- Europautredningen er en viktig og nødvendig dokumentasjon av hvor sterkt integrert vi er i EU-samarbeidet, og viser at EØS-avtalen har tjent Norge godt. Det sier Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann, Svein Roald Hansen, etter at regjeringens Europautredning i dag la fram sin sluttrapport.

- Den alvorlige svakheten ved EØS-avtalen er det demokratiske underskuddet. Det kan bare fjernes ved å bli EU-medlem, noe det er liten stemning blant folk nå, påpeker Hansen. Han ser liten hensikt i å utrede et annet alternativ til EØS-avtalen.

- Det vi må diskutere nå, er hvordan vi kan styrke våre muligheter til påvirke politikken mens sakene behandles i EUs organer, spesielt overfor Europaparlamentet, sier Svein Roald Hansen, som er leder i Stortingets EFTA-parlamentarikerkomité – en komité som har som oppgave å overvåke EØS-avtalen

Svein Roald Hansen mener utredningen vil gi et svært godt grunnlag for en debatt om Norges europapolitikk. Europautredningen skal være grunnlag for en stortingsmelding fra om forholdet mellom Norge og EU-samarbeidet. – Jeg ser fram til regjeringens stortingsmelding og behandlingen av den i Stortinget, avslutter Hansen.

- Europautredningen er en viktig og nødvendig dokumentasjon av hvor sterkt integrert vi er i EU-samarbeidet, og viser at EØS-avtalen har tjent Norge godt. Det sier Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann, Svein Roald Hansen, etter at regjeringens Europautredning i dag la fram sin sluttrapport.

- Den alvorlige svakheten ved EØS-avtalen er det demokratiske underskuddet. Det kan bare fjernes ved å bli EU-medlem, noe det er liten stemning for blant folk nå, påpeker Hansen. Han ser liten hensikt i å utrede et annet alternativ til EØS-avtalen.

- Det vi må diskutere nå, er hvordan vi kan styrke våre muligheter til påvirke politikken mens sakene behandles i EUs organer, spesielt overfor Europaparlamentet, sier Svein Roald Hansen, som er leder i Stortingets EFTA-parlamentarikerkomité – en komité som har som oppgave å overvåke EØS-avtalen

Svein Roald Hansen mener utredningen vil gi et svært godt grunnlag for en debatt om Norges europapolitikk. Europautredningen skal være grunnlag for en stortingsmelding fra om forholdet mellom Norge og EU-samarbeidet. – Jeg ser fram til regjeringens stortingsmelding og behandlingen av den i Stortinget, avslutter Hansen.

Økende motstand mot norsk EU-medlemskap har gir de ivrigste motstanderne blod på tann. Nå angripes EØS-avtalen. Enkelte EU-motstandere har i det siste tatt til orde for at Norge skal si opp EØS-avtalen. Det er det grunn til å advare sterkt mot. Det finnes ikke noe alternativ til EØS-avtalen som kan sikre norsk næringslivs behov og nordmenns trygghet i de europeiske landene på samme måte som i dag, annet enn et fullt EU-medlemskap.

EØS-avtalen er vår viktigste internasjonale avtale. Den har vært en suksess. Den sikrer norsk næringsliv full likebehandling i EU-landenes indre marked, som kjøper 75-80 % av vår eksport. Den er vært ankerfestet for deltakelse i en lang rekke EU-programmer, om forskning, utdanning og likestilling, for å nevne noe. Den danner rammeverket for at nordmenn, på linje med innbyggerne i de 27 EU-landene, kan se hen til hele Europa for arbeid eller et sted å tilbringe pensjonisttiden. Og i de landene de måtte velge, bli behandlet som landets egne innbyggere med den trygghet det innebærer.

Alt dette settes i spill hvis Norge skulle si opp EØS-avtalen, slik EU-motstandere nå ønsker seg. Det ville ha dramatiske konsekvenser for norske bedrifter, for norske arbeidsplasser. I en verden preget av usikkerhet og økonomisk turbulens, er det ekstra viktig å holde fast ved det som gir trygghet og stabilitet. Å gi slipp på det ankerfestet EØS-avtalen er for norske bedrifter i en tid med økonomisk storm i Europa, er mildt sagt risikosport. Drivkraften blant de som vil ha bort EØS-avtalen, er ønsket om at Norge skal slippe å følge de samme reglene som EU-landene vedtar for det indre marked. Det er en illusjon å tro at vi kan beholde fordelene, men slippe forpliktelsene.

EØS-avtalen er heller ikke så firkantet som mange tror. Det er ikke to valg, ta reglene som de er, eller reservere seg. I tilfeller hvor direktivene ikke fanger opp norsk virkelighet på en god nok måte, viser det seg ofte å være rom for tilpasninger. Ett eksempel er Gassmarkedsdirektivet, der Norge defineres som et marked under oppbygging. Et annet er Tunneldirektivet, som ga oss adgang til andre sikkerhetstiltak enn nødutganger. Likestillingsdirektivet, hvor vi kunne beholde ordninger som gjør det lettere for det underrepresenterte kjønn å utøve yrket. Og sist, fornybardirektivet, hvor vi fikk en målsetting som tok hensyn til vår allerede høye vannkraftandel.

Snart får vi rapporten fra utvalget som har vurdert EØS-avtalen og våre andre avtaler med EU. Denne utredningen vil bidra til at alle kan se hvor bredt og dypt integrert vi er blitt i EU-samarbeidet gjennom de 15-16 årene som er gått siden avtalen trådte i kraft. Utredningen vil vise at vi er mer integrert i EU enn for eksempel medlemslandet Storbritannia. Da kan vi også drøfte om det er sider ved EØS-avtalen som bør endres. Det kan særlig være på den institusjonelle siden, for eksempel å sikre at vi kan få en formell kontakt med Europaparlamentet, som har fått økt innflytelse etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft. Men det endrer ikke det viktigste argumentet for EØS-avtalen, nemlig tryggheten for norske bedrifter og folks arbeidsplasser.

