Elverum Arbeiderparti avsluttet august måned med et informasjonsmøte for nye medlemmer. Fremover kommer vi til å gjennomføre slike møter hvert halvår.

Det var 5 nye medlemmer som møtte opp for å få mer innblikk i Elverum Arbeiderpartis politikk, satsingsområder, arbeidsmåter og utfordringer tirsdag 31. august. Ordfører Terje Røe og partileder Jørn Øversveen ledet informasjonsmøtet, og svarte på spørsmål. Fra februar 2009 og frem til i dag har over 100 personer meldt seg inn i Elverum Arbeiderparti. Mange av disse er klare til å gjøre en innsats i tida framover – særlig i den viktige valgkampen neste høst, der målet er å vinne tilbake flertallet i Elverum kommunestyre.

- Får vi det ikke nøyaktig som vi vil, legger vi ned aktiviteten og sier fra oss alle verv.

Denne holdningen har kommet fra flere avdelinger av både Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om master eller sjøkabel i Hardanger. Sist ut er Kvam Ap, som krever at Jens Stoltenberg kommer på medlemsmøte. Hvis ikke legges laget ned.

Dette “Hvis ikke…” er en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er rett og slett et trusseldemokrati.

Og et trusseldemokrati – er en trussel mot demokratiet.

Et av sosialdemokratiets adelsmerker er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til politikken. Vi sørger for at saker utredes faglig, deretter at vi diskuterer åpent og fordomsfritt – og når alle synspunkter har fått kommet på bordet, konkluderer vi.

Men av og til kommer dette “Hvis ikke…”-argumentet inn.

Som jo strengt tatt ikke er noe argument i det hele tatt.

“Hvis ikke…”-argumentet er mer en stadfestelse av at man ikke har gode nok argumenter! For hvorfor ellers er det nødvendig å true gjennom noe flertallet er mot?

Hadde argumentene vært gode nok, ville jo flertallet vært for.

Det hender faktisk ganske ofte at nasjonale vedtak får lokale konsekvenser som ingen ønsker seg. Hverken folk som bor der konsekvensene manfesterer seg, eller folk andre steder. Det kan være kraftlinjer, som i Hardanger. Men det kan også være snakk om motorveier, togtraséer, asylmottak, fengsler, sykehus, barnehager – ja, nær sagt alle etableringer har motstandere lokalt.

Eller unnlatelse av å bruke nasjonale midler på lokale tiltak – som rassikring, lokalsykehus, lokalpoliti, industrisubsidier eller andre formål som lokalt er svært viktige.

Slik må det være. Fordi de nasjonale hensynene og de lokale hensynene går faktisk ikke alltid hånd i hånd.

Noen ganger må nasjonale hensyn vike til fordel for de lokale hensynene. Men det bør skje fordi argumentene for det er gode nok.

Ikke fordi man lokalt trekker opp “Hvis ikke…” fra hatten.

Vi har 431 kommuner i Norge. Statsministeren kan ikke forventes å måtte rykke ut hver gang det er lokal motstand mot et regionalt eller nasjonalt svært viktig prosjekt. Og særlig ikke når argumentene fra lokalt nivå har vært målbært og fremfør – og vurdert – før konklusjonen trekkes.

Kvam Arbeiderparti bør besinne seg. Sosialdemokratene i Kvam er ikke tjent med å marsjere i takt ut av partiet i protest mot kraftlinjer – som i utgangspunktet var ment å være et svært lite inngrep i fjordlandskapet, men som for Kvam kan bli stort fordi sjøkabel i såfall må ha et ilandføringsanlegg som er mye mer skjemmende for landskapet. For dersom Kvam Ap marsjerer ut pga protest mot konsekvensene av sjøkabel, vil andre partilag kunne marsjere ut pga andre lokale hensyn man ikke har fått gjennomslag for.

Og da er det Erna og Siv som kan gni seg i hendene.

For da har lokale sosialdemokrater med åpne øyne overlatt dem nøklene til regjeringskontorene fra og med høsten 2013.

Dét bør bekymre sosialdemokratene i Kvam og andre steder langt mer enn at de eventuelt får det ilandføringsanlegget som er nødvendig for å oppfylle kravet fra resten av Hardanger. En muffestasjon og en kraftgate er helt sikkert upopulært lokalt, men det er ikke velferdsstatens undergang. Konsekvensen av nedlagt partiaktivitet rundt omkring i landet kan derimot være nettopp dét.

Også postet på Sosialdemokraten.no

I en helt fersk meningsmåling går Arbeiderpartiet kraftig fram. Hele 2,8 prosentpoeng er fremgangen på målingen Infact har gjort for VG. Målingen kommer etter at et samlet mediekorps i lengre tid har ropt seg hese om kraftig velgerflukt fra Arbeiderpartiet, og etter at flere meningsmålinger den siste tiden har vist nedgang for Ap.

Det er flere mulige forklaringer på Arbeiderpartiets sterke gallup-fremgang i denne målingen. Tre av dem får du her.

Det første jeg vil trekke frem er at sommeren er over. Som jeg viste i en bloggpost for et drøyt år siden, gjør Arbeiderpartiet det vesentlig dårligere i galluper om sommeren enn resten av året. Målingene som har vært særlig dårlige for Ap den siste tiden er tatt opp nettopp i sommer. Mens VGs nye måling er tatt opp etter at de aller fleste av oss er tilbake fra ferie.

Dette peker i retning av at sommereffekten lever i beste velgående.

