Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten

Infrastruktur og kommunikasjon i nordområdene sto på dagsordenen når stortingets transport- og kommunikasjonskomite i forrige uke besøkte vest-Finnmark og Troms, og jernbane kan være en av løsningene. Nye sjøruter i nord via Nordøstpassasjen og utviklinga i våre naboland har igjen aktualisert debatten om tog i Nord-Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte at Nordområdene skal være vår viktigste vekstregion da han nylig var i Tromsø, og enigheta om delelinja åpner for nye muligheter og et tettere samarbeid mot Russland. Derfor må også infrastrukturen i nord styrkes, både nord – sør, og øst – vest. Vi trenger bedre og mer effektive samferdselsløsninger for både folk og gods.
Regjeringa har nedsatt et utvalg som skal utrede framtidas transportløsninger i nordområdene. Alle transportetatene og de tre nordligste fylkeskommunene deltar, og både fly, vei, sjøruter og tog skal vurderes. Spesielt er Tromsbanen nevnt i mandatet for utredninga.

Jernbanens nye århundre
Vi er inne i jernbanens nye århundre. Land etter land satser på raske toglinjer. En tredjedel av klimagassutslippene kommer fra transportsektoren, i byene halvparten. Disse utslippene må reduseres. Toget er det miljøvennlige svaret. I tillegg er jernbanen den mest effektive måten å frakte store mengder gods på, over lange avstander, det er trafikksikkert og reduserer ikke minst tungtrafikken på veiene våre. Derfor har tog og lyntog overtatt mye av flytrafikken på kontinentet. Men vi skal ikke lenger enn til våre nærmeste naboland for å se at det satses på bane, og på nordsvensk side av grensa er flere store togprosjekter på gang.

Allerede i august åpnes den svenske Botniabanen fra Nyland, nord for Sundsvall, til Umeå. Dette er 190 km ny jernbane med en toppfart på 250 km/t (40 km/t raskere enn Flytoget). I 2012 skal Haparandabanen åpnes. Denne består av en dels oppgradert linje og dels nybygd linje fra Boden til Haparanda/ Torneå. Strekninga blir samtidig elektrifisert. Det bygges også ny jernbane forbi Kiruna, et prosjekt som inngår i flyttinga av Kiruna sentrum pga. gruvevirksomheta. Denne står også ferdig i 2012.

Den rødgrønne opposisjonen i Sverige har i tillegg lagt fram en ambisiøs opptrappingsplan for satsing på bane, dersom de vinner valget til høsten. De planlegger å investere om lag 160 milliarder svenske kroner i nye toglinjer over 11 år. 70 av disse milliardene skal satses i Nord-Sverige, og de to viktigste prosjektene er Nordbottniabanen; 250 km med jernbane Umeå – Skellefteå – Luleå, og bygging av dobbeltspor mellom Gävle og Sundsvall. Dette er en banestrekning på 22 mil, og begge banestrekningene bygges for 250 km/t. I praksis vil strekninga fra Gävle til Luleå bli dobbeltspora. Begrunnelsen er at jernbanen både skal være regionsforstørrer og gi effektive løsninger for næringslivets godstransportbehov. Det meste av svensk godstrafikk skjer til og fra Nord-Sverige.

Også på finsk side vurderes det flere nye banestrekninger, knytta til gruveutvinning. I løpet av de kommende år skal det investeres hele 15 milliarder kroner i ulike gruveprosjekter på finsk side, og dette skaper behov for isfrie utskipningshavner. Fra finsk side ser man de norske dypvannskaiene i Norge som viktige, og både en forlengelse av eksisterende jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes, og ei strekning fra Kolari til Skibotn vurderes.
Dessuten vil en jernbane knytte Østersjøen og Barentshavet sammen, slik at man i Finland vil få en direkte adkomst til de rike produksjonsområdene for gass og olje i Barentshavet.

På grensa mellom Sverige og Finland møtes europeisk sporvidde og finsk/russisk sporvidde Det er i dag svært liten togtrafikk over grensa. I Spania har de utvikla teknologiske løsninger for automatisk skifte mellom bredt og normalt spor. Det vil lette framtidas jernbanetrafikk mellom befolkningstette regioner på svensk og finsk side. I tillegg vil det åpne nye muligheter for jernbanetrafikk mellom Nord-Norge, Russland og Asia .

Nord – sør, øst – vest
Den svenske og finske satsinga vil åpne for store muligheter for jernbanesatsing i nord. Svenskene bygger (i alle fall med rødgrønn regjering) en lang grønn transportåre gjennom hele Sverige og til kontinentet. I 2018 åpnes den nye vei- og jernbanebrua mellom Danmark og Tyskland over Fehmarn Belt. Da vil sporene fra nord, fra for eksempel Tromsø til Narvik, gå videre rett inn i hjertet av Europa.

Ei eventuell åpning av Nordøstpassasjen for seilinger vil ha store konsekvenser for infrastrukturen i nord. Ei åpning kan kutte seilingstida med opp til 40 prosent mellom Europa og de store havnene i Asia og vestkysten av Nord-Amerika, og vil medføre at store mengder godstrafikk vil skipes forbi eller via Nord-Norge. Derfor må vi allerede nå planlegge for både omlastningshavner og effektive godstransportløsninger, og dette kan også skape et helt annet behov for jernbane fra Nord-Norge.

Nordområdene er midt i verden og midt i tida. Skal vi skape dette til den viktigste vekstregionen, er vi avhengig av gode samferdselsløsninger. Det kan fort vise seg at jernbane i nord ikke bare er en fjern drøm, men et miljøriktig, forsvarlig og effektivt svar på utfordringene.

Forventningene til Klimatoppmøtet i København er store. Det er 22 år siden Brundtland-kommisjonen introduserte begrepet bærekraftig utvikling. Derfor er det på høy tid for mer handling og forpliktende internasjonalt klimasamarbeid. Utslippene må ned!

Regjeringa arbeider nå aktivt for å få et best mulig resultat i klimaforhandlingene. Arbeiderpartiet var først ute med å sette ambisiøse målsettinger for reduserte CO2-utslipp, og vi er tydelige i partiprogrammet på at vi er villige til å sette enda høyere målsettinger, dersom også landene vi forhandler med, vil sette slike høye mål.

Begrensede biltrafikanter
Transportsektoren står for nesten 1/3 av klimautslippene i Norge, og det er selvsagt helt avgjørende at vi får redusert utslippene drastisk dersom vi skal nå våre ambisiøse mål og internasjonale forpliktelser. Klimameldinga og klimaforliket i Stortinget satte som mål å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren med 2,5-4 mill tonn CO2 (ekvivalenter) i 2020, et mål vi opprettholdt når Stortinget behandlet Nasjonal transportplan i vår.

