I disse dager forklarer overlevende fra Utøya seg i Oslo Tingrett. Det er ubeskrivelige og uvirkelige historier vi får høre gjennom vitneforklaringene. Vi vil aldri fullt ut forstå den grusomme redselen og maktesløsheten ungdommene opplevde denne forferdelige dagen.

Ungdommene som forklarer seg i retten gjør voldsomt inntrykk. Tatt i betraktning de umenneskelige opplevelsene de har hatt, forklarer de seg med en beundringsmessig ro og verdighet. Hvordan greier de å framstå så rolig og fattet?

I dag forklarte Ina Rangønes Libak seg. Jeg kjenner Ina fra hennes engasjement i AUF hjemme i Møre og Romsdal. En fantastisk sprudlende, entusiastisk og dyktig ung dame med et pågangsmot som enhver kan misunne henne.

Ina ble skutt på Utøya, og fikk alvorlige skader både i bryst, armer og ansikt. Men grunnet god hjelp fra andre på Utøya, og senere på sykehuset, overlevde hun. Takk og pris for det!

Min stortingskollega, Else-May Botten, og jeg besøkte Ina på Ullevål sykehus kort tid etter 22. juli. Tross alvorlige skader og flere inngrep var Ina fortsatt Ina. Blid, positiv og omtenksom for de rundt seg. Imponerende!

Jeg leste fra Inas forklaring i dag. Den er dekt på flere nettsteder. Også på vår regionavis Tidens Krav sin nettside. Se denne lenken Hennes forklaring gjør meget sterkt inntrykk.

På tross av de store skadene hun ble påført, på tross av alle hun mistet på Utøya, på tross av alle venner som ble skadet på Utøya, så klarer Ina fortsatt å være Ina. Positiv, ærlig og med en innstilling til livet som er så beundringsverdig at det er vanskelig å finne dekkende ord. Hvordan er det mulig?

Ina og hennes venner fra AUF er mine helter. De er mine forbilder. Det pågangsmotet, engasjementet og livsgnisten de viser inspirerer meg. Ina og de andre AUFerne gir meg håp og tro på ei framtid som vil preges av unge mennesker som bryr seg. Unge mennesker som engasjerer seg. Unge mennesker som aldri gir opp å kjempe for det de tror på. Tusen takk Ina for at du er den du er. Du er min helt!

I dag, mens jeg satt på kontoret mitt på Stortinget, hørte jeg plutselig korpsmusikk. Jeg åpna vinduet mitt og nøt de kraftfulle skarptrommene og den flotte musikken. Dessverre vender kontorvinduet mitt inn mot bakgården, og jeg fikk ikke sett hvilket korps som spilte. Sannsynligvis var det vaktparaden, med blant annet Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps, som gikk sin parade fra Festningen opp Karl Johan og videre opp til Slottet.

Korpsmusikk gir meg gode vibber, og sterke barndomsminner strømmet på mens korpsmusikken taktfullt og musikalsk laget godlyd inn kontorvinduet mitt.

Jeg har et meget sterkt forhold til 1. mai. Født og oppvokst på Sunndalsøra, og som datter av to industriarbeidere, har alltid 1. mai stått sterkt i min familie. Ja, hele samfunnet besto, og består fortsatt, av familier som den jeg vokste opp i.

Da jeg var jentungen gledde vi oss veldig til 1. mai. Vi fikk nye klær. Vårklær. Vi la oss tidlig om kvelden før 1. mai – helt frivillig – fordi vi skulle tidlig opp for å få med oss salutten kl. 08.00 og deretter henge oss på morgenprosesjonen med flaggborg og korps som gikk gjennom Verksbyen der jeg bodde. Takten fra paradetrommene i korpset forplantet seg til en trygg og god følelse i magen, og de flotte, røde flaggene som vaiet i vinden fikk det til å bruse i blodet. O barndomslykke!

Senere på dagen gikk vi i ”voksentoget” i sentrum på Øra. Foran gikk korpsene og de stolte fagforeningene med flotte faner og store og mange paroler. Bak gikk foreldre og unger. Alle hadde finklær på seg.

Jeg forsto ikke så mye verken av parolene eller talene etterpå, men jeg forsto at det var viktig. Den høytidelige følelsen dette ga meg som barn har jeg fortsatt i kropp og sjel. Hver 1. mai våkner jeg stolt og forventningsfull, mens jeg nynner på kjente og kjære arbeidersanger.

I år fikk jeg igjen feire 1. mai hjemme på Sunndalsøra. Det var stor stas. Jeg hadde den store æren å få bære den flotte fana til Sunndalsøra Arbeiderkvinnelag som fyller 85 år i år.

Været var perfekt med blå himmel. Flaggene blafret i vinden både fra flaggstenger og balkonger. Det sto masse folk langs togruten og vinket til oss som gikk. Og toget hadde som vanlig flere paroler med både lokale, nasjonale og internasjonale budskap for et mer rettferdig samfunn. En fantastisk følelse av samhold gikk gjennom toget. Følelsen av tilhørighet og samhold gjør sterk.

Like sikkert som at 1. mai kommer hvert år, kommer det også surmagede utsagn fra mennesker som synes markeringen av 1. mai er noe stort tull. Jeg synes egentlig litt synd på de som ikke har opplevd det sterke samholdet og fellesskapsfølelsen markeringen av 1. mai gir.

Det er ei stolt og sterk historie arbeiderbevegelsen har å vise til. Og vi har mye å takke og hedre arbeiderbevegelsen for. Men vi har også fortsatt mye å kjempe for. Ikke minst å ta vare på rettigheter mange tar for gitt, men som vi som har levd ei stund vet raskt kan endres og raseres dersom vi får et borgelig flertall på Stortinget.

Samfunnet er stadig i endring og vi må være våkne for urett og urettferdighet. Likegyldighet er vår største fiende. Jeg er stolt over å tilhøre en bevegelse hvor samhold og solidaritet står så sterkt. Vi bryr oss om andre og vi bryr oss om hverandre. Vi skal aldri slutte å bry oss!

Korpsmusikken gir meg altså gode vibber. Gode vibber som gjør meg stolt. Gode vibber som gir følelse av tilhørighet. Gode vibber som minner meg på alt vi har å takke for, og alt vi har å kjempe for. Jeg gleder meg allerede til neste 1. mai!

I dag besøkte Justiskomiteen de nye lokalene til Nordmøre Krisesenter i Kristiansund. Målet med møtet var å få innspill til arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner.