Den andre forklaringen på fremgangen er at sommerens debatt om “Monstermaster i Hardanger” har nådd et vendepnkt. Stadig flere forstår at den opprinnelige løsningen slettes ikke var så ille som mast-motstanderne har påstått, at mastene og linjestrekket ikke vil kjeppjage turister vekk fra Vestlandet, at de er nødvendige for å sikre strømforsyningen til Bergen – og ikke minst at alternativene er sikkerhetsmessig dårligere, gir større naturinngrep og koster mye mer for hver enkelt av oss enn det master gjør.

Da Arbeiderpartiet tapte på målinger tidligere i sommer, ble det vist til disse mastene som forklaring. Og når mast-motstanderne nå opplever dalende oppslutning, er det helt naturlig at velgerne ikke lenger straffer Arbeiderpartiet på samme måte. Velgerne har rett og slett større forståelse for vedtaket som ble gjort tidlig i sommer nå, når mediene også har sluppet til andre enn hylekoret av mast-motstandere.

Den tredje forklaringen er rett og slett sammenligningsgrunnlaget. Noen av de dårligste målingene som er presentert den siste tiden har hatt klare svakheter, slik jeg også har omtalt i f.eks. denne bloggposten. De har også sammenlignet oppslutningen midt i august med oppslutningen midt i juni. Altså at de har “hoppet over” juli måned.

Og det er ikke så rart – for mange gallupbyråer har sommerferie i juli, akkurat som resten av oss.

Men da blir målingene de presenterer i august sterkt farget av sommereffekten og av at sommernyheter i avisenes agurksesong ofte får sterk polarisering fordi balanserende røster rett og slett er på stranda eller vandrer i fjellheimen.

Målingen for VG er annerledes. Der kom det en måling i juli. Og den var elendig for Ap, som var jevnstort med Høyre og Frp – og som falt med 2,8 prosentpoeng sammenlignet med juni måned.

Nå i august går Ap frem med 2,8 prosentpoeng igjen, og er altså tilbake på samme oppslutning som i juni. Markert foran Høyre, og langt foran Frp (som faller med 4,9 prosentpoeng sammenlignet med juli, og som har mistet over 100.000 velgere siden juni måned).

28,8 prosent oppslutning for Arbeiderpartiet er langt over katastrofetallet som ANB kunne presentere for få dager siden. Men det er fortsatt en ganske lav oppslutning til Arbeiderpartiet å være.

Men husk at Infacts måling i VG 3. september i fjor ga Ap en oppslutning på 29,1 %. Halvannen uke senere kom valgresultatet: 35,4 % stemte på Arbeiderpartiet.

Dagens oppslutning er kun 0,3 prosentpoeng under tallet fra 3. september i fjor.

Det betyr ikke at alt er i sin skjønneste orden for Arbeiderpartiet.

Men det betyr heller ikke at alt er helsvart.

Derimot betyr det at Arbeiderpartiet må gjøre en grundig jobb både med politikk og organisasjonsbygging for å beholde posisjonen som Norges viktigste parti i årene fremover. Grundigere enn nå. Og lykkes ikke Arbeiderpartiet i dette, er det hele landet som får oppleve straffen:

Det mest mørkeblå sammensatte Stortinget som Norge noensinne har sett.

Avisenes Nyhetsbyrå har publisert en meningsmåling der Arbeiderpartiet er landets tredje største parti, med 22,1 prosent av velgerne i ryggen. På målingen er Høyre størst med 28,3 % oppslutning. Fremskrittspartiet får 23,4 % og er nest størst.

Målingen får alle landets redaksjoner til å gå helt av hengslene i hysteri. Som kjent er det slik i medieverden at når én redaksjon har bestemt seg for vinklingen, følger de andre etter i en blind strøm. Pressen løper i flokk. Da slipper de å tenke selv.

Hadde de tenkt selv, ville de sett at denne målingen rett nok har dårlige tall for Arbeiderpartiet, men langt fra er noen krise. Årets august-måling for ANB skal vi faktisk ikke lenger tilbake til enn august 2008 for å finne maken til. Da var Frp landets desidert største parti med en tilslutning fra 32,8 % av velgerne. Arbeiderpartiet fikk 23,1 %, altså bare ett lite prosentpoeng bedre enn på årets august-måling fra ANB.

Et år etter de elendige tallene var som kjent valgseieren i havn for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Med 35,4 % av stemmene viste Arbederpartiet at Opinions målinger i ANB ett år før valget var relativt uinteressante.

Når ANB nå kommer med en ny “skrekkmåling” hele tre år før valget, er det dermed enda mindre grunn til å la hysteriet ta overhånd.

Men likevel gjør altså pressen akkurat dét.

Jeg tar også med at valgforsker Bernt Aardal på sine hjemmesider belegger at ANBs målinger systematisk gir Arbeiderpartiet altfor lav oppslutning, mens SV og Høyre som regel får for høye tall hos ANB (dvs egentlig hos Opinion, som utfører målingene på oppdrag fra ANB).

En god illustrasjon på dette er å se på målingen ANB presenterte 11. september i fjor, altså bare tre dager før valget:

I følge Opinion skulle Ap få 28,9 % av stemmene. Høyre skulle få 24,9 %.

Tre dager etter kom resultatet: 35,4 % til Arbeiderpartiet og 17,2 % til Høyre.

Det er mye man kan bli hysterisk for her i verden. Men ikke Opinions galluptall for ANB.

Mvh
Bjørn Jarle

http://www.twitter.com/BjornJarle og http://www.sosialdemokraten.no