Hva er det viktigste vi kan gjøre for å få ned CO2-utslippene?

Mye av løsninga ligger i byene, hvor transportsektoren gjerne står for mer enn halvparten av utslippene. Transporten i, omkring og mellom de store byene må forurense mindre. Da må flere reise kollektivt, transportomfanget må reduseres gjennom god byplanlegging og biler og busser må kjøre på nye drivstoff. Det er mulig, men vi må ta i bruk de fleste virkemidlene vi har.

Vi må først og fremst kombinere et solid kollektivtilbud med restriksjoner på biltrafikk i de store byene. Det er Arbeiderpartiet villig til å gjøre, og Regjeringa gjør det allerede i den såkalte belønningsordninga for kollektivtrafikk. Det finnes mange effektive restriksjoner som å omgjøre kjørefelt til kollektivfelt, færre og dyrere parkeringsplasser, og innføring av bompenger og køprising.

Køprising
Det fokuseres ofte på at det er en konflikt mellom miljø og næringsliv. Køprising er et eksempel på en vinn-vinn-situasjon. Høyere bomavgift på tider med kø vil redusere trafikken. Mindre kø gjør at lastebiler, busser og distribusjonsbiler kommer seg raskere rundt i byene, og næringslivet sparer store penger på det. Derfor har både NHO og Lastebileierforbundet sagt at de ønsker køprising på trafikken inn og ut av byene. I Stockholm sentrum har trafikken gått ned med en femtedel etter at de innførte køprising.

En slik politikk gir lavere klimautslipp og bedrer framkommeligheten for næringstransporter, og i tillegg blir det mindre lokale forurensing og støy. Byene blir rett og slett bedre å bo i med færre biler og mer kollektivtrafikk.

Jeg mener også det er urimelig at arbeidsgivere i Oslo sentrum kan tilby sine ansatte skattefrie parkeringsplasser, mens månedskort på buss og t-bane blir skattlagt. Er tida inne for å få gjort noe med denne urimeligheten, som i alle fall ikke stimulerer til mindre bilkjøring?

Vi vil styrke satsninga på jernbanen, tilrettelegge for at mer gods kan flyttes fra veg til bane og båt og utrede høyhastighetsbane.

I de kommende åra skal vi satse mye gang- og sykkelveger og vi har som mål å doble syklinga i Norge. Aller viktigst er det å satse på gang- og sykkelveier som henger sammen i byene. Det vil både gi klimagevinst og bedre folkehelse, og ikke minst; større trygghet i trafikken for myke trafikanter.

Forby nye bensinbiler?
Vi må få ned utslippene fra biltrafikken. Det kan vi få til blant annet gjennom avgiftlette for biler som har lavest utslipp, og stimulere til teknologisk utviklingsarbeid blant annet når det gjelder alternative drivstoff både for privatbiler, busser og lastebiler.
Regjeringa går inn med 100 mill kr neste år til utvikling av 2. generasjons biodrivstoff i Norge basert på trevirke. Biodrivstoff er CO2-nøytralt, og produksjonen kan gi verdifulle arbeidsplasser i distriktene.

Både Erik Solheim og Barack Obama har lansert forslag om å forby salg av nye biler som kun går på bensin eller diesel fra 2015. Kanskje er det forslaget ikke så urealistisk, likevel? Vi ser at bilbransjen for tida jobber på høygir for komme med de mest klimavennlige bilene, slik at utskifting av ”klimaverstingene” i bilparken kan gå mye raskere enn vi trodde for noen få år siden.

Jeg er positiv til datalagringsdirektivet fordi det kan gi politiet avgjørende informasjon for oppklare og begrense kriminalitet eller frikjente mistenkte. Og for å rydde opp i dagens lagring og utlevering av data.

Direktivet omhandler lagring av data som fremkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon, som telefoni, mobiltelefoni og bruk av internett. Dette innebærer at man skal lagre trafikkdata – hvem man ringer til, når, samtalens varighet, for både telefon, mobiltelefon eller ip-telefoni, sms, e-post, ip-adresser og brukeridentitet for internett. I tillegg skal man lagre lokasjonsdata – altså hvor man befinner seg – når man bruker for eksempel mobiltelefon.

Direktivet gir ikke åpning for å lagre innholdet i kommunikasjon. Det vil ikke være lov for verken telekomselskaper eller politiet å lagre hva jeg sier til hvem, eller hvilke websider jeg surfer på.
Det er i følge direktivet opp til nasjonale myndigheter å avgjøre hvordan og hvor trafikkdata skal lagres, sikkerhetsnivå i fht lagring og sletting, sporbarhet og hvor lenge trafikkdata skal lagres. Her anslår direktivet at informasjonen skal lagres mellom 6 og 24 måned.

Trafikkdata lagres også i dag

Det blir av mange fremstilt som vi ikke lagrer denne type data i Norge i dag. Dette er feil. I mange år har norske myndigheter lagt til rette for at telekomselskapene har kunnet lagre trafikkdata om oss. I dag lagres for eksempel opplysninger om hvem jeg ringer, når og hvor lenge av telekomselskapene i tre til fem måneder. Dette er først og fremst av kommersielle grunner, slik at selskapene har et grunnlag å fakturere på, i forhold til klagesaker mv.

I tillegg har Stortinget, gjennom blant annet ekomloven og straffeloven pålagt telekomselskapene å utlevere denne type informasjon til politiet, og trafikkdata har vært viktig for oppklaringa av alvorlige kriminalsaker som Lommemannsaken, Munchsaken og Nokasranet. I Baneheiasaken var det nettopp lokasjonsdata – at politiet klarte å finne mobiltelefonens plassering, som var et av de avgjørende bevisene.

IP-adresser lagres også, men etter at Datatilsynet innførte nye regler med krav om at internettleverandører må slette IP-adresser innen tre uker, har vi eksempel for at politiet ikke har kunnet oppklare saker som omhandler grov kriminalitet. Politiet er for eksempel helt avhengige av å vite hvem som står bak den aktuelle IP-adresse for å kunne etterforske saker som omfatter overgrepsbilder av barn og unge på Internett.

På denne bakgrunnen mener jeg at den prinsipielle debatten om lagring av denne type data ble tatt da man åpnet for at selskapene kunne lagre dataene, og at debatten om hvorvidt politiet skulle kunne ha tilgang ble tatt da man påla selskapene å tilrettelegge disse dataene for politiet. Jeg mener dette er underkommunisert i debatten som går om direktivet. Særlig synes jeg det er underlig at Datatilsynet, som har engasjert seg så sterkt i debatten, ikke har brakt dette sterkere inn i debatten.

