91000 rapporter fra Afghanistan ligger på nettstedet www.WikiLeaks.com. Snapshots fra kamper, overvåkning, rapporter og videoer som dekker de siste seks årene av denne ni år lange operasjonen. Rapportene gir, så langt vi vet, lite nytt. Men lekkasjen vil gi næring til debattene som pågår i de 46 landene som bidrar i Afghanistan. Flere land gir beskjed om at tiden for deres tilstedeværelse snart er ute. Karzai har ikke lang tid på å vise at hans regjering er i stand til å oppfylle sin del av forpliktelsene i Kabul-erklæringen.

Lekkasjen kom uka etter Kabul-konferansen, hvor 50 utenriksministre, FNs generalsekretær og flere internasjonale organisasjoner drøftet situasjonen og utviklingen. Den femte konferansen i rekken, men den første som er holdt i Afghanistan. Et tegn på eller symbol på framgang som kan gi håp?
Konferansen befestet mer detaljert enn tidligere den nye strategien og forpliktelsene mellom afghanerne og oss andre. Kravene til den afghanske regjering om en sterkere innsats mot korrupsjonen og narkotikaproduksjon, bedre styresett, respekt for menneskerettighetene og kvinnenes stilling. Om å gi folk bedre helsetjenester og skolegang. Videreutvikle sikkerhetsstyrkene for å kunne overta ansvaret for tryggheten i lokalsamfunnene.
Vi som er der for å hjelpe den afghanske regjering til å bygge et tryggere, mer stabilt og bedre samfunn, forplikter oss til å samordne innsatsen bedre. Mellom militær og sivil innsats, og mellom de mange organisasjoner som opererer der, i dag for fragmentert. Halvparten av bistanden skal i løpet av de neste to årene gå gjennom afghanske kanaler, slik Norge allerede gjør. Det er viktig for å bygge opp lokalt næringsliv og lokalt eierskap til de skoler, veier, brønner, helsestasjoner som bygges.
Målet med operasjonen i Afghanistan er å forhindre at landet igjen skal bli arnested for terrorister, slik det var før 2001 og igjen bli en trussel mot andre land, både i og utenfor regionen. Oppgaven har vært og er fortsatt formidabel. Afghanistan er et av verdens aller fattigste land, preget av krig og konflikt i flere tiår. Et land nesten uten statsinstitusjoner, og med mektige krigsherrer og klaner, fragmentert etter folkegrupper og regioner.
Gjennom ni år er det gjort mange positive framskritt. Demokratiske institusjoner er på plass. Skoler, veier, brønner, sykehus er bygd og flere bygges. Millioner av jenter får nå skolegang. Helsetjenesten bygges gradvis ut. Dette hadde ikke skjedd uten den internasjonale militære og sivile innsatsen.
Men det er også tilbakeslag. Taliban og andre opprørsgrupper kommer tilbake som lokal maktfaktor mange steder. Sikkerhetssituasjonen er mange steder blitt verre. Kamphandlingene hyppigere og tapene store, på begge sider. Norge har mistet ni soldater.
Den militære innsatsen er nødvendig, men ikke tilstekkelig for å nå målene med vårt engasjement i Afghanistan. Det er bare gjennom en politisk løsning et varig grunnlag for et tryggere og mer stabilt Afghanistan legges. Dette grunnlaget er det bare afghanerne selv som kan skape.
I alle de 46 landene som bidrar diskuteres Afghanistan. WikiLeak-dokumentene vil gi næring til debattene. Flere land gir beskjed om at tiden for deres tilstedeværelse snart er ute. Karzai har ikke lang tid på å vise at hans regjering er i stand til å oppfylle sin del av forpliktelsene i Kabul-erklæringen.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Etter tapet av fire norske soldater i Faryab-provinsen nylig, reiser noen spørsmålet om hvorfor vi er i Afghanistan. Noen sår også tvil om motivene. Det er derfor viktig å minne hverandre om hvorfor vi er der, og hva som er målsettingene.

Norge er i Afghanistan med soldater og bistandsarbeider for å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling. Vi er i Afghanistan for å hindre at landet igjen kommer i hendene på et brutalt og undertrykkende regime. Vi er der for å hindre at landet på nytt skal bli arnested for terrorister og derved en trussel mot andre land, både i og utenfor regionen. Vi er i Afghanistan etter anmodning av FNs Sikkerhetsråd og afghanske myndigheter. Et enstemmig FNs sikkerhetsråd mente at situasjonen i landet var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. De internasjonale militære styrkene ble sendt inn i Afghanistan med et klart FN-mandat.

