Nominasjonskomiteen består av Trond Olufsen (leder), Anne Jenny Archer, Oddbjørn Aannestad, Gine Tangerud og Kai Johansen

Her finner du informasjon om nominasjonsprosessen i Kongsberg Ap

Les nyheten på laagendalsposten.no

I dag våkna vi opp til det faktum at 4 norske menn har omkommet i krigen i Afghanistan. Simen Tokle, Christian Lian, Trond A. Bolle og Andreas Eldjarn ble drept 27. juni 2010. 4 menn i sin beste alder er drept av en effektiv veibombe som rammet dem da de var ute for å snakke med lokale Afghanere. 4 familier har mistet et kjært medlem. Soldater har mistet gode kamerater. Norge har mistet 4 helter, som alle døde i strid for å trygge vår sikkerhet. Til sammen 9 norske soldater er nå drept i Afghanistan. Det er en tung dag for oss alle.

Jeg var i Afghanistan i april. Der besøkte vi de norske styrkene i Meyhmane og i Mazar-E-Sherif. Vi var ute i Camp Griffin hos innsatsstyrkene. Kjente på soldatlivet og snakka med mange av dem. Jeg ble mektig imponert over våre styrker. Når jeg kom tilbake skrev jeg blant annet dette:

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.
Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes

De norske bidragene til og i Afghanistan er viktige. Hovedmålet er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.

Opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er dyrt, krevende og risikofylt og krever at vi vil stå midt i striden sammen med afghanerne. Spørsmålet vi alle stiller oss er om det er ønskelig og om det nytter? Og om det er verd det. Og svaret er ja på begge spørsmålene, også på en dag som i dag.

Så spør noen: Skal vi ikke snart trekke oss ut?

Jeg vil si: Det er for tidlig å snakke om en exit strategi. Og hvorfor? Jo fordi ustabilitet i Afghanistan gjør det mer utrygt her hjemme. Likevel er ikke hovedspørsmålet i Afghanistan enten “flere soldater til Afghanistan” eller “hent troppene hjem”. Den virkelige målestokken på om vi lykkes er i hvilken grad vi klarer å bygge samfunnet stein for stein i nær allianse med afghanere selv. For det er afghanerne selv om må ta ansvar for den varige politiske løsningen. Dette tar tid.

Så hva bør Norge bidra med?

Utdanning og heletjenester vil fortsatt utgjøre hovedsatsningsområde for den sivile innsatsen. Alt begynner der. Det norske militære nærværet vil gradvis videreutvikles for bedre å sette afghanske sikkerhetsstyrker til selv å ta lederansvaret for sikkerheten. Dette er viktig

Et godt fungerende politi- og justisvesen er avgjørende. Norge har her økt sitt bidrag

Det er 1,7 millioner registrerte flyktninger i Pakistan og omtrent 1 million i Iran. Det gjøres en stor innsats for disse flyktningene med norsk støtte, og brukes mye ressurser på gjenbosetting og reintegrering. En varig løsning med Afghanistans naboland, som gir varig stabilitet i regionen må på plass.

Menneskerettighetene er under press i Afghanistan. Et sterkt demokrati må bygges nedenfra. Og hvis det er noe som bekymrer meg så er det at demokratiet ikke får varig feste i Afghanistan. Rettsystemet er svakt, institusjonene mangler, og korrupsjonen flommer. Kvinner og barn mangler grunnleggende rettigheter. Det er viktig å stille krav til president Karzai om å ta fatt i dette.
Verden kan ikke leve med og ikke lykkes i Afghanistan denne gangen. Aller minst det afghanske folk.

Det krever en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Innsatsen har så langt, vært fragmentert og for kortsiktig. Dette må det tas tak i gjennom det internasjonale samfunnet og Norge har vært en pådriver for bedre koordinering og samordning.

Vi må forbrede oss på at det kommer til å ta tid.

Her kan du lese hele innlegget mitt fra april

Her kan du lese diktet jeg skrev etter kransnedleggelsen ved minnetavlene i Afghanistan:

Lørdag 21. august kl. 11:30 til 15:00, Folkets Hus, Oslo
21. august inviterer Arbeiderpartiene i Akershus, Buskerud, Østfold og Oslo til minikonferanse for unge medlemmer og politisk interesserte.

Vi samler unge krefter frem mot valget i 2011, og håper du vil sette av et par timer for å bli bedre kjent med Arbeiderpartiet!

