Arbeidarpartiet er målretta og tydleg på fellesskulen. Me har avblåst privatiseringseksperimentet til Høgre og har no fått ein svært positiv utvikling i skulen.
Sverige har gått motsatt veg, og har ein sterk vekst i private skular som har gitt ein høg grad av inndeling av elevane i ulike grupper. Dette virkar klart negativt på elevprestasjonane.

PISA-undersøkingane og andre internasjonale undersøkingar visar tydleg at resultata i lesing, matematikk og naturfag no har endra seg i svært positiv retning etter at Stoltenberg og Arbeidarpartiet overtok makta etter Bondevik og høgresida i 2005.
Det er med stor glede me ser svært gode skuleresultat spesielt i Sogn og Fjordane.

Me har lagt vekt på tidleg innsats gjennom ei sterk barnehagesatsing. Det er dokumentert at barnehagedeltaking gjev gevinst for språkutviklinga og i neste omgang også leseferdigheitene i skulen.
Vidare ser me gode resultat av satsinga på kompetanseutvikling for lærarar og rektorar.
Truleg er det denne satsinga på rektorutdanninga, eit varig system for vidareutdanning, meir fokus på leseopplæringa, eit eige opplegg for å støtte nyutdanna lærarar og kompetansen i klasseleiing som er nokre av grunnane til dei gode resultata i Sogn og Fjordane.

I botn for ein god skule ligg den norske fellesskulen som sikrar elevane eit godt startgrunnlag i livet.
Det er dette Arbeidarpartiet er opptatt av i skulepolitikken og vil vidareføre.

For Sogn og Fjordane Arbeidarparti

Åshild Kjelsnes, fylkesordførarkandidat
Tor Bremer, stortingsrepresentant

Hovudmåla i skulepolitikken er at elevane skal lære meir, meistre, trivast og gjennomføre vidaregåande opplæring.
Me er opptatt av å utjamne den sosial ulikskapen i skulen og gje alle like muligheiter til å lukkast i utdanningssystemet. På den måten kan ungdommen skape seg eit godt grunnlag for livet og leve av eige arbeid.

Arbeidarpartiet har tre fokusområde:
- Tidleg innsats: Me må investere meir i dei minste og gje alle ein god start. Difor må me kjempe mot ”vente og sjå” – holdningar i skulen slik at elevane får raskt den nødvendige støtten dei treng for å lære.

- Auka kvalitet i heile utdanninga : Arbeidarpartiet vil kjempa for høgare lærarkompetanse og bedre leiing som er to av fleire satsingsområde for å sikre gjennomgåande høg kvalitet i skulen i alle kommunar.

- Ein meir variert og praktisk skule: Elevane lærer på ulike måtar og treng difor varierte utfordringar for motivasjon og meistring. Dette er hovudspora i dei endringane me arbeider med i heile skuleløpet, men særlig i ungdomsskulen og vidaregåande er dette viktig.

Dette arbeidet ber me i valet om tillit til å kunne fortsette.

For Arbeidarpartiet:

Åshild Kjelsnes-fylkesordførarkandidat
Tor Bremer- stortingsrepresentant

Den grunnleggande viktigaste saka for alle dei europeiske enkeltstatane og for Europa i sin heilskap er spørsmål knytt til fred og stabilitet, demokrati og menneskerettar.

Dersom ein over tid skal lykkast med dette temaet så må kvart enkelt land både enkeltvis og i lag føre ein kontinuerleg dialog om desse samfunnsmessig grunnleggjande sakene.
Historiebøkene våre dokumenterer på ein god måte kvifor det er naudsynt. I historisk samanheng så er det nemleg slik at demokrati, menneskerettar og fred og stabilitet i Europa er unntaket og ikkje hovudregelen.

Europarådet er for mange av dei 47 medlemslanda ein skule i demokratibygging.
Det var difor naturleg for den sosialdemokratiske grupperinga for ei tid sidan å kommandere søsterpartiet i eitt av dei nye demokratia tilbake til parlamentet etter at dei saboterte det demokratiske valresultatet som dei tapte.
Val er noko ein må tole både å vinna og tapa. Uansett så må ein vere lojal mot folket sin dom og demokratiet.