Det har ikke vært problemfritt å være engasjert i Afghanistan. Ting har ikke gått like fort som vi hadde håpet. Oppgaven var formidabel. Men Afghanistan var er et av verdens aller fattigste land, og preget av krig og konflikt i flere tiår. Statsinstitusjoner eksisterte nesten ikke. Den humanitære situasjonen var prekær etter år med et undertrykkende Taliban-styre.

Siden den gang er det gjort mange positive framskritt. Demokratiske institusjoner er på plass. Landet har fått en grunnlov. Skoler, veier, brønner, sykehus er bygd og flere bygges. Millioner av jenter får nå skolegang. Helsetjenesten bygges gradvis ut. Dette hadde ikke skjedd uten den internasjonale innsatsen.

Skal vi nå målet om trygghet og utvikling i Afghanistan, må konfliktene mellom opprørerne og regjeringen løses. Den kan ikke løses militært. Men uten militær tilstedeværelse kan vi ikke skape sikkerhet for sivil fremgang. Derfor er strategien nå å legge større og større vekt på å lære opp den afghanske hæren og politistyrkene, slik at afghanerne selv kan ta ansvar for egen sikkerhet skape trygghet for befolkningen.

ISAF-styrkene og den afghanske regjering utarbeider nå kriterier som skal ligge til grunn for at sikkerhetsansvaret kan overføres til afghanerne selv. Den provinsen Norge er i, kan være blant de første hvor afghanerne overtar ansvaret. Men det er utviklingen framover som avgjør om dette kan skje. Derfor går det ikke an å sette noen bestemt dato for når vi kan hente hjem våre soldater.

Vi skal hele tiden diskutere hvordan vi best løser oppgavene i Afghanistan. Men å reise debatten om å trekke oss ut, i lys av det smertefulle tapet vi nå fikk, er risikabelt. Det er nettopp det Taliban og andre av opprørerne i Afghanistan ønsker. En slik debatt kan føre til flere angrep mot våre soldater der ute. Det bør ingen bidra til.

Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.

Tapet av fire norske soldater i Afghanistan 27.juni gjør et dypt inntrykk på oss alle. Våre tanker går nå først og fremst til deres pårørende og deres medsoldater, som fortsetter sine viktige og farefulle oppgaver nord i Afghanistan.

I lys av et slikt tap, er det naturlig at man spør seg om dette er verd kostnadene. Jeg mener det viser at det fortsatt er behov vår innsats i Afghanistan.

Norge holder fast ved den strategien som nå på er lagt for vårt bidrag i Afghanistan. Innsatsen vil gradvis dreies mot opplæring og mentorering, slik at afghanske styrker i stadig større grad kan overta ansvaret for sikkerheten i landet. Dette vil også være grunnlaget for en bedre sosial og økonomisk utvikling i landet.

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann i Arbeiderpartiet

Den israelske regjeringen er i ferd med å skusle bort de siste rester av sympati og støtte. Bordingen av sivile fartøyer i internasjonalt farvann med hjelpesendinger til Gaza endte i en tragedie. Ni drept og en hel verden i sjokkert fordømmelse.

I tre år har Israel blokkert Gaza. Etter invasjonen for halvannet år siden, er situasjonen dramatisk for 1,5 millioner mennesker. Er det dette bildet den israelske regjering ønsker å tegne av sitt land? Et land som bedriver kollektiv avstraffelse av uskyldige mennesker?

På Vestbredden lar de sine innbyggere fortsette å annektere palestinske land gjennom nybyggerkolonier. I Øst-Jerusalem fordrives palestinere og israelere overtar leilighetene. De har bygget en mur på palestinernes jord som skiller palestinere fra sitt hjem og sin jobb, fra sitt hus og sin åker.

Er målet å annektere også Vestbredden og undergrave muligheten for den to-statløsning som arbeidet for en fredsavtale forutsetter? Tenker den israelske regjering seg et land hvor israelere er i mindretall? Hvordan skal det styres, med de samme borgerrettigheter for palestinere som for jøder; eller som en apartheidstat?

Ingen forsvarer skytingen av raketter fra Gaza mot Israelske byer. Ingen forsvarer selvmordsbombere på israelske busser og torg. Men ser ikke den israelske regjering at det svar de gir, ikke gir grunnlag for fred? Hvor mye hat har ikke krigen på Gaza og blokaden sådd i de nye generasjoner som vokser opp i denne håpløsheten?

