Politikk handler om fordeling. Fordeling av goder og verdier.
Å føre en politikk som resulterer i en mer rettferdig fordeling står sentralt for meg.
Dette krever et kontinuerlig arbeid. Det er ikke gjort over natten å skape mer rettferdighet.
Vi vet at landet vårt, Norge, sannsynligvis er et av verdens beste land å vokse opp og bo i.
Ser en det fra Rogaland, blir vi enda mer imponert. I Rogaland ligger vi på topp i de fleste lister. Vi har lavest ledighet, færrest på trygd, minst sykefravær, vi er meget omstillingsdyktige, osv. Og vi har i gjennomsnitt den høyeste lønnen i landet.

Selv nå når vi er langt inne i en økonomisk krise, klarer vi oss bedre enn de fleste andre land.
Det er fordi vi klarte å holde hodet kaldt når alle pilene pekte oppover og alle trodde at oppgangen ingen ende ville ta. Da klarte vi å stå imot presset fra hemningsløse politikere som mente vi kunne bruke mye mer til alt mulig.
Vi erkjenner selvsagt at mye kan bli bedre (slik vil det alltid være), men vi mener vi skal bygge stein på stein, i en bestemt retning. Ikke ustødige byggverk som raser ved den minste endring i (politisk-)vindretning eller økonomiske svingninger.
Vi mener den norske modellen er byggverket som står seg best. Den er unik. Den skiller oss fra de fleste andre land. I Norge er vi med i et solidarisk spleiselag som sikrer velferd, omsorg, helse og utdanning. Folketrygden gir oss en lønn å leve av ved sykdom, arbeidsledighet og som pensjonister.
Vårt næringsliv er av de fremste i verden på mange områder. Vi har et velorganisert arbeids- og næringsliv med sterke arbeidslivsorganisasjoner og med staten som en aktiv tredjepart. Arbeidslivet er preget av samarbeid og gjensidig respekt. Gjennom et betydelig offentlig eierskap sikres våre langsiktige økonomiske interesser.
Denne Norske modellen gjør at vi er på toppen i internasjonale undersøkelser.

Men noen vil det annerledes. Noen mener at sterke arbeidslivsorganisasjoner (monopolignende…) har for stor makt. Nå skal heller hver enkelt ordne opp for seg selv. Noen mener sykelønnsordningen er for god. Noen mener arbeidsmiljøloven er for god og vil endre denne slik at du må jobbe mer. Noen synes du ikke trenger feriepenger når du er arbeidsledig.
Noen mener at fellesskapsløsningene står i veien for det enkelte menneske, og holder de nede. At menneskets frihet i første rekke handler om frihet fra offentlige reguleringer.
Noen tror at private tilbud innen skole og helse er løsningen. Outsourcing og konkurranseutsetting i offentlige tjenester er tingen, mener de.
Noen mener skattelette for de rike gir mer skatteinntekter til staten.
Noen mener markedet selv kan ordne det meste. De mener rett og slett at løsningen er å liberalisere markedsøkonomien.

Politikk handler også om valg.
Valget i år handler om vi skal fortsette den ferden vi startet i 2005. Da sa vi at vi ønsket fellesskapsløsninger frem for skattelette.
Og vi sa at vi fortsatt ville ha den Norske modellen.

Torfinn Opheim

Avisa Klassekampen skriver om FrP’s skattemodell. De skriver at Norges 17 rikeste ville spart nær 521 millioner kroner i skatt med Siv Jensen som statsminister. Dette kommer ikke som noen overraskelse. FrP fører en politikk som vil skape større forskjeller i Norge. Den norske velferdsmodellen, som vi har brukt tiår på å bygge opp, vil på kort tid kunne bli den norske forskjellsmodellen.

Investorene Jan Eiler Fleischer og Ole Jacob Figenbaum dro tidligere i uka i gang en innsamlingsaksjon for FrP’s valgkamp. Ønsket om skattekutt er hovedmotiv, og mottakerne av e-postene bes om å gi minst 10.000 kroner til FrP. Blant dem som har respondert på kampanjen er Øystein Stray Spetalen. Han slengte på et eplekjekt «få opp lommeboka, feiginger». Siv Jensen har uttalt at hun er glad for initiativet.
Den store FrP supporteren Stein Erik Hagen vil få 13 millioner i året i skattelette med FrP’s opplegg, mens Spetalen vil få en lettelse på drøye 12 millioner. Bilkongen Egil Stenshagen på sin side vil spare 3,5 millioner i skatteutgifter i året hvis FrP får bestemme.
Klassekampen har gått gjennom de 17 rikeste i landet. Med en samlet formue på over 50 milliarder vil de få en skattelette på nær 521 millioner kroner med FrP’s skatteopplegg. Kjell Inge Røkke får alene en lettelse i sin beskatning på om lag 110 millioner kroner, mens hotellkonge Olav Thon vil tjene gode 84 millioner.
Dette viser at FrP’s slagord ”for folk flest” ikke holder mål.
I slutten av mai var FrPs avgiftspolitiske talsmann Gjermund Hagesæter ute i Dagbladet og lovet 50 milliarder kroner i skattelette hvis FrP får danne regjering. Det et 50 milliarder mindre til skole, helse og eldreomsorg.

