Det skal skinne av eldreomsorgen! Vi skal redusere frafallet i videregående skole! Hvordan kan vi gå sammen om det? I trange tider kan det være vanskelig å gjøre smarte valg.

Det er viktig å få nok varme hjerter og hender i helse-og sosialsektoren framover. Samtidig er det også avgjørende viktig at ungdom i kommunen vår fullfører skoleløpet sitt, slik at de får et grunnlag for framtida si (- og vår!). Det er god, langsiktig økonomisk planlegging for kommunen. Frafall er ikke bare en fylkeskommunal sak. Disse ungdommene bor ikke i fylkeskommunen – de bor i kommunen! Når ungdom dropper ut, blir de fort til ”røde tall” i trygde- og sosialbudsjetter.
Hva om ungdommen kunne være den arbeidskraften som kommunen har bruk for? Hva om de kunne få anledning til både å jobbe i kommunen, prøve ut yrket og få en utdanning – samtidig? Er ikke sjansen da vesentlig større for at de både fullfører – og for at kompetansen deres kommer deres egen kommune til nytte? Gjør det ikke kommunen vår til et bedre sted å bo – for alle?

Det er klart det er viktig at fylkeskommunen har et godt samarbeid med for eksempel NAV, opplæringskontorene og oppfølgingstjenesten. Men det som er bøygen for å skaffe flere lærlingeplasser er faktisk arbeidsgiverne. Her kan folkevalgte i kommunen gjøre en viktig jobb. For å kunne rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft i kommunale virksomheter må man bidra også til å få fram unge mennesker til vitnemål og fagbrev. Aktiv politikk og langsiktige planer for å rekruttere og beholde lærlinger i kommunen er viktig. Det er viktig for at kommunen skal være det gode bosted, for at ungdommen i kommunen skal fullføre utdanning, for å spare penger på sosial- og trygdebudsjetter, for å sikre kommunen kompetanse, for å sikre innbyggerne gode tjenester.
Det er både smart og billig for kommunen å satse på lærlinger. Lærlinger er ikke en utgift (rent bortsett fra at det gis et betydelig lærlingtilskudd pr. lærling) Lærlinger er en investering. Særlig hvis det foregår innenfor rammen av en helhetlig og langsiktig plan for arbeidsgiverpolitikken. Det har mange i privat sektor skjønt. Kan kommunen i framtida klare seg uten nok kvalifiserte helsefagarbeidere? Barne- og ungdomsarbeidere? Hva med IKT-arbeidere, aktivitører, kokker, tømrere, rørleggere og andre….

Kanskje er dette noe kommunepartiet kan ta med seg inn i diskusjonene rundt programarbeidet?

De kommunene som ”vinner” kompetansen og de gode fagfolka i framtida, er ikke de som får den. Det er de som selv skaffer seg den!

Syns du ordfører skal lage innstilling i alle saker til politiske organer? Syns du det skal bli vanskeligere å endre antall representanter i kommunestyre/ fylkesting? Toget går nå – høringsfristen er 6. desember! Mange i kommunestyrene sier de ikke har hørt om denne høringen. Derfor blir det et grundig innlegg her…

Får du saken opp i kommunestyret ditt? Vil du ta den opp selv? Les videre!

Kommunal- og regionaldepartementet har sendt på høring forslag til endringer i kommuneloven. Av høringsutkastet går det fram følgende forslag til endringer i kommuneloven:
1. krav om kvalifisert flertall for å endre antall representanter i kommunestyret og fylkestinget (forslag til § 7 nr 3),
2. innføring av plikt for kommunestyret/fylkestinget, i hver valgperiode, til å behandle og vedta delegasjonsreglement i kommunen/fylkeskommunen (forslag til § 39 nr 2),
3. politisk innstilling i saker, for folkevalgte organ, utformes som hovedregel av organets leder eller annet folkevalgt organ, med mindre kommunestyret/ fylkestinget selv bestemmer at administrasjonssjefen skal avgi innstilling. (forslag til § 39 nr 3),
4. forslag om alternativ måte å opprette kommuneråd på.