Personvern

Derimot er jeg bekymra over personvernet. Ikke minst i forhold til hvor lemfeldig jeg opplever at dette praktiseres i dag. For det første har telekomselskapene ulik praksis i forhold til hvor høy terskelen er for å utlevere trafikkdata til politiet. Noen selskaper krever rettslig kjennelse, andre leverer ut sensitiv informasjon nærmest på forespørsel. Derfor mener jeg at det bør innføres krav om domstolkontroll – altså at politiet får en rettslig kjennelse – for å få utlevert trafikkdata, ved en implementering av direktivet.

Det er heller ikke mange månedene siden flere teleselskaper lekket mer enn hundre tusen fødselsnumre og andre personopplysninger på grunn av manglende sikkerhet i sine tekniske løsninger. Dette er personopplysninger som kan inngå i ulike former for datakriminalitet og identitetstyveri.

Her er jeg fullt på linje med Datatilsynet som mener at myndighetene burde gjøre mer for å gjøre denne typen datakriminalitet vanskeligere å gjennomføre. Derfor er det helt nødvendig med strengere regulering av lagring, sporbarhet dersom uvedkommende skulle få tilgang på sensitive personopplysninger, og ikke minst sletting av data. Det er også viktig at politiet prioriterer denne type kriminalitet.

Anne Marit Bjørnflaten

Skolevalgresultatet for Troms er klart, og hvis tendensen holder seg, vil de rødgrønne partiene gjøre et brakvalg på mandag. Jeg gratulerer AUF i Troms som har gjort en fantastisk jobb i skolevalgene. Her er de viktigste resultatene: Ap + 3,2% til 30,2%. (Arbeiderpartiet har faktisk ikke gjort et så godt valg i Troms siden 1989). SV + 4,7% til 13,1%. SP + 5% til 11,7%. H – 3,4% til 8,5%. Og Frp – 6,4% til 19,9%. Med andre ord: En klar framgang for de rødgrønne partiene, og en enda klarere tilbakegang for de mørkeblå partiene. Over halvparten av elevene i Tromsskolen vil ha rødgrønt flertall!

Mandag denne uka besøkte jeg lensmannen i Lenvik. Han kunne fortelle om gode oppklaringstall, og at den negative trenden vi så bl. a. i forhold til etterforskning av narkotikasaker under politikonflikten, nå har snudd. Men han var også opptatt av ei problemstilling som svært mange lensmenn og politimestre står ovenfor: Hvordan rekruttere flere politifolk til ledige stillinger I politietaten? I Lenvik, som på lensmannskontorer over hele landet, står stillinger ubesatt, ikke grunnet mangel på penger, men på grunn av mangel på søkere. De siste årene har vi også sett at politiet i de store byene har slitt med rekrutteringa.

Denne situasjonen har oppstått over år. Tidligere regjeringer må ta ansvaret for at det ikke har vært utdannet nok politifolk. Derfor var politiutdanning det tydeligste kravet Politiets fellesforbund stilte til den rødgrønne regjeringa da vi overtok regjeringskontorene for fire år siden.

For å svare på denne utfordringa, har den rødgrønne regjeringa mer enn fordobla antallet studenter på Politihøyskolen siden vi overtok. Og vi øker igjen antallet studenter som tas opp, fra høsten 2010.
I høst begynte 552 studenter på politihøgskolen. I den rød-grønne regjeringens fireårsperiode er det tatt opp 648 flere politistudenter enn under regjeringen Bondevik II. Denne satsingen vil vi videreføre de neste fire årene om regjeringen fortsetter. Fra høsten 2010 ønsker vi å øke antallet studenter til 720.

Det rødgrønne flertallet har hatt et langsiktig mål med satsinga på politietaten. Og første prioritet har vært å få flere over i operativt, politifaglig arbeid. Det har vi langt på vei klart. Når de nye, store politistudentkullene er ferdig utdannet vil det komme ytterligere polititjenestefolk i operativt arbeid.

I tillegg til økt utdanning av polititjenestemenn har regjeringa satt i verk en rekke tiltak som vil gi ytterligere politipersonell i operativt arbeid. Løsninga av politikonflikten, som innebærer at polititjenestefolk skal arbeide én time lenger pr uke, tilfører politietaten 230 årsverk.

I regjeringas tiltakspakke mot finanskrisa ble det bevilget midler til 460 nye sivile stillinger i politi- og lensmannsetaten. Ved å tilsette flere sivile, kan politiutdannet personell raskt frigjøres til politifaglige oppgaver. 460 sivile stillinger fører til at om lag 280 polititjenestefolk kan frigjøres til operativt politiarbeid.

Aldri tidligere er det satset så mye på å få flere polititjenestemenn ute der de trengs mest. Nemlig i operativt politiarbeid. Sammen med utvidet bruk av DNA-tester vil dette føre til mer politikraft som igjen vil føre til at flere kriminelle handlinger blir oppklart og pådømt.

Aftenposten dokumenterer i dag det Arbeiderpartiet har sagt hele veien: Vi vil få et mer utrygt samfunn med Frp i regjering. Frp-politikk gir mer kriminalitet.

En rekke eksperter og forskere fra ulikt hold knuser Frps forsøk på å fremstå som ansvarlige når det gjelder kriminalitetsbekjempelse. Et av de alvorligste ankepunktene går på Frps alkoholpolitikk. Frp vil redusere avgiftene på alkohol betydelig, innføre vin i butikk og ville selge alkohol på bensinstasjoner – noe de visstnok har gått bort fra den siste uka. Denne politikken VIL føre til mer vold og mer kriminalitet. Som forsker Hilde Pape på Statens institutt for rusmiddelforskning sier det til Aftenposten: “Et alkoholpolitisk frislipp har en svært høy pris i form av mer vold og mer lidelse. Upopulære tiltak som restriksjoner og høy pris virker, mens andre tiltak som holdningskampanjer og holdningsskapende arbeid rett og slett ikke virker.”

I en debatt med meg i dag sa Frps nestleder Per Sandberg at Frps politikk ikke er prøvd ut, og at vi derfor ikke kan vite hvilke resultater denne vil gi. Dette er feil. Finland reduserte alkoholavgiftene kraftig. Resultatet ble mer vold, mer fyllekjøring og annen kriminalitet. Konsekvensene var så alvorlige at Finland reverserte dette vedtaket etter kort tid.