Hvert år siden 2005 har Stoltenberg’s flertallsregjering hatt 13 milliarder kroner mer til rådighet enn Bondevik regjeringen ville hatt. Dette sammenlignet med hva de foreslo i 2006.
Vi har brukt de store pengene på de store sakene. Vi har styrket sykehusøkonomien, etablert flere og billigere barnehager, og bygget vei og bane. Dette betyr 50.000 flere behandlinger ved sykehusene, 26000 flere barn i barnehager og 2,5 milliarder mer til vei og jernbane. Bare for å nevne noe.
Det er lite sannsynlig at FrP vil få støtte til å styre alene. De må enten danne en mindretallskoalisjon med Høyre eller innhente flertall på Stortinget i alle saker. Venstre og KrF har klart og tydelig sagt nei til et samarbeid med FrP. Dette betyr at selv om FrP ønsker å bruke betraktelig mer oljepenger enn den sittende regjering og Høyre, så finner de ikke flertall på Stortinget for det.
Dette er forvirrende. For alle. Det eneste forutsigbare alternativet er fortsatt regjering med Jens Stoltenberg som Statsminister. Vi vil fortsatt ha Arbeid til alle som jobb nr. 1 og vi satser på fortsatt på fellesskap fremfor skattelette.

Arbeiderpartiet

Skal vi alltid bruke mer penger? Både i oppgangstider og nedgangstider? Jeg er nok av den gammeldagse typen som mener det er lurt å spare litt i gode tider, for så å kunne bruke mer når det røyner på.

Det er ingen tvil om at det er tøffe tider nå. Den internasjonale finanskrisen påvirker norsk økonomi. Vi lever ikke på en øy som er upåvirket av utviklingen i andre land.
Men vi har muligheten til å sørge for at tilbakeslaget blir mindre omfattende hos oss enn i mange andre land. Vi har oppsparte midler vi nå kan bruke. Hvis vi ikke hadde hatt denne muligheten ville vi kanskje vært i den samme situasjonen som er i Sverige der ledigheten nå er over 8%. Hos oss er den litt over 3%.
Vi bruker nå 130 milliarder oljekroner. Det er dobbelt så mye som de første årene i denne stortingsperioden.

Krisen oppsto av at noen trodde at økonomien kunne vokse inn i himmelen, at vi kunne bruke stadig mer penger og at rikdom var verdens lykke. Vi har sett at de største kapitalistene, de som hadde ansvar i finansinstitusjonene, sjøl når krisen var et faktum var frekke nok til fortsatt å ta ut enorme summer til SEG SJØL. Dette er et grotesk bilde på at den viktigste setning finanstoppene brukte var: What’s in it for me?
Resultatet av denne vanvittige økonomiske kjøreturen, er et kjempekrasj. For sjøl om fareskiltene langs veien viste både humper og krapp sving, ble sikkerhetsbeltet løsna og det ble gitt full gass. Det måtte gå galt.

Dette viser at markedene må styres. For markedene klarer det ikke sjøl. Det er ikke slik at markedene vil justere seg sjøl.

De som betaler den høyeste prisen for dette råkjøret, er de som nå mister jobben eller går uvirksom i permittering. Sånn har det alltid vært! Derfor har Arbeiderpartiet alltid hatt det samme målet; Arbeid til alle er jobb nr. 1.

For å kjempe mot veksten i arbeidsledigheten setter vi nå inn mange tiltak. Både i statsbudsjettet, gjennom tiltakspakke og i Revidert nasjonalbudsjett (RNB) ligger det tiltak som skal gjøres for å møte krisen på en god måte.

Ett av disse tiltakene er å satse på kunnskap og kompetanse. Erfaring viser at det blir flere søkere til forskjellige utdanninger når det er nedgangstider. Så også i år. Derfor foreslår regjeringen i RNB at det skal bli 3000 nye studieplasser i høyere utdanning. Videre at det skal bli 800 nye studieplasser til desentralisert utdanning og noe over 400 nye studieplasser i fagskoleutdanning.

Vi hører dessverre historier der nedgangstidene fører til at det er de med svakest basiskompetanse som først faller ut av arbeidslivet. For at det skal bli færre som kommer i en slik situasjon foreslås det nå en økning i bevilgning til Basiskompetanse i arbeidslivet på 20 millioner kroner.

Målet er å komme igjennom krisen med den laveste arbeidsledigheten i Europa, og at vi gjennom å satse på kunnskap og kompetanse skal komme styrket ut når tidene endrer seg.