Tønsberg Arbeiderparti vil jobbe for at det blir etablert et Barnehus med en tverrfaglig kompetanseenhet
innen incest, seksuelle overgrep og familievold i Skoglund barnehage, i Glitneveien på Tolvsrød. Denne barnehagen skal nedlegges om 3 år.

Det er stor mulighet for at det kommer et barnehus til Vestfold. Det nærmest lovte Justisminister Knut Storberget under sitt besøk på Incestsenteret i Vestfold i mai 2011, etter at Incestsenteret i Vestfold hadde presentert en modell for et barnehus med en tverrfaglig kompetanseenhet innen incest, seksuelle overgrep og familievold.

Under Storbergets besøk var også Tønsberg ordfører Petter Berg tilstede, sammen med 80 andre gjester. Jeg har i ettertid undret meg over hvorfor ordføreren ikke har gjort noe i forhold til denne saken. Når Storberget uttalte det han gjorde, burde Petter Berg kastet seg rundt og funnet et egnet sted for plassering av et evnt barnehus. På grunn av manglende handling fra ordføreren har Arbeiderpartiet i Tønsberg valgt å følge denne saken opp.

Leser i Tønsberg blad den 3. september at politimestrene i Vestfold og Telemark sammen med Inga Marte Thorkildsen (SV) vil jobbe sammen om å skaffe regionen et barnehus. Selv om begge politimestrene vil ha et barnehus i sin region, mener de at det viktigste er at det blir plassert et barnehus i regionen.

Om et barnehus blir plassert i Vestfold/Telemark mener jeg det er viktig å drøfte om en kun skal ha et barnehus, eller om en samtidig skal videreutvikle barnehuset med en tverrfaglig kompetanseenhet, slik at en får mulighet til å bygge opp en bred faglig ekspertise innen incest, seksuelle overgrep og annen type familievold. Her bør kommunepolitikerne komme på banen og komme frem til en felles mening om dette spørsmålet.

Omfanget av incest, seksuelle overgrep vold og omsorgssvikt er i dag så omfattende at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer det som et folkehelseproblem. Reportasjer om barn og unge som utsettes for disse groteske overgrepene ruller over tv skjermen eller kan nesten daglig leses i aviser.

Å vokse opp i en virkelighet bestående av incest, seksuelle overgrep og annen type familievold eller leve med vold som voksen, kan føre til alvorlige helsemessige og sosiale konsekvenser for den enkelte. Statistikken viser at en stor andel av rusmisbrukere og pasienter ved psykiatriske sykehus har vært utsatt for slike handlinger som barn og unge. Skal vi klare å komme i forkant av denne problematikken må vi samarbeide på mange nivå i hjelpeapparatet og politisk både sentralt, regionalt og interkommunalt.

Den rød grønne regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen har for alvor satt denne problematikken på dagsorden i Soria Moria erklæringen. Gjennom ”Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011 Vendepunktet” ble temaet for alvor ble satt på dagsorden. I dette arbeidet vil de prioritere forebyggende arbeid noe de anser som det vanskeligste. Alle partiene er enige om at dette skal forebygges via en holdningsendring, hvor da allmenn bevisstgjøring blir viktig. At alvorlig kriminalitet rammer ofrene særlig hardt og at dette skal bekjempes med alle midler. Det skal jobbes for å avdekke saker og identifisere ofre, etterforske saker, dømme overgripere, hjelpe og beskytte ofrene og overgripere skal få behandling. Via denne handlingsplanen har regjeringen lagt til rette for kommunene i Norge til å videreutvikle dette viktige arbeidet.
Når en skal vurdere om barnehuset bør plasseres i Telemark eller Vestfold er det viktig å ha i bakhode at Incestsenteret i Vestfold setter i disse dager i gang et primær og sekundærforebyggende tiltak innen incest, seksuelle overgrep og annen type familievold, som skal gjennomføres i alle barneskolene i Vestfold. Gjennom dette tiltaket får de samme barna
undervisning 3 ganger i løpet av barneskolealderen, dvs på 2 – 4 og 6 klassetrinn. I tillegg får de undervisning når de blir konfirmanter. Via denne undervisningen vet vi at Incestsenteret kommer til å avdekke langt flere overgrep enn det de tidligere har gjort. Det er derfor grunn til å tro at langt fler barn fra Vestfold får behov for hjelp og utredning ved et barnehus, enn det blir i Telemark. På bakgrunn av dette arbeidet heller jeg til at et barnehus bør legges til Vestfold.

Når en evnt videre skal vurdere hvor i Vestfold et barnehus bør bli lokalisert må en ta i betraktning hvor i fylke andre etater, som jobber innen denne problematikken er plassert. Da ser vi at krisesenteret, incestsenteret, ATV-alternativ til vold, familievernkontoret, rådgivningskontoret for kriminalitetsofre og kriminalomsorg i frihet er plassert i Tønsberg. Voldtektsmottaket er ambulerende rundt i Vestfold med hovedkontor i Sandefjord og politienheten som avhører barn og ungdom er plassert i Sandefjord. Om en velger å utvide et barnehus også til å inneholde en tverrfaglig kompetanseenhet, bør barnehuset bli plassert i Tønsberg, da de fleste etater som jobber innen denne problematikken er lokalisert i denne kommunen. En får da en nærhet mellom de forskjellige etatene, bedre mulighet til et tett og godt samarbeid, og bedre mulighet til å bygge opp en tverrfaglig spisskompetanse innen dette feltet, noe som er helt nødvendig skal en mestre å komme i forkant av denne alvorlige problematikken som rammer så alt for mange barn.

Dette er bakgrunnen til at Tønsberg Arbeiderparti mener at Skoglund barnehage er et godt alternativ til å plassere et barnehus med en kompetanseenhet.

15 kandidat for Arbeiderpartiet i Tønsberg
Mary-Ann Oshaug

Som helt ny kommunepolitiker i Tønsberg Arbeiderparti er jeg svært opptatt av at barn og unge skal ha gode og trygge oppvekstvilkår i kommunen vår. Tønsberg Arbeiderparti vil sikre gode kommunale velferdsordninger som kan benyttes av alle. Kommunen vil samarbeide med barn og unge, foreldre og nærpersoner for å ta vare på og utvikle et trygt oppvekstmiljø.

Barnehagen er en felles møteplass og viktig sosialiseringsarena for alle barn i vår kommune.
I Tønsberg barnehagene går det daglig 2.116 barn (15.august 2011), fordelt over tilsammen 44 kommunale og ikke-kommunale barnehager.

Fra når har barn rett til plass i barnehage i Tønsberg kommune?
Tønsberg kommune er underlagt Lov om barnehager (barnehageloven):
§ 12. Samordnet opptaksprosess i kommunen
”Alle godkjente barnehager i kommunen skal samarbeide om opptak av barn. Kommunen skal legge til rette for en samordnet opptaksprosess, der det tas hensyn til barnehagenes mangfold og egenart. Brukernes ønsker og behov skal tillegges stor vekt ved selve opptaket. Ved en samordnet opptaksprosess skal likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og private barnehager sikres” (LOV 2005-06-17 nr 64: Lov om barnehager (barnehageloven).
§ 12a. Rett til plass i barnehage
”Barn som fyller ett år senest innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til å få plass i barnehage fra august i samsvar med denne loven med forskrifter. Barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er bosatt.
Kommunen skal ha minimum ett opptak i året. Søknadsfrist til opptaket fastsettes av kommunen” (LOV 2005-06-17 nr 64: Lov om barnehager (barnehageloven). Tilføyd ved lov 8 aug 2008 nr. 73 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 26 sep 2008 nr. 1048).