Jonas Gahr Støre, Tonje Brenna og Marianne Marthinsen er blant de som vil dele sine erfaringer med oss.

Etterpå blir det en matbit og uformell quiz på Mono for de som ønsker det.

Arrangementet er gratis og åpent for alle interesserte.

Og bare så det er sagt; ung er man så lenge man vil.

Har du noen spørsmål eller vil melde deg på, gjør det enten her på mittArbeiderparti eller ta kontakt med Edina i Buskerud Arbeiderparti på 32 21 77 12 eller 47 06 37 36. Vel møtt!

Vil du være med på morsom skolering på Sørmarka! Nå har du sjansen!

Kongsberg Arbeiderpartis medlemmer kan søke om å delta. Det hadde vært fint hvis noen av våre medlemmer gjorde det! Du finner mer informasjon her

Les mer om vårt årsmøtevedtak i Laagendalsposten

Gjennom et slør kan jeg se deg
Naken, verdig og sterk
Blikket ditt roper imot meg
Kom, la meg stagge din verk!

For kroppen min smerter av sviket
Av avmakt og sinne og skam
Jeg luter meg sammen og skriker
Mens du strekker ut din arm

Stille og taust tar jeg mot din
Brennende kropp imot min
Tårene mine er ekte
Kjærlighet min medisin

Sakte du kysser min skulder
Varsomt du kjærtegner hud
Bli hos meg, møt meg og elsk meg!
Bekreft meg som jeg er din GUD!

Alt dette gjør du og sakte
Jeg gjenvinner livets kontroll
For tårene mine de vakte
Elskov og glede og sorg

For lever jeg kun gjennom deg nå?
Eller har jeg verdi for meg selv?
Jeg spør deg, du smiler og sier
Det må du finne ut selv

Takknemmelig ser jeg imot deg
Klok som du er, god og trygg
Jeg forstår at min bør er min bør
Og stolt kan jeg rette min rygg!

Selvtillit

Tillit selv

Selv hittil

Til hit selv

Gir

selvtillit

Finanskrisen minnet oss om hvor liten verden er blitt. 80% av vår eksport går til Europa. Gjeldskrisa i Hellas og andre europeiske land kan bety fallende etterspørsel for norske varer.

17 oljemilliarder fases ut av budsjettet noe som demper presset på krona og på norske renter. At vi prioriterer orden i økonomien betyr alt for konkurranseutsatte arbeidsplasser i Buskerud. Det betyr også alt for å sikre offentlige tjenester på sikt, fordi det er arbeidsplassene og inntektene fra industrien som finansierer velferden.

50 000 er ansatt hos tjeneste- og utstyrsleverandører til maritim og offshoreindustrien. Mange av dem bor og jobber i Kongsbergregionen. Når det er store problemer innen verftsindustrien kan det bety lavere etterspørsel på leveranser i offshoreindustrien i Buskerud. Selv om jeg i dag gleder meg stort over dagens nyhet på www.laagendalsposten.no at FMC sender permitterte på jobb er ikke krisa over.

En egen tiltakspakke for verft- og leverandørindustrien som kommer i RNB er derfor viktig også for oss her opp på berget.

Styrkingen av Innovasjon Norges låne og tilskuddsordninger og GIEK gjør at det blir omstillingsmuligheter for bedrifter som sliter.

Avgiften på søppelforbrenning, som blir borte fra 1 oktober, kan bidra til at det blir mer lønnsomt og attraktivt å satse på fjernvarme. Søppel gir miljøvennlig energi og forhåpentligvis blir det nå lønnsomt å bygge ut på Follum.

Penger til økt vedlikehold på Bergensbanen er bra. På Drammensbanen er det lagt opp til økt vedlikeholdsarbeid gjennom statsbudsettet for 2010. Nye dobbeltspor på strekningene Lysaker – Sandvika på Drammensbanen er finansiert og det planlegges buss for tog en måned i sommer"

Mine refleksjoner etter turen til Afghanistan med Utenriks- og Forsvarskomiteen: Du kan lese og kommentere her

En mor
En far
Har ofret det kjæreste de har
Til oss alle
For oss alle

Sitt barn
Sitt eget barn

Jeg kjenner det i kroppen
Kjenner en smerte så intenst
Bare av tanken
Og vet at ingen ord er store nok
Til å romme
Evighetens sorg
Likevel

Takk

Ei uke i Afghanistan. På flyet som skal ta meg til Mazar-e-Sharif er jeg spent. Jeg gleder meg til å lære mer om både det militære nærværet og den sivile innsatsen. Til å kjenne på luktene og snakke med folk. Mye folk, så mange som mulig.