Svein Roald Hansen, Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann
Torgeir Micaelsen, Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann

Forhandlingene mellom Israel og palestinerne er fastlåst. Palestinerne vil derfor i høst trolig ta spørsmålet om rett til egen stat inn for FN. Regjeringen varsler nå at den vil støtte en slik resolusjon i hovedforsamlingen fortsatt at den blant annet understreker at de utestående spørsmålene må løses gjennom forhandlinger med Israel.

Arbeiderpartiets landsmøte i våres uttalte at vi støtter palestinernes kamp for en egen stat og står rede til å anerkjenne den palestinske staten.

President Abbas sa da han var i Oslo i juli, at en anerkjennelse gjennom FN ikke kommer istedenfor forhandlinger. De uavklarte stridsspørsmålene om grenser, sikkerhet, Jerusalem og flyktninger kan bare avklares gjennom forhandlinger med Israel, sa han.

Det internasjonale samfunn lenge har støttet palestinernes rett til en stat og vist til at løsningen på konflikten må komme gjennom en tostatsløsning. Nå høster de anerkjennelse for sitt styresett. IMF har sagt at palestinerne har bygget de institusjoner som trengs for å drive en egen stat.

Mens forhandlingene er helt fastlåst, intensiverer israelske sin utbygging av bosettinger på Vestbredden, og særlig rundt Øst-Jerusalem, til tross for at Sikkerhetsrådet helt siden 1980 har slått fast at denne politikken er i strid med folkeretten. Hvis utvidelse av bosettingene fortsetter, så kan det fysiske grunnlaget for en stat på Vestbredden snart være murt igjen.

Israel på sin side, argumenterer sterkt imot de palestinske planene om å gå til FN. De hevder at dette vil være et ensidig skritt, i strid med forutsetningen om at den palestinske staten skal etableres på grunnlag av forhandlinger.

De viser til at palestinerne er delt mellom president Abbas’ styre på Vestbredden og Hamas’ kontroll i Gaza. USA støtter denne skepsisen og har varslet et veto mot en FN-søknad i Sikkerhetsrådet.
En palestinsk stat kan imidlertid anerkjennes av FN selv om viktige spørsmål som grenser, Jerusalems status og flyktninger ikke er avklart. Det ble gjort da Israel ble medlem av FN i 1949. Selv om det er klare forskjeller, er det også viktige paralleller:

Den jødiske staten etablerte seg gjennom en uavhengighetserklæring i 1948. Deretter fulgte krig med nabolandene inntil en våpenstillstand etablerte de grenser som senere har ligget til grunn, selv om det fortsatt står strid om hvor endelige grenser bør gå.

FN forklarte Israel at anerkjennelse av stater og opptak i FN ikke var avhengig av at utestående grensespørsmål var avklart. Den gang var heller ikke spørsmålet om Jerusalems status og datidens flyktningspørsmål avklart. Israel mente at disse spørsmålene måtte finne sin løsning gjennom forhandlinger, men at det helst burde skje med Israel som medlem av FN. Det er det samme palestinerne nå hevder.

I 1949 var Norge både en del av FNs generalforsamling og medlem av Sikkerhetsrådet. Norge uttrykte tvil om tidspunktet for anerkjennelsen, men valgte å bygge på forsikringene israelske talsmenn ga. Norge og Island stemte for, Danmark og Sverige avsto.

Når palestinerne nå fremmer sin sak, er det også en rekke uavklarte spørsmål i forhold til Israel. De kan ikke løses gjennom vedtak av en resolusjon, men gjennom forhandlinger med Israel. Det vet palestinerne, og det vil de trolig åpent erkjenne når de etter all sannsynlighet går til FN, i tråd med hva president Abbas sa under sitt besøk i Oslo.

Om lag 120 stater har i dag anerkjent den palestinske staten.

Kampen mot fattigdom og en klimakrise er to av våre alvorligste internasjonale utfordringer og de henger sammen. Derfor vil regjeringen sikre at utviklingsbistanden bidrar til å gjøre den økonomiske utviklingen i u-landene grønnere. Slik kan vi bygge bro mellom kampen for å utrydde fattigdom og kampen for å unngå global overoppvarming.

Den sterkeste økningen i klimagassutslippene de kommende tiårene vil komme fra u-landene. Samtidig må land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika, Vietnam og andre u-land ha en sterk økonomisk vekst framover hvis de hundrevis av millioner fattige i disse landene skal få et bedre liv. For det har de krav på.
I stortingsmeldingen ”Mot en grønnere utvikling” presenterer regjeringen en lang rekke tiltak for å bidra til en grønn utviklingsstrategi, både i vår egen bistand og gjennom internasjonale organer og tiltak.
Økonomisk vekst i de fattige landene krever mer energi. Løsningen må blant annet ligge i å få en økonomisk vekst som i større grad baserer seg på andre energikilder enn de forurensende fossile. Derfor vil en større del av vår utviklingsbistand rette seg inn mot å utvikle fornybare energikilder som vannkraft og energi fra sol og vind og mot energiøkonomisering.
Det er i vår felles interesse at den økonomiske utviklingen i de fattige landene ikke må gå veien vi gikk, om forurensende produksjonsmetoder. Derfor må de få bistand, både økonomiske og teknologisk til å ta i bruk de mest moderne teknologiene. Da trengs det finansieringsmekanismer som sikrer penger til dette. Norges arbeid med skogbevaring i Brasil og Indonesia, er eksempler til etterfølgelse.
Ved siden av å redusere veksten i klimautslipp er det også viktig å ta vare på verdens naturmangfold. Et virkemiddel er å synliggjøre hvilken økonomisk verdi økosystemene representerer. Her ønsker Norge å være et pilotland for Verdensbankens prosjekt om verdifastsettelse av økosystemer.
En dreining av vår bistandspolitikk i denne retningen er et bidrag til å sikre en god sammenheng i arbeidet for å møte to av våre alvorligste utfordringer, fattigdom og truslene mot vårt klima. Å bidra til å gi fattige mennesker en bedre framtid er et moralsk spørsmål. Å forhindre klimakrisa er et spørsmål om vi skal ha en felles framtid.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

FNs sikkerhetsråd har vedtatt en omfattende resolusjon som gir legitim åpning for at medlemsland og relevante organisasjoner kan treffe “alle nødvendige tiltak” for å bekytte sivile i Libya. Det er første gang sikkerhetsrådet har gått til et slikt skritt og viser til verdenssamfunnets “ansvar for å beskytte” . Regjeringen støtter resolusjonen og legger stor vekt på oppfordringen fra Den arabiske Liga. Hvorvidt Norge blir bedt om å bidra er foreløpig uavklart. Nå er det muligheter for å gi innspill: Bør Norge delta om vi blir spurt, og i tilfelle med hva ?

