Av AUF-leder Eskil Pedersen

Siden 22.juli 2011 har vi som enkeltmennesker og nasjon gjentatte ganger blitt testet.
De fryktelige første dagene, vår politiske og folkelige reaksjon, fengslingsmøtene, tilregnelighetsspørsmålet og mediadekningen er eksempler på det. Jeg mener vi har bestått dem.

16.april starter rettsaken. En rettsak vi ikke har sett maken til i vårt lands historie. Igjen blir vi satt på prøve. Også denne gang må vi bestå.

Det har gått over 8 måneder siden en høyreekstrem terrorist forsøkte å utslette en hel generasjon AUFere. Han drepte 77 uerstattelige mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Når jeg får ro til å reflektere er det fortsatt nesten umulig å fatte at det var oss som ble rammet.

8 måneder kan føles lenge for noen. Og vi som var der merker godt at samfunnet har gått videre. 22.juli omtales på en annen måte, det er litt lettere å snakke om, Norge har til en viss grad vent seg til tanken om hendelsene som utspant seg den fredagen i fellesferien. Å klare å venne seg til tanken om selv det mest grusomme er en forutsetning for å gi videre. Derfor er det også grunnleggende veldig bra at ting normaliseres. Samtidig er 8 måneder for mange av oss som stod midt oppe i det, ikke spesielt lang tid. Og under rettsaken vil grusomhetene igjen komme til overflaten, og de 8 månedene, som også har leget våre sår vil fordunste: vi vil bli dratt tilbake til den forferdelige dagen i fjor sommer.

Kjære Norge, nå trenger vi dere igjen. Vi trenger den medmenneskeligheten, det engasjementet og det samholdet vi viste hverandre etter terroren i fjor.

De nærest berørte av 22.juli har ulike behov. Noen vil skjermes for å kunne konsentrere seg om skole og arbeid. Andre ønsker å få med seg mye av rettsaken for å finne ro og for å kunne gå videre.

Det vikigste vi sammen kan gjøre de 10 ukene rettsaken pågår tror jeg er at å se hverandre og huske på hva som gjorde Norges terrorreaksjon unik: Et fokus på det gode, ikke det onde.

Det vi gjorde etter 22.juli handlet ikke først og fremst om å være enige i alt – eller å unngå vanskelige spørsmål. Det handlet om den enkle omsorgen, det å gi hverandre en klem, vise andre omtanke ved å gjøre noe godt for andre.

Og det handlet om å ta felles ansvar mot demokratiets fiender. Et felles kall for å bevare våre grunnleggende friheter, om å engasjere seg for noe som er større enn oss selv.

Det er verdier – det er en væremåte – vi som medmennesker også kan ha med oss i dag. Kynikerne vil at alt skal være som det var før 22.juli, mange mener sikkert at lite er forandret. Jeg er ikke så sikker på at det er sant. Jeg tror at Norge fortsatt har det i seg. Jeg tror vi kan løfte fram et engasjement for medmennesker igjen. Jeg tror vi trenger det som nasjon, og jeg vet at mange av de overlevende og etterlatte trenger det som enkeltmennesker.

Det som ikke har endret seg er vår evne til å ta de vanskelige debattene.
Men mange av de debattene som ble startet etter 22.juli er langt fra fullført. Vi trenger å snakke om hvordan vi bevarer et åpent samfunn med tillitt og gjennomsiktighet. Vi må diskutere hvordan vi skal ta de reelle truslene mot Norge på alvor uten å kompromisse med personvern og grunnleggende menneskerettigheter. Det politiske Norge må med mer enn ord ønske velkommen og ta i bruk det fantastiske engasjementet ungdomsorganisasjonene nå opplever, slik at vi kan sikre at det blir en langvarig kvalitet ved det norske samfunnet.

Kampen for å knekke de holdningene som gjerningsmannen stod for og som flere deler er langt ifra over. Det handler ikke om hvorvidt vi skal ha debatt om innvandring og inkludering i Norge, for det skal vi selvsagt ha. Men det handler om hvordan vi bekjemper udemokratiske krefter som sprer hat mot våre medmennesker i Norge og resten av verden. AUF står klar i dugnaden mot disse holdningene, med en tung slagside av alvor i vårt engasjement.

Det er utfordrende at 22.juli satte i gang debatter vi kanskje ikke ville ha fått uten angrepet. Vi vil ikke la oss styre av terror. Samtidig må vi trekke noe konstruktivt ut av ondskapen. Derfor må vi fortsette kampen for et vellykket mangfoldig Norge. Derfor bør vi ta debattene om åpenhet og demokrati på alvor, uten at ordene til Jens Stoltenberg, som samlet nasjonen blir misbrukt i enhver politisk debatt.

Rettsaken er vår neste test. Vi kommer til å bestå den som enkeltpersoner og som nasjon. Fordi vi har lært litt hver dag siden 22.juli i fjor. Vi har lært at ondskapen finnes, men at menneskene i Norge makter å mobilisere for hverandre, selv når vi rammes så brutalt. Vi har lært at vi skal være tro mot de rettstatsprinsipper også når det utfordrer rettferdighetsansen vår. Og vi har lært at de politiske uenighetene igjen dominerer debattene, selvom det var samhold på tvers av ideologier som fikk oss gjennom krisen i fjor sommer.

Kjære Norge. Vår felles og sterke tro på verdiene gjerningsmannen angrep gjør at vi består også neste test.

Aftenposten lager i dag en sak basert på lekkede avhør av Utøya-overlevende. Det er første gang noen gjør det i denne saken.

Personlig gjør det fryktelig vondt å oppleve at Aftenposten lager en sak basert på blant annet mitt taushetsbelagte avhør der jeg, trodde jeg, ga fortrolig informasjon for å hjelpe politiet i etterforskningen av den mest alvorlige kriminalsaken i norsk historie.

Ingen overlevende og ofre i denne saken burde oppleve dette, men jeg er AUF-leder, og skal takle at det har skjedd. Noe annet er alle andre Utøya-ungdom, de som var på båten sammen med meg, og de andre overlevende og ofre. Mange av dem er unge, svært unge. De skal ikke føle frykt for at deres avhør lekkes til media, og at deres personlige historier havner på forsidene av avisene. Aftenposten er, ved å trykke en sak basert på avhør, med på å true rettsprinsippene og Utøya-ofre sin tillit til politiet og rettsystemet.