De tre første forslagene er en oppfølging av St.meld.nr 33 (2007-2008) ”Eit sterkt lokaldemokrati”, mens det siste er et forslag fra Oslo kommune..

1. Krav om kvalifisert flertall for å endre antall representanter i kommunestyret og fylkestinget (forslag § 7 nr 3)
I dag har kommuneloven regler om minimumsgrenser for antall representanter i kommunestyre/ fylkesting. Men de bestemmer selv antall representanter ved alminnelig flertall.

Forslag om endring av voteringsregelen ble varslet i lokaldemokratimeldingen, St.meld.nr.33 (2007-2008). Det ble da pekt på sterk nedgang i antallet kommunestyrerepresentanter og politiske verv i kommunene – en nedgang på ca 15 % i løpet av perioden 1991-2003. Ved valget i 2007 ble det valgt 10 948 kommunestyrerepresentanter mot 11 138 i 2003. Noe av nedgangen skyldes at tallet på kommuner ble redusert med tre på grunn av kommunesammenslåinger. 39 kommuner reduserte tallet på kommunestyrerepresentanter og 13 kommuner økte tallet. Nedgangen begrunnes i flere forhold; at antall kommuner er redusert, og at det har skjedd en endring i organiseringen. Man kan også tenke seg at nedgangen i frivillig arbeid generelt i samfunnet også får konsekvenser for det partipolitiske engasjementet. En konsekvens av nedgangen sies å være at det medfører mindre kontaktflate mellom innbyggerne og de folkevalgte.

Det er lett å tenke seg at forslaget om å lovfeste at det skal være kvalifisert flertall (2/3) i stedet for vanlig flertall for å endre tallet på kommunestyre- eller fylkestingsrepresentanter, vil gjøre det mer krevende for en kommune eller fylkeskommune å foreta endringer i antall representanter, enten det er å øke eller redusere antallet. Samtidig – å endre krav om stemmetall fra vanlig flertall til kvalifisert flertall kan føre til en sementering av dagens antall representanter i det enkelte organ. Er det et mål i seg selv? Jeg tenker det bør være rom for både å øke og redusere antallet – og ikke minst; at det bør være størst mulig lokalt handlingsrom, og at krav til stemmetall derfor fortsatt bør være alminnelig flertall. I dag ”snakker” de folkevalgte med velgere og innbyggere gjennom mange kanaler, oghar på mange måter mye mer direkte kontakt med mange flere innbyggere enn før, gjennom aviser på papir og på nett, nettdabatter og kommentarfelt, Facebook og andre nettsamfunn. Så jeg er usikker på i hvor stor grad kommunestyrets antall representanter har stor betydning for kontaktflaten mot innbyggerne. Hva mener du?

2. Innføring av plikt for kommunestyret/fylkestinget, i hver valgperiode, til å behandle og vedta delegasjonsreglement i kommunen/fylkeskommunen (forslag til § 39 nr 2)
Forslaget lyder:
”Kommunestyret og fylkestinget skal selv vedta reglement for delegasjon av avgjørelsesmyndighet innen 1. juli året etter at kommunestyret og fylkestinget ble konstituert. Sist vedtatte reglement gjelder inntil nytt reglement er vedtatt.”

Departementet sier at det i dette ligger en plikt for kommunestyret/fylkestinget til å vurdere sin rolle overfor administrasjonen. Kommunestyret/fylkestinget fordeler også på denne måten myndighet/oppgaver mellom folkevalgte organ og administrasjonen. I høringen framhever departementet at en gjennomgang av delegasjonen etter hvert valg vil øke kunnskapen i forhold til hvilke saker og avgjørelser som kommunestyre/ fylkestinget delegerer.

