Min kronikk 6. mars om valgkampen i USA og lederskiftet i Kina har gitt reaksjoner både i Dagbladets leder og i andre medier. Kritikerne fokuserer på det dominerende sporet i norsk dekning av Kina, nemlig menneskerettighetssituasjonen.

La det være sagt med en gang: Kina er ikke et demokrati og det begås betydelige menneskerettighetsbrudd i landet. Det har norske myndigheter jevnlig tatt opp med
Beijing, fordi de universelle menneskerettighetene er nettopp det, universelle og for alle. Selv har jeg tatt det opp en rekke ganger, både da jeg ledet UDs MR-dialog og senere som partisekretær i Arbeiderpartiet. Men menneskerettighetssituasjonen var ikke hovedpoenget i denne kronikken.

Mitt poeng, som kritikerne overser, er at for å oppnå stabilitet og langsiktige målsetninger er partiledelsen i Kina i økende grad avhengig av å ha tillit gjennom å levere løsninger som tilfredsstiller befolkningens voksende krav. I Kina skjer ikke det ved demokratiske valg. Det skjer ved at partiledelsen søker å balansere målsetningen om langsiktighet og stabilitet på den ene siden, med håndtering av daglige utfordringer og kriser på den andre.

Balansegangen er krevende. Et nylig tilfelle av sosial uro er fra landsbyen Wukan. Her så lokalbefolkningen seg lei på korrupsjon og mislighold og tvang gjennom direkte valg på landsbyledere. Vi skal ikke tro at nasjonal reform i Kina starter på steder som Wukan. Med Kinas sentralisme starter reform på toppen og drypper nedover. Men topplederne kan ikke overse grasrota om de skal oppnå stabilitet og langsiktig utvikling. At det debatteres fikk vi et signal om da Guangdongs guvernør Wang Yang implisitt støttet Wukans befolkning. Wang er ventet å rykke opp i lederkabalen i høst, og da jeg møtte ham i 2010 hadde vi åpne samtaler om slike problemstillinger.

Til mulig skuffelse for mine kritikere, reguleres ikke forholdet mellom Norge og Kina av enkelte debattinnlegg og kronikker fra det politiske Norge. Våre to land har hatt lange politiske, økonomiske og diplomatiske forbindelser. Det ønsker vi å fortsette med fordi det både er viktig for Norge og for Kina. Skal vi nå igjennom som en konstruktiv og kritisk stemme overfor kineserne, er det viktig at vi forstår deres samfunn og politiske prosesser – uansett hvilken holdning man ellers har til Kina.

Så mitt poeng er enkelt: Mens vi i flere måneder har fått alle detaljer om den republikanske nominasjonskampen i USA, hadde jeg ønsket et videre spekter av analyser om det kommende lederskiftet i Beijing. I den norske debatten må det være rom for å ta opp ulike sider av Kinas sammensatte politiske virkelighet. Det er både vårt politiske miljø og norske avislesere generelt tjent med.

”Nå har kongressmedlemmer bare støtte fra nære slektninger og betalte rådgivere”. Slik skal den tidligere republikanske presidentkandidaten John McCain ha beskrevet amerikansk politikk og velgernes tillit til politikerne. Eller mangelen på tillit.

I Washington møtte jeg nylig sentrale personer i president Obamas valgkampmaskin. De forteller om en virkelighet hvor de ulike presidentkandidatene på republikansk side kjemper om stadig større kampanjebudsjetter som brukes til å teppebombe ulike delstater med negativ reklame om motstanderen, hvor mediesyklusen går stadig raskere og hvor omtrentlig omgang med sannheten er i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Og ikke minst, hvor innflytelsen til de såkalte superPACs – økonomiske støttekomiteer av rike privatpersoner – er i ferd med å endre den politiske virkeligheten.

Jeg tror ikke det amerikanske folk har tatt innover seg hvordan høyesterettsbeslutningen om å tillate superPACs vil kunne påvirke amerikansk politikk. Når milliardærene Miriam og Sheldon Adelson støtter Newt Gingrich med 10 millioner dollar, må man kunne spørre hva de forventer i gjengjeld. Når Mitt Romney ikke er fornøyd med å omtales som en konservativ guvernør, men føler seg presset til å understreke at han er en ”alvorlig konservativ guvernør”, og når han kjemper med Rick Santorum om å innta de skarpeste posisjonene mot en helseforsikring for alle, mot at de aller rikeste skal betale like mye i skatt som en sekretær og mot selvbestemt abort, er det grunn til å spørre hvorfor.

Selvfølgelig reflekterer det holdninger i den amerikanske velgermassen, men det avspeiler også hvordan det politiske systemet virker: Særinteresser som får uforholdsmessig mye makt, kompromissvilje og samarbeid over partigrensene som skvises ut fordi slikt ikke har vært premiert på flere år. Resultatet er at det politiske manøvreringsrommet snevres inn. Politikerne drives til kortsiktig vinning, og hvor rommet til å presentere velgerne dårlige nyheter eller forklare vanskelige prioriteringer uteblir.

Amerikanske partier fungerer i stor grad som kandidatens kampanjeorganisasjon og mobiliseres foran valg. Det demokratiske og republikanske partiet er i liten grad medlemsorganisasjoner som vi kjenner politiske partier hjemmefra. I ganske stor grad utvikles amerikansk politikk på basis av kommersielle markedsundersøkelser hvor man tester hvilket budskap velgerne ønsker å høre. Dersom særinteresser stadig får større plass, er det verdt å spørre hvem det er som styrer politikken og om fellesskapets langsiktige interesser tas med i betraktningen?

Men USA er ikke det eneste landet som står foran valg eller lederskifte i år. I skyggen av den amerikanske valgkampen trer det fram en ny generasjon ledere i Kina. De nye lederne som tar over verdens mest folkerike land i høst, er formet i en annen tradisjon og i et helt annet politisk system. Her er langsiktighet og stabilitet overordnet. Kommunistpartiet med mer enn 80 millioner medlemmer er grunnpilaren for politisk og økonomisk utvikling.

Samtidig preges den nye generasjonen ledere av andre erfaringer enn sine forgjengere. Som personer og politikere ble de formet av prøvelsene de ble utsatt for under kulturrevolusjonen, men også av Kinas åpning mot Vesten. De har sett positive og negative sider av Kinas modernisering, økonomiske vekst og utvikling. Men ikke minst er de mer internasjonale enn tidligere generasjoner kinesiske ledere. Trolig vil de fleste som kommer inn i politibyråets stående komité til høsten, ha barn som studerer eller har studert i USA. Visepresident Xi Jinpings datter går på Harvard. Da han var i USA nylig, besøkte han i tillegg en amerikansk familie i Iowa hvor han selv bodde som student på 70-tallet.

Men til tross for et styresett som er så forskjellig fra det amerikanske og vårt eget, er også kinesiske ledere avhengig av å ha tillit i befolkningen. Stabilitet og langsiktig planlegging er overordnet, men de kan ikke ta befolkningens støtte for gitt. Derfor handler den politiske hverdagen for kommunistpartiet også om å håndtere små og store kriser. Partiet må vise at det kan leve opp til befolkningens økende krav, enten det dreier seg om forbrukerrettigheter, arbeidsvilkår eller eiendomstvister.

Kinesisk media rapporterer daglig om hundrevis av demonstrasjoner rundt om i landet som utslag av sosial uro. Statsminister Wen Jiabao er den av dagens ledere som tydeligst har gitt eksempler på hvordan myndighetene balanserer stabilitet i samfunnsutviklingen og tillit i befolkningen. Da han under kinesisk nyttår i 2008 besøkte millioner av togreisende som sto fast på grunn av snøstorm, og senere samme år engasjerte seg sterkt i redningsarbeidet etter jordskjelvet i Sichuan var det også en test på hans og regjeringens bånd til folket.

Hvordan vil så ulike styresett og politiske drivere påvirke USA og Kina de neste 10-20 årene? Hvilke valg vil de ta, når måten politikken utformes på og tidshorisonten er så ulik? Vil de greie å samarbeide og levere løsninger på globale problemer? Store spørsmål som vi ikke kjenner svaret på nå.

Men uansett hvilket politisk system man opererer i er alle ledere over tid avhengige av å ha tillit i befolkningen, av å vise at de forstår tiden og samfunnet de lever i, og av at folk stoler på at de leverer en utvikling som folket ser seg tjent med. Det vet vi godt i Norge, og det er jeg overhodet ikke i tvil om at både amerikanske og kinesiske toppolitikere vet. Derfor blir det også spennende å følge hvordan de i begge land, innen sine respektive politiske styresett, vil takle behovet for å balansere politiske løsninger som tar hensyn til samfunnets langsiktige behov og behovet for å ha tillit i befolkningen.

(Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet 6. mars 2012)

• Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.
• Å peke på sammenhengen mellom ytringer og holdninger er ikke å innskrenke ytringsfriheten.
• Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Over hele Europa diskuteres nå framveksten av høyreekstreme holdinger. Det bør vi diskutere i Norge også. Og vi må gjøre det uten at det hele koker ned til en partipolitisk krangel eller anklager om at noen vil innskrenke ytringsfriheten. Til det er debatten for stor og for viktig.

Ugjerningene 22. juli var et målrettet, politisk attentat. Det fremstår som et nøye planlagt angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt mot muslimer, homofile, kvinner og sosialdemokrater. Og med en grunnleggende motstand mot det politiske og demokratiet selv. Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.

De høyreekstreme miljøene i Norge er ikke store og jeg vil heller ikke gjøre dem større enn de er. Men internasjonalt og på internett er det store miljøer som samles om anti-demokratiske og rasistiske holdninger. Øyvind Strømmen uttrykker det godt i boka ”Det mørke nettet”: ”Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, [var han] ikke […] ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.»