Det var mange organisasjoner som sto bak hjelpekonvoien til Gaza. Motivene kan ha vært ulike. Den israelske regjering kalte den en provokasjon. Hvis det var det som var formålet, gitt den israelske regjering rett i fella.

Israel kan ikke fortsette å heve seg over internasjonal lov og rett. Okkupasjonen av palestinsk land og blokaden av Gaza er brudd på folkeretten. Å borde sivile fartøyer i internasjonalt farvann, skyte på sivile og internere de som var på båtene, er ikke bare umoralsk, det er å bryte internasjonale lover.

Det er bare en ting som kan gi israelerne varig trygghet og det er å slutte fred med palestinerne. Det bør de starte med, før de har forskuslet den siste rest av sympati og støtte.

Svein Roald Hansen
Stortingsrepresentant Østfold Ap

Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland vil skape ny dynamikk i nord. Potensialet for nyskapning og økonomisk vekst er stort. Men også EU blir viktig politisk og økonomisk, dersom vi skal lykkes.

Det er risiko knyttet til miljø og fiskeriressurser i Barentshavet og i Polhavet, hvor delelinjen går. Interessentene er mange. Derfor må utviklingen i nordområdene være et felles ansvar, og et europeisk samarbeidsprosjekt. Med sin politiske, økonomiske og kunnskapsbaserte kraft er EU en viktig brikke for å få til stabilitet og utvikling i den nordlige regionen. Derfor har regjeringen fra første stund vært opptatt av å øke interessen for nordområdene hos våre europeiske partnere. Det bør også være i EUs interesse å sikre ro og stabilitet i nordområdene, slik at sjørutene kan utvikles og ressurstilgangen sikres.

Vår tids miljø- og klimautfordringer skaper ny interesse for Arktis. Her ser vi effektene av klimaendringene tydeligere og tidligere enn andre steder, og her kan spredningen av forurensning og miljøgifter registreres på en effektiv måte. Derfor er forskning på nordområdene internasjonalt viktig – og spesielt for Europa.

Europa er et nært og viktig marked for Norge. Dette har lenge vært tilfelle for fiskeressursene. Men EU er ikke bare avgjørende som marked for fiskeproduktene, de er også en sentral medspiller for å stoppe det ulovlige fisket i Barentshavet. Et samarbeid med EU gjør det mulig å hindre at ulovlig fangst fra Barentshavet blir ført i land i EU-havner. Dette er en viktig grunn til at det enorme ulovlige fisket er stanset. Det er med og sikre næringens vilkår i nord. Også for norsk eksport av olje og gass er det europeiske markedet essensielt.

En annen viktig side ved den europeiske dimensjonen går på sikkerhet og forholdet til Russland. Knut Frydenlund brukte bildet at Norge trengte ”ryggdekning i vest for å få handlingsrom mot øst”. Et lite land trenger allianser med vennligsinnede stater som ryggdekning i et samarbeid med en stor nabo.

For å sikre utvikling i nord, må vi etablere nordområdene som et felles europeisk samarbeidsprosjekt hvor også Russland er med. Den sikreste vei til å bevare nordområdene som et lavspenningsområde går gjennom er en stadig utvidelse av det økonomiske samarbeidet, og en integrering av Russland i det bredere europeiske samarbeidet. I et slikt bredt samarbeid, er og blir EU den avgjørende stabilisator og trygghet for utvikling.

Svein Roald Hansen, utenrikspoliisk talsmann i Ap

Når Israel nå tas opp som medlem i OECD – organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – skal en ekspertgruppe i OECD foreta en studie av hvordan økonomisk statistikk fra Israel skal skille mellom økonomisk aktivitet i Israel og israelsk økonomisk aktivitet på okkuperte områder.

Dette har Norge jobbet aktivt og målrettet for å få til i forbindelse med at Israel har søkt om medlemskap.Norge har vært opptatt av dette for at et Israelsk OECD-medlemskap og rapportering til OECD ikke skal ha noen innvirkning på sluttstatusforhandlingene om grensedragning i de okkuperte områdene.

I vårt innlegg i OECDs rådsmøte, der det ble besluttet å invitere Israel, understreket derfor Norge at Israels inntreden i OECD gjelder for dagens Israel innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser – det vil si innenfor grensene fra før 4.juni 1967.

Også Sveits, Tyrkia, Island og Mexico var i sine innlegg i Rådet klare i sin omtale av Israels grenser. 22 av OECDs 31 medlemsland understreket dette, med klar referanse til grensene fra før 4. juni 1967.