Hva med de barna som er født etter 1.september?
Disse barna faller utenfor retten til en barnehageplass og må vente til året etter med å få plass. Er det slik vi vil ha det i vår kommune? Selv om Tønsberg kommune følger Lov om barnehager § 12a kan kommunen selv utarbeide et tilbud til de som faller utenfor denne ordningen. En løsning kan være å ha en egen avdeling i barnehagene for barn som faller utenfor dagens ordning. Det er fullt mulig for kommunen å få en oversikt over hvor mange barn som faller utenfor dagens ordning, og fra hvilken måned i året de trenger barnehageplass. Ut i fra denne kartleggingen kan kommunen planlegge bemanningen ved de enkelte barnehagene. For å få gjennomført en slik ordning må en nok bygge flere barnehager, men gevinsten for barna og deres foreldre vil være stor. Her blir det viktig at foreldrene ikke må betale for barnehageplassen før barnet faktisk begynner i barnehagen, uavhengig av når på året barnet begynner i barnehagen.

En kan jo bare tenke seg hvilken vanskelig situasjon mange står oppe i den dagen fødselspermisjonen opphører og en MÅ tilbake på jobb. Noen klarer å få tak i en god dagmamma, men mange får ikke det. Enkelte familier er heldige og har besteforeldre eller andre som kan trå til og passe barnet, men mange har ikke det. De har en vanskelig kabal med å finne barnevakter noe som fører til økt stress og mye frustrasjon. Det er heller ikke alle som har en arbeidsplass som kan tilpasse arbeidstiden i mange måneder slik at foreldrene kan veksle mellom å jobbe dag og kveld slik at barnet hele tiden har en av foreldrene hjemme.

Tønsberg Arbeiderparti ønsker å finne en løsning på dette problemet, som rammer mange av kommunes innbyggere.

Mary-Ann Oshaug
Listekandidat på 15 plass for Tønsberg Arbeiderparti

Justisminister Knut Storberget (AP) åpnet Incestsenteret i Vestfolds primær- og sekundærforebyggende tiltak i alle barneskolene i Vestfold tirsdag den 31.05.11.

Han deltok også sammen med Barneombud Reidar Hjermann på en undervisning i 5 klasse ved Presterød barneskole samme dag. De var begge svært godt fornøyd etter undervisningen, og de sa at et slikt tilbud bør alle barn i Norge få.

Med denne åpningen har vi kommet til en historisk dag for denne problematikken i Vestfold, et veiskille som vil bety svært mye for veldig mange barn og unge i Vestfold. Alle kommunene i Vestfold og Helse Sør Øst har sagt ja til å være med på å finansiere dette viktige arbeidet.

Det forebyggende arbeidet ved senteret startet allerede i 1988 med undervisning primært overfor 1 klasse elever. Jeg utviklet den gang et undervisnings opplegget ”Det er min kropp”, som ble utgitt av Mental Barnehjelp. Dette er et opplegg som ble gjennomført overfor ca 3.000 elever over flere år.

Etter hvert ble det mindre undervisning, da andre arbeidsoppgaver tok all tid. Det forebyggende arbeidet blomstret opp igjen rundt 2004, gjennom et samarbeid med kirken, via konfirmasjonsundervisning. Fra 2005 videreutviklet vi undervisningen og tilpasset det til skolen, primært overfor 6 klasse elever. Vi fikk da et godt og nært samarbeid med helsesøstertjenesten og lærere på skolene. Disse har vært senterets viktigste samarbeids partnere i disse årene.

Ansatte ved senteret har i dag stor kompetanse og lang erfaring i det å undervise barn via skolebaserte undervisningsprogram. Ansatte har i tiden fra 2005 og frem til utgangen av 2010 undervist 10.054 elever, i til sammen 443 skoleklasser i Vestfold. De er svært dyktige og får lett kontakt med ungene.

Det primær og sekundærforebyggende tiltaket senteret nå starter opp med er et helt nytt og genuint konsept. Senteret har videreutviklet tidligere opplegg og tilpasset det pedagogisk til barn i alderen 7 til 11 år. Skal en lykkes med primærforebyggende tiltak er det avgjørende å komme inn før barnet har opplevd sitt første overgrep.

Erfaring innen denne problematikken viser at når overgrepene skjer gjentatte ganger, og spesielt når en omsorgsperson er overgriper, blir overgrepene hemmeligholdt i en relasjon til overgriper og barnet utvikler div overlevelsesstrategier for å mestre sin hverdag. Det at overgrepene hemmeligholdes i en relasjon med en tillitsperson er spesielt det som gjør det så alvorlig, kanskje det mest alvorlige innen denne problematikken. Furniss (1991) kaller dette for ”syndrom of secrecy”. Furniss beskriver seksuelle overgrep til forskjell fra andre overgrep at de blir hemmeligholdt i en relasjon. Det sentrale blir her hvordan sinnet og det mentale skal håndtere en hendelse som er underlig og gjennomgripende, men som det ikke er språk for og plass for i rommet. Det blir “nesten” ikke ekte fordi det er låst i en verden som ikke kan deles. Vi kan også kalle dette en ordløs virkelighet.

Kirkengen (2009) har betegnelsen ”kroppsinnskrifter” for slike sanselige ordløse minner. For å overleve beskytter de seg med forskjellige overlevelsesstrategier som dissosiasjon, projeksjon, benektning, omskrivning av virkeligheten. Søftestad (2008) sier at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ”glemmer” mer eller mindre bevisst overgrepene.
Dette er bakgrunnen for at så mange venter i årevis før de våger å dele sin hemmelighet med noen. En incestutsatt må først oppleve en trygghet, en forutsigbarhet, være omgitt av tillitsfulle mennesker og de må finne tilbake til ordene for å beskrive det ”ordløse”.

Det genuine med det nye primær og sekundærforebyggende tiltaket er at alle barn i hele Vestfold får undervisning 3 ganger i løpet av barneskolealderen, dvs. de får et pedagogisk tilrettelagt undervisning i 2 – 4 og 6 klassetrinn.

I tillegg får de undervisning når de blir konfirmanter. Via denne undervisningen vet vi at vi kan avdekke langt flere overgrep enn vi tidligere har gjort. I tillegg vil vi forebygge langt flere nye overgrep.

En annen og viktig del av det primærforebyggende tiltaket blir kurs og informasjonsarbeid rettet mot foreldre, lærere, helsesøstertjenesten og barneverntjenesten, tilhørende de barna som gjennomgår det skolebaserte undervisningsprogrammet. Senterets erfaring etter å ha drevet med forebyggende arbeid i noen år i skolene viser at det er stor usikkerhet og manglende kunnskap om denne problematikken, spesielt blant lærere og foreldre, men også hos barneverntjenesten og helsesøstertjenesten. Deres usikkerhet dreier seg oftest rundt det å kommunisere med barna om dette vanskelige temaet, hvordan avdekke overgrep og hva gjør vi om et barn forteller om overgrep.

Viser til en undersøkelse Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle, fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fra i fjor, som viser at det er store utfordringer i skolen og helsevesenet i forhold til å fange opp misbrukte og volds utsatte barn. Undersøkelsen viste at svært mange av dem som jobber med barn manglet kunnskap om hvordan de skal snakke med barn om disse temaene..80-90 prosent av allmennlærer- og førskolelærerstudenter mener de ikke har nok kunnskap om vold og overgrep mot barn. 60 % av barnevernspedagogstudenter mener at de ikke har nok kunnskap om vold og overgrep mot barn.