Den europeiske menneskerettsdomstolen og konvensjonen er det som utgjer den store skillnaden til dei andre europeiske institusjonane.
Av den grunn er eitt av dei mest sentrale punkta på arbeidsplanen til Europarådet å få på plass mekanismar som sikrar at medlemslanda oppfyller sine forpliktelsar i forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Europarådet har difor fått på plass handlingsplanar til støtte for menneskerettar og demokratibygging i dei nye demokratia.
Men det er også slik at svake institusjonar innanfor rettsvesenet med følgjande diskriminering av minoritetar og andre utsatte grupper er gjennomgangsmelodien i mange av dei nyaste medlemslanda.

Thorbjørn Jagland som generalsekretær, har hatt stor entusiasme for å få EU engasjert i dette arbeidet.

Det er difor av stor verdi når EU no har bestemt seg for å slutte seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og finansiere arbeidet med handlingsplanane retta mot dei nye demokratia.

Europarådet er no midt inne i ein krevjande reformprosess. Eg brukar ordet krevjande fordi det ikkje alltid er plankekøyring å endra på politiske strukturar.
Når reformprosessen likevel får brei oppslutning så er det fordi Europarådet sitt viktige arbeid vil bli meir relevant og målretta.

At Europarådet i lag med OSSE (organasisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa) og EU lukkast med sitt arbeid vil definitivt vere eit viktig bidrag til eit av dei viktigaste måla i europeisk politikk, nemleg fred og stabilitet i Europa. Dette må difor også vere eit viktig arbeid for norske parlamentarikarar.

Frp sitt framlegg om å forby hijab har fått meg til å tenka på tidlegare forbud mot diverse kledsplagg

Eg minnest forbodet i Kina i 1996 mot dei gule t-skjortene. ”Human rights in China now”, var slagordet den gangen.
Under andre verdskrigen innførde okupantane i Norge det komiske forbudet mot raude nisselue.

Og det ikkje så mange år sidan det var ein by i Frankrike som prøvde seg på eit forbod mot jeans, mot olabukser. 

Og no har me altså fått eit kreativt forslag frå Framstegspartiet..jaja. Det føyer seg i alle fall godt inn i rekka av tidlegare lite gjennomtenkt forslag.

Alle menneske har rett til ytrings- og religionsfridom, og til individuell fridom.
Forbod mot bruk av spesielle plagg eller religiøse symbol er etter mitt syn ei krenking av grunnleggande rettar.

Eg registrerar at motstandarane av hijab vekslar i sin argumentasjon. Nokon er utilslørt og tydleg antiislamsk, andre dekkar seg finurleg bak argumentet om å opprettholde ein sekularisert stat, og for likestilling – og på den måten underordna både religions- og ytringsfridom.

Muslimske jenter som brukar hijab og argumenterar for det med at dei føle seg både trygge og komfortable med det, blir avfeia med at dei er hjernevaska.
Men kva er skillnaden mellom tvang og hjernevasking og kultur?

Eg tvilar på at Frp har tenkt igjennom at å innføre forbod mot eitt religiøst/kulturelt symbol kan i neste omgang medføre nye forbod.
Eller er det nettopp det forslagsstillarane har kalkulert med..?

Etter mitt syn er dette difor noko som vedrøre ikkje berre muslimar, men også jødar, kristne og andre religionar.
Det finnst ei tydleg grense for religionsutøving. Din religionsfridom stoppar der den krenkar min.

At muslimar vil bruke hijab truar imidlertid ikkje min religionsfridom. Å forby hijab for born i skulen er derimot ei krenking mot individet sin rett til å utøve si tru, og det er eit brot på menneskerettane,

Eg vil råde Frp sterkt til å sette seg inn i kva hijab står for i dag og har betydd i historisk samanheng.

Historien om slør for kvinner går tilbake til assyrisk tid, altså meir enn 3500 år. Gradsvis vart slør inkorporert i jødedom, kristendom, og til slutt islam.

Noko religionsspesifikt slør fikk me ikkje før det nye sløret, eller hijaben, ble utforma i Midtøsten på 1970-tallet.

Den norske hijab-debatten gjer kvinner med slør til uforståelige ekstremister, men eg vil minna om at hijab symboliserer alt fra fromheit til motstand, frigjøring og tvang.

