Kjære alle sammen,

For to måneder siden ble vesle Danica født i Manila.

Hun ble verdensborger nummer syv milliarder.

Om noen måneder vil det bli født et lite barn som blir nordmann nummer fem millioner.

Hvordan vil det gå med de to små?

Hvilken fremtid venter dem?

Slik spør foreldre.

Slik har foreldre spurt, til alle tider og i alle land, i det første møte med et nytt liv.

I dette magiske øyeblikket fødes en kontrakt for evigheten.

En kjærlighets-kontrakt som tåler alt.

Derfor er det så uendelig brutalt når et ungt menneske dør.

Ingen mor er ment å miste en sønn.

Ingen far skal miste en datter.

22. juli i fjor ble mange rammet.

Fedre, mødre, søsken og besteforeldre måtte gå den tunge veien til graven.

Det var så hjerteskjærende.

Jeg har tenkt på de overlevende og etterlatte hver dag siden.

Hvordan går det med dere?

Hvorfor måtte dette skje?

Fem måneder etter trenger vi fortsatt å vite for å forstå.

2012 vil gi nye svar.

Først kommer rettssaken mot gjerningsmannen.

Deretter skal kommisjonen fortelle sin usminkete og ærlige 22. juli-historie.

Det betyr at vi må takle gjensynet med ondskapen.

Jeg er trygg på at vi klarer det.

For det norske folk skrev historie i fjor sommer.

Først ble vi lamslått av bomben og skuddene.

Så skjedde det noe.

Vi reiste oss, ristet av oss frykten og sto rakrygget opp for demokratiet.

Vi følte det i rosetog og i fakkeltog.

I begravelser, kirker, moskeer og foran TV-skjermene.

Vi var ett folk.

I møte med det verste i livet tok folk fram det beste i seg selv.

Det har styrket meg i troen på det gode i mennesket.

På håpet.

Og på kraften i et folks vilje.

22. juli ble det også født barn i Norge.

En av dem var Thomas.

Han er i dag en blid og fornøyd liten gutt på Lillehammer.

Thomas må leve med at bursdagen hans forbindes med sorg.

Vi skal sørge for at det ikke bare blir slik.

Vi skal vise at krisen også løftet frem noe varmt og verdig i landet vårt.

##

Thomas og Danica skal bli voksne på hver sin side av en felles klode.

Vårt oppdrag er å vise dem hvor mye mer som forener dem enn som skiller dem.

At når vi viser vilje til å lære om hverandre, vokser vi som mennesker.

Når vi har evne til å respektere ulikhetene, blir vi sterkere.

Når vi våger å ha tillit til hverandre, rekker vi lengst.

##

En dag blir kanskje Thomas og Danica venner på fremtidens Facebook.

Thomas lærer om Manila.

Og Danica får bilder av noe hun aldri har sett før: hoppbakkene på Lillehammer.

Dette er internett på sitt beste.

Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet.

Dette må vi møte med fasthet.

Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys.

Å ta til motmæle mot ekstremisme er å ta ansvar for fremtiden.

Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer.

Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene.

Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer.

Men – vi skal ta igjen.

Vi skal svare.

Det er å vise ytringsansvar å si: “Nei, du tar feil”

Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben.

Nå er tiden inne for også å gjøre det på nettet.

Det nye året er snart ett døgn gammelt.

Vi skal bruke også 2012 på de store oppgavene:

Å bekjempe verdens fattigdom.

Arbeide for fred.

Og redde klimaet.

Det skylder vi fremtiden.

Dette er overveldende oppgaver.

Det er lett å tro at det ikke nytter.

Men det gjør det.

Gjennom hardt arbeid, og ved å legge stein på stein, går verden fremover. Mange hundre millioner mennesker er på få år befridd fra fattigdommens lenker. Færre dør i krig. Flere lever i frihet.

Og aldri før har flere folk valgt sine ledere gjennom frie og demokratiske valg.

Vi så det igjen under den arabiske våren. Folkeviljen kledde av regimenes løgner og tvang fram endringer.

Likevel.

Det som gjør meg personlig mest rørt, er at færre barn dør og flere mødre overlever.

Fødselsdagen, den dagen hun gir nytt liv, er fortsatt den farligste dagen i mange kvinners liv.

Flere jordmødre, nye fødsels-klinikker og bedre hygiene gjør at mødrene overlever.

Sist år reddet vi 600 000 flere barn. Mange av dem bare med et sprøytestikk.

600.000 dyrebare liv.

Og Norge er en pådriver.

Det kan vi alle være stolte av.

FNs klimapanel advarer mot hyppigere og mer voldsomme uvær i fremtiden.

Uvær preget også romjulen i Norge. Først og fremst for dere som er rammet av orkanens ødeleggelser.

Men hele Norge har fulgt dere.

Vi beundrer vestlendingenes evne til å takle så ekstreme situasjoner. Og jeg berømmer alle dere som har stått på for å hjelpe, redde og reparere.

Dessverre gikk et liv tapt i arbeidet.

Når jeg reiser til Vestlandet om få dager vil jeg drøfte beredskap med de som har stått i stormen.

Vi må ruste oss mot virkningene av klimaendringene. Men først og fremst må vi arbeide for å hindre dem.

For klimaarbeidet var fjoråret en skuffelse.

Det ble gjort fremskritt, men heller ikke møtet i Durban ga et gjennombrudd.

Men vi kan ikke gi opp.

Norge skal fortsatt være en pådriver for forpliktende avtaler.

Fordi det ikke finnes noe alternativ.

Verden må gå sammen.

Ellers svikter vi Danica i Manila og Thomas på Lillehammer.

En annen utfordring i det nye året er den europeiske gjeldskrisen.

Den handler tilsynelatende om penger.

Men egentlig handler den om mennesker.

Igjen ser vi hærer av arbeidsledige i Europa. Mange unge er rett og slett i ferd med å miste troen på fremtiden.

Det kan Europa ikke tillate.

For oss i Norge handler det om å sikre arbeidsplassene våre og trygge boligrenten.

Vi vet ikke hvor hardt vi blir rammet.

Men jeg lover at vi skal handle når det trengs.

Slik vi har gjort før.

Det blir ingen trygg fremtid uten fred.

Mange nordmenn deltar i fredsskapende arbeid rundt om i verden.

Som hjelpe-arbeidere.

Mineryddere.

Eller som pirat-jegere utenfor kysten av Somalia.

Ofte er det snakk om farlige oppdrag.

I fjor forsvarte norske flygere det libyske folk mot Gaddafi-regimets brutalitet.

Våre mannskaper var blant de dyktigste i en bred koalisjon, og har siden høstet fortjent ros fra våre allierte.

I Afghanistan har norske soldater bidratt siden 2001.

2012 blir året da vi starter nedtrappingen.

Jeg er fylt av stolthet over hva våre soldater har utrettet i Afghanistan.

##

Vi retter en varm takk til alle som er ute i fredsskapende oppdrag.

Samtidig minnes vi våre falne.

Vi har igjen mistet noen av våre beste.

Oberstløytnant Siri Skare døde i et angrep mot FN-kontoret i Mazer-i-Sharif.

Jurist Ingrid Midtgaard ble drept i et bombeangrep mot FN i Nigeria.

Vi mottok budskapene om deres bortgang med dyp sorg.

De vil være med oss for alltid.

I år vil jeg sende en ekstra varm hilsen til hans majestet kong Harald og hennes majestet dronning Sonja.

Kanskje aldri i fredstid har kongefamilien stått nærmere sitt folk enn etter 22. juli.

Med nærvær og varme ga de trøst.

Kongen, dronningen og kronprinsparet.

Med kloke ord lindret de smerte.

I år fyller både kongen og dronningen 75 år.

Fem millioner nordmenn vil takke, gratulere og ønske det beste for kong Harald og dronning Sonja i jubileumsåret.

Kjære alle sammen,

14. desember var jeg med og feiret Roald Amundsen og hans menn på Sydpolen.

Det var et stort øyeblikk.

Folk fra hele verden hyllet polarheltene og det norske flagget.

Lyden av “Ja vi elsker” ble en del av den store hvite stillheten.

Norge var så nær, enda vi var så langt borte.

Der, lengst borte, så jeg et Norge vi alle kan være stolte av.

Et land med pionérer som har satt historiske spor.

Et folk som evnet å møte ondt med godt da vi i sommer ble utsatt for de brutale angrepene.

Og hverdagshelter som gjør et lite land stort.

La det være i den ånden vi former fremtiden.

Godt nytt år!

I går åpnet jeg verdens største offshore simulatorsenter. Det er imponerende, ligger i Australia og er norsk. Senteret eies av Farstad Shipping som er solid etablert i markedet på andre siden av kloden. Nå vil flere andre norske bedrifter følge etter.

I to dager deltok jeg på arrangementer for norsk næringsliv i Perth på vestkysten av Australia. Perth er Australias Stavanger og sentrum for en voksende energisektor. Mer enn 60 norske næringslivsledere deltok i det største norske næringslivsframstøtet i Australia noensinne.

Konkurransekraft

For meg var det en sann glede å være med. Det er alltid viktig å bidra når norsk næringsliv går mot nye markeder. Ikke minst i turbulente tider. Da er det ekstra viktig.

Med truende skyer over våre nære markeder var det desto gledeligere å møte norske selskaper som lykkes i Australia. Selskaper som vinner kontrakter i spesialiserte og globale markeder. Det er konkurransekraft!

Jeg tenkte på dette da jeg entret talerstolen på Pemelia Hilton hotell i Perth på torsdag. Her står jeg ansikt til ansikt med den norske konkurranseevnen, tenkte jeg. Dette er en hel sal full av norsk konkurransekraft.

Jeg kan love dere at den ikke så svekket ut. Tvert i mot, den framsto både vital og sterk i et lokale pyntet med australske og norske flagg.

Norges konkurranseevne

Jeg skriver dette fordi mange er urolige for Norges konkurranseevne. Til tross for utfordringer og bekymringer, er det store bildet likevel at våre bedrifter jevnt over klarer seg godt i konkurransen med andre land.

Vi ser at sysselsettingen er rekordhøy og lønnsomheten god i Norge. Det er skapt mange nye arbeidsplasser de siste fem årene, de fleste i privat sektor. Grunnleggende sett er dette det beste utrykket for at norske bedrifter har god konkurransekraft.

Så er det noen som viser til at det norske lønnsnivået er høyere enn i andre land, og bruker det som bevis på at konkurranseevnen er svekket. Det det blir for enkelt.

Hvis lønnsnivået alene var et godt mål på konkurransekraft skulle Hellas hatt bedre konkurransekraft enn Norge. Det tror jeg ikke engang regjeringens argeste kritikere vil hevde.