I Ungarn har det nasjonalistiske partiet Jobbik vokst seg til en maktfaktor de senere årene. Med systematiske utfall mot jøder og sigøynere ble de i parlamentsvalget i 2010 nest største parti. Kristof Domina er direktør ved Athene Institute og kartlegger høyreekstremisme i Ungarn. Hun har uttrykt at ”hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.”

Det er en sammenheng mellom ytringer og holdninger. Det er egentlig selvsagt. Når det har vist seg at de siste røykekutt-kampanjene i Norge har hatt en virkning, er det fordi plakatene, videoene og ordene har påvirket holdninger. Uten en slik sammenheng hadde også en fri debatt vært meningsløs. Siden ytringer påvirker holdninger, kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Demokratisk debatt er ikke en lek. Ord er makt.

Men noen velger å mistolke et slikt resonnement som at man ønsker å innskrenke ytringsfriheten. Ytringsfriheten er absolutt og skal ikke innskrenkes. Men det er fullt mulig å mene at en ytring som er lovlig, også er både uklok og umoralsk. Lovlige ytringer kan til og med bidra til frykt, hat og ekstremisme. Det å peke på dette er ikke å innskrenke ytringsfriheten. Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman), har en høy stjerne i de internasjonale høyreradikale miljøene. Han har ytret at han vil ”suspendere” det parlamentariske demokratiet. 9. juni skrev han at: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”.

Fjordmans ytringer er lovlige, men like fullt farlige. De former holdninger og flytter grenser. På internett har vi mange eksempler på denne typen utsagn.

Ingen kan for alvor mene at debatten i Norge er preget av at vi ikke tør å snakke om utfordringene som innvandring og integrering fører med seg. Jeg bor selv i Groruddalen, ser mange av utfordringene, og diskuterer dem ofte.

Det er et større problem at for få debattanter tar til motmæle når myter spres. Flere, meg selv inkludert, burde oftere utøve Sokrates’ spørrende metode: Hva mener du egentlig med det utsagnet? Hva er konsekvensen av det du sier nå? Har du faglig belegg for å hevde det?

Hvis den eneste responsen en har på ytringer som sprer hat og myter er at ”de er i sin fulle rett, fordi vi har ytringsfrihet”, utviser man egentlig fullstendig mangel på både holdninger og perspektiver.

Jeg har invitert alle partisekretærene fra de etablerte politiske partiene til å drøfte hvordan vi kan hindre spredning av ekstremistiske og anti-demokratiske holdninger. Det gjør jeg ikke for å drive en polemisk, politisk øvelse. Jeg gjør det fordi alle politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører.

Og det gjelder ikke bare i innvandringsdebatten. Når høyreradikale grupperinger vokser i Europa, har det nemlig ikke bare med innvandringsfiendtlighet å gjøre. De høyreradikale strømningene har også en annen fellesnevner, nemlig forakt mot politikere og demokrati.

Derfor har ikke politiske partier bare ansvar for sin egen oppslutning. De har også et ansvar for politikkens ry.

Vi skal ha skarpe debatter. Politikere skal tåle kritiske synspunkter og ubehagelig søkelys. Det styrker demokratiet. Men i uttrykket ”mer demokrati” leser jeg ikke bare et kvantitativt mål om flere ytringer, flere konfrontasjoner og høyere konfliktnivå. Vi bør også reflektere over hvordan kvaliteten på det offentlige ordskiftet kan bli bedre. Bedre debatter gjør at flere ønsker å delta. Innsikten økes og demokratiet styrkes.

Her er det ikke i første rekke konkrete tiltak som gjelder. Det blir meningsløst å diskutere økte bevilgninger over statsbudsjettet. Derfor er det en vanskeligere debatt. Men kanskje også en viktigere. Derfor må vårt lille land ta denne store debatten.

Kronikk i VG onsdag 30. november

100 dager er gått siden 22. juli 2011. Dagen vil alltid bli husket som en av de aller mørkeste i landets historie. Hva angrepet vil bety for Norge og den politiske debatten i årene som kommer, gjenstår å se. Historien skrives nå. Derfor er det avgjørende at vi nå har gode analyser og stiller de riktige spørsmålene.

På Utøya brukte gjerningsmannen en kjent metode fra skolemassakre i både USA og Europa. Skudd mot forsvarsløse ungdommer. Noen tegner raskt et enkelt bilde: ”Mannen er en gal einstøing. Hans angrep rammet blindt. Slikt er umulig å forutse og forsvare seg mot.” Mange, ikke minst i de høyreekstreme miljøene, ønsker bevisst en slik historieskrivning. Men den er gal.

Politisk attentat. Det som skjedde 22. juli var et politisk attentat. Det var et angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt for homofile, kvinner, muslimer og sosialdemokrater. Og han angrep målrettet i hjertet av det som symboliserer nettopp sosialdemokratisk mangfold. Ingen andre enn gjerningsmannen har ansvar for handlingene som ble utført 22. juli. Men hvordan har drivhuset Norge klart å dyrke fram slike holdninger?

Norge er bygget på et verdifundament vokst fram gjennom mange år, bygget på demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Dette gjelder alle. Toleransen strekker seg aldri så langt at disse verdiene skal få bli svekket. Folk skal få si det de vil, gå kledd som de vil, ha en tilbaketrukket tilværelse med liten kontakt med andre, om de vil det. Men om en angriper selve det felles fundamentet, har alle et ansvar for å reagere.

Motmæle. Bloggeren Fjordman (Peder Jensen) skrev 9. juni i år: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Tidligere har han oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”. Han ble lyttet til. Peder Jensen er den mest siterte og kjente norske høyreekstremisten på nettet. Ytringene er lovlige, men også farlige. De former holdninger og flytter grenser. Hittil har mange, meg selv inkludert, unnlatt å ta til motmæle mot slike ytringer fordi en føler en mangler en felles plattform å diskutere ut i fra. Det må det bli slutt på nå.

Vi må, etter 22. juli, bli enda tydeligere på grunnlaget vårt samfunn er fundert på. Slå ned på ekstremisme uansett hvilken kant den kommer fra. Vi må alle følge bedre med, der vi bor, på skolen, på nettet og i avisene. Og vi må argumentere med fakta når myter spres. Politikere, journalister og folk flest kan ikke lengre si at ”dette gidder jeg ikke å forholde meg til”. Sterke høyrepopulistiske partier har de siste tiårene vokst fram i mange europeiske land. Disse deler flere av samfunnsanalysene til de mer høyreekstreme grupperingene. Men i motsetning til høyrepopulistene, opererer høyreekstremistene utenfor rammen av demokratiet. De er villige til å bruke vold. De organiserte høyreekstreme miljøene i Norge er små og vi skal sørge for at de forblir små.

Holdningsleverandører. Jeg har nå invitert partisekretærene for alle de politiske partiene på Stortinget til å diskutere hvordan demokratiet skal møte anti-demokratiske holdinger. Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at politiske debatter føres på et saklig grunnlag og at de ikke nører opp under myter og skaper unødig frykt. Politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører. Derfor kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Ytringsfrihet har aldri fritatt for ytringsansvar.

Utsagn om at det flerkulturelle samfunnet ”river landet vårt i filler”, å sammenlikne islam med nazisme og å snakke om en hemmelig og planlagt snikende innføring av en ny styreform i Norge, er en type krigsretorikk. Det signaliserer egentlig at demokratiet ikke hjelper, og at vi er utsatt for en slags konspirasjon. Jeg vil for alltid forsvare retten til å si alt dette. Men det påhviler like fullt et ansvar for hvilke holdninger denne typen krigsretorikk skaper. Undersøkelser fra Danmark viser at økt makt til høyrepopulistiske partier ikke har medført færre høyreekstreme handlinger. Snarere tvert om. Tanken om at høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partier bidrar til mindre høyreekstremisme, er derfor tvilsom. Det er snarere mer nærliggende å anta at hatefulle ytringer fører til hatefulle holdninger. Trykk-koker-teorien har jeg derfor ingen tro på.

Hjemme-alene-fest. Kombinasjonen av ekstreme holdninger og konspirasjonsteorier er farlig. Mye av dette finner sin næring på lukkede forum på internett, men også i kommentarfeltene på landets største nettaviser. Kristian A. Bjørklo ved Universitetet i Bergen har beskrevet kommentarfeltene i nettavisene som en hjemme-alene-fest. Hvis ingen står i døren og ønsker deg velkommen, holder et øye på det som skjer og maner til folkeskikk når det trengs, kan du heller ikke bli overrasket når du oppdager at huset er endevendt når du kommer tilbake.

Derfor har redaktørene og journalistene ansvar for å møte folk i døra når det skal debatteres på deres nettsteder. Det bør kreves fullt navn for debattdeltakerne. Noen norske aviser har valgt å kreve en viss identifikasjon etter 22. juli. Det er bra, men mange har ikke valgt den løsningen. Hvorfor skal en ikke ha samme redaktøransvar for nettsidene, som for den trykte avisa? Ville noen av de verste innleggene på nett anonymt få stå på trykk i papirutgaven i ytringsfrihetens navn? Jeg håper også mediene vil være med på denne debatten.

Opplyst debatt. Så, ja: Jeg håper debattklimaet i Norge vil forandres etter 22. juli. Jeg håper vi får en mer saklig og ryddig debatt, der det blir påpekt om noen bygger resonnementer på myter og ikke på fakta. Men ikke minst: Vi skal i enda sterkere grad slå ring rundt grunnlaget som vårt samfunn er fundert på. Vi skal være langt tydeligere overfor alle former for ekstremisme som truer vårt samfunnsfundament. Er det èn ting som skal stå igjen etter 22. juli, bør det være nettopp det.