Etter omvisningen fikk vi møte ansatte og kommunens politiske ledelse. På møtet deltok også en kvinne og en mann som på hver sin måte har vært offer for vold. De fortalte to sterke historier som gjorde dypt inntrykk på oss.

Kvinnen hadde rømt med sine to barn. Hun fryktet for livet etter lengre tids fysisk og psykisk vold fra sin mann. Hun og barna flyktet faktisk i en robåt. En dramatisk historie. På krisesenteret fikk hun omsorg og trygghet, veiledning og hjelp for å komme seg ut av det ødeleggende forholdet. Gjerningsmannen ble dømt for mishandlingen og soner nå fengselsstraff. Kvinnen var helt avhengig av den hjelpen hun fikk gjennom krisesenteret, og er dem evig takknemlig.

Mannen vi traff på krisesenteret presenterte seg som pårørende, selv om han også hadde vært offer for vold. Han var vokst opp i en familie hvor far var voldsutøver, spesielt overfor hans mor. Da mora kom seg ut av ekteskapet ble barna (som da var blitt voksne) meget lettet på sin mors vegne. Etter kort tid fikk mora seg en ny mann. Dessverre var også denne mannen voldsutøver. Sønnens kamp for å få mora ut av dette forholdet har vært tøff og vanskelig. Til slutt dro han hjem til henne og hentet henne fysisk ut av huset. Det oppsto dramatiske og voldsomme tumulter. Men han fikk henne på krisesenteret. Der fikk de hjelp videre. Mora er nå innlagt på en helseinstitusjon for medisinsk behandling. Hun er sterkt preget etter å ha levd hele sitt liv som offer for vold i nære relasjoner.

Alle som var til stede ble sterkt berørt av disse vitnesbyrdene. Dessverre er ikke disse to historiene enestående. Vi vet at mange lever i frykt i sitt eget hjem. De frykter sine nærmeste. Heimen som skal være vår trygge havn, er for mange alt annet enn trygg. Slik skal det ikke være.

Vi som storsamfunn har selvsagt et ansvar for å hjelpe disse menneskene. Og det gjør vi bedre og bedre år for år. Mange tiltak er etablert. Både forebyggende tiltak, akuttiltak og hjelp til å komme seg videre i livet. Likevel gjenstår mye. Gjennom den kommende stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner vil vi få kartlagt enda bedre forekomsten, evaluert allerede iverksatte tiltak og foreslå nye tiltak.

Men det offentlige kan ikke bekjempe vold i nære relasjoner alene. Her må vi alle vise ansvar og ta ansvar. Vi må rett og slett følge bedre med på hvordan menneskene rundt oss har det. Og dersom vi har mistanke om at noe er galt så må vi melde fra til politi eller barnevern. Og dersom vi faktisk hører eller ser at noen blir mishandlet så må vi gripe inn. Vi må vise at vi bryr oss. Likegyldighet er feighet av verste sort.

En partifelle av meg på Stortinget har skrevet et godt innlegg om dette vanskelige temaet som jeg anbefaler dere å lese på denne lenken

Fotograf Jørn Nygren

I dag hadde Bedriftsidretten markering utenfor Stortinget i forbindelse med Sykle til Jobben-aksjonen Samtidig la Regjeringen fram sin klimamelding

Vi er fire stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet som har dannet ei arbeidsgruppe for å få flere sykkelveier i landet i vårt. I dag deltok vi på markeringen foran Stortinget. På bildet fra venstre: Torstein Rudihagen fra Energi- og miljøkomiteen, Susanne Bratli fra Transport- og kommunikasjonskomiteen, Tove-Lise Torve fra Justiskomiteen og Jorodd Asphjell fra Helse- og omsorgskomiteen.

Vårt mål er å få et nasjonalt sykkelveiløft i kommende periode for Nasjonal Transportplan (NTP). Hovedargumentene for et slikt løft er at flere sykkelveier medfører at flere kan sykle (eller gå) til og fra skole, arbeid og fridtidsaktiviteter. Når flere sykler framfor å velge bil vil flere være fysisk aktive, og vi får redusert helsefarlige utslipp fra trafikken. Begge gode bidrag for å styrke folkehelsa.

Arbeidsgruppa vil framover berede grunnen for et nasjonalt sykkelveiløft i kommende NTP, blant annet gjennom et eget sykkelseminar på Stortinget, gjennom aktivt arbeid i egen stortingsgruppe og overfor Regjeringen.

Moteindustrien er big business og har stor makt. Industrien bruker et hav av penger på markedsføring fordi de vet det lønner seg. Og de fleste av oss lar oss påvirke av motebildet. Slik er det bare.

Mote, design og trender er tema som opptar folk. Det gjenspeiles i mange magasiner, ukeblad og aviser, TV-program og nettsteder. Her får moteindustrien forholdsvis stor plass. Dette bidrar igjen til å holde interessen for mote og design oppe.

Dette er selvsagt helt greit. Folk må bruke sin tid, sine penger og sitt engasjement på det de selv ønsker. Men det er noe ved deler av denne industrien jeg IKKE synes er greit. Og det er det sterke fokuset på at modellene skal være så tynne. Ja, jeg synes faktisk jeg oftere og oftere ser direkte magre og undervektige modeller. Hva skal det være godt for? Det er i hvert fall ikke godt for folkehelsa!

Vi vet at modellene er forbilder for mange. Både for unge og voksne. Jenter og gutter. Kvinner og menn. Modellene og de hotteste motehusene er også trendsettere for både skuespillere og popstjerner, som igjen er forbilder for folk flest.

Vi vet og at alvorlige spiseforstyrrelser som anorexia og bulimi er et stort helseproblem. Både for de som rammes og for samfunnet forøvrig. Enkelte hevder at disse lidelsene blant annet er et resultat av moteindustriens bruk av stadig tynnere modeller.

Jeg mener moteindustrien har et stort ansvar med tanke på det sterke kroppsfokuset industrien bidrar til. Noen tar dette ansvaret, andre ikke. Dessverre ser vi både motehus, modellbyrå og andre aktører som nærmest framelsker og dyrker undervektige modeller. En av de hotte trendene var nylig å se ut som magre, syke og livstrette narkomane. Hvor skal dette ende?