Jeg mener Aftenposten synker til et nytt nivå i sin dekning i dag –og jeg vil på det sterkeste advare mot at dette fortsetter. Aftenposten har ikke ansvaret for lekkasjen, men Aftenpostens redaktør har tatt beslutningen om å trykke det. Det må Aftenposten ta ansvar for. Hensynet til ofre, hensynet til personvernet og det at det er svært unge mennesker involvert burde talt for at avisa ikke videreformidlet lekkasjen.

Måten avisens journalister har gått fram på ovenfor unge ofre i denne konkrete saken er i tillegg under enhver kritikk. Å ringe eller maile ofre før saken publiseres med et eneste spørsmål – om vedkomne ønsker å være anonym eller ikke – er å lure ungdom til å godta premisset om at saken kan trykkes og å skyve redaktøransvaret over på ofrene. Dette er en journalistisk metode som ikke er Aftenposten verdig.

Denne saken reiser også alvorlige, prinsippielle spørsmål utover denne konkrete saken – og det er offerets tillit til rettssystem og politi. Vi kan ikke ha det sånn i Norge at fremtidige ofre i alvorlige saker, som har stor medieinteresse skal føle frykt for om deres avhør tilflyter offentligheten. Dette må politiet ta ansvar for og jeg forventer at politiet etterforsker denne lekkasjen.

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Det har gått over 3 måneder siden 22. juli. I den forbindelse har jeg behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUF og det norske demokratiet har påvirket oss. I ukene etter angrepet på regjeringskvartalet og Utøya så vi en massiv mobilisering. Politikk og engasjement ble satt pris på, og begreper som solidaritet og samhold fikk nytt innhold. Kynikerne vil at vi skal tilbake til det gamle og legge denne tiden bak oss. Jeg er uenig. Vi må holde fast det gode Norge hentet fram etter 22.juli, og bringe det med oss inn i fremtiden

I ukene etter terroren reagerte Norge på en bemerkelsesverdig og god måte. Budskapet var at kjærlighet trumfer hat og blomster trumfer kuler. Vi kan kalle det for det norske svaret på terror. Mange tar Norges reaksjonsmåte for gitt. Det bør vi ikke. Det at vi valgte åpenhet og ikke frykt, det at vi valgte samhold og ikke hevn, var politisk bevisste valg. I mange andre land ville den politiske debatten etter et slikt angrep sporet av til å kun handle om terrorbekjempelse, straff, hevn, bevæpning av politi og strengere sikkerhetstiltak. Men Norge vek ikke for frykten eller ga seg over til sinnet. Vi avholdt folkelige markeringer og tok gatene tilbake. Det norske folk sto sammen og sa tydelig ifra: vi lar oss ikke stoppe, vi lar oss ikke true til taushet. Noen vil si at det vi opplevde i ukene etter 22. juli var en parentes, at vi snart vender tilbake til normalen. Til tiden før 22.juli. Selvsagt skal vi sammen ta hverdagen tilbake. Men hverdagen kan bli varmere og mer omsorgsfull enn den var før 22. juli. Vi må huske, vi må lære av det som skjedde og vi må forandre. Vi skal ta hverdagen vår tilbake, men tilbake til hverdagen betyr ikke mindre engasjement, økt frustrasjon eller mindre samhold.

Det norske folk og norske politikere besinnet seg etter 22.juli. Valgkampen fikk handle om de nære ting som valgkamp bør handle om. Det var eldreomsorg, skole, samferdsel og miljø. Jeg vil takke Norge for at det ble sånn, og samtidig komme med en oppfordring: Ikke ta det for gitt, vi må huske at vi valgte det slik. Flere spør nå om det blir mer demokrati og åpenhet i Norge eller om det kun ble med ambisjonen. Da vil jeg minne om at vi kunne hatt både mindre demokrati og mindre åpenhet i dag, 3 måneder etter 22.juli hvis politikere og folket valgte et annet svar på terroren. Mer demokrati har vi allerede sett i form av tusenvis av nye medlemmer i ungdomspartiene. Det åpne Norge der politikerne går på gata og er lett tilgjengelige er allerede tilbake. Men vi kan likevel ha enda større ambisjoner framover.

Politikken bør også bli viktigere i folks liv og hverdag. Den styrer mer enn hva vi tenker over i det daglige. Når går bussen din? Hvor skal du føde? Hvilken skole ønsker du deg? Trenger vi bibliotek? Bør eldresenteret være åpent hver dag? Dette er ting du bryr deg om, men valgdeltakelsen tyder på at man ikke opplever sammenheng mellom de tingene man bry seg om og det å bruke stemmeretten. Her har politikere, media og samfunnsdebattanter en viktig rolle. Politikere må føre debatter som gir folk tro på politikken, som kan inspirere flere til å tro at politikken er til for å gjøre samfunnet bedre. Men også folk selv må ta ansvar. Jeg håper det engasjementet og det samholdet Norge viste etter 22.juli ikke falmer. Jeg håper folk kan ta med seg engasjementet inn i hverdagen. At folk benytter seg av demokratiet. Det er ikke bare politikernes oppgaver. Dette er en appell til folk flest. Hvis du følte kvelden 22.juli at du også hadde et ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger og bevare demokratiet, har du et like stort ansvar for det i dag.

Det virker som om ungdom i større grad har tatt med seg engasjementet. Ungdomspartiene opplever en enorm medlemsvekst, og AUF har rekordstore oppmøte på våre samlinger rundt om i landet. Jeg kan ikke huske så stort oppmøte på kurs og temamøter som nå. Det ble også en positiv overraskelse da vi fikk se resultatene fra prøvekommuner der 16 og 17-åringene fikk stemme, deres valgdeltakelse lå høyt over 18-åringene sin i valget i 2009. Jeg håper at vi kan ta med oss dette engasjementet, og verdien av politikk inn i framtiden og med oss inn i hverdagen. Da har vi lyktes med noe vesentlig og verdifullt.

Det har gått over tre måneder siden Norge og AUFs øy ble angrepet. Det er en uendelig lang liste over enkeltpersoner og organisasjoner som fortjener en takk, og jeg kan dessverre ikke takke alle her. Men la meg trekke fram noen eksempler:

Norsk folkehjelp har lenge vært en viktig og nær samarbeidspartner for AUF. Både i store og viktige internasjonale spørsmål, men også av mer praktisk art. Folkehjelpa har i årevis hatt mineryddingskurs på Utøya for deltagerne, og de har vært tilstede som hjelpemannskap under leiren. Det var de også i år. Ingen kunne ane hvor viktig de skulle bli for oss. De reddet liv. De hjalp ungdommer i en fortvilet situasjon. De mistet også en av sine egne. Fra bunnen av våre hjerter takker hele AUF Norsk folkehjelp. Dere har vist hva solidaritet betyr i praksis.