Delegasjonsreglementet er et viktig virkemiddel for fordeling av myndighet og oppgaver mellom fylkestinget, andre politiske organer og administrasjonen.
Jeg tenker det vil være bra for kommunestyre/ fylkesting å alltid ta stilling til delegasjon etter et valg – enten man velger å fortsette den ordningen som eksisterer eller å endre den. Samtidig kan man tenke seg at det kan være krevende for et nytt organ å behandle både budsjett og delegasjonsreglement, og derfor er det en god ting hvis man har mulighet til å behandle disse to sakene på ulike tidspunkt, slik forslaget om frist innen 1. juli etter valget åpner for. Men man må selvfølgelig passe på at regelen åpner for at man kan behandle delegasjon flere ganger, når det er aktuelt!.

3. Politisk innstilling i saker, for folkevalgte organ, utformes som hovedregel av organets leder eller annet folkevalgt organ, med mindre kommunestyret/ fylkestinget selv bestemmer at administrasjonssjefen skal avgi innstilling. (forslag § 39 nr 3),
Ny § 39 nr. 3 foreslås å lyde:
”Vedtak i folkevalgte organer treffes på grunnlag av innstilling fra organets leder eller
annet folkevalgt organ, slik dette er vedtatt av kommunestyret. Kommunestyret og fylkestinget
kan selv vedta at administrasjonssjefen i stedet skal avgi innstilling.”

Forslaget går ut på at det er kommunestyret/ fylkestinget som skal fatte vedtak om hvem som skal lage innstillinger. Hovedregelen i forslaget er at dette gjøres av ordfører eller av et annet folkevalgt organ. Unntaksvis kan administrasjonssjefen gis denne myndigheten av fylkestinget selv.

Høringens forslag om politisk innstillinger kan medføre at man i tillegg til rådmannens administrasjon får behov for et sekretariat for ordfører som kan ivareta utformingen av ordførers innstilling. Det vil kunne få økonomiske konsekvenser i forhold til behov for ny/økt bemanning. De øvrige forslagene har mindre økonomiske konsekvenser.

Kommuneloven har ikke noen generell regel om innstillingsrett eller -plikt, verken for administrasjonssjefen, ordføreren eller noe politisk organ. Men kommuneloven har regler om formannskapets plikt til å gi innstilling til kommunestyret til årsbudsjett (§ 45 nr. 2), til økonomiplan (§ 44 nr. 6) og til årsregnskap (§ 48 nr. 3). Så det er jo et stort lokalt handlingsrom i dag. I praksis gir kommunestyrer/ fylkestinget ofte faste utvalg som er opprettet etter § 10, i oppgave å innstille i saker som skal behandles. Kommunestyrer/ fylkesting kan også opprette komiteer som forbereder saker og formulerer innstilling etter § 10 a. Siden det er få regler som eksplisitt gir noe organ innstillingsrett, har kommunestyrer/ fylkesting selv et stort handlingsrom når det gjelder å bestemme hvem som skal innstille i saker.

Dagens praksis legger til rette for et klart skille mellom politikk og administrasjon. Saksframstillingen i saker som går til politisk behandling skal sikre at saken er godt opplyst slik at en beslutning kan fattes. Det viktige for å fatte gode beslutninger i ulike saker er saksframstillinger med faglig innsikt, kunnskap og at konsekvensene av ulike valg klart framkommer. Man kan spørre seg om forslaget vil kunne føre til innføring av en type borgermester-modell i Norge som ikke nødvendigvis øker det politiske engasjementet, men legger mer makt hos en eller få enkeltpersoner? I hvert fall kan man tenke seg at det kan være utfordrende i en vanskelig parlamentarisk situasjon i kommunestyret, eller hvor ordfører etter direktevalg ikke har noen posisjon å lene seg på i kommunestyret. Tvinger man da ordfører til å gå på en smell i sak etter sak?