Sannheten er at vi har høye lønninger fordi Norge er et rikt land. Vi skal likevel være opptatt av at lønnsnivået ikke skal bli høyere enn det produktivitet og priser kan bære. Samtidig skal vi ikke gjøre det til et problem at vi er produktive og får gode priser for mye av det vi selger til andre.

Trygghet

Vi skal heller glede oss over at den norske modellen virker. Vi skaper trygghet for hver enkelt og for samfunnet som helhet. Det kommer alle til gode at så mange nordmenn får utdannelse, er i jobb og kan leve uten å frykte for økonomien om helsa skulle svikte.

Det er viktig for hver enkelt av oss, men det er ikke minst viktig for næringslivet. Trygge mennesker våger mer. Og trygge mennesker yter mer.

Det er det samme med byråkrati. Alle kan ergre seg over skjemaer, men vi må ikke glemme at det er forholdsvis lett å starte bedrift i Norge. Vi har simpelthen mindre byråkrati enn i andre land, og vi er opptatt av ytterligere forenklinger.

Dessuten er evnen til å trekke sammen og stille opp for hverandre når det skyer over en pilar i den norske modellen. Vi så det under finanskrisen i 2008 og vi ser det igjen nå. Viljen til å handle i regi av fellesskapet er betryggende.

Det trengs. På kort sikt fordi krisen i Europa er farlig. På lengre sikt fordi vi under den akutte krisen ser at en ny verdensøkonomi gro fram. Det er en langvarig trend som de siste årene er overskygget av gjeldskrisen i USA og det pågående dramaet i eurosonen.

For ikke mange år siden var USA og Europa helt dominerende. År for år har de framvoksende økonomiene tatt større andeler av verdenshandelen.

Nye marked

Et bilde på det som skjer er at selv om Europa opplever krise og tilbakegang og USA står overfor store utfordringer, ligger det fortsatt an til vekst i verdensøkonomien. Heldigvis har norske bedrifter vist evne til å gå for de nye markedene i Asia og Brasil, og nå i Australia.

Vi er et lite land, men på noen områder er vi store. Energi, shipping, sjømat og petroleum for å nevne noen. Norske bedrifter leverer avanserte produkter og tjenester.

Supplybåter er et godt eksempel. Vi er nest største nasjon i verden i dette spesialiserte markedet. Undervannsteknologi er et annet. Ved å operere på store dyp i Nordsjøen og Norskehavet har dyktige bedrifter skaffet seg et forsprang de nå kan konkurrere med i fjernere markeder.

Det er alltid bra å satse ute, men det er ekstra viktig når våre nærmeste markeder sliter. Vi kommer fortsatt til å handle mest med Europa, men trenger flere bein å stå på.

Stiller opp for bedriftene

For meg er det oppløftende at vi tar den norske modellen med ut. Bedriftene gjør naturligvis den viktigste jobben, utvikler produkter og tjenester, mens vi fra myndighetshold stiller opp, åpner dørene og legger til rette for vekst. Slik som i Australia.

Om lag 40 norske bedrifter er i dag til stede i Australia. Det er selskaper som Aker Solutions, Farstad Shipping, Jotun, Nemo Offshore, Yara og Wilh. Wilhelmsen. I Perth deltok også KSAT i Tromsø, Norlense fra Fiskebøl og Remora fra Stavanger for å nevne noen.

I Australia så og hørte vi hvor viktig gode miljø- og sikkerhetsstandarder er. Sunne, sikre og miljømessig gode bedrifter har et forsprang. Heldigvis har vi gode tradisjoner på dette området i Norge. Og vi har positive erfaringer med at alle ansatte skal med i utviklingen.

Ledelsen i Farstad Shipping er med rette stolt over å ha tatt denne tradisjonen med fra Ålesund til Australia.

(Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 10. desember)

Etter noen uker hvor både statsministeren i Hellas og statsministeren i Italia har gått av, hersker det større usikkerhet enn noensinne om hvorvidt eurolandene vil klare å håndtere statsgjeldskrisen.

Situasjonen tilspisset seg igjen bare kort tid etter at EU ble enige om nye tiltak for å gjenvinne tillit i finansmarkedene og redusere faren for at krisen i Hellas sprer seg til andre euroland.

Gresk statsgjeld til private kreditorer skal nedskrives med 50 prosent. Europeiske banker skal bli tilført mer egenkapital. Slagkraften til krisefondet EFSF skal økes uten at eurolandene stiller nye garantier.

På alle tre områdene gjenstår det imidlertid å avklare vesentlige forhold. Ikke minst hvor pengene til krisefondet skal skaffes fra.

Stor gjeld

Det er reist tvil om tiltakene vil være tilstrekkelige. I tillegg har den politiske utviklingen i Hellas og Italia bidratt til et markert fall i tiltroen til de to landenes vilje og evne til å håndtere situasjonen.

Italias gjeld er større enn statsgjelden til Spania, Portugal og Hellas tilsammen, og langt større enn kapitalen i krisefondet EFSF. Samtidig har landet knapt hatt økonomisk vekst på ti år. Renten på italienske statsobligasjoner er nå så høy at Italia neppe vil kunne leve med det over tid.

Økningen har kommet til tross for at Den europeiske sentralbanken de siste månedene har kjøpt italienske statsobligasjoner for betydelige beløp i markedet.

Alvorlige konsekvenser

Dette er en dominoeffekt jeg har vært bekymret for lenge. Mangel på tillit gjør at gjeldskrisen smitter. Bankene ser at deres utlån i Hellas blir nedskrevet med 50 prosent. Nå frykter de lignende tap i Italia, og rentene øker, noe som igjen forsterker de grunnleggende problemene.

Statsgjeldskrisen og uroen i finansmarkedene slår også inn i realøkonomien. Det er en nær kobling mellom statsfinanser og økonomisk aktivitet. Svake statsfinanser gir verdifall på statslån og fare for banktap. Dette gir dyrere finansiering for bankene.

Bankene må stramme inn på sine utlån, noe som bremser den økonomiske veksten og reduserer statsinntektene. Lavere statsinntekter gjør det mer krevende å håndtere stor statsgjeld, som gir ytterligere verdifall på statslån.

Konsekvensene for den økonomiske utviklingen vil bli enda mer alvorlige dersom et land ikke greier å betjene gjelden sin.

Ikke naturgitt

Norge har så langt klart seg bra. Mens andre land sliter med lav vekst, høy arbeidsledighet og en voksende statsgjeld, har vi høy aktivitet, lav arbeidsledighet og overskudd på statsbudsjettene. Det er ikke naturgitt at det skal være slik.

Den gode utviklingen i norsk økonomi skyldes flere forhold. Vi har et rammeverk for den økonomiske politikken som har gjort økonomien vår robust. Handlingsregelen for budsjettpolitikken, Statens pensjonsfond utland, pengepolitikken og regulerings- og tilsynsordningene for finansmarkedet er viktige pilarer i rammeverket, i tillegg til det inntektspolitiske samarbeidet.

Utviklingen kan snu

I tillegg har høy og langvarig økonomisk vekst i Kina og flere andre folkerike land gitt prisoppgang på olje og andre viktige norske eksportprodukter. Det har bidratt til en sterk vekst i både statens og næringslivets inntekter. Dette kan snu. Et tilbakeslag ute vil påvirke oss på flere måter:

• Det vil gi lavere etterspørsel etter norsk eksport og fall i prisene.

• Skulle oljeprisen falle, kan investeringsviljen på norsk sokkel gå ned. Det vil gi betydelige ringvirkninger i fastlandsøkonomien.

• Svikter lånemarkedene ute, må også norske banker tråkke hardt på bremsen. Vi har lært at det får alvorlige følger.

Har lånt for mye

Krisen i Europa skyldes at det er blitt bygget opp store ubalanser over tid. Flere land har lånt altfor mye. Den finansielle stabiliteten er satt på spill. Krisen er imidlertid ikke bare økonomisk, men også politisk. Både i Hellas og nå sist i Italia har sviktende tillit til det politiske systemets evne til å føre en god, vekstfremmende økonomisk politikk gjort investorene urolige.

Mange tviler også på om politikernes evner å drive igjennom de tiltakene som landene har forpliktet seg til overfor EU, IMF og andre samarbeidspartnere.

Orden i eget hus

Vi blir nå minnet om hva konsekvensene kan bli dersom vi ikke bygger opp under vekstkraften i økonomien eller dersom vi ikke sørger for at statsfinansene er bærekraftige på lang sikt. Vi ser også betydningen av tillit til det politiske systemets evne til å ta og gjennomføre gode beslutninger.

Norge har ikke fribillett til lav ledighet og stabil økonomi. Både myndighetene og partene i arbeidslivet og næringslivet må bidra til å redusere faren for sterke tilbakeslag, ved å tenke langsiktig og holde orden i eget hus.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 12. november 2011

Vi tapte umistelige liv den 22. juli, men beholdt verdigheten som nasjon. Nå skal vi vinne tilbake normaliteten. Det blir nye prøver. De kan bli like krevende som de forrige.

Jeg er stolt over måten det norske folk møtte den første store prøven. Vi ble rammet av en brutalitet som kastet hver og en av oss ut i følelsesmessige kaos. Vi kunne gått vill. I stedet svarte folket med roser og løfter om mer demokrati og åpenhet.

Vi klarer den andre prøven også. Vi tar avskjed med våre døde i en atmosfære av ro og respekt. Hvert siste farvel krever styrke. Fellesskapet stiller opp for dem som sørger med ei skulder å gråte mot, en rygg å hvile mot og en hånd å holde i.

Snart venter en tredje prøve. Også den vil kreve mye av oss, men på en annen måte. Sakte er vi i ferd med å finne en hverdag igjen. Ikke den samme som før. 22. juli vil forandre Norge. Men vi skal igjen bli opptatt av skolestart, TV-kvelden og været. Noen er der allerede, andre trenger mer tid.

Da skal vi huske på at i stillheten etterpå vil noen slite. De som har mistet en sønn, datter, ektefelle eller bror. En ungdom som overlevde skuddene på Utøya og som om noen uker må konsentrere seg om matte igjen. En ansatt i regjeringskvartalet som hører eksplosjonen om igjen og om igjen. Frivillige som ikke er ferdig med å fortelle sin dramatiske historie. Andre som ikke blir kvitt bildene av vold og død.

Nå skal vi vise at vi er et folk som evner å gi hverandre omsorg. Som ser hverandre. Husk at også de uten synlige sår lider. De trenger fellesskapets styrke. Som land har vi bygget systemer og apparater for å gi tilbud til folk som sliter. Alle som trenger det skal få tilbud om hjelp via det offentlige.