Frp har også tatt til orde for å legge ned UP. Dette er et kynisk forslag. Ifølge Transportøkonomisk institutt er politikontroller et av de mest effektive trafikksikkerhetstiltakene. Siv Jensen har uttalt at UP “kan heller slutte å stå med målerne sine og heller bekjempe kriminelle bander som reiser fra by til by og raner folk” (TV2 15.aug d.å.). Vi vil også bruke UP i kampen mot omreisende kriminelle bander, men de skal gjøre det mens de er på veiene.

Antallet henleggelser vil også øke. Frp foreslår i sitt alternative 2009-budsjett kutt i bevilgningene til Skatteetaten med 248 millioner kroner, Tolletaten med 85 millioner kroner og Kredittilsynet med 12 millioner kroner. Dette vil føre til at Økokrim, som er avhengig av et tett samarbeid med disse etatene, må henlegge langt flere økonomisk kriminalitetsaker. Og Tolletaten skal ikke bare kontrollere folks smugling av vin og flesk, men er også viktig for å avdekke narkotikasmugling.

Lista kunne vært lengre, men jeg vil avslutte med et punkt til. Frp ønsker en generell bevæpning av politiet. Dette til tross for at politiet selv ikke vil det. Hverken Politiets fellesforbund eller Politijuristene støtter dette forslaget, og begrunner dette med at en bevæpning av politiet både kan føre til en eskalering av konflikten og at den kommer ut av kontroll, og at forskning viser at bevæpning fører til flere skader på både publikum, de kriminelle og politiet. I dag har vi ei ordning med fremskutt lagring (våpen lagret og plombert i politibiler). Dermed har politiet våpen lett tilgjengelig hvis en situasjon skulle oppstå der det er nødvendig å bruke våpen.

Konsekvensen av Frps politikk er at vi må bruke enorme ressurser på å reparere. Politibudsjettene må økes kraftig, fengslene må bygges ut i 2 – 4 milliarderskronersklassen, og skadevirkningene for den enkelte, som blir ramma av vold eller trafikkulykker kan ikke tallfestes. Arbeiderpartiet vil istedet forebygge kriminalitet, gjennom en ansvarlig alkoholpolitikk, UP på veiene som et av mange trafikksikkerhetstiltak, progresjon i soninga og et nært og tilgjengelig politi. Slik skaper vi et tryggere samfunn.

I følge flere rapporter, har mange prostituerte fått det tøffere etter at sexkjøpsloven trådte i kraft ved årsskiftet. Dette beklager jeg, men vi var også forberedt på at dette kunne skje. Da loven ble det vedtatt av Stortinget, var det derfor en viktig forutsetning at vi måtte ha på plass hjelpetiltak for de prostituerte. Vi har altså ikke vært uforberedte.

En nylig offentliggjort rapport fra Bergen slår fast at antall kunder har blitt færre. Med dette har vi oppnådd en av våre målsetninger med den nye loven. Det rødgrønne flertallet ønsket ikke at Norge skulle utvikle seg som et fristed for menneskehandlere som profitterer på menneskeskjebner, noe vi så tendenser til før lovforbudet trådte i kraft. Når færre kjøper sex, blir også markedet – naturlig nok – for å selge seksuelle tjenester mindre. Det norske markedet vil derfor ikke bli så attraktivt for bakmenn og menneskehandlere.

Ulike grupper prostituerte har ulike behov. Rusbehandling og kvalifiseringsprogrammet kan hjelpe noen. Dessuten har vi bevilget ti millioner kroner som har gått til de viktigste miljøene som i dag hjelper prostituerte, som Kirkens Bymisjon og Prosenteret. Organisasjonene må nå få tid på seg til å iverksette disse nye tiltakene, før vi avskriver dem som virkningsløse. I motsetning til Høyre- og Frp-byrådet som foreslo å kutte støtta til disse organisasjonene drastisk etter at lovforbudet ble inngått, mener vi at disse miljøene trengs mer enn noen gang – nettopp for å kunne møte den nye situasjonen som har oppstått.

For de aller fleste av oss er Norge et godt land å bo i. Vi har høy velferd og lav ledighet sammenligna med de fleste land i Europa. FN har flere år på rad kåra Norge til det beste landet å bo i. Men likevel er det fortsatt mye som kan bli bedre – det er mange saker som hver og en av oss brenner for.

Jeg brenner for mye. For rettferdighet. For likeverd. For fellesskap. Jeg vil bekjempe vold i nære relasjoner. Jeg vil ha slutt på ei utvikling der pulter stå tomme i klasserom i hele Troms – fordi mange unge, og særlig unge gutter, faller fra den vidergående skolen. Jeg vil ha en skole og et utdanningssystem som oppleves som interessant og viktig nok til at ungdom fullfører utdanninga si i den. Skal vi skape det nye Nord-Norge – som jeg også brenner for – må vi sørge for at nordnorsk ungdom har den utdanninga som vi trenger. Jeg brenner for en levende landsdel. Det betyr at vi må få flere ringvirkninger av petroleumsindustrien. Og det betyr at miljøhensyn må være overordna. Jeg brenner for en bedre infrastruktur. For en verdig eldreomsorg. For et levende kulturliv. For barmehageplasser til alle.

Men i denne valgkampen er vi ikke bare interessert i å fremme våre egne standpunkt – vi vil også vite hva som er viktig for deg? Derfor har Arbeiderpartiet oppretta en egen webside: www.viktigfordeg.no der du kan lage din egen plakat med det du mener er viktigst. Jeg har allerede laget en egen plakat, hvor det står: Bekjempe vold mot kvinner og barn. Vi skal lese alle plakatene som lages, og dette blir viktige innspill for oss i arbeidet vårt i den neste stortingsperioden.

Jeg er også takknemlig for innspill her på Origo. Send meg en tilbakemelding på hva du mener er viktig, og hva jeg, og Arbeiderpartiet, bør fokusere på de neste fire år.

Valget til høsten er først og fremst en kamp om den norske samfunnsmodellen. Mellom de rødgrønne partiene som ønsker å fornye og forbedre fellesskapsløsningene, og høyresida som ønsker å bygge dem ned.

Politikk handler om hverdagen. Jeg har hatt barn i barnehagekø og vet derfor hvor viktig det er å ha full barnehagedekning. Og jeg vet hvor viktig det er å ha en skole der du opplever at barnet ditt får utvikle seg, vokse og lære. Som følge av finanskrisa har ledigheta økt. Det opplever mange nå. Derfor handler politikk om at folk har et arbeid de kan leve av. Det handler om å gi våre eldre en best mulig omsorg. Vi har fortsatt uløste oppgaver og utfordringer, men det er akkurat det sosialdemokratiet handler om: Å se mangler i samfunnet, og å gjøre det som er mulig for å forandre til det bedre. Det er viktigst for meg. Og derfor er jeg medlem i Arbeiderpartiet.