Ønsket om sterkere politisk involvering ivaretas gjennom aktive komiteer og utvalg, og dette må både de folkevalgte og administrasjonen i den enkelte kommune/fylkeskommune ta et ansvar for. Jeg tenker det må være viktig å legge til rette for lokale varianter uten å lovfeste en så radikal endring som her foreslås. Departementet sier da også selv i høringsutkastet at “å påleggje ei ordning med politisk innstilling er eit for stort inngrep i kommunen si moglegheit til sjølv å bestemme sine eigne sakshandsamingsrutinar.”
Etter de reglene vi har i dag kan kommunestyret og/ eller ordfører velge å lage innstillinger generelt eller i enkeltsaker, hvis man ønsker det. Samtidig har man mulighet til å la rådmannen lage innstillingene, slik at også ordfører og posisjonspartiene har mulighet til fritt å debattere rådmannens utredning og innstilling i et samlet kommunestyre/ fylkesting før avstemning. Dette kan også være en styrke for å finne gode løsninger.

Man kan nok tenke seg at dersom ordfører ved den foreslåtte ordningen ønsker at rådmannen utarbeider saksframstilling i saken først, vil det kunne bli en lengre behandlingskjede for politiske saker, som vil kunne virke forsinkende og byråkratiserende.

4. Dannelse av kommuneråd i parlamentarisk styrte kommuner
Departementet legger fram forslag om en alternativ måte å danne kommuneråd på i parlamentarisk styrte kommuner. Forslaget er opprinnelig fremmet av Oslo kommune, og det er erfaringene fra Oslo som ligger til grunn.

Forslaget går ut på at ordføreren, når den parlamentariske situasjonen tilsier det, på vegne av kommunestyret har plikt til å gi en kommunerådslederkandidat i oppdrag å danne nytt kommuneråd (utpeking). Forslaget fremmes etter mange års forsøk i Oslo kommune. Evalueringene av forsøket er positive, og lovendringen fremmes etter ønske fra Oslo som er den kommunen i landet med lengst erfaring med parlamentarisk modell. I et parlamentarisk system er det viktig med en klargjøring av hvem som har ansvar for prosessene knyttet til endring av kommuneråd. Dette forslaget ivaretar en alternativ måte å gjøre dette på.

Hva syns du om disse forslagene? Det er NÅ du kan få innflytelse på hva framtida skal bli. Høringsfristen er 6. desember 2010……

Hvordan er det å komme til oss? Føler du deg velkommen? Føler du deg inkludert? Og det store spørsmålet – har du lyst til å komme igjen?

Arbeiderpartiet bygger på lange tradisjoner av samhold, solidaritet og kameratskap. Våre grunnleggende verdier er varme og inkluderende. Hvor flinke er vi til å ta vare på hverandre – gamle og nye? Hvordan tar vi imot de som kontakter oss og de nye vi verver – eller de vi ikke har sett på en stund?

Mange av oss er gamle i partiet og i arbeiderbevegelsen. Når vi går inn i et rom er det sikkert at vi treffer kjente: -Hei Solveig! -Rolf! Det var lenge siden! Så går vi bor til hverandre, slår oss ned og finner ut av hva som har skjedd siden sist. Hvordan er det å komme til oss hvis man ikke treffer kjente? Står du litt usikker innenfor døren? Ønsker de deg velkommen, eller styrter alle forbi med utstrakte hender – ”heei! Fikk du e-posten min!?” Blir du tatt med i samtalen, spør noen deg om hjelp med en kaffekanne eller hva du mener om temaet? Sier noen takk for i kveld og ber deg velkommen ved neste korsvei? Eller finner du jakka di og tusler ut helt ubemerket? Mens du gremmer deg over at du valgte møtet framfor ”Farmen”?

Vi har mange flinke ververe, men like viktig er det menneskelige møtet. En person som tar kontakt med oss, enten de har meldt seg inn eller ei – viser interesse for oss og det vi er opptatt av. En som har tatt steget ut i verden for å oppsøke oss og våre aktiviteter har allerede gått fra ”nei, jeg vil ikke være aktiv” til ”kanskje”. En som kommer til oss kommer med et ønske om å overbevises om å gå fra ”kanskje” til ”ja” – til at ”her er det fint å være – her treffer jeg likesinnede det er hyggelig og givende å være sammen med og å arbeide sammen med.” Det er det vår jobb å levere. Gjør vi ikke den jobben er vervingen forgjeves – dobbelt opp. Vi mister ikke bare et medlem, det blir en der ute som neppe lar seg verve igjen. En tapt mulighet.