Når jeg nå er hjemme igjen er jeg nøktern optimist om Afghanistans fremtid. Hvis afghanske myndigheter selv lykkes, lykkes også vi. Hvis ikke er vår innsats nyttesløs. Pakistan må også bidra til fred og forsoning i Afghanistan. Det blir ingen løsning uten at de er med. Det hviler et stort ansvar på afghanistans store nabo.

Jeg tror det er mulig å lykkes. Men det kommer til å bety tap av menneskeliv i krigen mot opprørerene og for afghansk frihet. En frihet de også ønsker selv og som gir et tryggere Norge.

Afghanistan er et vakkert land. Til og med i Kabul, der kloakken og søppel flyter i gatene, er naturen nær og påfallende. Høye snødekte fjell som stikker opp mot himmelen er både ugjestmilde og vakre. Elver som renner ned fra fjellvannene gjør at noe av det hotteste du nå kan gjøre med mye penger, er å fiske i Afghanistans elver.

Norge har flotte og engasjerte mennesker i Afghanistan. Jeg har blitt enda mer imponert når jeg har truffet dem. Soldater som hver dag utsetter seg for farer i krig mot opprørere og som av og til tar liv, lar samtidig skjegget gro for lettere få kontakt med lokalbefolkningen. Det vitner om høy arbeidsmoral og evne til refleksjon.

Jeg er utrolig stolt. Både av våre styrker og av det norske sivile bidraget. Soldater, som også fungerer som lærere, jobber sammen med den afghanske hæren i krigen mot opprørere. Ansatte på ambassaden som hver dag kjenner på hvordan det er å bo i en festning med begrenset bevegelsesfrihet. Måtte vi lykkes! Måtte vi virkelig lykkes!

Det militære bidraget trappes opp internasjonalt. Jeg forstår godt behovet for økte styrker. Spesielt i sør er situasjonen kritisk. 40 000 ekstra soldater er nå på veg til Afghanistan. Det er riktig strategi. Norge bidrar mye i forhold til størrelsen på vårt forsvar. Vi bidrar også mye sivilt. Det skal vi fortsette med.

Det er behov for bedre sivil innsats i Afghanistan fra det internasjonale samfunn. Og den bør bli tydeligere i sine prioriteringer. Afghanske politikeres prioriteringer må ligge som utgangspunkt for den internasjonale innsatsen. Men vi bør få raskere utvilkling på sivil side etter at sikkerheten er skapt. Derfor må vi ha godt samarbeid mellom militære og sivile myndigheter i Afghanistan. Det er ikke bra for noen dersom de militære sikrer et område og at det i etterkant av dette ikke fylles på med helsetilbud, utdanning, veier og demokratiutvikling. Dette krever både tydelige ansvarsforhold men også pragmatisme.

Afghanistan er definitivt ikke Norge. Afghanere skal heller ikke bli til nordmenn. Tvert imot, de må få utvikle sitt eget samfunn og forsones på sine egne premisser. Men til det må vi i lang tid framover tilby vår støtte og hjelp.

Det var som en intens tornado
Jeg hadde hørt om dem
Men aldri trodd jeg skulle være midt i en
For tornadoer oppstår ikke her i det kalde nord

Men den kom altså
Og jeg ble tatt
Løftet opp av noen vanvittige G krefter
Kastet rundt
Dratt i stykker
Livredd
I et totalt kaos

Jeg var hel nok til å lappes sammen

Etter den kastet meg ut av sitt øye og pissa på meg
Rullet den videre
Vakker, kåt og ensom
For å herske

Den nederlandske forfatteren den Doolard sa engang:
”Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for ens medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn en selv. Hver eneste en av oss er en Atlas, hvert enkelt menneske bærer jorden på sine skuldre”

Mye er rett i det den Doolard sa. Stopper vi å bry oss om hverandre og respektere hverandre mister vi alt.