Etter at bruddet i forhandlingene mellom politiet og staten var et faktum 1. juli, uttalte lensmannen i Nordreisa til TV2-nyhetene at han var redd dfor at ette ville føre til at politiet ikke kunne være tilstede på Riddu Riddufestivalen og andre steder der mye folk var samla. 9. juli ble imidlertid staten og hovedsammenslutningene enig om en ny arbeidstidsavtale som sikrer økt politiinnsats og større tilstedeværelse. Og ved selvsyn fikk jeg se at politiet var sterkt til stede på Riddu, der de sørget for ro, orden og trygghet for festivaldeltakerne.

Slik vil vi at politiet skal operere. Arbeiderpartiet vil at politiet skal være nært og tilgjengelig, og være der folk er. Den nye arbeidstidsavtalen vil gi mer politikraft og økt trygghet, ved at politiet jobber en time mer i uka, og slik sikrer anslagsvis 230 nye årsverk.

Avtalen inngår i en historisk styrking av politiet, som er gjennomført av den rødgrønne regjeringa de siste fire år. I tillegg bevilget vi penger tidligere i år til 460 nye sivile stillnger i politiet. Disse stillingene vil kunne erstatte politifolk som i dag bemanner for eksempel operasjonsvakt og arrester, og vil frigjøre om lag 230 politistillinger. Sammen med styrkinga av politiet i årets statsbudsjett, betyr det at vi har skapt rom for nesten 1000 nye årsverk i politiet – bare i år

Dessverre har vi vært stilt ovenfor en situasjon der lave opptak på Politihøyskolen under BondevikII-regjeringa har ført til at politietaten ikke har hatt tilgang på tilstrekelig antall politiutdannet personell. Vi har trappa opp studenttallet hvert år siden vi inntok regjeringskontorene i 2005, og i år gjennomfører vi tidenes største opptak ved Politihøgskolen, med 552 studenter.

Vi er avhengig av et politi med stor fleksibilitet. Den nye arbeidstidsbestemmelsen vil for eksempel sikre mulighet til å ha kontinuitet i en drapsetterforskning i den tidlig og helt avgjørende fasen. For lokale lensmannskontorer betyr dette at de kan ha forsvarlig drift også i forbindelse med ferieavviklinga. Om en politikvinne har beredskapsvakt og rykker ut når tyver bryter seg inn i huset ditt, må hun hvile i 11 timer etter å ha kommet hjem. På et lite lensmannskontor kan konsekvensen bli at kontoret er ubemannet dagen etter. Den nye avtalen med unntak for hviletidsbestemmelsene gir mer fleksibilitet, og gjør at slike situasjoner kan unngås. Slik sikrer vi et nært og tilgjengelig politi, og mer trygghet.

Fredag 26. juni gikk flaggene til topps på Bjarkøy. Det var feiring på Vannøya, Reinøya og i Torsken – og mange andre steder i Troms der folk har ventet i årevis på bedre veier. Arbeiderparti- og SV-byrådet hadde lagt fram tidenes samferdselsløft, som sikrer nye utbygginger og utbedringer i fylket vårt for åtte milliarder kroner de neste ti år.

I 1991 ble jeg medlem av fylkestinget i Troms. Da hadde befolkninga i Karlsøy kommune allerede i flere år kjempa for bygginga av Langsundforbindelsen, en undersjøisk tunnel som binder sammen Reinøya og Ringvassøya. Den vil føre til at de om lag 100 innbyggerne på Vannøya får en langt kortere fergetur enn de har i dag – og at befolkninga på Reinøya ikke lenger trenger å være hjemme før barne-tv på lørdagene. En 25 år lang kamp for bedre forbindelser vil være over hvis fylkestinget sier ja til fylkesrådets forslag.

Bakgrunnen for den historiske satsinga er at fylkeskommunen fra nyttår overtar ansvaret for 1180 km vei fra staten – og dermed også pengene. Den rødgrønne regjeringa har i tillegg sagt at vi skal styrke fylkeskommunene ytterligere økonomisk, slik at vi får tatt igjen det store etterslepet som har utviklet seg over tiår.

Verdiskapinga i Troms skjer først og fremst i distriktene. Mange fiskeribedrifter langs kysten har hatt store utfordringer knytta til lange avstander, og dårlige veier som har gjort transporten av blant anna ferskfisk til en krevende oppgave. Derfor er jeg glad for at fylkesrådet har prioritert opprustning av veier der dette er ei stor utfordring i dag, som riksvei 866 til Skjervøy og Langsundforbindelsen.

En annen viktig del av fylkesrådets samferdselsløft er rassikring. Støtter fylkestinget forslaget, vil det bety sikring både i Torsken og på Arnøya. Dette vil gi større trygghet både for befolkninga bosatt i de mest rasutsatte områdene, og for næringslivet.

Arbeiderpartiet og SVs samferdselsløft er også en oppfølging av det rødgrønne flertallets sterke satsning på samferdsel. Det rødgrønne flertallet har sikra store og viktige samferdselssaker i fylket vårt, som oppgradering av E8 fra Tromsø og til riksgrensa, utbedringer på E6 over Sørkjosfjellet og sluttføring av rassikringa i Kåfjorden. Vi vil bruke 100 milliarder kroner mer de neste ti årene på samferdsel enn det BondevikII-regjeringa foreslo. Og vi vil bruke disse pengene i hele landet – og ikke bare på det sentrale Østlandsområdet. Dette står i skarp kontrast til Siv Jensens uttalelse til Tønsberg blad 27. mars i år, der hun uttalte: ”Det må bygges ut der behovet er størst. Og det er på Østlandet”.

Arbeiderpartiet vil bygge hele landet. Vi vil ikke ha en politikk der det bare er antall hoder – og ikke avstand og næringsutvikling – som avgjør hvordan vi skal satse.

- av stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten

- av stortingsrepresentant og leder av Justiskomiteen, Anne Marit Bjørnflaten

Vi vet hva Dodo mener når hun snakker om at ”man kan høre det på skrittene, ikke sant, måten han går på, om det blir en sånn kveld”. Vi kjenner forhandlingene, som vi prutende prøver å innlede. ”Ikke ansiktet”/”ikke foran barna”, løftene: ”Han sa jo at han aldri skulle gjøre det mer,” og forsikringene: ”Han elsker meg jo, jeg er hans livs kjærlighet”.

