Den nordiske modellen gir resultater, og jeg hører ikke noe rop om et systemskifte.

Bak Høyres nye fasade er det noe som skurrer. For budskapene om profil og politikk trekker i vidt forskjellige retninger. Når velgerne spør om den økonomiske politikken i en blå-blå regjering, svarer Høyres ledere veldig tydelig at i den økonomiske politikken skal Høyre være til å kjenne igjen. Selv om det skulle bli regjeringssamarbeid med et Frp som vil bruke mye mer oljepenger, er det Høyres gamle ansvarlighet som vil gjelde. Om noen skulle uroe seg for fremtiden, holder det å se til fortiden.

Greit nok. Men på velferdsområdet er budskapet stikk motsatt. Der er velferdspolitikeren Torbjørn Røe Isaksen ute med et kraftfullt budskap om at Høyre skal være til å kjenne igjen. Høyre vil ha en ny velferdspolitikk, begrense de midlertidige ansettelsene, ikke kutte i sykelønnen, samarbeide tett med fagbevegelsen og opprettholde høyt skattefradrag for fagforeningskontingent.

Her er altså ikke fortiden en veiviser, vi inviteres til å glemme årene da Høyre sist satt i regjeringskontorene og gikk til kraftig angrep på arbeidernes rettigheter ved flere endringer i arbeidsmiljøloven. Gjennom å lansere nettsiden arbeidspartiet.no, er strategien klar: Høyre søker nye velgergrupper ved å fjerne seg fra partiets opprinnelige standpunkt, og legge seg tett opp til Arbeiderpartiets politikk. Koplingen til de svenske Moderaterna er tydelig, som før valget i 2006 kalte seg det nye arbeiderpartiet i Sverige.

Men den norske versjonen blir mer komplisert, for vi inviteres til å tro på kombinasjonen av god gammeldags Høyre-politikk i den økonomiske politikken den ene dagen, og et skritt til venstre i velferdspolitikken den andre dagen.

Nå varte ikke spagaten særlig lenge, for allerede mens landsmøtet pågikk fikk Røe Isaksen så hatten passet der mange talere gikk i rette med det de kalte hans retoriske veivalg. Kristin Clemet i Civita mente at han bare overtok venstresidens retorikk og var på ville veier. Flere i partiet vil fortsatt åpne for å endre arbeidsmiljøloven slik Høyre fikk gjennomslag for i Bondevik II-regjeringen i 2005.

I en tid med økonomisk uro ute, men økonomisk vekst og kraftig vekst i sysselsettingen hjemme, bør det ikke overraske at Høyre ønsker å ta eierskap til den nordiske modellen ved å snakke om velferd og likhet. Den nordiske modellen har bidratt til at vi har klart oss godt gjennom finanskrisa. Viktige kjennetegn ved den norske samfunnsmodellen som en stor offentlig sektor, en representativ fagbevegelse, trepartssamarbeid, en skattepolitikk for fordeling og universelle velferdsordninger er synonymt med sosialdemokratisk politikk.

Men det er samtidig noe mer; det er kjennetegn ved en samfunnsorganisering som klarer seg bedre i omstillinger og krisetider, med flere i jobb, færre ledige og bedre offentlige finanser enn andre land. Det er kjennetegn ved moderne politikk, og det ser observatører langt utenfor sosialdemokratiets rekker. Derfor er Høyre ute etter retorikken. Men et domenenavn for arbeidspartiet.no kan ikke alene endre politikken.

Valget i 2013 vil tydeliggjøre hvilken samfunnsmodell vi ønsker oss. Nå er det veldig mye vi ikke vet om politikken til et blå-blått alternativ. Da må vi anta at politikk i praksis mellom to partier med ganske lik størrelse vil ligge et sted midt mellom de to. Høyre vil kutte litt i bistand til de aller fattigste, Frp vil kutte mye, resultatet vil vel ligge et sted i mellom. Frp vil bruke mye mer oljepenger, og redusere pensjonsfondet for fremtidige generasjoner, Høyre vil beholde handlingsregelen, også her må vi vel anta at politikken vil ligge et sted midt i mellom. En blå-blå regjering vil privatisere skolene, og øke adgangen til midlertidig ansettelser. Og Høyres folk sier at flere av velferdsstatens universelle tjenester må bli behovsprøvd.

Det siste halvåret har jeg reist mye på Vestlandet, og jeg har vært flere ganger i både Stavanger og Bergen. Her møter jeg et næringsliv fullt av pågangsmot som bretter opp ermene og utnytter alle mulighetene langs kysten. Trygg økonomisk styring basert på den nordiske modellen er en viktig grunn til at sysselsettingen øker i privat sektor langs hele Vestlandet. Jeg har ikke hørt rop om mer blå-blå politikk, ei heller et systemskifte som Siv Jensen snakker om. Så vil fremtiden vise om kjøpet av arbeidspartiet.no vil bli en god investering for Høyre. Jeg må si jeg tviler.

I går sendte jeg min redegjørelse om UDs tilskudd til oppstart av et senter for nordområdelogistikk til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Du kan lese redegjørelsen her:
UDs tilskudd til oppstart av et senter for nordområdelogistikk

Små forskjeller, en universell velferdsstat, en aktiv frivillig sektor og høy arbeidsdeltagelse er nøkkelen til å skape tillit og samhold i samfunnet. I et framtidsrettet og moderne Norge er det viktig å ta vare på dette. Vår måte å organisere samfunnet på, med den norske modellen for verdiskapning og en trygg velferdsstat, gir oss noen unik fortrinn i et stadig større globalt fellesskap.

GI DITT INNSPILL HER

Et interessant bilde på dette, er et eksperiment som ble gjort i Oslo i fjor høst: Et forsikringsselskap plasserte ut ”gjenglemte” lommebøker på Oslo S, for å se hvor mange som ble levert inn til politi og hittegodskontor. Alle ble levert inn. Ingen falt for fristelsen for å stikke av med en lett gevinst i lomma. Forskerne beskriver dette som at vi har mye sosial kapital i Norge. Begrepet er en fellesnevner i ord som dugnadsånd, solidaritet, tillit, nestekjærlighet, samhold, samfunnsansvar og sosialt sinnelag. Det kan omtales som fiberne som binder oss sammen, uten tvang.

Den høye tilliten går igjen på ellers ulike områder – som stor deltakelse i frivillige organisasjoner, samarbeidskultur i bedrifter og arbeidsliv, så vel som i folks generelt høye tiltro til myndigheter. Derfor er disse ordene som kanskje henger litt løst i lufta for mange, nært bundet sammen med verdiskapningen og konkurransekraften, så vel som den sosial utjevningen og velferdssamfunnet i Norge. Det er særegent for oss, og et konkurransefortrinn i globalt marked.

For å kunne ta vare på disse gode verdiene i framtida, må vi ta bevisste politiske valg. Hvordan bevarer vi tilliten og samholdet for å møte framtiden sammen? Og vi kan snu på spørsmålet – hvordan vil tilliten og samholdet påvirke og inspirere de politiske valgene vi tar for framtiden. Vi løfter dette i forbindelse med programarbeidet til Arbeiderpartiet fram mot valget i 2013. Vi trenger dine innspill.

Gi oss ditt innspill

Alle skal kunne stole på at vi politikere forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte og alle skal forvente at vi politikere er oss bevisste på egen habilitet når vi fatter beslutninger og tildeler offentlige midler. Dagbladets dekning av opprettelsen av Senter for nordområdelogistikk kan likevel ikke stå uimotsagt da den etterlater et inntrykk som jeg mener ikke stemmer med virkeligheten. Jeg får anledning til å utdype dette i detalj i min kommunikasjon med Stortingets kontroll og konstitusjonskomité seinere i vår. Jeg vil her opplyse om følgende:

Om opprettelsen: Som Norges Rederiforbund har bekreftet gjentatte ganger, seinest i Dagbladet 24. mars, må senteret ses i sammenheng med en lang rekke satsinger fra Global Maritime Knowledge Hub (GMKH), et bredt anlagt forskningsprosjekt i skipsfartsnæringen som siden 2008 har finansiert over 20 professorater ved universiteter og høyskoler i Norge.

I takt med betydningsfulle internasjonale utviklingstrekk i nord, gikk Rederiforbundet i 2008 inn for å satse på logistikkforhold i nordområdene. Basert på engasjement i næringen ved Tschudi Shipping Company og blant annet Høgskolen i Bodø, BI Shipping og etter hvert aktører som Det Norske Veritas og Statoil, ble det sendt en søknad om støtte fra Barents 2020-midlene i UD til etablering av et senter til utvikling og formidling av ny kunnskap. Søknaden ble innvilget for å bidra til et offentlig-privat samarbeid på et viktig kunnskapsområde i nord, i tråd med erklærte mål i regjeringens nordområdesatsing.

Om pengene: UD har verken bevilget penger til Felix Tschudi eller selskapet Tschudi Shipping Company. Vårt tilsagn i 2008 gjaldt en bevilgning på seks millioner kroner over fem år til opprettelsen av noe helt nytt, et senter med en lang rekke planlagte aktiviteter. Prosjektet er ikke avsluttet, det løper til 2013 og skal da evalueres på vanlig måte. Etter at tilskuddet ble gitt, har ikke UD vært en aktiv deltaker, men har fulgt utviklingen for å påse at tilskuddet er anvendt i samsvar med forutsetningene i tilsagnsbrevet. En lang rekke aktiviteter og initiativ er igangsatt. I 2009 ble virksomheten organisert i form av en stiftelse, som er et eget rettsubjekt og dessuten undergitt særlige kontrollordninger i henhold til norsk lovgivning. Styret for stiftelsen er ansvarlig for stiftelsens drift.

Om habilitet: Jeg har tidligere vist til at søknaden i 2008 ble fremmet av Norges Rederiforbund for å sikre en langsiktig og bærekraftig kunnskapsutvikling, særlig rettet mot samhandlingen mellom Norge og Russland og de øvrige nordområdene. Ut fra nettverksprosjektets formål og innhold, og særlig det uttalte fokus på utvikling av ny kunnskap og bred kunnskapsdeling gjenspeilet i den brede forankring og beskrivelse av prosjektdeltakere, var jeg ikke i tvil om min habilitet til å innvilge den.

For meg handlet dette ikke om mitt forhold til Felix Tschudi, men Utenriksdepartementets samarbeid med den institusjonen som søkte og hvordan prosjektet var beskrevet; som et kunnskapsløft som skulle komme ulike kunnskapsmiljøer i akademia og næringsliv til gode. At Rederiforbundet i sin dialog med næringen hadde fått Tschudi Shipping Company til å bidra med seks millioner kroner over fem år til dette kunnskapsløftet, endret ikke på denne vurderingen. Andre næringslivsaktører og institusjoner ble også oppfordret til å bidra. UDs midler gikk verken til Tschudi eller hans selskap.

Å vurdere sin habilitet er et personlig ansvar og skal alltid gjøres i forhold til en konkret sak. Jeg tar ansvar for min beslutning i 2008 om at jeg ikke var inhabil da UD besluttet å støtte søknaden fra Norges Rederiforbund. På dette grunnlaget har jeg ikke vurdert å be Justisdepartementets lovavdeling gjøre en slik vurdering i dag, fire år seinere.

Jeg har aldri lagt skjul på mitt kjennskap og vennskap med Felix Tschudi. I mitt første tilsvar til Dagbladet sa jeg at vi var «gamle bekjente og en del av en bredere vennskapskrets». På dette grunnlaget har jeg gjort det klart at dersom det skulle komme en sak på mitt bord som kan innebære særlig fordel for ham, så er det naturlig at jeg vurderer min habilitet.

(Innlegg i Dagbladet 28. mars)

Så er FN-uka ved veis ende for meg, sitter på JFK-flyplassen og venter på flyet til London, et par timers vent og så til Oslo. Som ventet har det gått i ett, siste post var den tradisjonelle trans-atlantiske middagen som Hillary Clinton inviterer til, kolleger fra begge sider av Atlanterhavet til diskusjon om mange tema, Libya, NATO, forholdet til Russland.

Mens vi sitter her og venter kjenner vi at det har vært en uke med trykk, tett program i en by full av utrolig mye støy, i allefall i de bydelene vi traver opp og ned, mellom møter i FN og på hoteller i nærheten. New York har også sine fredeligere hjørner, men jeg har ikke vært innom dem. Akkurat nå lengter jeg til skogen!

Tar tid å fordøye inntrykkene: palestinernes sak kom til å bli det dominerende tema, som satt sitt preg på mange andre saker. Det er ofte slik at en sak setter stemningen for andre, her var det spenning på mange plan; president Abbas valg om å gå til Sikkerhetsrådet med søknad om FN medlemskap, spenningen innen hans egen leir, spenningen blant arabiske land, det israelske diplomatiet for å svekke palestinernes sak, spenning internt i EU som strever med å opptre samlet, spenningen rundt USAs svekkede posisjon og innflytelse.

Jeg har fulgt dette tett, fra giverlandsmøtet sist søndag som ble en positiv opplevelse, til løpende konsultasjoner med president Abbas og hans stab og med israelere, europeere og amerikanere, og kolleger fra den arabiske verden. De sistnevnte er preget av å stå midt oppe i sine egne omveltninger, midt i historien som ikke er skrevet ferdig.

Fredag taler Abbas. Denne uka vil ikke resultere i forhandlinger, ei heller i noen FN resolusjon om den palestinske staten. Kanskje er vi vet et veiskille. Det er ikke mulig i lengden å tviholde på status quo. Men det finnes en vei. I fredagens utgave av International Herald Tribune skriver tidligere statsminister i Israel, Olmert, om en visjon for fred som er noe ganske annet enn hva dagens israelske regjering åpner for. Vi får streve videre. Ideen med politikk må jo være å ikke gi opp håpet.

