For noen uker siden skrev jeg et innlegg om Eskil Pedersens flukt fra Utøya og alle de etterpåkloke som i ytringsfrihetens navn påberoper seg en slags dommerrolle, som hevder Eskil burde blitt igjen på Utøya og som kritiserer hans kamp for å overleve en massemorders drapstokt.

Bergens Tidende valgte, ubegrunnet, å ikke trykke innlegget. Det i seg selv er uproblematisk, men når BT i dag, 16. mai, velger å trykke Dan Odfjells groteske angrep på Eskil, AUF, Arbeiderpartiet og alle oss som tror på og kjemper for de verdiene som Odfjell hevder er et politisk spill under stram regi fra partiledelsens side settes BTs refusjon i et annet lys.

Men det er innholdet i Odfjells kronikk og hans meningsfellers ytringer som er verst.
For etter å ha både lest og diskutert uttalelsene deres i ulike trykte og sosiale medier de siste dagene sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. De hevder det er nødvendig å stille spørsmål ved Pedersens handlinger. Nødvendig for hvem? Er det deres egen nysgjerrighet som skal pleies, deres egen trang til å vite eller forstå, eller er det for oss, for fellesskapets del spørsmålene ukritisk skal stilles?

Siden jeg en gang den julinatten i fjor så smått begynte å forstå omfanget av det som hadde skjedd på Utøya der mange av mine venner var har det vært særlig to sterke følelser som har gjort seg gjeldene. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker med sorg på dem vi mistet, på dem som aldri kom hjem fra sitt ungdoms paradis. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de familiene som mistet det kjæreste de hadde. Nesten like sterk er gleden over dem som kom hjem. Følelsen av å gi dem en klem. Gleden over å ha muligheten til å dele latter og minner. Gleden av å dele felleskapet og gleden over å få dele livet med dem som fortsatt har det i behold.

Derfor blir spørsmålene om Eskil og de andre på båten sin flukt fra Utøya så vanskelig. Ikke fordi de er vanskelig å svare på, men fordi selve utgangspunktet for at de stilles føles så meningsløst. For hva er egentlig alternativet til at Eskil og de andre på båten reddet seg selv? Skulle Eskil ha stoppet Breivik? Ville det vært bedre om Eskil også mistet livet på Utøya? Hadde Odfjell og hans meningsfeller fått fred dersom vi var nødt til å gå i nok en begravelse? Dersom det var nok en stol som sto tom?

Jeg har ingen forutsetning for å forklare de valgene som ble tatt på MS Thorbjørn den regntunge dagen i juli. Jeg vet ikke hva det vil si å frykte for mitt eget liv. Jeg kan ikke fatte hvordan det er å høre skuddene en vet er rettet mot sine nærmeste venner. Jeg vet ikke hva de snakket om, jeg vet ikke hva de tenkte. Det eneste jeg vet er at det finnes kun en ansvarlig mann for de livene som gikk tapt, og det er han som trykket på avtrekkeren.

Jeg vil ikke kneble noen diskusjon, jeg vil ikke frata noen muligheten til å ytre seg akkurat slik de selv ønsker. Men det at vi har ytringsfrihet i Norge stiller også noen krav til oss som velger å delta i den offentlige debatten. I rettstaten Norge har vi valgt å stole på at enkeltmenneskene selv er i stand til å vurdere hva som kan og bør sies og hva som bør forbli usagt. Det er et ansvar vi burde ta på alvor.

Å hevde at vi som sitter tilbake, som enten ikke var på Utøya eller var så heldig å overleve massemorderens jakt bruker massakren i et politisk spill er forkastelig. Vi har ikke slått politisk mynt på våre kameraters død. Vi har sørget, vi har grått og nå har vi prøvd å ta hverdagen tilbake. Odfjells motbydelige kronikk er ikke et modig korrektiv, den er ikke nødvendig, den er kun en bitter manns forsøk på å slå politisk mynt på andre menneskers sorg.

Lørdag 28. april markerte Arbeiderpartiet i Bergen starten på vårkampanjen til Arbeiderpartiet. Tema for kampanjen er “Trygg økonomisk styring” Mange medlemmer deltok, vi delte ut roser og fikk vervet mange nye medlemmer.

Kampen mot rasisme er ikke bare en kamp for de svake, de uten stemme. Det er også en kamp for meg og deg. En kamp for fellesskapet. For at et samfunn skal fungere må de etnosentriske kreftene bekjempes, og vi må skape en kultur for inkludering. Først da kan alle bidra.

Tidligere i år presenterte Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen rapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker – Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv».

Studien viser at diskriminering i ansettelsesprosesser er et stort hinder for tilgangen til arbeidslivet for personer med minoritetsbakgrunn. Forskerne har funnet at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres med 25 prosent dersom søkeren ikke har et typisk norsk navn.

Det å ikke få tilgang til jobbmarkedet kun på bakgrunn av hvilken etnisitet eller navn du har er en dyp personlig tragedie for de enkeltpersonene det gjelder, men det har også stor betydning for samfunnet forøvrig. I 2005 sang Henning Kvitnes at alle får det bedre når alle har det bra. Det er en god analyse av dagens samfunn.

Skal samfunnet vårt være inkluderende må det også ledes av inkluderende mennesker. Holdninger skapes av premissleverandørene for den offentlige debatten. Vi har mange eksempler på profilerte politikere som bidrar til å spre fremmedfrykt og dårlige holdninger. Det er ikke lenge siden Øistein Christoffersen uttalte at integrering av innvandrere er det samme som dressur av hunder. FrP-lag bruker fortsatt propagandamateriell som viser en mørkhudet mann med våpen og teksten «gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse».