Dette utdraget er fra Hanne-Vibeke Holsts roman Kongemordet, og viser tankene til mange kvinner som lever med vold fra en de er glad i. Mange kvinner velger å leve med volden i årevis, ofte fordi volden ikke bare handler om den fysiske krenkelsen, men også den følelsesmessige. Den som bryter dem ned. Den som får dem til å føle seg verdiløse.

Vold i nære relasjoner er et omfattende og alvorlig samfunnsproblem. Et foruroligende høyt antall kvinner og barn utsettes jevnlig for voldshandlinger. En undersøkelse gjennomført av Norsk institutt for by- og regionforskning viser at mer enn hver fjerde kvinne som har levd i parforhold, er blitt utsatt for vold i nåværende eller i tidligere forhold. Nesten hver tiende kvinne oppgir å ha vært utsatt for potensielt livstruende vold, som å bli tatt kvelertak på, brukt våpen mot eller fått banket hodet mot en gjenstand eller mot veggen. Svært ofte er barna tause vitner til volden. Og Norge topper en lite ærerik statistikk: Som et av få land i verden har det flere år hendt at flere kvinner enn menn er drept – de fleste av dem som offer for en nåværende eller tidligere partner. Et drap er den mest ekstreme formen for vold, og er ofte avslutningen på en lang rekke voldshandlinger.

Vi kan ikke godta dette. Kvinner og barn har krav på å leve sine liv i trygghet. Vi har ikke lov til å snu oss bort. Volden som utøves i hjemmene er et offentlig ansvar og et omfattende kriminalitetsproblem. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i FN, har uttalt at volden mot kvinner er det mest omfattende bruddet på menneskerettigheten kvinner utsettes for. Og det skjer også her, i Norge, i våre nabolag.

Derfor er kampen mot vold mot kvinner og barn en av de sakene jeg brenner mest for. Mye positivt har skjedd disse fire årene. Vi har fått på plass familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt, slik at flere saker skal etterforskes og oppklares. I alt for mange år er det ofrene som har måtte bære byrden etter å ha blitt utsatt for vold. Det er kvinnene som har måttet søke tilflukt på krisesentrene, blitt utsyrt med voldsalarm, og som har måttet gå i dekning på hemmelig adresse. Dette må vi endre på. Det er voldsutøveren som skal stilles til ansvar. Derfor har vi igangsatt et prosjekt om ”omvendt voldsalarm”, der det er personer som bryter besøksforbud som skal pålegges elektronisk merking i form av en “omvendt voldsalarm”.

Og i den nye straffeloven som ble vedtatt av Stortinget i mai, skjerper vi straffenivået kraftig for både vold, voldtekt og vold i nære relasjoner. Strafferammene for vold i nære relasjoner økes fra tre til seks år, og for den grove volden fra seks til 15 år. Slik ønsker vi å sende et kraftig signal om at samfunnet ikke tolererer denne type alvorlig kriminalitet. I tillegg vedtok Stortinget at alle skal ha plikt til å varsle om grov familievold. Det er altfor mange eksempler på et tragisk utfall av voldssaker der det i etterkant har vist seg at mange egentlig visste – eller burde skjønt.

”Hvis det ikke var for barna, de tause vitnene, hadde vi kanskje sluppet unna med å pynte på sannheten. Men hver gang et barn våkner skrikende av et mareritt, eller en liten hånd smyger seg inn i din, blir vi konfrontert med det. At barna er de største ofrene i den krigen mot terror som vi er på nippet til å tape. Fordi vi later som den ikke finnes." Hanne-Vibeke Holst.

Barna er kanskje de størtse ofrene for volden. Derfor har vi har etablert fem barnehus over hele landet, der avhør, undersøkelser og behandling av barnet foretas på ett og samme sted. Erfaringene så langt viser at dette har vært helt nødvendig. I Troms politidistrikt er det allerede gjennomført like mange dommeravhør av barn hittil i år som i hele fjor, over 70. 50 av dem er gjort på Barnehuset siden det åpnet for fire måneder siden.

Kampen mot vold er ikke vunnet med dette. Det er fortsatt store utfordringer, som at helsepersonell og barnehager må bli flinkere til å varsle ved mistanke om vold og mishandling. Men vi vil ikke snu oss bort – vi vil fortsatt kjempe for at kvinner og barn skal ha den menneskeretten det er å få leve livet sitt i trygghet.

”Vi vet hva Dodo mener når hun snakker om at ”man kan høre det på skrittene, ikke sant, måten han går på, om det blir en sånn kveld”. Vi kjenner forhandlingene, som vi prutende prøver å innlede. ”Ikke ansiktet”/”ikke foran barna”, løftene: ”Han sa jo at han aldri skulle gjøre det mer,” og forsikringene: ”Han elsker meg jo, jeg er hans livs kjærlighet”.

Dette utdraget er fra Hanne-Vibeke Holsts roman Kongemordet, og viser tankene til mange kvinner som lever med vold fra en de er glad i. Mange kvinner velger å leve med volden i årevis, ofte fordi volden ikke bare handler om den fysiske krenkelsen, men også den følelsesmessige. Den som bryter dem ned. Den som får dem til å føle seg verdiløse.

Vold i nære relasjoner er et omfattende og alvorlig samfunnsproblem. Et foruroligende høyt antall kvinner og barn utsettes jevnlig for voldshandlinger. En undersøkelse gjennomført av Norsk institutt for by- og regionforskning viser at mer enn hver fjerde kvinne som har levd i parforhold, er blitt utsatt for vold i nåværende eller i tidligere forhold. Nesten hver tiende kvinne oppgir å ha vært utsatt for potensielt livstruende vold, som å bli tatt kvelertak på, brukt våpen mot eller fått banket hodet mot en gjenstand eller mot veggen. Svært ofte er barna tause vitner til volden. Og Norge topper en lite ærerik statistikk: Som et av få land i verden har det flere år hendt at flere kvinner enn menn er drept – de fleste av dem som offer for en nåværende eller tidligere partner. Et drap er den mest ekstreme formen for vold, og er ofte avslutningen på en lang rekke voldshandlinger.

Vi kan ikke godta dette. Kvinner og barn har krav på å leve sine liv i trygghet. Vi har ikke lov til å snu oss bort. Volden som utøves i hjemmene er et offentlig ansvar og et omfattende kriminalitetsproblem. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i FN, har uttalt at volden mot kvinner er det mest omfattende bruddet på menneskerettigheten kvinner utsettes for. Og det skjer også her, i Norge, i våre nabolag.