Resolusjonen åpner ikke bare en å etablere en flyforbudssone over Libya, men også adgang til flyangrep mot bakkeformål. Det eneste som ifølge resolusjonen er utelukket, er en militær okkupasjon.

En hel verden fordømmer Gadaffi og håpet at opprøret i Libya skulle få samme utfall som i nabolanene Tunis og Egypt. I motsetning til i nabolandene, grep opprørerne i Libya til våpen og åpnet derfor å bli møtt med våpen. I realiteten er landet i en borgerkrig.

De militære aksjoner som nå trolig kommer, må innrettes mot å beskytte sivile. For å legge press på regimet, vil andre tiltak, som økonomiske sanksjoner, politiske tiltak, full isolasjon av regimet og etterforskning fra den internasjonale straffedomstolen, være viktig.

Vår utenriksminister har lagt stor vekt på at militære tiltak som FN-resolusjonen nå åpner for, har støtte i regionen og de arabiske landene, slik den nå har fått. Vi kan ikke en gang til komme i en situasjon der vesten uten bred støtte regionalt, griper inn i et muslimsk land.

Disse forutsetningene er nå på plass. Hva bør så Norge bidra med om vi blir spurt?

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

De årelange bestrebelsene for å få til en fredsavtale mellom Israel og palestinerne er inne i noen skjebnemåneder. Tidsfristen for å enes om en fredsløsning og etablering av en egen stat for palestinerne, som president Obama, statsminister Netanyahu og president Abbas ble enige om i september i fjor, er et drøyt halvår unna.

Vi i Stortingets utenriks- og forsvarskomité besøkte nylig Jordan, Vestbredden og Israel. Dette ga oss innblikk i en situasjon hvor det er behov for mer politisk lederskap, mer politisk vilje og mer politisk mot til å bygge opp under de moderate kreftene og tøyle ekstremistene, som finnes på begge sider i denne konflikten. Forhandlingene som startet, er avbrutt. Grunnlaget for en avtale som i realiteten trekker opp løsningen på alle de vanskelige spørsmålene, ligger i skuffen fra forrige forhandlingsrunde.

Det er ro og stabilitet på Vestbredden. De palestinske myndighetene samarbeider med israelerne om sikkerheten. President Abbas arbeider for å overvinne splittelsen på palestinsk side. Hamas må stanse islamiseringen på Gaza og velge om de vil være et redskap for palestinernes sak eller om de skal være en brikke i Irans spill i regionen.

Palestinernes statsbyggingsprosjekt er praktisk talt fullført på Vestbredden, med godkjenningsstempel fra Verdensbanken. Det er tillyst nyvalg på president og parlament. Spørsmålet er hva som vil skje om høsten kommer uten en løsning? Det er et scenario som bør uroe israelerne adskillig mer enn å satse på en fredsavtale med dagens palestinske lederskap på Vestbredden.

Det er uforståelig hvis Israel tror de kan bygge en varig sikkerhet på fortsatt okkupasjon og fortsatt annektering av palestinske områder gjennom nye bosettinger. Vi kan ikke tolerere at Israel river palestinske hjem og skoler på Vestbredden fordi de ikke har fått den byggetillatelse som israelerne har nektet dem. Det er også uforståelig og uakseptabelt at Israel ikke respekterer det samme organet som opprettet staten, FNs hovedforsamling.

Derfor er 2011 ikke bare et skjebneår for palestinernes ønske om og behov for en egen stat. Det er også en korsvei for Israel. Israel bør gripe den muligheten som nå foreligger. Israel må bryte ut av illusjonen om at det er militær makt som gir trygghet. Det er bare en fredsavtale og en påfølgende forsoning, som kan gi den tryggheten Israel og israelerne også har et legitimt krav på.

Av Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

EØS-avtalen må oppdateres for at vi bedre kan ivareta våre interesser etter den omfattende utvikling som er skjedd i samarbeidet mellom Norge og EU siden avtalen ble inngått for 17 år siden. Det er særlig tre forhold som er sentrale:
• Vi trenger en formel kanal til EU-parlamentet etter at Lisboa-traktaten er trådt i kraft og gitt parlamentet mer makt.
• Vi trenger en mekanisme som ivaretar våre interesser bedre når EU utvikler politikk på tvers av flere sektorer og hvor bare deler av politikken faller innenfor rammen av EØS-avtalen.
• Vi må avklare hvilke organer som skal utøve myndighet overfor norske aktører der hvor kommisjonen eller EU-byråene er tillagt denne myndigheten i EU-landene.

EØS-avtalen er nå gjenstand for en omfattende gjennomgang i Norge. Det samme vil skje i EU.
Bakgrunnen er den omfattende utvidelse av samarbeidet som er skjedd siden 1994. Gjennom EØS-avtalen er vi fullverdige medlemmer i det indre marked (unntatt landbruk, fisk og euro), vi er med i politi- og justissamarbeidet, forsvarssamarbeidet, samarbeidet om en felles asyl- og innvandringspolitikk og i en lang rekke samarbeidsprogrammer som dekker forskning og utvikling, likestillingspolitikk, utdanning osv.