Jeg ønsker meg et samfunn der alle har like muligheter og like rettigheter. Slik er det ikke i dag. Vi trenger en holdningsendring i Norge, og her har vi som politikere en viktig rolle. Stortingsvalget i 2013 handler ikke bare om enkeltsaker. Det handler også om hvilke verdier samfunnet vårt skal være tuftet på. Det rød-grønne prosjektet er tuftet på ideen om at alle mennesker er like mye verdt. Med de mørkeblåe partiene i regjering vil nok situasjonen være noe ganske annet.

Har du lyst å bli bedre kjent med kulturen og mennesker i et afrikansk land? Dersom du er mellom 16 og 20 år, bosatt i Hordaland og ønsker å bruke 8-12 uker til å besøke og delta i utviklingsarbeid i et afrikansk land kan du søke om å få delta på et prosjekt i regi av organisasjonen ”Projects Abroad”. Alle kostnader for opphold, forsikringer og aktiviteter dekkes av Minnegaven. Deltakerne må imidlertid påregne en egenandel til reisen. Les mer om prosjektene her www.projects-abroad.eu

Send en kortfattet søknad der du beskriver deg selv og litt om hvorfor du ønsker å delta til Hordaland@dna.no innen 25. april. Har du spørsmål kan du kontakte Kari Aakre 911 56 966 eller Linn Kristin Engø 450 61 026

Tore Eikeland fra Osterøy omkom i terrorangrepet mot Utøya sommeren 2011. Som leder av AUF i Hordaland var Tore svært engasjert i internasjonale spørsmål, og han deltok på flere internasjonale konferanser og reiser, blant annet til Uganda. Organisasjonen ”Projects Abroad” har i samarbeid med AUF i Hordaland og Osterøy kommune opprettet et prosjekt for å hedre Tore Eikelands minne og som skal bidra til økt kunnskap og bedre kontakt mellom ungdom fra vestlige land og utviklingsland.

Både før og etter valgkampen har jeg og andre fra Arbeiderpartiet besøkt mange av de videregående skolene i Hordaland for å komme i dialog med rektor, lærere og elever. Vi har hatt et ønske om å finne ut hvilke utfordringer skolene står ovenfor og hva vi som politikere kan gjøre for å skape enda bedre skoler i fylket vårt.

På samtlige skoler har tilbakemeldingen vært at de er stolt over det arbeidet de gjør for å forhindre frafall, at de er stolt over lærerne sine og elevenes resultater. Og det med god grunn. Hordaland er et foregangsfylke når det kommer til videregående opplæring og ildsjeler ute på skolene gjør en fantastisk innsats hver eneste dag! Likevel trekker alle skolene frem utfordringer knyttet til finansieringsordningen.

Jeg tok dette opp i fylkestinget i desember og ble møtt med platte argumenter fra en handlingslammet posisjon. De er ideologisk forpliktet til å forsvare stykkprisfinansieringen for en hver pris, men hva med å lytte til skolene?

Når så mange skoler sier at de opplever finansieringsordningen som svært utfordrende, burde ikke Høyre og FrP være ydmyk nok til å ta dette til seg og sammen med oss prøve å finne en løsning? Er symbolpolitikken viktigere for posisjonen enn faktiske resultater?
For skoler med lærere med høy ansiennitet eller tilbud om opplæring til særlig ressurskrevende elever skaper stykkprisfinansieringen en uforutsigbarhet og underfinansiering som gjør deres viktige arbeid vanskelig.

Vår oppgave som folkevalgte er å sørge for en best mulig skole i Hordaland, dette er et ansvar høyresiden lar drukne i ideologiske eksperimenter. For skolenes del, for elevenes del, for felleskapet og fremtidens del håper jeg høyresiden er villig til å sammen med oss rydde opp i rotet de har skapt gjennom svak styring i 8 år.

Både før og etter valgkampen har jeg og andre fra Arbeiderpartiet besøkt mange av de videregående skolene i Hordaland for å komme i dialog med rektor, lærere og elever. Vi har hatt et ønske om å finne ut hvilke utfordringer skolene står ovenfor og hva vi som politikere kan gjøre for å skape enda bedre skoler i fylket vårt, skriver Rasmus L. Rasmussen i dette innlegget.

På samtlige skoler har tilbakemeldingen vært at de er stolt over det arbeidet de gjør for å forhindre frafall, at de er stolt over lærerne sine og elevenes resultater. Og det med god grunn. Hordaland er et foregangsfylke når det kommer til videregående opplæring og ildsjeler ute på skolene gjør en fantastisk innsats hver eneste dag! Likevel trekker alle skolene frem utfordringer knyttet til finansieringsordningen.

Jeg tok dette opp i fylkestinget i desember og ble møtt med platte argumenter fra en handlingslammet posisjon. De er ideologisk forpliktet til å forsvare stykkprisfinansieringen for en hver pris, men hva med å lytte til skolene?

Når så mange skoler sier at de opplever finansieringsordningen som svært utfordrende, burde ikke Høyre og FrP være ydmyk nok til å ta dette til seg og sammen med oss prøve å finne en løsning? Er symbolpolitikken viktigere for posisjonen enn faktiske resultater?
For skoler med lærere med høy ansiennitet eller tilbud om opplæring til særlig ressurskrevende elever skaper stykkprisfinansieringen en uforutsigbarhet og underfinansiering som gjør deres viktige arbeid vanskelig.