Det er nesten en klisjė å si at verdens maktforhold er i endring, men du ser det knapt tydeligere enn gjennom en uke som denne, hvilke ledere som opplever at de har medvind og opptur, til de som opplever det motsatte, at trender snur, du kan nesten se det på ganglaget der den ene og den andre statslederen eller ministeren passerer opp og ned korridorer med sine følger, noen ledere med titalls vakter og medarbeidere i kortesjen, til oss som hjelpes frem i FN-jungelen av den norske FN-delegasjonens utholdende og hjelpsomme medarbeidere som står på til de små timer. Til å bli glad og stolt over for en minister.

Nå gleder jeg meg til norsk helg. Mange inntrykk å fordøye. Timer til å sove. Familie, normalt liv for en stund.

Kom gjerne med kommentarer på Facebook

Giverlandsmøtet søndag og frokosten i går med den palestinske statsministeren og utenriksministre fra gulfstatene og araberlandene fikk et etterspill, av det uvanlige slaget – positivt!

Midt oppe i fremgangen med å bygge bærekraftige institusjoner, her har palestinerne fått høre at de er over nivået som kreves av en moderne stat, så har det vært kritiske mangler i finansieringen av offentlige tjenester, fordi givere ikke har stilt opp med de beløp de har lovet. Statsminister Fayad har redusert behovet for bistand betydelig og kuttet sine underskudd, likevel har det vært en kritisk mangel som har ført til at han knapt kan betale lønninger til offentlige ansatte.

Under jubileumsmiddagen for Haakonshallen i Bergen sist fredag, fikk jeg en telefon fra Saudi Arabias utenriksminister, jeg kom meg fra bordet, og vi fikk snakket om situasjonen, han ville ta opp dette i New York, det ønsket jeg velkommen. Ministeren, som har vært utenriksminister siden 1975 (!) kom til New York og deltok selv på frokosten jeg arrangerte i går. Det ante meg at noe var på gang.

Og da den palestinske statministeren forlot New York fikk han bekreftet at 200 millioner USD er kommet inn, dermed er mye av problemet for 2011 løst, og det har stor betydning i dagens spente situasjon. Gledelig! Og et bevis på at arbeidet i giverlandsgruppen er meningsfullt.

Midtøsten henger med oss også i dag, fortsatt uklart hvordan palestinerne vil ta sin sak til FN, vi følger saken tett. Ellers er det på morgenen en samling av ministre som vil diskutere erfaringer med konfliktløsning, initiativ fra den tyrkiske og finske ministeren.

Videre mange møter med kolleger, FN er også og kanskje først og fremst dette; en møteplass! Og kanskje tid til en helt vanlig tur i byen….

Kom gjerne med kommentarer på Facebook

Jeg er glad det gikk bra på gårsdagens AHLC møte. Det blir mye strid rundt Israel Palestina spørsmålet denne uka, men denne første runden om palestinernes økonomi og institusjoner holdt seg til saken. Jeg er stolt av det norske teamet som gjør det mulig, diplomater med lang erfaring og grundige kunnskaper om saker og prosesser legger til rette og spillet ballen til meg som leder møtene og møter lederne. Godord til Norge fra mange.

Lange presserunder, til BBC studio, litt mat og så natten.

Nå tidlig morgen i New York, luksus å “sove lenge” etter norsk døgnklokke. Klar for et av høydepunktene, løpeturen rundt vannreservoiret i Central Park, New Yorks Sognsvann, mens sola kommer opp over Manhatten. Til å leve lenge på.

FN-uka er tid for sceneskifter, mange. I starter jeg med å møte Midtøstenteamet. Så har jeg invitert Palestinernes statsminister Fayad, USAs utenriksminister Clinton og EUs utenriksansvarlige Ashton til frokost med utenriksministrene for arabiske land og gulfstater. Prøvde dette i fjor, det blir et tettere møte med Fayad for komme i inngrep med hans planer og finansieringsbehov.

Så møter jeg American Jewish Committee, det gjør jeg hvert år, nyttig gjennomgang av hva Norge står for i Midtøsten.

Videre til møte med den arabiske ligas generalsekretær, nå skifter fokus til palestinernes og araberlandenes arbeid med en FN resolusjon, får høre om status og tekster.

Ettermiddagen står i antiterror-tegn, Generalsekretæren har satt oss i stevne med diskusjoner om strategier mot terror forankret i FN, et positivt initiativ vi støtter, jeg deltar i rundebordskonferanse utpå ettermiddagen.

Så har vi satt av tid til en lengre samtale med palestinernes president Abbas, han blir senter for mye oppmerksomhet, vi viderefører kontakten fra hans besøk til Oslo i juli, mitt til Ramallah i august og senere telfonsamtaler.

Og til slutt, middag i Intenational Peace Academy med veteranen Terje Rød Larsen som vert, med over 20 utenriksministre, tema: Ingen overraskelse, Midtøsten og palestinernes strategier. Nyttig uformell ramme for diskusjon.

Men nå, morgentur i Central Park!

Løpetur mandag morgen med kolleger i Central Park. Arvinn, Tine og Espen. Kjersti tok bildet

Dagens reise til New York begynte vel egentlig i natt, opp 0415 for å nå første fly, til København for det tidligste morgenflyet over Atlanterhavet.

På programmet står giverlandsmøte for palestinerne, som jeg skal lede fra kl 1700 NY tid. Flyturen er god for forberedelse, en stor mappe skal leses, innlegget mitt skal ferdigstilles. For første gang reiser jeg helt elektronisk, 200 dokumentsider. Jobbe og ikke minst, sove! Det blir møter til henimot midnatt i New York, det vil si hele natten med min døgnrytme.

Varm søndagsettermiddag i New York, folkeliv i gatene, får alltid energi av å komme hit, selv på en ettermiddag med jetlag. Dette er 7 gang jeg kommer til FNs generalforsamling. Alltid spenning knyttet til disse dagene, politikk mellom land på sitt beste og verste, et tett ukeprogram venter.

Møter min første klasses stab på hotellet, de som har jobbet her noen dager allerede. Dette er av de møtene der det meste ligger i forberedelsene, jeg startet i Ramallah og Jerusalem for tre uker siden og de har fulgt opp regionen rundt og til sist her i USA. Nå er det meste klart, inklusive min egen oppsummering som vi har forankret i alle leire.

Det er spent stemning i FN rundt Palestina spørsmålet, spekulasjonene går, ryktene florerer, vil president Abbas gå til Sikkerhetsrådet og be om medlemskap selvom USA sier de vil legge ned veto? Vil han gå til Generalforsamlingen og be om oppgradert status? Vil Midtøstenkvartetten bli enige om en uttalelse og et initiativ for forhandlinger? Vi er godt på innsiden av ryktebørsen, år med tette kontakter kaster av seg, tror vi kan skille rykte fra realitet.

Mitt fokus i ettermiddag er å stenge alt slikt ute, for nå er fokus på palestinsk økonomi og palestinske institusjoner, holder de mål? Har de kommet vider med reformene? Greier de å redusere avhengigheten av giverne ytterligere? Hvilke tiltak må vi forvente av israelerne for å gjøre en levedyktig palestinsk økonomi mulig? Om det ble en stat, kunne de ha styrt den selv?

Jeg møter palestinernes statsminister Fayad, vi kjenner hverandre godt, han er tydelig på hva giverlandsgruppa har betydd for hans egne reformer, i dag vil han få høre at målt etter internasjonale standarder er han over nivået som forventes av en moderne stat.

Jeg møter Israels viseutenriksminister Ayalon, en karrierediplomat som nå tjener under utenriksminister Liberman. Tonen er god og konstruktiv, det er viktig, for dette forumet skal ikke være åsted for de heftigste utspillene, som jeg godt vet at begge parter har på lur.

Så er det tid for å gå de ti minuttene herfra hotellet til FN bygningen. Den gåturen er alltid et pustehull. Tror dette er i rute, men man kan aldri vite.

BBC intervjuer og vil vite om Norge vil anerkjenne en palestinsk stat. Jeg gjentar: Norge støtter en tostatsløsning, vi mener det er legitimt for palestinerne å ta sin sak til FN, det kan ikke erstatte behovet for forhandlinger, bare forhandlinger kan løse utestående spørsmål, og hvis en tekst til Generalforsamlingen er balansert, har et innhold som inkluderer anerkjennelse av Israel, villighet til forhandlinger og tilslutning til standarder som bør følge en moderne stat, ja da er Norge rede til å stemme ja.

Det blir mye Midtøsten denne uka. Første etappe er nå om en time. Og Norge leder møtet.

Dag 8: Beograd og Zagreb. 20.april 2011
Siste strekk av en drøy ukes reise, vi har tatt av fra Zagreb og flyr nordover fra Europas urolige hjørne mot norsk påskehelg. Jeg avslutter med et intervju med kroatisk TV som vil ha kommentarer til at Norge i følge en måling er blant verdens lykkeligste land. Hva skal man si til sånt? Etter denne reisen tenker jeg at han vel så gjerne kunne kalt oss verdens heldigste.

De siste dagene har jeg møtt ledere i fem land som brukte all tilgjengelig tid til å snakke om seg selv, ledere som opplevde at det haster, noen av dem at det brenner. Det er en spesiell opplevelse å representere Norge på Balkan; alle har et forhold til oss. Vi har spilt en rolle i mange av disse landene, norske diplomater har satt spor, norske bistandspenger er i stor grad brukt strategisk og med gode resultater. Og mange av de europeiske landene visker ut sin profil og går nå under navnet EU, mens vi holder frem under norsk varemerke og syns så det holder.

Likevel er det EU det handler om, målet om å komme inn, medlemskapet er anerkjennelsen på at landet er i rute. Slovenia er inne. Kroatia er like ved. Lenger sør blir det vanskeligere, her er land med uavklarte forhold som hindrer oppstart av forhandlinger. Her er slutten på den kalde krigen ennå ikke over. Etterdønningene av Berlinmurens fall merkes fortsatt, floker mellom folkegrupper ikke løst, noen statsdannelser ennå ikke forsonet.

Jeg begynner dagen i sol over Beograd, ambassadør Nils Ragnar Kamsvåg, stabsjef Kjersti Andersen og jeg jogger to runder rundt Kalemegdan-borgen – med én serbisk sikkerhetsvakt foran og én bak. Ingen trusler notert, bortsett fra et par gneldrende villhunder. Nils Ragnar foreleser om serbisk politikk og historie.

Formiddagen går med til møte med utenriksminister, pressekonferanse, møte med innenriksminister og til sist en runde med president Tadic, en av de virkelig betydelige lederne i denne delen av Europa.

Tadics klare mål er å sette kursen mot europeisk integrasjon, fornye og reformere Serbia, samtidig som han skal håndtere etterdønningene av de siste to tiårenes drama – tapet av Kosovo, jakten på krigsforbrytere, naboskapet med den skjøre statsdannelsen Bosnia Herzegovina, striden med nasjonalistiske krefter i eget land. Tadic er en venn av Norge, han deler sine vurderinger og ønsker oss tett på. Jeg gir ham full bekreftelse på at vi er rede.

Mitt budskap er at Norge vil videre i sitt forhold til landene på Balkan. For et par uker siden la UD frem en Stortingsmelding om vårt forhold til Balkan. Med land som Slovenia og Kroatia er tiden kommet for å lukke et kapittel – og åpne et nytt av normalt samarbeid mellom stater, NATO allierte og europeiske partnere. Med de øvrige viderefører vi prosjektsamarbeid for å støtte reformer og politisk og fredelig løsning av gjenværende konflikter. Budskapet blir forstått og tatt godt i mot.

EU er den drivende kraften. Men noe skjer. Tyrkia viser økende engasjement og nærvær, i Bosnia Herzegovina der deler av befolkningen er muslimsk, men også med engasjement i forhold til konflikter i regionen. Jeg spør; hvorfor var det Ankara som var drivkraften for å bringe ledere fra Sarajevo og Beograd sammen – og ikke EU? Svaret jeg får er: – Fordi Tyrkia forstår Balkan bedre enn Brussel. Fordi EU ikke klarer å mobilisere politisk fokus og kraft.

Eller som en røst i Beograd sier: – Her på Balkan er det tunge aktører utenfra; vesten og Tyrkia har historisk rivalisert om innflytelse, det tilhører fortiden – men i dag gjør rivaliseringen seg gjeldende på ny – og for at likningen skal gå opp trengs en tredje part, Russland.

Situasjonen er gjenkjennelig fra andre regioner i verden der små og mellomstore stater skal finne sin stabilitet, de blir brikker i spillet mellom større makter. Jeg tror at en del av det norske engasjementet her er at vi har noe av engasjementet for småstatenes rett og verdighet i ryggmargen.

Jeg flyr nordover i 45 minutter og lander i Zagreb, møter president, utenriksminister og forsvarsminister. Deres fokus er nesten ene og alene nedtelling mot EU-medlemskapet, det er som om de ser havnen komme i mot dem og intenst håper båtens fart holder helt inn til kai. Målet er å få grønt lys for medlemskap fra Brussel i juni – så de kan organisere folkeavstemning til høsten. Men de skal også avholde parlamentsvalg, og presidenten ønsker at det skal skje med god margin til folkeavstemningen, slik at folk den store dagen kan stemme om EU, og bare EU. Jeg spør om de er trygge på resultatet, de forstår forfor jeg spør, jeg som er fra Norge med to nei-resultater bak oss. Alle er 100% sikre på ja.

Det ble ikke 7 – men 8 dager på reise – det begynte med giverlandsmøte for de palestinske selvstyremyndighetene forrige onsdag i Brussel – to dager NATO utenriksministermøte i Berlin – helg i Istanbul og så reise til Ankara, Prishtina, Skopje, Beograd og Zagreb. I alle byene sto noe på spill, jeg opplevde at alle lederne snakket om sine politiske utfordringer som om de hadde politiske liv på lånt tid.