Like viktig er det med de små fellesskapene. At vi ser en nabo, en kollega eller en klassekamerat. I de uvirkelige ukene vi har bak oss har vi lært hvor mye omsorg betyr. En mor og far som våket over sin lille datter ble rørt av venner som hadde klippet plenen for dem. Det skal vi huske når høstmørket senker seg. En kake, roser på fredag, en invitasjon til samtale. Det er omsorg.

Også den offentlige samtalen og alle private samtaler skal finne sin form etter den 22. juli 2011. Fra Stortingets talerstol ba jeg om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer. Det gjentar jeg her. Jeg håper av hele mitt hjerte at spiren til anstendig dialog og toleranse slår rot. Vi har hørt og lest at flere har bruke sørgetida til å reflektere over egne holdninger. Til å tenke over hva de har sagt og skrevet.

Med 22. juli som ballast er det selvsagt noen som skulle ønske at de hadde formulert seg annerledes. Som i framtida vil uttrykke seg med større følsomhet. Jeg sa det til Stortinget og gjentar her: Det er lov. Vi skal alle få lov til å lære av tragedien. Vi skal alle få lov å si «Jeg tok feil» – og bli respektert for det. Det er et verdig svar på anslaget mot demokratiet.

Jeg vil også invitere alle som sier sin mening på nett til å reflektere over ordvalg og form. Internett er et demokratisk aktivum. I blogger og debatter kan vi alle delta med samme stemme. På sitt beste er det imponerende. Å kunne snakke til, i prinsippet, hele verden, medfører også ansvar.

Vår stemme er en del av koret som former meninger og danner grunnlag for handlinger. Jeg ber hver og en tenke over sine valg. Må du snakke anonymt? Hvordan virker ordene du bruker på dem du skriver om? Familiene bør snakke om det. Skolene. Redaktørene. Vi alle.

Jeg ønsker at vi tar med oss ånden fra 22. juli når den politiske arbeidsdagen starter opp igjen. Jeg håper vi kan opptre med samme klokskap som det norske folk. Vi skal ikke legge lokk på meninger. Tvert imot er det viktigere enn før at den politiske debatten er åpen og fri, også om vanskelige spørsmål. Særlig om dem. Oppgaven er å føre kontroversielle debatter i en form som styrker demokratiet.

Jeg vil ikke trekke bastante konklusjoner nå. Dette er en invitasjon til debatt om debatten.

I respekt for dem som døde skal vi velge anstendighet.

Vi lever i et land med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Et av våre viktigste fortrinn er at vi har et velfungerende og et velorganisert arbeidsliv.

I europeisk perspektiv er det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstager – og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv helt unikt. Det er lett å tro at slik vil det alltid være. Etter at Høyre og Fremskrittspartiet har gjennomført sine landsmøter denne våren, er vi på nytt minnet på at det fortsatt er uenighet i det politiske Norge om hvordan arbeidslivet vårt skal være. Ikke minst kommer dette til uttrykk i synet på arbeidsmiljøloven.

Formålet med arbeidsmiljøloven er å sikre trygge ansettelsesforhold, likebehandling i arbeidslivet, og et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsmiljøloven er en bunnplanke i et velfungerende arbeidsliv og en viktig byggestein i den norske modellen. En viktig del er bestemmelsene om arbeidstid. Det at vi har lover og regler om arbeidstid er viktig av flere grunner. Arbeidstidsordningene skal gjøre det mulig å kombinere arbeid med familieliv, og det skal ivareta helsen til folk. Vi vet også at risikoen for feil og arbeidsulykker påvirkes av arbeidstiden.

Samtidig har arbeidsmiljøloven gode muligheter til unntak fra normalarbeidstiden som ivaretar arbeidsgivers og arbeidstagers behov for fleksibilitet. Den enkelte kan avtale utvidelse av arbeidstiden med arbeidsgiver i noen tilfeller. Arbeidsgiver og tillitsvalgte i virksomheten som er bundet av tariffavtale kan avtale noen flere unntak, mens fagforeninger med innstillingsrett har en svært vid adgang til å avtale unntak. I tillegg kan tilsynene gi dispensasjon til avvikende ordninger, og det kan gjøres unntak for noen yrker /sektorer gjennom forskrift.

Langt de fleste turnus- og skiftordninger avtales lokalt. Større unntak blir avtalt med de ansattes sentrale fagorganisasjon, etter lokale ønsker. De fleste av disse får sine ønsker oppfylt, stort sett for perioder på inntil et år. Dette utelukker ikke at det kan finnes enkeltsaker som burde vært løst annerledes, men tallene viser at dagens arbeidstidsbestemmelser er mye mer fleksible enn Høyre og Fremskrittspartiet gir inntrykk av.

De to partiene er via sine landsmøter forent i ønsket om å frata fagorganisasjonen sentralt retten til å godkjenne ekstraordinære turnuser. I stedet vil de gi staten, Arbeidstilsynet, dette ansvaret. Det vil jeg advare mot.

Min hovedinnvending er at dette ville rokke ved balansen i byggverket. Et helt avgjørende element for stabiliteten i den norske modellen er at de ansatte, via sine fagforeninger, har hånda på rattet.

Norsk næringsliv gjør det godt ikke minst fordi vi har en ansvarlig fagbevegelse her i landet. Dette gjelder også i spørsmål om arbeidstid. I tilfeller hvor det er behov for og ønske om andre arbeidstidsordninger enn de som er innenfor rammen av arbeidsmiljøloven, blir de aller fleste søknader om dette godkjent sentralt. Samtidig kan de sette foten ned i tilfeller hvor de ansatte i en lokal bedrift blir utsatt for press fra en sterk ledelse.

De store arbeidstagerorganisasjonene er på denne måten gitt et betydelig ansvar for nødvendig fleksibilitet i praktisering av arbeidstidsbestemmelsene innenfor forsvarlige rammer. Dette ansvaret har de skjøttet på en klok og balansert måte. Det skal sterke grunner til å rokke ved en slik suksess.

Hvorfor slik motstand mot at de ansatte skal ha denne retten? Jeg mistenker Høyre og Fremskrittspartiet for å blande kortene. Av og til kan det høres ut som partiene tror de rammer fagforeningene ved å gå løs på arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er feil. De rammer arbeidslivet. Dette betyr ikke at jeg avviser enhver endring av arbeidsmiljøloven. Tvert imot. Heller ikke denne loven er hugget i stein. Vi skal modernisere loven i takt med utviklingen i arbeidslivet.

Poenget for meg er at vi må endre i respekt for det som fungerer. Der hvor det er gode grunner til å benytte fleksible turnuser, bør det, slik det er i dag, være adgang til dette. Det vil helt sikkert finnes andre ordninger som er fornuftige i fremtiden, men jeg er overbevist om at vi ikke finner dem hvis vi starter arbeidet med å svekke de ansattes innflytelse.

Vi gjorde det motsatte da flertallsregjeringen overtok i 2005. Vi reverserte endringene i arbeidsmiljøloven som ville ført til svekkelse av de tillitsvalgtes innflytelse, gitt økt adgang til midlertidige ansettelser, økt adgang til bruk av overtid og adgang til å øke arbeidstiden til 13 timer per dag. Endringene var vedtatt av Bondevik-regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet. Siden har vi vært opptatt av å styrke loven. For eksempel har vi vedtatt å innføre regionale verneombud i hotell- og restaurantbransjen, og vi har utvidet den lovfestede retten til bedriftshelsetjeneste til åtte nye risikoutsatte bransjer.

Når vi nå styrker Arbeidstilsynet med 10 millioner kroner i revidert budsjett for 2011 handler det om det samme. Ved å styrke tilsynet gir vi klar beskjed til useriøse arbeidsgivere. Vi kommer ikke til å sitte stille og se på at ting forverres. Og dette gjelder i offentlig sektor like mye som i private virksomheter. Folk skal ikke frykte å gå på jobb, og de skal kunne utføre jobben uten å ødelegge helsa.

I det lange løp tjener alle på et trygt arbeidsliv. Vi trenger et arbeidsliv som er anstendig og klokt. Det er også lønnsomt.

For Arbeiderpartiet er skolepolitikk en av de viktigste politiske sakene. I vår moderne historie har vi vært med på å utforme de viktigste skolereformene. Fra arbeidet for en felles ungdomsskole fra 1950-tallet til 1990-tallets store reformer, som seksåringene inn i skolen og tiårig grunnskole, til retten til videregående opplæring.

• Direktesending fra min innledning på Arbeiderpartiets skolekonferanse ser du på Arbeiderpartiet.no

Nå må vi fortsette jobben med å lage en skole for kunnskap, for fellesskap og sosial utjevning. I dag har Arbeiderpartiet sin skolekonferanse. Her er utviklingen av skolen framover et viktig tema.

Vi har store mål for skolen. Vi forventer at ti års skolegang ikke bare skal gi et solid kunnskapsfundament, men også et grunnlag for å bli deltakere i felleskapet. Å gi elevene kunnskap er skolens aller fremste oppgave. Det er det som avgjør om vi lykkes eller ikke med skolen.

Men vi har og store mål for skolens evne til å utjevne forskjeller og til å skape det positive mangfoldet der ulike mennesker lærer seg å være en del av det samme fellesskapet. Derfor er vi opptatt av en god offentlig skole der elever med ulik bakgrunn går sammen.

Norge har endret seg. De fleste barn har foreldre som jobber, og de må enten være på skolefritidsordning eller være hjemme alene når skoledagen er slutt. Flere norske studier har vist at barn som går i skolefritidsordning også lærer mer på skolen. Lengre skoledag og en god skolefritidsordning kan dermed både styrke kvaliteten i skolen samtidig som en slik organisering av skoledagen er godt tilpasset familienes hverdag.

Hvordan vi organiserer skoledagen må være i takt med hvilken virkelighet barn og voksne i dag lever i. Men først og fremst må vi organisere skoletimer og skolefritidsordning på en måte som gir barna et bedre grunnlag for læring.

Forskningen viser oss at det er en sammenheng mellom at barn går på skolefritidsordning og skoleresultater. Vi har flere undersøkelser som viser at de som deltar i SFO lykkes bedre enn de som ikke gjør det. Derfor handler det å utvide skoledagen først og fremst om å styrke læringsutbyttet i skolen, å fremme mer kunnskap og bedre læring.