Via dette opplegget vil vi på sikt nå omtrent alle innbyggerne i hele Vestfold. Hovedmålet er å få til en holdningsendring i Vestfold. Ingen barn skal oppleve incest, seksuelle overgrep eller annen type familie vold.

Hvilken verdi har prosjektet for målgruppen og evnt. samfunnsmessig verdi.
Målgruppen senteret vil nå via det sekundærforebyggende tiltaket er barn som i dag lever under overgrep. Ved å nå de samme utsatte barna 3 ganger i løpet av barneskolen har vi en større mulighet til å avdekke incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold som pågår, og derav redusere eventuelle sen skader betraktelig.

Erfaringsmessig fra tidligere undervisninger i skoleklasser viser at vi også avdekker andre former for familie vold som annen type barnemishandling, rusmisbrukende hjem, at mor blir misshandlet av far osv. Det at vi gjennom dette arbeidet kan forebygge nye overgrep er ubeskrivelig viktig med tanke på å forhindre nye mennesketragedier. I tillegg vil det ha stor samfunnsmessig gevinst og store økonomiske besparelser.

Omfanget av incest og seksuelle overgrep er i dag så omfattende at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer det som et folkehelseproblem. De viser her til en rapport fra 2006 hvor det anslås at 150 millioner jenter og 73 millioner gutter på verdensbasis har blitt utsatt for varierende former for seksuelle overgrep før fylte 18 år. (WORLD REPORT ON. side 54. Nettsted 2006).

I slutten av september 2007 presenterte NOVA en rapport om ungdommers seksualitet (rapport 20/07. Vold og overgrep mot barn og unge). Her oppgir 10 prosent av jentene og 6 prosent av guttene å ha blitt utsatt for overgrep i form av samleie før fulgte 16 år. Hele 33 prosent av jenter og 17 prosent av gutter svarte at de var blitt befølt på en upassende måte som barn. Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år. 5 % er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep. Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner. Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer overgrepene i 5 år. Ca 80 % av overgrep begås av menn. Ca 20 % av overgrep begås av kvinner.

Det å ha vært utsatt for incest i barndommen er noe av det verste et menneske kan oppleve, og det å tørre å åpne seg å fortelle om de smertefulle overgrepene er noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre. Mange incestutsatte sliter i dag med store psykiske problemer, som de trenger hjelp og støtte til å komme seg ut av. Dette er problemer som angst, depresjon, skyldfølelse, skamfølelse, lavt selvbilde, rusproblematikk som alkohol narkotika pillemisbruk, selvmordstanker, spiseproblemer som anorexia og bulimi, dårlig forhold til egen kropp, selvskading av egen kropp, søvnproblemer og mareritt, problemer med nærhet og seksualitet, samlivsproblemer, prostitusjon, lav eller ingen tillit til andre og mange tilintetgjør egne behov og føler at de kun skal tilfredsstille andres behov.

Det er stor sannsynlighet at dette arbeidet vil føre til en holdningsendring hos foreldrene, de offentlig ansatte som deltar og hos barna. Incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold mot barn skal ikke forekomme. I tillegg vil det være med på å redusere eventuelle potensielle overgripere.

Det at barn misbruker barn seksuelt er for mange vanskelig å ta inn over seg. Både internasjonal og norsk forsking viser at mellom 30 til 50 % av alle registrerte seksuelle overgrep blir begått av barn/ungdom under 18 år. Dette er en glemt gruppe som det finnes svært lite hjelp til. En rapport fra ”Prosjekt V27”, som jobber for å utvikle en utrednings- og behandlingsmetode for ungdom som har begått seksuelle overgrep, eller som viser seksuelt utagerende atferd ved Hospitalet Betanien BUP i Bergen, viser at gjennomsnittsalderen når den unge overgriper ble henvist til behandling var 13,8. år, i årene fra 2003-2009. ”Tidskrift for Norsk Psykologiforening (2008)

Dette arbeidet vil i tillegg øke den faglige kompetansen innen dette feltet hos foreldre, lærere, rektorer, helsesøstertjenesten og barneverntjenesten. I tillegg vil dette arbeidet redusere det kulturelle tabu som rår i samfunnet rundt denne problematikken, noe som igjen vil gjøre det lettere for de utsatte å fortelle om overgrep som pågår.

Overgrep mot barn er underlagt et kulturelt tabu, som betyr at det er et sosialt forbud mot å synliggjøre det. Tabu mot incest kan føre til at overgrep som skjer ikke blir pratet om verken av barnet som opplever det, eller gjerningsmannen som utfører overgrepene. Tabuiseringen kan i tillegg føre til at både offentlig ansatte og privatpersoner ikke tror at overgrep mot barn skjer.

Senterets primær og sekundærforebyggende tiltak er i tillegg i tråd med planer Stortinget og Regjeringen har rundt denne problematikken. Gjennom ”Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011 Vendepunktet” ble temaet for alvor ble satt på dagsorden. I dette arbeidet vil de prioritere forebyggende arbeid noe de anser som det vanskeligste. Alle partiene er enige om at dette skal forebygges via en holdningsendring, hvor da allmenn bevisstgjøring blir viktig.
At alvorlig kriminalitet rammer ofrene særlig hardt og at dette skal bekjempes med alle midler. Det skal jobbes for å avdekke saker og identifisere ofre, etterforske saker, dømme overgripere, hjelpe og beskytte ofrene og overgripere skal få behandling. Alle disse punktene er viktig i forhold til det å forebygge incest og det er meget viktig at dette arbeidet har kommet på dagsorden i Storting og Regjering (Justis-og Politidep.Nettsted 2008)…

Når vi nå igangsetter Incestsenteret i Vestfolds primær og sekundær forebyggende tiltak, står vi overfor en situasjon vi ikke aner omfanget av, og vi står overfor et veiskille innen denne problematikken i Vestfold. Det som blir uhyre viktig i denne sammenheng er hvordan vi i Vestfold kan samarbeide på en best mulig måte i denne kampen. Skal vi mestre å ivareta all avdekking av overgrep som vil komme, på en best mulig måte, trenger vi et hjelpeapparat som jobber tett sammen.

For det første ser jeg at Vestfold trenger et Barnehus her i fylket, som også ivaretar behandling av barn som er utsatt for overgrep, slik de har på Island. Slik situasjonen er i dag blir avhør av barn lagt til Sandefjord politistasjon. I mange saker må de reise helt til Kristiansand når avhøret av barnet skal tas. Det krever store ressurser og tid for politiet, og ikke minst er det svært lag avstand for barnet.

Nå blir det spennende om Justisminister Knut Storberget plasserer et barnehus i Tønsberg. Da han foretok den offisielle åpningen av det primær og sekundærforebyggende tiltaket i alle barneskolene i Vestfold, under senterets markering den 31.05.11, sa han følgende: ”Jeg har skjønt at det er behov for et Barnehus også mellom Oslo og Kristiansand. Jeg vil si at det har kommet en usedvanelig god søknad herfra”.

For det andre blir det viktig å få etablert et Kompetansesenter som kan jobbe tverrfaglig innen incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold i Vestfold. Et senter som består av følgene etater: Barnehus, Krisesenteret for kvinner og menn, Incestsenteret i Vestfold, Familievernkontoret, Voldtektsmottaket, Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre og ATV- Alternativ til vold som også bør tillegges behandling av overgripere. Disse enhetene bør ligge geografisk nær hverandre, jobbe tett sammen, dele felles kunnskap og erfaringer. På denne måten kan vi i Vestfold oppnå høy faglig kompetanse innen denne alvorlige problematikken. Om en flytter begge barnehagene som ligger på hver sin side av Incestsenteret og HVPU boligen som ligger bak senteret et annet sted, kan de nevnte etater få plass der. Den som bør koordinerer samarbeidet bør være familievoldskoordinator i Vestfold. Om en får etablert et tverrfaglig samarbeid, slik det er skissert her, blir muligheten betraktelig større til å innfri et overgrepsfritt Vestfold.