Kronikk i Aftenposten søndag 30. oktober

Fredag ble landet vårt rammet av to tragiske og uforståelige terrorhandlinger. Arbeiderpartiet har opplevd den svarteste dagen i vår historie. Hendelsen har satt dype sår, som vil gi arr for all tid.

Skytingen på Utøya og terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo sentrum er den største ugjerningen Norge har opplevd siden krigen.

Vi er alle dypt rystet og sjokkert over det som har skjedd. I en slik situasjon, som er så full av meningsløshet, fortvilelse, og sorg, er det viktig at vi som nasjon og parti står sammen. Vi må slå ring rundt demokratiet og verne om vår rett til å være politisk aktive.

Vi har hatt noen tøffe døgn og timer og vi vet at det kommer vanskelige dager også i tiden fremover. Jeg oppfordret alle til å ta vare på hverandre i den nærmeste tiden.

Til våre unge AUF’ere som opplevde marerittet på Utøya, til de som ble revet bort i Oslo sentrum og til alle pårørende; våre tanker er med dere.

Høyre ser ut til å avskilte Carl I. Hagen som ordførerkandidat i Oslo. Jeg har spådd at Høyre kommer til å nekte Hagen å bli ordfører, men kreve at han støtter byrådet.

Oslo Høyres leder, Michael Tetzschner, ledet forhandlingene på vegne av Høyre da de borgerlige partiene skulle danne byråd i 2007. Forhandlingene endte med at Frp gikk fra å ha ordføreren til ikke en gang å få varaordførerposten.

Ved valget i 1995 fikk Høyre og Frp rent flertall, men som daværende gruppeleder for Høyre i bystyret, nektet Tetzschner å danne byråd med Frp.

Tetzschner mener han aldri har gitt noe ultimatum eller garantier mot at Hagen skal bli ordfører. Tetzschner har rett i at han ikke har artikulert det slik direkte, så hvis jeg i debatter har tillagt han uttalelser han ikke direkte har sagt, så beklager jeg det. Men det er vanskelig å lese hans, og andre ledende høyrefolks uttalelser, som noe annet enn nærmest en garanti.

I VG 9. mai uttaler Hagen at «Vårt utgangspunkt er at det største partiet i et samarbeid skal ha byrådslederen, mens det nest største får ordføreren.»

Leder i Oslo Frp Christian Tybring-Gjedde uttaler i Aften 16. februar i år at: «- Den fordelingen vi har av de tunge vervene mellom Høyre og Frp i byrådet i dag, er ikke naturlig. Vi mener ikke at Stang har gjort en dårlig jobb, men det handler om folks rettferdighetssans.»

Men Tetzschner avviste dette bestemt. «– Til det vervet ser jeg bare én udiskutabel kandidat, nemlig Fabian Stang» . Han «fnøys» av Hagens forslag om en samarbeidsavtale.

Null forståelse i Høyre

Byrådsleder Stian Røsland mener det er naturlig at Stang fortsetter. Kåre Willoch er krystallklar i Aftenposten 15. februar i år: «Hagen bør absolutt ikke bli ordfører i Oslo.» På spørsmål om det ikke er rimelig at partiene deler på toppvervene, svarer han at «Det er andre hensyn som er viktigere enn det du kaller rimelig.»

Erna Solberg er også svært tydelig i VG 9. mai: «– Vi fikk begge posisjonene i 2007, og det er enda større grunn til at vi skal få begge posisjonene i 2011, dersom vi vinner valget.»

Jeg forstår disse uttalelsene slik at Høyre kommer til å kjøre over Frp denne gangen også.

Avskilting

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å respektere våre samarbeidspartnere. Alle partier som danner et byråd skal være godt representert. Selv om partiene stiller med egne toppkandidater, vil fordelingen av posisjoner bestemmes ut fra partienes størrelse og i forhandlinger etter valg.

Men det er sjelden en opplever en slik avskilting av et samarbeidspartis toppkandidat som vi nå opplever. Hvordan Hagen og Frp kan leve med det, er pussig.

Sosialdemokratiske ledere har vært samlet i Oslo denne uken, for å drøfte hvilken økonomisk politikk som best kan sikre folks interesser etter finanskrisen. I stedet for å gi etter for press om å deregulere arbeidslivet, la vi vi strategier for en økonomisk og politisk utvikling som ivaretar behov for vekst, rettferdig fordeling og gode velferdstjenester for alle.

Stor statsgjeld. I USA, så vel som i Europa, er finanskrisen fortsatt en svært reell utfordring. Det kan ta tiår å bringe statsgjelden under kontroll. Arbeidsledigheten, ikke minst for unge, har bitt seg fast på et høyt nivå. I Norge kom vi oss godt gjennom krisen, fordi vi har en solid økonomi, men også på grunn av regjeringens målrettede politikk for å sikre at folk har en jobb. Likevel er det viktig å lære av internasjonale erfaringer, for å unngå at vi havner i vanskelige situasjoner i framtiden.

Høyrevind. Europa domineres i dag av konservative politikere. Fra EU-kommisjonen til ledere som David Cameron i Storbritannia ser vi et sterkt ideologisk fokus på kuttepolitikk for å redusere underskudd. Men når økonom og Nobelpris-vinner Joseph Stiglitz ble spurt om hvordan man best kan redusere statlige underskudd i USA svarte han ”Det er to måter – enten å øke inntektene, eller å kutte utgifter. Og hva er den beste måten å få opp inntektene? Jo, det er å få USA tilbake i jobb”. Det samme gjelder i Europa – få folk tilbake i jobb. Arbeidslinjen er en investering i fremtiden, i motsetning til ukritiske kutt som ødelegger grunnlaget for framtidig vekst. Det er på tide å akseptere at satsing på arbeidstiltak, barnehageplasser og integrering ikke er utgifter, men investeringer i framtiden.

Vekt og verdier. Finanskrisen viste oss at en overdreven tro på liberalisering og at markedet skal ordne opp selv, ikke holder stikk. Derfor er det skremmende når konservative politikere internasjonalt ivrer slik etter å deregulere arbeidslivet, uten å se sammenhengen mellom verdiskapning og vekst. Angrep fra republikanere og Tea Party-bevegelsen blant annet på organisasjonsretten i USA, vitner om det.

Mykt bedrag. Så når FrP tar til orde for å bringe tilnærmet amerikanske tilstander til Norge, er det verdt å passe på. Forslag om 13 timers dag og ubetalt overtid viser med tydelighet at FrP ønsker seg et tøffere og mer kynisk arbeidsliv hvor folk deles inn i A og B-lag. Mange av forslagene er Høyre enig med FrP i. Men mens Høyre gjør sitt beste for å presentere en mykere side, og det på partiets landsmøte sist ble beskrevet som ”politisk ukorrekt” å nevne skattekutt, viser FrP oss høyresidas rette ansikt.

Dårlig samfunnsøkonomi. Når høyresiden i norsk politikk ivrer for et mindre regulert arbeidsmarked, argumenterer de med at dette vil føre til at flere får innpass i arbeidsmarkedet og at verdiskapingen dermed vil øke. I Tyskland deregulerte de nærmest arbeidsmarkedet gjennom 80 – og 90-tallet. Den konservative politikeren, Norbert Blüm, som hadde ansvaret for denne politikken i store deler av perioden sier i dag: ”det var galt å begynne å åpne for midlertidige ansettelser. Jeg trodde det ville bygge en bro til fast arbeid… Men denne antakelsen viste seg å ikke stemme. Innleie fører ikke til faste ansettelser, snarere til at fast ansatte erstattes av innleide…Arbeidsgiverne lovet meg 300.000 nye arbeidsplasser om jeg reduserte stillingsvernet – de venter jeg fortsatt på.”

Trygghet for folk. Jeg tror altså ikke at flere midlertidige ansettelser vil gi folk varig arbeid – men det er selvsagt mulig at det vil gi arbeidsgivere større fleksibilitet. Samtidig som vi har holdt fast på betydningen av jevn fordeling og gode arbeidsforhold, har vi lyktes med å bygge et samfunn hvor industri og næringsliv har gode vilkår for å skape de verdier vi skal leve av i framtiden. For det er ikke slik at vår modell gjør det vanskeligere for gründere og bedrifter å satse. Tvert i mot gir vissheten om at det finnes et sikkerhetsnett i bunn folk større trygghet til nettopp å satse. Slikt blir det bedrifter og jobber av – og siden 2006 er det under denne regjeringen skapt 250.000 nye arbeidsplasser.

Fornye og forbedre. Den sosialdemokratiske velferdsmodellen blir aldri ferdig utviklet. Det er stadig muligheter til å forbedre og modernisere. Pensjons-, samhandlings- og NAV-reformen er alle eksempler på det. Mange vil også forsøke å beskrive regjeringens positive resultater som selvfølgeligheter gitt våre naturressurser. Det stemmer at vi er godt stilt fra naturens side, men det har aldri vært noen garanti for suksess. Vårt velferdssamfunn er på ingen måte en selvfølge, men tvert imot resultat av våre politiske valg.

Sosialdemokratiske ledere har nå sammen staket ut kursen for framtidig progressiv politikk. For nå er tiden inne for Europa å skape nye arbeidsplasser og ny velstand, og for å sette folk først. Europa trenger flere sosialdemokratiske regjeringer, og det ønsker vi å bidra til.

Arbeiderpartiets og fagbevegelsens historie er en historie om frihetskamp. Det går en rød tråd fra valgplakaten i 1933 med påskriften: ”Hele folket i arbeid” og til dagens ”Alle skal med”. Dagen vi markerer i dag og vår kamp for demokrati, velferd og arbeiderrettigheter er kjernen i det folk i Midt-Østen og Nord-Afrika kjemper for nå.