Derfor vil vi jobbe videre med visjonen om heldagsskolen. En skoledag der det er plass til kunnskap, leksehjelp, lek og organisert aktivitet innenfor skoledagen. En skole som skaper det gode samspillet mellom undervisningspersonell og andre som er en del av ungenes aktive hverdag. Når dagen henger bedre sammen og er mer variert, blir det også et bedre klima for læring.

En viktig forklaring på Arbeiderpartiets rolle som drivkraft i skolepolitikken er vår vilje til å stadig fornye. Skolen kan ikke leve i et vakuum, men må leve i sin samtid og møte nye utfordringer og behov – og ta i bruk ny kunnskap om læring.

Vi har over flere tiår iverksatt store reformer. Jeg er enige med de som mener skolen trenger en reformpause. Men vi må fortsette arbeidet med å fornye, forbedre og forsterke innenfor den skolen vi har.

Den gode læreren er en av mine virkelige helter. De som står på for elevene sine, som klarer å nå fram og gi kunnskap og selvtillit. For skolepartiet Arbeiderpartiet er lærerne heltene, foreldrene medspillere og elever som lærer og trives målet.

I morgen samles regjeringen til den årlige budsjettkonferansen på Thorbjørnrud. Med unntak av en kaffepause søndag for å se på innspurten på femmila i ski-VM, vil det bli intense timer og lange dager der vi arbeider med hvordan budsjettet for neste år skal se ut. Vi sitter rundt bordet med røde og blå permer laget av Finansdepartementet, hører på hverandres argumenter og diskuterer. Hvilke områder bør få mer penger? Og som en konsekvens av det, hvilke må få mindre?

Jeg reiser alltid til budsjettforhandlingene med visshet om at dette er viktig og utfordrende arbeid. Budsjettarbeidet er både spennende og krevende. Spennende fordi det er noe av det aller viktigste vi gjør. Her tar vi de store beslutningene for landet vårt. Store politiske reformer og visjoner krever at det også finnes praktiske løsninger og penger til å følge opp. Våre ambisjoner innenfor eldreomsorg, skole og samferdsel styres av det vi planlegger i budsjettarbeidet. Her gjør vi om de politiske målene til virkelighet.

På den andre siden er det også krevende fordi et budsjett som er godt for norsk økonomi innebærer at vi holder kontroll på pengebruken og derfor også må si nei til gode forslag og omprioritere fra eksisterende poster. Det er aldri lett. Er det noe jeg har lært av et langt liv i politikken er det at det finnes få dårlige formål. Det er nesten alltid sånn at det er gode mål og forslag som må veies opp mot hverandre. Men det er vårt ansvar som regjering å gjøre slike valg. Det er nettopp gjennom god styring av økonomien som helhet at vi får handlingsrom til å iverksette politikken vår.

Finanskrisen har preget økonomien i flere år. I hovedsak har vi kommet oss oppreist gjennom, norske bedrifter har klart å holde det gående, og vi har klart å hindre høy ledighet i krisens kjølvann. Aktive tiltak og økonomi til å drive motkonjunkturpolitikk er forklaringen. Fordi vi har holdt igjen på pengebruken i gode tider, hadde vi store reserver å sette inn i dårlige tider. Dermed kunne vi øke pengebruken kraftig og sette inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen.

Vi vet ikke hvordan det internasjonale bildet vil påvirke norsk økonomi neste år, men så langt ligger det likevel an til tiltakende vekst i norsk økonomi, og sysselsettingen øker. Da må vi på nytt holde igjen på pengebruken for å dempe presset på renta og bygge opp reserver. Da må vi på nytt holde igjen på pengebruken for å dempe presset på renta og bygge opp reserver. Kjenner jeg Sigbjørn Johnsen rett, vil det være et viktig budskap når han har ordet på Thorbjørnrud. Og han har rett. Gjør vi feil valg her vil konsekvensene for folk være enorme. Får vi økt ledighet og renta i spill, vil noen millioner kroner her og der til hyggelige tiltak være lite verdt.

En tydelig illustrasjon på at vi har kontroll på pengebruken er at vi nå vil klare å komme tilbake til den såkalte fireprosentbanen i handlingsregelen allerede i år. I statsbudsjettet for 2011 ble bruken av oljeinntekter utover fireprosentbanen anslått til 19 milliarder kroner i 2010 og 7,4 milliarder kroner i 2011. Nå viser nye beregninger at oljepengebruken vil være om lag på fireprosentbanen allerede i inneværende år. Dette er gode nyheter for norsk næringsliv og et bidrag til å dempe presset på renten.

Utgangspunktet før årets budsjettkonferanse er at vi har orden i økonomien. Det er grunnplanken vår. Men vi har også riktig retning på de komponentene som skaffer oss politisk handlingsrom: Sysselsettingen er høy, ledigheten lav og sykefraværet går nedover. Mens land rundt oss står ovenfor brutale nedskjæringer, der jobber forsvinner og velferdstilbud kuttes, står vi i et annet landskap. Det betyr på ingen måte at vi kan åpne slusene og ta lett på budsjettansvaret. De beslutningene vi tar nå, må også kunne stå seg om tidene og omgivelsene endres. Statsbudsjettet er vår investering i framtiden, på kort og lang sikt. Det vi setter i gang, eller lar være å sette i gang, følger opp eller avslutter, får betydning.

I morgen vil journalister spørre om hva som er viktigst sak i budsjettet. Hvilke saker som blir spesielle satsinger vet vi ikke før alt er klart til høsten, men det jeg kan si nå er at også dette vil bli et budsjett der vi bruker de store pengene på de store oppgavene. Det vil bli mer penger til eldreomsorg, til kommunene og til skolen. Jeg kan også love at det ikke vil komme noen usosiale skattelettelser. Og jeg vil si at vi vil følge opp Soria Morias punkt om å fornye, forsterke og forbedre verdens beste velferdsstat.

Vi som er opptatt av en sterk offentlig sektor må hele tiden være opptatt av fornyelse. Tider og behov endrer seg og nye muligheter åpner seg. Vi skal møte framtidas utfordringer ved å ta framtidens muligheter i bruk. Det handler om bedre tjenester for næringsliv og folk, bedre bruk av fellesskapets penger og å sørge for at vi forvalter fellesskapets verdier på en måte som folk har tillit til. Alternativet til fornying er ikke stillstand, men forfall. Derfor er det å fornye en av våre viktigste saker. Det er det jeg vil svare på nå. Og så vil jeg understreke viktigheten av å ha orden i økonomien. Resten må vente til høsten.

På fredag deltok jeg på World Economic Forum i Davos, hvor jeg blant annet diskuterte den nordiske samfunnsmodellen sammen med presidenter og statsministre fra våre naboland.

Et sentralt spørsmål som ble stilt var hvilke forhold som hadde muliggjort suksess i de nordiske land.

For Norges del la jeg særlig vekt på tre viktige forhold: Orden i den økonomiske politikken, godt samarbeid med arbeidslivets parter og høy yrkesdeltakelse.

Norge har Europas laveste arbeidsledighet. Med en arbeidsledighet på 3,5 prosent er vi svært langt unna gjennomsnittet i EU og USA, hvor opp imot hver tiende arbeidstaker er ledig.

Noen tror at dette kun skyldes at Norge har oljeinntekter. Men svært mange land har gjennom historien hatt store inntekter fra naturressurser. Langt fra alle har lykkes i å omsette dette i lav arbeidsledighet og gode kår for innbyggerne. Også i Norge har vi både på 90-tallet og i årene fram mot midten av 2000-tallet hatt problemer med arbeidsledighet selv om vi har hatt oljepenger.

Og enda viktigere enn at arbeidsledigheten er lav, er det at det som kalles sysselsettingsraten er høy. Norge har ikke bare lav registrert ledighet. Vi har også en større andel av befolkningen i jobb enn de fleste andre land. Over 76 prosent av befolkningen mellom 15 og 64 år er i jobb. Det er en langt større andel enn i Sverige, i EU eller USA.

Dette skyldes flere forhold. Ikke minst handler det om at langt flere kvinner er i jobb i Norge enn i veldig mange andre land. Aktiv likestillingspolitikk og utbygging av barnehager har gjort dette mulig. I tillegg har vi forholdsvis mange flere eldre som deltar i arbeidslivet enn i mange andre land. Også blant innvandrere er deltakelsen i arbeidslivet relativt sett høy.

På sin årskonferanse tidligere denne måneden, snakket NHO om «marsjen ut av arbeidslivet». Jeg mener det vi har opplevd de siste tiårene i stedet er det motsatte: Vi har en marsj inn i arbeidslivet og blir stadig flere sysselsatte.

Selvsagt er det bekymringsfullt at flere går på ulike trygdeordninger i dag enn for noen år siden. Det er det mange og sammensatte grunner til, og vi jobber på ulike fronter for å redusere antallet som blir trygdet. Samtidig er det at vi har et godt system for å forsørge de som ikke er i stand til å jobbe en viktig kvalitet ved velferdssystemet vårt. Hovedbildet er et annet enn hva NHO forsøkte å formidle.

For sannheten er at vi har en halv million flere i jobb i dag enn hva vi hadde for 20 år siden. Sammenlikner vi med situasjonen for ti år siden, er tallet nesten 300.000. Som grafen viser, fordeler dette seg med om lag 200.000 flere i privat sektor og i underkant av 100.000 flere i det offentlige.

Jeg har mange ganger skrevet og snakket varmt om den viktige jobben mange i offentlig sektor gjør. I dag skriver jeg mest om privat sektor. For hver nye ansatte i offentlig sektor, er det altså kommet to nye i privat sektor.

Jeg skal ikke gjøre et for stort poeng ut av det faktum av at veksten i antall ansatte både i offentlig og privat sektor er klart størst etter at flertallsregjeringen tok over i 2005. For det er mange og kompliserte årsaker til denne utviklingen. Likevel kan vi trygt slå fast at de som før valget i 2005 tegnet skremmebilder av en regjering fra sentrum og venstre som farlig for verdiskaping og arbeidsplasser i det private har tatt grundig feil.

Og jeg vil samtidig understreke at det ikke er politikerne som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Det er enkeltpersoner og private bedrifter som skaper nye arbeidsplasser og virksomheter. Vi skal alle sammen takke dem som har bidratt til dette. De gir helt avgjørende bidrag til arbeid og velferd i landet vårt.

Politikernes og regjeringens oppgave er å legge til rette for verdiskaping ved å holde orden i økonomien, investere i kunnskap, forskning og samferdsel og å gjøre det lettere å starte nye bedrifter. Regjeringen har satset sterkt på samferdsel og på forskning. Vi har gjort det lettere for bedrifter ved blant annet å fjerne revisjonskravet til små foretak. Og hensyn til økonomi og sysselsetting har vært styrende for vår politikk.