Det beste er at denne modellen er overførbar til hele Norge. Ansatte ved alle Insest senterne kan reise rundt på skolene og avdekke overgrep, og forebygger nye overgrep. Et kompetansesenter i hvert fylke som ivaretar de som trenger hjelp og behandling. Vi har en Landsdekkende telefon ved Incestsenteret i Vestfold, som henviser alle saker til de fylkene de forkjellige henvendelsene kommer fra.

Om denne modellen blir overført til alle fylker i Norge, har vi store muligheter til å få til en holdningsendring i hele landet, og den rød grønne regjering får innfridd sitt løfte som ble gitt i Soria Moria erklæringen som løper ut ved utgangen av 2011.

Mary-Ann Oshaug.

Mange incestofre bærer på en ”skjult byrde”.

Den skjulte byrde
Den skjulte byrde blir av Verdens Helse Organisasjon (WHO) definert som ”en stigma som de mener er under – rapportert og av den grunn er vanskelig både å måle og evaluere. Stigma blir av samme organisasjon definert som ”et tegn på skam, vanære og kritikk som resulterer i at individet blir unngått eller avvist av andre” (Pettersen 2009).

Kampen om anerkjennelse
I sin bok ”Kampen om anerkjennelse” (2008) gir Axel Honneth en beskrivelse av både en kamp for individets selvutvikling og en kamp for kollektive rettigheter. Jeg oppfatter at kjernen i hans bok er hans ”anerkjennelsesteori” hvor han vektlegger Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse. I det første anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor – barn forhold. I det andre anerkjennelsesforhold belyser han verdien i det å få delta i og være medlem av samfunnet, og få gradvis større rettigheter og plikter i det samfunnet vi er en del av. Denne delen bygger på Hegel`s rettslære, anerkjente juridiske rettigheter som er like for alle. Han vektlegger som viktig at vi er integrert i et legalt fellesskap, som anerkjenner oss som individer, med like rettigheter som andre.

I det anerkjennelsesforhold setter han fokus på betydningen av at det enkelte menneske kjenner seg som en betydningsfull bidragsyter til fellesskapet, som han kaller sosial verdsettelse. At individets evner og innsats blir anerkjent som mer eller mindre betydningsfullt for fellesskapet.

Honneth (2008) mener at anerkjennelse er det som skal stabilisere samfunnet, og at vi har et rettferdig samfunn om de ovennevnte tre formene for anerkjennelse innfris. Han mener at vi har ikke et fullkommet samfunn om vi bare legger vekt på kjærlighet eller rettigheter, men vi trenger i tillegg verdifellesskap, solidaritet og kultur. Hans tenkning legger vekt på gjensidig anerkjennelse som menneskets grunnleggende behov og forutsetning for utvikling av identitet. Han mener at om den faller bort vil mennesket reagere med følelsen av skam, krenkelse og sosial konflikt. Det han også kaller ringakt dvs. ydmykelse, usynliggjøring og hån som et motstykke til anerkjennelse. Honneth (2008) beskriver begrepet ringakt i forhold til personlig identitet på følgende måte:

”Ringakt” betegner menneskets særegne sårbarhet, og denne sårbarheten oppstår av den interne sammenhengen (som Hegel og Mead har klargjort) mellom individualisering og anerkjennelse. Ettersom ethvert menneskes normative selvbilde (Meads ”meg”) er avhengig av stadig å kunne stadfestes av den andre, henger erfaringen av ringakt sammen med en krenkelse som kan føre til at hele personens identitet bryter sammen (Honneth 2008 :140).

Honneth (2008) beskriver tre ulike former for krenkelse eller ringakt. Den første er ”kroppslige krenkelse” hvor han nevner overgrep som ydmykelse, fysiske og seksuelle overgrep. Disse overgrepene oppleves som manglende anerkjennelse og kan forårsake skade på ens grunnleggende selvtillit og fysisk integritet, dette pga at kjærligheten kontinuitet blir brutt. I den andre formen for krenkelse/ringakt vektlegger han ”nektelse av rettigheter”, eks ekskludering pga kjønn, alder, kultur og sosiale forhold hvor en blir fratatt rettigheter og skjøvet ut av samfunnet. I den tredje formen krenkelse/ringakt nevner han ”nedverdigelse”. Han mener her at den enkelte blir fratatt status som betydningsfull for andre pga ulike former for stigmatisering som eks uakseptable levemåter som gir lav status, noe som igjen bryter ned individets selvfølelse da vedkommende ikke føler seg vedsatt som hun/han er. Den enkelte kan da oppleve sinne, skam og indignasjon.

Mange incestofre bærer på en skjult byrde.
Mange incestofre bærer på en ”skjult byrde” på følgende måte. Siden ”byrden er skjult” tar jeg utgangspunkt i at overgrepene ikke er kjent for andre enn den utsatte og den som har utøvet overgrepene. ”Byrden” er den belastningen den utsatte blir påført og som vedkommende må bære på, som en følge av de overgrepene som skjer eller har skjedd.

De fleste incestovergrep starter ved at barnet blir lokket inn i en seksuell lek, eller en leggesituasjon hvor eks mor/far leser eventyr for barnet. Jeg vil belyse et slikt overgrep via en liten jente som jeg vil kalle Beate. Hun og pappaen hennes satt en kveld i Beates seng og pappaen leste eventyr. Samtidig som han leste eventyret førte han sin hånd under dyna og befølte Beate på kjønnsorganet. Pappaen snakket ikke med Beate om det som skjedde under dyna, han leste bare eventyret. Hun ble redd, men klarte ikke å si noe til han, da ordene hennes stoppet i halsen. Hun puttet tommelen i munnen og bet så hardt at hun merket ikke noe annet enn smerten i tommelen. Det er ingen sammenheng mellom overgrepet som skjer og kommunikasjonen mellom barnet og overgriper. Det er nettopp det som gjør det så forvirrende for barnet. De fleste barn våger ikke å fortelle om disse overgrepene, de blir holdt som en vanskelig hemmelighet i mange år.

Det at overgrepene hemmeligholdes i en relasjon med en tillitsperson er spesielt det som gjør det så alvorlig, kanskje det mest alvorlige innen denne problematikken. Furniss (1991) kaller dette for ”syndrom of secrecy”. Furniss beskriver seksuelle overgrep til forskjell fra andre overgrep at de blir hemmeligholdt i en relasjon. Det sentrale blir her hvordan sinnet og det mentale skal håndtere en hendelse som er underlig og gjennomgripende, men som det ikke er språk for og plass for i rommet. Det blir “nesten” ikke er ekte fordi det er låst i en verden som ikke kan deles. Vi kan også kalle dette en ordløs virkelighet.

For å takle det enorme sviket og overgrepet Beate opplevde med sin pappa gjorde hun som så mange andre barn gjør eller har gjort. Hun omskrev sin psykiske smerte (sviket) til en fysisk smerte (hun bet seg i tommelen). Da Beates pappa var ferdig å lese sa han god natt og gikk ut av rommet. Beate satt igjen med et enormt svik som ble for sterkt for henne å ta inn over seg. Hun tok da frem to bamser og lot den ene bamsen fortelle den andre bamsen hva bamsen hadde opplevd. På denne måten projiserte Beate sin egen opplevelse over på bamsen, og hun omskrev da sin egen virkelighet.