Vår oppgave som folkevalgte er å sørge for en best mulig skole i Hordaland, dette er et ansvar høyresiden lar drukne i ideologiske eksperimenter. For skolenes del, for elevenes del, for felleskapet og fremtidens del håper jeg høyresiden er villig til å sammen med oss rydde opp i rotet de har skapt gjennom svak styring i 8 år.

Dette er innlegget jeg holdt på Arbeiderpartiet i Bergen sitt årsmøte den 12.02.2012

Siden 1887 har Arbeiderpartiet vært garantisten for rettferdighet. Siden 1887 har Arbeiderpartiet kjempet gjennom reform etter reform som har sørget for et mer likestilt samfunn. Siden 1887 har likeverd lagt til grunn for vårt politiske virke.

Og vi har kommet langt, men på et område svikter vi. På et område har vi valgt å støtte oss på en populistisk politikk som handler mer om å bevare et system enn å ta vare på enkeltmennesker.
Det sosialdemokratiske svaret på en hver utfordring er å velge den løsningen som skaper mer frihet, mer likhet og mer solidaritet, det sosialdemokratiske svaret på utfordringen knyttet til en papirløs, rettsløs, statsløs underklasse i Norge er ikke returavtaler og byråkrati. Vi trenger ikke utredninger og strateginotat for å vite hva svaret er, svaret er enkelt, svaret er menneskeverd.

Mine største utfordringer i hverdagen er om kommunen har brøytet godt nok når det snør, eller om termostaten på Folkets Hus virker, eller om butikken er utsolgt for grandiosa. Samtidig vet jeg at det bor mennesker rundt meg som ikke aner om de har mat i morgen. Samtidig vet jeg at det bor mennesker rundt meg som ikke har noen rettigheter om de skulle bli syk og trenge helsehjelp. Samtidig vet jeg at det lever mellom 10 og 30 tusen mennesker i et rettsløst utenforskap i det sosialdemokratiske, mulighetslandet Norge.

Det er ikke sånn at vi rennes ned av asylsøkere. Det er over 40 millioner mennesker på flukt i verden i dag, de aller fleste bor i nabolandene til konflikten de flykter fra. Det er altså landene i sør som tar det største ansvaret for mennesker på flukt fra krig og konflikt. En heldig brøkdel ender opp i Norge. Vi burde stå klar, med åpne armer, gi de en mulighet til å etablere seg og integrere seg i det norske fantastiske fellesskapet, vi burde gi muligheten til å dele sine ressurser med oss, vi burde skape et samfunn med mer toleranse og mer inkludering.

Kjære årsmøte, det finnes rett og det finnes galt, det finnes godt og det finnes ondt. Å sende mennesker på flukt fra krig, fattigdom og forfølgelse ut i en rettsløs tilværelse er verken vår ideologi eller stolte historie verdig.

Vårt svar må være menneskeverd. Mennesker som har oppholdt seg som papirløse i Norge i over 5 år må få permanent oppholdstillatelse. Uretunerbare asylsøkere med avslag på søknad om opphold må få jobbe og delta i samfunnet. Mennesker født og oppvokst i Norge må få leve i visshet om at de ikke skal returneres til et land de aldri har sett eller hørt om. Vårt svar må være mer likhet, mer frihet og mer solidaritet, vårt svar må være menneskeverd.

De siste dagenes diskusjon rundt vikarbyrådirektivet skremmer meg. Mennesker jeg vanligvis ser opp til og respekterer er så farget av sitt syn på vikarbyrådirektivet at de ikke klarer å ta avstand fra et en ung kvinnelig politiker blir kalt hore og pepet av scenen på et LO-arrangement.

Selv prøvde jeg å delta i debatten om direktivet i LO i Bergen og omland sitt representantskapsmøte. Det gjorde jeg av to grunner. Den første, og mest åpenbare, er at jeg er for direktivet og jeg ville prøve å påvirke avgjørelsen. Den andre er at jeg var en av tre i salen som var for, og jeg mener saken er for viktig til å bli banket gjennom uten debatt.

Jeg var sikker på at jeg ville møte motstand for mitt syn, men like sikker var jeg på at jeg ville bli møtt med respekt og saklige argumenter. Slik ble det ikke. En av mine motdebattanter hoppet opp på talerstolen og proklamerte for de hundre tilhørerne at jeg var hjernevasket av Arbeiderpartiet og at det derfor ikke var noe poeng å høre på hva jeg hadde å si. Salen reagerte med applaus. En svært effektiv hersketeknikk, men hva skjedde med den åpne debatten?

Er virkelig vikarbyrådirektivet så viktig at vi er villig til å forlate all fornuft, vanlig folkeskikk og demokratiske prinsipper for å få gjennom vårt syn?

Jeg er for vikarbyrådirektivet fordi jeg mener det kan være med på å skape et tryggere arbeidsliv for hundre tusen vikarer i Norge og fordi jeg mener det vil minske den konkuransefordelen vikarbyråene har på det norske arbeidsmarkedet i dag.

Jeg forventer å bli møtt med respekt for mitt synspunkt. Jeg forventer at motstanderne av direktivet gir meg rom for å delta i debatten på likt grunnlag som dem selv. For dersom den ene siden skal utelates blir det ingen debatt. Da blir fagbevegelsen et hylekor uten demokratisk forankring og uten legitimitet.