Vi ønsker å bidra til at denne gode utviklingen vil fortsette. For vi trenger flere ansatte både i det private og i offentlig sektor i årene framover.

Klarer vi å holde sysselsettingen høy, vil vi ha råd til et godt velferdssamfunn også i framtida. For det er nettopp hverandres arbeid vi lever av.

I dag har jeg møtt elever og lærere på Møllergata skole i Oslo. De var med når vi undertegnet den femte utgaven av Manifest mot mobbing sammen med Kristin Halvorsen, Utdanningsforbundet, KS, Foreldreutvalget for grunnskolen, Fagforbundet og Skolenes landsforbund, Norsk skolelederforbund og Foreldreutvalget for barnehager.

Vi forplikter oss til å arbeide for at alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Vårt mål er at alle skal glede seg til å gå på skolen. Ingen skal være redde for å oppleve mobbing verken på skoleveien, i friminuttene eller i timen.

Det er dessverre mange barn som har kjent på den vonde følelsen – enten det er å bli holdt utenfor leken, å bli ledd av eller frykt for at noen kan gjøre noe mot deg. Fem av hundre – fem prosent – blir utsatt for det vi kaller for mobbing. Her skal vi ikke ha noen toleranse. Ingen skal oppleve dette.

Jeg tror ikke vi klarer å lage en skoledag der ingen noen gang opplever ting som er leit eller ubehagelig. Men vi skal gjøre alt vi kan for at ingen skal oppleve den frykten og trakasseringen som mobbing skaper.

Det er voksnes ansvar å hindre mobbing og å skape trygghet. Som foreldre, ved å snakke om det hjemme og fortelle hvorfor det er viktig å være real med andre. Som forbilder, ved måten vi oppfører oss på og snakker om andre på. Som medmennesker, ved å gripe inn om noe skjer og reagere om noen opplever mobbing. Lærere, foreldre, naboen, sidemannen på trikken, politikere. Alle har vi et ansvar for at barn skal være trygge fra mobbing.

Mange skoler gjør en god jobb mot mobbing og mange kommuner har igangsatt viktige tiltak som skal bygge trygge og gode oppvekstmiljøer for barn og unge. Vi har også vært opptatt av at fylkesmannen følger opp skolene og tar tak i alvorlige mobbesaker. Tallene går langsomt i riktig retning, færre opplever mobbing ofte, men fortsatt er det altfor mange som ofte eller av og til opplever mobbing.

Vi ser dessuten at mobbingen finner nye former. I Medietilsynets undersøkelse Barn og digitale medier 2010 oppgir 10 prosent av barn i alderen 9-16 år at de har blitt mobbet gjennom elektroniske medier, mens 6 prosent oppgir at de har blitt mobbet eller truet via mobilen.

Digital mobbing er ofte utfordrende å avdekke. Ofte mangler voksne den nødvendige teknologiske kompetansen som behøves for å avsløre denne typen mobbing.

Mange skoler og lærere har etterlyst mer informasjon og støtte til hvordan de kan avdekke og forebygge digital mobbing. Dette vil være et hovedtema for arbeidet mot mobbing framover. Trygghet mot mobbing må også gjelde på telefon og internett.

Avtalen vi har inngått i dag handler om at vi på hver våre områder skal gjøre det vi kan. Det er når vi står samlet at vi lykkes.

Vi forplikter oss til å arbeide for at alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø der det er nulltoleranse for mobbing.

Noe av det jeg snakket om da jeg deltok på NHOs årskonferanse i går var at vi hele tiden må se etter og fjerne hindre, og sørge for at det er mulig å stå lenger i arbeidslivet for de som ønsker det. Pensjonsreformen skal bidra til at flere velger å stå i jobb, og regjeringen gjennomfører også flere andre tiltak som har økt tilgang på arbeidskraft som mål.

Se hele innlegget jeg holdt her:

Sist jeg var innom Bergen hadde jeg to viktige møter. Jeg var innom Hordaland Arbeiderparti sitt seniorforum og diskuterte eldreomsorg og jeg åpnet den nye rusakutten i byen, sammen med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Vi som driver med politikk må alltid stille oss spørsmålene: Hvem er det vi er her for? Hva er det vi skal kjempe for i dag? Jeg er ikke i tvil om at et av svarene på det, er de menneskene jeg møtte i Bergen denne høstdagen.

På rusakutten skal de ta imot mennesker som trenger akutt hjelp, men de skal også bidra til å få mennesker med rusproblemer videre i behandlingskjeden. Rundt 10 000 mennesker sliter med tunge rusproblemer i Norge. Dette er et tema som handler om nød og fornedrelse. Jeg opplever at det å bidra til økt verdighet for denne gruppen, er noe av det viktigste – og vanskeligste – vi driver med.

Under besøket på rusakutten fikk jeg snakke med Kristian Kvist og Dana Kopecka, selgere av bladet Megafon. De var opptatt av at folk i deres situasjon må få hjelp til å finne en annen retning. Selv ønsket de seg en fremtid med skole og jobb. Jeg håper vi som fellesskap klarer å stille opp for Kristian og Dana. Jeg håper vi klarer å finne de løsningene som gir økt verdighet og mindre strevsomme liv for mennesker som kommer seg ut av et rusmisbruk – og for de som fortsetter å leve med det.

Møtet med seniorene ga en god debatt om eldreomsorgen. Det store bildet av norsk eldreomsorg er at eldre opplever at de får et godt tilbud og at det er mange tusen ansatte som hver dag gjør en fantastisk innsats. Jeg er ofte på besøk på sykehjem og møter folk som forteller om gode dager med godt stell, omsorg og innhold i dagen.

Likevel er det fortsatt behov for å styrke eldreomsorgen. Vi vet at det finnes unntak, at ikke alle får den hjelpen de skal ha. Derfor sørger vi for mer penger til kommunene, derfor øker vi tilskuddet til utbygging av heldøgnsomsorg og derfor har vi sørget for at verdighetsgarantien trer i kraft 1. januar. Dette er en av de viktigste sakene vi jobber med, for å sikre at folk skal oppleve at det er trygt og godt å bli gammel.

Samtidig fikk jeg en viktig påminnelse på møtet i seniorforum: At eldre er opptatt av mye mer enn eldreomsorg. Neste gang jeg kom ville de snakke om forsvarspolitikk!

Jeg skriver om disse to møtene fordi det er dette politikk handler om. Mennesker. Muligheter. Trygghet.

Så trenger vi strukturer og grunnmurer i samfunnet vårt for å få politikken til å virke. Orden i økonomien, lav arbeidsledighet og høy sysselsetting er helt avgjørende for at vi skal få til noen av de andre målene vi setter oss. Uten det mister vi handlingsrommet og muligheten til å gjøre valg.

Det finnes ingen virkemidler i politikken som er sterkere enn dette ene: Å holde folk i jobb. Da får vi skatteinntekter og da holder vi trygdeutgiftene nede. Slik får vi råd til å gjennomføre de tingene vi er opptatt av, fra satsing på skole og eldre, til rus og barnevern, veier og kultur. Dette har en lang og sterk forankring i Arbeiderpartiet. Vi har alltid vært opptatt av det gjensidige forholdet mellom å skape og dele.

Det er så enkelt som dette: skal vi ha noe å dele på, må vi først skape verdiene. Derfor er et sterkt næringsliv og bevaring av arbeidsplasser av våre kjernesaker.

Vestlandet er en viktig verdiskaper for Norge. Jeg er opptatt av å gi den anerkjennelsen regionen fortjener som bidragsyter til landet vårt. Her er vi samtidig avhengig av et godt samspill.

Finanskrisen har rammet noen sektorer hardt, som verftsindustrien. Da sørget vi for en tiltakspakke som skulle bidra til å holde det gående gjennom krisen, til næringen igjen var sterk. Fordi det er når vi lykkes her at vi lykkes med resten. Det er når det skapes verdier at vi får inntekter til fellesskapet gjennom skatt, slik at vi kan utføre de andre oppgavene vi ønsker å få til.

Året som kommer vil gi utfordringer – slik året som gikk ga utfordringer. Vi skal ta en ny vurdering av den beste måten å få fram mer kraft til Bergen, vi skal legge en plan for framtidens helse-Norge som sikrer folk kvalitet og trygghet i tjenestene, vi skal bekjempe frafall i skolen og styrke eldreomsorgen. Og mye, mye mer.

Som statsminister gir jeg aldri garantier. Men det jeg kan love er at vi skal gjøre alt vi kan for å lykkes med dette. Og at vi hver dag skal minne oss på hvem det er vi er her for.

I mellomtiden vil jeg ønske dere alle et godt nytt år.

-
-
—

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 30. desember 2010

Juleintervju til Arbeiderpartiet.no

Høsten 2007 fikk vi en internasjonal rapport på bordet, PISA 2006, som viste at norsk skole på viktige områder lå langt fra toppen.

I nyttårstalen 1.januar 2008 varslet jeg at regjeringen ville invitere foreldre og skolens folk over hele landet til samtaler om hvordan vi kunne styrke kvaliteten i skolen. Sammen med daværende Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell møtte jeg foreldre, elever, lærere og skoleforskere som ga viktige innspill til regjeringens arbeid. Mange nye tiltak ble lagt fram i en stortingsmelding om kvalitet i skolen samme år, og er fulgt opp i årene etter dette.

I dag kom resultatene fra PISA 2009, som viser at norske skoleelever leser så godt at Norge er blant de ti beste landene i hele OECD-området og vi er nestbest i Norden. Dette er en markant og viktig framgang fra forrige undersøkelse i 2006.

Jeg er stolt av den framgangen vi nå ser i skolen. Det er et resultat av en politikk der vi har satset på tidlig innsats, vektlegging av grunnleggende ferdigheter og tettere oppfølging.

Det er veldig mye som er bra i norsk skole, men vi har også sett at det har vært klare faglige utfordringer. Rapportene som viste at vi lå under gjennomsnittet var et alvorlig varsel. Det tok regjeringen tak i og vi iverksatte tiltak som flere timer i kjernefag, ekstra satsing på lesing og tidlig innsats for elever som sliter.

Samarbeidet med skolen har vært avgjørende for å snu retningen. Det finnes mange dyktige lærere som hver dag gjør en fantastisk jobb i skolehverdagen. Som politikere er det vår oppgave å støtte opp om disse slik at de kan gjøre det de kan best: Å gi ungene våre kunnskap.

Tallene fra PISA-rapporten viser samtidig at vi fortsatt har mange utfordringer i skolen. Vi bør løfte nivået både i matematikk og naturfag og vi må bidra til at flere gutter leser bedre. Det skal vi jobbe videre med. Men dagens PISA-tall er en inspirasjon for det videre arbeidet med skolen, fordi de viser at systematisk innsats virker.