Av andre overlevelsesstrategier vil jeg nevne fortregning og dissosiasjon. Fortrengning kan kort forklares som at barnet glemmer bort overgrep som pågår. Søftestad (2008) sier at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ”glemmer” mer eller mindre bevisst overgrepene. Dissosiasjon kan betegnes som en fluktmekanisme eller et forsvar som skjermer den utsatte å ta inn over seg overgrep som pågår, eller har pågått. Breidevik (2003) sier at barn som opplever gjentatte overgrep kan dissosiere for å holde ut overgrepene, dvs. at de går inn i en dissosiert bevissthetstilstand. Hun mener at barnet i en slik tilstand spalter vekk sanser, følelser og tanker fra selve overgrepet.

De fleste barn som opplever incestovergrep i eget hjem må forholde seg til en virkelighet som består av incestovergrep som pågår over flere år, og som fører til barnet må mestre en hverdag med daglig relasjon til overgriper og en voksende angst for neste overgrep. For å takle denne virkeligheten, som barnet i tillegg må holde hemmelig, er det mange barn som tilpasser seg sin livssituasjon. Søftestad (2008) beskriver dette fenomenet, hvor hun henviser til Roland Summit som i 1983 utga en artikkel om dette fenomenet som han kaller ”tilpassningssyndromet” hos seksuelt misbrukte. Han inndeler syndromet i fem forskjellige kategorier, hvor fem aspekter ved den hemmelige relasjonen beskrives:

1 ”hemmeligholdelse”, 2 ”hjelpeløshet”, 3 ”tvang og tilpassning”, 4 ”forsinkede, motstridende og ikke overbevisende avsløringer”, og 5 ”tilbaketrekning”. Barnet begynner over tid psykologisk å tilpasse seg sin ulevelige livssituasjon (punkt 1-3), og misbruket blir totalt usynlig for omgivelsene. Tilpassningsprosessen fører til at overgrepene blir tilsynelatende en normal opplevelse for barnet, da barnets fysiske og psykiske integritet er truet. Summits mener at denne prosessen kan igjen få store konsekvenser for avdekkingen av overgrep.
Tilpasningsprosessen fører i mange tilfeller til at barnet får store problemer med å oppfatte overgrepene både som en psykologisk virkelighet og som eksterne faktiske hendelser (punkt 4). Dette kan igjen føre til at omgivelsene ikke oppdager at barnet blir misbrukt, og den eneste muligheten barnet har er tilbaketrekning og en videre tilpasning av situasjonen (punkt 5) (Søftestad 2008).

Det er ikke alle incestutsatte barn/unge som mestrer å tilpasse seg overgrepene og sin vanskelige livssituasjon slik det er beskrevet her. Byrden de bærer, som kan kjennes som en brennende klump i magen, er vond og nesten uutholdelig å leve med. Det å vokse opp i en virkelighet som består av incestovergrep kan få store konsekvenser for den enkelte. Disse konsekvensene, som Honneth (2008) kaller for ”ringakt” vil variere fra barn/ungdom til barn/ungdom ut i fra flere forhold. De viktigste forholdene er:

Alder ved første overgrep og hvor mange år overgrepene varer: Statistikk fra Incestsenteret i Vestfold (2008) viser at de fleste overgrep starter når barnet er 5-6 år og varer i snitt på 5,6 år. Dvs. at barnet blir utsatt for overgrep i en viktig fase i livet når det gjelder dannelse av personlighet.

Hvem er overgriper: Er overgriper en omsorgsperson eks en mor eller far, bor barnet sammen med overgriper og må konstant leve i frykt for neste overgrep. Honneth (2008) mener i sin anerkjennelsesteori at det er viktig at barnet mottar ubetinget kjærlighet av sine nærmeste, spesielt sine omsorgspersoner, da den vil anerkjenne barnet for den det er.

Barnets egen psykiske styrke: Alle barn er forskjellige og mestrer på hver sin måte livet på godt og vondt. Når barnet tar i bruk forskjellige overlevelsesstrategier er det barnets måte å beskytte seg selv på, og i hvilken grad det mestrer det kommer an på den enkeltes psykiske styrke.
De fleste barn og unge som utsettes for incest vil vise tegn på at noe ikke er som det skal være. De minste barna, under skolealder har større problemer med å holde på en hemmelighet, da de ikke forstår at de ikke skal avsløre overgrepene. De kan via tegninger, lek, samspill med andre og språk vise direkte hva de har vært utsatt for. I tillegg kan de vise sin mistillit ved å trekke seg bort i lek hvor nær fysisk kontakt innegår.
Når barna har begynt på skolen, åpner en ny verden seg for dem på godt og vondt. De utvikles kognitivt og forstår mer av det som skjer av smertefulle overgrep. De utvider sin omgangskrets, blir med de nye vennene hjem og det de oppdager da er at overgrep ikke skjer hos vennene. Fra denne stund kan mange utsatte barn begynne å føle seg annerledes enn andre barn. De bærer på en hemmelighet som ingen må få vite om. De mest utbredte symptomer kan være angst, konsentrasjonsproblemer, lavt selvbilde/selvfølelse, isolasjon, utagerende, skam og skyldfølelse, somatiske smertetilstander.

Den vanskeligste tiden for incestutsatte er nok ungdomstiden. Da er de i en fase i livet hvor de har kommet i puberteten, jevnaldergruppen begynner å bli forelsket og opptatt av seksualitet. Nå begynner mange incestutsatte å føle seg annerledes enn vennene, da mange har hatt en ufrivillig voksenseksualitet i flere år. I tillegg er de i en alder hvor personlighetsutviklingen er viktig for dannelsen av identitet med jevnaldergruppen. Stigmatisering er utbredt hos mange av disse ungdommene. Det føler at det er noe i veien med seg, de fleste utvikler et negativt selvbilde, ofte ledsaget av selvforakt og selvdestruktivitet, skam- og skyldfølelse. Selvdestruksjon som kutting div steder på kroppen er meget utbredt, da de forsøker å forflytte psykisk smerte til fysisk smerte, noe mange også gjorde når de var små da de beit seg i tommelen under overgrepene. Mange føler seg skitne og ekkel pga overgrepene og de trekker seg ofte bort fra vennene, da de ikke lengre føler seg likesinnede med disse. Andre igjen kan bli seksuelt utfordrende, da kanskje den eneste måten de har erfaring på er å få anerkjennelse ved å gi seksuelle tjenester. Enkelte søker mot andre ungdomsmiljø som de føler seg likesinnede med. Dessverre er dette for noen ungdommer, som har kommet på skråplanet, veien til rusproblematikk og prostitusjon.

Skammens lunefulle konsekvenser kan bli store for enkelte. Skårderud (2001) beskriver at skam er knyttet til det vi opplever at vi er, og at skammen forstyrrer reguleringen av vår selvfølelse. Den dypeste form for skamopplevelse er å tilby sin kjærlighet, men bli avvist. Han mener at dyp skam er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket, og dette kan gjøre den enkelte mer utsatt for psykiske lidelser og lengsel etter å bli borte. Han mener at det eneste verre en skam er skamløshet, og der hvor skamløsheten rår, finnes alltid dyp skam.

Eksempler på hvordan du mener at den ”skjulte byrden” kan bekjempes?

”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan om den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” fjerne ”den skjulte byrde”.
For å fjerne den ”skjulte byrde” er det viktig at incestutsatte oppnår anerkjennelse, og at en kan redusere antall barn/unge som blir utsatt for incestovergrep. Jeg vil ta utgangspunkt i Honneth (2008) tanker om ”kampen om anerkjennelse”, og belyse viktige sider ved det at incestutsatte kan oppnå anerkjennelse. Kjernen i hans ”anerkjennelsesteori” vektlegger han Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse.