Då Frp sitt framlegg dukka opp, og spesielt argumentasjonen, så slo det meg at det er veldig lik kva engelskmennene og franskmennene som koloniherrar la vekt på då dei ville ”frigjera” kvinnene fra det dei mente var eit slaveliknande tilvere.
Eg har lyst å påpeika at mangfold og toleranse er dei viktigaste prinspippa i den norske skulen.
Eit evt forbod mot hijab i skulen vil for dei som blir råka opplevast som ein unødvendig konfliktsituasjon.
Ser ikkje Frp at mange born vil kunne oppleve å måtte bryte lojaliteten overfor familien for å kunne gå på skulen?
Kva tilhørigheit vil dei då føle til den norske fellesskulen som bygge på nettopp toleranse og innkludering?
For meg er ikkje spørsmålet om forbod eller ei som er det viktigste, men at skulen fremmjar forståing for religionsfridom og for toleranse i forhold til andre religioner.
Berre viss elevane får kunnskap om andre religionar, kan dei utøve den lovfesta retten som dei har til religionsfridom.
Korleis i all verda skal eit barn kunne velgje religionen sin fritt, viss det bare kjenner til ein relegion?

Forsking har gjort det muleg å snu store utfordringar til openbare fortrinn: Store avstandar og spreitt busetnad har gjort Norge leiande innan bl.a. satellittkommunikasjon og telemedisin.Høgt kostnadsnivå og knappheit på arbeidskraft har tvunge fram smarte løysingar i heile arbeidslivet. Nordområdesatsinga og forskingsfasilitetane på Svalbard har gjort desse områda attraktive for forskarar frå alle verdsdelar.
Forskinga er en del av kunnskapspolitikken vår, og det er menneske som skal drive kunnskapssamfunnet framover.
Regjeringa har difor dei siste årene satsa sterkt på å opprette nye studieplassar for å kunne gi tilbod til dei store ungdomsgruppene som strøymer til høgare utdanning.

Fra høsten 2011 foreslår regjeringa å opprette 2200 nye plasser.

Opposisjonen aukar løyvingane til drift av universiteta og høgskulane, men utan å vere i nærleiken av å målretta midlane.
Med eitt unntak har også vår regjering auka disse budsjetta årlig , men med pengane har det også følgt krav om ei tydlegare leiing, arbeidsdeling, målretting og samarbeid.

Opposisjonen sitt bidrag til debatten om korleis løfta kvaliteten på forskinga og den høgare utdanninga, som er den største utfordringa i sektoren, har altså så langt avgrensa seg til berre å ropa om meir peng og faktisk nedprioritera styringa ved å bruke den akademiske fridomen som unnskylding.
Eg vil sei at det er veldig utypisk spesielt av Høgre og det er eit svært dårleg politisk handverk.
Eg vil gi honnør til Universitetet i Oslo for å engasjere konsulentfirma McKinsey til å gå gjennom organisasjonen, og få dei til å peika på korleis nå det ambisiøse målet om å bli eit leiande internasjonalt forskingsuniversitet.
Konklusjonen på denne gjennomgangen, som er kan overførast til heile sektoren, er at skal ein nå så ambisiøse mål, så går vegen gjennom ei tydleg fokusering på kvalitet. Av dei fire viktigaste drivarane for god kvalitet så kjem finansieringa, som høgresida berre fokuserar på, først nede på 4.plass.
Det aller viktigaste er å vere tydleg på leiarfunksjonane innan den forskingsbaserte høgare utdanninga. Men det er ikkje nok å ha gode individuelle leiarar, dersom leiingssystema bygd på ei felles plattform i organisasjonen manglar. Det er også avgjerande viktig å tiltrekke seg og utvikle akademisk personale på høgt nivå. Difor krevst det både høg kvalitet og tydleg leiing på institusjonsnivå. Dette forholdet blir godt synleggjort der ein mellom anna har satsa på ekstern styreleiar og tilsatt i staden for valt leiing.
Det er dette me i Ap peikar på i debatten om korleis løfta kvaliteten i den høgare utdanninga. Her er det ein tydleg skilnad mellom regjeringspartia og høgresida. Eg vil peika på at under den raudgrøne regjeringa har løyvingane til forsking og utvikling sidan 2005 hatt ein formidabel realvekst.
Ei av godnyheitene i dette budsjettet er at 3 av dei forskingsinstitutta som har stått utanfor den statlege grunnfinansieringa, Uni Rokkansenteret, NTNU Samfunnsforsking og Frichsenteret for samfunnsøkonomisk forsking, no er innanfor og får ei statleg basisfinansiering.
Det vil bidra til meir rettferdige konkurransevilkår i sektoren, og vil naturlegvis vere eit viktig handslag til den nasjonale forskinga. I løpe av dei siste tiåra har Norge gjennom ei systematisk satsing på forsking skapt nye næringar som olje og gass, havbruk og IKT. Denne systematiske satsinga på forsking må difor naturlegvis aukast. Forskinga har også ein eigenverdi og det er slik at vår sivilisasjon byggjer på den innsikten som forskinga har skapt.