Her kan du lese mer om resultatene

Marianne Aasens blogg

Skøyteløperen vet hva som skal til for å vinne. Det handler om å holde rundetidene, å følge skjemaet for å være raskest. I politikken er det sjelden så klart. Årsaken er at mens skøyteløperen vet hvor målstreken er, sikter politikken ofte mot mål som ikke er like klare som en mållinje etter 5000 meters innsats.

Vi trenger mer enn fart og evne til å holde oss på beina. Vi trenger vilje, innsats og virkemidler på flere områder samtidig. Debatten om eldreomsorg er et tydelig eksempel på dette. Vårt mål er full sykehjemsdekning. Alle eldre som trenger det skal få heldøgns omsorg innen 2015. For å nå dette målet har vi sagt at vi vil gi tilskudd til 12 000 sykehjemsplasser eller omsorgsboliger med heldøgnsbemanning innen 2015, og flere dersom behovet viser seg å være større.

Dette er et stort og krevende mål, men jeg mener denne regjeringen har vist at den evner å sette seg store mål og nå dem. Barnehageløftet er et viktig eksempel. Denne regjeringen innfridde målet om full barnehagedekning og lovfestet rett til barnehageplass. Nå skal vi gjøre det samme for eldre. Men vi må bruke andre virkemidler for å lykkes med dette.

Eldre med omsorgsbehov er ikke en ensartet gruppe. Mens barn i barnehagealder er ganske enkle å telle fordi de er ganske like, i samme alder og med samme behov, kan vi ikke lage en felles standard for omsorg for eldre. Mange ønsker å bo hjemme lenger, og vil klare seg fint med litt bistand.

Hjemmehjelp til praktiske oppgaver, noen timer dagaktivitetstilbud, bistand fra hjemmesykepleie, bruk av omsorgsteknologi eller tilpasning av boligen er eksempler på tjenester og tilbud som gir mange mulighet til å leve trygge liv i egen bolig.

Og så er det noen som trenger en plass med heldøgns omsorg, enten på sykehjem eller i omsorgsbolig. Der må vi isteden tenke hvordan vi kan lage en god omsorgskjede, slik at folk får den hjelpen de trenger på ulike stadier. Det vil være galt å lage en felles standard – tilsvarende en barnehageplass – for hva eldreomsorg skal være, fordi den enkelte har ulike behov.

Men det er riktig å lage en kvalitetsstandard for hva som hører med for at eldre mennesker skal få verdige liv. Derfor vil vi om kort tid legge fram en egen verdighetsgaranti som sier hva eldreomsorg skal være.

Vårt mål er at det skal være godt å bli gammel i Norge og at eldre mennesker skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger den dagen de trenger den. Vi skal gjøre flere ting for å komme dit vi vil i eldreomsorgen:

• vi skal ha flere som arbeider med pleie og omsorg – vårt mål er 12 000 flere innen 2015
• vi skal ha full sykehjemsdekning innen 2015, noe som betyr at alle som trenger det skal ha rett til heldøgns omsorg.
• Vi skal ha klare regler for å sikre eldre en verdig omsorg gjennom verdighetsgarantien

Dette arbeidet er vi i gang med. Det har blitt flere ansatte innen pleie-og omsorg. Det er gitt tilsagn til flere sykehjems- og omsorgsplasser . Om kort tid får vi en verdighetsgaranti som gjennom forskrift skal sikre eldre riktig og forsvarlig boform, variert kosthold, et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samtaler om eksistensielle spørsmål samt oppfølging av lege og annet relevant personell. Og de som ønsker det skal få enerom. Denne trer i kraft fra 1. januar neste år.

Og kommunene – som er de som har ansvaret for å få omsorgen på plass – har fått mer penger. Først og fremst gjennom vekst i frie inntekter. Fra 2005 til forslag til statsbudsjett for 2011 er de frie inntektene til kommunene økt med om lag 23 milliarder kroner. I underkant av 30 prosent av kommunenes frie inntekter går til pleie og omsorg.

I tillegg har vi bevilget øremerkede midler gjennom tilskudd til utbygging av sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser. De tallene vi har for 2008 og 2009 viser at det er gitt til sammen 3125 tilsagn om tilskudd til omsorgsplasser.

Så er det viktig for meg å understreke en ting når vi diskuterer eldreomsorg i Norge, fordi inntrykket fra media ofte blir så ensidig: Det store bildet av norsk eldreomsorg er at eldre opplever at de får et godt tilbud og at det er mange tusen ansatte som hver dag gjør en fantastisk innsats. Jeg er ofte på besøk på sykehjem og møter folk som forteller om gode dager med godt stell, omsorg og innhold i dagen.

Så er det unntakene. De vonde historiene vi hører i media og brev jeg får fra fortvilte pårørende om gamle foreldre som ikke får den hjelpen de skal ha. Når tilbudet ikke er som det bør være og tilsatte i omsorgssektoren opplever frustrasjon over ikke å strekke til, krever det at vi som er politikere, i kommunen og nasjonalt, er med å ta et ansvar. Derfor trengs det et løft i eldreomsorgen. Vi skal tette de hullene som skaper de vonde unntakene. Det arbeidet er vi i gang med – gjennom nye tiltak og ved å sørge for mer penger til eldreomsorg i kommunene.

Regjeringen har god eldreomsorg som en av våre viktigste saker. Det synes i forslagene våre, men ikke minst i budsjettene. Jeg tror ikke vi noen gang kan si at vi er ferdige med jobben når det gjelder eldreomsorg, fordi det alltid er noe som kan bli bedre. Vi flytter stadig mållinjen for å fortsette å strekke oss mot det som er bedre. Men jeg lover at vi skal gjøre alt vi kan for at det skal være godt å bli gammel i Norge og at eldre mennesker skal være trygge på at den dagen de trenger hjelp så får de hjelp.

Norge har Europas laveste arbeidsledighet. I en rekke europeiske land ser vi ledighetstall på langt over 10 prosent. Selv våre naboer i Sverige ligger nær dette nivået. I Norge har vi klart å holde ledigheten lav i en periode med finanskrise og store utfordringer i den internasjonale økonomien. Det er av våre største seire i nyere tid.

At vi har lykkes så godt i å holde ledigheten nede, har tydeligvis falt høyrepartiene tungt for brystet. I stedet for å angripe arbeidsledigheten har de derfor valgt å angripe statistikkene. Ledende politikere fra disse partiene har brukt de siste ukene på å så tvil om norske arbeidsledighetstall. Det er det ingen grunn til.

Ledighetstallene, slik de framgår av SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU), følger internasjonale retningslinjer. De inngår derfor også i internasjonale oversikter med sammenliknbare ledighetstall som publiseres av Eurostat og OECD. Det er altså ikke noe tull med disse tallene.

Høyrepartienes talsmenn viser til at en del nordmenn står utenfor arbeidslivet, og mener dette skjuler arbeidsledighet. Sannheten er at vi i Norge har svært lav ledighet, uansett hvordan man regner. Hvis høyrepartiene hadde hatt rett, og vi hadde skjult arbeidsledighet ved å ha mange på trygd, ville vi hatt lav sysselsettingsrate i Norge. Sysselsettingsraten måler hvor stor andel av befolkningen i arbeidsfør alder som faktisk er i jobb. Men Norge har av de aller høyeste sysselsettingsrater i hele OECD. Over 76 prosent av innbyggerne mellom 15 og 64 år her i landet er i jobb. I Sverige er tallet 72 prosent, i USA 67 prosent og i EU 66. Vi har altså rett og slett en større andel av befolkningen i jobb enn de aller fleste andre land. Ikke minst skyldes dette at mange kvinner og eldre deltar i arbeidslivet.

Samtidig er det også slik at om vi sammenlikner oss med andre land, har vi i Norge mange mennesker i arbeidsfør alder som mottar ulike trygdeordninger. Hovedårsaken til dette er godt utbygde trygdeordninger. Det er altså ikke slik at vi skjuler ledighet i Norge ved å sette arbeidsføre mennesker på trygd, slik noen hevder. Veldig mange av de som her til lands mottar ulike trygdeytelser ville i andre samfunn ha blitt forsørget av ektefeller, foreldre eller andre nære pårørende. I Norge har vi færre husmødre som forsørges av ektemannen sin enn mange andre land, men flere på ulike trygdeordninger

Vi lever av hverandres arbeid. Derfor er forholdet mellom hvor mange som arbeider og hvor mange som må forsørges viktig. Men om man forsørges av familie eller via trygdesystemet er ikke avgjørende. At vi i Norge har valgt å ha et omfattende trygdesystem som bidrar til å forsørge personer som ikke er i stand til å jobbe, er en kvalitet ved det norske velferdssamfunnet. Da må vi også tåle å ha et høyere antall som mottar trygdeytelser enn det andre land har.

Jeg er uenig i at vi har dårligere arbeidsmoral i Norge enn i andre land, og jeg er uenig med dem som har som utgangspunkt at mange av de som mottar trygd egentlig ikke har krav på dette. Det er i regelverket klare medisinske kriterier for å motta uføretrygd, attføring, rehabiliteringspenger eller sykepenger.

Jeg mener selvsagt at det er et klart mål å bidra til at alle som er i stand til å være i arbeid jobber framfor å motta passive ytelser. At en kvart million flere går på ulike trygdeordninger i dag enn for 15 år siden er noe vi må gjøre noe med. Arbeidslinja har hele tiden stått sentralt for denne regjeringen, og god utnyttelse av arbeidskraften er helt avgjørende for å opprettholde velferden framover. Ikke minst er dessuten det å være i arbeid og aktivitet, ha omgang med kolleger og kunne forsørge seg selv noe som er positivt for hver enkelt av oss.

Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv har i særlig grad handlet om dette. Vi arbeider sammen med partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet og få flere grupper til å delta i arbeidslivet. Regjeringens ”samarbeid for arbeid”-prosjekt er et annet eksempel på arbeid hvor nettopp dette står i fokus. Når vi arbeider med endringer i uføreordningen, med økt tilgjengelighet og universell utforming, med mer og bedre norskopplæring for innvandrere handler det også om å bidra til å få flere i jobb.

Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. Det er ødeleggende for den enkelte, og det er ødeleggende for samfunnet. Går du ledig lenge, øker sjansene kraftig for at du aldri kommer tilbake i jobb Derfor står regjeringen helt i front i kampen for høy sysselsetting og mot arbeidsledighet. Både i offentlig og i privat sektor har vi langt høyere sysselsetting nå enn da vi tok over regjeringsmakten i 2005. At vi i Norge er i nærheten av å nå Odvar Nordlis visjon om å være ”en øy av full sysselsetting i et hav av arbeidsledighet” er av våre største politiske seire.