Men vitkigst av alt, dersom meningsmotstandere ikke behandles med respekt og blir sjikanert på det groveste, slik tilfellet er med Anette Trettebergstuen, flytter fagbevegelsen seg bort fra en over hundre år lang tradisjon for å bygge videre det sosialdemokratiske samfunnet med basis i brede folkelige debatter med et demokratisk fundament og meningsbrytning basert på gjensidig respekt for at sosialdemokratiet har samme mål, men ofte ulikt syn på virkemidler.

Dette er et slags svar til Hilde Sandviks blogginnlegg på bt.no 24. januar. I innlegget kritiserer Sandvik Foreningen !les, og deres bruk av Aisha Shezadi som foredragsholder på videregående skoler i Norge. Før jeg fortsetter vil jeg komme med noen presiseringer. Jeg tar avstand fra mye av det Shezadi har ytret offentlig. Jeg er dypt uenig med henne i at demokratiet kan erstattes med Sharia. Jeg er rystet over dem som ikke tar avstand fra sjikane av en stakkars voldtatt jente, og jeg støtter på ingen måte Taliban. Jeg erkjenner også at bruk av niqab kan være uttrykk for en ekstrem tolkning av islam og at det for noen kvinner er resultatet av tvang.

Når jeg likevel velger å svare på Sandviks innlegg er det av følgende grunner:

1. Jeg mener Sandvik er for generaliserende. 2. Jeg er uenig i at niqab i seg selv er ekstremisme. 3. Jeg mener at norsk skoleungdom har godt av å bli eksponert for synspunkter som både kan provosere og opplyse.

Hilde Sandvik angriper i blogginnlegget sitt både Foreningen !les og Aisha Shezadi. Bakgrunnen er at Shezadi reiser rundt på videregående skoler og snakker om sitt valg vedrørende bruk av niqab. Sandvik mener foreningen !les ikke bare legitimerer antidemokratiske holdninger men også bruk av vold (?) ved å eksponere elever i de videregående skolene for Shezadis synspunkter.

Shezadis foredrag handler ikke om ideologi eller religion, det er ikke misjonerende, men er basert på teksten ”Du, jeg og niqab” som handler om hvorfor hun velger å ikle seg niqab.
Argumentasjonen til Sandvik minner om den som er fremsatt både av lederen av den relativt kontroversielle (og i følge noen) rasistiske tenketanken Human Rights Service og det ekstremistiske nettstedet www.gatesofvienna.com. Felles for alle tre er at de legger til grunn at bruk av niqab i seg selv er ekstremisme.

Å akseptere et slikt premiss for debatten er fordummende, da et klesplagg i seg selv ikke kan være ekstremt, det er i så fall mennesket inni niqaben, og bakgrunnen for bruken som utgjør det ekstreme. Sandvik spør retorisk om Foreningen !les ville sendt Mohyeldeen Mohammad, en Behring Breivik eller noen fra det kristne miljøet som hevder nedslaktingen av uskyldige ungdommer på Utøya er en advarsel fra gud. Svaret gir seg selv: ingen av de tre er representert i materialet fra foreningen.

Det er likevel verdt å diskutere spørsmålet fra Sandvik. Er det virkelig slik at denne jenten uten videre kan sammenliknes med disse ekstreme elementene? Har Shezadi oppfordret til vold? Har hun hevdet at det norske folk straffes av gud? Ikke så vidt jeg har registrert.

Et av hovedargumentene til Sandvik er at Shezadi har meninger om norsk deltaking i krigen i Afghanistan. Shezadi har sagt at hun støtter motstandskampen i Afghanistan, det får stå for hennes regning. Men hun sier da også at hun ikke tror at vold avler fred, og at det er derfor hun er mot krigføringen. Det er ikke veldig langt fra hva mange i det mer ”norske” politiske miljøet mener, inkludert mange i mitt parti.

Sandvik viser også til sitt åpne brev der hun skriver følgende:

”Vi har andre i samfunnet som uniformerer seg slik du har valt å gjere, nonnene til dømes, men dei har meldt seg ut av samfunnet, dei krev ikkje noko attende. Det gjer du.”

Det er altså ikke det at hun har valgt å dekke seg til som er Sandviks problem, men at hun er så syndig å kreve respekt for valget sitt. Og her er vi ved kjernen av hva denne debatten egentlig handler om: er det ok at folk bruker niqab i Norge og forventer å møtes med den samme respekt som alle andre?

For meg er svaret på det spørsmålet rimelig enkelt. I et fritt og demokratisk samfunn er det helt grunnleggende at alle uavhengig av hvordan de ser ut, hvordan de kler seg, hva de tror på eller hvem de elsker skal møtes med den samme respekt og toleranse, også de som er uenig i mye av det som i Norge anses som selvfølgeligheter. Sandvik er kritisk til at elever i den videregående skolen utsettes for Shezadis holdninger til bruk av niqab. For min del viser denne debatten at vi trenger flere som Shezadi, flere som tør å snakke fritt og åpent om alle disse tingene som vi etniske nordmenn har fordommer mot.

Debatten om Shezadi handler egentlig ikke om Afghanistan eller sharia. Den kunne handlet om ytringsfrihet og den burde handle om hvorvidt det er et samfunnsproblem at noen velger å ikle seg niqab. Dessverre har Sandvik, og hennes meningsfeller i human rights service og gates of vienna fått den til å handle om ekstrem islamisme.

Om Foreningen !les lykkes med sitt prosjekt, om alle unge i Norge stimuleres til å reflektere og tilegne seg kunnskap om det de kanskje synes virker rart kan vi kanskje i fremtiden få ledende samfunnsaktører som viser noe mer respekt og toleranse enn det Hilde Sandvik presterer i dagens blogginnlegg.