Kampen mot fråfallet i den vidaregåande skulen må starta i barnehagen. Det er mange grunnar til det, men eg vil understreka kor viktig det er at skulen og barnehagen no har felles verdigrunnlag.
Det betyr at barnehagane har fått eit mykje tydlegare samfunnsmandat, samtidig som me slår fast at barnehagane skal vidareføra eit heilheitleg læringssyn, der leik og omsorg, læring og danning er fundamentet for barna sin allsidige utvikling.

Desse verdiane har vore, og skal vere, eit særtrekk ved den norske barnehagetradisjonen.
Dette er kvalitetar som går som ein rød tråd i Soria Moria-erklæringa.

Eg må tilstå at eg blir både stolt og ikkje så lite audmjuk når eg besøker barnehagar som til dømes, Gamlestova barnehage på Hafslo, der mi dotter Anna Maria på langt over 3 ½ år går.

Eg opplever der eit sterkt engasjement frå personalet si side i forhold til jobben, eg opplever ein sterk lojalitet til rammeplan og ein entusiasme for barnehagen sitt samfunnsoppdrag.

Det har dei siste åra vore eit godt samspel mellom sentrale og lokale myndigheiter i forhold til å få på plass full barnehagedekning og retten til ein plass.
Difor har eg også stor tiltru til at me skal kunne vidareutvikle barnehagen når det gjeld den kvalitetsmessige sida.

Den nye formålsparagrafen for barnehagen er mykje meir inkluderande og bygger på ein grunnleggande respekt for at me lever i eit fleirkulturelt og mangfaldig samfunn.
Det betyr at me må praktisere felles verdiar som likeverd og solidaritet på tvers av ulike kulturar.
Men skal me klara det så treng me fleire førskulelærarar og nok tilsette med barnefagleg og barnehagefagleg kunnskap.

For ei kort tid sida fekk eg gleda av å sjå korleis Sogn Regionråd gjennom eit nasjonalt nybrottsarbeid tar tak i kvalitetsutviklinga i barnehagane i sognakommunane.
Saman med Høgskulen i Sogn og Fjordane, Nav og Utdanningsforbundet, tar kommunane ansvar for leiarutdanning av styrarane, dei assisterande styrarar, dei pedagogiske leiarane og leiarane på kommunenivå.
Dei dannar faglege nettverk på regionnivå for å realisere dei sju fagområda i rammeplanen.
Dei fokuserar på kreative barnehagar med fokus på nyskaping og entreprenørskap. Dette er gode eksempel på godt arbeid i kommunane!

Dette nybrottsarbeidet til Sogn Regionråd, der ein ser heilskapen i skule-og barnehagesektoren, vil i neste omgang bidra til å redusera fråfallet i vidaregåande skule.

Siv Jensen (Frp) og Erna Solberg (H) seier i Dagbladet 25. november at dei er komne mykje nærmare kvarandre politisk. Kva betyr dette for skule-Norge?

Høgre si ideologiske fanesak er å opne for fleire privatskular. Det viste dei då dei sat i regjering sist. Under trontaledebatten på Stortinget innrøma også Solberg at ho gjerne ville sette igang det same privatskulefrisleppet som sist. Framstegspartiet er enig. Dei vil bruka 70 millioner ekstra i tilskot til private skular i sitt alternative budsjett i år, samtidig som dei kuttar i blant anna den offentlege grunnopplæringa.

I praksis betyr dette at Høgre og Framstegspartiet vil varig endra skule-Norge. Vi risikerar å gå frå ein god offentleg fellesskule med nokre få private supplement, til ein offentleg fellesskule med eit uoversiktleg tall privatskuleinnslag, også kommersielle.

Det vil svekka innholdet i fellesskulen fordi det vil tappa den for ressursar. Då vil dei som har råd til det, velge privatskular for sine born, og spiralen blir sjølvforsterkande. Over tid betyr det eit A-lag og eit B-lag i skulen.