I møter i lokallaga er det viktig at vi ønsker folk velkommen. Så hyggelig det er å komme et sted hvor du blir tatt i mot i døra; ”velkommen til oss!”. Å håndhilse er en fin skikk, men i hvert fall blikkontakt og et blidt nikk? Der er garderoben, der er toalettene. ”Helge, kanskje du kan hjelpe til å finne en ledig plass?” Første pausen er bøygen; er gjesten glemt allerede? Kanskje hun bare skal snike seg ut, og tilbringe resten av kvelden foran tv’n? Var det likt seg; ”nå skal vi ha litt kaffe og kaker, vil du være med på det? Det hadde vært hyggelig om du ville…” Avslutningen av kvelden er viktig: ”Det var hyggelig å se deg her. Neste møte er …. Da hadde det vært hyggelig om du ville komme”.

Trenger vi nye rutiner, trenger vi å ha en vert for møtene våre? Klarer vi oss uten? Å ha en vert kan være en hjelp når det er mye å tenke på, slik at vi får delt på oppgavene. En som skal gjøre den viktige oppgaven ha øyne (og hjerte) åpent, slik at vi ikke bare rekrutterer, men også beholder. En vertsoppgave kan gå på rundgang og noe man kan påta seg for enkelte møter. Som gjør det viktig at du kommer, selv om du ikke har verv.

Mange er flinke til å ta vare på hverandre. Av og til er det likevel nyttig å løfte blikket litt. Har vi (nok) fokus på det menneskelige? De som kommer til oss har et engasjement og en virkelyst de vil ha utløp for. Men det er mange lag og organisasjoner som ønsker flere frivillige hjerter og hender. Hvorfor skal de velge oss?

Fordi vi har verdiene om solidaritet og samhold. Og fordi vi lever dem.

Skal kontantstøtten erstattes eller ikke? Og med hva? Agurktiden reiser noen ganger viktige politiske spørsmål, som fasttømres av journalister og politikere i feriemodus. Kontantstøtten skal fjernes når det er full barnehagedekning, sa de rød-grønne. Men som kjent skal Jens Stoltenberg ikke bare oppfylle målene som regjeringen har satt – folket forventer at regjeringen skal være perfekt… Ikke sant?

Men dersom kontantstøtten nå virkelig ”må” erstattes – er det riktig å erstatte den med flere generelle velferdsgoder? Rettet mot den ene gruppen – ”barnefamilian” – som har hatt den aller største økningen i velferd det siste tiåret, eller så? Hva med noe virkelig revolusjonært: La oss erstatte den med tiltak som kommer barna til gode! La oss fjerne urettferdighet! La oss fjerne forskjeller! Det er da virkelig nok å ta tak i…

La oss begynne med begynnelsen, det er ofte det beste. Når lille Lennart blir født har hans stolte far etter Arbeidsmiljøloven krav på 2 ukers såkalt ”pappa-permisjon” dersom han bruker tiden til omsorg for familie og hjem. Fordi han er nettopp det – altså far – har han også krav på lønn i disse to ukene etter Folketrygdloven. De kloke gudmødre og –fedre (lovgiverne) la inn nok en passus i loven; hvis Lennarts far ikke bor sammen med ham, kan en annen hjelpe mor i disse to ukene. Men da, ser du, da er det ingen hjemmel i Folketrygdloven som kan hjelpe deg med finansieringen.

Statsansatte kan få lønn etter tariffavtalen, i kommunesektoren kan din mors trofaste hjelper få lønn hvis foreldrene dine er homofile, men ellers er løpet kjørt. Hva med å ”bruke kontantstøtten” til å gi alle barn en like god start? Hva hvis alle barns mor kan få hjelp i 2 uker i forbindelse med fødsel, uansett om faren din er i Sør-Amerika, i fengsel eller død, eller om du rett og slett ikke har noen far? En liten endring i Folketrygdloven, og det er fikset.