Den største svakheten ved EØS-avtalen etter at Lisboatraktaten er trådt i kraft og gitt EU-parlamentet medbestemmelse på nesten alle områder, er at de tre EFTA-landene ikke har noen formelle rettigheter for konsultasjon med parlamentet, før beslutningene tas. Dette bør endres på, hvis EØS-avtalens intensjon med muligheter for å ivareta våre interesser i beslutningsprosessen fortsatt skal ivaretas. Vi bør for eksempel få traktatfestet en rett til å få møte komiteene i parlamentet før de sluttbehandler sakene for plenumsbehandling.

Den andre utfordringen er at EU i økende grad utformer sin politikk på et overordnet nivå som dekker flere områder. Et eksempel er klima og energipolitikken, der EU-landene er enige om målsettinger blant annet for 20 % kutt i klimautslipp og 20 % økningen i fornybar energi. Deretter fordeler de byrdene seg i mellom. Denne byrdefordelingen står EFTA-landene utenfor, noe som nå skaper komplikasjoner. Fornybardirektivet er EØS-relevant, men både Norge og Island har en langt høyere andel av sin energi fra fornybare kilder enn de mål EU-landene har satt seg. Likevel krever EU at vi skal øke fornybarandelen ytterligere. Vi må finne mekanismer som sikrer at EFTA-landene kommer sterkere inn i prosessene rundt byrdefordelingen av denne type beslutninger, slik at vårt utgangspunkt tas hensyn til.

Den tredje utfordringen gjelder den myndighet kommisjonen eller byråene gis. I noen tilfelle omfatter dette myndighet til å bøtelegge virksomhetene i medlemslandene som ikke følger regelverket. Å overføre den type myndighet til en organisasjon vi ikke er medlem av er et budd på grunnloven. Hvis vi ikke finner en strukturell løsning på dette, vil det framover bli et gnagsår i forholdet til EU. Enten må en avtale om at tilsvarende norske myndigheter får dette ansvaret og at ESA påser at det følges opp, eller så må vi legge dette ansvaret til ESA, EFTAs eget overvåkningsorgan.

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

EØS-avtalen må oppdateres for at vi bedre kan ivareta våre interesser etter den omfattende utvikling som er skjedd i samarbeidet mellom Norge og EU siden avtalen ble inngått for 17 år siden. Det er særlig tre forhold som er sentrale:
• Vi trenger en formel kanal til EU-parlamentet etter at Lisboa-traktaten er trådt i kraft og gitt parlamentet mer makt.
• Vi trenger en mekanisme som ivaretar våre interesser bedre når EU utvikler politikk på tvers av flere sektorer og hvor bare deler av politikken faller innenfor rammen av EØS-avtalen.
• Vi må avklare hvilke organer som skal utøve myndighet overfor norske aktører der hvor kommisjonen eller EU-byråene er tillagt denne myndigheten i EU-landene.

EØS-avtalen er nå gjenstand for en omfattende gjennomgang i Norge. Det samme vil skje i EU.
Bakgrunnen er den omfattende utvidelse av samarbeidet som er skjedd siden 1994. Gjennom EØS-avtalen er vi fullverdige medlemmer i det indre marked (unntatt landbruk, fisk og euro), vi er med i politi- og justissamarbeidet, forsvarssamarbeidet, samarbeidet om en felles asyl- og innvandringspolitikk og i en lang rekke samarbeidsprogrammer som dekker forskning og utvikling, likestillingspolitikk, utdanning osv.

Den største svakheten ved EØS-avtalen etter at Lisboatraktaten er trådt i kraft og gitt EU-parlamentet medbestemmelse på nesten alle områder, er at de tre EFTA-landene ikke har noen formelle rettigheter for konsultasjon med parlamentet, før beslutningene tas. Dette bør endres på, hvis EØS-avtalens intensjon med muligheter for å ivareta våre interesser i beslutningsprosessen fortsatt skal ivaretas. Vi bør for eksempel få traktatfestet en rett til å få møte komiteene i parlamentet før de sluttbehandler sakene for plenumsbehandling.

Den andre utfordringen er at EU i økende grad utformer sin politikk på et overordnet nivå som dekker flere områder. Et eksempel er klima og energipolitikken, der EU-landene er enige om målsettinger blant annet for 20 % kutt i klimautslipp og 20 % økningen i fornybar energi. Deretter fordeler de byrdene seg i mellom. Denne byrdefordelingen står EFTA-landene utenfor, noe som nå skaper komplikasjoner. Fornybardirektivet er EØS-relevant, men både Norge og Island har en langt høyere andel av sin energi fra fornybare kilder enn de mål EU-landene har satt seg. Likevel krever EU at vi skal øke fornybarandelen ytterligere. Vi må finne mekanismer som sikrer at EFTA-landene kommer sterkere inn i prosessene rundt byrdefordelingen av denne type beslutninger, slik at vårt utgangspunkt tas hensyn til.

Den tredje utfordringen gjelder den myndighet kommisjonen eller byråene gis. I noen tilfelle omfatter dette myndighet til å bøtelegge virksomhetene i medlemslandene som ikke følger regelverket. Å overføre den type myndighet til en organisasjon vi ikke er medlem av er et budd på grunnloven. Hvis vi ikke finner en strukturell løsning på dette, vil det framover bli et gnagsår i forholdet til EU. Enten må en avtale om at tilsvarende norske myndigheter får dette ansvaret og at ESA påser at det følges opp, eller så må vi legge dette ansvaret til ESA, EFTAs eget overvåkningsorgan.

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

Ja, vi trenger nye kommunegrenser mange steder i landet. Den viktigste grunnen er en fornuftigere og mer miljøvennlig bruk av arealene. Den nest viktigste er bedre kvalitet på tjenestene. Skal vi få til det, må antall innbyggere telle mer og antall kvadratkilometer mindre i det kommunale inntektssystemet. Men la oss ikke tro på teoretikerne som forteller oss at det er milliarder å spare på færre og større kommune, for det er helt feil.