For AUF er det å ta Utøya tilbake utrolig viktig. Det blir et stort og omfattende arbeid. Derfor er det fantastisk å få så mye drahjelp som vi har fått. Fra de store giverne som har gitt millionbeløp, til de som har gitt mindre summer etter å ha holdt loddsalg eller innsamlinger. Vi har for eksempel fått 75.000 av Holeværingen håndballklubb. Også fagbevegelsen har gitt fantastiske bidrag til Utøya. Vi er uendelig takknemlige. Utøyafondet har fått bidrag fra bedrifter, fra enkeltpersoner, fra lag og organisasjoner. Denne støtten gjør at vi kan gå inn i framtida med større håp. Det er viktig for kommende AUF-generasjoner, men det er også viktig for de enkeltpersonene som AUF består av i dag og som har som drøm om å igjen fylle øya vår med det samme engasjementet og den samme gleden som vi opplevde før 22.juli. Tusen takk alle sammen.

Vår oppfordring til alle er: Fortsett å bry dere. Jeg håper vi alle kan ta med oss engasjementet, medfølelsen og styrken vi alle viste hverandre etter 22. juli. Det vil være mange synsere som sier at rosetogene og følelsen blant oss kort tid etter 22.juli var noe forbigående. Men alle vi andre kan trosse det budskapet. Vi kan gjøre Norge til noe flottere hvis vi selv vil. La det bli kjent som det norske svaret på terror.

På trykk i Klassekampen torsdag 14.juli 2011.

På telefon fra Sosialistinternasjonalen sitt møte i Aten og Hellas lover jeg Klassekampen å skrive om den økonomiske krisen. Men tankene mine går bare til Gaza, som jeg besøkte i desember 2006, med sønderknuste hus og dyp fattigdom.

Preget av borgerkrigen, Israels massive bombing og nå den folkerettsstridige blokaden. Over 60 år med okkupasjon har gått. Intifadaene, bosettingene og muren. Jeg ble politisk aktiv i 1999. Siden da har alt blitt mye verre. På litt over ti år er det israelske arbeiderpartiet og fredsbevegelsen nær sagt knust. Respekt for folkeretten blir mindre for hver krig Israel iverksetter mot nabofolket. Hvitt fosfor på en hardt prøvet befolkning på Gaza og drap på sivile aktivister i internasjonalt farvann er eksempler i nær tid. Spørsmålet mange av oss har stilt lenge er selvsagt, når er det nok? Er det i det hele tatt noe Israel kan gjøre uten å slippe unna med det?

Norsk midtøstenpolitikk tidlig på 90-tallet, også da med Arbeiderparti-regjering ga suksess. Men den gang hadde norske politikere med fredsønske, også en politisk motpart i Israel, som hadde et uttalt mål om fred, og en vilje til å gjøre noen offer for at det kunne realiseres.

Det var mulig å være brubygger mellom israelske og palestinske ledere. De snakket nok ikke samme språk alltid, men de var på samme planet. I dag vil selv en utenriksminister fra Fremskrittspartiet ha vanskelig med å finne en meningsfelle i israelsk politikk. Tidlig på 90-tallet fantes det også en folkelig støtte til fredsforhandlinger og til to stater. I 2011 svarer stadig færre israelske ungdom at deres liv eller hverdag har noe med palestinerne å gjøre. Likegyldigheten rår. Med det som utgangspunkt er det på høy tid å diskutere vår politikk. Norge lever i stor grad fortsatt på Oslo-avtalen, til tross for at israelske ledere sier at den er død. Fredsinitiativene som kom etter har også vært feilslått: Bush sitt veikart for fred var en blindvei. Men heller ikke Obamas administrasjon har gitt noen et nytt håp. Kanskje heller tvert imot. Derfor mener jeg det er på tide å tenke nytt. Vi trenger et internasjonalt samfunn som setter makt bak sine fordømmelser av israelsk framferd. Da må vi selv bli en del av det.

AUFs landsmøte i 2010 vedtok for første gang at vi ønsker en ensidig norsk økonomisk boikott av Israel, etter at vi lenge har tatt til ordet for en internasjonal initiert boikott. Kanskje det er et uttrykk for at vi er lei av «business as usual»? Sør-Afrika-sammenlikningen er umulig å unngå. Hva er forskjellen den gang og da? Åpenbart flere ting, blant annet et Vesten der USA ikke har vært på lag med progressive frihetsforkjempere. Men betyr det at økonomiske virkemidler mot Israel ikke er like rett som mot Sør- Afrika? Svaret er at de fleste vet det vil fungere. Det er kun politikk, ikke diskusjoner om effekten som stopper oss fra å bruke dette virkemidlet. Jeg er ikke imot at norske regjeringer i framtida skal snakke med israelske regjeringer. Men å la være å gjøre noe riktig for palestinerne i frykt for å miste nærhet til regjeringsmedlemmer i dagens politiske Israel er noe ganske annet. Det kan jeg ikke se at vi har noe igjen for.

I høst kan dynamikken i midtøstenkonflikten endres når generalforsamlingen i FN mest sannsynlig vil stemme over forslaget om å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Noen mener det er en tom symbolhandling. Det kan det vise seg å bli. Men kan det bli stort verre enn i dag? Det er de som er mest pro-Israel som advarer sterkest mot forslaget om anerkjennelse. Det er et godt tegn. AUF forventer at Norge fram til høstens generalforsamling og ikke minst de avgjørende ukene og dagene i New York tydelig støtter opp om forslaget. Det er på tide å tenke nytt. La oss prøve en mer aktivistisk midtøstenpolitikk.

Debattinnlegg på trykk i Dagbladet fredag 10.juni

Ekstreme utspill fra Fremskrittspartiet om innvandrere er et sikkert tegn på at valgkampen nærmer seg. Det slår aldri feil, heller ikke i år. Denne våren har det særlig vært stortingspolitikerne Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen som har gjort seg spesielt bemerket. Førstnevnte med påstander om at “innvandrergutter blir hissigere enn norske”, og sistnevnte med utsagn om at muslimer har lavere arbeidsmoral enn andre. Dette ikke bare grenser til rasisme. Det er rasisme.