Noko av det første vi gjorde i regjeringskontora var å stoppa privatiseringspolitikken til høgrepartia.
Vi sier nei til privatisering av skulen og ja til ein god offentleg felleskule for alle. Samtidig vil vi vere dei fremste kritikkarane av fellesskulen, for å fornye og forbedre den. Vi har høge ambisjonar på vegne av alle elevane i fellesskulen. Difor styrkar vi skulen med fleire timar og ei satsing på fleire og bedre lærarar. Med tidleg innsats og tett oppfølging vil vi at fleire elevar skal få meir utav skuletida si.

Tor Bremer og Hadia Tajik,
Stortingsrepresentantar (Ap), i Kyrke-, Utdannings- og forskingskomiteen

Mange av dei minste kommunane klarar ikkje lenger å levera gode nok tenester til innbyggarane. Det er særleg innanfor opplæring og helse at det står for dårleg til.

Telemarksforsking har sett på 6 kommunesamanslåingar og resultata er positive. Det er difor grunnlag for å sei at innbyggarane i mange småkommunar kan få eit bedre tilbod ved at gå i lag med nabokommunane. Dette må Ap ta tak i. Eg tvilar på at ein kjem så mykje lenger med frivillig samanslåing. Dette må difor Stortinget sette på dagsorden.

Konklusjon frå Telemarksforsking si undersøking frå 6 kommunesamanslåingar:

“Utredningen har hatt hovedfokus på å kartlegge og vurdere erfaringer og
konsekvenser av kommunesammenslutningene i forhold til kommunens rolle som
demokratisk arena, kommunen som leverandør av velferdstjenester, kommunen
som myndighetsorgan og kommunen som samfunnsutvikler. Samlet sett synes
fordelene å være større enn ulempene.
Erfaringene og resultatene viser klart at kommunene har blitt mer robuste og handlekraftige i forhold til å møte framtidige utfordringer knyttet til tjenesteproduksjon og i forhold til nærings- og samfunnsutvikling”.

Norge gjer det bra internasjonalt visar ei omfattande undersøking om resultata av anti-mobbearbeidet i ulike land. Dette blir i desse dagar publisert i ein artikkel i www.forskning.no

Program som er innført i norsk skule peikar seg ut som særlig vellykka.

Oversikten visar at intensive program som går over tid er mest effektive.

Dei mest vellykka tiltaka inkluderer foreldremøter, bedre tilsyn på leikeplassar, og disiplinære metodar som for eksempel samtalar med mobbarane, henvisning til rektor og fråfall av privilegier.

Resultata visar at anti-mobbeprogram har større innflytelse på born som er 11 år og eldre. Dette kan vere fordi ungdom er mindre impulsive og kan ta fleire rasjonelle beslutningar.

Resultata viser også at program inspirert av arbeidet til den Bergensbaserte forskaren Dan Olweus er svært effektive, uavhengig av kva land programmet blei gjennomført i.

Men fortsatt finnest det norske skular utan eit systematisk anti-mobbearbeid, og dei fleste skulane kan gjere eit enno bedre arbeid. Difor må dette problemet få større merksemd frå alle. Alle skuleelevar har krav på ein skuledag utan mobbing.

Ei av dei store utfordringane for norsk helsevesen i eit 15-20 års perspektiv blir å utdanne nok helsepersonell med rett kompetanse.
Statistisk sentralbyrå sin analysar tilseier eit behov på 95-135 000 nye helsearbeidarar i perioden fram til 2030.

Når eg startar slik så er det ikkje fordi at me er sørgjeleg på etterskot eller at det ser svært mørkt ut.
Tvert imot. I dei to siste åra er talet på studieplassar ved sjukepleiarutdanninga auka med 800 plassar. Og eg er trygg på at dei auka ungdomskulla i tida framover også vil kome helsesektoren ytterlegare til gode.

Opposisjonspartia driv ei systematisk og repeterande svartmåling av norsk helsevesen.
Dagleg kan me høyra om kor langt forfallet på sjukehusa og i helsesektoren er komne.
Eg vil sei det slik at det er lite kledeleg for folkevalte som har tatt mål av seg til sitja i regjeringsposisjon. Det er dessutan riv ruskande feil, og det er ikkje minst urettferdig i forhold til alle dei dyktige fagfolka som kvar dag gjer ein kjempejobb for sjuke og pleietrengande menneskje. Det einaste opposisjonen oppnår med dette er å snakke ned tilliten til helsevesenet vårt.