Det var helt riktig å slå sammen kommunene i Fredrikstad-distriktet, i Sarpsborg-distriktet, i Hamar og Arendal. Gevinstene ligger først og fremst i en mer rasjonell bruk av arealene. Næringstomter og boligtomter kan sees i en større sammenheng i stedet for at 4-5 kommuner skal konkurrere seg i mellom. Kvaliteten på mange tjenester blir bedre, ikke minst innen forvaltningen av bygningsloven, innen barnevern, sosial- og helsetjenester. Økonomisk ligger imidlertid den største besparelsen på innkjøp fordi kommunen blir en større kunde.
Utgangspunktet for sammenslutningene for 20 år siden var de inneklemte byers mangel på plass. Dette problemet eksisterer fortsatt mange steder. I disse områdene bør kommuner slås sammen. Det vil gi en mer fornuftig arealbruk i områder, hvor flere kommuner utgjør ett arbeids- og boligmarked og ett sosialt og kulturelt lokalsamfunn.
Dette er en mer fornuftig tilnærming enn å skulle tegne det kommunale norgeskartet på nytt ut fra en forestilling om et minste innbyggertall i hver kommune. Det å slå sammen folkefattige, men arealrike kommuner hjelper lite på problemene med manglende kompetanse og fagmiljøer innen tjenester som barnevern, psykiatri eller rusomsorg. Det problemet må løses på andre måter, f eks kjøp av tjenester fra nabokommunen.
Det er ett stort hinder for å få i gang en kommunesammenslutning ut denne tankegangen, nemlig inntektssystemet. Selv med de justeringer som er gjort de siste årene, er inntektssystemet i alt for stor grad tilpasset folkefattige, men arealrike kommuner. Det er lagt altfor stor vekt på avstander og for lite på antall mennesker i dagens inntektssystem.
Dette er også grunnen til at det er lite å spare på å slå sammen kommuner, selv om den nye kommunen får et mye høyere folketall. Det som virkelig koster i en kommune er skoler og eldreomsorg, samt helse- og sosialtjenester. Dette endres i veldig liten grad gjennom kommunesammenslutninger. Noen rådmanns- og ordførerlønninger og færre politiske organer monner lite i den store sammenheng.
Derfor må diskusjonen om en bedre sammenheng mellom folketall og oppgaver i kommunene også omfatte inntektssystemet. Folkerike kommuner er i dag underfinansiert. Fredrikstad har en befolkningssammensetning på linje med en gjennomsnittskommune, men bare 94-95 % av de inntektene som trengs for å betjene sine innbyggere. Dette kan ikke fortsette, hvis vi stadig skal flytte flere oppgaver til kommunene.
Så får vi finne spesielle løsninger for innbyggerne som bor i de områder av landet, hvor kommunene uansett kommunegrenser vil ha mer plass enn innbyggere. Det vil uansett gjelde et lite mindretall av landets befolkning og de skal også ha så gode tjenester som det er mulig å gi, der de bor.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Forslaget fra PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken om at Nobelkomiteen bør ha bør ha en eller flere medlemmer som ikke har politikken som bagrunn er et klokt forslag, og faktisk det som har vært det normale i hele etterkrigstiden.

Fra 1982 til 1990 hadde flertallet av komiteens medlemmer, tre av fem, sin erfaringsbakgrunn utenfor politikken. Det er dagens komité som utgjør unntaket. Vi må til varamannslista for å finne noen med bakgrunn utenfor politikken, NUPI-forsker Sverre Lodgaard.
Det er også slik at komiteens leder i mer enn halvparten av årene etter krigen, har hatt sin yrkeserfaring utenfor politikken: Ole Danbolt Mjøs, Francis Sejersted, Gidske Anderson, John Sanness og sentralbanksjef Gunnar Jahn, som var leder i hele 23 år.

Jeg tror det vil være klokt om Stortinget vendte tilbake til denne praksisen neste gang vi skal oppnevne medlemmer. Ett eller to medlemmer med bakgrunn fra akademia eller solid erfaring fra internasjonalt arbeid, vil kunne bidra til større forståelse for at komiteen faktisk er en selvstendig komité.

Kanskje burde Nobelkomiteen også ha medlem fra et annet land enn Norge. Det kan skape større legitimitet for dets valg. Det vil være mange kandidater blant tidligere prisvinnere, forskere eller personer med erfaring fra internasjonalt feltarbeid. FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan eller en Martti Ahtisaari, ville utvilsomt tilføre komiteen ekstra tyngde og autoritet. Det er ingen hindringer for dette, testamentet gir ikke andre føringer enn at det skal oppnevnes en komité med fem medlemmer.

Fredsprisen er en politisk pris, derfor må det være tung politisk kompetanse i Nobelkomiteen. En komité bare av utenrikspolitiske ”eksperter” ville neppe kunnet utvide komiteens nedslagsfelt, slik Nobelkomitéen opp gjennom årene har gjort. Noen vil kanskje mene det hadde vært en fordel. Men hvis Nobels testamente skulle vært tolket for bokstavelig, ville vi nok i mange år stått uten kandidater.

Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet ble undertegnet i Murmansk onsdag 15.september. Dermed er en nær 40 år lang grensetvist løst. Undertegningen er en historisk milepæl. Avtalen vil løse det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland gjennom flere tiår og er regjeringens viktigste utenrikspoliske resultat. Når grensen nå ,er trukket, åpner det seg et hav av muligheter for å utforske og utnytte ressursene i dette enorme havområdet.