Lennart har en kjærlig og klok mor, som strever for gutten sin. Hun vil gjerne arbeide for å gi ham det beste utgangspunkt. Så er man en god rollemodell, også. Etter skilsmissen har hun krav på stønad til barnetilsyn. Plutselig treffer den bisarre virkeligheten henne: På tross av sin høyst middels lønn har hun truffet skjæringspunktet for stønaden. Hvis hun tjener bare èn krone til, mister hun hele stønaden. Ikke bare lønner det seg ikke å tjene mer – det hadde vært så sin sak – men tjener hun bare èn krone mer i måneden mister hun nesten tre tusen. I måneden. Det har hun selvfølgelig ikke råd til. Hun må redusere stillingsprosenten og jobbe deltid for ikke å gå konk. Veldig kjedelig, det der. Men mennesker er rasjonelle og tar rasjonelle valg ut fra rammevilkårene. Hun vil jobbe, men har ikke råd.

Det får selvfølgelig også konsekvenser for hennes pensjon, og nå får hun ikke råd til å spare ved siden av, heller. Hun priser seg lykkelig over at hun ikke fikk lønnspålegg i de lokale forhandlingene med virkningstidspunkt 6 måneder tilbake i tid, da kunne resultatet av en liten påskjønnelse fra arbeidsgiver blitt en kjempestor gjeld til NAV. Hun syns det er litt rart, det er så mange som sier de trenger flere hender i helse- og omsorgssektoren, men enestående mødre har i hvert fall ikke råd til å jobbe mer, uansett hvor gjerne de vil. Enda hadde det vært så enkelt å ordne; bare lage en glidetabell som lagde rom for at det ville være en hensikt med å arbeide mer og tjene mer, mens stønaden ble faset ut.

Det ligger vel litt i kortene at Lennart kommer ut å kjøre, siden vi trenger å illustrere flere gode eksempler: Du skal så klart være bra dårlig før du er dårlig nok for barne- og ungdomspsykiatrien, politiet har dessverre ikke nok ressurser til å etterforske familievold (det var en grunn til at Lennarts foreldre ble skilt!), fordi 64 % av kommunene er uten en eneste jurist (også den Lennart bor i) og turnoveren blant juristene i NAV er skyhøy (30%!!) fikk han aldri det han hadde rett på og til syvende og sist ender han i metadon-kø (han må vente på at han blir gammel nok). I klare øyeblikk minnes han de fem ukene han hadde ferie med mor. Heldigvis har han en mor å være sammen med.

Lennarts mor ble fostermor og han fikk en fostersøster. Hun var mindreårig flyktning, og hadde minimalt med skolegang. Kommunen de bodde i hadde skrevet henne ut fra grunnskolen på grunnlag av at hun var 16 år, men hun kunne knapt det mest grunnleggende. Da hjalp retten til videregående skole henne lite, så hun gikk jo på en smell, kan du si. Skal du lære Ibsens ”Brand” og Ibsens ripsbusker er rekkefølgen ganske viktig.

Paula kan bruke ungdomsretten. Paula er 17 år og faren hennes er bygningsarbeider (opprinnelig fra Polen, nå bosatt i Norge), og hun går på norsk videregående skole, det har hun rett til. Men norsk kan hun ikke. Ikke har hun rett til gratis norskkurs heller. Paula er ambisiøs og vil gjerne lese ekstra for å henge med (les; forstå det læreren sier), men pappa har minstelønn og kan ikke betale kurset til 4 000 i måneden. Hva skal man gjøre.

Avisagurkene modnes i juli, og noen av dem viser seg plutselig å være fullmodne gresskar. Se bare på Danmarks regionreform som var uaktuell i juni (”nei, organiseringen fungerer godt, og vi har ingen planer i skuffen”), agurkdebatt i juli og politisk realitet før høstterminen var ordentlig i gang i Folketinget.