Fredag 19. januar besøkte helse – og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen Årstad Videregående Skole og Høyskolen i Bergen sammen med representanter fra Arbeiderpartiet i Bergen, AUF og Hordaland Arbeiderparti.

På Årstad VGS fikk de oppmødte politikerne snakke med en av helse – og sosialfagklassene og deres lærere. Det er dette programfaget som har høyest frafall i Hordaland, og samtalen dreide seg mye om hvordan man kan rekruttere flere helsefagarbeidere og hva man kan gjøre for å redusere frafallet. Statsråden fortalte om samhandlingsreformen og om hvor stort behov vi kommer til å ha i fremtiden for kvalifisert helsepersonell.

Etter et vellykket besøk på Årstad gikk turen videre til Høyskolen i Bergen. Der fikk statsråden, og de andre politikerne en omvisning på labratorium for omsorgsteknologi av professor Knut Øvsthus og tidligere student Torill Lohne Hordvik.

Etter dette fikk deltakerne en innføring i to forskningsprosjekter. Det ene omhandler bruk av omsorgsteknologi i hjemmetjenesten og det andre telemedisinsk oppfølging av diabetesrelaterte fotsår.

Fylkespolitikk fremstår for mange som ubetydelig og kjedelig. Det kan virke som om ideologien, det politiske prosjektet, drukner i rådmannsinnstillinger og saksutredninger. Det er synd, for nettopp gjennom fylkeskommunen har vi som politikere mulighet til å endre en av de mest sentrale samfunnsutfordringer, nemlig de urettferdige sosiale forskjellene.

Skolepolitikk både er og skal være en av de ideologiske spydspissene i Arbeiderpartiets sosialdemokratiske samfunnsprosjekt. Skolepolitikken skal være et av våre verktøy for å få til det vi har kjempet for i over hundre år, nemlig frihet, likhet og solidaritet.

Og det er kanskje her en ser noen av de største forskjellene mellom de politiske partiene. For mens høyresiden ser på skolen som en «talentfabrikk» mener vi i Arbeiderpartiet at skolen skal bidra til noe mer. Den skal bidra til dannelse, den skal være holdningsskapende, den skal være en viktig samfunnsaktør, men viktigst av alt, den skal gi alle, uavhengig av sosial bakgrunn, like muligheter og rettigheter til å hevde seg i samfunnet.

I desember skal vi behandle 2012-budsjettet for Hordaland fylkeskommune, og det er gjennom dette arbeidet vi vil søke å skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. For gjennom 8 år med høyrestyre er selve ideen om en offentlig fellesskole som bidrar til å bygge ned klasseskillet i Norge under hardt press.

For konsekvensene av høyresidens politikk er nettopp et større skille mellom elevene. Karakterstyrt inntak fører til homogene elevgrupper, det fører til a – og b skoler, og selve tanken om at elever skal konkurrere mot hverandre er dypt usosial, fordi konkurransen er så urettferdig.. Stykkprisfinansiering fører til et dårligere linjetilbud, og fører også til at enkelte skolers helt ekstraordinære innsats for de aller svakeste elevene blir umuliggjort, fordi det er for dyrt å drive.

Egenbetalinger, både av bærbar pc, skoleskyss, kopipenger, og nå økte kostnader knyttet til å bo på internat skaper forskjeller mellom de elevene som har penger, og de som ikke har det. Konsekvensen av høyresidens politikk er alvorlig, og det er med bekymring jeg registrerer at det heller ikke etter høstens valg, med et skifte i flertallet, ser ut til å være mulig å endre kursen.

Jeg håper likevel at høyresiden er i stand til å ta inn over seg at politikken de har ført i 8 år har fått mange uheldige konsekvenser, og at de i likhet med oss ønsker å gjøre noe med det. Jeg håper de prøver å tilegne seg den kunnskapen som vi har fått ved å snakke med skoleledere, lærere og elver om hvordan hverdagen er ute på skolene, sånn egentlig.

Jeg håper de svelger stoltheten og sammen med oss kan finne gode løsninger for fremtidens skole i Hordaland. For vi har nok samme mål, nemlig å skape verdens beste skole, her i Hordaland.

Fylkespolitikk fremstår for mange som ubetydelig og kjedelig. Det kan virke som om ideologien, det politiske prosjektet, drukner i rådmannsinnstillinger og saksutredninger. Det er synd, for nettopp gjennom fylkeskommunen har vi som politikere mulighet til å endre en av de mest sentrale samfunnsutfordringer, nemlig de urettferdige sosiale forskjellene.

Skolepolitikk både er og skal være en av de ideologiske spydspissene i Arbeiderpartiets sosialdemokratiske samfunnsprosjekt. Skolepolitikken skal være et av våre verktøy for å få til det vi har kjempet for i over hundre år, nemlig frihet, likhet og solidaritet.

Og det er kanskje her en ser noen av de største forskjellene mellom de politiske partiene. For mens høyresiden ser på skolen som en «talentfabrikk» mener vi i Arbeiderpartiet at skolen skal bidra til noe mer. Den skal bidra til dannelse, den skal være holdningsskapende, den skal være en viktig samfunnsaktør, men viktigst av alt, den skal gi alle, uavhengig av sosial bakgrunn, like muligheter og rettigheter til å hevde seg i samfunnet.