Behovet på over 100 000 årsverk er stipulert til å utgjere heile 44% av all ledig arbeidskraft.
Dette høyrest urovekkande mykje ut, men etter mitt syn så må det sjåast i samanheng med ei forventa og naudsynt innovasjon og teknologiutvikling i både privat og offentleg sektor.
Industrien vår vil av mange grunnar måtte ta i bruk ny teknologi i staden for arbeidskraft som då i større grad kan settast inn i offentleg velferdsproduksjon.

Innføring av samhandlingsreforma med stor fokus på det helseførebyggande arbeidet og auken av eldre og livstilssjukdomar vil krevje ei full gjennomgang av helseutdanningane. På same måte som lærarutdanninga har fått si gjennomgang, må også helseutdanningane få ei full gjennomgang og i større grad tilpassast framtida sine behov.

Det ser ut til at sjukepleiarutdanninga er i rute i den nære framtid. Men det blir ei utfordring å få legane ut i landet der folk bur. Det er dessverre ikkje alltid prioritet nummer ein hos dei nyutdanna legane. Det synast meir stas å vere spesialist på eit stort sentralt sjukehus.

Det blir difor ei politisk utfordring i å lykkast med ei god geografisk spreiing av spesielt legetilbodet, og det er naudsynt med ei full gjennomgang og fornying av helse- og sosialutdanningane.

Desse utfordringane vil me i Ap i lag med dei tillitsvalde i helsesektoren ta tak i med stor entusiasme.

Tor Bremer, Ap

Det er i dag relativt stor semje mellom dei politiske partia i synet på storleiken og innretninga på pengebruken innan høgare utdanning og forsking.
Det er ein kvalitet og ein ubetinga styrke i utviklinga av Norge som kunnskapsnasjon.
Arbeidarpartiet og Regjeringen har store ambisjonar og forventningar til utdannings- og forskingspolitikken vår.
Det er knytt til det faktum at skal vi kunne løyse alle dei store utfordringane våre, både nasjonalt og globalt, ja då finn vi faktisk svaret nettopp i utdannings- og forskingspolitikken.

Men når det er sagt så må eg få lov å peika på at dette er inga ny situasjon for oss i Arbeidarpartiet.
Arbeidarrørsla er tufta på to grunnleggande og tidlause behov, nemeleg retten til velferd og retten til utdanning.
Dette går som ein tydleg raud tråd gjennom den 160 år lange historia vår heilt frå Marcus Thrane danna den første sosialdemokratiske foreninga.

Difor ser me ikkje på den store veksten i studenttilgangen som noko problem. Tvert imot! Dette er ein aldeles fantastisk moglegheit.
Dette er studentar som me meir enn gjerne tar imot med opne armar.

Dette gjev oss ein stor moglegheit til å bryte det historiske mønsteret med at det i alt for stor grad er borna til foreldre med høgare utdanning som søker seg til universiteta og høgskulane våre.
Arbeidarpartiet vil ikkje vere med på å stenga nokon ute frå høgare utdanning. Kunnskapstilgangen må ikkje avgrensast til kun eliten.

Men sjølv om det ønskjeleg at fleire ungdommar tar høgare utdanning, så er det betimeleg med litt nøkternheit i bruk av tal.

Opposisjonen og enkelte media går seg bokstavleg talt bort i studentmassen. Dei misser oversikta og slår nærmast bombastisk fast at veksten dei neste fire åra blir på formidable 80000 nye studentar.

Vel vel, det får stå for deira eiga rekning. Men om ein i tillegg til den demografiske framskrivinga legg til grunn ein vekst på 10% så endar ein opp med ca 33000 nye studentar i fireårsperioden.

Gjennom ein kombinasjon mellom oppretting av nye studieplassar, utnytting av ledig kapasitet og studiar i utlandet, skal alle studentane oppleve ei utdanning av høg internasjonal kvalitet.
Eg er ògså trygg på at mange av dei minste høgskulane som til dømes Høgskulen i Sogn og Fjordane, vil få ei pen auke i studenttalet i framtida.

Forskingspolitikken er sjølve ryggraden i regjeringa sin politikk.

Forskingsinnsatsen er ein føresetnad og eit viktig verkemiddel for å møte dei globale utfordringane og for å vidareutvikle vårt eige velferdssamfunn. Det er ògså avgjerande i forhold til framtidig verdiskaping.
Sjølv om Norge er eit lite land også i forskingssamanheng, så er forskingsresultata oppsiktsvekkande gode.