Mange slag er vunnet. Gjennom den sosialdemokratiske modellen har vi vunnet frem og fått til mye. Likevel blir vår samfunnsmodellen stadig utfordret. Under den rødgrønne regjeringen er det skapt 250 000 nye arbeidsplasser. To av tre er i privat sektor. Og det er i en periode hvor verdensøkonomien sliter, som virkelig viser at den sosialdemokratiske politikken for verdiskaping virker. Retorikken på borgerlig side går imidlertid ut på at det ikke skapes noe i Norge men tallene sier sitt. Under den forrige borgerlige regjeringen ble det for øvrig bare skapt knappe 25 000 arbeidsplasser i løpet av fire år. De påstår det er vanskelig å drive bedrifter her, men det er mot bedre vitende. Høyresidens passive næringspolitikk ga ikke spesielt stor vekst og utvikling i Norge.

• Les mer om vår politikk for å skaffe arbeid til alle

Oppskriften på fattigdom. Borgerlig side roper også ofte om hvor enkelt det er å være utenfor arbeidslivet med setninger som ”Hadde de hatt litt dårligere råd, hadde de tatt seg sammen og kommet seg i arbeid”. De samme stemmene ofte taler for færre reguleringer i arbeidslivet og lavere lønn for ukvalifisert arbeidskraft. Den politikken er oppskriften på fattigdom og økte forskjeller. Alle taper på en slik politikk. Har du jobbet lenge og knallhardt er sjansen for at du ikke orker å være lenger i arbeidslivet stor. Du må over på trygd. Da blir det som skal være billig for arbeidsgiveren – svært dyrt for samfunnet – og for den enkelte. Derfor har fagbevegelsen kjempet en knallhard kamp mot sosial dumping. Og Regjeringen har fulgt opp med handlingsplaner og en rekke tiltak. Vi har fått innført innsynsrett og solidaransvar, og vi har fått ID-kort i bygg og anlegg. Vi vil se på nye grep rundt vikarbyråene. Og vi er opptatt av at Arbeidstilsynet skal være sterkt og aktivt.

• I dag bevilger vi 10 mill. mer til Arbeidstilsynet

Til kommunestyresalen. Men det er ikke bare utenlandske arbeidere som møter nye utfordringer på arbeidsmarkedet. Det er en stadig økt bruk av midlertidige ansettelser. Og en eksplosjonsartet økning i bruken av vikarbyråer – på alle nivåer. Utviklingen er med på å forvitre et arbeidsliv hvor fast ansettelse er hovedreglen. Her må kommunepolitikerne må ta et ansvar. Vi ser eksempler på at nyutdannede helsearbeidere søker jobb ved kommunens sykehjem, men får beskjed om å melde seg til vikarbyrået. Det samme vikarbyrået som tilbyr henne til kommunen og ved samme sykehjem. Dette er ikke administrasjon – det er politikk og det må tilbake til kommunestyresalen, der høstens valg blir et retningsvalg. Staten bygger ikke en eneste sykehjemsplass, ansetter ingen i hjemmetjenestene, ansetter ikke lærerne i skolen og følger ikke opp de som faller fra i videregående. Det er i kommunene og fylkene mye av velferden skapes.

• Les mer om vår helsepolitikk

Dette er et utdrag av 1. mai talen min. Her kan du lese talen i sin helhet

I nest siste utgave av Time Magazine har Fareed Zakaria en artikkel kalt Are America’s best days behind us?. Han peker på en rekke områder der USA har tapt posisjon de siste årene, og hevder at landet ikke ser utfordringene det står overfor. I en tid hvor nye land inntar den økonomiske og teknologiske seierspallen, og hvor stagnerte regimer faller, er debatten verdt å merke seg.

Siden den industrielle revolusjon har Vesten sett en enestående utvikling av rettstaten, teknologi, et effektivt marked og arbeidsrettigheter. Det har gitt en eventyrlig økonomisk vekst, med USA som lokomotiv. I dag har rike land i OECD-kretsen omkring 16% av verdens befolkning, men nesten 70% av verdensproduksjonen. Men før opiumskrigene rundt 1840 hadde Kina størst andel av verdens bruttoprodukt. Derfor kan det hevdes at det er de siste 170 årene med vestlig dominans som har vært unntaket, og at vi nå er på vei tilbake til normalen.

Uansett må vi ta inn over oss at økonomisk styrke ikke er gitt, og at framtiden ikke automatisk blir en fortsettelse av dagens situasjon. Som samfunn må vi planlegge for, og bidra til en ønsket langsiktig utvikling. Politikere, også i Norge, må se dette perspektivet og fatte beslutninger som ruster oss slik at vi kan skape de verdier vi skal leve av i framtiden.

Vi skal ikke være pessimister på USAs vegne. USA er fortsatt verdens største økonomi, har de beste universitets- og forskningsmiljøer, er dominerende som kultureksportør og har verdens største militærmakt. Men land som Kina, India, Brasil og Sør-Korea klatrer på alle rankinglister inkludert økonomi, teknologi og infrastruktur. De har store middelklasser som driver innenlands etterspørsel og utvikling. I følge Verdensbanken bidro lav- og midlere inntektsland til 46% av veksten i verden i fjor. Verdens økonomiske tyngdepunkt forskyves mot øst. Og med økt økonomisk makt kommer ambisjoner om større politisk innflytelse.

Nå er det nesten ingen som bestrider at USA under President George W. Bush selv bidro til å redusere Washingtons anseelse. Irak-krigen, og amerikanske soldaters mishandling av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet preger en hel arabisk verden, ikke minst ungdommen. Følgene ser vi bl.a. i Palestina-konflikten, hvor USAs evne til å påvirke forhandlingsprosessen er svekket.

Så når tunisiske og egyptiske ungdommer gjorde opprør mot makthaverne, var de klare på at de ikke ville ha vestlig innblanding. I Libya understrekes betydningen av at FNs sikkerhetsråd og den Arabiske Liga står samlet om operasjonen som nå pågår. Det er viktig. I tiden som kommer må vi støtte opp om krav til samfunnsreform, men samtidig gi dem rom til å etablere de samfunnsstrukturer som trengs.

I dag eksisterer det flere alternativer til den amerikanske samfunnsmodellen. For arabiske land er nok den tyrkiske modellen nærmest, med sitt demokrati med muslimske karakteristika. Andre ser til Kina. Ikke minst ser afrikanske ledere at Beijing i lang tid har lykkes å kombinere høy økonomisk vekst med sterk samfunnskontroll. Og mens vestlige land stiller krav om godt styresett og menneskerettigheter, ser Kina i stor grad Afrika som et marked for investeringer og næringsliv, i stedet for et kontinent for utviklingshjelp og bistand. Vi må holde fast på våre høye standarder, men også se mulighetene i afrikanske markeder.

En amerikansk tenketank stilte nylig spørsmålet ”utvikler landet ditt seg i riktig retning?”. I USA, Storbritannia og Frankrike svarte bare 26-31% bekreftende. Det er kanskje ikke overraskende når den økonomiske krisen kjennes på kroppen og arbeidsledigheten biter seg fast rundt 10%. Da er det slående at 45-50% av brasilianere og indere, og hele 87% av de spurte i Kina svarte bekreftende. Det viser at Vesten i større grad preges av frykt, mens framvoksende økonomier preges av håp. Å ta slike signaler på alvor er en av våre største utfordringer. Mange innser først nå at verdens økonomiske framtid ikke bare bestemmes i New York og London, men også i Beijing og New Dehli.

I Norge svarer omtrent 60% at landet utvikler seg i riktig retning. I vår åpne økonomi må vi fortsette å skape gode rammevilkår for næringslivet, redusere byråkrati, bidra til innovasjon og investere i infrastruktur. Samtidig må alle bidra til spleiselaget for å sikre gode, universelle velferdstjenester og ditto arbeidsvilkår. Et sikkerhetsnett i bunn bidrar til at folk tør satse og skape konkurransedyktige bedrifter, samtidig som konkurransedyktigheten gjør det mulig for oss å opprettholde sikkerhetsnettet. Som en klok dame sa: ”Alt henger sammen med alt!”.

Når Fareed Zakaria og World Economic Forum fokuserer på konkurransedyktigheten til de nordiske samfunnsmodellene, er det nok et tegn på at det såkalte Washington-consensus svekkes. Selv får jeg mange henvendelser fra utlandet om hvordan vi løser samfunnsutfordringene. De ønsker ikke å kopiere den norske modellen, men søker inspirasjon som kan brukes innen egne rammer. Det er en positiv interesse som også bør bidra til at vi tar inn over oss de økonomiske og politiske omveltingene som skjer i verden rundt oss.

Foto: Elnur Amikishiyev/Istockphoto.com

I arbeidet med nytt regelverk knyttet til åpenhet om økonomiske gaver til de politiske partiene går både Høyre og Frp inn for å holde mange av bidragene skjult til etter valgdagen.

For Arbeiderpartiet er åpenhet knyttet til hvem som gir oss økonomiske bidrag et viktig demokratisk prinsipp. For vår del kommer hovedsaklig disse bidragene fra arbeiderbevegelsen og forbundene knyttet til LO. Høyresiden finansieres hovedsaklig av millionærer og private selskaper.

Grensen for offentliggjøring av bidrag er i dag på 30 000 kroner, vi vil senke den (og praktiserer dette i dag) til 10 000. Frp ønsker å øke grensen for hva som må rapporteres til 40 000.

