En tur gjennom Oslos gater, minner meg om at vi ikke har lykkes med å gi riktig behandling til de mest hjelpetrengende eller utsatte rusmiddelavhengige. En møter mennesker som har hatt et langvarig og omfattende rusmisbruk og som har mistet mange av sine sosiale nettverk og som har store helsemessige vansker. Mennesker som ofte mangler et eget krypinn og som begår kriminalitet for å finansiere rusen.

Hvorfor mislykkes vi så ofte med å få rusmisbrukere friske og hva er å bli frisk?
Jeg tror ikke det er noe enkelt svar på det, og derfor er det bra at Regjeringa har satt ned et eget utvalg som skal vurdere hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kan få bedre hjelp.

Jeg husker min egen skepsis til å bruke Metadon og Subutex da dette ble innført for noen år siden, men etter å ha sett hva slik behandling har betydd for mange, er ikke jeg i tvil om det er riktig. De som er med i slike behandlingsopplegg får etter hvert bedre evner til å mestre hverdag på en ny måte, mange kommer seg i jobb, tar ansvar for familie og følger opp unger i fritida. Det er bra! Likevel ser vi at noen mislykkes og får tilbakefall. Jeg tror ikke løsningen er å stenge døra for nye forsøk – tvert i mot bør tilbudet gis til alle som er motivert.

Motivasjon kombinert med gode oppfølgingstiltak i lokalmiljøene er avgjørende for at vi skal lykkes. I dag er over 5000 personer med i slike program. Mange kommuner i Oppland gjør en stor innsats for at LAR brukerne skal få en bedre hverdag.

Regjeringa har økt innsatsen til rusfeltet med 700 mill i tillegg til de økninger som er gjort i kommuner og sykehus. Det vil gi mange rusmisbrukere mulighet til et bedre liv.

Men arbeidet med å bygge opp en fremtidsrettet rustjeneste må fortsette. Arbeiderpartiet mener vi trenger en flerårig satsing tilsvarende det som har vært i psykiatrien. Vår politikk på rusområdet skal være bred og favne forebygging, holdningsarbeid, motivasjon til endring, behandling, rehabilitering og oppfølging/ettervern.

Alt for ofte ser vi eksempler på at det halter i omsorgssektoren. Selv om vi de siste fire åra har fått over 14000 flere årsverk i pleie og omsorgssektoren i Norge, har vi fortsatt mange utfordringer. Mennesker gis tilbud som ikke er verdige, og mange opplever å bli kasteballer mellom forskjellige tilbud. I løpet av noen ti år fordobles antall eldre over 67 år og de som er over 80 år vil bli 3 ganger så mange. Det er i disse aldersgruppene vi finner de som har mest trenger mest hjelp. Men det er ikke bare de eldste eldre som er avhengig av at vi har gode pleie og omsorgstilbud, også mange yngre brukere er avhengig av hjelp fra det offentlige. I de siste årene, hvor det ikke har vært vekst i antallet eldre, har det vært er stor økning i denne gruppen.

Dette er mennesker som før fikk tilbud på institusjoner langt unna hjem og familie og er i hovedsak personer med nevrologiske lidelser, trafikkskadde og rusmisbrukere. Heldigvis har vi klart å bygge opp tilbud nærmere der folk er bosatt.

Dette er mennesker som trenger mye tjenester, og behovet kan endres fra en dag til en annen. Spørsmål blir da – hvordan organiserer vi tjenester for disse menneskene? Skal vi legge opp til et system der markedstenkningen rår og vi betrakter omsorg som en hvilken som helst tjeneste som kan standardiseres og kjøpes eller skal vi satse på å utvikle den offentlige omsorgen der det tas hensyn til den enkeltes brukes ønsker og behov.

Fremskrittspartiet foreslår store organisatoriske endringer i omsorgstjenesten. Den enkelte få tildelt et timeantall som kan brukes til å kjøpe tjenester. De som har bruk for hjelp fra pleie og omsorgstjenesten er stort sett altfor dårlige til å måtte ha oversiktig og overskudd til å shoppe tjenester i et fritt marked. De som er dagens og framtidas brukere av omsorgstjenestene, trenger flere ansatte med kloke hoder med varme hender. Det var derfor Jens Stoltenberg ga løfte om at vi ikke ville gi skattelette før vi hadde en omsorg som skinte. Det løfte har vi holdt, kommuneøkonomien er styrket og det har blitt mange flere ansatte i de fleste kommuner, men det er ikke nok. Vi vil fortsette med å bygge ut velferden framfor å gi skattelette også i neste fire årsperiode !

Gran idrettspark

- En hyllest til Gran IL og frivilligheten på Hadeland.

Forrige fredag hadde jeg gleden av å være sammen med mange engasjerte og dyktige mennesker og feiret suksessen som Gran Idrettspark er og skal bli. Gran IL har virkelig vist at med engasjement og innsatsvilje er ingenting umulig. Gran Idrettspark kommer til å bli et helt unik anlegg, ikke bare i Hadelandssammenheng, men også i nasjonal sammenheng. Tennisbaner, fotballbaner, volleyballbane og basketbane er bare noen av fasilitetene som nå er en realitet. Og alt skal være universelt utformet og tilgjengelig for alle.

Utallige dugnadstimer har blitt lagt ned av Gran IL og flere skal det bli. Det er virkelig imponerende at noen har kapasitet til å gjøre dette til glede for oss alle. Mange frivillige har nok blitt spurt opp til flere ganger om hvordan de orker å stå på videre. Opp igjennom tiden har også jeg fra tid til annen fått det spørsmålet. Noen dager hender det jeg lurer selv også, men så kommer det dager som dette. Dager da man ser at det man i fellesskap har jobbet for blir en realitet. Dager som viser at innsatsen gjør en forskjell. Dager som forteller oss at alle mennesker har muligheten til å uttrette store ting hvis de går inn for det. Selv om mitt bidrag har vært lite i forhold til den innsatsen mange i Gran IL har lagt ned så er jeg i alle fall glad for å ha hatt muligheten til å bidra så godt jeg har kunnet.

Eksempler som realiseringen av Gran Idrettspark, etablering av Frivillighetssentralen i Gran, skateparken i Brandbu og planene for nytt friidrettsanlegg er noen eksempler på at lokalt engasjement kombinert med politisk vilje gir store resultater. Det er eksempler som viser at det vi gjør betyr en forskjell og det er eksempler som kan gi en energi til fortsatt innsats.

Jeg gleder meg i alle fall til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å se Idrettsparken stå ferdig og jeg gleder meg til å benytte meg av fasilitetene. Og til slutt vil jeg si tusen takk til alle frivillige der ute som bruker mye av fritiden sin til innsats for oss alle. Uten dere stopper Norge og Arbeiderpartiet og jeg vil i alle fall fortsette å gjøre vårt beste for at dere skal få så gode arbeidsvilkår som mulig.