Det skal være godt å bli gammel i Norge. Folk skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger den dagen de trenger den.

Jeg er ofte på besøk på sykehjem og møter folk som forteller om gode dager med godt stell, omsorg og innhold i dagen. Det store bildet av norsk eldreomsorg er at eldre opplever at de får et godt tilbud og at det er mange tusen ansatte som hver dag gjør en fantastisk innsats.

Så er det unntakene. De vonde historiene vi hører i media og brev jeg får fra fortvilte pårørende om gamle foreldre som ikke får den hjelpen de skal ha. Derfor trengs det et løft i eldreomsorgen. Det arbeidet er vi i gang med – gjennom nye tiltak og ved å sørge for mer penger til eldreomsorg i kommunene.

For det første vil regjeringen i høst innføre en verdighetsgaranti som vil gjelde fra 01.01.2011. Verdighetsgarantien er en sentral del av forliket som regjeringspartiene inngikk med Kristelig Folkeparti og Venstre i 2007 om Omsorgsplan 2015. Regjeringen vil derfor i høst fastsette forskrift om verdig eldreomsorg, helt i tråd med det forslaget som ble sendt på høring i 2009, og som regjeringspartiene og KrF og Venstre var enige om.

I denne garantien peker vi på en del grunnleggende forhold som må til for å sikre et verdig tjenestetilbud til våre eldre. Vi slår fast at den enkelte eldre skal sikres forsvarlig boform. Et variert og tilstrekkelig kosthold. De som mottar omsorg skal kunne ha et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme. Mulighet til å komme ut. Hjelp til personlig hygiene. Noen å snakke med. De skal gis oppfølging av lege og helsepersonell. Og de som ønsker det skal få enerom.

For det andre sender vi nå på høring et forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I dag er lover og rettigheter for de som mottar omsorg, både eldre og andre, spredt rundt i lovverket. Det finnes flere lover og flere klageinstanser, noe som gjør det vanskelig å få oversikt. Nå lager vi én ny helse- og omsorgslov som samler de pliktene kommunene har, samtidig som pasient- og brukerrettighetene samles i pasientrettighetsloven.

Det skal bli ett sted å klage til, noe som vil styrke folks muligheter til å ta opp saker der de opplever at rettigheter ikke innfris.

For det tredje vil vi foreslå at det gis tilskudd til bygging av 2000 sykehjemsplasser eller heldøgnsbemannede omsorgsboliger i 2011. Vårt mål er at kommunene skal få tilskudd til så mange slike plasser som er nødvendig for å sikre nok kapasitet i pleie- og omsorgssektoren innen 2015, slik at alle som trenger det får heldøgnsplass.

Vi jobber hele tiden med å øke bemanningen innenfor pleie og omsorg i kommunene. Flere plasser og flere kompetente hender vil gi et kvalitetsløft.

Krf-leder Dagfinn Høybråten tok i Stortingets spontanspørretime på onsdag opp hvor mye det vil koste å innføre verdighetsgarantien og om regjeringen vil gi de nødvendige midlene. Regjeringen følger opp avtalen med Krf og Venstre.

Regjeringen vil fortsette å styrke ressursene til kommunene for å sikre et godt omsorgstilbud. Fra 2009, da verdighetsgarantien ble sendt på høring, til budsjettforslaget for 2011, anslår vi at realveksten i kommunenes samlede inntekter blir på om lag 13 milliarder kroner, der over halvparten er frie inntekter. Eldreomsorgen finansieres i hovedsak gjennom frie inntekter.

I 2011 foreslår regjeringen videre å bevilge 266 millioner kroner til kompetanseløftet, som skal sikre kvalitetsheving i omsorgstjenestene. Vi foreslår også å bevilge 34 millioner kroner til omsorgsforskning og 28 millioner til kulturtiltak.

De sentrale elementene i Omsorgsplan 2015 er 12 000 nye omsorgsplasser og full sykehjemsdekning, 12 000 nye årsverk, Kompetanseløftet 2015 og Demensplan 2015. Dette følger regjeringen opp i forslag til statsbudsjett for 2011, og vil følge videre opp i budsjettene framover. Slik sørger vi for å styrke satsingen i tråd med avtalen med Krf og Venstre.

Det som er helt klart er at det vil koste penger å gi et kvalitetsløft i eldreomsorgen, slik vi er i gang med. Flere ansatte og flere plasser koster penger. Det samme gjør løftet om oppfølgingen av Demensplanen. Dette har vi fulgt opp i tidligere budsjetter og det vil vi fortsette med. Regjeringen har god eldreomsorg som en av våre viktigste saker. Det synes i forslagene våre, men ikke minst i budsjettene.

---

Her kan du gi dine innspill til Tore Hagebakken, han er helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet:

• Et eksempel å bli glad av

---

Her kan du gi dine innspill om fremtidens helse- og omsorgstjenester:

• Fremtidens helsetjenste

På denne dagen i fjor sto regjeringen ute på slottsplassen. Vi hadde vunnet et valg og regjeringen hadde fått noen nye medlemmer og flere hadde byttet posisjon. I dag offentliggjøres regjeringens politiske regnskap. Som politikere skal vi se framover og fortelle velgerne hva vi ønsker å gjøre, men det er også viktig å føre regnskap og fortelle hva vi har gjort. Gjennom å vise velgerne at vi har holdt de løftene vi har gitt før, får vi tillit på at vi også vil holde nye løfter vi gir.

I fem år har flertallsregjeringen bidratt til å bygge landet. Full barnehagedekning. Flere tusen nye ansatte i kommunene som jobber i skole, barnehage og omsorg. Lav ledighet. Dette er resultater av en politikk der vi bruker de store pengene på de store oppgavene. I et langstrakt land som Norge må infrastruktur være et felles ansvar. Derfor har vi sørget for et historisk løft for veg og bane i ny Nasjonal transportplan og derfor har utbygging av bredbånd i hele landet vært en av våre viktige satsinger.

Femårsrapporten fra regjeringen viser at regjeringen har oppnådd mange viktige resultater på fem år. I rapporten er det tatt inn 841 små og store saker som viser bredden i regjeringens satsinger. Vi har hele tiden valgt fellesskapet og jobbet for å ruste landet for utfordringene som venter.

• Last ned femårsrapporten her

Vi trenger strukturene, byggene, transportkanalene, men først og fremst trenger vi menneskene: kompetanse og arbeidskraft. Derfor er vi opptatt av også å bygge kunnskapsnasjonen. Full barnehagedekning har vært et politisk mål i 30 år. Denne regjeringen har sørget for at det nå er virkelighet. Nå settes innsatsen inn på å øke kvaliteten.

Det er mye bra i norsk skole, men også mye som kan bli bedre. Derfor har vi økt timetallet i skolen, styrket undervisningen i kjernefagene, sørget for flere og bedre lærere, satset mer på tidlig innsats og nå fått på plass leksehjelp for alle på de første trinnene. Frafallet fra videregående skole er fortsatt for høyt. Derfor vil vi løfte ungdomsskolen. Vi vil gjøre den mer virkelighetsnær og relevant, sørge for at elevene får et bedre tilpasset tilbud, bedre grunnleggende ferdigheter og settes i stand til å gjøre gode valg for videre utdanning. Arbeidet for å få flere til å gjennomføre og bestå videregående opplæring styrkes. Vi øker antallet studieplasser i høyere utdanning for å møte veksten i ungdomskullene og for å dekke behovet for kompetanse i arbeidslivet.

Kulturløftet, vår opptrappingsplan for bevilgningene til kunst, kultur og frivillighet, er i rute.

I denne perioden har Norge – i likhet med resten av verden – blitt berørt av den internasjonale finanskrisen, som førte til det sterkeste tilbakeslaget i verdensøkonomien siden andre verdenskrig. På tross av det har vi klart å holde arbeidsledigheten nede og folk i jobb. Når Norge har Europas laveste arbeidsledighet er ikke det tilfeldig, men skyldes politiske valg og aktiv handling. Vi har ført en ansvarlig økonomisk politikk over flere år, som gjorde oss godt rustet til å møte krisen. Tett samarbeid med fagbevegelse og næringsliv gjorde også at vi klarte å sette inn rett tiltak, med rett kraft til rett tid.

Om få år vil andelen av befolkningen som er over 67 år øke betraktelig. At folk lever lenger er et av de sterkeste symbolene vi har på at vi lykkes med velferdsstaten. Likevel gir det utfordringer i forhold til omsorgstilbud og helsevesen, som vi må løse. Vi har satt et klart mål om full sykehjemsdekning i Norge, ved at alle som trenger heldøgns omsorg skal få dette innen 2015. Samtidig er vi i gang med å gjennomføre Samhandlingsreformen, som skal gi et helsevesen som henger bedre sammen, der folk skal få hjelp på rett nivå, til rett tid og på riktig sted. Dette vil spesielt komme eldre og kronikere til gode.

En politikk for framtida må være bærekraftig og ta ansvar for vårt felles miljø. Derfor har regjeringen lagt fram verdens mest ambisiøse klimamål og derfor tar vi ansvar for klimatiltak både ute og hjemme, gjennom samarbeid med andre land om regnskogvern, gjennom kvotekjøp og gjennom satsing på fornybar energi og kollektivtiltak hjemme.

Det er vanskelig å telle opp hvor mange målsettinger i regjeringsplattformen vi har innfridd, fordi det vil være ulike meninger om regjeringen har ”styrket nok”, ”økt satsingen nok” osv. Men rapporten viser tydelig at vi har oppnådd mange resultater. Samtidig er vi tydelige på at det fortsatt er uløste oppgaver.

Vi har fått til mye. Vi har mye ugjort. Vi skal forbedre, forsterke og fornye verdens beste velferdssamfunn. Vi skal ta klimaansvar. Vi skal sørge for arbeidsplasser i hele landet. Vi skal være en kunnskapsnasjon. Stein for stein og skritt for skritt bygger vi framtidas Norge.

Det skal være godt å bli gammel i Norge. Folk skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger og livet skal fortsatt ha innhold og opplevelser. Det er vårt mål. De aller fleste eldre opplever å få god eldreomsorg der de bor. Hver dag er det tusenvis av pleie-og omsorgsarbeidere som gjør en fantastisk innsats for at eldre mennesker skal ha gode dager og få god omsorg. Likevel er det eldre som ikke får den hjelpen de har behov for. For dem er det mager trøst at eldreomsorgen blir bedre og at andre har fått hjemmehjelp eller sykehjemsplass. Derfor vil Arbeiderpartiet og regjeringen nå gjøre enda mer for å styrke eldreomsorgen.