For dem fremstår Norge nok som et heldig land. De kan sin historie på Balkan. Flere av dem sier, uavhengig av hverandre, at visjonen er Norden – der landene kriget seg i mellom, men det var mange hundre år siden – og nå er det fred og forbrødring ved grensene.

Heldig eller ikke, vår posisjon forplikter. Vi er et økonomisk og politisk overskuddsland. Om vi kan bidra tilutvikling og konfliktløsning på Balkan – så svarer vi ja.

Så tar vi påske!

Dag 7: Pristhina, Skopje og Beograd. 19.april 2011

I dag har jeg sett etterdønninger fra Berlinmurens fall, stater som enda kaver med å finne sin plass og stabilitet etter at en verdensorden brøt sammen, stater og folk som ikke fant sin plass, fordi noen hindret dem, fordi de hindret seg selv eller fordi tilfeldighetene ikke var på deres side. Jeg har reist gjennom deler av det tidligere Jugoslavia, deler av Titos gamle rike, og et strekk av reisen har jeg til og med gjennomført i Titos gamle bil! – som det makedonske vertskapet frakter gjester i inn og ut av hovedstaden Skopje.

Kosovo: Den nye staten i Europa, født etter oppstand fra den albanske minoriteten, år med geriljakrig, lovløshet, kamp for selvstendighet og rettigheter, en århundrelang historie som nådde slutten da Milosovic gikk til etniske rensking, vi fikk NATOs bombing, serbisk tilbaketrekking, Milosovic fall, men fortsatte spenninger Serbia- Kosovo – FN styre inntil en fremtid i Serbia ble utelukket og Kosovo erklærte seg som stat i februar 2008.

Det sluttet et langt kapittel, men det er ikke klart hva som blir fortsettelsen av det nye. 75 stater har anerkjent Kosovo, deriblant Norge. Men mange har ikke, mange som trolig er urolige for hva som skjer om flere stater splitter seg.

Nå strever Kosovo med å finne sin form, sin retning og sin orden. Det internasjonale nærværet trappes gradvis ned. Det er naturlig. Men vil det politiske systemet klare brasene?
Det er mitt første besøk hit. Jeg har bilder i hodet av et nedslitt Prishtina med søppel i gatene, det jeg ser er mer løftet, nye bygg, nye veier, nytt liv. Men luften har sitt stenk av brunkullet fra gamle kraftverk som river i nesa.

Noen kolleger tar seg ut på en joggetur før frokost. Jeg pleier å bli med på slikt, men i dag er det intervju med NRK nyhetsmorgen radio klokken kvart over syv, jeg tar det fra sengen.
Begynner med langt møte med statsminister Thaci, geriljaleder, nå statsminister, en som bærer Kosovos dramatiske samtidshistorie i hele sin personlighet. Neppe utdannet for denne jobben, men en leder som er formet av sin tid. Drar videre til samtaler med utenriksminister Hoxhaj, utdannet fra LSE i London og den første i lederposisjon uten bakgrunn fra motstandskampen.

Vi snakker om samarbeidet Norge-Kosovo, det er håndfast og direkte, vi snakker om Kosovos ambisjoner om å finne veien til NATO og EU, om frustrasjonen over å være det eneste landet på Balkan der det kreves visum fra borgerne for å få reise inn i Schengen-området. Og om rlasjonene til Serbia. Vi lytter og noterer og deler våre tanker.

Jeg møter lederen for det internasjonale nærværet Peter Feith, en erfaren nederlandsk diplomat. Han leder både det internasjonale styret og EUs representasjon. Nå skal den første misjonen avvikles, ideen er at EU skal ta det hele videre. Men det er ingen enkel sak. Fem EU land har ikke anerkjent Kosovo. Unionen er ikke en effektiv operatør her, jeg tror det er kortversjonen. Med den såkalte EULEX styrken i nord er det enda vanskeligere. Pristhina ser mot Brussel, lederne her vet at reformfasiten kommer herfra.

Men et sted teller fortsatt mest; Washington DC. På torget står en bronsestatue av Bill Clinton. Det var amerikanerne som drev bombingen igjennom. Det glemmes ikke.

Det store tema er fortsatt forholdet til Serbia. Overordnet er det avklart, Serbia måtte avstå Kosovo. Men det vil ta generasjoner å lege sår. Serberne nord i Kosovo følger ikke instrukser eller lover fra Prishtina. Det hersker ganske lovløse tilstander, og EULEX strever med å vise autoritet. Inne i landet er fokus på de serbiske religiøse stedene, klostre som har stor betydning ikke bare for de troende, men for hele den serbiske oppfatning av historie og identitet.

Vi avslutter med besøk på ett av de serbiske klostrene. Ambassadør Sverre Johan Kvale fører an. Den norske ambassadøren i Kosovo er ikke hvemsomhelst. Han har et bredt kontaktnett og han har ansvaret for å forvalte våre bistandspenger, 15 millioner Euro i året, en betydelig sum, Norge er tredje største giver. Sverre Johan har kanalisert deler av midlene gjennom de gresk ortodokse klostrene, der blir ikke pegene borte på veien, og de når frem.

Kvale er kreativ, han furnerte 100 kuer til et serbisk lokalsamfunn og sørget for at de fikk to for en ved at samtlige var drektige! Han har fulgt skritt fors kritt bygging av to norsk finansierte yrkesskoler, levert på budsjett til rett tid. Utdanningsministeren måtte møte på ambassadørens kontor ukentlig for å rapportere. Bra!

Kvale tas varmt i mot av biskop Teodosije, leder for den serbisk ortodokse kirken i Kosovo. Sverre Johan forteller meg at han gjerne drar it i helgene for å finne roen. Jeg forstår ham. Et vakkert klosterområde, inne i en landsby av serbere. Biskop Toedosije har vært på Olavsdagene i Trondheim og kjenner norske kolleger. Han er en modererende kraft. Her, på dette klosteret, opplever han trygghet. Andre steder i Kosovo ligger små klostre alene. I dag er forholdene preget av lavspenning. Men klostrenes skjebne og status er blant de store følsomme stridssakene mellom Serbia og Kosovo. Du kan kjenne på den utsatte uroen.

Biskopen tar meg til steinkirken på området, den er fra 1300-tallet, vakkert dekorert med veggmalerier og ikoner. Det stelles til påske. Jeg ber ham be en påskebønn. Han ber Fader Vår på serbisk for den norske delegasjonen. Vi takker og hilser og får med en flaske rødvin brygget fra egne ranker, et stykke ost og et glass honning.

Så kjører vi bortover slettene sørover fra Prishtina, spiser medbrakt niste i bilen, nærmer oss fjellene og følger ett av passene nedover mot grensen til Makedonia. Der er det bilskifte og møte med ambassadør Kjetil Paulsen.

Jeg tar altså plass bak i doningen til Marskalk Titos, en lang Mercedes fra 1960-tallet duver av sted mens Kjetil deler av all sin kunnskap om Makedonia.

Nok en stat som kjemper med å komme seg ut av historiens favntak. Mange stridstema, men det mest brennbare og pikante er selve navnet; Makedonia. Hellas sier at det kan de ikke godta at landet nord for seg får hete nettopp det, for Makedonia gir assosiasjon til hegemoni, flyplassen har makedonerne oppkalt etter Aleksander den Store, og Makedonia heter det også nord i Hellas, sier grekerne. Også naboene bulgarerne skuler mot makedonerne. Midt i Skopje er det reist to store løver som skuer ut over bykjernen. Det reagerer etter sigende Bulgaria på, fordi løvene er deres symboler.

Jeg husker tilbake til NATO toppmøtet i Bucuresti i april 2008. Det var ventet at Makedonia skulle få status som medlemskapskandidat til NATO. USA og Bush gikk i front for saken. Men så kom vi til toppmøtet og det hele stilnet av. Bush hadde nok merket trygget fra den greske lobbyen i USA og EU-landene stilte seg på EU-medlemmet Hellas side. Dermed ble det nei til Makedonia, og utenriksministeren ble stående igjen i lobbyen i konferansesalen. – Kom igjen når dere får dere et nytt navn, var vel budskapet.

Og siden dengang har de ikke fått et nytt navn. FN mekler, men alle står på sitt. Dermed er veien blokket til både EU og NATO. Jeg møter utenriksminister Antonio Milososki, en hyggelig og sindig kar. Han ber om en halvtime under fire øyne. På veggen henger et portrett av Mor Teresa, hun var født i Skopje. Antonio sier at det er som de lever i et rom der de ikke kan få opp vinduene. Da blir det dårlig luft og menneskene på innsiden strides.

Det gjør makedonerne. Opposisjonen boikotter regjeringen, møter dem ikke i parlamentet, og nå går det mot nyvalg. Og den albanske minoriteten murrer. De er også opptatt av navnet, men ikke så altfor mye.

Det alle er opptatt av er EU og NATO. Få komme med. Komme bort fra utsiden. Komme inn i varmen, slutte å være noe for seg selv. Det er greit å være noe for seg selv, men ikke alene, sier de her, ikke oppleve å være hektet av.

For teorien på Balkan er denne: Forskjellene og spenningene mellom stater og grupper kan reduseres om vi kommer inn i EU, noe som er større enn oss selv. Da kan vi se fremover fremfor å skule til sidene. Og inn i NATO. Kunne bidra til sikkerhet uten å bare være mottaker av sikkerhet.

For Makedonia er det ennå lang vei. På grunn av navnet. I mellomtiden gjør det hva de kan for å bidra. Side om side med våre soldater i Afghanistan, for eksempel, der de stiller med et godt trenet medisinsk team i Maimana.

Vi flyr 45 minutter til Beograd. Strekker beina, oppsummerer inntrykk, løsner på slipset, skriver litt på dette kapitlet. En uke på reise går mot slutten, jeg kjenner at det setter spor. Men Balkan er så full av historie og sterke fortellinger, jeg forstår alle de som fascineres av livene her.

Nå altså Serbia – den største blant små og store på Balkan, med ”mer historie enn vi kan fordøye”, som utenriksminister Jeremic sier.

Han drar jeg nå ut for å møte til middag.

Dag 6: Ankara, 18. april 2011
Etter privat helgeopphold i Istanbul, står jeg grytidlig opp for avreise fra hotellet i kaldt vårregn, en halvtimes kjøretur til flyplassen. Knapt en bil på veien, knapt mennesker å se, det gjør Istanbuls utstrekning nesten enda mektigere. På vandring i gamlebyen er det vanskelig å forstå at dette er en by på rundt 15 millioner. Men det store baklandet gir mer av svaret.

På flyplassen møter jeg et nytt lag, noen skal være med til Ankara, andre skal følge reisen opp gjennom Balkan. Knappe 45 minutter til hovedstaden i innlandet, på høysletten, i det sagnomsuste Anatolia. Jeg møter utenriksminister Davutoglu, først til en halv time under fire øyne – så til en drøy time frokost med delegasjoner. Er dette verdens travleste utenriksminister? Jeg tror det.

Akademikeren Davutoglu var statsminister Erdogans utenrikspolitiske rådgiver og arkitekt inntil han ble utenriksminister våren 2009. På snaue to år har han preget og endret tyrkisk utenrikspolitikk. Vi hadde vår første grundige samtale i Genova i juni 2009. Han snakket sammenhengende i en time, på innpust og utpust, om Tyrkias rolle i regionen og verden, om visjonen ”zero problem with neighbours”, om planene og ambisjonene. Siden har han mobilisert det tyrkiske diplomatiet og gått tungt inn i regionens mange stridtema og løftet Tyrkias stemme i alle tenkelige fora.

Jeg møter en tydelig endret stemning sammenliknet med mitt siste møte i Ankara i 2007. Da var det en stemning av tvil som møtte meg, jeg skrev om det i boken min, ”Å gjøre en forskjell” fra 2008. Nå er det en annen selvtillit, en tro på at Tyrkia kan. Når folk i den arabiske verden reiser seg, når Egypt ser etter eksempler, så er det Tyrkia de ser mot – demokratisk og med muslimsk befolkning.
Siden 2004 har Tyrkia status som EU-kandidat. Men EU, anført av Frankrike, holder armlengdes avstand til Tyrkias medlemskapsprosess. Den står i stampe. Men Tyrkia kjører på og gjennomfører reformer nettopp basert på ambisjonen om medlemskap. Landet kom greit gjennom finanskrisen, veksten er på 7-8% og selvfølelsen blir ikke mindre når de ser vestover mot EU i motbakke.

– Vår snittalder er 27, Tysklands er 45, om noen år vil Europa trenge oss, sier Europaminister Bagis.
”Null problemer med naboer” er vel en grei visjon for en hver utenriksminister, men få vil møte større utfordringer enn den tyrkiske. I dag er det Libya og Syria som opptar oss i samtalene. Vi har møttes om Libya i flere runder de siste tre ukene, og vi har hatt felles analyse; utfordringen ligger i den politiske prosessen – å få den etablert og i gang slik at våpnene kan tie. Libya er viktig for Tyrkia, mange tyrkere bor der, mange tyrkere har investert. Syrias utvikling er mer eksistensielt. Her er det felles grense, og kurdere på hver sin side av grensen. Tyrkia maner til reformer. Assad holder igjen, spenningen stiger.

Tyrkerne ønsker tettere bånd til Norge, Davutoglu har personlig engasjert seg for tettere samarbeid om fred og forsoning. Før han ble minister var han en hyppig gjest i Oslo. Siden han ble minister har vi fordypet samarbeidet og utveksling om mange konfliktområder, som Midtøsten og Afghanistan. Nå undertegner vi avtale om utveksling av diplomater.