I sin høringsuttalelse om det nye regelverket skriver Fremskrittspartiet selv at offentliggjøring av bidragsytere “er svært uhensiktsmessig fordi det blant annet vil kunne bidra til at mediefokus siste helgen før valget blir på å ‘avsløre’ partienes rike onkler”.

Ærlige ord for pengene fra Fremskrittspartiet altså.

Vi vil stå krystallklart på at partiene må være åpne om hvem som gir pengegaver, fordi dette er viktig for velgerne.

Du kan også lese mer om saken på Arbeiderpartiet.no

Hva mener du om partifinansiering? Hvordan bør regelverket være, og har hvem som finansierer partiene noe å si?

I neste uke blir jeg 50 år, en god anledning til å se seg tilbake. Ikke bare på mitt eget liv, men også på historien om sosialdemokratiet som ga oss mulighetenes Norge.

Jeg ble født i 1961. Pappa hadde tre jobber for å forsørge familien, mens mamma vasket på kveldstid. På denne tiden skjedde det noe med Norge. Arbeidsfolk fikk muligheten til å skaffe seg et bedre liv. For familien min gikk reisen fra den lille leiligheten med utedo i bakgården på Rodeløkka, til den av de store leilighet med innedo, badekar og radiator i en av de fantastiske høyblokkene på Tveita. Noen år senere ble broren min den aller første i vår familie som fullførte videregående skole.

Vi har ingen isme
Min historie er det norske sosialdemokratiets historie. Vi lever i mulighetenes land. Arbeiderpartiet er mulighetenes parti. Vi er de fremste til å muliggjøre folks drømmer. Vi sørger for et samfunn med små forskjeller og uendelige muligheter. Politikk dreier seg om folks hverdag. Livet vi lever og planene vi har. For sosialdemokratiet er jo ingen isme. Jeg sier som Trygve Bratteli ”Velferdsstaten er ikke et filosofisk system. Den er primært et praktisk system, derfor bygger det også på et mangfold av ordninger. Målet er likevel det samme: Å sikre alle mennesker likeverd.”

Les den lille skriften
Høyre sier at de ønsker ikke større forskjeller mellom folk, men vil fjerne formueskatten, som sørger for at de aller rikeste også er med å betale til fellesskapet. Høyre sier det er bra at direktørsønnen og vaktmesterdattera går på samme skole, men vil gjeninnføre privatskoler. Høyre sier små lønnsforskjeller er bra, men vil gjøre det lettere å ansette folk midlertidig. Høyre sier de vil utvikle velferden, men med liten skrift vil de gi store skattekutt til de som har mest fra før. Høyre sier de ikke ønsker seg massive privatisering av velferden, men litt private for å få variasjon og valgmuligheter, samtidig som de kurses av NHO-service for å lære å privatisering og konkurranseutsette mest mulig i kommunene.

Markedstenking på alle nivåer
Høyres troverdighet styrkes ikke akkurat av at de vil samarbeide med Fremskrittspartiet – et av de mest høyreorienterte partiene i Europa, med en leder som sier at ”Norge vil komme til å få en borgerlig regjering med Frp i spissen og markedstenking på alle nivåer”. Et parti som vil ha minst 50 milliarder i skattekutt samtidig som de vil bruke 60 milliarder mer enn alle andre partier på Stortinget, som fører til høye renter og arbeidsledighet. Vil de virkelig verne om den sosialdemokratiske velferdsmodellen slik de påstår? Jeg tviler.

Best å bo og produsere
Norge rangeres som nummer ni av 55 land på den kjente indeksen IMDs World Competitiveness. Som Karen Ulltveit Moe skriver i Dagens Næringsliv: ”Vi er ikke særegne fordi vi rangeres høyt på disse målingene. Vi er særegne fordi vi i tillegg er på topp når FN rangerer hvor det er best å bo”. Så det blir rett og slett komisk når høyresiden påstår at det er vanskelig å skape arbeidsplasser må vi ta til kraftig motmæle. I vår regjeringsperiode har vi Europas laveste arbeidsledighet, og skapt 250.000 nye jobber – 2 av 3 i privat sektor. Verdensbanken kårer Norge til nr 8 i verden hvor det er best å starte og drive små og mellomstore bedrifter. Vår politikk har ført til at 1 av 7 jobber i bedrifter som ikke fantes for 8 år siden. Nå har vi også fjerner revisjonsplikten for de minste selskapene er det jo nettopp for å stimulere til at flere grundere tør å satse.

Fortell historiene
Vi må fortelle historiene om det som skjer i Norge – historien om resultatene av vår politikk. Og historiene om hvorfor vi vil videre – at det er mer å ta tak i. Vi må fortelle om Marin Biochemicals som ved hjelp av kunnskap på universitetet i Tromsø har fremstilt et enzym som brukes i medisinsk analyse, og selges for 500 millioner dollar per gram. Vi må fortelle om Arianna som droppet ut av skolen som 16 åring, men ble plukket opp av "Sarpsborg kommunes prosjekt ”Grip ungdommen”. Hun er tilbake på skolen og arbeider tre dager i uka. Vi må fortelle hvordan Trondheim som tilbyr ungdom et helhetlig opplegg for sommerjobb på sykehjem for å få flere ungdom interessert i å jobbe i helse- og omsorgsektoren. Etter første året sa over halvparten av ungdommen at de kunne tenke seg en slik utdanning.

Til grasrota
448 gode valgkamper sparkes nå i gang, der vi må fortsette å fortelle historien om mulighetenes land, og mulighetenes parti. Sammen med fagbevegelsen og AUF skal vi legge til rette for at den best mulige valgkampen gjennomføres i hver enkelt kommune. Nå åpner vi også sonen “Grasrotpartiet.no”, en god ressursbank for alle som skal drive lokal kampanje. Her får dere knallgode verktøy for kampanje og husbesøk, som vi har drevet med til alle tider. Gått ut og fortalt historien om Arbeiderpartiet som muliggjorde drømmene for så mange familien. Vi må gjør det samme for dagens generasjoner av barn, familier og besteforeldre. Norge er et godt land å bo i. Vi skal gjøre det enda bedre, og fortsatt lever i mulighetenes Norge.

I dag deltar jeg på NHOs årskonferanse 2011 Blant utfordringene NHO trekker opp knyttet til velferd er migrasjon og innvandring.

• Se debatten her

NHO skal ha ros for at de setter fokus på hvordan vi skal sikre god velferd også i framtiden. De har også tatt et viktig ansvar sammen med LO i arbeidet med IA-avtalen. Men for å bli tatt på alvor må NHO også kjenne sin besøkelsestid når det gjelder sosial dumping, som er en utfordring knyttet til nettopp migrasjon og velferd.

Jeg vil advare mot NHOs syn om at velferdsstaten må slankes for å være sterk nok for framtiden – jeg mener grunnlaget for velferdsstaten tvert om må styrkes.

I Norge lever vi av hverandres arbeid – og de verdiene vi alle bidrar med til samfunnet. Det betyr at vi politikere, men også arbeidsgiverne har et stort ansvar for å sikre velferden i fremtiden.

Skal vi kunne videreføre velferdssamfunnet vårt må flere i arbeid, og arbeidsinnvandrere må både ha anstendige rammer, delta i velferdssamfunnet og betale skatt.

Ryddig arbeidsliv
En stor del av de som kommer til Norge som arbeidsinnvandrere er bare løst tilknyttet arbeidslivet. Svært mange er midlertidig ansatte og er ikke organiserte. Dette betyr store forskjeller i andelen som er tilknyttet velferdsgoder og betaler skatt.

I FAFOs undersøkelse om arbeidsinnvandring i Oslo kommer det frem at det innenfor byggenæringen er hele 25% som ikke har kontrakt og ikke betaler skatt. Innenfor renholdsbransjene er tallet hele 53%. Om færre betaler skatt og med flere som er løst tilknyttet arbeidslivet vil velferdsordningene i fremtiden bli truet. Slik vi forventer av alle nordmenn må vi også forvente at de som kommer hit for å arbeide gjør sin plikt og krever sin rett.

Ledighet og trygd
Midlertidige ansettelser og løse arbeidsforhold gjør i tillegg arbeidsinnvandrere sårbare når det blir økonomisk vanskelige tider og endringer.

Når vi også vet at alt for mange arbeidsinnvandrere arbeider under dårlige kår og i strid med et anstendig arbeidsliv kan vi trekke konklusjonen at ledighet og trygd blir resultatet for mange når ledigheten stiger.

NHO og jeg er enige i at flere må i arbeid om vi skal kunne ha råd til god velferd også i framtiden. Problemet er at NHO fremmer en politikk for flere midlertidige ansettelser og et arbeidsliv med mindre reguleringer. Samtidig har de ikke tatt utfordringen med sosial dumping på alvor. Et tøffere arbeidsliv hvor flere blir utslitte og trygdede og færre betaler skatt vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det velferdssamfunnet.

NHO og arbeidsgivere må kjenne sin besøkelsestid. Istedenfor å kjempe mot tiltak mot sosial dumping bør de jobbe sammen med myndighetene og partene for å få opp organisasjonsgraden, kutte midleritidige ansettelser og sørge for at arbeidsinnvandrere har kontrakt og betaler skatt.

Jeg har derfor tre oppfordringer til NHO:

• Arbeidsgivere må ta sin del av ansvaret for å sikre ordentlige arbeidsvilkår og at folk ikke sliter seg ut.
• Midlertidige ansettelser og løs tilknytning til arbeidslivet fører til lavere grad av skattebetaling og deltakelse i spleiselaget. Arbeidsinnvandrerne må derfor få ordentlige tilsettingsforhold, og orgniasasjonsgraden må opp. Det tjener alle på.
• NHO må som en del av denne debatten gå i førersetet i forhold til å få arbeidsgiverne til å se hvilken rolle de har å spille i arbeidet for å sikre en bærekraftig velferdsstat for framtida, der flere må jobbe lenger for å få det hele til å gå rundt.

