Kristin Clemets blogg i opptakten til Høyres landsmøte er interessant av flere grunner. For det første forsøker hun å avpolitisere en av de viktige skillelinjene i norsk politikk, nemlig synet på private skoler. Det er helt i tråd med Høyres strategi om å kjempe om sentrumsvelgere som ikke drømmer om mer privatisering og som er opptatt av velferd.

Dernest beskriver hun privatskolepolitikken på en politisk ladet måte og framstiller det som fakta. Men Clemet hopper glatt bukk over vesentlige forskjeller i synet på private skoler.

Vi har tre hovedgrupper av videregående skoler; de offentlige videregående skoler som er regulert i opplæringsloven. De private videregående skoler som er godkjent og støtteberettiget etter privatskoleloven (toppidrettsgymnas for eksempel). Og andre private videregående skoler som ikke er godkjent etter noen utdanningslov. De får ikke støtte fra staten. Sistnevnte gruppe skoler har ikke eksamensrett, og tilbyr privatistundervisning i vgo-fag, typisk for at elever kan forbedre sine karakterer. Bjørknes Privatskole er kanskje det mest kjente eksempelet.

Siden vi ikke foretar oss noe med denne type skoler tar Clemet det til inntekt for at det ikke er noen forskjell på partiene i synet på private skoler. Men dette er marginale skoler, de vil aldri bli store og vil ikke påvirke det samlede skoletilbudet i særlig grad.

På grunnskolenivå er det ikke fri etableringsrett. Etter søknad kan slike skoler godkjennes som private grunnskoler, disse har imidlertid ikke krav på statsstøtte. Det finnes en håndfull slike skoler, for eksempel den tyske og den franske skolen. Heller ikke de er særlig mange og er i liten grad relevante for norsk skoledebatt.

Den sittende regjering strammet inn privatskoleloven i forlik med KrF og den har bred folkelig tilslutning. Det betyr at de private grunnskolene som tillates nå, må drive skolen etter særskilt grunnlag; religiøst eller en anerkjent pedagogisk retning. Dette medførte at den kraftige veksten i antall private skoler mellom 2001-2005 stoppet opp og siden flatet ut. Dersom alle elevplasser for høsten 2005 og 2006 som Clemet godkjente hadde blitt tatt i bruk, ville det ført til en økning på 50 prosent elever i private grunnskoler og 150 prosent i videregående skoler. Vi snakker med andre ord ikke om ”et lite supplement”

Disse tallene viser at det langt fra er ” marginale forskjeller” mellom partiene i synet på private skoler.

Arbeiderpartiet har store ambisjoner på elevene vegne og vil at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv. Alle barn skal oppleve mestring, beherske grunnleggende ferdigheter og utvikle sine egne talent. Vi vil ikke at elever og foreldre presses inn i et skoleshoppingsystem, med kombinasjonen: fritt skolevalg, pengene følger eleven og rankinglister av skoler. Vi ser ikke på skolen som et marked og at eleven er en vare. Vi tror ikke på konkurranse mellom skoler som motivasjon for skoleutvikling. Og vi tror ikke at kunnskapsnivået i nasjonen Norge heves gjennom en slik politikk.

Jeg velger å følge Høyreleder Erna Solbergs råd og se til Sverige. Der har Høyres søsterparti med små, men standhaftige skritt gjennom 20 år innført et nytt skolepolitisk regime som innebærer en kraftig økning i antall private skoler. Det er fritt skolevalg, 100 prosent offentlig finansiering av alle skoler og lov å ta ut profitt. Skoleresultatene synker i Sverige i følge PISA-undersøkelsen, i motsetning til i Norge. Og blant velgerne murres det kraftig over at internasjonale finanskonsern, med røtter i skatteparadis, eier stadig mer av den svenske skolen.

Nå er det gått så langt at selv de Moderate politikerne som var med å vedta politikken på 90-tallet er kritisk til egen politikk. Per Unckel fra Moderaterne var utdanningsminister da fritt skolevalg ble innført og sier til Aftonbladet at han er bekymret for hvordan utdanningssystemet har utviklet seg. – Antallet friskoler har blitt flere enn hva vi trodde på den tiden og jeg er i likhet med mange andre bekymret over mindre seriøse selskap som nå investerer i skole, sier Per Unchel.

Svenskenes problem er at dette er en politikk som er vanskelig å reversere, selv om et politisk flertall måtte ønske det. Hva skjer da med skolene – skal de bare legges ned? Hva med elevene som nå går på kommersielle skoler? Og investorene forventer stabilitet på dette markedsområdet som i all annen forretningsdrift.

Clemet avslutter bloggen sin med et retorisk spørsmål:
”Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?"

Privatskoledebatten kjerne ligger ikke i om vi vil akseptere en og annen privat skole som tilbyr toppidrett eller vernverdige håndverksfag som vi denne våren åpner for i privat regi.

Debattens kjerne er denne: om vi vil åpne for private skoler generelt,(som Clemet kaller “god kvalitet”), i et marked hvor pengene følger eleven, og hvor konkurransen og kapitalismen slippes løs i utdanningspolitikken. Og hvor den offentlige skolen tappes for gode lærere, økonomiske ressurser og mange elever. De har gjort det i Sverige. De angrer seg. Vi har ingenting å hente på å følge etter.

Nylig ble det kjent at gründerne bak NTG ønsker å starte privat realfagsgymnas. Jeg mener vi bør løfte realfagene for alle, framfor de få, om vi skal få flere til å studere realfag. Så hvordan gjør vi det?

Arbeiderpartiet er kritisk til egne spesialskoler innen realfag, først og fremst fordi vi mener det ikke vil virke. Gir det bedre skoleresultater? Fører det til at flere velger realfag?

For det første holder ikke sammenligningen med toppidrett. Skal du bli toppidrettsutøver eller musiker må du legge opp hele hverdagen rundt trening/ øving for å kunne holde det nivået som er nødvendig. Det kan det være krevende å få til innenfor den vanlige skolen. Toppidrettsgymnasenes rolle har vært å tilrettelegge for at unge idrettsutøvere ikke må velge bort utdanningen. Gjennom kombinasjonen tilrettelagt utdanning og et svært krevende treningsprogram, formes idrettsutøvere som også er forberedt på videre studier. Men dette gjelder ikke om du har et ekstra talent i språk eller matematikk.

For det andre: også flinke elever har krav på tilrettelagt undervisning på sitt nivå, ikke bare de som sliter på skolen. Det gjelder i alle fag, i alle klasser, på alle trinn. På alle norske skoler går det barn med spesielle talent. Det kan være barn med særlige sportslige, intellektuelle eller kunstneriske evner. Noen tar matematikk svært lett, andre har språkøre. Motoriske ferdigheter og musikalske evner er også genetisk betinget. Alle disse elevene har krav på å få utviklet sine talent på den skolen de går på. De har krav på tilpasset opplæring og det skal legges til rette for at disse barna også opplever en meningsfull skolehverdag. Å lage egne skoler for barn med spesielle talenter vil ikke bøte på den grunnleggende utfordringen: nemlig at det er mange barn i hele Norge som har talenter i mange fag som bør møtes mer offensivt enn i dag.