I den første av de ovennevnte tre anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor – barn forhold.

Jeg vil stoppe opp her å se på dette i forhold til det å bli utsatt for incest. For at vi skal klare å bekjempe den ”skjulte byrde” i forhold til det å bli utsatt for incest er det avgjørende at vi klarer å bekjempe incest problematikken, slik at nye barn ikke blir utsatt for slike overgrep. I dette arbeidet må en starte med å kartlegge hva er årsaken til at enkelte utvikler seg til å bli en overgriper? En må videre se på hva skal til for å hindre at nye personer utvikler seg til å bli en overgriper?

En må videre studere hvordan en kan få til en holdningsendring hos hele befolkningen som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for incest. Her blir opplysningsarbeid viktig.
Jeg mener at det viktigste arbeidet som kan settes i gang er obligatorisk undervisning om incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold for alle barn og unge, foreldre, elever på videregående – og høyskoleutdanningen og alle ansatte innen det offentlige hjelpeapparatet i hele Norge. Denne delen er gjennomførbar og kanskje det viktigste arbeidet som kan settes i gang når det gjelder kampen for å bekjempe incest overgrep mot barn, og få til en holdningsendring som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for slike overgrep.

Et annet viktig arbeid som er gjennomførbar er opplysningsvirksomhet innen incest- og seksuelle overgrep rettet mot allmennheten, via utstrakt kursvirksomhet og bruk av media og andre teknologiske hjelpemidler. Når en får til en slik omfattende undervisning / opplysningsvirksomhet som her er skissert vil en samtidig få redusert den kulturelle tabuen som Søftestad (2008) belyser når hun sier at overgrep mot barn er underlagt et kulturelt tabu. Tabu blir definert som et kulturelt fenomen, som betyr at det er et sosialt forbud mot å synliggjøre. Tabu mot incest kan føre til at overgrep som skjer ikke blir pratet om verken av barnet som opplever det eller gjerningsmannen som utfører overgrepene.
Tabuiseringen kan i tillegg føre til at både offentlig ansatte og privatpersoner ikke tror at overgrep mot barn skjer.

En annen viktig side ved det å bekjempe den ”skjulte byrde” er utbygging av et offentlig hjelpeapparat som kan gi god og adekvat hjelp til alle som har vært utsatt for incestovergrep. Her blir det viktig å studere hvordan kan en få til et hjelpeapparat som bygger på etiske retningslinjer som fremmer anerkjennelse som det etiske grunnlag for ”god hjelp”.
Etter min mening er det viktig å se på hjelperollen, og da er det naturlig å studere: hva er viktig i møte med incestutsatte. Pettersen (2009) mener i denne sammenheng at anerkjennelse som det etiske grunnlaget for ”god hjelp” er viktig. I tillegg kan her nevnes at det er viktig å møte klienten der den enkelte er og at klienten blir gjenkjent som den personen vedkommende selv mener han/hun er.

*Min konklusjon *er at det å ha blitt utsatt for incest kan føre til en tapt barndom og svært alvorlige skadevirkninger for mange.
”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” bekjempe ”den skjulte byrde”.

Skal en bekjempe den ”skjulte byrde” må incestproblematikken belyses fra mange sider og temaet må behandles på høyeste nivå, dvs. Stortinget. En må få en lovpålagt undervisning innen forebyggende arbeid for alle barn og unge i Norge. I tillegg må en ha en felles innsats på nasjonalt nivå, når det gjelder opplysningsvirksomhet for allmennheten og det offentlige hjelpeapparat innen denne problematikken.
Målet må være å få til en holdningsendring, blant hele befolkningen i alle aldre at barn og unge skal ikke bli utsatt for incest og seksuelle overgrep. I tillegg må en utvikle et hjelpeapparat som ivaretar Honneths anerkjennelsesteori.

Mange incestofre bærer på en ”skjult byrde”.

Den skjulte byrde
Den skjulte byrde blir av Verdens Helse Organisasjon (WHO) definert som ”en stigma som de mener er under – rapportert og av den grunn er vanskelig både å måle og evaluere. Stigma blir av samme organisasjon definert som ”et tegn på skam, vanære og kritikk som resulterer i at individet blir unngått eller avvist av andre” (Pettersen 2009).

Kampen om anerkjennelse
I sin bok ”Kampen om anerkjennelse” (2008) gir Axel Honneth en beskrivelse av både en kamp for individets selvutvikling og en kamp for kollektive rettigheter. Jeg oppfatter at kjernen i hans bok er hans ”anerkjennelsesteori” hvor han vektlegger Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse. I det første anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor – barn forhold. I det andre anerkjennelsesforhold belyser han verdien i det å få delta i og være medlem av samfunnet, og få gradvis større rettigheter og plikter i det samfunnet vi er en del av. Denne delen bygger på Hegel`s rettslære, anerkjente juridiske rettigheter som er like for alle. Han vektlegger som viktig at vi er integrert i et legalt fellesskap, som anerkjenner oss som individer, med like rettigheter som andre.

I det anerkjennelsesforhold setter han fokus på betydningen av at det enkelte menneske kjenner seg som en betydningsfull bidragsyter til fellesskapet, som han kaller sosial verdsettelse. At individets evner og innsats blir anerkjent som mer eller mindre betydningsfullt for fellesskapet.

Honneth (2008) mener at anerkjennelse er det som skal stabilisere samfunnet, og at vi har et rettferdig samfunn om de ovennevnte tre formene for anerkjennelse innfris. Han mener at vi har ikke et fullkommet samfunn om vi bare legger vekt på kjærlighet eller rettigheter, men vi trenger i tillegg verdifellesskap, solidaritet og kultur. Hans tenkning legger vekt på gjensidig anerkjennelse som menneskets grunnleggende behov og forutsetning for utvikling av identitet. Han mener at om den faller bort vil mennesket reagere med følelsen av skam, krenkelse og sosial konflikt. Det han også kaller ringakt dvs. ydmykelse, usynliggjøring og hån som et motstykke til anerkjennelse. Honneth (2008) beskriver begrepet ringakt i forhold til personlig identitet på følgende måte:

”Ringakt” betegner menneskets særegne sårbarhet, og denne sårbarheten oppstår av den interne sammenhengen (som Hegel og Mead har klargjort) mellom individualisering og anerkjennelse. Ettersom ethvert menneskes normative selvbilde (Meads ”meg”) er avhengig av stadig å kunne stadfestes av den andre, henger erfaringen av ringakt sammen med en krenkelse som kan føre til at hele personens identitet bryter sammen (Honneth 2008 :140).

Honneth (2008) beskriver tre ulike former for krenkelse eller ringakt. Den første er ”kroppslige krenkelse” hvor han nevner overgrep som ydmykelse, fysiske og seksuelle overgrep. Disse overgrepene oppleves som manglende anerkjennelse og kan forårsake skade på ens grunnleggende selvtillit og fysisk integritet, dette pga at kjærligheten kontinuitet blir brutt. I den andre formen for krenkelse/ringakt vektlegger han ”nektelse av rettigheter”, eks ekskludering pga kjønn, alder, kultur og sosiale forhold hvor en blir fratatt rettigheter og skjøvet ut av samfunnet. I den tredje formen krenkelse/ringakt nevner han ”nedverdigelse”. Han mener her at den enkelte blir fratatt status som betydningsfull for andre pga ulike former for stigmatisering som eks uakseptable levemåter som gir lav status, noe som igjen bryter ned individets selvfølelse da vedkommende ikke føler seg vedsatt som hun/han er. Den enkelte kan da oppleve sinne, skam og indignasjon.