Regjeringens mål er at det innen 2015 skal være full sykehjemsdekning i Norge, ved at alle som trenger sykehjemsplass eller heldøgns omsorg skal få dette. Denne høsten setter vi i gang et omsorgsløft for å nå viktige mål for god og verdig eldreomsorg:

• Flere plasser: Regjeringen vil foreslå tilskudd til bygging av 2000 sykehjems- eller heldøgnsbemannede omsorgsplasser i 2011.

• Verdighetsgaranti: Regjeringen vil i høst innføre en verdighetsgaranti som vil gjelde fra 01.01.2011. Denne vil komme i en egen forskrift om en verdig eldreomsorg.

• Enklere tilskuddsordning: Regjeringen vil fjerne begrensningene i tilskuddsordningen for sykehjemsplasser og avvikle behovsprøving hos fylkesmannen.

• Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester: Regjeringen vil sende på høring en ny lov som skal sørge for et klarere regelverk og en felles klageinstans for brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester.

• Ny nasjonal helse- og omsorgsplan: Regjeringen skal lage en ny nasjonal helse og omsorgsplan. Som en del av denne prosessen vil det gjennomføres en bred høring for å få råd og innspill om hva en slik plan bør inneholde.

Det blir stadig flere eldre i Norge. Det er ikke et problem, men et gode og en seier for velferdssamfunnet at folk er friske og lever lenger. Men det gjør at vi må bygge ut tilbudet slik at alle skal kunne møte alderdommen i forvisning om at de skal få den hjelpen de trenger. Det er vi i gang med.

Jeg har i dag et leserinnlegg på trykk i Dagsavisen sammen med generaldirektøren i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, Juan Somalla, og sjefen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss Kahn. Jeg vil gjerne dele innlegget med dere her:

Finanskrisen har påført verdensøkonomien store kostnader, og den største byrden bærer de mange titall millioner arbeidstakere som har mistet sitt levebrød. Om lag 210 millioner mennesker står uten arbeid. Det er en økning på 30 millioner fra 2007 og den høyeste offisielle ledigheten som noen gang er registrert. Uroen på arbeidsmarkedet har satt dype spor og vil merkes i lang tid framover.

Hele 75 prosent av økningen i antall arbeidsledige har skjedd i tradisjonelle industriland, de resterende 25 prosent i de framvoksende økonomiene. I utviklingslandene har den uformelle økonomien vokst, og ført til at om lag 1,2 milliarder mennesker og deres familier fortsatt lever under fattigdomsgrensen. Ungdom er særlig hardt rammet av sysselsettingskrisen, med en arbeidsledighetsrate som langt overstiger den man ser i de høyere aldersgruppene. Erfaring viser at personer som blir arbeidsledige i økonomiske nedgangstider, kan oppleve vedvarende tap av inntekt, lavere forventet levealder og dårligere skoleprestasjoner hos sine barn.

Den høye arbeidsledigheten kan også føre med seg mer grunnleggende endringer. Den kan blant annet påvirke folks holdninger på en måte som øker spenningsnivået og hindrer sosial utjevning, og det er en pris vi alle betaler.

Hva må gjøres for å løse sysselsettingskrisen? I dag arrangerer den norske regjeringen, Det internasjonale valutafondet (IMF) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) en større konferanse i Oslo, med deltakelse fra statsledere, høytstående representanter fra arbeids og næringsliv samt noen av forskerverdenens skarpeste hjerner på feltet. Vårt mål er å bidra til tenkning rundt politikk som kan dempe de menneskelige kostnadene ved arbeidsledighet, og som kan sikre en sterk, bærekraftig og balansert økonomisk vekst. Her finnes det ingen lettvinte løsninger. Men vi kan dra lærdom av tidligere erfaringer og av nye tiltak som har vist seg effektive, slik tilfellet er med ILOs «Global Jobs Pact», som støttes av G20-landene og andre organisasjoner.

Våre erfaringer tilsier at de politiske løsningene må ta utgangspunkt i tre sentrale elementer:

For det første er det beste enkelttiltaket mot ledighet å øke den samlede etterspørselen. Under finanskrisen var mange land raskt ute med å senke renten og stimulere økonomien over de offentlige budsjettene. Disse tiltakene var koordinert på tvers av landegrensene, noe som dels var et resultat av G20-landenes samarbeid under krisen. Alt i alt bidro tiltakene til at det økonomiske tilbakeslaget ikke utviklet seg til en depresjon, og til at ikke enda flere jobber gikk tapt. Nå som mange av de tradisjonelle industrilandene må stabilisere eller redusere sin høye offentlige gjeld, er det avgjørende at dette foregår på en måte som er rettferdig, som tar hensyn til forholdene i de enkelte landene og som ikke hindrer vekst og sysselsetting.

For det andre finnes det målrettede programmer som kan tas i bruk for å bistå
arbeidssøkere og bedre den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet. Myndighetene i enkelte land har trappet opp formidlingstjenestene og utvidet arbeidsmarkedsprogrammene med sikte på å heve kompetansen blant de ledige og oppmuntre dem til å søke jobb. Andre har åpnet opp for at bedriftene kan beholde ansatte ved å korte ned arbeidstiden og senke lønningene, slik at byrden som følge av den økonomiske nedgangen blir jevnere fordelt. Tyskland, et av landene med lavest arbeidsledighet, har gjort utstrakt bruk av denne type programmer, som ofte innføres på arbeidsplassen gjennom sosial dialog.

For det tredje er det mulig å påskynde etableringen av nye arbeidsplasser. Det kan blant annet opprettes støtteordninger rettet mot særlig utsatte grupper, som langtidsledige og ungdom. Framvoksende økonomier som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika styrker nå det sosiale sikkerhetsnettet for å bekjempe fattigdom og styrke kjøpekraften, noe som igjen stimulerer til opprettelse av nye arbeidsplasser.

Disse elementene inngår i pakke med økonomiske virkemidler som allerede har vært, og som fortsatt kommer til å bli benyttet, om enn med ulik vektlegging i de ulike landene. Men det finnes det ingen enkle løsninger. Vi må bli flinkere til å se sysselsettings- og sosialpolitikken i sammenheng med den makroøkonomiske politikken, både nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger mer kunnskap om de krefter som påvirker verdensøkonomiens utvikling, og. Og vi må være mer innovative og utvikle langt flere strategier og programmer som kan sikre et anstendig arbeid til alle som ønsker det.

Hvert år melder det seg 45 millioner nye jobbsøkere på arbeidsmarkedet. Derfor vil de problemer som er blitt forsterket som følge av finanskrisen, ganske enkelt ikke forsvinne av seg selv, men vil kreve en mer konsentrert og langsiktig innsats. Dette er bakgrunnen for vårt møte i Oslo. Den økonomiske begrunnelsen er tydelig, men det som skjedde sist gang verden sto overfor en ledighetskrise av tilsvarende omfang, på 1930-tallet, er også en kraftig påminnelse om hvilke vidtrekkende konsekvenser en slik krise kan få. Tap av arbeidsplasser innebærer at tilliten til private og offentlige institusjoner svekkes, og er også en trussel mot demokratiet. Samfunnsordenen kan bryte sammen, freden kan trues.

Vi må ikke lure oss selv. En økonomisk oppgang som ikke er i stand til å sikre nye arbeidsplasser, vil ikke få noen betydning for folk flest. Vi må stå sammen og handle nå for å greie å håndtere sysselsettingskrisen.

I går var det debatt om eldreomsorg på NRK og jeg fikk mange spørsmål og kommentarer på Facebook og twitter i etterkant av programmet. Mange spør hvordan vi skal klare å få en bedre eldreomsorg. Til det er mitt svar: vi skal gjøre tre ting:

• Vi skal bygge nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgnstilbud slik at alle som trenger det får et tilbud om dette
• Vi skal ha mange tusen flere sykepleiere, helsefagarbeidere og andre ansatte innen pleie og omsorg
• Vi skal ha en eldreomsorg der folk opplever at de har innflytelse på egen hverdag og der det er innhold og opplevelser i dagene

Dette er vi i gang med. Det er flere som arbeider med pleie og omsorg i kommunene, og det er også positivt at det store flertallet av de nye som rekrutteres er folk med kompetanse og utdanning. Det bygges også nye omsorgsplasser og sykehjem, og de gamle aldershjemmene fases ut. Fra vi overtok og til 2009 er det blitt over 700 nye sykehjemsplasser og bare fra 2007 til 2008 økte antall plasser i omsorgsbolig med 2150. Det er også gitt tilsagn til kommunene om støtte til 3200 nye sykehjemsplasser, så vi er i rute med å nå målene vi har satt oss.

Det er viktig for meg å si at det er veldig mye god eldreomsorg i Norge. Jeg er mye rundt på sykehjem og møter fornøyde beboere og ansatte som er stolte av arbeidsplassen sin. Mange kommuner gir et godt tilbud til sine eldre og hver dag er det tusenvis av mennesker som gjør en fantastisk jobb innenfor eldreomsorgen. I mange kommuner gjøres det en kjempejobb med å forbedre tilbudet, som for eksempel i Trondheim. Trondheimspolitikerne forteller meg at hver tredje sykehjemsplass som ble etablert i Norge i 2007, var i Trondheim. De har kortere køer, og på alle sykehjemmene har de dessuten ansatt aktivitører for å gi positivt innhold i dagene til beboerne.

Så er det mager trøst for de som ikke får den hjelpen de trenger og for fortvilte pårørende som føler at de møter en vegg, ikke et system som er der for å bistå og hjelpe. Det er for mange eksempler på folk som havner i kø – eller som ikke engang får lov til å stå i kø – fordi kommunen mangler sykehjemsplasser. Jeg hører mange slike historier og de gjør inntrykk. Derfor er vi opptatt av å gjøre eldreomsorgen enda bedre. For det første skal kommunene få mer penger, slik at de kan løse oppgavene de har bedre. Men for det andre må vi gjøre det enklere for folk å klage når de ikke får den hjelpen de føler at de trenger. Dersom eldres rettigheter brytes skal det være enkelt å ta det opp på et høyere nivå, som kan skjære gjennom og rydde opp når det trengs. Dette jobber vi nå med å finne en god ordning for.

Vårt mål er at eldre mennesker skal få den hjelpen de trenger, når de trenger det. Trygg og god alderdom for alle er en av regjeringens viktigste hovedsaker.