Da er det bedre å videreutvikle ordninger vi allerede har. Med Kunnskapsløftet ble en ny ordning innført. Ungdomsskoleelever skal nå kunne følge matte og engelskundervisning på videregående skole, om pensum på ungdomsskolen er for lett. Denne ordningen fungerer godt noen steder, andre steder benyttes den ikke. Norsk skole bør anstrenge seg mer for å gjøre undervisningen bedre for denne gruppen elever. Ikke minst er det mange muligheter med ny teknologi. KUF-komiteen besøkte i høst en skole i Haag, Nederland, hvor en gruppe av de beste matteelevene ble undervist av universitetsansatte direkte via skype. Å finne gode, praktiske og gjennomførbare metoder for å gi flinke elever et godt undervisningstilbud uansett hvilken skole de går på og hvor de bor hen, er den store utfordringen.

Vi ser heldigvis en økning av studenter som søker seg mot realfag. Det viser at realfagsstrategien vi har hatt i noen år begynner å virke. Et privat realfagsgymnas vil trolig rekruttere de som allerede er på realfagssporet, ikke nødvendigvis få flere dit. Skal vi lykkes med å få flere interessert i realfag, må vi gjøre realfagene artige og interessante for alle, framfor de få som vil få plass på et privat realfagsgymnas. Også her har norsk skole en vei å gå på.

En privat anekdote til slutt:
Jeg husker godt hvor hardt jeg jobba for å sikre 4`eren i matte på videregående skole. Mattelæreren var flink, men jeg trengte litt mer tid og måtte jobbe litt hardere enn de som syntes matte var lett. Det var de to gutta som satt nærmest meg i klasserommet som gjorde matematikk lettere for meg. Sammen jobba vi oss gjennom oppgavene, de forklarte der jeg satt fast. Og trolig lærte de seg stoffet enda bedre selv, gjennom å hjelpe andre. Jeg klarte en solid 4èr og en av dem har gjort karriere som ingeniør og forsker etterpå.

Klassekamerateffekten kalles dette. Og er kan hende en av forklaringene på at det å dele inn klasser eller skoler etter faglig nivå, ikke løfter skoleresultatene på en skole eller i et land. Det viser i alle fall forskningen.

Har du innspill til hvordan spesielt talentfulle og motiverte elever kan få større utfordringer i fellesskolen? Skriv det i kommentarfeltet!

Tenk deg et ustemt musikkinstrument. Sett så verdens beste musiker til å holde konsert. Det vil låte grusomt, til tross for muskerens briljante ferdigheter. Vakker musikk krever et stemt instrument. Kan dette bildet hjelpe oss i å lage en bedre skolepolitikk?

Ja, mener professor Jon-Roar Bjørkvold. Han bruker denne metaforen for å illustrere at skolepolitikk må ta utgangspunkt i det enkelte barn for å lykkes.

Mange barn i Norge er ”ustemte”, i følge Bjørkvold. De har det ikke bra hjemme. De mistrives på skolen fordi de mobbes. De har gått på så mange faglige nederlag at de har mistet troen på seg selv. De er stressa eller i ubalanse på grunn av indre uro, dårlig mat eller lite søvn. De mangler voksenpersoner som støtter dem. Og de klarer seg dårlig på skolen.

I skolehverdagen skal det presteres, det skal måles og skolene veies. Rektorers suksess måles i elevprestasjoner. Og i hovedsak etter rene faglige kriterier. Er resultatene for dårlige, settes mange tiltak inn på å rette opp manglende faglighet. Mye av det er riktig og viktig arbeid. Å la være å følge opp elever som mangler grunnleggende ferdigheter er et svik.

Men er slike tiltak nok? Og treffer det alle? Når man jobber med frafallselevene bekreftes gjerne bildet av en litt for endimensjonal tilnærming. Mange av disse ungdommene mangler grunnleggende ferdigheter i norsk og matte. Men ofte har de strevd på skolen fordi de ikke har blitt sett, forstått eller fått tilpasset undervisningen til den de er og de talentene de har. Det har påvirket læringsevnen.

Denne uka arrangerte Akershus Arbeiderparti samråd på Nesodden med den kjente musikkprofessoren Jon-Roar Bjørkvold. Det ble to spennende timer. Utgangspunktet for samrådet var arbeidet han har gjort med Vågå-skolen. De har i flere år jobbet med å løfte skolen og å utvikle elevene, for på den måten å få til positiv endring i hele bygdesamfunnet. Å løfte de grunnleggende ferdighetene i lesing, skiving og regning er et hovedmål i satsingen. Men den er bredere enn som så.

Akershus Arbeiderparti i møte med med musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold

Bjørkvold har laget en egen Vågå-modell , bestående av tre elementer; livskompetanse, fagkompetanse og Vågå-kompetanse.

• Livskompetanse handler om gleden ved å leve, motet til å skape, evnen til å lære, tangen til å leke, kraften til å vokse.
• Fagkompetanse handler om gode ferdigheter i muntlig norsk, kunne lese, skrive, regne og IKT som redskap,
• Vågåkompetanse handler om natur – Jotunheimen (kropp), foto – Morten Krogvold (øyne), mat- Arne Brimi (smak og lukt), musikk (ører), håndverkstradisjoner (hender)

Filosofien er som følger: Det gjensidige samspillet mellom lokalsamfunnets ressurser, tradisjoner og historie, og læring gjennom et bredt læringssyn er nøkkelen for å få til skoleutviklingen lokalt. På denne måten frigjøres energi gjennom lokal entusiasme og gleden over å lære hos barna i kommunen.

Med bakgrunn i Bjørvold sin bok ”Det musiske menneske”, gikk dialogen under møtet. Vi snakket om tillit mellom skole og politikere, mellom lærere og styringsmyndigheter. Der har vi noe å gå på. Vi snakket om skoleeierrollen som kommunene har, men ikke utnytter potensialet godt nok. Vi snakket om kunnskapssynet som må ligge til grunn for skolepolitikken.

Kom gjerne med dine innspill rundt dette temaet du også!

Norge er et rikt land fordi vi har en kunnskapsrik og kompetent befolkning. Vi har full barnehagedekning. Skolen er på topp ti i OECD-sammenheng. Både kvinner og menn bidrar i arbeidsliv og med omsorgsoppgaver. Vi er også et av de landene i verden med lavest ledighet.

Disse resultatene er ikke tilfeldige. De kommer fordi vi gjennom mange år har satset bredt på utdanning og kunnskap til alle. Dette må fortsette. Men på hvilken måte? Hva er bra? Hva kan utvikles? Hvordan prioritere kunnskap til hvem i årene som kommer? Hvordan bli mer innovative? Hvordan får mer ut av forskningsinnsatsen vår? Hvordan gjør vi kunnskapssamfunnet vårt enda bedre?