Før påske fikk jeg et tips på Twitter om en nylig vedtatt lov i Israel. Israels parlament vedtok nemlig et forbud mot bruk av undervektige modeller. Loven er ment å være et viktig signal for å stanse utviklingen med undervektige modeller i modellbransjen. Filosofien bak er at når bransjen selv ikke slutter å bruke undervektige modeller, så må det forbys. Håpet er at bransjen med dette forbudet heller vil markedsføre sine moter på sunne og friske modeller. Modeller som kan være gode og sunne forbilder, og ikke modeller som bidrar til at mennesker får spiseforstyrrelser.

Jeg vet ikke hvor stort problemet med undervektige modeller er i Norge. Dette vil jeg innhente mer kunnskap om før jeg eventuelt tar til orde for en tilsvarende lovgivning i Norge. I og med at moteindustrien er internasjonal vil nok ikke et lovforbud mot undervektige modeller kun i Israel og Norge revolusjonere motebransjen. Men det vil dra opp en viktig debatt. En debatt som kan føre til at flere land vedtar et forbud mot undervektige modeller. En debatt som kan bidra til at moteindustrien framelsker sunne og friske modeller.

Dette kan resultere i at mange av dagens og framtidens modeller slipper å sulte seg for å få oppdrag (vi vet jo at mange av modellene selv får alvorlige spiseforstyrrelser). Og sist men ikke minst, dette kan også føre til at folk flest kan ha forbilder som ikke stimulerer til spiseforstyrrelser. Altså et konkret tiltak for å forebygge spiseforstyrrelser og fremme folkehelsen i befolkningen.

Jeg er akkurat kommet heim etter en dramatisk trimtur. På en av mine faste trimrunder her hjemme i Sunndal ble jeg stående midt inne i et snøras. Det var en grusom opplevelse.

Det har vært et voldsomt snøfall de siste dagene. Men det finnes som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Så jeg kledde godt på meg og brøyta meg ut i snøføyka.

Da jeg passerte administrasjonsbygget til Statnett og Statkraft ved Sjølseng, på vei mot Nofima sitt anlegg, hørte jeg med ett et kraftig brak oppe i fjellsida. Jeg forsøkte å se oppover, men grunnet det tette snøfallet var det vanskelig å se noe som helst.

Plutselig åpenbarte det seg ei brei snøfonn som kom buldrende nedover, midt i mot meg. Jeg brukte noen få brøkdels sekunder på å bestemme meg for hvilken vei jeg skulle løpe, og la på sprang mot boligfeltet i Sjølseng. Jeg har garantert ikke løpt så fort i hele mitt voksne liv. Jeg var livredd!

Jeg klarte selvsagt ikke å løpe fort nok og trykket fra gufsen traff meg med et slag i ryggen. Jeg fikk kasta meg rundt en lyktestolpe og holdt meg fast så hardt jeg kunne. Jeg fikk ikke puste på grunn av gufsen, alt var helt hvitt og det buldret og braket rundt meg.

Jeg kunne ikke annet enn å forsøke å beholde roen, holde meg fast og håpe på at selve skredet ikke var så stort at jeg ville bli begravd. Jeg kjente at snøen pakket seg rundt oppover lårene mine, og tenkte at nå er det sikkert slutt.

Det hele var over i løpet av kort tid. Skredet kom heldigvis ikke helt ned til meg. Gufsen roet seg ned, og jeg kunne klatre ut av snøfonna og forsøke å komme meg til hektene. Det hele gikk heldigvis bra. Med et unntak. Jeg fikk en kraftig strekk i låret etter den hektiske spurten vekk fra fonna. Det kjennes ut som den vil sitte i ei stund. Men det er jo bare småtteri å regne i den store sammenhengen. Det kunne gått mye verre. Jeg slapp heldigvis med skrekken og lårstrekken.

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og forsøker å skrive av meg opplevelsen. Jeg har fortsatt litt blodsmak i munnen og adrenalinet suser ennå i blodet. Ute snør det fortsatt tett, veldig tett.

I morgen tror jeg kanskje jeg går i svømmehallen istedenfor å utfordre skjebnen langs de rasfarlige fjellsidene i Sunndal.

Det er i kommunene vi lever våre liv. Og kommunene har med årene fått ansvaret for flere og flere velferdsoppgaver. Filosofien bak er at kommunene selv er de beste til å vurdere innbyggernes behov, og dermed også å prioritere å utvikle tjenestene.

Mange mener tiden er inne til å gjøre noe med kommunestrukturen, fordi kommunene har fått enda flere og enda større oppgaver som mange kommuner ikke greier å tilby fordi de er for små. En konsekvens av dette er svært mange interkommunale samarbeid i ulike størrelser og i ulike geografiske retninger. De siste nye og store oppgavene kom med samhandlingsreformen som ble innført fra 1. januar i år.

Her forleden snakket jeg med rådmannen i Eide kommune i Møre og Romsdal. Eide har rundt 3.500 innbyggere. Han fortalte at deres kommune deltar i hele 48 ulike interkommunale samarbeid. Mange av disse samarbeidene har egen daglig ledelse og eget styre, eller driftes av andre kommuner.

Det er betimelig å spørre om hvor demokratisk det er å organisere mange av de kommunale tjenestene i interkommunale samarbeid. Ordførere og rådmenn rekker knapt annet enn å fly i styremøter og generalforsamlinger. Er det ansvarsfraskrivelse fra kommunestyrene å flytte så mange viktige beslutninger for innbyggerne våre fra de åpne kommunestyremøtene til de lukkede styrerom? Svekker ikke dette lokaldemokratiet?

Mange kommuner er altså for små til alene å kunne tilby tjenester til sine innbyggere. Nylig ble det gjennomført en undersøkelse av TNS Gallup på oppdrag for kommunenes interesseorganisasjon (KS). Undersøkelsen viste at innbyggerne i Norge vil ha færre og større kommuner. Det paradoksale er at vi ikke vil at vår kommune skal bli slått sammen med andre.

De fleste mener altså at det vil være en fordel at kommuner slår seg sammen. Videre vet vi at de fleste mener at frivillige kommunesammenslåinger er å foretrekke. Dessverre har det vært svært få frivillige kommunesammenslåinger. Kommer vi da utenom at landets kommunestruktur må settes på dagsorden av Stortinget?

Møre og Romsdal Arbeiderparti hadde årsmøte forrige helg. Der startet vi en debatt om kommunestruktur som både kommunepartiene og fylkespartiet vil fortsette fram til Arbeiderpartiets landsmøte neste år. Der vil kommunestruktur bli et sentralt tema.