Min politiske direktør Kåre Aas er med meg, som tidligere Afghanistan ambassadør vekker han tyrkernes interesse. Kåre blir igjen i UD og forlenger møtene med sine tyrkiske motparter.
Tyrkerne bemerker at det er et flertall kvinner i min delegasjon, anført av ambassadør Cecilie Landsverk. De sperrer øynene opp når de hører at hun er på vei som ambassadør til Pakistan. ”De beste til de vanskeligste jobbene”, sier jeg. En annen medarbeider vekker også interesse, Kari Wollebæk, fra Ud i Oslo. Kari har tjenestegjort på de norske ambassadene i Damaskus og i Moskva, hun snakker russisk, kan arabisk – og tyrkisk! etter studier i Istanbul, og hun tolker for meg når det snakkes tyrkisk rundt meg. UD på sitt beste!

Istanbul er i valgkamp modus. Senere på formiddagen samler statsminister Erdogan alle kandidatene til det regjerende partiet og gir startskudd for valgkampen mot valget 12. juni. Til lunsj møter jeg en ny gruppe analytikere, igjen; stemningen har endret seg siden 2007. Denne gangen går samtalen i retning integrering og Europas flerkulturelle utfordringer. Flyttestrømmen mellom Tyrkia og Tyskland går nå andre veien – fra Tyskland mot Tyrkia. Også her har vi glede av dialogen med Tyrkia, Tyrkias egne erfaringer, men også hvordan de oppfatter Europa der mot vest, grensene mellom integrering, assimilering, marginalisering, mange ord og begreper som vekker ulike assosiasjoner. Om tre uker kommer jeg tilbake for ministermøte i Europarådet – i Istanbul.

Avslutter med å møte Europaminister Bagis, også han skal på valg, står som nr 2 på regjeringspartiets liste i Istanbul, på plassen bak Erdogan. Hans mål er EU medlemskap, men til pressen sier han at Norge er idealet. Henger ikke helt sammen, men poenget hans er nok dette; vi er på nivå med Europas reformer og fornyelse, men vi har valgt å stå utenfor. Det første er Tyrkias mål, det andre kan bli deres skjebne.

Flytur på knappe to timer, det første strekket på vei hjem – til Prishtina – mitt første besøk til Kosovo, Europas nyeste stat, men ennå ikke helt forløst, i dype spenninger med Serbia, høy ledighet og store utfordringer. For alle disse statene – på Balkan og store Tyrkia- er det EU som holder oppe reformvisjonen, det de skal strekke seg etter – for egen utvikling og for bileggelse av de historiske tvistene. EU, som gir en ramme større enn statene, og som derved gjør de bilaterale tvistene mindre.

Sen middag med utenriksministeren, før møte med statsministeren Thaci i morgen – biltur til Skopje i Makedonia, og avslutning med serbiske kolleger i Beograd på kvelden.

Dag 3: Berlin. Fredag 15. april

Dag to av ministermøter mister noe av intensiteten fra dag en. Ministre overlater stolen til ambassadøren og bruker tiden til samtaler i tilgjengelge møterom. Slike møter er nesten halve nytten. Jeg får en god runde med min britiske kollega Hague om Sudan, Midtösten og Libya.

Om Libya; det er betenkelig om det går ren militær automatikk i saken. En militær operasjon er komplisert og höyteknologisk, men på sett og vis oversiktlig fordi NATO har prosedyrer og rutiner til å gjennomføre slike aksjoner. Og den militære aksjonen er nødvendig.

Men da er det desto viktigere å gjøre det som virkelig krever våre politiske ressurser; å gjennomtenke en politisk prosess i Libya. Alle, og da mener jeg alle, mener at Gaddafi må gå. Men rekker det å bare si det og vente på at en politisk prosess vil falle på plass “bare diktatoren faller”? Jeg tror det trengs noe mer, et politisk scenario som gjør at de stridende finner dette mer attraktivt enn det som nå utspiller seg som en full borgerkrig.

I formiddag har vi hatt tre ministermøter, først ett i kretsen av 28 om NATOs samarbeid med partnere, et stadig voksende antall land som deltar i NATO ledete operasjoner, fra Sverige via Jordan til Australia. Vi er enige om retningslinjer som gir partnerne tett samarbeid med NATO. (I parantes bemerket, en bedre deal enn den Norge har med EU gjennom EØS!)

Deretter et møte i NATO-Georgia kommisjonen, Georgias kanal til NATO, og deretter i NATO-Ukraina kommisjonen, tilsvarende for Ukraina.

Og til sist, et godt møte i NATO-Russland rådet. Her går vi gradvis i retning av å se hverandre som partnere og ikke som fiender. Vi sier det, men det gjenstår gjensidig innsats for å vise at vi mener det. Fra norsk side kan vi vise til våre erfaringer i nord der vi gradvis ser at naboene Norge og Russland har mange felles interesser i Arktis. Listen over områder der NATO og Russland samarbeider blir da også lengre.

Men Utenriksminister Lavrov opplever nok dette forumet som mer fremmed enn NATOs andre partnere som har vært med oss disse dagene. Fullt ut integrert ønsker han nok heller ikke å være. For det er fortsatt sånn at avstanden og kontrasten til NATO gir Russland opplevelse av makt og posisjon.

Litt igjen av ettermiddagen i Berlin, litt sol men fortsatt kjølig. Jeg kommer meg tilbake til hotellet, en kort løpetur får konferansestølhet ut av kroppen. Så møter jeg laget mitt fra denne delen av reisen, kolleger fra NATO og sikkerhetspolitisk avdeling, til hyggelig lunsj, pølser med sennep på brun restaurant.

De har stått på for norsk innsats i de ulike møtene som har forhandlet frem NATO tekster, og de har stått på for meg. Jeg husker fra min egen tid som rådgiver på Statsministerens kontor. Vel var programmet tøft for sjefen, men det krever sin mann og stadig oftere kvinne å holde fokus og legge til rette. Mye venting og beredskap til å skjønne når noe viktig skjer. Dyktige folk vi kan være stolte av.

Så tar ambassden seg av siste strekket til flyplassen. På vei ut stikker Frode til meg hjemmeleksen til neste etappe, Utenriksministerens mappe for samtaler i Tyrkias hovedstad Ankara på mandag. I avgangshallen på flyplassen møter jeg mine kolleger fra Portugal og Hellas, begge sosialdemokratiske partifeller. Lois fra Portugal har vært kollega siden 2006, nå representer han et forretningsministerium inntil nyvalg i juni, dette er trolig siste gang vi møtes i samme funksjon. Den økonomiske krisen førte til regjeringens avgang. Hellas strever videre med Papandreou trygt i regjering, men økonomien kjemper i bråttsjøer.

Vi er tre kolleger med vidt forskjellige hjemmebaner. Her er Portugal og Hellas med gjeld og underskudd så krevende at begge har havnet på kriseprogrammer i regi av IMF. Ikke mye selvrådett igjen på en stund. Her er Norge med overskudd og reserver så store at vi skiller oss ut. Tre kolleger fra europeiske kontraster så store at de fleste planene og ambisjonene for mennesker og samfunn ser veldig forskjellig ut.

Det er nok vanskelig for oss nordmenn å forestille oss hvor tøft dette er, for folk og regjering. Det innbyr i det minste til en god porsjon ydmykhet.

Køen ved avgangen til Istanbul-flyet forteller en liten historie om det moderne Tyskland. Rundt 3 millioner tyrkere lever her, noen dusin av dem skal som jeg til Istanbul, fargerike mennesker i alle aldre. De gjør en stor innsats for tysk økonomi og samfunnsliv. Men det er mange spenninger. Tyrkias statsminister Erdogan var nylig i Tyskland der han minnet de med tyrkisk bakgrunn om at de først og fremst måtte snakke tyrkisk. Slik ble det spenninger av.

Fremme i Istanbul, klar for privat helg, tid til å se denne utrolige byen, halvt i Europa, halvt i Asia.

Dag 2: Berlin. Torsdag 14 april
Mye er sperret i sentrum av Berlin, leser i avisene at dette er det største arrangementet i byen siden 1989, rundt 50 utenriksministre med delegasjoner på plass, 800 gjester.

Rolig formiddag. Har frokostmøte med kansler Merkels utenrikspolitiske rådgiver, Christoph Heusken. Han har en nøkkelstilling som kanslerend betrodde i utenrikspolitiske saker, har vært med henne siden 2005. Jeg har god kontakt med kollega Westerwelle, men den suppleres med kontakten mot kanslerens kontor, legger inn en slik samtale hver gang jeg er i Berlin. Jeg rapporterer fra AHLC møtet i går, vi diskuterer Libya og Afghanistan, Tyskland og Norge har sammenfallende syn på mye, men alle tyskere vi møter i disse dager har behov for å presisere hvorfor Tyskland stemte avstående om Libya operasjonen i Sikkerhetsrådet, her er det fortsatt mange spenninger. Dag 2 er i gang.

Så en runde med den norske delegasjonen, gjennomgang av dagens møter, og en time for meg selv med telefoner og andre saker. Frode Andersen er med fra sekretariatet og kommunikasjonsenheten i Oslo, han er bindeledd til presse og kommer med bunker med andre saker som venter på avklaring.

Berlin-møtene kommer i den kategorien jeg kaller monster- konferanse. Det vil si veldig store samlinger, veldig mange innlegg. Det er gode argumenter for slike møter. NATO har i dag mange partnere som jobber tett med oss, i Afghanistan og i Libya. Viktig å holde samlet kontakt. Men det reduserer mulighetene for grundigere diskusjoner mellom de 28 allierte. Og noen av innleggene virker ikke oppkvikkende.

Møtene finner sted i det tyske utenriksdepartementet, stort og monumentalt midt i Berlin. Her var det sentralbank på 30-tallet og sentralkomiteen i det øst-tyske kommunistpartiet frem til muren falt. Det hele har fått en ansiktsløfting siden 90-tallet. Jeg har vært her på møter med tyske kolleger, først Steinmeier og så Westerwelle, og begge har understreket at det ikke er sjarmen som preger bygget.

Tyskerne er godt vertskap, solid organisering. Tid til småprat med kolleger før møtene begynner, kolleger som kommer og går, bare et par har vært med siden 2005, noen er gått av og og noen har kommet tilbake.

Teller personlig kontakt i forholdet mellom stater? Et varig spørsmål i statsvitenskapen. Jeg er blant de som mener personer ikke kan oppheve interesser og tunge forhold. Men personlige relasjoner kan gjøre en forskjell, jeg merker det i møte med kollegene her, skillet mellom de som vil engasjere seg utover å lese opp ferdige tekster, mellom de det er spennende å jobbe med og de som har lite å melde.

Lang runde på Libya, her er NATO partnere fra den arabiske verden, de hilses velkommen som arabere, noe som fikk Carl Bildt til å tilføye at riktignok var han ikke NATO medlem, men araber var han ikke, kanskje heller blant vikingene. Pressen er opptatt av spenningen mellom Frankrike og Storbritannia og Tyskland- og de andre, hvem som vil ha mer militær aktivitet og hvem som vil ha mindre.

Jeg merker ikke så mye til det inne i møtet. NATO-møtene har en vane for å ende opp i konsensus, enighet, så også i dag. Men analysen går på at dette kan vare, og NATO må holde trykket. Jeg slutter meg til dette. Men jeg legger til; vi er alle enige om at Gaddafi har mistet all legitimitet og at han bør gå, samtidig har vi en lang liste krav vi forventer at han oppfyller, kanskje ikke helt logisk? Skal Libya unnå varig splittelse må det en inkluderende politisk prosess til.

Møtet kombinerer møte og lunsj, vi balanserer papirer og tallerkner og glass og bestikk.

Så er det en kort pause, intervjuer med presse, uformelle samtaler med kolleger, og så til et enda större møte, denne gangen med Afghanistan partnere. Vi hører status rapport fra general Petraeus på link fra Afghanistan, vi hører den afghanske utenriksministeren og så holder nærmere 50 ministre innlegg. Grundig analyse blir det ikke, men i sum en nyttig gjennomgang der de 50 meisles sammen om vedtatt strategi og oppfølging, uro for utviklingen suppleres med flere vurderinger som tegner lyser bilder. Overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter har begynt, og må fortsette.

Mot slutten av møtet går jeg ut for å møte min australske kollega, Kevin Rudd, tidligere statsminister. Han var diplomat i Sverige som ung, kjenner Skandinavia og deler mange tanker med oss, kommer på besøk til Oslo i juni.

På vei inn til møtet kommer meldingen jeg har ventet på, den norske TV fotografen fra Al Jazeera, Ammar al Hamdan er sluppet fri etter 44 dager som fange i Libya. Vi har jobbet intenst for å få ham løs, brukt kontakter på kryss og tvers, konvensjonelle og ukonvensjonelle. Det har vært nære på lóslatelse de siste to ukene, men hver gang har noe kommet i veien, noen har holdt ham igjen, frigitt og arrestert på ny. Men nå har den norske konsulen i Tunis Ammar i bilen på rett side av grensen, jeg kommer igjennom på telefon og det er gjensidig glede, endelig!

Så siste økt, Merkel gir mottakelse, og så går hele kostebinderiet til gruppebilde under Brandenburger Tor. Jeg tar min danske kollega Lene Espersen under min paraply og vi vsndrer bortover brosteinene mens vi snakker om det kommende ministermøtet i Arktisk Råd på Grønland om tre uker. Ser frem til det!