Mange incestofre bærer på en “skjult byrde”.
Mange incestofre bærer på en ”skjult byrde” på følgende måte. Siden ”byrden er skjult” tar jeg utgangspunkt i at overgrepene ikke er kjent for andre enn den utsatte og den som har utøvet overgrepene. ”Byrden” er den belastningen den utsatte blir påført og som vedkommende må bære på, som en følge av de overgrepene som skjer eller har skjedd.

De fleste incestovergrep starter ved at barnet blir lokket inn i en seksuell lek, eller en leggesituasjon hvor eks mor/far leser eventyr for barnet. Jeg vil belyse et slikt overgrep via en liten jente som jeg vil kalle Beate. Hun og pappaen hennes satt en kveld i Beates seng og pappaen leste eventyr. Samtidig som han leste eventyret førte han sin hånd under dyna og befølte Beate på kjønnsorganet. Pappaen snakket ikke med Beate om det som skjedde under dyna, han leste bare eventyret. Hun ble redd, men klarte ikke å si noe til han, da ordene hennes stoppet i halsen. Hun puttet tommelen i munnen og bet så hardt at hun merket ikke noe annet enn smerten i tommelen. Det er ingen sammenheng mellom overgrepet som skjer og kommunikasjonen mellom barnet og overgriper. Det er nettopp det som gjør det så forvirrende for barnet. De fleste barn våger ikke å fortelle om disse overgrepene, de blir holdt som en vanskelig hemmelighet i mange år.

Det at overgrepene hemmeligholdes i en relasjon med en tillitsperson er spesielt det som gjør det så alvorlig, kanskje det mest alvorlige innen denne problematikken. Furniss (1991) kaller dette for ”syndrom of secrecy”. Furniss beskriver seksuelle overgrep til forskjell fra andre overgrep at de blir hemmeligholdt i en relasjon. Det sentrale blir her hvordan sinnet og det mentale skal håndtere en hendelse som er underlig og gjennomgripende, men som det ikke er språk for og plass for i rommet. Det blir “nesten” ikke er ekte fordi det er låst i en verden som ikke kan deles. Vi kan også kalle dette en ordløs virkelighet.

For å takle det enorme sviket og overgrepet Beate opplevde med sin pappa gjorde hun som så mange andre barn gjør eller har gjort. Hun omskrev sin psykiske smerte (sviket) til en fysisk smerte (hun bet seg i tommelen). Da Beates pappa var ferdig å lese sa han god natt og gikk ut av rommet. Beate satt igjen med et enormt svik som ble for sterkt for henne å ta inn over seg. Hun tok da frem to bamser og lot den ene bamsen fortelle den andre bamsen hva bamsen hadde opplevd. På denne måten projiserte Beate sin egen opplevelse over på bamsen, og hun omskrev da sin egen virkelighet.

Av andre overlevelsesstrategier vil jeg nevne fortregning og dissosiasjon. Fortrengning kan kort forklares som at barnet glemmer bort overgrep som pågår. Søftestad (2008) sier at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ”glemmer” mer eller mindre bevisst overgrepene. Dissosiasjon kan betegnes som en fluktmekanisme eller et forsvar som skjermer den utsatte å ta inn over seg overgrep som pågår, eller har pågått. Breidevik (2003) sier at barn som opplever gjentatte overgrep kan dissosiere for å holde ut overgrepene, dvs. at de går inn i en dissosiert bevissthetstilstand. Hun mener at barnet i en slik tilstand spalter vekk sanser, følelser og tanker fra selve overgrepet.

De fleste barn som opplever incestovergrep i eget hjem må forholde seg til en virkelighet som består av incestovergrep som pågår over flere år, og som fører til barnet må mestre en hverdag med daglig relasjon til overgriper og en voksende angst for neste overgrep. For å takle denne virkeligheten, som barnet i tillegg må holde hemmelig, er det mange barn som tilpasser seg sin livssituasjon. Søftestad (2008) beskriver dette fenomenet, hvor hun henviser til Roland Summit som i 1983 utga en artikkel om dette fenomenet som han kaller ”tilpassningssyndromet” hos seksuelt misbrukte. Han inndeler syndromet i fem forskjellige kategorier, hvor fem aspekter ved den hemmelige relasjonen beskrives:

1 ”hemmeligholdelse”, 2 ”hjelpeløshet”, 3 ”tvang og tilpassning”, 4 ”forsinkede, motstridende og ikke overbevisende avsløringer”, og 5 ”tilbaketrekning”. Barnet begynner over tid psykologisk å tilpasse seg sin ulevelige livssituasjon (punkt 1-3), og misbruket blir totalt usynlig for omgivelsene. Tilpassningsprosessen fører til at overgrepene blir tilsynelatende en normal opplevelse for barnet, da barnets fysiske og psykiske integritet er truet. Summits mener at denne prosessen kan igjen få store konsekvenser for avdekkingen av overgrep.

Tilpasningsprosessen fører i mange tilfeller til at barnet får store problemer med å oppfatte overgrepene både som en psykologisk virkelighet og som eksterne faktiske hendelser (punkt 4). Dette kan igjen føre til at omgivelsene ikke oppdager at barnet blir misbrukt, og den eneste muligheten barnet har er tilbaketrekning og en videre tilpasning av situasjonen (punkt 5) (Søftestad 2008).

Det er ikke alle incestutsatte barn/unge som mestrer å tilpasse seg overgrepene og sin vanskelige livssituasjon slik det er beskrevet her. Byrden de bærer, som kan kjennes som en brennende klump i magen, er vond og nesten uutholdelig å leve med. Det å vokse opp i en virkelighet som består av incestovergrep kan få store konsekvenser for den enkelte. Disse konsekvensene, som Honneth (2008) kaller for ”ringakt” vil variere fra barn/ungdom til barn/ungdom ut i fra flere forhold. De viktigste forholdene er:

Alder ved første overgrep og hvor mange år overgrepene varer: Statistikk fra Incestsenteret i Vestfold (2008) viser at de fleste overgrep starter når barnet er 5-6 år og varer i snitt på 5,6 år. Dvs. at barnet blir utsatt for overgrep i en viktig fase i livet når det gjelder dannelse av personlighet.

Hvem er overgriper: Er overgriper en omsorgsperson eks en mor eller far, bor barnet sammen med overgriper og må konstant leve i frykt for neste overgrep. Honneth (2008) mener i sin anerkjennelsesteori at det er viktig at barnet mottar ubetinget kjærlighet av sine nærmeste, spesielt sine omsorgspersoner, da den vil anerkjenne barnet for den det er.

Barnets egen psykiske styrke: Alle barn er forskjellige og mestrer på hver sin måte livet på godt og vondt. Når barnet tar i bruk forskjellige overlevelsesstrategier er det barnets måte å beskytte seg selv på, og i hvilken grad det mestrer det kommer an på den enkeltes psykiske styrke.

De fleste barn og unge som utsettes for incest vil vise tegn på at noe ikke er som det skal være. De minste barna, under skolealder har større problemer med å holde på en hemmelighet, da de ikke forstår at de ikke skal avsløre overgrepene. De kan via tegninger, lek, samspill med andre og språk vise direkte hva de har vært utsatt for. I tillegg kan de vise sin mistillit ved å trekke seg bort i lek hvor nær fysisk kontakt innegår.