Derfor er kampen mot vold mot kvinner og barn en av de sakene jeg brenner mest for. Mye positivt har skjedd disse fire årene. Vi har fått på plass familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt, slik at flere saker skal etterforskes og oppklares. I alt for mange år er det ofrene som har måtte bære byrden etter å ha blitt utsatt for vold. Det er kvinnene som har måttet søke tilflukt på krisesentrene, blitt utsyrt med voldsalarm, og som har måttet gå i dekning på hemmelig adresse. Dette må vi endre på. Det er voldsutøveren som skal stilles til ansvar. Derfor har vi igangsatt et prosjekt om ”omvendt voldsalarm”, der det er personer som bryter besøksforbud som skal pålegges elektronisk merking i form av en “omvendt voldsalarm”.

Og i den nye straffeloven som ble vedtatt av Stortinget i mai, skjerper vi straffenivået kraftig for både vold, voldtekt og vold i nære relasjoner. Strafferammene for vold i nære relasjoner økes fra tre til seks år, og for den grove volden fra seks til 15 år. Slik ønsker vi å sende et kraftig signal om at samfunnet ikke tolererer denne type alvorlig kriminalitet. I tillegg vedtok Stortinget at alle skal ha plikt til å varsle om grov familievold. Det er altfor mange eksempler på et tragisk utfall av voldssaker der det i etterkant har vist seg at mange egentlig visste – eller burde skjønt.

”Hvis det ikke var for barna, de tause vitnene, hadde vi kanskje sluppet unna med å pynte på sannheten. Men hver gang et barn våkner skrikende av et mareritt, eller en liten hånd smyger seg inn i din, blir vi konfrontert med det. At barna er de største ofrene i den krigen mot terror som vi er på nippet til å tape. Fordi vi later som den ikke finnes." Hanne-Vibeke Holst.

Barna er kanskje de størtse ofrene for volden. Derfor har vi har etablert fem barnehus over hele landet, der avhør, undersøkelser og behandling av barnet foretas på ett og samme sted. Erfaringene så langt viser at dette har vært helt nødvendig. I Troms politidistrikt er det allerede gjennomført like mange dommeravhør av barn hittil i år som i hele fjor, over 70. 50 av dem er gjort på Barnehuset siden det åpnet for fire måneder siden.

Kampen mot vold er ikke vunnet med dette. Det er fortsatt store utfordringer, som at helsepersonell og barnehager må bli flinkere til å varsle ved mistanke om vold og mishandling. Men vi vil ikke snu oss bort – vi vil fortsatt kjempe for at kvinner og barn skal ha den menneskeretten det er å få leve livet sitt i trygghet.

.

Jeg er utrolig glad for at det finnes politikere som tør å vise entusiasme, som tør å vise engasjement og som tør å foreslå ideer som er ville og kanskje ugjennomførbare.

For noen år siden kom en vi alle kjenner som Guffen til daværende ordfører Herman Kristoffersen med en vill ide: La oss gjennomføre en Mandelakonsert i Tromsø! Det var mange som var negative, og det manglet ikke på motstandere. Jeg registrerer at mange av dem som nå kritiserer Arild Hausberg for Grand Prixutspillet, er de samme som i sin tid spådde katastrofe i forhold til Mandelakonserten. I stedet ble konserten en strålende opplevelse, med 20 000 publikummere. Nelson Mandela fikk se et Nord-Norge badet i midnattsol, og i tillegg til at konserten markerte en viktig sak, fikk vi vist verden en internasjonal kulturopplevelse fra det høye nord. For øvrig ble konserten avholdt på den samme sletta som Moderat liste så foraktelig kaller ei gammel søppelfylling, og som i dag kalles Mandelasletta.

Jeg er glad det finnes politikere med vågemot og sjøltillit nok – også på vegne av Tromsø by og landsdelen – som tenker nytt. At det er uenighet om enkelte utspill er en selvfølge, og jeg har stor respekt for politisk uenighet – men jeg synes mye av uenigheta framføres som sutring og harselas. Og hvor mye enklere er det ikke å harselere enn å tenke nytt?

Jeg ser at representantene for Moderat liste er bekymra for byens renomme blant framtidige studenter. Da er det jo rart da, at Universitetet i Tromsø var det universitetet som hadde sterkest vekst i søkermassen etter årets opptak? Det har ikke slått Moderatene at det sterke fokuset på byen kanskje har bidratt til at flere har fått opp øynene for hva Tromsø har å by på?

I det hele tatt savner jeg de store nye tankene fra alle de som alltid er i mot. Hva er Tromsø Frps store tanke når det gjelder utviklinga av byen og landsdelen? Tromsø Høyre? Jeg kommer ikke på noen.

De rå og brutale volds- og overgrepsscenene i filmen ”Menn som hater kvinner” er sjelden kost for norske kinogjengere. Men for skremmende mange kvinner og barn (og noen menn) er råskap, brutalitet, vold og overgrep en del av hverdagen.

En omfattende undersøkelse fra 2005 viser at mer enn hver fjerde norske kvinne er blitt utsatt for vold i et parforhold. Hver tiende er blitt utsatt for grov vold, for eksempel med kniv eller kvelertak, og vi ser en sterk økning i antall anmeldelser for disse forholdene. Rundt tusen kvinner i Norge er så utsatt for vold og trakassering at de må leve med strengt hemmelig adresse. De aller fleste er på flukt fra en voldelig ekspartner.

Fersk statistikk fra Kripos viser at det tre av de siste fem årene er blitt drept flere kvinner enn menn i Norge. Det setter Norge i en særstilling i verden. Siden 1999 er minst 79 kvinner i Norge drept av en partner eller ekspartner. Et drap er den mest ekstreme formen for vold, og er ofte avsluntningen på ei lang rekke voldshandlinge.

I tillegg vet vi at svært mange barn er utsatt for, eller vitne til vold. Ny forskning viser at det er like traumatiserende for et barn å være vitne til vold, som å være utsatt for det.

Derfor er bekjempelse av familievolden; den nære volden, den kanskje viktigste justispolitiske saken for Arbeiderpartiet, og i handlingsplanen ”Vendepunkt” la vi fram 50 tiltak for å bekjempe denne volden. Vi har blant anna åpna fem barnehus over hele landet, som skal gi et bedre tilbud til barn som er utsatt for vold og overgrep. Sjøl var jeg tilstede ved åpninga av Barnehuset i Tromsø, og der samler vi medisinske undersøkelser, dommeravhør og behandling. Vi har også endra voldsoffererstatninga slik at barn som er vitne til vold mot en nærstående person gis rett til erstatning. Dette har allerede ført til flere utbetalinger.