Vi må ikke glemme at kommunegrensene først og fremst er et resultat av myndighetenes ønske om funksjonelle enheter som skal produsere velferdstjenester til innbyggerne. Når vi nå ser at mange kommuner er for små til å kunne gi innbyggerne det de har krav på, så mener jeg det er på tide å sette kommunestrukturen på den nasjonale politiske dagsorden. Hva mener du?

De aller fleste har meninger i den pågående debatten om asylbarna. Skal de få bli i Norge eller må de reise ut sammen med sine foreldre? Noen er for, noen er mot, mens andre slites i begge retninger og mener en dag at de bør få bli, neste dag at de bør dra, eller omvendt.

Saker med barn er alltid vanskelige og appellerer selvsagt til våre følelser. Jeg innrømmer at jeg synes det er hjerteskjærende å se og høre asylbarna som snakker flytende norsk, har masse norske venner og kun kjenner Norge som sitt hjemland, nærmest ber på sine knær om å få bli. Hvem lar seg ikke påvirke av disse historiene?

Likevel må vi etter min mening hegne om asylsinstituttet. Dersom vi innvilger mennesker asyl uten at de har behov for beskyttelse, så får vi garantert en stor økning av ubegrunnede asylsøkere som søker lykken i Norge. Dette vil undergrave asylinstituttet. Det er stor nød ute i den store verden, og mange vil naturlig nok komme til oss. Men vi kan ikke ta i mot alle som lider nød. Det skjønner alle.

I fjor ble over 600 barn sendt ut av landet sammen med sine foreldre fordi de har fått endelig avslag på sin asylsøknad. Hvorfor skal da de 450 barna, som debatten dreier seg om nå, og hvor foreldrene nekter å reise hjem, bli belønnet med oppholdstillatelse?

Er det rettferdig at de som følger norsk lov og reiser ut av Norge blir sittende med svarteper? Mens de som trosser norsk lov blir belønnet med opphold? Mener de som vil at disse 450 barna og deres foreldre skal få bli, at vi skal tilskrive de som reiste og invitere de tilbake til Norge? Eller er det greit med forskjellsbehandling?

Prinsipielt mener jeg at de 450 barna vi snakker om må reise ut av landet sammen med sine foreldre. De har ikke krav på opphold etter dagens regelverk.

Stortingsmeldingen om barn på flukt
I helga hadde mitt fylkesparti, Møre og Romsdal Arbeiderparti, årsmøte. Der var det stort engasjement i saka. Med et klart flertall vedtok fylkespartiet å be regjeringen stille disse barnas skjebne i bero, fram til den bebudede stortingsmeldingen om barn på flukt blir lagt fram. Argumentasjonen gikk på at dersom det i meldinga varsles lovendringer som vil innebære at noen av disse barna kan bli, så bør vi være så storsinnet at vi venter.

Jeg har forståelse for disse synspunktene, selv om en slik ”time-out” vil skape store forventninger, og dessverre også falske forhåpninger for mange av asylbarna, foreldrene og engasjerte lokalmiljø.

Det er ikke et urimelig krav fra Møre og Romsdal Arbeiderparti, og flere andre fylkesparti i Arbeiderpartiet, at regjeringen stiller de aktuelle asylbarnsakene i bero fram til stortingsmeldingen blir behandlet. Som stortingsrepresentant for Møre og Romsdal Arbeiderparti føler jeg meg forpliktet til å argumentere for dette synet.

Jeg ønsker flere kvinner i sentrale politiske verv. Ved sist kommune- og fylkestingsvalg ble flere formannskap konstituert uten et eneste kvinnelig medlem. Dette mener jeg er meget uheldig. Befolkningen består av halvparten kvinner og halvparten menn. Dette faktum bør også gjenspeiles i de sentrale politiske vervene. Jeg tok opp dette temaet rett etter valget høsten 2011. Les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om temaet på denne lenken

Romsdals Budstikke fulgte opp utspillet gjennom flere reportasjer om temaet, også på lederplass under tittelen Smutthullet må tettes I denne lederen fikk jeg og vår fylkessektretær en klar oppfordring til å få endret lovverket.

Denne oppfordringen har jeg fulgt opp på flere måter. Mitt lokallag, Sunndalsøra Arbeiderkvinnelag, har levert forslag til Møre og Romsdal Arbeiderparti sitt årsmøte neste helg. Du kan lese forslaget her

Essensen i forslaget er at alle parti som stiller til valg må ha valglister med minimum 40 % av begge kjønn. Der partiene har forhåndsprioritert kandidater (med stemmetillegg) så skal minimum 40 % av hvert kjønn være representert. Videre bør det vurderes en lovendring som forbyr partier som har en avklart flertallskonstellasjon i å stille enkeltlister ved konstituering av formannskapene. (Det siste benyttes av enkelte som et smutthull for å få mennene inn i formannskapene).

I tillegg foreslår vi også at det bør gjennomføres en tverrpolitisk nasjonal satsning for å motivere og skolere kvinner til å stille til valg, inkludert det å ta på seg rollen som partienes ordførerkandidat.

Jeg sitter i Arbeiderpartiets sitt likestillingsutvalg sentralt. Utvalget skal komme med likestillingspolitiske forslag til Arbeiderpartiets valgprogram for stortingsperioden 2013-2017. Jeg har også spilt inn forslaget der. I tillegg har jeg tatt opp temaet både med Arbeiderpartiets parlamentariske ledelse, leder for Famile- og kulturkomiteen på Stortinget (med ansvar for likestillingspolitikken) og leder for Arbeiderpartiets kvinnenettverk.

Dersom vi får gjennomslag for disse lovendringene, samt satsningen på rekruttering og skolering av kvinner, så vil vi garantert få flere kvinner i sentrale politiske verv. Dette mener jeg vil styrke demokratiet til det beste for landets innbyggere.

Med ujevne mellomrom diskuterer vi integreringspolitikken her i Norge. De fleste er enige om at våre nye landsmenn må lære norsk, at barna bør gå i barnehage og at både kvinner og menn må komme seg i arbeid og delta i samfunnslivet på linje med nordmenn. Slik blir minoritetene lettere en del av det norske samfunnet.

Med ujevne mellomrom diskuterer vi også likestilling og integrering. Dessverre opplever mange minoritetskvinner at praktiseringen av deres kultur og religion begrenser muligheten til å leve likestilt med menn, og at dette hemmer integreringen i det norske samfunnet.