Tenk bare hvordan vi instinktiv ville ha reagert dersom ordet “muslim” og “innvandrer” hadde vært byttet ut med ordet “jøde” i disse utspillene. Da ville ingen ha vært i tvil om at vi hadde med antisemittisme å gjøre. På samme måte kan det være liten tvil om at vi her står overfor en beslektet form for rasistisk tenkning, såkalt kulturrasisme: Der man før påstod at hudfarge eller gener var nært forbundet med negative egenskaper hos grupper og individer, har man nå byttet ut hudfarge og gener med det som omtales som kultur og religion.

Fremskrittspartiet har i det siste slitt på meningsmålingene, og da hentes alltid rasismen og fremmedfrykten fram. De søker bevisst å skape konflikt og konstruere skiller mellom folk i det norske samfunnet, for så å kunne spille politisk mynt på det. Den retorikken Frp fører er uansvarlig og fullstendig uverdig et parti med ambisjoner om makt. Det er oppskriften på et samfunn preget av mindre samhold, større kløfter, mer mistenksomhet og utrygghet. Det er oppskriften på et samfunn som vil være mindre trivelig å bo i, rett og slett.

Den ekstreme høyresiden er på frammarsj i Europa, og Frp leker med en potensielt og historisk sett svært farlig ild. Vi i AUF krever en rasismefri valgkamp, og vil gjøre alt for å stoppe høyreekstreme ytringer fra enkelte stortingspolitikere.

Derfor har jeg gått til det skritt å anmelde Tybring-Gjedde for brudd på straffelovens rasismebestemmelser. Loven forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer basert på nasjonal eller etnisk opprinnelse. Dette er samtidig et signal fra oss i AUF om at Frp skal ikke slippe billig unna med rasismeleflingen. Ikke nå, ikke i valgkampen. Ikke noen gang. Flere, blant annet i Høyre har angrepet anmeldelsen og kalt den knebling av ytringsfriheten. Nå har det ikke akkurat blitt mindre debatt etter anmeldelsen, og vi møter gjerne FrP til debatt om innvandring og integrering, men krever at den foregår på anstendig måte. Det er dessuten et paradoks at Høyre synes det er verre å anmelde rasistiske uttalelser, enn at deres politiske venner i FrP kommer med rasistiske uttalelser.

AUF vil ta et oppgjør med FrPs forsøk på skape og forsterke konflikter mellom individer og grupper i det norske samfunnet. Det er ikke greit å spille på frykt og fordommer for å mele sin egen politiske kake. Norge skal være ett samfunnsfellesskap. Det flerkulturelle Norge er som ethvert samfunn ikke uten utfordringer og dilemmaer, men det kan ikke velges bort. Vi er alle i samme båt og vi må derfor jobbe sammen for det felles beste. Derfor må også valgkampen handle om samarbeid og samhold, ikke fordommer, frykt og splittelse. Det er AUFs ambisjon.

Høyre har begynt å engasjere seg mer i likestillingsspørsmål. Med Julie Voldberg i spissen, kaller de seg for borgerlige feminister. De kunne likegodt kalt seg for lekefeminister. Regel nummer en i politikk er at det ikke holder å være for noe, man må gjøre aktive grep for å oppnå målene sine. Det holder ikke å være for likestilling som Høyre sier de er, når de er imot alle progressive tiltak for å skape et reelt likestilt samfunn.

AUFs landsmøte vedtok i oktober 2010 at vi skulle løfte likestilling og inkludering opp som et av AUFs fire politiske målområder. Det forplikter oss også! Vi må jobbe med likestilling internt i AUF, og vi skal ha den beste og mest nytenkende likestillingspolitikken. Den nye AUF-generasjonen er mer enn nok klare til å revitalisere likestillingsengasjementet i det norske folk. AUF jobber for eksempel for å todele foreldrepermisjonen. Det har allerede skapt masse debatt.

I dag vedtar Stortinget å utvide pappakvoten i foreldrepermisjonen fra 10-12 uker. Et stort løft for et reelt likestilt samfunn. Og det kunne aldri skjedd under en borgerlig regjering. Fordi forskjellen i likestillingspolitikken mellom AUF/de rødgrønne og høyresiden er slående.

Under dekke av ordet valgfrihet vil Høyres kvinneforum ta vekk pappakvoten i foreldrepermisjonen. Ottar og andre radikale kvinnegrupper vil heller ikke gi mer tid til pappa. Jeg synes det er flaut for Høyres kvinneforum og Ottar at de har funnet hverandre i en politisk sak. Spesielt fordi de nå står for er en utrolig gammeldags og likestillingsfiendtlig politikk. Vi veit at likestilling ikke skjer av seg sjøl, vi veit at noen må gå foran. Så når AUF-landsmøtet i fjor vedtok at vi på sikt vil todele foreldrepermisjonen, så er det fordi vi veit at likestilling i praksis krever politikere som tør. Vi tør å fatte politiske vedtak som gir pappaene mer tid med barna sine og som gjør det lettere for mammaene i arbeidslivet. Alle er for like muligheter for menn og kvinner. Men vi skjønner at det ikke holder å være for. Man må gjøre noe med det.

Når lønnsgapet mellom kvinner og menn øker ved fødsel, når det fortsatt i 2010 er normen at kvinnene er hovedomsorgspersonen for barn, så må vi ta grep. Så beskjeden fra AUF til Høyrekvinnene er; dere kan ikke likestilling, dere vil ikke ha likestilling, og skal aldri få styre likestillingspolitikken i Norge.

Lekefeministene i Høyre kan mene. Den rødgrønne regjeringen gjør Norge mer likestilt.

I dag er det generalforsamling i Statoil, som blant annet skal ta stilling til Oljesand-prosjektet i Canada. En allianse av Greenpeace, WWF og andre organisasjoner, blant annet AUF krever at Statoil avslutter det ekstremt miljøfiendtlige prosjektet. Statoil-styret, som tok avgjørelsen om å gå inn i oljesand i utgangspunktet, har ikke overraskende foreslått å avvise forslaget. Og da blir det nok dessverre sånn. Derfor er det på tide å tenke nytt rundt statlig eierskap.