Mens vi står der oppstilt spør jeg kollega Westerwelle om hvor det norske juletreet er blitt av, for det er her, på Pariserplassen at juletreet fra Frogn kommune reises hver desember og det var her han og jeg tente lysene i desember 2009! (Det hevdes at franskmennene ser med blandede følelser at et norsk tre får så mye oppmerksomhet på selve Pariserplassen…)

Foto, og så vandrende tilbake, denne gang med Hillary Clinton, og jeg får fortalt henne om utfallet av AHLC møtet i Brussel i går. Hun lytter, mye står på spill, i Midtøsten og for USA. Og så er det siste arbeidsökt, arbeidsmiddag med dagsorden om bl.a. nedrustning. Sesjonen går ganske etter boken, Clinton holder et godt innlegg der hun setter tonen, USAs utenriksminister taler gjerne først av de 28.

Nå følger hun opp linjene om kjernefysisk nedrustning fra Obamas Praha tale fra april 2009, og hun foreslår bl.a. at NATO bør garantere at alliansen aldri vil bruke kjernevåpen mot stater som ikke har slike våpen, stater som også respekterer sine forpliktelser under ikkespredningsavtalen. På stammespråket for nedrustning er dette et sterkt signal, og ingen sier henne i mot. Viktig.

Så legger Polens utenriksminister og jeg frem 7 punkter for hvordan de kortrekkende kjernevåpnene kan komme med i neste runde nedrustningsforhandlinger. Et spennende initiativ, som delvis underbygger at personlige relasjoner kan ha betydning. Radek Sikorski og jeg sitter ved siden av hverandre i NATO møtene, det blir noen gang som på bakerste benk i skoleklassen, vi småprater under dødpunktene, og slik ble dette initiativet født for et år siden. Vi la det frem i Tallin i april i fjor, nå har vi spisset det og legger det frem på ny, og ved middagens slutt har det alles støtte Bra!

Takk til Steffen Kongstad og NATO ambassdør Vegard Ellefsen for å ha gjort grovarbeidet. Steffen ledet hele prosessen som førte til forbud mot klasevåpen i 2008. Nå leder han sikkerhetspolitisk avdeling i UD. Begge er dyktige multilateralister, som vi sier i UD. Det er definisjonen på en som kan få resultater på en måte som gjör at andre føler de har vært med på jobben og har en del av eierskapet.

Middagen ferdig før 2230, Vegard og jeg sniker oss bort fra køen av ventende biler og spasserer gjennom en kjølig Berlin kveld. En kort tur i hotellbaren for en øl og munter oppsummering av dagen før jeg takker for dagen, går på rommet og skriver ut disse linjer.

Dag 1: Bryssel. Onsdag 13 april

Vekkeklokke på 0500, dusj, brødskive, pakker meg stille ut i mørke natten, regn og tåke. To par ski ved utgangsdøren minner meg om fine vinterturer, neppe bruk for dem mer i år.

Hentes av regjeringsbil, reiser med stabsjef Kjersti Andersen, roligheten selv, hun holder orden på meg og ukeprogrammet. Fly i rute ved avgang Gardermoen og ankomst Bryssel, hentes av ambassadør Oda Sletnes og kjøres til den norske EU delegasjonen, Norway House, som står der i all sin illustrasjon på Norge og EU som Kommisjonens aller nærmeste nabo. Dagen er i gang.

Bryssel dagen skal ikke handle om Norge og EU, i dag skal det handle om Midtøsten og det halvårlige møtet i giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Norge leder møtene i denne gruppen, det har vi gjort siden midt på 90-tallet. Gruppen er et ektefødt barn av Oslo avtalen mellom Israel og palestinerne, møtet jeg skal lede i dag er omtrent det 30. i rekken. Mandatet er å støtte utvikling av palestinske institusjoner.

Da jeg ble utentiksminister lå funksjonen nede etter turbulente Arafat-år, og bedre ble det ikke etter at Hamas vant valgene i 2006. Men fra 2007 har dette organet, forkortet til AHLC, spilt en stadig viktigere rolle. Dette er en av de eneste sammenhengene der Israel og palestinske myndigheter regelmessig møtes, her stiller også EU, USA, FN og et titalls ledende giverland og naboer i regionen – og fremdriften vurdes løpende av Verdensbanken og IMF. Vi ledere møtene og koordinerer forbereelser og oppfølging.

Den palestinske statsministeren, Salam Fayad, har nedlagt et banebrytende arbeid i å rydde opp i palestinsk styre og stell. Nå melder resultatene seg. Vi har jobbet nært siden vi møtte hverandre en november kveld i Jerusalem i 2005. Siden den gang er han blant de jeg snakker oftest med.

Siden 2009 har AHLC og jeg jobbet i tospann med Fayad for å støtte opp om veien mot et mål; institusjoner i de palestinske områdene gode nok til å drive en moderne stat. Et minus rundt Gaza der Hamas har kontrollen. Fayads budsjett betaler til nøkkeloppgaver i Gaza, men det er Vestbredden som er testen. Vi har gjort fremskritt. Da vi møttes i FN i New York i september i fjor konkluderte AHLC med at palestinerne var rede til å drive moderne stats institusjoner i nær fremtid. Nå konkluderer vi skarpere: selvstyremyndighetene har oppfylt de viktigste kravene til å drive slike institusjoner, ja Verdensbanken sier at Fayads regjering gjør det like godt, eller bedre enn mange mellominntektsland.

Som Utenriksminister jobber jeg i mange slags team, i løpet av en dag og en uke jobber jeg med de forskjellige faggruppene i UD, alt avhengig av oppgavene, fra sak til sak gjennom en dag, gjennom en uke. Ny sak, nye medarbeidere som kommer inn, med bakgrunn, råd, innspill. Hver faggruppe har sin egen atmosfære, historie og stemning, jeg prøver å ta den inn og kople opp. Nå har jeg jobbet med og i UD i snart seks år, bare noen få er i de samme jobbene som da vi möttes høsten 2005. Slik er det når nye poster skal fylles år for år.

På Norway House møter jeg Midtøsten teamet, vi rekker en times orientering, vann, kaffe og frukt. På en måte er dette rutine, samtidig er det alltid nye vinklinger. Dette er en virkelig kjernetropp, fra UD, ambasssden i Tel Aviv og representasjonskontoret i Ramallah. Veldig dyktige medarbeidere, jeg merker at de har respekt i møte med nøkkelaktørene i denne betente regionen. Her har Norge en kompetanse som gir håndfaste bidrag, som viser et kompetent norsk ansikt og som gir oss uvurderlige kontakter.

Kolleger til å bli glad i. Ved denne AHLC runden markerer vi at dette er kollega Signe Gilens siste AHLC møte på en god stund. Til sommeren reiser Signe til ambassaden i India, slik er livet som diplomat. Signe er et vandrende leksikon, har jobbet i regionen, har forberedt mange, mange møter og forhandlinger, hun er kunnskapsrik, alltid på plass med gode råd. De andre delegasjonene plukker opp at hun skal videre, hun höster velfortjent anerkjennelse. Jeg er stolt på vegne av Norge og UD.

Vi spasserer over gaten til EU bygningene, sitter ned en halv time med Höyreptesentanten for utenrikspolitikk, briten Catherine Ashton. Hun har en nesten umulig jobb, hun skal bygge opp den nye utenrikstjenesten i EU, hun skal løpende samle de 27 rundt fellesposisjoner, og så fronte dem utad. Kritikk fra mange kanter, men jeg synes det står respekt av innsatsen hennes.

Vi har fått god kontakt, også her gir Midtøsten sakene oss en unik inngang, Her er Ashton personlig engasjert. Vi snakker regelmessig sammen, og det gjør vi selvfølgelig fordi Norge har noe å bidra med. Jeg har lagt dette vårmøtet til Brussel, Ashton er møtets vertskap. En god kombinasjon. Og en kanal som er nyttig når det handler om Norge.

Jeg møter den israelske delegasjonen, også det gamle kjenninger, her har mange AHLC samlinger bygget tillit og god tone for diskusjon. Her er jeg norsk utenriksminister, men først og fremst leder av AHLC møtene og ansvarlig for at alle syn kommer frem og alle opplever at de blir hørt. Mitt team har møtt alle delegasjonene og gått gjennom status i de minste detaljer.

Jeg møter statsminister Fayad med delegasjon. For Fayad er møtet historsik. Uttalelsen fra møtet er å anse som det han kaller et “födselsbevis”, her er anerkjennelsen av at palestinerne har institusjonene til å drive staten.

Så gjelder det bare å bli enige om den endelige fredsavtalen slik at staten kan se dagen. En kanskje enda tøffere oppgave. Mer om det en annen dag.

Ashton inviterer alle delegasjonene til lunsj, jeg rekker et kort møte med Tony Blair, nå i rollen som Midtøsten utsending.

Så er det rett over i AHLC format i et av EU bygningens stor mötesaler. Jeg åpner, Ashton følger opp, deretter Fayad, ben Abba fra Israel, Tony Blair, og så på løpende bånd EU, FN, USA, Verdensbanken og IMF, og alle statene som deltar. Jeg har blikket festet på klokken, vi må i mål til 1800, og klarer det med fem minutters margin, Blair smiler og sier at et godt kjennetegn ved Norge er at vi blant få land som faktisk klarer å holde tiden! Møtet avsluttes ved at jeg leser min egen oppsummering, den er nøye formulert og konsultert med alle delegasjoner, så den blir stående som et slags felles referat.

Så møter vi pressen, Ashton, Fayad, Blair, bin Abba og jeg, før ambassadør Sletnes napper meg i ermet og tar meg til bilen og flyplassen der Berlin flyet venter. Først sovner jeg på minuttet etter at vi er i luften. Så skriver jeg AHLC av meg, mens jeg tenker at nå skal jeg møte et nytt team, NATO teamet, flinke folk der også, og to dagers utenriksministermøte i NATO med Libya, Afghanistan mm på dagsorden.

Møtes av Tyskland ambassadør Svedman, som jeg kjenner godt fra tiden han var min første utenriksråd, nå er han en innsiktsfull ambassdør i Berlin, jeg får den siste oppdateringen i bilen mot byen og nok et hotell.

Der, i lobbyen over kveldsmat, venter et nytt team, Steffen Kongstads NATO lag, vi går gjennom mötene torsdag og fredag, får det siste fra dagens møter om Libya på telefon fra Kai Eide som har deltatt der.

Tett program. Og et umulig program, om det ikke var for proffe UD folk; i mitt sekretariat, i UDs avdelinger og ikke minst ved ambassadene og delegasjonene.

Så i sengs til midnatt.

Ikke lenger et sort hull!

“Slovakia er et sort hull i Europa”, sa USAs utenriksminister Madeleine Albright i 1998. Ledende politikere vi møtte under det norske statsbesøket til Slovakia denne uken kom ofte tilbake til det utsagnet. Albright skal ha siktet til at det meste stod stille i den nye staten mot slutten av 90-tallet. Økonomien var i krise, og mens nabolandene satt kursen mot både EU og NATO gikk slovakerne rundt seg selv.

Drøye ti år senere er det andre bilder som melder seg; som at Slovakia er mer enn det geografiske sentrum i Europa. Slovakia hadde den høyeste veksten i EU før finanskrisen, og etter en knekk er veksten på vei opp igjen. Slovakia er medlem av EU og NATO og det første landet i regionen som har innført Euro. Akkurat nå har landet formannskapet i Visegrad-samarbeidet som omfatter Slovakia, Tsjekkia, Polen og Ungarn. Fullt opptatt av EU medlemskapet, men mest fokusert på utfordringene tett på, i egen region, med utsyn mot Ukraina og Balkan.

Noen inntrykk mens flyet tar meg fra Wien, som ligger en drøy halvtimes kjøretur fra Bratislava, til Oslo.

“Jeg skulle gjerne hatt dine problemer!”

Sitatet er fra Slovakias første kvinnelige statsminister, Radicova. Under en offisiell lunsj sammenliknet vi de viktigste utfordringene sett fra regjeringskontorene i Bratislava og Oslo. Det går fremover i Slovakia. Men fremgangen er skjør, du føler det i samtaler, formelle og uformelle. Underskudd, gjeld og høy ledighet, hvor kraftig medisin trengs? Hvordan beskytte de mest utsatte delene av befolkningen? Hvordan tiltrekke utenlandske investeringer, er 19 prosent flat skatt nok? Hvordan beskytte miljøet, giftskandalen i Ungarn, kunne den skjedd her? Hvordan stabilisere politikken i en politisk kultur med tydelige underliggende spenninger, fra fortid og nåtid?

Så lyttet hun til meg, om hvordan vi skal sikre at norsk økonomi forblir konkurransesterk med et stort oljefond i ryggen, hvordan vi forbereder oss på nye helse- og omsorgsoppgaver med en aldrende befolkning, hvordan vi kan lykkes med klimapolitikken. Sosiologiprofessoren, statsministeren, så på meg med et nesten melankolsk smil; “jeg skulle gjerne hatt dine problemer”!

“Var vi for myke med kommunistene i 1989?”

Mange slovaker gjør gode forretninger med Russland. Jeg hørte få, om noen, anti russiske utspill, som du ofte gjør i denne delen av Europa. Men hos de som nå har makten, en broket høyre allianse av fire partier, var mange opptatt av dette: “Vi som kom i aktiv alder rundt 1990 er en tapt generasjon. Kommunistene fikk beholde sine posisjoner. Vi slapp aldri riktig til. Vi skulle tatt kraftigere i. Men Havel ville forsoning nesten for enhver pris, vi unngikk blod og strid, det skal han ha. Men de slapp for billig.” Under den offisielle middagen pekte min sidemann ut ulike gjester, fra nederst til øverst ved bordet, og sa: “Han der var medlem av kommunistpartiets sentralkomite.” Så hevet han øyebrynene, og sa ikke mer.

“EU er vår fremtid, men hvor går EU?”