I desember skal vi behandle 2012-budsjettet for Hordaland fylkeskommune, og det er gjennom dette arbeidet vi vil søke å skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. For gjennom 8 år med høyrestyre er selve ideen om en offentlig fellesskole som bidrar til å bygge ned klasseskillet i Norge under hardt press.

For konsekvensene av høyresidens politikk er nettopp et større skille mellom elevene. Karakterstyrt inntak fører til homogene elevgrupper, det fører til a – og b skoler, og selve tanken om at elever skal konkurrere mot hverandre er dypt usosial, fordi konkurransen er så urettferdig.. Stykkprisfinansiering fører til et dårligere linjetilbud, og fører også til at enkelte skolers helt ekstraordinære innsats for de aller svakeste elevene blir umuliggjort, fordi det er for dyrt å drive.

Egenbetalinger, både av bærbar pc, skoleskyss, kopipenger, og nå økte kostnader knyttet til å bo på internat skaper forskjeller mellom de elevene som har penger, og de som ikke har det. Konsekvensen av høyresidens politikk er alvorlig, og det er med bekymring jeg registrerer at det heller ikke etter høstens valg, med et skifte i flertallet, ser ut til å være mulig å endre kursen.

Jeg håper likevel at høyresiden er i stand til å ta inn over seg at politikken de har ført i 8 år har fått mange uheldige konsekvenser, og at de i likhet med oss ønsker å gjøre noe med det. Jeg håper de prøver å tilegne seg den kunnskapen som vi har fått ved å snakke med skoleledere, lærere og elver om hvordan hverdagen er ute på skolene, sånn egentlig.

Jeg håper de svelger stoltheten og sammen med oss kan finne gode løsninger for fremtidens skole i Hordaland. For vi har nok samme mål, nemlig å skape verdens beste skole, her i Hordaland.

Her appellen min fra gårsdagens fakkeltog mot voldtekt.

Bølgen av overfallsvoldtekter som skyller over oss viser at vi har en lang vei å gå. Den er først og fremst en personlig tragedie for hver enkelt kvinne som opplever å brutalt bli tatt fra den mest grunnleggende rettighet et menneske har, nemlig friheten til å bestemme over sin egen kropp og eget liv. Men den er også et symptom på et samfunnsproblem. Den er et symptom på enkelte menns forkastelige kvinnesyn. Den er alvorlig, den er grusom og den må for alt i verden stoppes.

Men den er også toppen av et isfjell. Overfallsvoldtekter utgjør kun en brøkdel av alle voldtekter i Norge. De aller fleste skjer i kjente nære relasjoner innenfor husets fire vegger. Overgriperen er som oftest en person i offerets omgangskrets, en høyst ordinær person med et unormalt og sinsykt forhold til og syn på kjønn og sex.

At vi i et av verdens mest moderne samfunn fortsatt må forklare menn at kvinner ikke er en ting man kan plukke opp fra gaten og bruke som en selv vil er for meg uforståelig. Like uforståelig er det at det finnes norske kvinner som med forakt i stemmen høyt og tydelig proklamerer at kvinnekampen har gått for langt og må stoppes.

Og til de har jeg en ting å si. Dere må gjerne bruke all deres tid og krefter på å kjempe mot oss, kjempe mot rettferdighet og mot likeverd. Dere må gjerne se ned på oss. Dere må gjerne ta ordet feminisme og prøve å gjøre det til noe stygt noe, noe dere tråkker på. Det er uansett en merkelapp vi bærer med stolthet. Vi kommer til å vinne, for vi er flere enn dere, vi er sterkere enn dere og vi kommer ikke til å gi oss før vi er i mål.

Kamerater

Fortiden ligger bak oss, de 20 voldtektene som skjedde i går får vi ikke gjort noe med, men vi kan gjøre alt som står i vår makt for at ikke det samme skal skje i morgen. Det er fremtidens Norge som er vår historie. Det er en historie vi skal skrive sammen, og det arbeidet starter i dag. Historien vår skal handle om en generasjon av modige jenter og gutter som reiste seg for det de trodde på, og som sammen skapte en bedre verden.

Den skal handle om den gang voldtekt ikke lenger er tabubelagt men heller et samfunnsproblem som løftes frem i lyset og som vi løser i fellesskap. I vår historie er det ikke plass til voldtektsmenn, til det tar våre ord, vårt engasjement og våre handlinger alt for stor plass.

I over hundre år har seieren følgt våre faner, det skal den også gjøre i vår fremtids historie.

I dag traff jeg en mann som hadde tilbragt 24 år i fengsel i Vest-Sahara. 14 av disse årene satt han som dødsdømt fange, og hver dag i disse 14 årene fikk han beskjed om at han skulle henrettes dagen etter. Hver morgen klokken 10 fikk han gå ut i solen, hver kveld, når lyset ble slukket kom frykten for at hans siste natt var kommet.

Daddach sin historie er sterk, øynene hans er full av vonde minner, men smilet hans, og gleden over å være i Norge som han mener gjør mye for hans eget hjemland er noe av det mest ektefølte jeg har sett. Likevel er det med en ganske flau smak i munnen jeg konstaterer at Daddach sin takknemlighet hadde vært mer på sin plass om Norge faktisk hadde gjort noe, om vi hadde handlet, om vi hadde krevd endring.