Arbeiderpartiet har nå satt i gang Norges viktigste politiske verksted. Arbeiderpartiets program har tradisjon for å bli en viktig del av landets politikk. Du kan påvirke hvordan programmet vårt skal se ut og nå er temaet kunnskap. Bli med å bygge framtidas kunnskaps-Norge! Kom med dine innspill på dittforslag.no.

Vi er stolte over at vi har nådd målet om full barnehagedekning. Læring begynner tidlig og allerede før skolestart. De første årene er avgjørende. Det er derfor viktig at foreldre og barn møter en kvalitativt god barnehage.

Den norske fellessekolen blir stadig bedre, og flere elever fullfører videregående opplæring. Fellesskolen skal gjøre alle i stand til å mestre grunnleggende ferdigheter. Alle barn og unge skal møte en skole som gjør dem til den beste utgaven av seg selv. Gjennom tidlig innsats vil vi forebygge frafall og styrke læringsevnen til hver enkelt elev. Vår visjon er at fellesskolen skal løfte alle elever.

Elever er likevel forskjellige og lærer på ulike måter. Derfor vil vi tilrettelegge for en allsidig og skapende skoledag med varierte arbeidsformer, sterke fellesskap og mer tilpasset opplæring. Fysisk aktivitet, leksehjelp og sunne skoler bidrar til mer motivasjon og læringsglede.

Mange tar høyere utdanning og stadig flere har forskerutdanning. Hvordan sikre at høyere utdanning er relevant? At kvaliteten på lærestedene er god? At forskningen er relevant enten for samfunnet eller arbeidslivet? Klarer vi å gi nok desentralisert utdanning slik at voksne som ønsker formell kompetanse kan få det der de bor? Hvorfor er vi ikke enda mer innovative? Hvordan sikre god kvalitet på forskning og undervisning ved universitet og høyskolen våre?

Vi ønsker innspill på disse spørsmålene. Derfor inviterer vi til en bred debatt og håper at flest mulig vil delta i debatten om fremtidens kunnskaps-Norge.

Kom med dine innspill på dittforslag.no!

I dag har jeg sammen med Helga Pedersen en kronikk i Nordlys om kunnskapsframtida for Nord-Norge. Nordområdene har gått fra å være en utkant av Europa, til å bli et område med store framtidsmuligheter. Det forutsetter likevel en økt satsing på kunnskap.

Nord-Norge ligger etter i utviklingen av kompetent arbeidskraft, og behovet for ingeniører og fagutlærte vil bli skrikende etter hvert som petroleumsnæringen får større omfang også i nord. I dag er det bare litt over halvparten av elevene i fagopplæringen som fullfører utdanningen til fullt fagbrev. På lavere nivå er statistikken for lese- og regneferdigheter lavere i nord enn i resten av landet.

Utfordringen er derfor å styrke kunnskapssatsingen hele veien fra barnehager og opp gjennom skoleløpet til de høyere utdanningsinstitusjonene. Vi på Stortinget har et stort ansvar, men at alle kan lese, skrive og regne når de går ut av 10. klasse, er også kommunepolitikernes ansvar.

Vi utfordrer landsdelens kommunestyrer til å løfte debatten om innhold og kvalitet i skolen. Om så mye som 10-20 % av kommunens elever er under kritisk grense i lesing, bør vekke like mye bekymring og debatt som et budsjettunderskudd.

Å øke gjennomføringen, og få flere inn i relevante høyere utdanninger, er et arbeid som krever bred satsing.

Arbeiderpartiet ønsker ikke at petroleumsnæringen i nord først og fremst skal skape vekst av ukependlere på flyplassenen. Å få Nord-Norge inn som en større del av Kunnskaps-Norge må til for å gi befolkningen i Nord-Norge del i de mange arbeidsplassene som vil skapes i nord framover.

Les hele kronikken i dagens Nordlys, og kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet under!

Kvalitet i skolen er viktig. Derfor har vi et omfattende system av prøver, kartlegginger og undersøkelser av elevene i den norske skolen. Er vi sikre på at dette gir riktig og brukbar informasjon til skolen? Er nytten så stor at vi kan forsvare kostnaden? Og er testene gode nok? Gir de en bedre skole? Og testes noe for mye og andre forhold for lite?

I Aftenposten tar jeg til orde for en gjenomgang av hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det er tre grunner til det:

• Vi har tre hovedmål i norsk skole: Bedre grunnleggende ferdigheter (lese, skrive, regne); elevene skal oppleve mestring og inkludering; og vi må hindre frafall.
Det betyr at all innsats i skolen skal derfor brukes på å nå disse målene på en kvalitetsmessig god måte. Dette angår alle, både lærere, rektorer og skolebyråkrater. Alt de gjør, skal ha disse målene for øye. I dag er det usikkert om all denne informasjon myndighetene innhenter faktisk brukes til å gjøre skolen bedre. Nytten må veies mot kostnaden.

• Skolen fylles også av byråkrati, skjemaer, rapporteringskrav, skriftliggjøring av alle forhold, osv. Mye av dette er nødvendig og bra, men det som ikke gjør skolen bedre og er nyttig, bør vekk. Det er meningsløst å ha prøver og tester hvis ikke de følges opp. Dessuten er det noen tester som har nasjonal verdi og andre som har lokal verdi. Skal alle gjøre det samme? Er det nødvendig? I Finland har de utvalgsprøver for å gi kunnskap på nasjonalt nivå om den finske skole. Dette suppleres av kartleggingsprøver. Nasjonale prøver i Norge gir svært nyttig informasjon til sentrale myndigheter. Men er ikke like gode på lokal informasjon. Hva har vi av forbedringspunkter her?

• Elevene i Norges testes relativt mye. Lærerne, skoleeierne, skolelederne måles i liten grad. Er denne balansen riktig? I dag måles lærerne gjennom elevenes prestasjoner. Men hva med systematisk å evaluere lærere, på et faglig godt grunnlag og i godt samarbeid med lærerorganisasjonene? I mange andre land gjøres det. Dessuten har en del land, for eksempel Skotland egen sertifiseringsordning for lærere. Det kan heve statusen og sikre kvaliteten hos de som utdanner lærere.

Vi skal nå jobbe med å gå gjennom Kunnskapsløftet, som er den siste store skolereformen vi har hatt i Norge. Det er naturlig at hele det norske kvalitetsvurderingssystemet gjennomgås og blir gjenstand for en politisk diskusjon.

Arbeiderpartiet vil ha flere og bedre lærere i skolen. Da er det ikke hyggelig å høre på nyhetene (NRK Dagsnytt 14.desember) at en del kommuner har planlagt kutt i skolen og færre lærere. Det trengs et nasjonalt grep for å sikre bedre lærertetthet.