AUF mener det er veldig positivt med et sterkt statlig eierskap i viktige bedrifter som Statoil. Men statlig eierskap må bidra til mer enn at hovedkontoret fortsatt blir i Norge. Det må også bidra til andre samfunnsmessige positive ting. Vi hadde aldri akseptert at store norske selskaper i utlandet bidro til grovt barnearbeid. De få gangene slike ting har blitt avdekket har det umiddelbart blitt ryddet opp. Men oljesandprosjektet overlever hver kritisk debatt selvom det er et overgrep mot kloden vår.

Regjeringen og et bredt flertall på Stortinget har gjort det klart at de ikke ønsker å detaljstyre prosjekter i selskaper hvor staten eier aksjer. Selvom de fleste nok er imot oljesandprosjektet, ønsker de ikke å bruke sin innflytelse til å si nei, fordi da vil det være naturlig å gjøre det også neste gang et kontroversielt prosjekt dukker opp. Det er styret i selskapene som må ta slike avgjørelser sier de. Da får vi også velge et styre som har vett nok til å si nei til oljesand.

Derfor er det på tide med et bedre sammensatt Statoil-styre, hvor det sitter folk som har en annen bakgrunn enn fra oljeindustrien, og som kanskje først og fremst har et engasjement for klima og miljø, framfor størst mulig overskudd. Vi trenger folk som Fredric Hauge og Petter Stordalen i Statoil-styret så noen kan lage klimabråk når resten av gjengen kun ser økonomien.

Det er nok for seint for regjeringen å få inn miljøkrigerne i styret på dagens generalforsamling. Men det er en ny sjanse neste år, da bør det skje endringer.

AUF er klar for valgkamp og i dag starter vår bussturne i Hammerfest som skal ta oss (og den freshe valgkampbussen vår) fra Finnmark i nord, innom alle landets fylker og til Youngstorget i Oslo hvor turneen avsluttes i juni. I over en måned skal AUF besøke små og store steder, ha aksjoner og temamøter, starte opp nye lokallag, og spre vårt valgkampbudskap. Bussturneen gir AUF og Arbeiderpartiet et utrolig godt utgangspunkt før den intensive valgkampen setter i gang.

Vi satser spesielt på kommunene som har 16-årig stemmerett, og skal besøke nesten alle disse kommunene. Tilsammen skal vi innom samtlige 19 fylker og over 50 kommuner og tettsteder. Det må være den største mobiliseringen fra noe parti eller ungdomsparti i år.

Rødt mot blått

Målet med bussturneen er å få engasjert enda flere ungdommer og å få ut AUFs valgkampbudskap. Vi skal sørge for at flest mulig bor i en kommune styrt av Arbeiderpartiet etter valget den 12.september.

Hundrevis av AUFere kommer til å delta på årets bussturne og det kommer til å synes godt i lokalsamfunnene. Har du også lyst til å delta på årets bussturne? Følg med på auf.no for mer informasjon!

Av alle elevene som går på videregående i dag velger om lag halvparten yrkesfag. Men yrkesfagene tar ikke halvparten av plassen i skoledebatten. Det er på tide å gi framtidas arbeidskraft den statusen og opplæringa de fortjener.

Hele kronikken stod på trykk i Dagsavisen 18.april og kan leses her;
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread141533/#post_141533

Bare halvparten av alle elevene som går på videregående i dag velger yrkesfag, men disse fagene tar ikke halve plassen i skoledebatten. Vi må handle nå og gi framtidas arbeidskraft den statusen og opplæringa de fortjener.

I 2025 vil arbeidslivet kun til å ha behov for 3,5 prosent ufaglært arbeidskraft. Yrkesfaglig utdanning er framtiden, og det er helt avgjørende at vi innretter skolen på en måte som gjør at flest mulig fullfører med best mulig kompetanse. Samtidig er frafallet i videregående opplæring størst på yrkesfag. Det krever en reell satsing på yrkesfaga.

AUF har seks krav til Arbeiderpartiet og regjeringa for en bedre og mer framtidsretta yrkesfagopplæring:

Først og fremst må vi ha mer praksisretta teori. Krav om yrkesretting av fellesfagene i fag- og yrkesopplæringa må gjeninnføres. AUF vil ikke ha mindre teori på yrkesfag. Det ville i realiteten vært å utdanne ungdom til et arbeidsliv som ikke lenger finnes. Vi vil ha smartere tilnærming til teori. I dagens samfunn er språkkunnskaper, matte, omstillingskompetanse og problemløsing viktig, uansett om man er bilmekaniker eller revisor. Det vil det også være i framtida. Globaliseringa stiller nye krav til norsk arbeidskraft, og da må vi ha nok og smart nok innrettet teori på yrkesfag.

For det andre trenger vi læreplass til alle. Mangel på læreplass dreper motivasjonen og er en direkte årsak til frafall. AUF vil lovfeste retten til læreplass, vi vil sette strenge krav til at kommuner og offentlige virksomheter tar inn lærlinger og at det ved anbud settes krav om at bedriftene må være godkjent lærebedrift. Det var mange motforestillinger mot å lovfeste retten til videregående opplæring i 1994. De samme argumentene brukes mot lovfesting av retten til læreplass. Også denne gangen er jeg overbevist om at vi gjør motforestillingene til skamme.

For det tredje vi må ha mer fleksible løp for å fullføre den videregående opplæringa. Vi må gjøre 2+2-modellen mer fleksibel slik at elever som har behov for et alternativt opplegg kan begynne fag- og yrkesopplæring direkte i bedrift. Vi bør også fjerne aldersbestemmelsene for å ta videregående opplæring. Som et ledd i å gjøre skolehverdagen mer yrkesretta bør vi legge til rette for at personer i arbeidslivet kan undervise relevante fag på skolen og innføre mentorordning der ressurspersoner fra arbeidslivet følger opp elever og lærlinger med spesielle behov. Det kan gi en helt annen nærhet, inspirasjon og innsikt i mulighetene i arbeidslivet.

Oppdatert utstyr er viktig for en moderne yrkesfagutdanning. AUF ønsker å innføre en låneordning for fylkeskommunene tilsvarende utlånsordningen for skolebygg slik at det blir økonomisk mulig å oppdatere dyrt utstyr, verktøy osv på yrkesfaglinjene. Vi ønsker også en økning i satsene for utstyrsstipend i videregående skole, slik at visjonen om en gratis skole blir reell.