Vi har opprettet familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt, og større team med ekspertise på dette i de større byene. Politiet skal prioritere å rykke ut ved meldinger om husbråk, og vi skal innføre ei ordning med elektronisk fotlenke som varsler voldsofferet når tidligere overgriper er i nærheta.

I tillegg skjerper vi strafferammene for familievolden. Vi skjerper strafferammene for vold i nære relasjoner fra tre til seks år, og for den grove volden fra seks til 15 år.

I filmen tar Lisbet Salander loven i egne hender. Men vit at det finnes kompetanse og hjelp dersom du blir utsatt for vold eller overgrep. Ta kontakt med et krisesenter. Ring en av de mange hjelpetelefonene som er oppretta – mange har døgnkontinuerlige tilbud. Ring politiet.

Straffenivået for forbrytelser som vold i nære relasjoner, drap, voldtekt og overgrep mot barn blir betydelig skjerpet. Det er klart etter at Stortingets justiskomité i dag avsluttet sin behandling av regjeringens forslag til ny straffelov.

I hovedtrekk skjerpes straffene for vold, drap og andre krenkelser av enkeltpersoner med om lag en tredel av nåværende straffenivå. Det innebærer blant annet at strafferammen for drap øker fra 10 til 12 år, minstestraffen for voldtekt øker fra 2 til 3 års fengsel og at seksuelle overgrep mot barn under 14 år gir en minstestraff på 3 år. Strafferammen for mishandling i nære relasjoner øker fra 3 til 6 år, og for grov mishandling fra 6 til 15 år.

- Vi har nå fått en helt nødvendig oppdatering av straffeloven fra 1902. For oss har det vært viktig å få et strengere rettsvern for flere sårbare grupper – og jeg er særlig glad for at barn og kvinner får sterkere beskyttelse i den nye loven. Det sier lederen for Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten fra Arbeiderpartiet.

Justiskomitéen går inn for at det økte straffenivået skal tre i kraft umiddelbart.
- Lovverket er nå på plass. Herfra er det opp til påtalemyndighet og domstolene å bringe dette inn i rettsbehandlingene, avslutter Bjørnflaten.

For ytterligere kommentarer: Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten, tlf. 958 82 670, eller informasjonsrådgiver Sarah Pierstorff, tlf. 990 11 088.

Frp-formann Siv Jensen vil ikke prioritere veiutbygging på Vestlandet og i Nord-Norge. Frp satser på Østlandet. Der er behovet størst, mener Siv Jensen.
Uttalelsen kom i forbindelse med et besøk på Nøtterøy fredag 27. mars. Tønsbergs Blad refererer partiformannen slik:

Partilederen er krystallklar på at veier og annen infrastruktur må bygges ut der hvor det bor folk og ikke i grisgrendte strøk på Vestlandet og i Nord-Norge.

– Det må bygges ut der hvor behovet er størst. Og det er på Østlandet. Blant annet i dette området, sier Siv Jensen.

Jeg er glad for at partiformannen er så tydelig på prioriteringene til partiet når det gjelder samferdsel. Lokale Frp`ere har jo prøvd å forlede oss til å tro at de vil ha et samferdselsløft over hele landet.

Den rødgrønne regjeringa har nettopp lagt fram forslag til ny nasjonal transportplan. Der satser vi på samferdsel i alle deler av landet – ikke minst får Nord-Norge et historisk samferdselsløft: E6 gjennom hele Nord-Norge utbedres, det kommer ny vei og bru i Ramfjorden, E8 mellom Tromsø og Skibotn utbedres og vi vil bruke mer på rassikring enn noensinne tidligere. I tillegg skisseres langt flere prosjekter i planen.

Alternativene er klare: Det største opposisjonspartiet, nemlig Frp, vil satse på det sentrale Østlandet. Arbeiderpartiet vil satse på hele landet – og særlig i nord.

Det er på tide å avskaffe juryordninga. Mangel på begrunnelse i avgjørelsene, endra samfunnsvilkår og strid med menneskerettighetene er alle forhold som tilsier at vi bør erstatte dagens juryordning med en stor meddomsrett.

Juryordninga ble oppretta i 1887 for å beskytte vanlige folk mot embetsstandens overmakt. Den er tufta på det hederlige prinsippet ”dømmes av likemenn” – et prinsipp som bør bestå, for lekfolk skal fortsatt ha en helt sentral plass i norske rettssaler. Spørsmålet i dag knytta til juryordningens framtid er derfor ikke om lekfolk skal delta ved avgjørelsen av straffesaker, men på hvilken måte de skal delta. Arbeiderpartiets programkomité har derfor foreslått å erstatte dagens juryordning med en stor meddomsrett bestående av tre fagdommere og seks lekdommere. Forslaget skal behandles under Aps landsmøte i april.

Den største svakheten med dagens juryordning ligger i mangelen på begrunnelse. Det innebærer at de aller mest alvorlige sakene avgjøres uten den garantien for saklighet og etterprøvbarhet som en begrunnelse vil gi. Får du avslag på søknad om oppføring av garasje får du en begrunnelse. Blir du dømt til lovens strengeste straff, får du det ikke. Det er uholdbart og må endres.

En nylig avsagt dom i den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan også forsere arbeidet med å fornye juryordninga i Norge. Belgia ble dømt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen på bakgrunn av at det ikke ble gitt en begrunnelse for skyldspørsmålet. En anke til Høyesterett i Norge med samme vurderingstema blir behandlet i vår. Dagens juryordning kan med andre ord være i utakt med våre forpliktelser etter europeiske menneskerettskonvensjoner. En avgjørelse i Høyesterett i fjor, om at en også har krav på begrunnelse ved ankenektelser, setter også dagens juryordning i et merkelig lys.

I 1887 var det store sosiale forskjeller på embetsmenn og vanlige folk. Med en godt opplyst og høyt utdannet befolkning, er dette langt fra tilfellet i dag. Hovedbegrunnelsen for en ren lekfolksjury er derfor ikke lenger til stede.

Jeg mener dagens juryordning byr på grunnleggende og betenkelige mangler knytta til åpenhet, etterprøvbarhet og rettssikkerhet. Som sagt vil ikke Arbeiderpartiet fatte endelig beslutning om dette før under landsmøtet i april, men mitt råd vil være tydelig: Det er nå på høy tid å bytte ut den gamle juryordninga med en stor meddomsrett.