Slovakia er solid forankret i EU. Har innført Euro. Medlemskapet bidrar til å fendre av intensiteten i gamle regionale konflikter som med EU naboen Ungarn. Og de fleste politikere i Slovakia vil si at EU stabiliserer og trygger det nye demokratiet i Slovakia. Men også opplevelsen av frustrasjon, hvor går EU? Blir det virkelig en felles utenrikspolitikk hvis de store EU landene fortsetter dobbelt bokholderi og tviholder på egen rolle og egne markeringer? Hva skjer om det tvinges gjennom endringer i Lisboa-traktaten allerede nå med en omfattende runde med nasjonale ratifikasjoner?

“Vi prioriterer vår egen region”

Utenriksminister Dzurinda og jeg møter en fullsatt sal på universitetet i Bratislava. Tema er grenseregionalt samarbeid. Jeg snakker om Nordområdene, erfaring fra nordisk samarbeid, grensesamarbeid med Russland og delelinjen. Utenriksministeren snakker om sin region, det er langt fra oss i nord til det absolutte geografiske sentrum i Europa. Men han er tydelig; hans prioritet er nabolandene, særlig Ukraina, og oppmerksomhet om Balkan. Sist fredag var han vert for en samling av kolleger fra alle disse landene. Her hadde den serbiske utenriksministeren og en representant fra Kosovo noen forsiktige ordvekslinger, om praktiske sider ved det å være nabo. Her er Slovakias umiddelbare muligheter og utfordringer. Mitt fokus er mot nord. Men vi trekkes sammen av nytten ved å dele erfaringer.

“Mulighetspenger”

EØS finansieringsordningene er samlebegrepet på Norges bidrag til økonomisk og sosialutvikling i det vi forsatt kan kalle de nye demokratiene i Sentral og Øst Europa. På besøk til Slovakia er det ikke vanskelig å se at gode prosjekter kan komme godt med. Dette er ikke utviklingshjelp, men støtte til prosjekter utløst av søknader fra landene selv innen områder vi er enige om.

Alle rikere land i Europa bidrar. Dette er vår måte, vår andel av et spleiselag for å støtte demokrati, kamp mot korrupsjon, for ren energi, kulturminner, samarbeid mellom organisasjoner i og utenfor arbeidslivet, tiltak mot utslipp av klimagasser, og andre prioriterte områder land for land. Søknader fra mottakerlandene, gjerne med norske partnere.

80 millioner Euro, over 600 millioner kroner, er øremerket Slovakia for perioden 2009-2014. Landet var først ute med å undertegne avtalen, det skjedde under Statsbesøket, med den norske Kongen og slovakiske Presidenten som vitner. Så får vi gjøre alt vi kan for at prosjektene skal leve opp til forventningene.

“De gode gjerninger redder verden"

Ja, det er et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnson, de siste ordene han skrev før han døde i Paris i 1910. Det gjør inntrykk å se og føle at dikteren er så avholdt i Slovakia. I 1907 ropte han ut sin protest mot behandlingen av den slovakiske minoriteter, han skrev side opp og ned i europeiske aviser om de små folkenes rettigheter. Han ble hørt over hele Europa. Og ikke glemt i Slovakia.

Jeg vet ikke om Bjørnson hadde trodd sine egne øyne om han hadde sett dagens Slovakia, midt i Europa, selvstendig og med kraft til egne valg og eget språk.

Den 17. mai holdt jeg tale ved Bjørnsons grav på Vår Frelsers Gravlund, 100 år og noen få dager siden Bjørnsons død. Rundt 2000 mennesker lyttet i den kjølige regnværsmorgenen. Etter talen la jeg ned blomster ved dikterhøvdingens grav. Da de fleste hadde beveget seg bort fra graven, kom en mann frem med sin egen blomsteroppsats, han la den ved graven, bukket og gikk stille bort. Det var Slovakias ambassadør.

Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.

Grove karakteristikker. Mønsteret er blitt en klassiker; Fremskrittspartiet byr til debatt om innvandring og integrering ved et utspill som grovt karakteriserer hele grupper, tegner bilde av at «det norske» utryddes og at Arbeiderpartiet har skylden. Som i Siv Jensens utspill om snikislamisering av Norge.

Eller som nå, når leder av Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde i Aftenposten torsdag anklager Ap for å ville «rive landet vårt i filler».

Skyteskive

Siden Arbeiderpartiet er skyteskiven skal Oslo Frp få et kortfattet svar: Arbeiderpartiet ønsker et Norge som er stolt over sin egenart, men som samtidig er åpent for inntrykk, og er nyskapende. Norsk kultur har aldri vært en isolert øy i havet. I århundrer er Norge blitt til i møte med omverdenen, og blitt sterkt av det.

Dette er den nasjonale kulturen i Norge: Det utadvendte og inkluderende. Det er dette som gjør nordmenn stolte av alt fra Nansen til Nobels fredspris og Melafestivalen. Og det er dette Norge Tybring-Gjedde ikke bryr seg med å forsvare.

Det sørgelige ved disse utspillene er at de ødelegger klimaet for å finne løsninger på de høyst reelle utfordringene som innvandring og integrering reiser.

Alvor

Arbeiderpartiet tar disse utfordringene på det største alvor; som sterke konsentrasjoner av mennesker med innvandrerbakgrunn i enkelte bydeler og ved enkelte skoler, som den diskriminering folk med innvandringsbakgrunn møter i bolig- og arbeidsmarkedet, som språkutfordringene i skolen, som effektive tiltak for å bekjempe tvangsekteskap og andre handlinger som er klare brudd på norsk lov.

Men håndtering av disse utfordringene må baseres på de dypeste kjerneverdiene i norsk kultur, nemlig respekt for rettsstatens prinsipper og respekt for andre menneskers rett til å leve sine egne liv. Bunnplanken i vårt verdigrunnlag er demokrati, rettsstat, ytringsfrihet, likeverd og likestilling. På dette grunnlag kan vårt samfunn trygt være åpent, mangfoldig og inkluderende. I sum er dette kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur og levesett. Og like viktig, for innovasjon og fremtidig vekst i Norge.

På flukt

Alle land i Europa opplever endringer i befolkningens sammensetning. Internasjonal migrasjon – mennesker på flukt og vandring – er et kjennetegn også ved vår tid. Det er ikke noe Arbeiderpartiet har planlagt. Men det er en verden vi må forhold oss til.

Regjeringen fører en streng innvandringspolitikk. Det siste året er antall asylsøkere nesten halvert.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er en menneskerett å bo i Norge. Men vi skal være åpne og inkluderende for de som har behov for beskyttelse. Vi må stille krav til innvandrere som kommer til Norge og vi må stille krav til samfunnene som tar imot innvandrerne.

Over én kam

Frp bryter med en grunnleggende tradisjon i vår kultur, nemlig at vi skal forholde oss til enkeltmennesker. Frps brede og mørke penselstrøk skjærer folk med innvandringsbakgrunn over én kam. Det store flertallet som ankommer Norge finner seg til rette og store deler av integreringen i Norge går bra.

Dette må vi fastholde også når vi griper fatt i utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

Frp-lederens språkbruk og eksempler gjør at reelle problemer kommer i bakgrunnen. Det er symptomatisk for Frp at de ikke presenterer et eneste tiltak i forhold til de problemene partiet selv mener eksisterer. Og det er pussig at de som er så «bekymret for norsk kultur», er de som vil føre en politikk som vil svekke nettopp norsk kultur gjennom drastisk kutte til norske teatre, norsk film, norske museer og til de tusenvis av frivillige organisasjoner som hver dag opprettholder og videreutvikler norsk kultur.

Forakt

Frp styrer Oslo med Høyre. Byrådet må ta sin del av ansvaret for integreringen i hovedstaden. Og enda viktigere: Frp er Høyres tenkelige regjeringspartner i et blåblått Norge. Det bør mane til ettertanke at tonen, verdigrunnlaget og forakten for «de andre» som uttrykkes av Frp i kronikken «Drøm fra Disneyland» med Høyres hjelp kan bli del av en norsk regjeringsplattform. Det er motivasjon nok til å holde ut i politikken!

Innlegget stod på trykk i Aftenposten lørdag 28. august

Norge har de siste 20 årene blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Alle land i Europa har opplevd slike endringer. Internasjonal migrasjon – mennesker på flukt og vandring – er et kjennetegn ved vår tid. I Europa kan vi reise og arbeide der vi ønsker.

Innvandrere fra mange land har kommet til Norge, lært språket, tatt utdanning og fått jobb. Dette har bidratt til verdiskaping og løsning av små og store oppgaver i samfunnet. Vi er blitt et rikere og mer spennende land. Folk som ankommer Norge finner seg stort sett til rette, store deler av integreringen i Norge går bra. Mye går bra, likevel trenger vi et integreringspolitisk dokument.

Dette er en av vår tids store samfunnsendringer, og vårt parti er til for å ta fatt i samfunnsendringene. Noe av det som vil prege vårt samfunn mest i de neste 20 årene er at Norge blir mer mangfoldig.

Det knytter seg også utfordringer til integrering. Noen opplever utrygghet med endringer i sin hverdag, det som før var kjent kan oppleves fremmed både for innvandrere og etnisk norske. Dette er utfordringer vi skal ta på alvor. Det er fortsatt sperrer mot god integrering.

Det er utfordringer knyttet til skepsis, fremmedfrykt og diskriminering. Og det er utfordringer knyttet til å finne treffsikre politiske løsninger. Skal Norge være et vellykket flerkulturelt samfunn i 2029 – og i årene etter det – må vi gjøre de riktige tingene, og diskutere de viktige spørsmålene, nå.

Vi kan ikke akseptere at det norske samfunn får en ny klassedeling på etnisk grunnlag.

Noe av det viktigste vi gjør er å sikre innvandrere språkkunnskaper, utdanning og arbeid. Derfor må vi gjøre veien til språk, kunnskap, arbeid og deltakelse kortere. Mye handler om politikk og politiske virkemidler. Vår debatt skal legge grunnlag for forbedret politikk.

Men ikke alt handler om politiske løsninger. Det handler også om holdninger og normer. Et moderne samfunn som det norske skal være åpent, mangfoldig og inkluderende – det er kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur, religion og levesett.

Vårt samfunn er fundert på en demokratisk rettsstat, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Vi må være tydelige på dette verdigrunnlaget som er blitt til gjennom generasjoners kamp for frihet. Det er innenfor slike rammer at mangfold kan blomstre og tilhørighet sikres.

Vi ønsker en åpen debatt, alle sider rundt integrering skal fram i lyset. Men det er viktig at debatten er basert på fakta. Derfor har vi vektlagt faktadelen i dette første debattheftet. I tillegg har vi skissert noen dilemmaer som oppleves i utforming av integreringspolitikken som vi håper partiet kan diskutere. Dette som en begynnelse, til høsten kommer et nytt hefte med forslag til nye løsninger.

God debatt!

Afrikanske bruddstykker

Sitter i norsk morgensol med kaffe – i seng 0300 etter lang tur fra Addis Ababa – fikk ikke sove lenger på denne morgenen. Ser tilbake på en ukes tur i Afrika – mange inntrykk – kan ennå ikke fortelles som en helhet – det må bli afrikanske bruddstykker.

Rett fra debatt i Fritt Ord debatt på Litteraturhuset under tittelen ”Within the West – Beyond the West”- gikk ferden rett South – direkte kveld- og nattflight til Kampala, Uganda. Landet 0200 på Entebbe flyplass. Entebbe. Ordet har klang for meg som symbol på israelsk presisjon og handlekraft – det var her israelske spesialstyrker frigjorde gisler fra kapret fly på Entebbes rullebane i 1977.

Mens jeg tenker dette skyter og dreper israelere 9 aktivister på et stort passasjerskip utenfor Gaza. Kontrast.

**

Kampala: Tilsynskonferanse for den internasjonale straffedomstolen, ICC. Viktig at konferansen er i Afrika, 111 land har sluttet seg til – i dag har alle saker for domstolen sitt utspring i afrikanske konflikter. Domstolen er en viktig internasjonal nyskaping, drevet frem av bl.a. Kofi Annan.

Han er til stede, vi får tid til møte – han har fortsatt en karisma og et nærvær som fyller rommet.

**

Ban Ki moon er også der. Vi møtes mens han og teamet hans legger siste hånd på generalsekretærens uttalelse om Gaza. Vi diskuterer ordvalg. Også han krever gransking, men han tar ikke skrittet fullt og ber om at den må være uavhengig og internasjonal.

Mye å si om jobben som generalsekretær. Han er alltid på samlebånd – kø av folk som vil ha møte – noen minutter med hver – en malstrøm av budskap. Medarbeidere noterer. Han hører etter, men er det mulig å lytte til alt alle har å si?

**

Møte i margen av møtet med med Ugandas president, Museveni. Hersker i sitt land. Han ankommer møtestedet – alene i en Toyota innredet for ham – blikkene våre møtes når han kjører inn på området og jeg står rett utenfor – og jeg hilser til ham – han virker veldig alene der inne. Bilen passerer – så følger 10-15 biler til – to fulle av soldater, en sykebil og en hale av andre biler – merkelig skue – i hans egen hovedstad.

**

Museveni og jeg snakker om utviklingen i regionen – og Uganda – nyttig dette kjenner han ut og inn. Så følger en pasjonert debatt om homofili. Det verserer et lovutkast som vil forby og ilegge hardeste straff for legning og handling. Jeg tar opp, uttrykker norsk motstand.

Museveni avviser ikke saken eller argumentene. Han sitter der, smiler litt lurt og vurderer, tar mål av meg virker det som, som om han veier for og mot om han skal ta i dette eller kutte møtet. Men så engasjerer han seg. Utdrag:

M: Du må være enig minister, homofili er ikke normalt.

JGS: Hvem avgjør hva som er normalt, herr president? Og om du mener det ikke er normalt, er det da rett å forby det som du ikke ser som normalt?