Behovene for kvalifisert arbeidskraft vil eksplodere i årene fremover. Det betyr at vi må bygge ned skillelinjene mellom teoretiske og praktiske fag. Ungdom velger ikke lenger utdanning med tanke på hva de skal jobbe med resten av livet. Derfor er det viktig å holde flest mulig dører åpne lengst mulig, og tilrettelegge for at en kan utvide horisonten og velge nye fagområder senere i livet. Derfor mener vi at ungdom med fag- eller svennebrev skal få rett til å gjennomføre allmennfaglig påbygging dersom de ønsker det. To offentlige utvalg har foreslått at alle som har fullført videregående opplæring bør regnes som generelt studieforberedte. AUF støtter denne tanken.

Det går klare politiske skillelinjer mellom regjeringa og høyresida når det gjelder yrkesfagopplæringa. Under dekke av “å la yrkesfag være yrkesfag” vil Høyre ha mindre tid til teori på yrkesfaga. Fin retorikk, dårlig politikk. Globaliseringa angår ikke bare elever som tar studiespesialisering. Norsk ungdom trenger språk, matte og samfunnskunnskap uansett om de skal reparere bil eller bli lærer. Å fjerne teori er å gjøre yrkesfagelever en bjørnetjeneste!

Den skolen vi tilbyr ungdom i dag viser hvordan framtidas samfunn skal se ut. Det er på tide med et statusløft for yrkesfagelevene. Da trenger vi en ny og offensiv satsing på kvaliteten i utdanninga! Tar Arbeiderpartiet utfordringa? Det handler tross alt om Norges framtid.

Kronikk på trykk i Ny Tid, 4.mars 2011.

På trykk i VG tirsdag 1.februar 2011.

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Alle ønsker mer fornybar energi. Ingen ønsker seg store naturinngrep om man kan slippe. AUF mener vi må bygge ut strømlinjenett, både for å sikre strømforsyning uansett hvor man bor, og for å kunne få en storsatsning på fornybar energi. Klimahensynet veier tyngst for AUF og derfor vil vi i noen tilfeller være med på å akseptere de lokale ulempene som naturinngrep kan gi.

AUF har en visjon om at Norge skal bli “Europas grønne batteri”. Vi ønsker oss en revolusjon for fornybar energi. Et moderne linjenett er en klar forutsetning for å få den fornybare kraften ut til folk og ut til Europa. Klimaendringene er i gang. Dersom vi skal være med på å løse klimaproblemene må vi også være villige til å prioritere løsninger som fremmer utviklingen av fornybar teknologi.

Debatten om klima, strømforsyning og linjenett må ses i sammenheng. Skal man ha full forsyningssikkerhet for alle i Norge, må man også ha et linjenett som gir stabil kraft til alle regioner. I Midt-Norge ligger det mye kraftkrevende industri, blant annet i verdens mest miljøvennlige aluminiumsverk. I Bergen er forsyningssikkerheten utilstrekkelig. Det er viktig å sikre en rask løsning for stabil strømforsyning til disse områdene.

Vi må bevare det biologiske mangfoldet på kloden. Der naturinngrep truer arter, må alternative traseer velges. Der det er tungtveiende argumenter og sikkerhetsmessig fornuftig kan kabel være et alternativ til master. Men det er viktig å understreke at også det å legge kabel er et naturinngrep. Hensynet til visuelle naturinngrep kan komme i konflikt med klimahensyn. AUF mener at alle prosjekter bør gjennomføres på en slik måte at naturinngrepene reduseres mest mulig, men at hensynet til klimapolitikken skal veie tyngst.

Bygging av kabel ved Sima-Samnanger skaper presedens for andre linjeutbygginger. Samtidig er det liten tvil om at bygging av kabel er langt dyrere enn master. Det betyr at kostnaden for folk og næringsliv blir betydelig høyere. Det kan avlyse nye fornybare energiprosjekter i Norge. Bygging av kabel tar også lengre tid. Det kan bidra til å presse fram kortsiktige løsninger som bygging av sterkt forurensende gasskraftverk. Det er ikke vi villig til å gamble med.

Det er en forutsetning for å finne markeder til vår fornybare kraft at vi bygger ut et robust nett. Kombinasjonen av mye vannkraft sammen med framtidig vindkraft vil gjøre norsk kraft svært attraktivt i Europa. Hvis dette skal kunne fungere må markedene ha tillit til at kraften kommer. Da kan fort kabler i bakken komme til kort.

Tirsdag 1.februar kommer rapportene fra de uavhengige utredningene om luftspenn eller sjøkabel i Hardanger. Det er bra at folk har engasjert seg og at Regjeringa har brukt god tid på å innhente kunnskap og ekspertutredninger om området. Nå trenger vi en framtidsrettet løsning.

AUF vil ha et samfunn som baserer seg på teknologiløsninger som skaper fornybare arbeidsplasser og som er bærekraftig i alle ledd. Da trenger vi grønn kraft og vi trenger et moderne linjenett som kan transportere kraften til markedet. AUF ønsker seg morgendagens fornybarsamfunn i dag.

Ble intervjuet av Klassekampen på nyttårsaften der jeg blant annet svarer på spørsmål om hvordan vi kan få tilbake gløden i rødgrønne prosjektet. Her kan du lese et utdrag av intervjuet;

"
- Vi har to oppgaver i 2011. For det første skal vi sikre de rødgrønnes oppslutning blant ungdom. Det gjør vi ved å vinne skolevalgene i høst. Og for det andre håper jeg vi kan bygge et skikkelig samarbeid ungdomspartiene imellom, slik at det rødgrønne alternativet kan bestå også ti-femten år fram i tid. Det er tross alt vi som skal forme framtiden, sier han.

Selv om han har stått fjellstøtt i Ap siden han var 15, ligger det rødgrønne prosjektet Pedersens hjerte nært.

- Nå går det rødgrønne prosjektet litt på repeat, og jeg har inntrykk av at de tre partiene tenker mest på seg selv. Man dyrker ikke verdien av det rødgrønne samarbeidet nok. Det har alle tre partier et ansvar for, men som største parti ligger det et ekstra ansvar på oss i Arbeiderpartiet.

I Ap omtaler man gjerne AUF som partiets salt. Pedersen har mer enn nok i saltbøssa når han skal snakke om en rødgrønn regjering som sliter.

- Vi starter debatter, men evner ikke å styre dem. Se på uføresaken. Vi kan ikke bare sende den debatten fra oss og la høyresiden overta. Vi er nødt til å bli bedre på kommunikasjon, sier han.

- Nå er du jo inne på et slags First House-spor?