For det er faktisk verdenssamfunnet sitt ansvar å rydde opp i Vest-Sahara. Den vestlige verden velger å handle med Marokko som utarmer Vest-Saharas ressurser. Vi kan velge å la være.
Konflikten i, eller okkupasjonen av Vest-Sahara får ingen oppmerksomhet i Norge. Om det er fordi vårt forhold til Frankrike og Spania er for viktig, eller om det er fordi norske politikere ikke evner å sette det på dagsorden vet jeg ikke. Men en ting er helt sikkert, skal Daddach, andre menneskerettighetsaktivister og befolkningen i Vest-Sahara generelt gå en trygg fremtid i møte så må noe gjøres.

Arbeiderpartiet, som er bygget på ideen om at alle mennesker får det bedre om alle har det bra, kan ikke sitte stilltiende og se på det som foregår i Vest-Sahara.

Nå må vi gjøre noe, nå må det handles!

Jamey Rodemeyer (14) får aldri lest dette. Han får aldri se hvordan han har rørt en hel verden. Han får aldri oppleve engasjementet hans død skapte. Jamey prøvde å gi et lyspunkt til andre unge homofile ved å si “it gets better”, bare en uke senere gav han opp kampen mot majoriteten og mobberne, og nå er han borte.

Jeg vet ikke helt hva det er med akkurat Jamey som gjør at jeg sitter med en enorm klump i halsen. Kanskje er det fordi jeg så videoen han la ut der han åpenhjertig delte av seg selv. Kanskje er det fordi han har gitt statistikken over unge gutter som velger å ta sitt eget liv et ansikt. Eller kanskje det er tanken på at det kunne vært en av mine venner. Det er i hvert fall åpenbart at både Jamey, og tusenvis med han, rører ved noe dypt i oss og at minnet om dem preger oss og forhåpentligvis bidrar til å gjøre verden litt bedre.

For noen år siden hadde jeg en kompis som minner meg litt om Jamey. Han var en av disse helt spesielle personene som alle liker, og som gjør et evigvarende inntrykk på folk. Og i tillegg til å være en fantastisk venn var han også et forbilde. Han viste meg, som aldri hadde kjent en homofil person før, at han var akkurat som meg. Det finnes ingen forskjell på meg og han, sånn bortsett fra at jeg slipper unna fordømmingen av hvem jeg elsker og mobbingen for at jeg er den jeg er.

I likhet med Jamey så jobbet han for å skape et mer likestilt samfunn. Han kjempet for homofiles rettigheter. Han gjorde som Jamey, og som utrolig mange andre gutter her i Norge gjør; han valgte livet bort til fordel for mørket og stillheten. Det er realiteten. Det er den virkeligheten vi alle må forholde oss til.

Så er det hva vi velger å gjøre for å forhindre at flere skal dele deres skjebne som avgjør hvilke type mennesker vi er. For selv om de kulturelle forskjellene mellom USA og Norge er enorme, så er det de samme mekanismene som skaper mobbing og diskriminering av mennesker med en annen seksuell legning enn flertallet.

Ledende personer i samfunnet som åpent, og i følge dem selv, modig kjemper mot homofiles rettigheter er med på å stigmatisere en liten gruppe i samfunnet vårt. En av dem fikk til og med en pris for sin kamp mot de homofile og for den kristne kulturarven.

Og det er altså denne kristne kulturarven, og disse prisvinnende elitistene som setter seg selv og sin såkalte moral høyere enn menneskeverd, som legitimerer mobbingen. Det er dette som skaper forskjeller i samfunnet vårt, og det er vår oppgave å bekjempe dem.

For Jamey, for min kamerat og for titusener av andre er det for sent, men for fremtidens barn er alt mulig. Det er opp til oss hvilken verden de vokser opp i. La oss håpe den blir litt i nærheten av hva Jamey Rodemeyer ønsket.
.

Irriterer du deg over busser som kommer for sent, bybanevogner som er fulle og giftig luft på Danmarksplass? Har du lyst på gratis bærbar PC, gratis bruk av haller og baner og ungdomskort på nattbuss? Da har jeg en god nyhet til deg: Arbeiderpartiet står klart til å ta over styringen av Hordaland etter 8 år med borgerlig rot og kaos.

Ungdomspolitikk føres av ungdomspolitikere, og jeg vil være en klar og tydelig stemme for ungdom i Hordaland. Fylkeskommunen har ansvar for mye av det som er viktig for oss, og derfor er fylkestingsvalget like viktig som kommunevalget.

Ingen andre partier har satt ungdomspolitikk på dagsorden på samme måte som Arbeiderpartiet. Vi har gjort skole til vår viktigste sak, nettopp fordi det er her vi utgjør den største forskjellen.

Arbeiderpartiet går til valg på vikige ungdomspolitike saker. Vi skal ha en lokal læreplassgaranti, som sikrer at alle som ønsker det får fullført den utdanningen de har begynt på. Vi skal gi alle elever gratis bærbar pc, gratis skoleskyss og bedre og flere lærere.
Vi skal bygge bybane til alle bydeler, sørge for flere bussavganger og utvide ungdomskortet til å gjelde frem til man fyller 25 år.

Gjør som tusenvis av andre ungdommer, stem for en bedre hverdag for deg selv og samtidig alle oss andre. Bruk stemmeretten, og stem Arbeiderpartiet!

Ved å utjevne forskjeller i samfunnet skaper vi rettferdighet og likeverd, og dette er avgjørende for et velferdssamfunn. Vårt viktigste verktøy for å bryte ned de kunstige skillelinjene på mennesker er en god, offentlig fellsskole. Dagens skole i Hordaland er med på å reprodusere disse forskjellene, og min ambisjon som fylkestingskandidat er å snu denne trenden.