Hva tenker du om hvordan vi kan bekjempe sosial dumping, og sikre at alle som jobber i Noreg både har gode arbeidsvilkår og rettigheter i velferdssamfunnet, samtidig som de bidrar til det norske spleiselaget?

Sammenbrudd i forhandlinger mellom partene. Fortsatt bygging av bosetninger i palestinske områder. Splid mellom palestinere på Vestbredden og i Gaza. Hørt det før? Er det grunn til å tro at vi vil se framskritt i tida som kommer? Spør jeg på debattplass i Dagsavisen.

• Les og kommenter innlegget mitt her

Nylig besøkte jeg israelske Labour og palestinske Fatah i Tel Aviv og Ramallah. Etter å ha blitt desimert i det siste valget, preges Labour av oppsplitting og indre uenighet om deltakelsen i Netanyahus regjering. Labour har nå tilsynelatende overlatt rollen som «fredsløsningsparti» til Tzipi Livni og Kadima. At Kadima som ble opprettet av hauken Ariel Sharon nå anses som fredspartiet, sier mye om høyredreiningen av det israelske politiske landskapet. På palestinsk side er Fatah utålmodige og rastløse etter manglende framskritt i den politiske prosessen. President Abbas spør om statsminister Netanyahu overhode ønsker eller er i stand til å bidra til reell framgang. De siste dagers meldinger om at USA har gitt opp å kreve stans i utbyggingen av israelske bosetninger gjør ikke situasjonen bedre.

Det er viktig å ha klart for oss hva som er utgangspunktet for Norges støtte til fredsprosessen, nemlig målsettingen om en tostatsløsning – Israel og Palestina. Med jevne mellomrom bør vi gjøre opp status og se om vi er nærmere målet. For dersom vi kommer til at partene ikke arbeider for å nå dette målet, vil den naturlige konsekvensen måtte være at Israel, etter internasjonale regler om okkupasjonsmaktens forpliktelser, må bære ansvaret om å opprettholde et fungerende samfunn i de palestinske områdene. Det gjelder så vel sikkerhetsmessig som økonomisk. I så fall ville Israel måtte ta seg av alt fra sikkerhet, til skole og vannforsyning i de palestinske områdene.

Når vi her hjemme diskuterer Midtøsten-konflikten, framstilles det ofte som vår støtte er hjelp til palestinerne. Det er ikke korrekt. Norsk bistand til Palestina er også en stor støtte til Israel, fordi vi ved å støtte opp om en forhandlingsløsning og samfunnsbygging i de palestinske områdene bidrar til Israels sikkerhet. Samtidig må også forutsetningen for fortsatt norsk og annen internasjonal støtte være at partene engasjerer seg seriøst i fredsprosessen og oppriktig søker å nå fram til en tostatsløsning. Skulle ikke det være tilfelle, må Israel være forberedt på at redusert internasjonal støtte til palestinerne vil føre til økt byrde på Israel.

Siden Oslo-avtalen i 1994 har Norge brukt over 24 milliarder kroner på fredsprosessen i Midtøsten. Våre partnere i Europa og araberverden gir også store bidrag. Samtidig er det klart at den økonomiske krisen i Europa vil gjøre det vanskeligere for givere å opprettholde bistandsnivået. Viktige donorer kjenner knipa og vil lete etter mulige kutt. Som det hittil er gjort, må også framtidige bidrag rettferdiggjøres overfor skattebetalerne. Det kan bli vanskeligere, noe partene, ikke minst Israel, bør merke seg. I tillegg må man erkjenne at USA etter Irak-krigen ikke lenger er like mektig i regionen. Washington strever med å påvirke partene til konstruktive resultater, noe mangelen på framgang den siste tida viser. Det synes tvert imot som Netanyahu-regjeringen i dag bidrar til å svekke USA, gjennom å motarbeide Obama-administrasjonens bestrebelser. Når man vet hvor avhengig Israel er av USAs støtte, er det oppsiktsvekkende. Dårlige økonomiske tider for giverland og USAs svekkede stilling burde øke, ikke minske, presset på partene for å nå sluttmålet. Den internasjonale støtten vil ikke vare evig dersom partene selv ikke viser interesse for å nå en løsning. Ikke minst er det nødvendig at Israel innser hvilken byrde det i så fall ville påføre landet.

Hva så med Israels sikkerhet? Jeg vil hevde at det ikke er den israelske sikkerhetsmuren som i størst grad har bidratt til å få slutt på selvmordsaksjonene. Det er det imponerende statsbyggingsprosjektet til statsminister Salam Fayyad som er hovedgrunnen til det. Fayyads og de palestinske selvstyremyndighetenes prosjekt er å bygge de institusjonene som er nødvendige for at Palestina skal kunne fungere som selvstendig stat. Det dreier seg om et fungerende rettsapparat, politi, helse og skolesystem, og tjenester som vannverk og renovasjon. På kort tid har statsminister Fayyad hatt stor framgang og bedret situasjonen, hovedsakelig på Vestbredden. Statsbyggingsprosjektet har allerede ført til en reduksjon i behovet for utenlandsk hjelp fra 1,8 milliarder dollar til 1,2 milliarder årlig. Og ifølge Fayyad er tallet ytterligere på vei ned.

Men fungerende institusjoner er bare en av betingelsene for fred og en selvstendig stat. En politisk løsning er nødvendig – både mellom palestinere og israelere, men også mellom palestinerne på Vestbredden og i Gaza.

Blokaden av Gaza fortsetter til tross for at enkelte restriksjoner er løftet. Hvem tjener på det? Det er helt klart at blokaden utarmer den vanlige befolkningen i Gaza. Samtidig er det mange i Gaza som tjener på den, ikke minst de som kontrollerer tunnelene til Egypt deriblant Hamas. Hva så med Israel? Etter mitt syn tjener blokaden heller ikke deres interesser. Ved å opprettholde blokaden, bidrar Israel til å sementere delingen av de palestinske områdene. Det gjør det vanskelig for selvstyremyndighetene å utvikle moderne institusjoner som omfatter hele befolkningen, og det underminerer palestinske politiske initiativer for å fremme en samling på palestinsk side. Det er nødvendig for å realisere en tostatsløsning.

Salam Fayyads statsbyggingsprosjekt er det mest positive som skjer i fredsprosessen nå. Det prosjektet må vi fortsette å støtte, fordi det bidrar til å klargjøre palestinerne til å styre seg selv når en selvstendig stat realiseres. Samtidig bidrar det til å styrke Israels sikkerhet. I det økonomiske klima giverland befinner seg i nå, må imidlertid begge parter vise reell vilje til framgang. 2011 blir et viktig år, og ikke minst må Israel forstå at byrden av manglende framgang i stor grad vil falle på dem.

Dette er ikke et innlegg om årets fredspristildeling. I kjølvannet av Nobelkomiteens tildeling til Liu Xiaobo har vi imidlertid fått en debatt om utviklingen i Kina og Kinas rolle i verden. Der har jeg lyst å gi en kommentar.

La meg introdusere deg til familien Wang:

Gamle Wang ble født på 1920-tallet i en tid med politisk kaos og fattigdom i Kina. Han fikk ikke skolegang, men kan fortelle historier om okkupasjon, lokale krigsherrer og slaveri. På femtitallet fikk han jobb i en fabrikk og etterhvert sønnen Wang Hong. Sønnen fikk skolegang og da kulturrevolusjonen kom sluttet Wang Hong seg til rødegardistene. Mao ville at byungdom skulle lære om livet som bonde, så i stedet for utdanning ble Wang Hong sendt på landsbygda til fem års hardt arbeid på en grisefarm.

Da kulturrevolusjonen var over fikk han botillatelse i Beijing og jobb på stålfabrikken. Skuffet over tapt utdanning og skeptisk til fremtiden, merket han seg politiske signaler på 70-tallet. Nixons besøk og Maos død var varsel om endringer. Hardt arbeid ga ham jobb som mellomleder, og Deng Xiaopings åpning av Kina ga ham håp. Han gjorde alt for at datteren Wang Mei skulle komme seg opp og frem. Gleden var stor da hun kom inn på universitetet, selve inngangsporten til en bedre fremtid.

I det Wang Mei var uteksaminert som dataingeniør på midten av 90-tallet kunne hun velge mellom doktorgradsstudier på MIT, jobb i et joint venture eller å starte egen bedrift. Hun valgte alle tre. Wang Mei ble del av en middelklasse som flyttet inn i nybygd leilighet, og som med tiden skaffet seg bil. Sønnen Xiao Fei er mest opptatt av dataspill og venner, og drømmer om å møte basketballstjernen Yao Ming.

Denne tenkte historien er ikke unik. Millioner av kinesiske familier har lignende historier. Millioner som deler erfaringer om kamp for å overleve og tøffe økonomiske tider. Med seg har de også erfaringer fra politiske eksperiment som brakte ulykke for mange. Noen har fått god økonomi, og forventer det samme av fremtiden som oss.

Da Verdensbankens sjef Robert Zoellick besøkte Beijing i september slo han fast at Kina på egenhånd løftet mer enn 500 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom i perioden 1981- 2004. Det er det største spranget ut av fattigdom som noensinne har funnet sted. I følge Zoellick er Kinas innsats alene nok til at FNs tusenårsmål på dette feltet vil nås. Når NRKs Gro Holm i Verden på lørdag 16.10 sammenligner Kinas innsats for å løfte befolkningen ut av fattigdom med Stalins industrialiering i Sibir er det et grelt eksempel på uforstand om utviklingen i Kina.