I min hjemkommune, Sunndal, bor en engasjert og modig kvinne. Hun heter Anisa Ali Aden og kommer fra Somalia. For kort tid siden publiserte hun et innlegg med tema integrering i lokalavisa Aura Avis. Innlegget kan leses på denne lenken

Etter at innlegget kom på trykk har hun fått noen negative reaksjoner fra enkeltpersoner, spesielt fra somaliere. Hun har, også før hun skrev innlegget, måttet tåle beskyldninger som at hun er vantro, og at hun er et dårlig forbilde for andre somaliere. Det er tøft og vanskelig å stå oppreist når man opplever slike karakteristikker fra sine egne. Heldigvis har hun også fått mange positive tilbakemeldinger og støtte for sitt utspill, også fra somaliere.

Forrige uke hadde jeg besøk av Anisa og to andre somaliske kvinner på Stortinget. Disse to kvinnene fortalte historier og delte sine erfaringer som ligner mye på Anisa sine opplevelser. Alle tre bruker de mye av sin tid for å kjempe for likestilling i minoritetsmiljøene.

Disse tre kvinnene minner meg om kvinnesakskvinnene som kjempet for kvinners rettigheter her i Norge på seksti- og syttitallet. Kvinner som sto i front for kvinnekampen og likestillingskampen. Kampen for at kvinner kunne ta utdanning og komme i arbeid. Kampen for kvinners plass i politikken. Kampen for kvinners økonomiske uavhengighet. Kampen for selvbestemt abort. Kampen for at kvinnehelsen skulle tas like alvorlig som menns helse, osv., osv.

Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, er rett rundt hjørnet. Den viktigste og mest aktuelle likestillingssaka i Norge i dag er etter min mening kampen for at minoritetskvinnene skal ha samme muligheter og rettigheter som oss norske kvinner. Likestilling mellom kjønnene i minoritetsmiljøene er et viktig kriterium dersom vi skal lykkes med integreringen i Norge.

De modige kvinnene som besøkte meg på Stortinget fortjener all den støtte de kan få. De er nåtidens kvinnesakskvinner som kjemper for likestilling, med like rettigheter og like muligheter for seg selv, sine medsøstre og sine døtre. Vi må støtte de i denne kampen.

Vinterhalvåret gir tid for dagdrømming. Jeg har som folk flest mange drømmer. En av drømmene er en storstilt utbygging av sykkelveier i landet vårt. Jeg har også lyst på ny sykkel. Den gamle ble dessverre stjålet da den ble stående ulåst. Så nå sitter jeg her da, og ønsker meg både sykkel og flere sykkelveier.

Det er mange gode argumenter for å bygge flere sykkelveier. Dersom man kan få flere til å velge sykkel framfor bil vil dette fremme folkehelsen. Både fordi fysisk aktivitet som sykling fremmer helse, samt at mer bruk av sykkel framfor bil vil redusere helsefarlige utslipp til luft. Flere sykkelveier vil også forbedre trafikksikkerheten for alle de som i dag sykler langs norske veier sammen med biltrafikken, både i byer og ute i distriktene. Trafikksikre veier til skoler, arbeidsplasser eller fritidsaktiviteter er helt avgjørende for å få folk til å velge å gå eller sykle, framfor å kjøre bil.

Jeg skulle ønske det politiske engasjementet for bygging av sykkelveier var større. Det virker som det er mer prestisjefylt å kjempe om veimilliardene til motorveier, bruer og tunneler. Ikke det at det ikke er viktig, for det er det selvsagt. Men jeg føler likevel at vi politikere ikke har sterkt nok fokus på de myke trafikkantene. Verken de gående eller syklende.

Det håper jeg å få gjort noe med. Jeg har fått med meg tre partifeller og sykkelentusiaster i stortingsgruppa vår som også ønsker et sykkelveiløft. Vår ambisjon er å drive påvirkningsarbeid i egen gruppe og overfor regjeringen i arbeidet med neste Nasjonale Transportplan (NTP) for perioden 2014-2023.

Jeg håper resultatet av arbeidet blir en mangedobling av innsatsen for å bygge sykkelveier. Flere sykkelveier medfører at flere velger å sykle. Når flere sykler blir flere i bedre fysisk form. Altså godt gammeldags folkehelsearbeid. Helt i tråd med den nylig vedtatte helsereformen.

Jeg bruker forholdsvis mye av min tid på besøk rundt i landet. Det gir meg mye. Jeg lærer mye, blir inspirert og imponert. Det er fantastisk mange engasjerte og flotte mennesker i dette langstrakte landet vårt.

Nylig var jeg i Vanylven. En vakker kystkommune sør i Møre og Romsdal. I tillegg til interessante besøk til eksportrettet industri, orientering om viktige samferdselsprosjekt og besøk på det lokale lensmannskontoret, ble jeg tatt med til den fascinerende og fargerike besøksgården Hakallegarden

Som mange andre besøksgårder har også Hakallegarden ulike husdyr som barn og voksne kan se på og kose med. Beliggenheten er storslagen med havet som nærmeste nabo. Værhardt, flott og tøft!

Det var tre forhold som gjorde at jeg ble spesielt imponert og fikk Hak(all)eslepp. Innehaveren av gården, Aina Moldskred Krakset , fjøset og butikken/serveringstedet over fjøset.

Aina er et av de mest kreative, varme og optimistiske menneskene jeg har møtt. Det var en fryd å høre på hennes engasjement for familiens livsprosjekt, Hakallegarden. Det er ikke mulig å ikke tro at alt er mulig etter å ha hørt på Aina.

Fjøset var helt ulikt alle andre fjøs jeg har vært i. Eller det vil si, jeg var ikke i fjøset, men i butikken og serveringsstedet i etasjen over fjøset. Store deler av fjøstaket, som også er gulvet i butikken, var i glass. Vi kunne dermed se rett ned i fjøset hvor dyrene var. Båsene var malt i knallglade farger. Høyet hang i taket slik at blant annet alpakkaene så opp på oss da de spiste. Noe slikt har jeg aldri sett før. En helt unik opplevelse. Og det var ikke antydning til fjøslukt i andre etasje, bare så det er sagt.

Butikken, HakalleBerte, er utvilsomt den mest fargerike, innholdsrike og gladeste butikken jeg noen gang har vært i. Jeg benyttet (som vanlig) anledningen til å kjøpe noen gaver. Integrert i butikken var det et selskapslokale. Vi fikk servert nydelig kyllinggryte med tilbehør og nydelig kake. Du kan se bilder fra det nydelige måltidet på denne lenken

Jeg ble mektig imponert over Hakallegarden og den entusiasmen innehaverne viste. Vanylven kommune visste også å ta vare på kreativiteten og entusiasmen innehaverne har. Og slik må det være ute i distriktet. Kommunene må spille på lag med de som viser initiativ og tør satse. Det er som kjent ”ittj nå som kjæm tå se sjøl”. Distriktsarbeidsplassene kommer heller ikke av seg selv.