Så for sikkerhets skyld: La ferie-forslagene ta ferie, og brett opp ermene. Mange barn og unge i Norge lever utsatt, har mangelfulle rettigheter eller får ikke oppfylt rettighetene de har krav på. Det er nok å ta tak i når ferien er over…

Avspist med et vitnemål.. Alle skal med – eller?

Rett til utdanning – hva består den i? En elev som har fått utdanning, men ikke vitnemål vil nok klage. Men hva med en som har fått vitnemål, men ikke utdanning?

En del elever sliter i grunnskolen ,det er ikke nytt. Det er heller ikke nytt at de har rett til vitnemål når de blir skrevet ut av grunnskolen, enten det er grunnlag for å sette karakterer eller ikke. Men betyr det at du har fullført grunnskolen? Dette kommer særlig på spissen for minoritetsspråklige elever. De kan komme fra land med liten eller ingen skolegang, sveive innom grunnskolen et år, en måned, en uke – og så er de 16 år og kommunen skriver dem ut av grunnskolen på grunnlag av alder. Men det gjelder også norske ungdommer, så klart:

Vær så god. Du er ferdig med grunnskolen – her er vitnemålet ditt. Lykke til på videregående!!

Har man da fullført grunnskolen? Har man da grunnlag for å begynne på videregående utdanning? Oppmuntrer dette kommunene til å gi elevene et godt tilbud, lære dem å lese, skrive og regne, gi dem et faglig grunnlag for videregående opplæring? Eller oppmuntrer det kommunene til å bare holde ut – det er snart fylkeskommunens problem…

Tidligere ble det i Vestfold lagt til grunn en lovforståelse om at det ikke skulle foretas utskriving med vitnemål for minoritetsspråklige elever dersom summen av skole i hjemlandet og i Norge lå langt under det som tilsvarte norsk grunnskoleplikt. Da har de heller ikke fullført grunnskolen, og kommunen har plikt til å gi dem et tilbud om det.

Tidligere kunne disse elevene også testes i forbindelse med inntak til videregående opplæring, og enkelte ble da funnet å ikke ha det faglige grunnlaget som var nødvendig.

Denne ordningen sikret at elevene fikk utdanning på et grunnleggende nivå av dem som er kompetente til det – nemlig grunnskolen – mens det lønte seg for kommunen som ansvarlig for grunnskolen, å gi et godt tilbud i ”første runde”.

Disse elevene har lært lite eller ingenting i grunnskolen, kanskje er de funksjonelt sett analfabeter, kanskje kan de ikke norsk. Men tilbudet de har er en videregående skole som de ikke har noen forutsetninger for å lykkes i. Er det rart de lager uro i klasserommet, er det rart de dropper ut? De blir skyflet gjennom skoleløpet. Mens de aldri kom på lasset i grunnskolen og lærte det elementære, går tempoet raskere på videregående, mens sten bygges på sten i fagene.

Hvor ble det av retten til utdanning – og hva består den retten i? Kunnskap for å studere og komme ut i arbeidslivet – eller et stykke papir som gir deg rett til å falle igjennom? Alle skal med – og det er viktig for det norske samfunnet å bevare fellesskolen. Men nye tider bringer nye utfordringer. Og kunnskap er makt – skolegang er et privilegium. La alle ta del i det – alle skal med.

Kommunene i Norge forvalter viktige og til dels livsnødvendige rettigheter og plikter for innbyggerne. Samtidig er det grunn til å være svært bekymret over at rettssikkerheten daglig utfordres i norske kommuner. Dette er særlig aktuelt i forhold til Rettshjelpsmeldingen hvor man legger vekt på lavterskeltilbud og tilgjengelig rettshjelp for alle. Meldingen legger vekt på offentlig veiledning – men sier ingenting om at den juridiske kompetansen som rent faktisk er tilgjengelig står til stryk. Også ifht. den foreslåtte Samhandlingsreformen er tilgjengelig – eller manglende – kompetanse en helt avgjørende faktor for om reformen har den minste mulighet for å lykkes.