Utenrikspolitikken er av og til luftig og svevende. Det handler om å sette politiske mål, gjennomføre møter, vedta resolusjoner, delta i prosesser og ha evnen til å kompromisse og styre i en stadig mer sammenvevd verden. Politikken skal ivareta norske interesser i utlandet men handler også om mer. Det handler om å bidra utover den personlige vinningen, utover egeninteressen. Den handler om et engasjement om å ville gjøre en forskjell i verden.

Av og til har jeg tenkt om utenrikspolitikken at den er vanskelig tilgjengelig og at det er vanskelig å engasjere folk flest. Men der har jeg tatt feil. Sist gang jeg ble minnet på dette var på onsdag når jeg hørte om kua ”Miss Norway”.

Kua ”Miss Norway” var den første kua som ble gitt en ugandisk familie gjennom sosialt entreprenørskap, og er et eksempel på hva folks engasjement bidrar til. Innsamling av 4000 norske kroner gjort av engasjerte kvinner i Telemark, ga en Ugandisk familie ei ku. Så enkelt kan det være. I dag er det flere misser i Uganda og ”Miss Anniken” oppkalt etter statsråd Anniken Huidfelt er en av dem. Helt fantastisk!

”Kvinner kan” er et annet eksempel på hva utenrikspolitikk kan skape i hverdagen. Gjennom folk til folk samarbeid over landegrenser kvinner imellom, skjer viktige bidrag til demokratibygging, kulturforståelse og utvikling i nå 26 land. Men ikke minst, når norske kvinner reiser ut, holder kurs, kommer hjem og deler det de har opplevd med andre bidrar det til kunnskap, det bringer glede, verdifullt engasjement og kompetanse tilbake igjen til lokalsamfunn i Norge.

Etter jordskjelvet på Haiti har vi sett mengder av konserter, innsamlinger, vaffelsalg, og annet engasjement for at folk på Haiti skal få akutt og langsiktig hjelp.

I nord ser vi hvordan relasjoner er bygd opp gjennom næringsutvikling, kulturprosjekter, og utstrakt folk til folk samarbeid. Barentsregionen er i realiteten i ferd med å bli ett arbeidsmarked. Fra 3.000 grensepasseringer i mellom Norge og Russland i 1990 reiser det i år nesten 110.000 over den norsk-russiske grensen. Russisk turisme i Norge er økende. Det som var en lukket og litt mystisk grense mellom to land, har blitt til en viktig felles region. Først og fremst gjennom folks eget engasjement.

Utenrikspolitikken er en del av hverdagen til folk i Norge. Summen av dette engasjementet gir en god plattform for norsk utenrikspolitikk. En politikk som er bredt forankret i Stortinget og i det norske folk.

Verden er inne i en svært alvorlig finanskrise og finanskrisa påvirker utenrikspolitikken. Behovet for sterkere kontroll med finansmarkedene er åpenbar. Store budsjettunderskudd i veldig mange land fører også til kutt i de nasjonale budsjettene. Dette fører til at enkelte land kutter i rettigheter til egne borgeres velferdsordninger, men fører også til kutt i bistanden til den fattige verden.

Når pengene en stat har til disposisjon reduseres er det lettere å kutte i det som på kort sikt ikke berører ens egen nasjonale befolkning. Det er en viktig erkjennelse for oss i et land som ikke har gått fri, men som har klart oss godt sammenlignet med alle andre.

Utvikingslandene lider mer av finanskrisen enn vi i vesten og er uskyldige i å ha skapt den. Når sammenliknet med finanskrisen, som startet for 2 år siden, så har land i sør Afrika hatt en mat og energikrise de siste 20 årene. Når 60 millioner arbeidsplasser kan forsvinne i verden på grunn av finanskrisen, så forsterker det en allerede urettferdig verden. Det er nok ressurser og rikdom i verden, den er bare så vanvittig skjevt fordelt.

Urettferdige handelsvilkår og en finanspolitikk i verden som favoriserer et fåtall på bekostning av de mange kan ikke forsvares. Men det er veier ut av dette. Kontroll og tilsyn med finansmarkeder, kamp mot skatteparadiser, kamp mot økonomisk kriminalitet, rettferdig handel, krav til et sikkert arbeidsmiljø, støtte til fagforeninger og et organisert arbeidsliv er viktige stikkord.

Vi trenger et sterkt og handlekraftig FN, en styrket menneskerettighetsdialog og en styrkning av basis helse og utdannings bistand i verden.