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg må tilbake til Hakallegarden. Kanskje blir det allerede til sommeren. Da får jeg oppleve mer av det besøksgården har å by på utendørs. Forhåpentligvis får jeg også med meg folk som ikke har vært der før. De vil garantert bli minst like heftig og begeistret som meg. Ta deg en tur du også, du vil ikke angre.

Rett før helga lanserte Arbeiderpartiet kampanjen «Fra land til sjø». Målet med kampanjen er å få gods fra langtransport over på båt, blant annet for å redusere klimautslippene og spare veiene for den stadig økende tungtrafikken. Både LO og Rederiforbundet støtter denne positive kampanjen.

Dersom vi skal lykkes med å få mer gods fra vei til sjø, så må de som sender sine varer og produkter oppleve at denne transporten er konkurransedyktig. Sikkerhet for å få varene frem i tide er meget vesentlig for næringslivet.

I den anledning vil jeg trekke fram planene for Stad Skipstunnelen forbi det meget værutsatte Stadlandet på Nordvestlandet. Mange omtaler prosjektet som Norges mest fornuftige tunnel. Tunnelen vil gi økt sikkerhet for skipstrafikken med forutsigbarhet og redusert ventetid ved uvær (som det er masse av ved Stad).

I dag sender mye av næringslivet varene på trailer fordi det oppveier for ulempene med å passere det usikre Stadhavet i all slags vær. Ved uvær blir godset som transporteres på båt betydelig forsinket da det må ligge til havn og vente på bedre vær. Dermed er ikke gods på sjø så attraktivt som det kunne ha vært. Varer som ikke kommer fram i tide er enkelt og greit ikke konkurransedyktig i markedet.

Derfor mener jeg at en realisering av Stad Skipstunnelen er avgjørende dersom vi skal lykkes med å få mer gods fra vei til sjø. Jeg forventer at regjeringen får på plass Stad Skipstunnelen i forbindelse med rulleringen av Nasjonal Transportplan. Dette vil medvirke til mer gods fra vei til sjø, med økt sikkerhet for de sjøfarende, større forutsigbarhet og redusert ventetid, samt reduserte klimautslipp.

TV`n er en stor tidstyv. I hvert fall for meg. Jeg har et bevisstløst forhold til TV. Når jeg kommer hjem fra jobb om kveldene slår jeg gjerne på TV`n for å koble av og ha litt selskap på hybelen. Da har jeg sjelden planer for hva jeg skal se. Så jeg sitter der i sofaen da, og ”zapper” fra kanal til kanal. Det ender ofte opp med at jeg begynner å se på en film som allerede har begynt, som jeg ikke vet hva handler om, for deretter å skifte kanal før filmen er slutt. En ørkesløs vandring…

Jeg blir litt fascinert over de som forteller at de har et bevisst forhold til det å se på TV. De leser programoversiktene, legger en plan over hva de har tenkt å se og hvilke serier de vil følge med på. Da kan man sikkert få mye ut av TV-tittinga. Men der er altså ikke jeg.

Samtidig som jeg driver med min ørkesløse ”zapping” mellom TV-kanalene har jeg ofte laptopen i fanget. Er litt inne på Facebook og Twitter, leser e-poster og surfer på diverse nettsteder. Da oppdager jeg plutselig at det refereres til TV-program som pirrer nysgjerrigheten min. Jeg ”zapper” selvsagt innom disse programmene, for en liten stund. Og slik fortsetter mitt lite bevisste forhold til TV-titting.

Den eneste bevisste handlingen jeg foretar meg med TV`n er å se nyhetssendingene. TV-serier har jeg gitt opp. Jeg glemmer bare å følge med. Har funnet ut at jeg egner meg bedre til å kjøpe seriene etter at de har kommet ut på DVD. Da kan jeg selv planlegge når jeg vil se, og gjerne se mange episoder etter hverandre. Nå venter jeg på neste sesong med True Blood.

Det går med litt tid til TV-titting. Og ganske ofte tenker jeg, hva om jeg kunne brukt denne tida til noe mer fornuftig? Mosjonert, lest en bok eller gått på kino for eksempel?

Jeg er som sagt fascinert over de som har et bevisst forhold til TV og TV-programmene. Men enda mer fascinert er jeg over de som velger å ikke ha TV. De mener TV`n tar altfor mye tid i livene deres, og er fullstendig overflødig. En fascinerende tanke. De bruker heller tida på aktiviteter som gir dem noe. Noen leser masse aviser og bøker, går på besøk eller går på tur. Eller noe helt annet. Hva vet jeg? Jeg er uansett litt imponert over at det går an å leve uten TV.

Hva er ditt forhold til TV? Er du en bevisst TV-bruker? Bruker du TV`n som avkobling og selskap som meg? Er du hekta på alle seriene som går på de ulike kanalene, og bare MÅ følge med? Eller er du av de få som ikke ser TV i det hele tatt?

Heimevernet i Norge er en viktig innsatsstyrke i vårt langstrakte land. Heimevernet er først og fremst en del av vårt militære forsvar, men er også tilgjengelig for sivil innsats ved behov. Det unike med Heimevernet er at man raskt kan mobilisere forholdsvis store mannskaper lokalt. Mannskaper som er trent for ulike oppdrag i ulike situasjoner. Denne lokale mobiliseringen er spesielt viktig i deler av landet, hvor fremkommeligheten grunnet ekstreme værforhold kan være vanskelig både til lands, til vanns og i lufta med.

Dette fikk vi til fulle erfare under uværet Dagmars dramatiske besøk på Nordvestlandet i romjula. Hadde det ikke vært for HV-11 sin raske mobilisering og innsats ville innbyggerne garantert vært både strømløs og veiløs mye lengre enn det de ble.

Jeg er meget skeptisk til forsvarssjefens forslag om å legge ned HV-11 for Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Det er mange gode argument for å opprettholde både Setnesmoen i Rauma og dette heimeverndistrikt som i dag. Argumentene over er noen av disse. I tillegg så har de dramatiske hendelsene 22. juli vist oss at terrorhandlinger kan ramme landet voldsomt, hvor som helst og når som helst.

