Viser til debatten som pågår der det konkluderes med at drivstoffavgift alene ikke er tiltak nok for å få nedgang i bilbruken.

Før jeg fortsetter vil jeg fastslå; Rushtidsavgifta er usolidarisk da den rammer skeivt i forhold til betalingsevne samtidig som begrepet rushtidsavgift er misvisende. For det første vil avgifta gjerne ramme flere unge mennesker i etableringsfasen med en mer anstrengt økonomi da det avhenger av hvor i kommunen de bor – slik som angitt. For det andre er dette ikke en avgift som skal gjelde kun i rushtiden, og vil dermed ikke ha det forventede resultatet med mindre kjøring i de gitte periodene av døgnet som er målet, altså rushtiden. Det er derfor enkelt å tenke at avgifta skal fungere kun som inntektskilde, og ikke også som miljøtiltak.

Hvorfor er da ikke drivstoffavgifta tilstrekkelig for å redusere bilbruken? Dette skyldes behov for å forflytte seg samtidig som vi kan tåle høg drivstoffavgift før vi gir avkall på bruk av personbil. Tiltaket er i utgangspunktet solidarisk fordi de som kjører mest må betale mest. Men, tiltaket kan bli usolidarisk hvis innbyggerne ikke har reelle valgmuligheter.

Påfølgende spørsmål er da en selvfølge; hvordan får vi innbyggerne i Tromsø til økt bruk av kollektivtransport? I noen andre storbyer kan innbyggerne velge mellom trikk, undergrunnsbane, båt, ferge, tog og buss. I Tromsø kan vi kun velge buss. Det vil være urealistisk på kort sikt å tenke seg annen type kollektivtransport. I dag frister dessverre ikke bussbruk tilstrekkelig. Hva er årsaken?

1) Reisetiden er for lang fordi traseene er for dårlige (for eksempel en time fra Kroken til Sydspissen).
2) Direkteruter til store arbeidsplasser for turnuspersonell kun på morgen og på ettermiddag.
3) Bussene er gamle og slitte på grunn av dårlige traseer.
4) Det er for lange avstander mellom bussholdeplassene i sentrum.
5) Billetter er dyre for småbarnsfamilier.
6) I mangel av kollektivfelt (for eksempel på Kvaløya) står bussene i samme køen som personbilene.
7) Mangel på lysregulering (for eksempel Øvre Håpet ved utkjøring til Tverrforbindelsen og ved båthavna i Tromsdalen) gjør at busser blir stående i veikryss.
8) Større bolig utbyggere (for eksempel ved Tomasjordnes) pålegges å etablere busstopp uten at stoppet tas i bruk.

Det er derfor helt avgjørende at det iverksettes nye tiltak slik at flere velger bruk av buss i hele kommunen. Det er positivt at det allerede nå skal bli flere tidsbesparende løsninger ved kjøp av billett. Hvis vi ser til andre byer – hva mer kan gjøres?

1) Traseene opprustes, og det etableres alternativer til fartsdumper som ikke ødelegger bussene og gjør det ubehagelig for sjåførene og passasjerene.
2) Flere direkteruter til de store arbeidsplassene til de tider arbeidstiden starter og avsluttes, også for turnuspersonell, som for eksempel ved UNN Tromsø.
3) Nytt moderne materiell som er bedre enn dagens minimumskrav.
4) Sentrumsnær bussentral for enklere bussbytte.
5) Gratis for barn under 12 år ifølge med voksne.
6) Utbygging av flere kollektivfelt.
7) Lysregulering der buss skal ut i særlig trafikkerte veier/gater, slik som for eksempel ved Ishavskatedralen.
8) Bussene må ha stopp nær tett bebyggelse, som for eksempel ved Tomasjordnes.

I tillegg til beskrevne tiltak, som vil gi en bedre opplevelse for passasjerene, vil økning i drivstoffavgiften føre til nedgang i bilbruk og økt bruk av kollektivtransport. Dette vil samlet kunne føre til mere statlige overføringer og en miljøvennlig by.

Sissel M. Skoghaug
Foreslått listekandidat for Arbeiderpartiet

En av de store utfordringene i framtida blir å sikre velferdsstaten. Som medlem i Arbeiderpartiet mener jeg at dette handler om å sikre politisk flertall, om finansiering og om organisering. Det er i utgangspunktet klart flertall i Norge for velferdsstaten, men ikke alle er overbeviste om at denne sikres gjennom å stemme på Arbeiderpartiet.