Men lederne i Beijing er ikke bare opptatt av økonomisk vekst som et gode i seg selv. Med en befolkning på 1,3 milliarder er vekst kinesiske myndigheters nøkkel til stabilitet og harmoni. Hvert år skal det skapes 9 millioner arbeidsplasser for å ta imot nye generasjoner arbeidssøkere.

Gjennom økonomisk vekst og økt politisk deltakelse lokalt søker lederne å holde sosiale spenninger under kontroll. For det er betydelige sosiale spenninger i det kinesiske samfunnet. Gruveulykker, næringsmiddelskandaler, dårlige arbeidsvilkår i tekstilfabrikker er eksempler på hva som bringer raseri til overflaten. Når lokale maktpersoner beslaglegger jord eller overser forurensing i nærmiljøet ser vi det samme.

Beijing innser at korrupsjon og lokalt maktmisbruk undergraver sentralmyndighetenes stilling. Derfor slår de også hardt ned på det. Hva de for enhver pris vil unngå, er at Kina med sine 56 offisielle folkegrupper blir gjenstand for politisk kaos og oppsplitting. Med en 3000 år gammel kultur er den historiske forankringen sterk, og frykten for å miste kontroll slik man gjorde under Qing dynastiet reell.

Kinas økonomiske muskler har brakt landet ut på den internasjonale arena i stadig sterkere grad. Det uroer mange i Vesten. Vil de presse oss i multilaterale fora? Blir de militært aggressive? Vil utviklingsland vende seg mot Kina og bort fra oss? Vil de skaffe seg monopol på knappe ressurser? Vi bør stille disse spørsmålene og følge nøye med på hvordan Kina bruker sin nye maktposisjon. Intet land har vel unngått å bruke økt makt til egen fordel på en eller annen måte.

Samtidig bør vi merke oss hva kineserne sier selv. De hevder at sosialisme med kinesiske særtrekk er utviklet for Kina, og ikke for eksport. De understreker at engasjementet i Afrika ikke er av ny dato, men stammer fra 60-tallet. De stiller spørsmål ved det å avholde valg i land med svært lavt utdanningsnivå, fordi de mener resultatet kan bli at man befester etniske skillelinjer.

Samtidig er Beijing fortsatt ytterst forsiktig med å bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet. Kina er også en av de største bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner, og var det landet som gjorde det mulig å få hjelpesendinger inn i Burma etter syklonen Nargis. I 6-parts forhandlingene med Nord-Korea spiller Kina en nøkkelrolle. Fra norsk side har vi nyttige kontakter med Kina for eksempel om utviklingen i Sudan.

I København var mange med rette skeptiske til at USA og Kina sluttførte klimaforhandlingene på bakrommet, mens EU og andre aktører satt på gangen. Snakk om en verden styrt av G2 – USA og Kina – fikk fart. Beijing avviser at de ønsker en slik utvikling, mens USA ikke ser ut til å ha like store kvaler i så måte.

På miljø har imidlertid Kina store ambisjoner. Uavhengig av om vi får en verdensomspennende avtale eller ikke, satser Kina fullt ut på omstilling og grønn teknologi. Beijing ser at det er nødvendig i et globalt perspektiv, men like mye lokalt. Kinas satsing på vekst har gitt store lokale miljøskader som må håndteres, om velstanden skal fortsette å øke. Kina bygger seg opp en ledende posisjon og fremstår snart som storeksportør av grønn teknologi. Skal vi i Vesten se det som en trussel, eller bør vi lære av det og satse enda sterkere på miljø selv?

Hva så med menneskerettighetssituasjonen i Kina? Jeg har selv ledet vår menneskerettighetsdialog en rekke ganger. Da dialogen ble etablert var den unik, og over år er et bredt spekter av problemer tatt opp. Diskusjonene og viljen til å lytte har vært reell. Kinesiske myndigheter legger ikke skjul på at de har et annet fokus i menneskerettighetsspørsmål enn mange i Vesten.

Beijing er blant annet opptatt av å løfte enda flere opp av fattigdom, bedre forholdene for migrasjonsarbeidere, skaffe skolegang og helsetilbud. Så er det vår rett å understreke at menneskerettighetene er universelle, og ta opp saken til enkeltpersoner som blir utsatt for overgrep. Imidlertid tror jeg vi kommer lengst med å gjøre det på en måte som også viser respekt for hva Kina har oppnådd. Det er det ikke bare sentralmyndighetene i Kina som ønsker. Det vil nok mange med samme erfaringer som familien Wang også si seg enig i.

I morges hadde hele landsstyret På-vei-til-jobben-aksjon tre steder i Oslo; Nationaltheatret, Egertorget (der jeg var) og Jernbanetorget. Mange blide folk, flott vær og flere nye medlemmer til partiet.

• Her kan du se bilder også

Det er etter hvert blitt vanskelig å la seg sjokkere av Israels framferd i Midt-Østen-konflikten. Angrepet på sivile i internasjonalt farvann, sjokkerte likevel en hel verden.

Angrepet på skipet ”Mavi Marmara” som fraktet humanitær hjelp til Gaza, er fullstendig uakseptabelt og må granskes. Men jeg er redd angrepet også forteller noe om en mentalitet i Israel, der det tegnes et bilde av at alt er tillatt i kampen mot terror. Sivile som er imot Israels okkupasjon blandes med terrorister. Om en slik mentalitet får slå rot, tapes kampen mot terrorisme. I tillegg blir veien mot fred for både palestinere og israelere uendelig mye vanskeligere.

Gaza er i praksis verdens største utendørs fengsel med 1,5 millioner innbyggere samlet på et område på størrelse med Nannestad kommune. Israels blokade har sørget for at 80% av bygningene som ble ødelagt i angrepene vinteren 2008-2009 ennå ikke er bygd opp. Fortsatt mangler tilgang på livsnødvendige medisinske tjenester og mulighet til å få bygd opp nødvendig infrastruktur. Jo mer prekær situasjonen blir, dess mer fastlåst blir konflikten. Derfor er det avgjørende nå å få blokaden opphevet.

Det er fire forhold som gjør dette krevende. Det første er Israels steile holdning om å ikke forholde seg til Hamas. Det andre er at Hamas selv kan se seg tjent med blokaden. Hamas har i dag inntekter på om lag 200 millioner dollar hvert år på frakt av varer gjennom ”illegale” tunneler. Det tredje er at de palestinske myndighetene i Ramallah vil synes det er krevende om det internasjonale samfunnet begynner å forholde seg til det ulovlige Hamas-styret i Gaza. Det fjerde er Egypt, som føler press fra sine arabiske naboer om ikke å påta seg okkupantens rolle, og som dessuten er urolige for om en åpning av grensen kan styrke ytterliggående islamistiske grupper.

Det er bare en vei til fred, og den går gjennom dialog. Det foregår nå indirekte samtaler mellom partene via USA. Barack Obama har, med sin tale i Kairo 4. juni i fjor, investert betydelig prestisje i å få bevegelse i situasjonen.

Hva kan så Norge gjøre for å bidra til fred og forsoning? Norge arbeider for etablering av en palestinsk stat, slik at den og Israel i framtiden skal kunne leve side om side. Vi bidrar derfor betydelig både økonomisk for å bygge opp samfunnsstrukturer i de palestinske områdene, og ikke minst som leder av giverlandsgruppen som er det eneste internasjonale fora hvor israelere og palestinere møtes jevnlig. Penger gjennom giverlandsgruppen har vært palestinernes livlinje i mange år. Det kan ikke understrekes tydelig nok.

I frustrasjonen over at Israel stadig bryter folkeretten og utøver en overdreven maktbruk, er det forståelig at det rettes krav om kraftigere lut og mer makt bak kravene overfor Israel. Norge handler i dag ikke våpen med Israel eller andre stater i krig og oljefondet trekker seg ut av selskaper som bryter de etiske retningslinjene. Bl.a. har det trukket seg ut av selskapet Elbit som leverer utstyr til separasjonsmuren på Vestbredden.

Det kan for noen virke fristende å ønske at Norge nå skal gå inn for full boikott av Israel og bryte diplomatiske forbindelser. Men er det slik Norge best bruker sin stemme internasjonalt? Etter min mening vil det virke mot sin hensikt.

En boikott og brudd på diplomatiske forbindelser vil få en viss oppmerksomhet helt i starten. Døra slamres igjen og vi får markert oss. Men deretter blir det helt stille. Vi vil miste viktige kontaktforbindelser og oppgi vår mulighet til å påvirke partene til dialog. Det vil være umulig for Norge å fortsette som leder av giverlandsgruppen om vi gikk inn for boikott. Vårt representasjonskontor i Ramallah på Vestbredden ligger under ambassaden i Tel Aviv. Den vil måtte stenges. En boikott vil ha liten effekt på Israels økonomi, men virke negativt inn på det arbeidet Norge gjør for å bidra til å bygge opp viktige samfunnsstrukturer i palestinske områder.

Norge er et av de landene i Europa som handler minst med Israel. Vi er ingen økonomisk stormakt. Derimot har vi stor innflytelse, i forhold til vårt folketall, når det gjelder kontakter og muligheter for å skape dialog i Midt-Østen. Derfor må vi jobbe langs de linjene der vi kan påvirke og bidra mest.

Det er ikke flere steile fronter som nå trengs i Midt-Østen. Det som trengs er dialog, fornuftige argumenter og forståelse for at både israelere og palestinere er tjent med forsoning. Derfor ber også de palestinske selvstyremyndighetene oss om å ikke boikotte og bryte forbindelsene med Israel. Det er viktigere enn alt annet. Det norske engasjementet har alltid hatt ett mål, nemlig å bidra til en to-statsløsning. Det er de to landene som skal leve side om side. Det er ikke Norge som her er i fokus.