I Møre og Romsdal har vi mange sentrale objekter som kan være aktuelle terrormål. Her kan for eksempel nevnes gassanleggene på Aukra og den sentrale trafostasjonen på Viklandet i Sunndal. Heimevernet er meget viktig med tanke på slik objektsikring. Politiet har også Heimevernet i bakhånd i aktuelle situasjoner, og kan ved behov anmode om bistand, bl.a. i skarpe situasjoner.

Forsvarsjefen foreslår altså en sentralisering av Heimevernet. Det er jeg sterkt i mot, da dette vil svekke vår beredskapsevne. Ikke bare vil muligheten for å kunne mobilisere raskt lokalt bli dårligere, men den lokale kunnskapen, som det lokale Heimevernet innehar i dag, vil også forsvinne.

I sum vil dette etter min mening svekke vår totale beredskap. Derfor er mitt engasjement i saken stort, og jeg vil gjøre det jeg kan for at forsvarssjefens forslag om å legge ned HV-11, ikke blir en del av regjeringens langtidsplan for forsvaret. Regjeringen er nå i gang med å utarbeide denne langtidsplanen. Målet er at planen skal behandles på Stortinget i løpet vårsesjonen, forhåpentligvis uten forslag om å legge ned HV-11.

Lørdag refererte Aftenposten direkte fra taushetsbelagte vitneforklaringer gitt i tilknytning til 22. juli.

Jeg er rystet over at det lekkes fra vitneforklaringer som ungdommene har gitt i all fortrolighet. Det å nærmest ordrett få se sin fortrolige forklaring, gitt til politiet, på trykk i avisene er en opplevelse disse ungdommene burde vært spart for. Belastningene er fra før allerede meget krevende for de involverte.

Jeg er også rystet over at Aftenposten velger å benytte seg av de opplysningene de har fått tilgang på, på den måten de gjør i lørdagens avis. Ved blant annet å vise til hvor ungdommene kommer fra, og hva de har delt av opplevelser og følelser med politiet i denne ekstreme situasjonen, viser Aftenposten etter min mening fraværende hensyn til ofrene og deres personvern. Dette er svært beklagelig.

I et rettssamfunn som Norge er vi helt avhengig av at folk vil forklare seg til politiet for å få oppklart saker. Men når folk ser at deres fortrolige forklaringer blir direkte gjengitt i media, så kan det føre til at flere vegrer seg for å avgi forklaringer. Dette vil i neste omgang medføre at færre saker oppklares. En slik utvikling vil vi ikke ha.

Derfor er det helt på sin plass at politiet etterforsker hvor lekkasjene kommer fra, og at de skyldige må stå til rette for lekkasjene. Det er som kjent ulovlig å lekke taushetsbelagte opplysninger.

Det vi har sett i tilknyting til denne saken kan på sikt være med å undergrave tilliten til rettsapparatet vårt. Slik kan og vil vi ikke ha det.

Vi glemmer aldri 2011. Vårt mest krevende år som nasjon etter andre verdenskrig. Det går ikke en eneste dag uten at mine tanker går til alle de som ble rammet av de grusomme terrorangrepene 22. juli.

Få dager etter disse ubegripelige hendelsene samlet hele nasjonen seg om budskapet: “Mer åpenhet og mer kjærlighet”. Det ble fellesskapets svar på de grusomme terrorhandlingene. I den bunnløse sorgen var det dette budskapet som holdt oss oppe og som holdt oss sammen. Som ga oss håp og tro på ei framtid. Ei framtid der alle skal respekteres, ei framtid der vi ønsker å inkludere alle, uavhengig av hudfarge og uavhengig av hvilken religion eller livssyn vi har valgt.

Det store spørsmålet er om vi greier å ta vare på dette samholdet og den respekten for menneskeverdet vi følte og viste i ukene etter 22. juli?

Svaret på dette spørsmålet ligger i oss selv, vi som bor i Norge. Hvordan ønsker vi at vårt lille land skal utvikle seg videre? Dersom vi ønsker å holde fast ved verdiene “Mer åpenhet og mer kjærlighet”, så krever det en innsats av hver og en av oss i hverdagen, hver dag. Vi må selv finne ut hvordan vi ønsker å bidra til et varmt og inkluderende samfunn. Det er våre holdninger og hvordan vi omgås andre mennesker som vil forme framtida. Så enkelt og så vanskelig.

Mitt ønske for 2012 er at vi tar enda bedre vare på hverandre. At vi gir omsorg og støtte til de som trenger det mest. Gi gjerne noen oppmuntrende ord til de du møter på din vei. Alle trenger et smil og noen gode ord. Vi må ta oss tid til å snakke med ungdommene som henger i kjøpesentrene, smile og hilse på den eldre herren i butikken, veksle noen ord med de rusavhengige, sende ei hyggelig tekstmelding til en bekjent, bli kjent med en av våre nye landsmenn som gjerne vil bli kjent med oss, gå natteravn eller bli besøksvenn.

Mulighetene til å gjøre en god gjerning som gleder andre er utallige. Ordtaket ”Den største gleda du kan ha, det er å gjøre andre glad” burde være leveregel nr. 1 for oss alle. Jeg er overbevist om at dersom alle hadde levd etter et slikt livsmotto, så ville verden vært et fredeligere sted å leve sine liv i.

Jeg kjenner mange flotte mennesker i arbeiderbevegelsen. Ottar Kaldhol i Ulstein Arbeiderparti er en av disse. Ottar har en lang politisk merittliste. Han har blant annet vært ordfører og stortingsrepresentant, og han har bidratt med mye positivt og konstruktivt for enkeltmennesker og for storsamfunnet. Men mest av alt er han et medmenneske. Hans mantra er: ”Politikk handler om mennesker, og bare om mennesker”. Det har han helt rett i.

Det er kun vi menneskene som i kraft av oss selv kan være med å bidra til at samfunnet gradvis blir et bedre samfunn for oss alle. Det er enkelt og greit opp til oss selv. Tar vi utfordringen?

Godt nyttår!

I dag har vi vært på Oppdal. Det er min kjære fars fødested. Etternavnet mitt, Torve, kommer fra Oppdal. Jeg er veldig glad i Oppdal, og har mange gode barndomsminner både fra store familiesammenkomster og fine fjellturer, sommer som vinter. Etter at vi fikk barn har vi også benyttet herlighetene i Oppdal mye.

I dag skulle vi kjøre svigerfar til Oppdal. Han skulle besøke en gammel onkel. Mens svigerfar var på besøk, gikk min mann og jeg en skitur i nydelige skiløyper og fint vintervær.