De siste årene har kommunene fått tildelt flere titalls milliarder kroner i økte inntekter. Mesteparten skal finansiere nye oppgaver for at verdens beste velferdsmodell kan bli enda bedre. Vi har dessuten hatt en klar forventning om at kommunene skal prioritere økt lærertetthet. Selv om tallene viser en liten økning i antall lærerårsverk, er vi utålmodige og vil mer. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag om å innføre nasjonale bestemmelser om lærertetthet.

Hvorfor? Har flere lærere i skolen noen effekt? La oss lytte til hvordan en av lærerne selv opplever dette:

“Jeg er overbevist om at klassestørrelsen er av avgjørende betydning for læringsmiljøet. Å se hver enkelt elev lar seg ganske enkelt ikke gjøre hvis en har 30 individer i klassen. Jeg er særlig opptatt av de elevene som presterer midt på treet, de som «klarer seg selv» og får sine 3’ere og 4’ere. De som bare trenger litt ekstra hjelp og oppbakking fra lærer. Det skal så lite til for å hjelpe mange av disse til et bedre resultat.”

Kilde: Lærerstemmer.no, mars 2011

Det tidligere klassedelingstallet ble fjernet i 2003. Begrunnelsen var å sikre økt fleksibilitet og pedagogisk mangfold. Arbeiderpartiet stemte mot avviklingen, som eneste parti på Stortinget. Vi advarte mot at forslaget kunne føre til dårligere lærertetthet. Og ganske riktig; da Bondevik 2-regjeringen måtte gå av i 2005, var det færre lærere i norsk skole enn fire år tidligere, til tross for en formidabel elevtallsvekst i samme periode. Skolen var med andre ord på borgerlig sparebluss.

Det har skjedd mye med norsk utdanning siden 2005. Detaljerte bestemmelser om hvordan undervisningen skal organiseres, passer ikke så godt med dagens virkelighet. Vi har tillit til at lærerne gjennomfører skoledagen slik det er best for elevene. Derfor ønsker vi å finne en bedre modell for å sikre lærertettheten enn de forrige klassedelingsreglene.

Høringsforslaget om lærertetthet presenterer to alternative modeller. Den ene modellen innebærer en lovfesting av lærertetthet på den enkelte skole, mens den andre modellen er en lovfesting av en gjennomsnittlig lærertetthet i kommunene. Dette kan for eksempel bety at det på ungdomstrinnet ikke skal være gruppestørrelser som i gjennomsnitt overstiger 20/21/22 elever per lærer. Vi vil ikke regulere hvordan grupper eller klasser skal organiseres i skolen. Den faktiske gruppestørrelsen skal imidlertid være pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig.

Jeg mener at det er helt riktig og på tide at regjeringen legger frem disse forslagene. Slik kan vi sikre en fortsatt nasjonal fellesskole, der forskjellene mellom kommunene ikke blir for store. Flere lærere vil bidra til økt attraktivitet og bedre rekruttering til læreryrket. Et forholdstall som ikke griper inn i undervisningen, er dessuten både forutsigbart og fremtidsrettet. Økt lærertetthet vil bidra til mer tilpasset opplæring og bedre læringsresultater.

Nå er det opp til høringsinstansene å fortelle hvilken modell som er best. Bør normene innføres på skole- eller kommunenivå? Hvor skal vi starte? På ungdomstrinnet eller i første klasse? Og hva er riktig forholdstall?

Jeg lytter som alltid gjerne til gode råd og innspill.

Kunnskapsdepartementets budsjett er nylig vedtatt av Stortinget. Et av temaene var forskningspolitikken. Debatten om vi satser på forskning eller ei foregår ikke bare i stortingsalen. I universitets- og høyskolesektoren er mange aktive naturlig nok. Og i næringslivet. Heldigvis.

Men jeg må innrømme at norsk forskningsdebatt er en blandet opplevelse. Ordskiftet til tider kan være i overkant tabloid, i ordets negative betydning. Det skapes et bilde av at det ikke satses på forskning i Norge. At vi ligger langt etter mange andre land og at det bevilges for lite penger. Det satses på forskning i Norge, vi ligger ikke etter mange andre land. Det har vært en kraftig økning i investeringene i forskning og utvikling under den rød-grønne regjeringen, med en realøkning på om lag 27 prosent siden 2005. Selv om det fortsatt er nødvendig å styrke vår forskningsevne, kan vi konstatere at Norge er det landet i Norden som bruker mest midler på offentlig finansiert forskning pr. innbygger. Og vi ligger på andre plass i OECD-området. Det kan selvfølgelig alltid bevilges mer penger, også til dette formålet.

I mot dette bruker Høyre argumentet om at vi bruker minst av alle de nordiske land i prosent av nasjonalproduktet. Kun 1,7 prosent, selv om målet er 3 prosent. Forklaringen, som Høyre godt kjenner til, men ikke snakker om, skyldes at vårt næringsliv forsker mindre enn i nabolandene. Vi mangler de store industrikonsernene som tradisjonelt forsker mye selv. Vi mangler store stiftelser som for eksempel Carlsbergfondet i Danmark som finansierer forskning. Og olje- og gass-sektoren holdes utenfor. Her må det gjøres mer. Men den som mener at gapet skal tas igjen over offentlige budsjetter befinner deg i en annen virkelighet. Da må vi fylle på med ca 40 milliarder kroner fra det offentlige! Dvs nesten 200 prosent økning av den offentlige forskningsinnsatsen.

En annen påståstand som gjentas ofte at Norge er eneste land som ikke satser mye på forskning. Da bør folk se hva som reelt skjer rundt oss. European University Association har laget en rapport som tegner et annet bilde. Rapporten fra januar 2011 viser at det er kun få land i Europa som ikke kutter i bevilgningene til høyere utdanning: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Nederland, Polen og Sveits. Høyre må åpenbart ha fulgt svært dårlig med på situasjonen i Europa hvis de tror at denne situasjonen har blitt bedre i løpet av 2011. Mens de aller fleste land kutter i bevilgningene til kunnskap, viderefører Norge en historisk satsning.

Og for å ta et eksempel fra et land som er styrt av konservative: Storbritannias svar på Erna Solberg – David Cameron – har bedt engelske universiteter om å forberede seg på budsjettkutt på 40 prosent frem mot 2015. Undervisningsbudsjettene må ta mesteparten (estimert 79 prosent), noe som vil ha dramatiske konsekvenser for studiekvaliteten.

Når dette er sagt; hvor viktig er denne talldebatten, egentlig? En debatt om tall, prosenter, andel av bnp osv. kan lett bli en endimensjonal debatt. men i opposisjonens verden virker det som om viljen til å satse på forskning kun handler om budsjett.

For vi har utfordringer i forskningspolitikken som handler om så mye mer; forskningen er for ujevn, den private forskning en for liten, vi har fortsatt for få spissede miljøer og sliter med å få til riktig arbeidsdeling. Det er betydelig ledelsesutfordringer på mange institusjoner. Og alt for mange dyktige forskere slutter fordi det er for mange midlertidige stillinger. Å satse på en karriere i forskning er for usikkert. Og også forskere opplever at pålagt papirarbeid spiser opp arbeidstiden deres.