Med siste ukes hendelser har Israel ytterligere satt sin internasjonale anseelse på spill. En forsterkning av en ”alene-mot-verden-mentalitet” i Israel vil svekke mulighetene for å finne veier til fred. Norge må derfor bidra der vi kan til å motvirke, og ikke forsterke, en slik utvikling. Vi må bruke våre krefter der vi best kan bidra.

Tim Phillips, lobbyist and chairman of Americans for Prosperity (AFP) is in Europe and Oslo to endorse and teach the Norwegian right wing party (Fremskrittspartiet) how to organize so-called grassroots campaigns. But the grass root campaigns such as those the Tea Party Movement and AFP holds aren’t bottom-up crowds, but pure lobbying campaigns financed by billionaires with a clear political agenda.

When the financial crisis was a fact Mr. Phillips and AFP among others funded and organized campaigns to spread disinformation, fear and hatred. Crowds called the American president a Marxist to fight against government intervention to counteract the financial crisis. To the contrary Newsweek interviewed our Party Leader and Prime Minister Jens Stoltenberg this week about the financial rescue that really worked.

The campaigns have also traveled the country with a bloody hand logo to deny poor Americans the right to health insurance, and launched the “Hot Air Tour” to claim that the climate crisis is conspiracy and carbon cap and trade is the expressway to national bankruptcy. These so-called grass root movements and Mr. Phillip’s salary is for the most part paid by the oil and gas company Koch Industries. This week he shared the podium with Party Leader of the right wing party Ms. Siv Jensen, called Scandinavia’s Margaret Thatcher by her own International Secretary. Next week he shares the stage with non other then the Tea Party queen herself, Sarah Palin, to fight their common goal of tax cuts and limited government.

Until now we in Europe have watched this absurd political theatre from afar, but now I truly worry that the right wing party will learn from these extremely reactionary forces and adapt the same strategies, in Norway and Europe. It represents a form of campaigning that the Norwegian Labour Party fears. I am truly afraid that our society will not be recognizable in 20 years if the right wing party comes to power, with the help of a speculative American lobbyist – far away from the real grass root.

I ask you American progressives and people from the real grass root movements. How can we disclose and prevent these pure lobbying campaigns financed by billionaire’s political influence? Please tip me on Twitter or Facebook.

Raymond Johansen, Party Secretary of the Norwegian Labour Party, which is the senior partner in the current Norwegian government, with Jens Stoltenberg as the current Prime Minister of Norway. The Labour Party has been the central actor in building the Norwegian Welfare State after the Norwegian Model post World War Two.

#teapartyfear
@raymondjohansen

• Denne bloggen ble først publisert på Huffingtonpost.com i USA

Det er valgene vi tar i dag som avgjør hvilket samfunn vi får om 20 år. I dag gikk startskuddet for Arbeiderpartiets store debatt- og skoleringsprosjekt “Herfra til 2029”.

Prosjektet skal sørge for at vi staker ut den politiske kursen innen de viktige områdene klima, bærekraftig velferd og integrering som er nødvendig for å sikre et godt samfunn 20 år fram i tid – fordi vi er partiet som tar framtiden på alvor.

I tillegg skal prosjektet sikre at Arbeiderpartiet er landets mest interessante politiske verksted og at alle som ønsker det skal kunne delta i våre politiske prosesser.

I dag lanserte vi nettsiden 2029.no. Her finner du informasjon om hvordan du kan delta i de ulike debattene på nett. Vi starter med en egen klimaportal hvor du kan diskutere viktige utfordringer vi må ta stilling til framover. Her vil Arbeiderpartiets politikere, tillitsvalgte og andre legge ut blogginnlegg, dra opp viktige diskusjoner og dele fakta med deg.

Senere lanserer vi også en velferdsportal og en integreringsportal.

I tillegg til å diskutere og skolere oss på nett skal vi også drive tradisjonelt partiarbeid.

Temamøter og skolering i lag og kommuneparter vil være viktig. Men vi skal også stå på stand, banke på dører og være tilgjengelige i lokalmiljøene landet rundt. Arbeiderpartiet har alltid vært partiet som har engasjert flest i politiske prosesser, og det skal vi også gjøre gjennom prosjektet “Herfra til 2029”.

For deg som er medlem i Arbeiderpartiet og har lyst til å drive din egen 2029-prosess har vi derfor samlet en rekke ressurser på disse sidene. Å tenke langsiktig i de lokale programprosessene er en essensiell del av 2029-prosjektet.

Jeg håper du vil delta med dine innspill på den politiske kursen herfra til 2029, og at du følger med på disse sidene for å se hvordan DU kan delta framover.

Kina maktposisjon i verden har styrket seg betydelig i løpet av finanskrisen. Mens USA tar opp store lån og Euroen er under sterkt press, har Kina fortsatt store oppsparte midler. Kina hadde en vekst i 2009 på over 8% og overtok plassen som verdens største eksportør. De har hatt en sammenhengende vekstperiode på over 30år. I 2010 vil de passere Japan som verdens nest største økonomi. Finanskrisen har forsterket den varslede framveksten av Kina som en supermakt.

Vesten har til nå vært altfor naive og kunnskapsløse i vår tilnærming til den nye supermakten i øst. Mediedekningen av Kina i forhold til f.eks. USA, understreker at vi ikke har tatt inn over oss endringene i maktforholdene. Møter jeg har hatt denne uka i Beijing og Guangzhou, har ytterligere understreket at vi har å gjøre med et svært selvbevisst Kina. Et Kina som blir stadig mer bevisst sitt eget norm- og verdisyn bl.a. når det gjelder demokrati, styresett og ikke-innblandingspolitikken.

Det er en vanlig oppfatning i vesten at økonomisk utvikling automatisk leder til tradisjonelle vestlige tanker om demokrati og menneskerettigheter. Kina er allerede i dag eksempel på at dette ikke nødvendigvis er tilfelle.

Kina løfter nå hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom. Vi kan like det eller ikke, men Kina har et styresett som gjør dem godt i stand til å planlegge for lang tid framover og gjennomføre politikken effektivt. Kombinert med store økonomiske muskler og den kinesiske modellen for utviklingssamarbeid, der ingen krav blir stilt til mottakerlandet, vil dette kunne bidra til at Kinas verdier vil slå rot både i Asia for øvrig, i Afrika og kanskje også i deler av Latin-Amerika.

Vi vil derfor måtte forholde oss til to former for modernitet i det nye verdensbildet: Den vestlige og den kinesiske. Som Martin Jacques beskriver det i boka ”When China Rules the World”, er det ikke slik at verdens utvikling er noen ”one-way ticket to Westernization”. Det er det vi har trodd og vår evne til å se at det dreier som flere utviklingsmodeller har vært små. Den vestlige arrogansen kan virke forblindende og lede til at vi ikke ser ting vi absolutt burde oppdage. Dette understreker nødvendigheten av å lære mer om Kina, følge utviklingen nøyere og ikke minst ha bedre dialog og kontakt med Kina i tiden framover.

I vesten er det for tiden stor oppmerksomhet om konfliktlinjene mellom vesten og den islamske verden. Men det kan fort vise seg at vi ikke i tilstrekkelig grad retter blikket i den retningen der det største toget kommer.

Se bilder fra Kina-turen her

Kina

Vi passerte ikke mindre enn tre kullkraftverk på den korte turen til landsbyen Gaobeidian i utkanten av Beijing i dag. Gaobeidian er en landsby med 14.000 innbyggere. Her er det stor byggeaktivitet som i mange andre landsbyer og forsteder i Kina. Gamle, nedslitte hus rives. Nye bygges. Hele landsbyer får elektrisk lys, varme, og hvitevarer som vi alle tar som en selvfølge hjemme i Norge. Flere hundre millioner bringes ut av fattigdom.

I Kina øker behovet for energi så sterkt at det bygges ett nytt kullkraftverk hver 14 dag. Kina er nå landet i verden som slipper ut størst mengde klimagasser til atmosfæren.

Men i CO2-utslipp per innbygger ligger de på bare 5 tonn, mens Norge har 11 og USA 20. Innbyggerne i Gaobeidian fortjener vekst og utvikling. Vestlige land har ingen moralsk kraft til å nekte dem det, fordi det forurenser. Vi har gjennom mange årtier sluppet ut så mye klimagasser at atmosfæren ikke tåler mer. Disse utfordringene må vi løse sammen og den industrialiserte verden må gjøre mest.

Kina må ta sin del av ansvaret og det er de opptatt av. Kina og USA er avgjørende for å få på plass globale avtaler. Derfor må vi ha god dialog med kineserne. Vi må bidra der vi kan, til at den økonomiske utviklingen i land som Kina blir så grønn som mulig. Heldigvis har klimaproblematikk fått større oppmerksomhet også i Kina de siste årene. Kineserne planlegger nå for en kraftig urbanisering og utvikling av store ”grønne” byer. De satser tungt på planting av skog og på vind- og solenergi. Men uansett vil både Kinas og verdens energiforbruk i lang tid framover være basert på ikke-fornybare energikilder.

Det er derfor Norges satsing på teknologiutvikling knyttet til karbonfangst og lagring, vil kunne gi avgjørende bidrag til å få ned de globale CO2-utslippene. Norge og andre vestlige land, må rett og slett ta en betydelig del av regninga for å sikre utslippsreduksjoner som monner også i andre deler av verden. For om utslippene stammer fra Årnes, Halden eller Gaobeidian, spiller som kjent ingen rolle.

Bildeserie med 7 bilder — bla ved å trykke på pilene