Etter tall fra Norges Juristforbund er det ingen jurister i 64 % av landets kommuner – og bare ca 36 % av landets 430 kommuner har ansatt en eller flere jurister i sin virksomhet. I flertallet av kommunene som har ansatt jurist, er vedkommende alene om denne kompetansen. Dessuten har denne ene juristen ofte sitt arbeid i en enkelt sektor i kommunen. I store deler av kommunal forvaltning er det altså ikke juridisk kompetanse tilgjengelig overhodet, verken for saksbehandlere, politikere eller innbyggere.

Dette har vært kjent i lang tid og ble også påvist av Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) som på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet utarbeidet rapporten ”Er det størrelsen det kommer an på?” 2001:8. Etter at denne rapporten var lagt fram, pekte også regjeringens kommuneproposisjon i 2002 på at mangelfull kompetanse i saksbehandlingen kan føre til at innholdet i kommunens vedtak ikke holder mål etter faglige og juridiske standarder. Dette gjelder alt fra enkeltvedtak til systemfeil ved feil i saksbehandlingsrutiner og kommunale reglementer. Det rammer innbyggerne – og de svakeste gruppene rammes hardest. I et samfunn hvor lovgivningen går i retning av individuelle rettigheter og hvor jussen griper direkte inn på mange områder, er det bekymringsfullt at flertallet av kommunene ikke prioriterer dette.

Sivilombudsmannen har også tatt opp dette flere ganger, bl.a. ved brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om den manglende rettssikkerheten for sosialhjelpsmottakere i landets kommuner i juni 2007, og problemet med mangel på juridisk kompetanse i kommunene ble også tatt opp i Årsmeldingen for 2007.

Vi har notert at kommuner uten jurist ofte ikke ser betydningen av rettssikkerhetsaspektet. Ofte vises det til at de ”leier inn hjelp hvis de føler behov for det”. Problemet er at i det i mange tilfeller er behov for juridisk kompetanse for å se at man har behov for ekstern bistand. I heldigste fall leier man inn et advokatbyrå når den fastlåste konflikten er et faktum og kommunen har fått en stevning for retten. Kommunene viser også ofte til at det er ”mange våkne innbyggere”. Problemet her er at det forbeholder de gode vedtakene til de innbyggerne som er ”våkne”, mens de øvrige innbyggere og de svakeste gruppene må nøye seg med vedtak som ikke holder mål. Det er selvfølgelig uakseptabelt.

I tillegg vil juridiske feilskjær ofte bety store unødvendige utgifter for enkeltpersoner og for samfunnet i form av klagebehandling, utgifter til utenrettslige forlik og til innhenting av ekstern bistand etter at konflikten er et faktum. Som i mange av livets forhold er det dyrere å reparere enn å gjøre jobben skikkelig første gang. Dersom kommunen kan forebygge bare én rettssak eller unngå juridiske mangler i én anbudskonkurranse, kan det bety flere hundre tusen kroner spart. Da hadde det vært bedre økonomi å ha en jurist tilgjengelig i organisasjonen.

I kommune-Norge har undersøkelser vist at 2 av 3 kommuner står til stryk når det gjelder service og veiledning på telefon, e-post og nett. De kommunene som leverer, er ikke de rikeste – de har ikke andre særtrekk enn at de ønsker og prioriterer å yte god service. Likevel er det neppe tilfeldig at kommunen som er best på og har prioritert service – Larvik – er den samme kommunen som har prioritert å ansette seks jurister. Ønsket om rettssikkerhet for innbyggerne og ønsket om å levere gode tjenester henger sammen. Flertallet av landets kommuner må derfor vise vilje til endring, skaffe eller løfte fram juridisk kompetanse og gjøre den tilgjengelig. Og innbyggere og politikere må etterspørre det!