Jeg mener likevel at det pågående og strerke trykket om å satsing på forskning også er veldig bra. Fordi det tyder på at mange i dette samfunnet mener at kunnskap og vitenskap er viktig, både i kraft av seg selv, men også for at vi skal makte å løse de problemene vi har innen medisin, miljø, utdanning osv. Det gjør meg optimistisk å tenke på at stort sett ønsker alle mer konkret og dokumentert kunnskap, ikke mindre.

Jeg etterlyser likevel litt mer nøkternhet og nyanser i forskningsdebatten. Det er nok utfordringer på dette feltet og som krever innsats av alle som er opptatt avforskning, uansett hvor man sitter.

Russefeiringen er en flott tradisjon som gir mange minner for livet. Likevel er det mange som får ødelagt mye av eksamensoppkjøringen ved at feiring og skole foregår parallelt. Jeg vil ikke ta fra ungdommene en fin russefeiring, men det er på tide å se på praksisen og lete etter en ordning hvor dette blir organisert på en måte som gjør at skolearbeidet ikke lider. Derfor mener jeg vi nå vurdere å gå inn for forslaget om å flytte eksamen fram til andre uka i mai, med russefeiring etter det, gjerne med startskudd på 17. mai.

Målet må være å gi elevene fullt fokus på skolegangen opp mot sin viktigste eksamen. Tar vi russefeiringen etterpå, vil skolearbeidet i mindre grad lide sammenlignet med dagens ordning. Etter russefeiringen i så fall er ferdig, i begynnelsen av juni, avholdes muntlig eksamen, med trekning og 48 timers forberedelse som i dag. Sensur, standpunktkarakterer og vitnemål blir i så fall klart til fristen for samordna opptak til høyskoler/universiteter.

Årsaken til at Arbeiderpartiet seriøst vil vurdere å flytte på eksamen og russetid handler om en mer kunnskapsorientert avslutning på 13 års skolegang. Det er problematisk at elevenes viktigste eksamener gjennom hele skoleløpet forberedes med høyt fravær fra undervisningen, lite søvn og mye festing. Dessuten preger russefeiringen hverdagen til de andre på skolene som ikke er russ på en slik måte at det forstyrrer undervisningen.

Men dette er ikke uproblematisk. Dersom vi flytter eksamen fram til begynnelsen av mai, mister elevene undervisningstid som de både har krav på og som skal gjøre dem i stand til å klare eksamen. Dette må vi forsøke å kompensere på ett eller annet vis. Spørsmålet er hvordan. Ved å utvide skoleåret ved skolestart på høsten? Lengre skoledager? Flytte noe pensum fra 3 klasse til 1 og 2 klasse? Mindre ferie i forbindelse med jul og påske? Hva synes elever og lærere? Her ønsker jeg alle gode forslag velkommen og oppfordrer til en bredest mulig debatt.
Kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet under!

Nå er resultatene av de nasjonale prøvene offentligjort. Det må ikke være en rangeringskonkurranse mellom skoler, men brukes lokalt til å gjøre hver enkelt skole bedre.

La meg bruke en lokal skole jeg kjenner godt som eksempel. Hovedgården ungdomsskole i Heggedal, Asker, var en typisk “versting-skole”. Rus var et problem. Ca 40 prosent av elevene røyka. De presterte dårlig på nasjonale prøver. Både faglig og sosialt hadde skolen utfordringer. Skolen fikk ny rektor og da begynte snuoperasjonen. Mona Punter startet med det sosiale miljøet.
- Veien til Kiwi ble stengt, inn med en trivelig kokk som serverer varm mat i kantina.
-Innføring av midttime med valgfrie aktiviteter i idrett og kultur. Fotball, basket, innebandy, gitarspilling og quiz-konkurranse midt på dagen gir et trivselsavbrekk
- Kultur ble en satsning med forestillinger, musikkrom og elevbedrifter
-Skolen ble åpnet på ettermiddagen og kvelden med masse aktiviteter. Noe drevet av ressurspersoner i lokalmiljøet, noe drevet profesjonelt ved hjelp av midler hentet utenfra ( penger fra stiftelser, gaver, etc)
-involverer foreldrene i større grad enn vanlig
-styrket skolehelsetjeneste med psykiatrisk sykepleier
-etter at trivselen på skolen økte , begynte den systematiske jobben med faglig utvikling

Og nå kan alle se resulatene: nesten ett poeng forbedring i lesing fra 8 til 9 klasse. Det vil si: skolen ha klart å løfte elevene. Elevene er de samme. Foreldrene er de samme. Ergo: det er skolens innsats som har gitt resultatene. (Ap var pådriver for å ha nasjonale prøver i både 8 og 9 klasse for å gi denne type informasjon til skolen)

Aps utdanningsfraksjon besøkte Hovedgården sist vinter. Vi så en skole med mange fornøyde elever som koste seg med lunsjen før de hastet av sted til aktiviteter og skole. Og på direkte spørsmål til elevene var det stolte, fornøyde og entusiastiske svar vi fikk. " Vi stortrives! Det er gøy på skolen!" Det samme kan ikke sies om mange andre ungdomsskoler. Vi vet at motivasjonen er lavere hos ungdomsskoleelevene enn på barneskolen og på videregående skole.

Derfor er et av hovedgrepene i ungdomsskolemeldinga å øke trivselen. For det de har gjort på Hovedgården er krevende innenfor fastlagte timetall. Norsk skole er den minst fleksible av alle OECD- land når det kommer til timetall og det er små valgmuligheter både for skolen og elevene. Vi innfører valgfag som vil øke elevenes valgmuligheter. Vi gir mer fleksibilitet på timebruk, med unntak i norsk og matte. Vi vil har mer praksisnær undervisning i alle fag.

Dette vil gjøre det lettere for mange skoler å følge Hovedgården i måten de jobber på. For det er viktig å lære av de som får det til! I Asker kommune viser resultatene en liten nedgang i leseprestasjoner. Jeg forventer at de skolene som ikke har den fremgangen de håpet på, lærer av de skolene som lykkes bedre i Asker og alle andre kommuner. Hvis ikke kan vi like gjerne slutte å bruke tid og krefter på prøver. Vi har så mye å hente på å lære av hverandre! Men det må gjøres langt mer systematisk enn i dag, både i kommunene, i fylkene og på nasjonalt plan.

Som ventet blir det uro omkring at forskningsfondet avvikles. Så hvorfor gjør vi det? Fond er gøy når avkastningen er god. Da kommer det mange friske penger og det oppleves som forutsigbart. Verre er det når avkastningen blir negativ. Da kommer det ingen penger og fond er ikke like gøy lenger.

Grafen over viser hvordan avkastningen ville utviklet seg med dagens forskningsfond.