Avtalen regulerer samarbeid om utnyttelse av mulige grenseoverskridende petroleumsforekomster i disse havområdene.
– Avtalen om avgrensningen styrker vårt naboforhold til Russland og bidrar til forutsigbarhet og stabilitet i området. Den sender et viktig signal til resten av verden om hva slags region Arktis er – en fredelig region der spørsmål løses i samsvar med folkeretten. Den gjenspeiler partenes aktive rolle og ansvar som kyststater for å sikre stabilitet og styrke samarbeidet i Polhavet, sier Stoltenberg.
Avtalen innebærer også videreføring av det omfattende og gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet. Videre Grensedragningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte avgrensningsspørsmål. Arbeidet med å komme frem til en løsning har vært komplisert og tidkrevende. Den løsningen partene har blitt enige om ligger innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensning. Partene har under forhandlingene hatt en helhetlig tilnærming til spørsmålet og har dermed i tillegg til linjens gang, hatt omfattende drøftelser blant annet om fiskeri- og petroleumsvirksomhet.
Avtalen markerer sluttpunktet på en lang prosess som har pågått siden 1970. Gjennombruddet ble kunngjort under president Medvedjevs besøk til Norge 27. april i år, da den norske og russiske utenriksminister undertegnet en fellesuttalelse om at de to forhandlingsdelegasjonene hadde oppnådd tentativ enighet om avgrensingen.
Avtalen skal godkjennes av Stortinget og den russiske dumaen før den kan tre i kraft

Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet ble undertegnet i Murmansk onsdag 15.september. Dermed er en nær 40 år lang grensetvist løst. Undertegningen er en historisk milepæl. Avtalen vil løse det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland gjennom flere tiår og er regjeringens viktigste utenrikspoliske resultat.

– Avtalen om avgrensningen styrker vårt naboforhold til Russland og bidrar til forutsigbarhet og stabilitet i området. Den sender et viktig signal til resten av verden om hva slags region Arktis er – en fredelig region der spørsmål løses i samsvar med folkeretten. Den gjenspeiler partenes aktive rolle og ansvar som kyststater for å sikre stabilitet og styrke samarbeidet i Polhavet, sier Stoltenberg.
Avtalen innebærer også videreføring av det omfattende og gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet. Videre regulerer den samarbeid om utnyttelse av mulige grenseoverskridende petroleumsforekomster i disse havområdene.
Grensedragningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte avgrensningsspørsmål. Arbeidet med å komme frem til en løsning har vært komplisert og tidkrevende. Den løsningen partene har blitt enige om ligger innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensning. Partene har under forhandlingene hatt en helhetlig tilnærming til spørsmålet og har dermed i tillegg til linjens gang, hatt omfattende drøftelser blant annet om fiskeri- og petroleumsvirksomhet.
Avtalen markerer sluttpunktet på en lang prosess som har pågått siden 1970. Gjennombruddet ble kunngjort under president Medvedjevs besøk til Norge 27. april i år, da den norske og russiske utenriksminister undertegnet en fellesuttalelse om at de to forhandlingsdelegasjonene hadde oppnådd tentativ enighet om avgrensingen.
Avtalen skal godkjennes av Stortinget og den russiske dumaen før den kan tre i kraft.

91000 rapporter fra Afghanistan ligger på nettstedet www.WikiLeaks.com. Snapshots fra kamper, overvåkning, rapporter og videoer som dekker de siste seks årene av denne ni år lange operasjonen. Rapportene gir, så langt vi vet, lite nytt. Men lekkasjen vil gi næring til debattene som pågår i de 46 landene som bidrar i Afghanistan. Flere land gir beskjed om at tiden for deres tilstedeværelse snart er ute. Karzai har ikke lang tid på å vise at hans regjering er i stand til å oppfylle sin del av forpliktelsene i Kabul-erklæringen.

Lekkasjen kom uka etter Kabul-konferansen, hvor 50 utenriksministre, FNs generalsekretær og flere internasjonale organisasjoner drøftet situasjonen og utviklingen. Den femte konferansen i rekken, men den første som er holdt i Afghanistan. Et tegn på eller symbol på framgang som kan gi håp?
Konferansen befestet mer detaljert enn tidligere den nye strategien og forpliktelsene mellom afghanerne og oss andre. Kravene til den afghanske regjering om en sterkere innsats mot korrupsjonen og narkotikaproduksjon, bedre styresett, respekt for menneskerettighetene og kvinnenes stilling. Om å gi folk bedre helsetjenester og skolegang. Videreutvikle sikkerhetsstyrkene for å kunne overta ansvaret for tryggheten i lokalsamfunnene.
Vi som er der for å hjelpe den afghanske regjering til å bygge et tryggere, mer stabilt og bedre samfunn, forplikter oss til å samordne innsatsen bedre. Mellom militær og sivil innsats, og mellom de mange organisasjoner som opererer der, i dag for fragmentert. Halvparten av bistanden skal i løpet av de neste to årene gå gjennom afghanske kanaler, slik Norge allerede gjør. Det er viktig for å bygge opp lokalt næringsliv og lokalt eierskap til de skoler, veier, brønner, helsestasjoner som bygges.
Målet med operasjonen i Afghanistan er å forhindre at landet igjen skal bli arnested for terrorister, slik det var før 2001 og igjen bli en trussel mot andre land, både i og utenfor regionen. Oppgaven har vært og er fortsatt formidabel. Afghanistan er et av verdens aller fattigste land, preget av krig og konflikt i flere tiår. Et land nesten uten statsinstitusjoner, og med mektige krigsherrer og klaner, fragmentert etter folkegrupper og regioner.
Gjennom ni år er det gjort mange positive framskritt. Demokratiske institusjoner er på plass. Skoler, veier, brønner, sykehus er bygd og flere bygges. Millioner av jenter får nå skolegang. Helsetjenesten bygges gradvis ut. Dette hadde ikke skjedd uten den internasjonale militære og sivile innsatsen.
Men det er også tilbakeslag. Taliban og andre opprørsgrupper kommer tilbake som lokal maktfaktor mange steder. Sikkerhetssituasjonen er mange steder blitt verre. Kamphandlingene hyppigere og tapene store, på begge sider. Norge har mistet ni soldater.
Den militære innsatsen er nødvendig, men ikke tilstekkelig for å nå målene med vårt engasjement i Afghanistan. Det er bare gjennom en politisk løsning et varig grunnlag for et tryggere og mer stabilt Afghanistan legges. Dette grunnlaget er det bare afghanerne selv som kan skape.
I alle de 46 landene som bidrar diskuteres Afghanistan. WikiLeak-dokumentene vil gi næring til debattene. Flere land gir beskjed om at tiden for deres tilstedeværelse snart er ute. Karzai har ikke lang tid på å vise at hans regjering er i stand til å oppfylle sin del av forpliktelsene i Kabul-erklæringen.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Etter tapet av fire norske soldater i Faryab-provinsen nylig, reiser noen spørsmålet om hvorfor vi er i Afghanistan. Noen sår også tvil om motivene. Det er derfor viktig å minne hverandre om hvorfor vi er der, og hva som er målsettingene.