Når barna har begynt på skolen, åpner en ny verden seg for dem på godt og vondt. De utvikles kognitivt og forstår mer av det som skjer av smertefulle overgrep. De utvider sin omgangskrets, blir med de nye vennene hjem og det de oppdager da er at overgrep ikke skjer hos vennene. Fra denne stund kan mange utsatte barn begynne å føle seg annerledes enn andre barn. De bærer på en hemmelighet som ingen må få vite om. De mest utbredte symptomer kan være angst, konsentrasjonsproblemer, lavt selvbilde/selvfølelse, isolasjon, utagerende, skam og skyldfølelse, somatiske smertetilstander.

Den vanskeligste tiden for incestutsatte er nok ungdomstiden. Da er de i en fase i livet hvor de har kommet i puberteten, jevnaldergruppen begynner å bli forelsket og opptatt av seksualitet. Nå begynner mange incestutsatte å føle seg annerledes enn vennene, da mange har hatt en ufrivillig voksenseksualitet i flere år. I tillegg er de i en alder hvor personlighetsutviklingen er viktig for dannelsen av identitet med jevnaldergruppen. Stigmatisering er utbredt hos mange av disse ungdommene. Det føler at det er noe i veien med seg, de fleste utvikler et negativt selvbilde, ofte ledsaget av selvforakt og selvdestruktivitet, skam- og skyldfølelse. Selvdestruksjon som kutting div steder på kroppen er meget utbredt, da de forsøker å forflytte psykisk smerte til fysisk smerte, noe mange også gjorde når de var små da de beit seg i tommelen under overgrepene. Mange føler seg skitne og ekkel pga overgrepene og de trekker seg ofte bort fra vennene, da de ikke lengre føler seg likesinnede med disse. Andre igjen kan bli seksuelt utfordrende, da kanskje den eneste måten de har erfaring på er å få anerkjennelse ved å gi seksuelle tjenester. Enkelte søker mot andre ungdomsmiljø som de føler seg likesinnede med. Dessverre er dette for noen ungdommer, som har kommet på skråplanet, veien til rusproblematikk og prostitusjon.

Skammens lunefulle konsekvenser kan bli store for enkelte. Skårderud (2001) beskriver at skam er knyttet til det vi opplever at vi er, og at skammen forstyrrer reguleringen av vår selvfølelse. Den dypeste form for skamopplevelse er å tilby sin kjærlighet, men bli avvist. Han mener at dyp skam er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket, og dette kan gjøre den enkelte mer utsatt for psykiske lidelser og lengsel etter å bli borte. Han mener at det eneste verre en skam er skamløshet, og der hvor skamløsheten rår, finnes alltid dyp skam.

Eksempler på hvordan du mener at den ”skjulte byrden” kan bekjempes?”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan om den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” fjerne ”den skjulte byrde”.

For å fjerne den ”skjulte byrde” er det viktig at incestutsatte oppnår anerkjennelse, og at en kan redusere antall barn/unge som blir utsatt for incestovergrep. Jeg vil ta utgangspunkt i Honneth (2008) tanker om ”kampen om anerkjennelse”, og belyse viktige sider ved det at incestutsatte kan oppnå anerkjennelse. Kjernen i hans ”anerkjennelsesteori” vektlegger han Hegel`s tredeling av respekt og krenkelser. Han mener at i følgende tre anerkjennelsesforhold: ”kjærlighet”, ”rett” og ”sedelighet”, er det viktig for utviklingen av en positiv selvforståelse at vi som mennesker i intersubjektive relasjoner mottar anerkjennelse.

I den første av de ovennevnte tre anerkjennelsesforhold legger han vekt på nærhet og fellesskap, som spesielt inneholder ubetinget kjærlighet fra omsorgspersoner, er svært viktig da den anerkjenner oss for den vi er, eks. vennskap, kjærlighetsforhold og mor – barn forhold.

Jeg vil stoppe opp her å se på dette i forhold til det å bli utsatt for incest. For at vi skal klare å bekjempe den ”skjulte byrde” i forhold til det å bli utsatt for incest er det avgjørende at vi klarer å bekjempe incest problematikken, slik at nye barn ikke blir utsatt for slike overgrep. I dette arbeidet må en starte med å kartlegge hva er årsaken til at enkelte utvikler seg til å bli en overgriper? En må videre se på hva skal til for å hindre at nye personer utvikler seg til å bli en overgriper?

En må videre studere hvordan en kan få til en holdningsendring hos hele befolkningen som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for incest. Her blir opplysningsarbeid viktig.

Jeg mener at det viktigste arbeidet som kan settes i gang er obligatorisk undervisning om incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold for alle barn og unge, foreldre, elever på videregående – og høyskoleutdanningen og alle ansatte innen det offentlige hjelpeapparatet i hele Norge. Denne delen er gjennomførbar og kanskje det viktigste arbeidet som kan settes i gang når det gjelder kampen for å bekjempe incest overgrep mot barn, og få til en holdningsendring som går ut på at barn og unge skal ikke utsettes for slike overgrep.

Et annet viktig arbeid som er gjennomførbar er opplysningsvirksomhet innen incest- og seksuelle overgrep rettet mot allmennheten, via utstrakt kursvirksomhet og bruk av media og andre teknologiske hjelpemidler. Når en får til en slik omfattende undervisning / opplysningsvirksomhet som her er skissert vil en samtidig få redusert den kulturelle tabuen som Søftestad (2008) belyser når hun sier at overgrep mot barn er underlagt et kulturelt tabu. Tabu blir definert som et kulturelt fenomen, som betyr at det er et sosialt forbud mot å synliggjøre. Tabu mot incest kan føre til at overgrep som skjer ikke blir pratet om verken av barnet som opplever det eller gjerningsmannen som utfører overgrepene.

Tabuiseringen kan i tillegg føre til at både offentlig ansatte og privatpersoner ikke tror at overgrep mot barn skjer.

En annen viktig side ved det å bekjempe den ”skjulte byrde” er utbygging av et offentlig hjelpeapparat som kan gi god og adekvat hjelp til alle som har vært utsatt for incestovergrep. Her blir det viktig å studere hvordan kan en få til et hjelpeapparat som bygger på etiske retningslinjer som fremmer anerkjennelse som det etiske grunnlag for ”god hjelp”.

Etter min mening er det viktig å se på hjelperollen, og da er det naturlig å studere: hva er viktig i møte med incestutsatte. Pettersen (2009) mener i denne sammenheng at anerkjennelse som det etiske grunnlaget for ”god hjelp” er viktig. I tillegg kan her nevnes at det er viktig å møte klienten der den enkelte er og at klienten blir gjenkjent som den personen vedkommende selv mener han/hun er.

Min konklusjon er at det å ha blitt utsatt for incest kan føre til en tapt barndom og svært alvorlige skadevirkninger for mange.

”Kampen om anerkjennelse” vil være avgjørende i forhold hvordan den ”skjulte byrde” kan bekjempes. Etter min oppfattelse vil ”kampen om anerkjennelse” bekjempe ”den skjulte byrde”.

Skal en bekjempe den ”skjulte byrde” må incestproblematikken belyses fra mange sider og temaet må behandles på høyeste nivå, dvs. Stortinget. En må få en lovpålagt undervisning innen forebyggende arbeid for alle barn og unge i Norge. I tillegg må en ha en felles innsats på nasjonalt nivå, når det gjelder opplysningsvirksomhet for allmennheten og det offentlige hjelpeapparat innen denne problematikken.

Målet må være å få til en holdningsendring, blant hele befolkningen i alle aldre at barn og unge skal ikke bli utsatt for incest og seksuelle overgrep. I tillegg må en utvikle et hjelpeapparat som ivaretar Honneths anerkjennelsesteori.