Forskningsfondet består i dag av 16 kapitalinnskudd av ulik størrelse og med ulik rente. Avkastningen av kapitalen i fondet er basert på renten på statsobligasjoner med 10 års bindingstid. Framover vil avkastningen fra fondet gå opp og ned avhengig av rentenivået. Med den vedvarende uroen i verdensøkonomien er den norske renta rekordlav og det er vanskelig å si hvor lenge dette vil vare.

Med dagens rente ville opptjent avkastning av de to innskuddene som får ny rente i 2012 reduseres med over 650 millioner kroner. Vi mener det er en umulig situasjon at det er rentenivået som skal bestemme hvor mye vi skal investere i forskning – særlig i en sektor som er spesielt avhengig av langsiktige og forutsigbare rammer.

Derfor viderefører vi avkastningen fra fondet som vanlige bevilgninger, på egne poster, som prisjusteres. Dermed får vi penger til forskning. Å beholdt fondet ville ført til det motsatte.

Et tilleggsproblem har vært at EU-kontingenten til forskning også har gått fra avkastningen av fondet. Dette har også svingt fra år til år. Dermed har også dette gjort forutsigbarheten mindre for norsk forskningsfinansiering. Nå får også EU-kontingenten egen post på statsbudsjettet.

Jeg mener at dette er et nødvendig og riktig grep som gir oss en bedre og mer forutsigbar forskningsfinansiering i årene som kommer.

TV2 har de siste dagene vist bilder av skoler i svært dårlig forfatning. Elever og lærere blir syke og det er skikkelig utrivelige forhold. Særlig inneklimaet er dårlig, og toalettforholdene gjør at mange ikke går på do i løpet av skoledagen.

Slike tilstander skal vi ikke ha. Derfor har Stortinget vedtatt at elevene skal ha egne arbeidsmiljøbestemmelser. Kap. 9a i opplæringslova slår fast at ”skolane skal planleggjast, byggjast, tilretteleggjast og drivast slik at det blir teke omsyn til tryggleiken, helsa, trivselen og læringa til elevane.”

Det er kommunene som har ansvaret for elevene har det bra på skolen de går på. De eier skolene. Staten skal sikre at det er penger til å vedlikeholde og bygge nye skoler når det er nødvendig.
Det finnes i dag en svært gunstig låneordning med 5 års avdragsfrihet og ingen rente som alle kommuner har tilgang til. Siden denne ordning for opprustning av skolebygg ble innført, har 1200 skoler over hele landet helt eller delvis blitt rustet opp. Det finnes mange flotte skolebygg omkring i Norge takket være denne ordninga.

Vi har brukt mange millirarder på dette og kommer til å fortsette med det. I perioden 2009-2011 vil det ha blitt rustet opp skoler for 11 mrd. kroner.

Mange kommuner ønsker seg en bedre økonomi til å løse alle de oppgavene de er satt til. Det er forståelig. Likevel mener jeg bestemt at det å ha et jevnt og planlagt vedlikehold av skoler er mulig i alle kommuner med dagens tilskudd og skatteinntekter. At det mangler dører på toalettene, at vinduer ikke kan åpnes og at mugg og råte får spre seg uten at det blir gjort noe er uholdbart. Ingen arbeidsplass for voksne ville akseptert slike bygg. Det finnes ingen rådhus med en slik lav standard, meg bekjent. Det må bety at det også handler om holdninger.

Enhver kommune bør ha en plan for hvordan friskmelde alle sine skoler. En presskommune som Trondheim har klart det over en 7-års periode. Det bør være en inspirasjon for de kommunene som fortsatt har barn og unge som blir syke på grunn av dårlige skolebygg.

Om nivådeling:

Den rød-grønne regjeringen har åpnet opp for at ungdomsskoleelever kan følge pensum på vgs. Det skjer i mange kommuner og fylker, og det er bra at en ordning som vi innførte blir fulgt opp godt og systematisk i Oslo. Vi håper enda flere elever som mestrer et mer krevende pensum får mulighet til å følge undervisning på videregående skole. Dette må skje lokalt i kommunene og i fylkene

Det er uproblematisk å ha noen timer der man er delt inn i etter faglig nivå. Men det er forbudt etter opplæringsloven å ha det hele tiden, altså permanente nivådelte klasser:

Det er rent faglige og forskningsmessige grunner til det:
New Zealandske professor John Hattie har laget det mest systematiske forskningsarbeidet på hva som gir læringsutbytte. Han har gått gjennom og oppsummert 800 metaanalyser basert på 52.000 studier med 83 millioner elever. På listen over det som har tilnærmet ingen effekt er nivådifferensiering, som elitetilbudene Høyre og Fremskrittspartiet ivrer for. I tillegg er dette forbundet med risiko for feilplassering og forsterking av sosiale forskjeller – det har man erfart i mange land.

Hattie har også funnet ut at noe av det som gir effekt overfor de faglig sterke elevene er at de tillates å ha raskere progresjon. Der for har vår regjering har åpnet for at elever som er motiverte for det kan ta fag på nivået over. Slik kan elever på ungdomsskolen ta fag på videregående, og elever på videregående ta fag på høyere utdanning.

En annen fagperson som er relevant er skoleforskeren Jo Boaler. Hun har i fire år sett på matematikkutviklingen til 700 amerikanske tenåringer. Den viste at elevene som gikk i blandede grupper, oppnådde bedre resultater enn elevene som gikk i grupper der alle elevene lå på det samme faglige nivået. Faktisk viste det seg at den gruppen elever som oppnådde best resultater i denne studien, var den gruppen som var satt sammen av elever på ulike nivåer, som fikk ansvar for å hjelpe hverandre i læringsarbeidet.

”Klassekamerateffekten” kaller noen fagfolk det når elever på ulike nivåer og med ulike bakgrunner inspirerer hverandre. Hun som kommer fra et hjem hvor lekser ikke er så viktig, kan få inspirasjon fra han som jobber flittig med leksene. Han som synes matte er kjedelig, kan bli satt på nye tanker av hun som bobler over av begeistring for nye tall og oppgaver.

Det er et overordnet valg om man vil ha eliteklasser/skoler eller en bedre fellesskole. H / Frp går for det første. Det har de ikke faglig dekning for.

Vi vil forsterke fellesskolen, slik at den blir enda bedre både for elever som er flinke på skolen og de som strever. Det er vi som åpnet for muligheten til å ta fag på høyere trinn. Vi legger gjerne bedre til rette for dette.

Våre tiltak treffer hele skolen, ikke bare eliten:

Vil vil gjøre detet ved: Flere og bedre lærere. Tilpasset opplæring som alle elever har krav på må fylles med innhold. Vi vil ha mer kompetanseoverføring mellom lærere slik at det å mestre klasser med ulike elever på ulikt faglig nivå er noe alle lærere behersker. Vi vil ha tydelige forventninger til elevene, klare tilbakemeldinger og gode elevurderinger

1. Hva mener Ap om nasjonale prøver?
Skolene trenger kunnskap om i hvilken grad de lykkes med sentrale målsetninger i det å lese, skrive og regne. Det er også viktig for skoleeierne, dvs lokale politikere, at de kan følge med på hvordan skolen er og sette i verk tiltak når det trengs. Vi støtter at det er nasjonale prøver.