Norge er i Afghanistan med soldater og bistandsarbeider for å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling. Vi er i Afghanistan for å hindre at landet igjen kommer i hendene på et brutalt og undertrykkende regime. Vi er der for å hindre at landet på nytt skal bli arnested for terrorister og derved en trussel mot andre land, både i og utenfor regionen. Vi er i Afghanistan etter anmodning av FNs Sikkerhetsråd og afghanske myndigheter. Et enstemmig FNs sikkerhetsråd mente at situasjonen i landet var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. De internasjonale militære styrkene ble sendt inn i Afghanistan med et klart FN-mandat.

Det har ikke vært problemfritt å være engasjert i Afghanistan. Ting har ikke gått like fort som vi hadde håpet. Oppgaven var formidabel. Men Afghanistan var er et av verdens aller fattigste land, og preget av krig og konflikt i flere tiår. Statsinstitusjoner eksisterte nesten ikke. Den humanitære situasjonen var prekær etter år med et undertrykkende Taliban-styre.

Siden den gang er det gjort mange positive framskritt. Demokratiske institusjoner er på plass. Landet har fått en grunnlov. Skoler, veier, brønner, sykehus er bygd og flere bygges. Millioner av jenter får nå skolegang. Helsetjenesten bygges gradvis ut. Dette hadde ikke skjedd uten den internasjonale innsatsen.

Skal vi nå målet om trygghet og utvikling i Afghanistan, må konfliktene mellom opprørerne og regjeringen løses. Den kan ikke løses militært. Men uten militær tilstedeværelse kan vi ikke skape sikkerhet for sivil fremgang. Derfor er strategien nå å legge større og større vekt på å lære opp den afghanske hæren og politistyrkene, slik at afghanerne selv kan ta ansvar for egen sikkerhet skape trygghet for befolkningen.

ISAF-styrkene og den afghanske regjering utarbeider nå kriterier som skal ligge til grunn for at sikkerhetsansvaret kan overføres til afghanerne selv. Den provinsen Norge er i, kan være blant de første hvor afghanerne overtar ansvaret. Men det er utviklingen framover som avgjør om dette kan skje. Derfor går det ikke an å sette noen bestemt dato for når vi kan hente hjem våre soldater.

Vi skal hele tiden diskutere hvordan vi best løser oppgavene i Afghanistan. Men å reise debatten om å trekke oss ut, i lys av det smertefulle tapet vi nå fikk, er risikabelt. Det er nettopp det Taliban og andre av opprørerne i Afghanistan ønsker. En slik debatt kan føre til flere angrep mot våre soldater der ute. Det bør ingen bidra til.

Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.

Tapet av fire norske soldater i Afghanistan 27.juni gjør et dypt inntrykk på oss alle. Våre tanker går nå først og fremst til deres pårørende og deres medsoldater, som fortsetter sine viktige og farefulle oppgaver nord i Afghanistan.

I lys av et slikt tap, er det naturlig at man spør seg om dette er verd kostnadene. Jeg mener det viser at det fortsatt er behov vår innsats i Afghanistan.

Norge holder fast ved den strategien som nå på er lagt for vårt bidrag i Afghanistan. Innsatsen vil gradvis dreies mot opplæring og mentorering, slik at afghanske styrker i stadig større grad kan overta ansvaret for sikkerheten i landet. Dette vil også være grunnlaget for en bedre sosial og økonomisk utvikling i landet.

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet

Den israelske regjeringen er i ferd med å skusle bort de siste rester av sympati og støtte. Bordingen av sivile fartøyer i internasjonalt farvann med hjelpesendinger til Gaza endte i en tragedie. Ni drept og en hel verden i sjokkert fordømmelse.

I tre år har Israel blokkert Gaza. Etter invasjonen for halvannet år siden, er situasjonen dramatisk for 1,5 millioner mennesker. Er det dette bildet den israelske regjering ønsker å tegne av sitt land? Et land som bedriver kollektiv avstraffelse av uskyldige mennesker?

På Vestbredden lar de sine innbyggere fortsette å annektere palestinske land gjennom nybyggerkolonier. I Øst-Jerusalem fordrives palestinere og israelere overtar leilighetene. De har bygget en mur på palestinernes jord som skiller palestinere fra sitt hjem og sin jobb, fra sitt hus og sin åker.

Er målet å annektere også Vestbredden og undergrave muligheten for den to-statløsning som arbeidet for en fredsavtale forutsetter? Tenker den israelske regjering seg et land hvor israelere er i mindretall? Hvordan skal det styres, med de samme borgerrettigheter for palestinere som for jøder; eller som en apartheidstat?

Ingen forsvarer skytingen av raketter fra Gaza mot Israelske byer. Ingen forsvarer selvmordsbombere på israelske busser og torg. Men ser ikke den israelske regjering at det svar de gir, ikke gir grunnlag for fred? Hvor mye hat har ikke krigen på Gaza og blokaden sådd i de nye generasjoner som vokser opp i denne håpløsheten?

Det var mange organisasjoner som sto bak hjelpekonvoien til Gaza. Motivene kan ha vært ulike. Den israelske regjering kalte den en provokasjon. Hvis det var det som var formålet, gitt den israelske regjering rett i fella.