En global verden krever globale løsninger. Teknologi, kommunikasjon, handel, utdanning, kapital, arbeidsmarked, religion. Alt er internasjonalt og folk flest bor i Kina og India. Utenriksministeren brukte mye tid på Kina i sin redgjørelse og jeg støtter fokuset på Kina som et svært viktig land for Norge og norske interesser.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask endring. Norge skal være en pådriver i kampen mot fattigdom og for menneskerettigheter, i internasjonalt miljøarbeid, bidra til å bygge en bedre og mer rettferdig organisert verden, samt til å forebygge og løse konflikter. Vi skal prioritere de områdene vi kan gjøre en forskjell. En stor oppgave for et lite land.

Men all politikk er lokal. Det er viktig at det norske folk kan bidra og at vi legger til rette for folk til folk samarbeid over landegrenser. På den måten kan norsk folkelig engasjement bli til flere ”Miss Norway” i Uganda

Jeg så deg i dag igjen
I soveposen din
Møkkete var du
Tannløs og ustelt
Med koppen foran deg
Samler du penger til neste dose

Vi kaller sånne som deg
Svake
De svake blant oss
Sier vi
Og tenker ikke på
At bare de sterkeste
Tåler
Livet i rennesteinen

I helgen kunne vi lese i VG fortellingen om norske Kari Ann Volden (42), som ikke får utstedt norsk pass til sine to sønner som er født av surrogatmor i India, og dermed ikke kan ta dem med hjem. Jeg kjenner medfølelse med henne. Jeg kan også forstå en enorm sterk drivkraft og ønske om å få et barn.

Men selv om jeg kan forstå hennes fortvilelse over situasjonen er det ganske navlebeskuende å skyte på norske myndigheter, for noe som er hennes eget ansvar. Det er hun som har valgt å reise til India for å bruke surrogatmor. Derfor er det også hennes ansvar og risiko for eventuelle komplikasjoner hun vil oppleve knyttet til en slik situasjon.

Bruk av surrogatmor er forbudt i Norge. Bioteknologiloven har bestemmelse som sier det er straffbart å medvirke til behandling som er forbudt i Norge. Utstedelse av pass og personnummer til barn i en slik situasjon kan i ytterste konsekvens altså være straffbar medvirkning til å bryte norsk lov. Slike situasjoner må derfor håndteres svært ryddig av norsk utenrikstjeneste.

Er jeg innhuman? Noen vil mene ja, andre synes jeg har helt rett.

Hva skal vi med nasjonale regler når folk uansett kan dra til utlandet og få gjort det de ønsker? Hva gjør vi når situasjoner oppstår i utlandet? Skal norske myndigheter alltid ordne opp? Er det realistisk? Er det ønskelig?

Norske myndigheter skal selvfølgelig hjelpe så godt de kan. Likevel går det noen grenser.

Vår utenrikstjeneste har 80 000 konsulære saker i året. Mange av dem er helt greie og er uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker. Nordmenn som begår kriminalitet i utlandet og som fengsles. Folk som utsetter seg for stor risiko med viten og vilje. Folk uten reiseforsikring som havner i problemer eller dør i utlandet. Folk på helsereise som får alvorlige komplikasjoner. Nå også nordmenn som bruker surrogatmødre som får barn som ikke automatisk regnes som norske statsborgere. Saker som alle skaper store overskrifter i mediene og stort press på både oss politikere og på utenrikstjenesten om handlig. Hva gjør vi med dem?

Det er ikke lette avveininger. Spesielt vanskelig er det når barn er involvert. Norsk utenrikstjeneste har døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel, velferdsstaten er ikke global og kan ikke fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen norsk oppblåsbar velferdsstat som du kan ta med deg på ryggen og dra. Det burde være en selvfølge å forstå det, men er det dessverre ikke.

Sannsynligvis vil saken i India løse seg gjennom adopsjon slik at barna kan være med til Norge og vokse opp her. Det er ikke noe jeg skal stille meg til moralsk dommer over. Men jeg håper saken får flere til å sjekke grundig hvordan regler er å forstå. Både når de begir seg ut på noe som har enormt vanskelige etiske dilemmaer og som norske lovgivere heller ikke har tillat i Norge. Det skal ikke være, og er heller ikke, automatikk i at det ordner seg.

Her kan du lese mer om norske regler og bioteknologi