2. Er det greit at lærerne bruker tid på å drille elevene i hvordan de skal ta testen?
Det er ikke greit. Elevene skal utvikle kunnskap som er nyttig når de skal ut i arbeids- og samfunnsliv etter endt skolegang. Drilling mot prøver gir ikke slik kompetanse nødvendigvis. De nasjonale prøvene bør utvikles slik at slik pugging og drilling før testen blir vanskelig. Pisa-prøvere er svært vanskelig å øve seg på, fordi de er laget på en måte som gjør det umulig. Der testes kompetansen på problemløsning slik at det blir umulig å pugge eller trene seg til prøven. Annet enn gjennom svært god undervisning generelt. Pisa-prøvene et svært gode, ikke minst fordi den er upåvirket av en slik skippertaksskole det er påstander om i Oslo.

3. Hvordan bør skolene bruke resultatet av de nasjonale prøvene?
De bør sette inn innsatsen der de finner sine svakheter for å forbedre seg i forhold til de målene de har. Det vil variere fra skole til skole, og kommune til kommune.

4. Bør lærere belønnes i form av forfremmelse eller økt lønn på bakgrunn av resultatet av de nasjonale prøvene?
Nei. All forskning viser at foreldres utdanningsnivå er den faktoren som betyr mest i forhold til skoleresultater. Skoler som ligger i områder med høyt utdanningsnivå vil få bedre resultater enn der de ikke har det. Det ville vært meningsløst å belønne lærere i Bærum men ikke i på Østre Toten når hovedårsaken til resultatene ikke har noe med læreren å gjøre. Framgang på hver enkelt skole bør belønnes bedre, men ikke gjennom lønn.
5. Bør resultatet av nasjonale prøver offentliggjøres?
Ikke som ukritisk skolerangering i mediene. Det kan virke helt mot sin hensikt. Men politikere bør ha full informasjon om alle sider ved skolen, også resultatene. Også foreldre på hver enkelt skole bør ha kjennskap til resultatene. Det viktigste er da om skolen gjør det bedre eller dårligere enn tidligere. Skolene skal motiveres til å konkurrere mest mot seg selv, ikke mot andre skoler med helt andre forutsetninger.

I kveld møttes tusenvis av mennesker med blomster og lys for å sørge og markere sin støtte til alle som er ofre for den ufattelige tragedien som har rammet landet vårt. Jeg holdt en appell og har lyst til å gjengi den her.

Appell 26.juli, Asker torg:

Kjære alle sammen, kjære gode venner!

Lørdag 23.juli var jeg ute på fjorden. I båt. På vei mot Sandvika. Det føltes feil.

Det føltes feil å være på vei til et møte i Akershus Arbeiderparti i juli.

Det føltes feil å se alle flaggene på halv stang på hyttene i den vakre skjærgården vår.

Det føltes feil å møte så mange partifeller i Folkets Hus en lørdag ettermiddag midt i sommerferien.

Men det gjorde godt å møte venner og kjente. Det gjorde godt å klemme gamle partiveteraner. Det gjorde godt å gråte sammen med ungdommene. Vi sang. Og vi var sammen.

Det som har rammet Norge er et så forferdelig mareritt at vi enda knapt har skjønt det. Vi visste det var en viss sannsynlighet for at også Norge kunne bli et terrormål. Særlig på bakgrunn av vårt internasjonale engasjement i Afghanistan. Stockholm opplevde det sist vinter. København i fjor. Skremmende, men omfanget var tross alt begrenset.

Likevel: at en person som har levd tilsynelatende helt normalt, midt i blant oss, både har ødelagt regjeringskvartalet og begått en massakre på en politisk ungdomsleir vil vi bruke langt tid på å fatte omfanget av.

Hva blir Norge etter dette? Spør mange. Det velger vi selv. Og så langt er jeg stolt over det svaret vi som folk så og si kollektivt har gitt uttrykk for: mer omsorg og mer samhold. Ikke hat og bitterhet. Mer demokrati. Mer engasjement. Ikke mindre politisk aktivitet.

Å bombe landets sentraladministrasjon er å angripe demokratiet i slik det fungerer i hverdagen. Byråkratiet vårt utfører lovlig fattede vedtak. På grunnlag av den makt folket har gitt politikerne gjennom frie valg.

Å massakrere politisk engasjert ungdom er å angripe demokratiets framtid. Men det er også et angrep på engasjementet. Vårt alles engasjement for det vi tror på. Det er et angrep på frivillig arbeid i vid forstand. På idealisme, på organisasjonene, på partiene våre. Det er et angrep på kjernen i folkestyret.

AUF-leder Eskil Pedersen sa det svært presist i går: ”Gjerningsmannen har sagt dette var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Norge har svart det var et angrep på oss alle. ”

Han angrep det vi står for. Det vi tror på. Og alt det samfunnet og fellesskapet vårt er grunnlagt på: demokrati, frihet, likeverd.

Vårt svar er ikke hat. Det er ikke vold. Det er kjærlighet, varme og omtanke.

Denne høsten skal vi ha lokalvalg i Norge. Det er besluttet at valgkampstarten utsettes til midten av august. Det blir trolig ikke arrangert skoledebatter. Selv om valgkampen vil være preget av terrorangrepet, er det viktig å gjennomføre valgkampen så normal som mulig. Frie valg er selve kjernen i demokratiet. Derfor er det viktig for hele det politiske Norge at vi ikke lar oss stoppe. Vi skal fortsette med normal politisk aktivitet når tiden er inne. Og jeg er sikker på at jeg har med meg alle Askers politikere når jeg sier at nettopp nå det er viktig å brukestemmeretten sin. På den måten kan vi alle vise at i Norge vil vi ha mer politisk aktivitet, ikke mindre.

Som 14-åring hadde jeg i likhet med mange andre jenter en oppslagstavle. Der var det diverse utklipp, sitater, bilder. Av hva som betydde noe for meg. Et sitat av ukjent opphav var jeg spesielt glad i. Det lød:

”Kjærlighet og toleranse hører med til de vakreste trærne i skogen.” Etter 22.juli 2011 har de ordene en langt dypere betydning for meg.

Norge har mistet uskylden. Norge blir aldri det samme. Men sammen skal vi komme oss gjennom det. Sammen skal vi gjøre Norge og samfunnet vårt til et enda bedre sted. Det samholdet vi ser i dag har større kraft enn bomber, kuler og krutt. For kjærligheten er sterkere enn hatet. Slik det står i i Bibelen: ”Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

Jeg vil avslutte med å takke hver og en av dere som har møtt opp her i kveld. Alle som var i Oslo eller andre steder i går kveld. Alle som tenner lys. Som legger blomster foran kirker og andre steder. Jeg kan forsikre dere om at den varmen dere gir når fram til dem som har mistet noen de er glad i. Og til dem som opplevde de skrekkelige timene fredag i Oslo sentrum eller på Utøya.