Israel kan ikke fortsette å heve seg over internasjonal lov og rett. Okkupasjonen av palestinsk land og blokaden av Gaza er brudd på folkeretten. Å borde sivile fartøyer i internasjonalt farvann, skyte på sivile og internere de som var på båtene, er ikke bare umoralsk, det er å bryte internasjonale lover.

Det er bare en ting som kan gi israelerne varig trygghet og det er å slutte fred med palestinerne. Det bør de starte med, før de har forskuslet den siste rest av sympati og støtte.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant Østfold Ap

Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland vil skape ny dynamikk i nord. Potensialet for nyskapning og økonomisk vekst er stort. Men også EU blir viktig politisk og økonomisk, dersom vi skal lykkes.

Det er risiko knyttet til miljø og fiskeriressurser i Barentshavet og i Polhavet, hvor delelinjen går. Interessentene er mange. Derfor må utviklingen i nordområdene være et felles ansvar, og et europeisk samarbeidsprosjekt. Med sin politiske, økonomiske og kunnskapsbaserte kraft er EU en viktig brikke for å få til stabilitet og utvikling i den nordlige regionen. Derfor har regjeringen fra første stund vært opptatt av å øke interessen for nordområdene hos våre europeiske partnere. Det bør også være i EUs interesse å sikre ro og stabilitet i nordområdene, slik at sjørutene kan utvikles og ressurstilgangen sikres.

Vår tids miljø- og klimautfordringer skaper ny interesse for Arktis. Her ser vi effektene av klimaendringene tydeligere og tidligere enn andre steder, og her kan spredningen av forurensning og miljøgifter registreres på en effektiv måte. Derfor er forskning på nordområdene internasjonalt viktig – og spesielt for Europa.

Europa er et nært og viktig marked for Norge. Dette har lenge vært tilfelle for fiskeressursene. Men EU er ikke bare avgjørende som marked for fiskeproduktene, de er også en sentral medspiller for å stoppe det ulovlige fisket i Barentshavet. Et samarbeid med EU gjør det mulig å hindre at ulovlig fangst fra Barentshavet blir ført i land i EU-havner. Dette er en viktig grunn til at det enorme ulovlige fisket er stanset. Det er med og sikre næringens vilkår i nord. Også for norsk eksport av olje og gass er det europeiske markedet essensielt.

En annen viktig side ved den europeiske dimensjonen går på sikkerhet og forholdet til Russland. Knut Frydenlund brukte bildet at Norge trengte ”ryggdekning i vest for å få handlingsrom mot øst”. Et lite land trenger allianser med vennligsinnede stater som ryggdekning i et samarbeid med en stor nabo.

For å sikre utvikling i nord, må vi etablere nordområdene som et felles europeisk samarbeidsprosjekt hvor også Russland er med. Den sikreste vei til å bevare nordområdene som et lavspenningsområde går gjennom er en stadig utvidelse av det økonomiske samarbeidet, og en integrering av Russland i det bredere europeiske samarbeidet. I et slikt bredt samarbeid, er og blir EU den avgjørende stabilisator og trygghet for utvikling.

Svein Roald Hansen, utenrikspoliisk talsmann i Ap

Når Israel nå tas opp som medlem i OECD – organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – skal en ekspertgruppe i OECD foreta en studie av hvordan økonomisk statistikk fra Israel skal skille mellom økonomisk aktivitet i Israel og israelsk økonomisk aktivitet på okkuperte områder.

Dette har Norge jobbet aktivt og målrettet for å få til i forbindelse med at Israel har søkt om medlemskap.Norge har vært opptatt av dette for at et Israelsk OECD-medlemskap og rapportering til OECD ikke skal ha noen innvirkning på sluttstatusforhandlingene om grensedragning i de okkuperte områdene.

I vårt innlegg i OECDs rådsmøte, der det ble besluttet å invitere Israel, understreket derfor Norge at Israels inntreden i OECD gjelder for dagens Israel innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser – det vil si innenfor grensene fra før 4.juni 1967.

Også Sveits, Tyrkia, Island og Mexico var i sine innlegg i Rådet klare i sin omtale av Israels grenser. 22 av OECDs 31 medlemsland understreket dette, med klar referanse til grensene fra før 4. juni 1967.

Mandag 3.mai fyllte EFTA 50 år. Selv om vi er få medlemsland, Sveits, Island og Liechtenstein i tillegg til Norge, er EFTA fortsatt viktig. Det er gjennom EFTA norsk næringsliv får bedre tilgang til nye og voksende markeder utenfor Europa gjennom et nettverk på 20 frihandelsavtaler. Utfordringen nå er å sikre at også frihandelsavtalene bedre ivaretar miljøhensyn og hensynet til arbeidstakerrettighetene i land vi samhandler med.

EFTA ble dannet for 50 år siden, som et svar på EU-samarbeidet. De “indre seks” dannet EU, de “ytre” syv dannet EFTA: Storbritannia, Norge, Sverige, Danmark, Østerrike, Sveits og Portugal.

Siden har noen kommet til, og mange forlatt EFTA til fordel for EU-medlemskap. Slik har EFTA blitt til og endret seg som en refleks av utviklingen i EU.

EFTA har vært viktig for Norge. Uten EFTA, ville vi ikke hatt en EØS-avtale med EU. Den ble forhandlet fram, da Sverige,Finland og Østerrike fortatt var medlemmer.

Det var EFTA-samarbeidet som skapte den økonomiske integrering i Norden, som de nordiske land selv ikke maktet å bli enige om.

I dag er EFTA vårt redskapfor å skape bedre markedsadgang i nye og voksende markeder. Det forhandles med India, Kina og Russland.

Den politiske utfordrende oppgaven er å finne mekanismer som sikrer at frihandelsavtalene også kan bidra til å styrke hensynet til miljø og klima, og arbeidstakerrettigheter i tråd med ILO-konvensjonene. EFTA har i gang en bred utredning om dette, som skal legges fram til ministermøtet i Island i slutten av juni.