Det blir av opposisjonen nærmast påstått at forskinga i Norge går på sparebluss.
Dette er langt frå sanninga. Realiteten er at alle måleparameter visar at resultata innan forskinga er svært god og er i klar framgang.
Eksempelvis ligg me nå an til å nå målsettinga om 1% av BNP til forsking i 2010.

Men sjølv om resultata for sektoren er gode og auken i løyvingane på 1,7 mrd er historiske og rekordhøge, så er det ting å ta tak i.

Observasjonar og tilbakemeldingar frå sektoren tyder på at handlefridommen og moglegheita til å ivareta sjølvstendige forskingsmessige prioriteringar opplevest krevjande.

Opposisjonen sin medisin er veldig sedvanleg. Deira mantra er som vanleg; meir peng, meir peng!
Til det er det å sei, at det er jo alle for. Det er faktisk den lettaste sak i verden å løyve meir pengar, og dei fleste blir veldig glad for det.
Men det løyser ikkje utfordringane, og det er heller ikkje det dette handlar om. Det er ikkje slik at ein har ubegrensa med pengar.

Skal me også i framtida kunne oppnå gode resultat i forskinga så me må nok løfte blikket litt og spørje oss:
Er det slik at ein med fordel kan ta ein gjennomgang av organiseringa og forskingsleiinga i sektoren for å sjå om det er for mange fragmenterte og sprikande fagmiljø?

Kan det vere slik at utdanninga ved institusjonane i for stor grad køyrer parallelle kurs og bind opp forskingskrefter til utdanningsoppgåver?

Og kan vere hensiktsmessig å gjere noko med rekrutteringa og karieremoglegheitene i sektoren?

Eg vil her og nå ikkje gje noko svar på desse spørsmåla men invitere til ein konstruktiv debatt om viktige vegval for forskinga og høgare utdanning i tida framover.

Tor Bremer, Ap
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen

Det er sjeldan at dårleg fungerande velferdstenester får så lite merksemd som tannhelsetenesta i Sogn og Fjordane. Det er svært kritikkverdig at det ikkje finst noko fungerande vaktordning for pasientane her. Det går ikkje lenge mellom kvar gang vi får høyre om pasientar som faktisk må ut av fylket for å få hjelp.
Men måten tenestene er organisert på er direkte skandaløst.
Medan det er heile seks ledige tannlegestillingar så veks ventetida. Det skandaløse er for så vidt ikkje knytt til dette. Men kvifor i all verda blir ikkje tannlegane brukt til det dei er utdanna til? Dei er faktisk utdanna til å reparere dårlege tenner og ikkje til bruke verdifull arbeidstid til å undersøke feilfrie tenner hjå ungdomen vår. Dette var sikkert nødvendig for 30-40 år sidan då ungdomen hadde mykje hol og problem med tennene.

Situasjonen i dag er ein heilt annan. Dessutan har vi ei mengd med topputdanna tannpleiarar som gjer ein glimrande jobb med førebyggande tiltak. Dei gjer denne jobben vel så godt som tannlegane våre. Men kvifor i all verda skal desse føsteklasses fagfolka måtte gå i deltidsstillingar og til og med i arbeidsløyse..? Det er dette som er skandaløst!

Kva er så grunn til dette? Har det noko å gjere med at fylket er inndelt i heile fire tannlegedistrikt med fire svært så sjølvstendige overtannlegar? I tillegg er vi også utrusta med ein eigen fylkestannlege! Makan til luksus!
Var det ikkje bedre å frigjere desse fagfolka frå administrative oppgåver og late dei få gjere det som dei er utdanna til? Nordland fylkeskommune klarar å styre dette med ein direktør, som ennotil ikkje er tannlegeutdanna .
Eg kan heller ikkje la vere å fokusere på lønnsystemet og bonusordninga til tannlegane. Er det slik at lønna til tannlegane er direkte knytt til kor mange pasientar dei har, med eller utan hol..?

Dette har vi i Ap bestemt oss for å kome til botnen i og vil rydde opp. Landsmøtet har også vedteke at tannhelsetenestene skal bli ein fullverdig del av dei offentlege helsetenestene. Det betyr at utgiftene skal betalast av staten. Det var på tide , seier eg! Og rotet i tannhelsetenesta i Sogn og Fjordane skal vi rydde opp i sjølve!