Tilfeldigvis valgte vi ei løype som brakte oss i retning huset til en god venn og et flott menneske som dessverre døde alt for tidlig, Oddbjørn Svisdal. Oddbjørn var bare 43 år da han døde av et massivt hjerteinfarkt i sin egen heim. Oddbjørn var et varmt menneske, og en av de som virkelig utgjorde en forskjell. Han var spesielt opptatt av å ta vare på vår historie. Alt fra gamle bygninger og levesett, til tradisjoner som seterdrift og lefsebaking. Jeg ble kjent med Oddbjørn da han var kulturvernkonsulent i Sunndal. Egentlig skulle noen ha skrevet en bok om Oddbjørn sitt liv. Det ville garantert blitt en interessant bok.

Mine tanker gikk til Oddbjørn og hans flotte familie i dag på skituren. Jeg savner Oddbjørn. Noe jeg vil huske Oddbjørn spesielt godt for er juleventyret han brukte å lese høyt for ulike forsamlinger i tilknytning til jula. Jeg har tatt vare på eventyret og vil gjerne dele det med dere. Det er skrevet på Oddbjørn sin dialekt, ekte sønndaling (Sunndalsdialekt):

Gut`n så stønda så gale på jula.
Det va ein gong ein gut som stønda så gale på jula. Så var det ein kveld det kom ein nisse ne tå lofta. Han spor: ”I færstår ikkje kolles de e i år. I fe ikkje julgrauten min”. ”Jamen de e tå di at jula ikkje e komma enda det”, svara gut`n. ”I trur at jula ha færsove se i år”. ”De trur I au”, sa nissen. ”Men vil du som I no, så ska oss fara og vekkje julmann”, sa gut`n. Jau, det villa nissin vara me på.

Gut`n var oppå bordet og henta ein papirslea som mor hass ha kløft åt no å kvelln får, og så for`n punn benkjen og henta ei langrompmus og spent ho fær sleden. Så sette dem seg oppi og kjaur i vei. Musa ha bjill på: ”Linge-linge-linge-ling”, sa det bortover skojen.

Om ei stønn fækk dæm sjå ei lysning borti skoja. Der trudd dæm jula va og banka på dåra. ”Kom inn”, sa det. Det va Ikonnen som budd der. ”Go kvell”, sa gut`n. ”Go kvell att”, sa Ikonnmora. ”Oss e ut å leite ette juln”, fortsette gut`n, og spor om jula bodd der. ”Oss trur at ho ha færsove se i år”, sa`n. Det trudd Ikonnmora og all ongan au.

Ikonnmora ha baka og vaska og sopa i alle kre og kroka, så no via ho au vara me å vekkje jula. Ho ha på se na stor gråbron pælsen sin, me sa stor rompon, å skull få stat på eine sleameio.

Så bar det viar innover skjojen. Musa dro. Men det va tønger no når Ikonnen va me. ”Linge-linge-linge-ling” sa det ti bjillon. Over berg og dal bar det. Trøst fækk dæm sjå ei lysning framme veia att.
Der trudd dæm sekert at jula budd, og banka på dåra. ”Kom inn”, sa det. Det va Råven så budd der. ”Go kvell”, sa gut`n og spor om det ikkje va der jula budd. ”Oss trur at jula ha færsove se i år”, sa gut`n. De trudd råvmora au. Fær no ha ho gjort alt færdig, både baking, slakting og så ha ho sopa golve. Og ongan sprang høgt og lågt, men jula va ikkje komma der hell.

”Oss vill i vei å vekkje ho no”, sa gut`n. Det villa Råvmora vara me på au, og tok på se na rau, stor pelsen me sa lang buståt rompon. Ho skull få stat på sa ander sleameio. No vart de skrekkele tongt åt mus`n. Det va bære så vidt at bjillklangen haurtest einkvann gongen: ”Linge-linge…”.

Men så kom dem frampå ein temmervei, og da gikk det lettar. ”Linge-linge-linge-ling” over store myre og inn i skojen att, langt, langt og lenger enn langt.

Da fækk dæm sjå ei lysning inni skoja att. Og der sto det eit hus. Veggan va tå sjokolade, glasa va tå drops, murpipa va tå lakris og dåra tå karamell. Dæm stiltra se framåt og banka på dåra. Dåra gikk opp, og der satt julmann og sov. Det flaut me pakko allo stan, på bord, benkje og på golva. ”Å nei, å nei”, sa`n. ”Så bra at dokko kom og vækkt me, fær i år ha I alldeles færsove me”. ”Dokko fe bære reis fære dokko, så kjæm I ette trast. I ska bære pakk i hop alt først”, sa`n.

Og no bar det fort tebakers att, sommo vein så dæm kom. Det va lettar åt musn no når ho ha sleavei å spreng ette. ”Linge, linge, linge, ling”, song det ti bjillon.

Ette ei stønn kom dæm dit Råven budd, og no laut dæm bli me inn å smaka julkosten na. Det va påsj i alle fasonga, grissteik og kalvrull og mykkjy, mykkjy meir. Råvongan vart så gla fær at det snart va jul at dæm feia ront all stan.

Så ønskt gutn, nissin og Ikonnen dæm GOD JUL, og kjaur viar gjåno skojen. Slean letna mykkjy no når na stor Råvmoa va gått tå. ”Linge, linge, linge, ling”, sång det ti bjillon.

Da dæm kom fram åt Ikonna, laut dæm no vara me inn og smaka på julkosten der au. Der va det no sjølsagt næt tå all slag og ti all slags variasjona. Og så var det småbrø; siropsneppa, goro, smultrenga, fattigmenn, jennbrø, kromkak og mykkjy are sorta, både kjente og okjente. Ikongongan va heilt på læsto dæm au, da dæm fækk hør at jula kom snart, og dansa ront og ront.

Så bau gutn og nissin GOD JUL, og kjaur heimover vei`n. Nå va slean vorte så lett at musa sprang fort, og bjilla klang så grant og lett: ”Linge, linge, linge, ling”.

Så va dæm mæsta heimkomm`n, der låg det ein bratt skavel ti veia, og dæm kanta og rulla – rulla og kanta. Ront og ront te dæm kom heilt vækk ni snøa.

Men da haur gut`n at far hass ropa: ”No må du stat opp, fær no e jula komma!”. Og så vist det se at gut`n ha draumt alt i hop.

Fortsatt GOD JUL:-)