- Det høres ut som svada, men politikk er for en stor del kommunikasjon. Når folk blir spurt om hva slags politikk de ønsker seg, ser vi at flertallet vil ha en rødgrønn samfunnsutvikling. Da er det kommunikasjonen som skranter. Klarer vi bare å dra sammen, er vi uslåelige.

Må løfte egne saker

- Men dere mangler vel også skikkelige vinnersaker?

- Ja, vi må bli flinkere til å løfte egne saker. Jeg skulle for eksempel ønske meg at vi fikk på plass lovfesting av lærlingplass, slik at den yrkesrettede utdanningen fikk et skikkelig statusløft. Det finnes dem som mener det er umulig å gjøre, men akkurat det samme sa man både om videregående opplæring og om barnehageplasser. Noe av problemet er at det er få av politikerne som har selv har bakgrunn fra yrkesfagene, så det blir mindre fokus på det i skoledebatten.
"

Skrevet av; Mimir Kristjansson, Klassekampen.

Kronikk i Ny Tid om konflikten mellom Israel og Palestina, på trykk 10.desember.

La det bli morgen

I november besøkte jeg Israel og Palestina og hadde møter med det israelske arbeiderpartiet og Fateh. Vi er på nytt inne i en skjebnetid for fredsprosessen. 2011 blir året vi kan – mot alle odds – få på plass en varig fredsavtale, eller året da det internasjonale samfunnet blir tvunget til å se på andre virkemidler for å få slutt på den ulovlige okkupasjonen.

“La det bli morgen” heter en bok skrevet om livet som arabisk minoritet i Israel. Tittelen oppsummerer det mange av oss føler for det palestinske folket og konflikten i midtøsten.

Første gang jeg fikk besøke Israel og Palestina var i 2006. Det var samtidig som krigen mot Libanon. Da vi var inne på vestbredden fikk vi beskjed av det norske representasjonskontoret om å forlate området. De ventet en israelsk militæraksjon. Våre nye palestinske venner måtte bli igjen. Seinere det året besøkte vi Gaza. Det var første gang på mange år at vi fikk slippe inn, og det skulle bli siste gang på lang tid. Jeg husker ydmykelsen vi opplevde gjennom de israelske sikkerhetskontrollene på grenseovergangen. Som palestinerne måtte leve med hver dag den tida hvor grenseovergangene var åpne. Og jeg husker alle de sønderknuste husene. Et fattig folk som jevnlig var blitt bomba av israelske kamphelikoptre skulle snart oppleve borgerkrig og en ny voldsom krigføring fra det mektige Israel. Fra da jeg første gang besøkte Palestina og Israel og fram til i dag har den ekstreme høyresiden i israelsk politikk vunnet valg, bosettingene har vokst, palestinerne i Jerusalem har fått det enda mer vanskelig, muren har blitt lengre, Gaza har blitt omgjort til verdens største fengsel, unge palestinere på vestbredden er satt i fengsel av Israel uten dom og palestinsk økonomi har blitt knust. Likevel lever palestinerne videre. De åpner nye butikker og kafeer. De fortsetter å gå på skole. De engasjerer seg i partiene. Det gir meg håp. Til tross for de overgrepene Israel begår mot palestinere hver eneste dag, og til tross for de voldsomme militæraksjonene, er det nesten umulig å knuse palestinernes håp. Tidligere statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik under andre verdenskrig; “En dag vil hatet slå ut i åpen flamme, – kanskje til en avgjørende innsats. Historien har klart vist oss, at ingen undertrykkelse av frihetselskende nasjoner er evig.”

Fredsprosessen er nå inne i en kritisk fase. President Abbas har gjort det klart at de ikke vi forhandle med Israel hvis byggingen av nye bosettinger ikke stanses. Det skulle bare mangle. Israel har vist med all tydelighet at de ikke retter seg etter internasjonal lov og rett. De bryr seg tilsynelatende stadig mindre om hva verdenssamfunnet krever av dem. Betyr det at alt håp er ute? Nei, bare spør palestinerne om det. Ingen der vil si at de har gitt opp. De har fortsatt håp om fred, at det endelig blir morgen i det palestinske landet deres.

Men det blir ikke morgen før Israel vil, eller tvinges. Og hittil er det lite som tyder på at viljen er der. Strander fredsprosessen i 2011, må nye virkemidler diskuteres. AUF vedtok på vårt landsmøte at vi ønsker en ensidig økonomisk boikott av Israel. Vi ønsker også at Norge jobber for en internasjonal boikott av Israel. Motstanderne av boikott i det politiske Norge er mange, og boikott-forslagene blir kalt naive. Mitt spørsmål er; hvor har vår politikk og holdning ovenfor Israel hittil ført oss? Når vi ser at Israel bryter alle regler i krig gang på gang, hva er egentlig naivt å tro at fungerer best? Er det å fortsette slik vi har gjort, eller er det å se på, til dels drastiske virkemidler. Jeg er overbevist om at det er på tide å tenke annerledes. 2011 må være året vi på en eller annen måte kommer oss ut av vakuumet vi har vært fanget i så altfor lenge.

Eskil Pedersen
Leder i AUF.

Noen tanker etter besøket i Israel og Palestina i november 2010.

“La det bli morgen” heter en bok skrevet om livet som arabisk minoritet i Israel. Tittelen oppsummerer det mange av oss føler når vi tenker på det palestinske folket og konflikten i midtøsten.

Første gang jeg fikk besøke Israel og Palestina var i 2006. Det var samtidig som krigen mot Libanon. Da vi var inne på vestbredden fikk vi beskjed av det norske representasjonskontoret om å forlate området. De ventet en israelsk militæraksjon. Våre nye palestinske venner måtte bli igjen. Seinere det året besøkte vi Gaza. Et fattig folk som jevnlig var blitt bomba av israelske kamphelikoptre skulle snart oppleve borgerkrig og en ny voldsom krigføring fra det mektige Israel. Fra da jeg første gang besøkte Palestina og Israel og fram til i dag har den ekstreme høyresiden i israelsk politikk vunnet valg, bosettingene har vokst, palestinerne i Jerusalem har fått det enda mer vanskelig, muren har blitt lengre, Gaza har blitt omgjort til verdens største fengsel, unge palestinere er satt i fengsel av Israel uten dom og palestinsk økonomi har blitt knust. Likevel lever palestinerne videre. De åpner nye butikker og kafeer. De fortsetter å gå på skole. De engasjerer seg.