Frafallsproblematikken har vært diskutert i Norge i lang tid, uten at det virker som om det sittende flertallet i Hordaland helt har klart å ta det inn over seg. De velger å prioritere eliteklasser og sommercamp for de flinkeste, mens de svakere elevene drukner i symbolpolitikken.

Selv om skolepolitikk handler om ideologi så handler det også om noe mye viktigere, det handler om enkeltmenneskers skjebne. Vi trenger et krafttak for den videregående skolen i Hordaland, og Arbeiderpartiets fylkestingskandidater står klar til å ta over etter 8 år med borgerlig fallittpolitikk, med nye og gode løsninger for å bygge verdens beste skole i Hordaland.

Alt for mange elever opplever å ikke få læreplass etter to år på skole. Vi går til valg på at alle som ønsker det skal få mulighet til å fullføre den utdanningen de har startet på. Vi vil kjempe hver eneste dag, i samarbeid med skolene, næringslivet og elevene for å finne løsninger som sikrer flere, og bedre, læreplasser i årene som kommer.

Men utfordringene for hordalandsskolene stopper ikke her. Vi har en finansieringsordning som skaper mer problemer enn det løser. Det er et paradoks at FrP, som har bygget partiet sitt på kritikk av sløsing med offentlige midler på et inneffektivt byråkrati har vært med på å skape et så rigid og byråkratisk system at det ikke er rom for lokale tilpasninger.

Utfordringen for skolene knyttet til stykkprisfinansieringen er forskjellig. Noen har spesialklasser for elever med spesielle behov, andre har en lærerstab med høy ansiennitet. Begge deler fører til høyere utgifter, og gjør at skolene enten må kutte i tilbudet, eller finne andre salderingsposter på budsjettet. Dette er uholdbart, og er en av de tingene vi kommer til å endre når vi får et nytt flertall i Hordaland.

Vi ønsker også en helt gratis skole i Hordaland. Derfor lover vi å tilby gratis skoleskyss til de elevene som trenger det, samt gratis bærbar pc til alle. Ikke fordi det er en utfordring for folk flest, men fordi vårt samfunn skal bygges på universelle ordninger som sørger for like muligheter og rettigheter til alle, uavhengig av sosial bakgrunn.

Dette er noe av det vi ønsker å endre om vi får tillitt fra velgerne. Jeg er klar for å skape en ny retning for skolepolitikken i Hordaland. Om også du ønsker en bedre skolehverdag for hordalandselevene håper jeg du vil gi din stemme til oss på valgdagen 12. september.

Godt valg.

Ved å utjevne forskjeller i samfunnet skaper vi rettferdighet og likeverd, og dette er avgjørende for et velferdssamfunn. Vårt viktigste verktøy for å bryte ned de kunstige skillelinjene på mennesker er en god, offentlig fellsskole. Dagens skole i Hordaland er med på å reprodusere disse forskjellene, og min ambisjon som fylkestingskandidat er å snu denne trenden.

Frafallsproblematikken har vært diskutert i Norge i lang tid, uten at det virker som om det sittende flertallet i Hordaland helt har klart å ta det inn over seg. De velger å prioritere eliteklasser og sommercamp for de flinkeste, mens de svakere elevene drukner i symbolpolitikken.

Selv om skolepolitikk handler om ideologi så handler det også om noe mye viktigere, det handler om enkeltmenneskers skjebne. Vi trenger et krafttak for den videregående skolen i Hordaland, og Arbeiderpartiets fylkestingskandidater står klar til å ta over etter 8 år med borgerlig fallittpolitikk, med nye og gode løsninger for å bygge verdens beste skole i Hordaland.

Alt for mange elever opplever å ikke få læreplass etter to år på skole. Vi går til valg på at alle som ønsker det skal få mulighet til å fullføre den utdanningen de har startet på. Vi vil kjempe hver eneste dag, i samarbeid med skolene, næringslivet og elevene for å finne løsninger som sikrer flere, og bedre, læreplasser i årene som kommer.

Men utfordringene for hordalandsskolene stopper ikke her. Vi har en finansieringsordning som skaper mer problemer enn det løser. Det er et paradoks at FrP, som har bygget partiet sitt på kritikk av sløsing med offentlige midler på et inneffektivt byråkrati har vært med på å skape et så rigid og byråkratisk system at det ikke er rom for lokale tilpasninger.

Utfordringen for skolene knyttet til stykkprisfinansieringen er forskjellig. Noen har spesialklasser for elever med spesielle behov, andre har en lærerstab med høy ansiennitet. Begge deler fører til høyere utgifter, og gjør at skolene enten må kutte i tilbudet, eller finne andre salderingsposter på budsjettet. Dette er uholdbart, og er en av de tingene vi kommer til å endre når vi får et nytt flertall i Hordaland.

Vi ønsker også en helt gratis skole i Hordaland. Derfor lover vi å tilby gratis skoleskyss til de elevene som trenger det, samt gratis bærbar pc til alle. Ikke fordi det er en utfordring for folk flest, men fordi vårt samfunn skal bygges på universelle ordninger som sørger for like muligheter og rettigheter til alle, uavhengig av sosial bakgrunn.

Dette er noe av det vi ønsker å endre om vi får tillitt fra velgerne. Jeg er klar for å skape en ny retning for skolepolitikken i Hordaland. Om også du ønsker en bedre skolehverdag for hordalandselevene håper jeg du vil gi din stemme til oss på valgdagen 12. september.

Godt valg.