M: Men homofile i Uganda har en lei tendens til å misjonere, vil overbevise andre, påtrenge seg, det kan vi ikke ha. Men jeg kjente en chief som var homofil, han var grei nok. Men vær da enig, det er ikke normalt, eller mener du det?

JGS: Vi må respektere folks privatliv. Jeg tar utgangspunkt i at det er en legning og at moderne stater har ansvar for å sikre mot diskriminering og at fundamentale menneskerettigheter må gjelde. Mener du det vikke er en legning, men tillært?

M: Ok, minister, la oss si at det er en, en legning, en ”orientation”. Men kan vi ikke si at det er en ikke normal orientation?

JGS: Du kan vel godt mene det som ditt syn, herr President. Men jeg ville ikke fortape meg i ordet normal – hvis du mener normal i statistisk forstand så er vel homofili neppe normalen, men skal staten mene noe om det – skal ikke den ivareta grunnleggende menneskerettigheter for alle? Har ikke afrikansk tradisjon en grunnleggende liberal holdning til ulike andre ”orienteringer”, om jeg får si det sånn? Det sender et negativt budskap at der verserer slike lovforslag som her i Uganda – som venn ville det være galt ikke si det.

M: (Latter.) Vel, vel, du er ikke den første som sier dette. Vi merker oss. Det er forskjeller. Vi kunne tatt en runde på abort. Men nå må jeg videre.

**

Khartoum, Sudan. Har aldri opplevd slik varme, Bagdad i fjor sommer kommer nærmest. Mellom 45 og 50 grader, selv om kvelden.

**

Søvn. Eller mangel på søvn. Fem netter i fire ulike senger. Enten for varmt eller for kaldt. Ikke ro til vanlig nattesøvn.

**

Møte med de ledende skikkelsene i Khartoum – de som sitter tett på presidenten, Bashir, mannen straffedomstolen har tiltalt for krigsforbrytelser. Men det betyr ikke at vi ikke kan – og må – snakke meg regimet. Midtveis i to av samtalene kommer en rådgiver inn og gir min motpart et ark med en tekst – på den står et utdrag av mitt innlegg til konferansen i Kampala – avsnittet med omtale av Sudan og understreking av Sudans ansvar for å respektere domstolen. De skummer, legger til siden, fortsetter samtalen. Situasjonen er for alvorlig til å lage en episode. Klokt av dem.

**

Dette er ikke plassen for å tenke rundt Norges Sudan engasjement. En lang historie. Men jeg merker meg: Igjen ber begge parter – NCP med makten i nord og SPLM, frigjøringsbevegelsen i sør – om at vi engasjerer oss, bistår i de kritiske månedene foran oss. Vi har null makt her, ikke noe å presse med – bare kunnskap og erfaring fra mange års engasjement – noen sterke Sudan-miljøer hjemme – nøkkelfolk herfra jobber nå i UD, partene vet hva vi står for – nå ber de om at vi engasjerer oss. Det er dette partene ber om – at Norge virker mellom dem – med de afrikanske nøkkelaktørene, med USA g UK. Om seks måneder er det møte med korsvei etter fredsavtalen i 2005.

Det meste kan gå veldig galt og nord og sør kan havne i borgerkrigens hengemyr igjen. Det i seg selv kan tydeliggjøre oppsiden av ikke å havne der – for alle vil rammes. Også nabolandene. Sudan har 9 naboer. Afrikas største land. Darfur i vest. Nord, Sør, Øst.

**

Dag i fly og i felt. Opp 0400, til flyplass og lite propellfly to timer sørover til oljefeltene. Oppvisning i ny verden: Drift av komplisert oljeproduksjon i regi av kinesere, malaysere, indere. Oljen ligger i grenseland mellom nord og sør. Hvordan de ordner fordeling og samarbeid vil avgjøre om nord og sør kan leve side om side – enten i en stat eller i to – enten i fred eller konflikt.

**

Jeg sier til alle jeg møter: Oljen har et enestående potensial til å ødelegge for begge, hver part kan ramme den andre på effektiv måte, men vil bli rammet selv. Budsjettene i nord som i sør står og faller på oljeinntekter. Men også omvendt; greier de en samarbeidsløsning kan begge få oppside. Norsk ekspertise har jobbet med å illustrere disse sammenhengene siden 2007. Det vil bli nøkkelkunnskap i månedene som kommer.

**

Videre i propellfly en time, så i FN helikopter i to til. Sitter langs sideveggen, får Ipod-øreproppene inni hørselsvernet – hører gamle samleplater med Dire Straits mens jeg halvsover og halvtenker. Titter ut over endeløse utmarker, tørke, men også frodige deler. Regnvær og vi nå fly utenom. Dere forsvant fra radaren, sier de når vi kommer frem til Akobo, landsby lengst mot øst, et øyeblikks uro hos velkomstkomiteen.

**

Her har det aldri vært ministerbesøk utenfra. Stort oppmøte. Ikke en eneste vei, hytter, leskur, små inngjerdinger. Ingen eier land. I et lite nytt forsamlingshus møter jeg guvernøren og hans team.

Fattigdommen ser lik ut verden over. Her er det omsider sikkerhet. Men en humanitær situasjon på grensen til krise, bare på grensen, men nær. Barn i lek, men spor av under/feil ernæring.

100% Mobiltelefondekning. På vei inn i møte med øvrigheten – med hundretalls stilt opp på geledd – kommer telefon fra Oslo. FNs menneskerettighetsråd skal stemme i Geneve om ti minutter: Skal Norge stemme for, mot eller avstående til krav om uavhengig gransking av den israelske aksjonen i Middelhavet? Folk stirrer på meg der jeg står i menneskemengden med telefonen til øret.

Jeg gir beskjed om at vi skal stemme for. Bare Slovenia av EU landene gjør det samme. Italia og Nederland stemmer mot. EU-flertallet flere avstående. Hørte jeg ”felles europeisk utenrikspolitikk”?

**

Sykehusbesøk. Ytterkant. Sykehus? Noen bygninger i mur. En del rasert fra krigens dager. En vegg pepret med kulehull. Vises rundt av en etiopisk sjefslege, dette er livets virkelige helter, ubeskrivelig karrige kår, men han viser systematisk rundt og peker på at med denne mannen går det bedre, denne kvinnen får det tøft, dette barnet klarer seg neppe. Dette ”sykehuset” skal betjene behov i en befolkning på hundretusener.

Krevende med slike runder, kjenner dem igjen fra WHO og Røde Korstiden – vi velfødde utenfra på tur gjennom dunkle lokaler der mødre (ser ikke en eneste far) sitter på sengekanten med småbarn som kjemper en stille kamp for livet – underernærte, malariasyke, dehydrerte. Jeg prøver å fange øynene til mødrene – få kontakt, nikke, anerkjenne, om mulig finne veien til et smil. Det virker ved én seng – ikke ved en annen, moren ser bare ned.

En kvinne ligger på feltsengen. Naken på overkroppen, gjør ikke noe for å dekke seg til, det ligger et teppe fra livet og ned. – Denne kvinnen, sier legen, fant det hun trodde var rester av kokekar og gryter. Hun bar alt hjem som tilskudd til kjøkkenet. Så viste det seg at dette var en landmine. Den gikk av mellom bena på henne. Bena forsvant – kuttet av over knærne. Men hun klarer seg. Klarer seg? tenker jeg. Uten ben fra knærne og ned? Proteser her?

WHO-pensum kommer på netthinnen, jeg spør legen: Mødredødelighet? Svar: Høyest i verden. Barnedødelighet? Svar: Høyest i verden. Malaria? Svar: Number one killer. Tuberkulose? Svar: Mye av det, men vi har ikke kapasitet til å påse at de tar medisinene over tid.

Det finnes knapt ressurser til å bistå fødende kvinner. Men likefullt: Samarbeid med kirken og helsepersonell fra Uganda trener lokale kvinner til å bistå gravide. Positive resultater. Noe å bygge videre på.

**

Til Juba, ”hovedstaden” i sør. Det er første besøk av en norsk utenriksminister til Sudan siden 1975. Og, sier de i Juba – første gang en utenriksminister fra Europa har sovet over i Juba. Også noe å ta med seg.

**

Stort norsk engasjement i sør. Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen. De gjør betydelig arbeid. Verdsettes, gir resultater – og kunnskap. Jeg møter mange på en samling i det norske generalkonsultatet.

Men også er dilemma. Etiopias statsminister Meles Zenawi sier til meg på sitt kontor i Addis fredag ettermiddag: – Det finnes to landeplager i Afrika – Korrupsjon, og verst er den som følger av å ha store oljeinntekter uten institusjoner på den ene siden – og NGO invasjon på den andre siden. De fleste land er rammet av en av dem – Sør Sudan er rammet av begge.

Det første er lett å forstå. Oljeinntekter uten systemer for å fordele inntekter, spare, investere – det går lett feil. Ikke korrupsjon i tradisjonell forstand, det ser man ditto av i nord – men i sør snarere penger som kommer inn uten apparat for å ta i mot. BNP pr innbygger i Sør Sudan er på nivå med Ghana. Men fattigdommen er langt større.

Det andre må vi grunne over – ”NGO invasjon”? Etiopias statsminister mener med det et system som bidrar med tjenester, bra nok, men som ikke bygger kapasitet og det er fatalt. En strøm av organisasjoner som gjør sitt – som gjør godt – men som ikke setter Sør Sudan i stand til å drive Sør Sudan. Vanskelige dilemma. Samme tendens i Afghanistan. Hva er de beste strategiene for å bygge lokal kapasitet –altså slik at de som hjelpes raskest mulig kan styre og hjelpe seg selv?

(Så skal det legges til: Zenawi har problematisk forhold til sine egne NGO’er – akkurat det er et tegn på vekslende demokratisk sinnelag).

**

Middag i Juba ved Nilens bredd. Ikke langt fra der Nilen starter, britene strevde seg en gang innover og sørover på jakt etter Nilens opphav. I nattemørket ser jeg at kvist og kvas driver hurtig nordover, litt lenger sør er det vannfall – så Victoriasjøen.

Olje er viktig for Sudan. Men Nilen og vannet er mange ganger viktigere. Og om Nilen er det alltid strid. Avtaleverk fra 1920 tallet og 1950 tallet regulerer bruken. Egypt holder hardt fast i rettighetene som de gamle avtalene ga dem. Landene innover langs elveleiet protesterer, de vil ha større frihet til å bruke av vannet på dets ferd. Nilen har betydd sivilisasjon og utvikling i årtusener. Hvordan ressursene forvaltes fremover blir et av de viktigste spørsmålene i denne delen av Afrika.

**

Sør Sudan er fruktbart. Kan bli regionens matfat, sier kjennerne. Men det er langt igjen. På markedene bugner det av varer. Men de er made in Ethiopia eller made in Uganda. Det skal omfattende kulturendringer til for at kvegtradisjonene viker for – eller suppleres med jordbruk. Men noe skjer. De som har fløyet ut og inn av Juba gjennom år ser større grønne dyrkede flekker. Utvikling er en langsom affære.

**

Salva Kiir – Sør Sudans president. Med den karakteristiske hatten. Har møtt ham i Oslo. Nå på hans hjemmebane. Snakker rolig, analytisk og alvorlig om situasjonen og utsiktene frem mot den annonserte folkeavstemningen om uavhengighet for sør. Opplever en stemning av nedtelling, møte med en historisk hendelse som kan slå flere veier, den virkelige skjebnetimen – fredsavtalen fra 2005 var bare forspillet – nå venter finalen.

**

Det er slående; aktørene vi møter er de samme som har dominert persongalleriet i Sudans politiske landskap. Tidligere kommandanter, nå i dress. Noen liv gikk tapt i krigen, noen har ikke overlevd freden, men galleriet er ganske intakt. Også hos oss. Vi har fortsatt Tom Vraalsen!

**

Til Addis Ababa. Kontrast. Flere år med høy vekst. Etiopia er med sine vel 80 millioner fattig. Men kraftige spirer av vekst. Store investeringer utenfra.

Og den nye tid: Midt i byen bygges en kopi av FNs hovedkvarter i New York, pluss et moderne konferansesenter; ny lokalisering for AU – den afrikanske union. Kineserne bygger – totalentreprise – 18 måneder – kinesisk fullfinansiering – gavebistand – det ser ut som downtown Shanghai – kinesiske bannere henger fra toppen av takene.

**

Regjerende parti har vunnet valg. EU ga først støtte til gjennomføringen av valget. Nå vil de ha mer tid til å vurdere. Ingen tvil om sterkt tillitsvotum til Meles Zenawi. Men valg med mange merknader. Og er det godt for et land at vinneren ender opp med over 90% av setene i parlamentet? Etiopia befester et demokrati. Men med svak og splittet opposisjon som blir enda svakere etter dette valget. I seg selv en trussel mot demokratiet.

**

Flyr ut og hjemover. Fra flyet får jeg samtale med USAs spesialutsending, general Gration og oppdaterer ham om mine inntrykk. Han er på vei ombord i fly med visepresident Biden på vei til Afrika. Vi deler inntrykk og er enige om å holde kontakten. Jeg får tak i Sør Afrikas tidligere president Mbeki – nå AUs spesialrepresentant til Sudan. Samme runde med han, sammenfallende analyse, enige om å følge opp. Norge ønskes aktivt engasjert.

Jeg deler noen inntrykk med Erik Solheim på sms. Vi er enige om å snakkes mandag. Krevende og viktige oppgaver ligger foran oss.

**

Ferd mot nord – mellomlanding i Cairo. Medarbeidere, Harald og Harald fra VG, fire livvakter – folk som gjør et utpreget profesjonelt arbeid – et kjent ansikt fra Serena hotell januarnatten 2008 – en av UD medarbeiderne var også med den natten.