Jeg vil rette en spesiell takk til de som har arrangert og tatt initiativet til dette flotte ergasjementet. Dessuten vil jeg takke alle dere fra redningsetatene; politi, brannfolk, ambulansepersonell, røde kors og andre som har gjort en stor, men krevende jobb. Vi skal huske at det er mennesker under uniformene.

Mange har en tung tid foran seg. Men sammen skal vi klare det.

Tusen takk.

Det er en internasjonal tendens at jenter leser bedre enn gutter. Kanskje det har å gjøre med hva de liker å lese? Og at skolen har et for sterkt fokus på skjønnlitteratur?

I likhet med mange kvinner liker jeg å lese bøker. En god roman gir en fin følelse. Ofte sitter den spesielle følelsen i lenge etter boka er ferdig. Og jeg er regelrett lei meg for at boka tar slutt. Det gjelder da jeg leste Knausgård sine Min kamp-bøker. Da jeg leste Panserhjerte av Jo Nesbø og da jeg leste Per Petterson sine bøker. Det har også alltid vært sånn at det har vært flest kvinnelige medlemmer i bokklubbene. Også den gang menn i snitt hadde mer utdanning enn kvinner. Vi er mange kvinner som sluker romaner. Menn gjør ikke det.

Norsk mediebarometer har undersøkt folks lesevaner og den bekrefter at kvinner er de største bokormene og menn ivrigst på Internett. Kvinner leser oftere skjønnlitteratur og krim. Menn leser dokumentar- og faktabøker.

Å beherske det å lese og skrive godt er nøkkelen til suksess i vårt moderne samfunn. Derfor har vi et stort fokus på tidlig leseopplæring. I enhver 1 til 4 klasse skal trykket på lesing være stort og kontinuerlig. Det bør fortsette slik grunnskolen ut. For nøkkelen til å forstå alle de andre fagene ligger i det å beherske norsk, også om man skal bli god i matematikk.

Mye tyder på at kjønnsforskjellene vi ser allerede tidlig i skolen forsterkes gjennom utdanningsløpet. Så vi har en jobb å gjøre i norsk skole. Jenter gjør det generelt bedre i målbare skoleresultater helt fra barneskolen, gjennom ungdomsskolen, inn i videregående opplæring og på universitets- og høyskolenivå.

Flere studier danner et bilde av at skolen ser ut til å være bedre tilrettelagt for jenter enn gutter. Resultatene fra de nasjonale prøvene og PISA-undersøkelsene viser tydelige kjønnsforskjeller. Jentene på alle nivåer og i alle fag (bortsett fra gym) får de samme eller bedre karakterer enn guttene. Disse forskjellene kommer også til uttrykk i utdanningsvalg og på frafallsstatistikken.

Forskjellene forplanter seg videre. Innen høyere utdanning er kvinner i flertall. De produserer flere studiepoeng og har lavere strykkprosent enn menn. Denne tendensen har vært tydelig gjennom flere år. Likevel ser vi også fortsatt at det er menn som dominerer i akademiske stillinger. Kvinner faller av eller når ikke opp. Selv om vi må anta et etterslep her, henger dette dårlig sammen.

Vi trenger mer kunnskap om hvorfor kvinner og menn mestrer utdanningen så ulikt. Hvorfor er det slik, og hvilke tiltak kan iverksettes? Til høsten skal vi diskutere disse kjønnsforskjellene i Stortinget, etter at jeg har stilt spørsmål til Kunnskapsminister Kristin Halvorsen om dette.

Tilbake til lesevanene våre: På ett av skolebesøkene i Toronto med fantastisk framgang i lesing var rådet klart: gi barna det de ønsker selv å lese! Og gutter liker særlig godt faktabøker.

Vi møtte nemlig skolens leseekspert (alle barneskoler i Ontario har en egen leseinspektør, ofte den beste fagpersonen på skolen). Jeg spurte henne hva hun gjorde for å få løftet guttene. ”- Gi dem faktabøker og tegneserier. Vi jobber også med interaktive dataspill hvor lesing og strategi går hånd i hånd. Guttene liker det!” svarte hun. I så fall er det så enkelt som at guttene ligner på menn og jentene på kvinner. Så gi alle barn tilgang på alle typer tekster, Og la jentene fordype seg i romanene og guttene i faktabøkene, om det er det de vil. Det viktigste er at de leser!

Skolemyndighetenes slagord i Ontario, Canada, liker jeg. " Reach every child". Bra i seg selv, men den forteller også noe mer. Nemlig at de også har ambisjoner om å gjennomføre politikken. Hovedproblemet i de fleste land sin utdanningspolitikk er at de vedtak man fatter når ikke fram til hver enkelt skole, hver enkelt elev og hver eneste lærer.
Nettopp det har de fått til i denne kanadiske provinsen som har Toronto som hovedstad og er den mest folkerike og fargerike i Canada, med 50 prosent av elevene med annen kulturell bakgrunn.

De startet snuoperasjonen i 2004. Elever som fullfører videregående har økt fra 68 prosent til 79 prosent. Ferdighetene har løftet seg betydelig for alle elever innen lesing, skriving og regning.

Så hvordan har de fått det til: som en av lederne i ministeriet sa:" support, support, support, pressure". Myndigheten tilbyr et massivt sett av støttefunksjoner til skoler, lærere og rektorer, alt rettet mot at hver eneste elev skal bli bedre i grunnleggende ferdigheter. De deler på de beste undervisningsmetodene og det er dialog og involvering alle veier.
Kontroll er nesten fraværende. Vi har mye å lære av dette.

Utdannings-Norge drar stadig ut av landet for aa hente inspirasjon. Ofte til Finland, New Zealand eller Canada. Det er bra. Selv er jeg akkurat naa paa Island, en mellomlanding paa vei mot Toronto. Canada er ett av de landene vi lar oss inspirere av.
Hva har de sa gjort i Ontario?
Her er kort oppsummert de 8 hovedpunktene i bakgrunnsinformasjonen til seminaret:
1. Faa, men klare ambisjoner: elevene skal bli bedre i aa lese, skrive og regne
2. Sentralt politisk og faglig lederskap
3. Hoye ambisjoner
4 .Investering i aa utdanne og skolere personell som skal stotte strategien
5. Aktiv innsamling og bruk av data for aa folge utviklingen tett
6. Ingen uthenging av daarlige skoler, kun positivt fokus
7. Minimere alt som forstyrrer hovedfokus; nemlig bedre resultater hos elevene
8. Full aapenhet om alt fra resultater til god praksis, pluss kunnskapsdeling.

Ser særlig fram til aa faa vite mer om hvordan de har lykkes i aa gjennomfore en felles strategi i en provins som er like stor som Tyskland, Frankrike, Beligia og Nederland til sammen. Aa naa helt fram til hver enkelt elev der ute i klasserommet er testen paa om man lykkes.

Mer folger de nærmeste dagene!