Fredsprosessen er nå inne i en kritisk fase. President Abbas har gjort det klart at de ikke vi forhandle med Israel hvis byggingen av nye bosettinger ikke stanses. Det skulle bare mangle. Israel har vist med all tydelighet at de ikke retter seg etter internasjonal lov og rett. De bryr seg lite om hva verdenssamfunnet krever av dem. Betyr det at alt håp er ute? Nei, bare spør palestinerne om det. Ingen der vil si at de har gitt opp. De har fortsatt håp om fred, at det endelig blir morgen i det palestinske landet deres.

Jeg tror Norge kan spille en rolle. Vi har nære bånd med søsterpartiet vårt i Fateh og vi tilhører ikke stormaktsblokkene. Vi kan ikke løse konflikten alene. Men vi kan bidra med ideer og våre erfaringer fra alle de årene landet vårt og partiet vårt har engasjert seg i konflikten.

Noen bilder jeg tok på turen;

Moské, Jesu grav, palestinske skolebarn i Hebron, møte med Statsminister Fayyad og President Abbas, midtøsten-utsending Tony Blair og rasistiske skjellsord mot palestinerne.

Les også mitt innlegg om foreldrepermisjon på Dagsavisens nye meninger her

Publiserer et intervju med vår svenske søsterorganisasjon, SSU sitt medlemsblad, Frihet. Tema er fordommer, EU og oljepengene for å nevne noe.

Reformlusta i oljeriket
skrevet av Daniel Mathisen

AUF, det socialdemokratiska ungdomsförbundet i Norge, valde nyligen sin första öppet homosexuella ordförande. Nu vill förbundet driva på för nya reformer.
- Norge ska bli en röst för internationell solidaritet, säger Eskil Pedersen, ny ordförande.

Eskil Pedersen satt och tryckte i ett rum bakom själva kongresslokalen minuterna innan resultatet från valet av ny ordförande offentliggjordes. Strax därefter fick han ett sms: han hade vunnit ordförandestriden. Med två rösters skillnad.
- Jag var extremt nervös och kunde knappt sitta stilla. När resultatet väl släpptes blev jag förstås oerhört glad, men också ödmjuk inför uppgiften.
- För att visa att jag menar allvar med att leda hela förbundet valde jag att tillsätta min motståndare som vice ordförande. Dessutom kommer jag att besöka alla hundra klubbar inom ett år, säger han.

Han har tidigare varit aktiv i regionen Telemark, närmare bestämt i staden Skien, och är stolt över att vara AUF:s första ordförande som är homosexuell.
- Det är viktigt att mångfalden i Norge även avspeglar sig i de politiska församlingarna. Här i Oslo, där jag bor, är det förhållandevis tolerant men i glesbygden kan det vara väldigt inskränkt.

Hvis du er interessert i å lese mer kan du sjekke ut resten av intervjuet her

Mange reagerer kraftig på bildene fra norske pelsdyrfarmer som viser at dyr i fangenskap lider. På politisk kvarter mandag 1.november lovte jeg kamp fra AUF for at Arbeiderpartiet og det politiske Norge går inn for et forbud mot pelsdyroppdrett.

Pelsdyroppdrett er uetisk, og det er også dårlig og ulønnsom næringspolitikk, fordi vi må subsidiere driften.

Sjekk ut debatten på politisk kvarter mot landbruksministeren her; http://nettradio.nrk.no/default.php?kanal=p1

søk på “politisk” og velg Politisk Kvarter 1.november 2010.

Om en ukes tid blir det igjen fart på bloggen min. Fram til da vil jeg gjerne ha innspill fra dere på hva dere vil at jeg skal bruke bloggen til.

Hvor ofte bør jeg oppdatere bloggen?

Skal jeg skrive kortere om dagsaktuelle saker eller lengre kommentarer til saker AUF og jeg er opptatt av?

Hva synes dere om videoblogginnlegg?

Skriv inn dine kommentarer her – jeg gleder meg til mer fast blogging framover!

Når høstvinden kommer ulende rundt hushjørnene vil vi få en ny debatt i Norge, om strømpriser, tomme reserver og dårlig kapasitet i kraftnettet. Vi har en forbrukskrise i Norge. Samtidig vet vi at det bor flere hundre millioner mennesker i verden som vil få innlagt strøm for første gang i årene som kommer.

Jeg mener Norge må være med å ta ansvar for at framtidas energibehov dekkes av grønne energikilder, ikke olje, gass eller kull. Norge sitter, gjennom vår kompetanse og økonomiske muskler, på muligheten til å bli en helt i verden ñ ved å finne teknologier og peke på løsninger andre land kan adoptere.

Derfor mener jeg Regjeringen skal sette seg et hårete mål – Norge skal være fremst i verden på fornybar energi. For å vinne i konkurransen om posisjonen som verdens fremste land på fornybar energi må vi foredle det vi er gode på. Norge sitter på noen av verdens fremste kompetansemiljøer innen vannkraft og osmosekraft, samtidig som vi har konkurransekraftige miljøer innen vindkraft, blant annet gjennom Statkraft og Statoil. En fornybar revolusjon er derfor mulig!

Men ingen vil sette i gang virkelig store fornybarprosjekter i Norge, så lenge vi har alt for svake støttesystemer og andre måter å bidra til ny teknologi på. Det er ikke uten grunn at Statoil velger å etablere en kjempevindpark i Storbritannia heller enn i Norge.

Alle er for fornybar energi, og alle snakker om det. Det er på tide noen setter konkrete mål og handler. Det må være AUF. Jeg mener Olje- og Energiministeren må lage en fornybarpakke som gjør det attraktivt å både utvikle og selge fornybar kraft i Norge. Vi vil se osmoseanlegg, vindanlegg og bølgeanlegg over hele norskekysten. Vindmøller i Norge er solidaritet med verdens fattigste, fordi det er et konkret forslag for å bekjempe klimakrisa, som rammer de aller svakeste hardest.

Vi vil at norsk kompetanse og teknologi skal gjøre det mulig å dekke Afrikas kraftbehov med solkraft. Og vi vil at norsk vannkraftkompetanse skal markedføres for hele verden, så norsk kompetanse bygger de store kraftkildene for mennesker som i dag lever uten strøm over hele verden. Jeg mener AUF bør presse på for en fornybar revolusjon i Norge. Det er mulig, men bare et sterkt AUF kan få det til.