Vi prater, sover, spiser, ser video, gjør ingenting. Lander i norsk sommernatt, pluss 15 med lysning på østhimmelen. Hjemme best.

Middag med Ashton – kaffe med Rehn

Til Brussel for de halvårlige EØS-møtene – et par formiddagstimer mandag 10.mai. Nyttige møter på sitt vis, gjennomgang av hvordan samarbeidet om det indre marked virker. Det virker bra – begge parter er enige om det. Og en runde politisk dialog med gjennomgang av noen saker høyt på dagsorden: Midt- Østen, Rusland og Iran. Aldri unyttig.

Men det var møtene utenfor de formelle som festet seg. Jeg drar fra Oslo søndag ettermiddag og rekker frem til middag med andre sosialdemokratiske utenriksministre som er på vei til ministermøter i Brussel dagen etter. På grunn av askeskyer og andre forhold var vi få, rundt et middagsbord møtes kolleger fra Luxembourg, Kypros, Norge – og Catherine Ashton.

Jeg har møtt Catherine Ashton – Baroness Ashton! ved jevne mellomrom. Hun var medlem av EU-kommisjonen med ansvar for utenrikshandel, og vi hadde flere møter om WTO-forhandlingene. Så ble hun, overraskende for noen, den første EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk på tampen av 2009. Et produkt av Lisboa-traktaten – hun ble personen som skal gi den felles utenrikspolitikken et ansikt utad. På grensen til en umulig oppgave kan man si; revet mellom 27 medlemsstater, noen vil ha mye felles politikk, andre, særlig de største landene, vil ha lite og vokter om sine egne markeringer, revet mellom institusjoner – Kommisjonen og Rådet av medlemsstater.

Ashton har tatt en omvent Obama. Forventningene var fra starten like lave som hans var høye. I de første opptredene sa hun klart fra at hun ville lytte før hun mente, jeg erfarte det i møter vi hadde om Midt Østen, i Brussel og i Paris.

Forstå-seg-påere mener hun har lyttet for lenge. Men i liten krets søndag kveld lar jeg meg imponere av hennes oversikt og ro. Vi snakker om alle hjørner av internasjonal politikk; Iran, forhandlingsbildet og detaljert om atomspørsmålet. Piratvirksomheten i Aden-bukten og hennes planer for å mobilisere afrikanske stater i kampen mot sjørøveriet. Midt Østens mange irrganger. Russland. En lang runde om politiske perspektiver på den finansielle uroen i Europa. Og ikke minst; Ashtons arbeid med å bygge EUs felles utenrikstjeneste med hundrevis av nye medarbeidere.

Ashtons utfordring er at hun bygger institusjoner mens hun i mange sammenhenger mangler politikk å fylle institusjonene med. Det vil si; politikken må formes, meisles ut, brynes mellom sterke nasjonale viljer. Den vil bli til stykkevis og delt, det vil ta tid. Det skal en kombinasjon av hard vilje, flegma og strategisk kraft til å fronte det som blir til som felles utenrikspolitikk.

Kontrasten er møtet med Olli Rehn. Olli er finsk medlem av EU kommisjonen med ansvar for økonomi og finanspolitikk. Han er mannen midt i stormen, eller som han selv sier – midt i strevet med å ”hindre at en gresk buskbrann blir til en europeisk skogbrann”. Rehn holdt det gående til rundt 0400 i dag tidlig i møte med 27 finansministre. Nå er det ettermiddag og vi møtes til kaffe på hans kontor i den store Kommisjonsbygningen. Jeg ser at han er sliten. Men han virker tilfreds, helgens arbeid har mobilisert et formidabelt forsvarsverk mot finansmarkedenes turbulens. Finsk sisu. Markedene synes så langt å svare positivt.

Rehns utfordring akkurat nå er den motsatte av Ashtons. Mens hun har institusjonene og mangler en politikk, så har Rehn politiske vedtak så det holder, men må arbeide for å får på plass detaljene og kanskje skaffe seg noen institusjoner. For nå må EU – både Euro-land og EU-land uten Euro, ta fatt på nybrottsarbeid som kan påse at landene holder seg til reglene og rammene for underskudd, gjeld osv. Løsningene denne helgen har tøyet mandatene fra de eksisterende traktatene. Det ligger i luften i Brussel i dag at det kan bli behov for endringer for å få dette til å henge sammen.

Til jobben med å reise et effektivt forsvar trengte Rehn og EU assistanse fra IMF. Det var uaktuelt for noen uker siden, men nå er IMF inne med både en del av pengesekken, men også med de velkjente stabiliseringsprogrammene som rulles ut når budsjetter skal kuttes og statsfinansene bringes i balanse. Normalt hører vi om slikt fra utviklingsland eller voksende økonomier som kommer i uføre. Nå skjer det i Europa.

Rehn er også opptatt av å ta fatt i konsekvensene av budsjettkuttene som nå står for døren. Hva vil det bety for etterspørselen i europeisk økonomi, hva det vil si for den økonomiske aktiviteten – hva det vil si for arbeidsplasser og skatteinntekter? De siste tallene viser forsiktig ny vekst i Europa. Vil kampen mot underskuddene sette dette i fare?

Og her kommer Norge inn i bildet – eller ikke i bildet, for der er vi ikke, men vi som selger 80% av vår eksport til EU-markedet, vi har også noe på spill når det gjelder utsiktene til aktivitet i europeisk økonomi. For slik henger Europa sammen. Vi kan være for eller mot norsk EU-medlemskap. Men det ligger i bunn at vi er tjent med at det går godt i Europa – hos våre fremste politiske partnere og allierte, men også i markedet som er så viktig for oss.

Etter møtet med Rehn reiser jeg fra Brussel, flyr til Strasbourg, tirsdag er det ministermøter i Europarådet. Der er Norge virkelig en del av bildet – vi er fullt medlem, og generalsekretæren er norsk og heter Thorbjørn Jagland. I fjor drev vi kampanje for hans kandidatur, det vant frem og han ble valgt med stort flertall.

Nå avslutter jeg denne bloggen og går i middag med ham. Det vil handle om virksomheten i Europarådet. men kjenner jeg Thorbjørn rett blir det full runde om alt som skjer i Europa – der ser jeg frem til!

Dette er ikke refleksjon over en dag – men over en sak gjennom en uke.

Tirsdag 27/4 kl 1300: Akershus slott i Oslo: I påsyn av statsminister Stoltenberg og president Medvedev undertegner utenriksminister Lavrov og jeg erklæringen som slår fast at Norge og Russland er blitt enige om delelinjen. Etter 40 års forhandlinger med oppturer og nedturer er vi i mål. Vi har hatt landegrense siden 1826, nå får vi – når avtalene er godkjent i parlamentene – en grense i havet og over havbunnen.

Ja, dette er historie, det var da også reflektert i avis og nyhetsoppslag dagen etter – landet rundt. Dageb etter det igjen tar andre nyheter over, de jages på mot nye saker, og denne saken forlater nyhetsspaltene og avisanalysene.

Men blant folk jeg møter henger saken igjen. Jeg har knapt jobbet med noen sak som har vekket slik oppmerksomhet. I butikken, på flyplassen, på vei til jobben; mennesker jeg ikke kjenner stopper opp og vil snakke om avtalen med Russland. Innkurven fyller seg opp med rapporter om interesse fra mange land, det er invitasjoner til seminarer og konferanser der mulighetene etter delelinjen settes i fokus. Harvard henvender seg og vil gjøre forhandlingsforløpet til et eksempel i undervisningen.

Sterkest var det på reisen i Nord Norge, jeg besøkte Kirkenes, Tromsø og Bodø fra onsdag til fredag. Her var det stor interesse for nyheten, men også noe mer. Hos folk i nord ble nyheten også møtt med noe jeg tolket som lettelse, det var som om en bør folk stilltiende hadde levd med var blitt løftet bort. Nordpå har de levd tett på Russland – Sovjetunionen og igjen Russland. De har hatt et syn på naboen i øst mer preget av direkte erfaringer, som frigjøringen av Finnmark i 1944, enn vi lenger sør. Det er de i nord som har banet veien i folk-til-folk kontakten med Russland. Samtidig har tyngden av en stor nabo kjentes sterkere nettopp her – grensenært. Nærværet av en fraværende grense likeså.

Nå kommer grensen – og to spørsmål går igjen: Hva ledet til enigheten? Og hva vil enigheten føre til?
Det første spørsmålet skal det skrives historie om – og det skal fortelles. Det er for mye over fire tiår til en tabloid versjon eller en blogg skrevet i en kveldstime ved kjøkkenbenken. Men her er en oppsummering over noen krefter som virket i sluttspurten, det vil si i de siste årene. I Oslo snakket Lavrov og jeg om dette, og vi var enige om at tre forhold er viktige for å lykkes med innspurten i saker som denne.

For det første; at de to statene som forhandler er stabile, at regjeringene har god forankring og kan tenke langsiktig. Det var neppe slik i Russland på 1990-tallet. Men stabilitet har preget Russland de siste 5-10 årene, i alle fall når det gjelder evnen til å treffe vedtak og samle de ulike maktinteressene om en felles beslutning.

For det andre; at det knytter seg politisk og økonomisk interesse til en enighet. Begge deler er tilfelle i vår sak: politisk har vi interesse av en avtale, alle moderne stater bør ha ordnede grenser. Og økonomisk er det grunn til å tro at det vi har kalt omstridt område inneholder ressurser og at en grense åpner mulighet for å utnytte dem.

Og for det tredje: tillit. Det må være tillit mellom forhandlerne og mellom de politiske ansvarlige. De må ha tillit nok til å kunne se for seg en sluttløsning, tillit til å våge å tenke høyt om kompromisser. Denne tilliten har vært der de siste årene – mellom sjefsforhandlerne, mellom Lavrov og meg selv og mellom Statsministeren og hans motparter.

Summen av dette var at forholdene lå til rette. Muligheten var nå.

Hva vil så forandre seg med linjen? Et interessant spørsmål. Den første innskytelsen er: Selve linjen forandrer ikke noe i seg selv. (En på Twitter ville vite om vi ville skille grensen i havet slik man deler baner i et svømmebasseng – med små bøyer på en line! Svaret er nei, som Harald Heide Steens sovjetiske ubåtkaptein sa det; ”man kan ikke se den grense under vann”. Ikke over vann heller!)

Men grensen vil avklare, og dermed åpne muligheter. Til nå har det vært enighet om ikke å drive økonomisk aktivitet i det omstridte området. Når grensen kommer kan hver stat bestemme om, når og hvordan man vil undersøke mulighetene for virksomhet, som letevirksomhet etter olje og gass. Vi må jobbe for at det skjer med behørlig hensyn til det sårbare arktiske miljøet. Det gode samarbeidet om fiskeriene vil fortsette som før. Og skulle det finnes olje eller gassforekomster som strekker seg på begge sider av grensen, så inneholder avtalen detaljerte bestemmelser om hvordan en slik situasjon skal håndteres.

Summen av dette er en stimulans til større klarhet i forholdet mellom Norge og Russland – ”et problem er nå ryddet av veien”, sa president Medvedev i Oslo. Det er viktig for våre to land. Men det sender også et signal til resten av verden – om at de arktiske kyststatene Norge og Russland løser utestående spørsmål gjennom forhandlinger, som Financial Times var inne på i sin leder sist fredag. Det rydder vei for at naboene Norge og Russland kan jobbe videre sammen om de viktige spørsmålene knyttet til både Arktis og Polhavet.

Russland vil fortsatt være en kompleks og til tider krevende nabo. Men jeg tror enigheten om delelinjen vil stimulere hele bredden av det norsk russiske samarbeidet. Viljen til å ta fatt på dette var påtagelig blant alle de jeg møtte i Nord Norge. Fra deltakerne på et veldig praktisk anlagt seminar i Kirkenes i regi av Centre for High North Logistics om de polare sjørutene til møter med det nord norske næringslivet som fremmet en lang rekke ideer og prosjekter de ønsker å ta videre.

I sum er det en stimulanse til Nordområdesatsingen. Det ble bekreftet i møtet med det nye Nordområdeutvalget som nå er nedsatt for å gi sentrale myndigheter råd og forslag. Jeg møtte deltakerne under en samling ved Høyskolen i Bodø. Her er det samlet bred kompetanse om mange forhold knyttet til verdiskaping i nord. Sjefen for Sparebank1, Hans Olav Karde sa over forsiden av Nordlys: ”Nå er det opp til oss!” Hans budskap var at det nordnorske næringslivet må føre an, de kjenner regionen, ressursene og mulighetene best. Det er jeg enig i. Men aktørene i nord skal vite at Regjeringen vil tre støttende til. Og at vi vil trenge en mobilisering fra hele landet om vi virkelig vil løfte mulighetene i nord – i det som kan bli Norges mest spennende og vekstkraftige region.

Min utfordring til utvalget var å se etter nye måter å samarbeide på i nord , nye partnerskap mellom aktører i ulike fylker, mellom offentlige og private interesser, mellom norske og utenlandske partnere.

Så i en kveldstime ved kjøkkenbenken på etter en krevende men spennende uke tenker jeg dette: Forhandlingene om delelinjen er historie. Den er til tider svært spennende, den var spennende helt til de siste timene. Den historien skal skrives, for her ligger et viktig norsk erfaringsgrunnlag å trekke videre på.

Med linjen på plass gis det energi og styrke til en annen historie – som ikke er ved sin avslutning, men ved sin start: Nordområdesatsingen. Dette har vært Regjeringens viktigste strategiske utfordring siden 2005. Den brede tilnærmingen – fra havrettslige avklaringer til tettere grenseregionalt samarbeid til økt satsing på kunnskap i nord – alt dette henger sammen.

Derfor er det bare å brette opp ermene og jobbe videre.