført til at 1 av 7 jobber i bedrifter som ikke fantes for 8 år siden. Nå har vi også fjerner revisjonsplikten for de minste selskapene er det jo nettopp for å stimulere til at flere grundere tør å satse.

Fortell historiene
Vi må fortelle historiene om det som skjer i Norge – historien om resultatene av vår politikk. Og historiene om hvorfor vi vil videre – at det er mer å ta tak i. Vi må fortelle om Marin Biochemicals som ved hjelp av kunnskap på universitetet i Tromsø har fremstilt et enzym som brukes i medisinsk analyse, og selges for 500 millioner dollar per gram. Vi må fortelle om Arianna som droppet ut av skolen som 16 åring, men ble plukket opp av "Sarpsborg kommunes prosjekt ”Grip ungdommen”. Hun er tilbake på skolen og arbeider tre dager i uka. Vi må fortelle hvordan Trondheim som tilbyr ungdom et helhetlig opplegg for sommerjobb på sykehjem for å få flere ungdom interessert i å jobbe i helse- og omsorgsektoren. Etter første året sa over halvparten av ungdommen at de kunne tenke seg en slik utdanning.

Til grasrota
448 gode valgkamper sparkes nå i gang, der vi må fortsette å fortelle historien om mulighetenes land, og mulighetenes parti. Sammen med fagbevegelsen og AUF skal vi legge til rette for at den best mulige valgkampen gjennomføres i hver enkelt kommune. Nå åpner vi også sonen “Grasrotpartiet.no”, en god ressursbank for alle som skal drive lokal kampanje. Her får dere knallgode verktøy for kampanje og husbesøk, som vi har drevet med til alle tider. Gått ut og fortalt historien om Arbeiderpartiet som muliggjorde drømmene for så mange familien. Vi må gjør det samme for dagens generasjoner av barn, familier og besteforeldre. Norge er et godt land å bo i. Vi skal gjøre det enda bedre, og fortsatt lever i mulighetenes Norge.

I dag deltar jeg på NHOs årskonferanse 2011 Blant utfordringene NHO trekker opp knyttet til velferd er migrasjon og innvandring.

• Se debatten her

NHO skal ha ros for at de setter fokus på hvordan vi skal sikre god velferd også i framtiden. De har også tatt et viktig ansvar sammen med LO i arbeidet med IA-avtalen. Men for å bli tatt på alvor må NHO også kjenne sin besøkelsestid når det gjelder sosial dumping, som er en utfordring knyttet til nettopp migrasjon og velferd.

Jeg vil advare mot NHOs syn om at velferdsstaten må slankes for å være sterk nok for framtiden – jeg mener grunnlaget for velferdsstaten tvert om må styrkes.

I Norge lever vi av hverandres arbeid – og de verdiene vi alle bidrar med til samfunnet. Det betyr at vi politikere, men også arbeidsgiverne har et stort ansvar for å sikre velferden i fremtiden.

Skal vi kunne videreføre velferdssamfunnet vårt må flere i arbeid, og arbeidsinnvandrere må både ha anstendige rammer, delta i velferdssamfunnet og betale skatt.

Ryddig arbeidsliv
En stor del av de som kommer til Norge som arbeidsinnvandrere er bare løst tilknyttet arbeidslivet. Svært mange er midlertidig ansatte og er ikke organiserte. Dette betyr store forskjeller i andelen som er tilknyttet velferdsgoder og betaler skatt.

I FAFOs undersøkelse om arbeidsinnvandring i Oslo kommer det frem at det innenfor byggenæringen er hele 25% som ikke har kontrakt og ikke betaler skatt. Innenfor renholdsbransjene er tallet hele 53%. Om færre betaler skatt og med flere som er løst tilknyttet arbeidslivet vil velferdsordningene i fremtiden bli truet. Slik vi forventer av alle nordmenn må vi også forvente at de som kommer hit for å arbeide gjør sin plikt og krever sin rett.

Ledighet og trygd
Midlertidige ansettelser og løse arbeidsforhold gjør i tillegg arbeidsinnvandrere sårbare når det blir økonomisk vanskelige tider og endringer.

Når vi også vet at alt for mange arbeidsinnvandrere arbeider under dårlige kår og i strid med et anstendig arbeidsliv kan vi trekke konklusjonen at ledighet og trygd blir resultatet for mange når ledigheten stiger.

NHO og jeg er enige i at flere må i arbeid om vi skal kunne ha råd til god velferd også i framtiden. Problemet er at NHO fremmer en politikk for flere midlertidige ansettelser og et arbeidsliv med mindre reguleringer. Samtidig har de ikke tatt utfordringen med sosial dumping på alvor. Et tøffere arbeidsliv hvor flere blir utslitte og trygdede og færre betaler skatt vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det velferdssamfunnet.

NHO og arbeidsgivere må kjenne sin besøkelsestid. Istedenfor å kjempe mot tiltak mot sosial dumping bør de jobbe sammen med myndighetene og partene for å få opp organisasjonsgraden, kutte midleritidige ansettelser og sørge for at arbeidsinnvandrere har kontrakt og betaler skatt.

Jeg har derfor tre oppfordringer til NHO:

• Arbeidsgivere må ta sin del av ansvaret for å sikre ordentlige arbeidsvilkår og at folk ikke sliter seg ut.
• Midlertidige ansettelser og løs tilknytning til arbeidslivet fører til lavere grad av skattebetaling og deltakelse i spleiselaget. Arbeidsinnvandrerne må derfor få ordentlige tilsettingsforhold, og orgniasasjonsgraden må opp. Det tjener alle på.
• NHO må som en del av denne debatten gå i førersetet i forhold til å få arbeidsgiverne til å se hvilken rolle de har å spille i arbeidet for å sikre en bærekraftig velferdsstat for framtida, der flere må jobbe lenger for å få det hele til å gå rundt.

Hva tenker du om hvordan vi kan bekjempe sosial dumping, og sikre at alle som jobber i Noreg både har gode arbeidsvilkår og rettigheter i velferdssamfunnet, samtidig som de bidrar til det norske spleiselaget?

I morges hadde hele landsstyret På-vei-til-jobben-aksjon tre steder i Oslo; Nationaltheatret, Egertorget (der jeg var) og Jernbanetorget. Mange blide folk, flott vær og flere nye medlemmer til partiet.

• Her kan du se bilder også

Tim Phillips, lobbyist and chairman of Americans for Prosperity (AFP) is in Europe and Oslo to endorse and teach the Norwegian right wing party (Fremskrittspartiet) how to organize so-called grassroots campaigns. But the grass root campaigns such as those the Tea Party Movement and AFP holds aren’t bottom-up crowds, but pure lobbying campaigns financed by billionaires with a clear political agenda.

When the financial crisis was a fact Mr. Phillips and AFP among others funded and organized campaigns to spread disinformation, fear and hatred. Crowds called the American president a Marxist to fight against government intervention to counteract the financial crisis. To the contrary Newsweek interviewed our Party Leader and Prime Minister Jens Stoltenberg this week about the financial rescue that really worked.

I går møtte jeg Ståle Hauge på Lindås senter i Lindås kommune. Vi trenger flere Ståler for at partiet fortsatt skal være det ledende partiet i Norge. Han har vervet 25 nye medlemmer i 2009, de fleste på stand.

Raymond og Ståle Hauge