Høy ungdomsledighet er alvorlig. Unge som blir gående arbeidsledige lenge, får også høyere terskel inn til arbeidslivet.

På grunn av ringvirkningene til den internasjonale finanskrisen går flere unge arbeidsledige. Nettopp fordi unge arbeidstakere er utsatte i nedgangstider, har regjeringen satt i verk flere tiltak rettet spesielt mot ungdom. Vi har utvidet ungdomsgarantien slik at alle under 24 år har rett til arbeidsmarkedstiltak innen seks måneder, vi har økt lærlingtilskuddet for å stimulere arbeidsgivere til å ta inn lærlinger og vi har opprettet flere studieplasser, for å nevne noe.

Slike tiltak nytter. Vi har lavere ungdomsledighet nå, enn den forrige høyredominerte regjeringen. Under dem lå den registrerte ledigheten på mellom 14.000 og 17.000 unge, selv om det var økonomisk sett gode tider for landet. Under vår regjeringsperiode gikk tallet ned til 7.700 før finanskrisen satte inn. Det siste året er ledigheten økt til 13.400, altså fortsatt under Bondevik-nivå.

Selv om arbeidsledigheten har steget som følge av finanskrisen, har Norge så langt kommet seg relativt godt gjennom krisen. Også sammenlignet med andre land. I Sverige er ungdomsledigheten på hele 30 prosent.

Vi vil følge utviklingen nøye fremover også.

Antall uføre i befolkningen har økt de siste 20 årene. Men veksten har flatet ut de siste årene. For første gang i historien har andelen uføre i forhold til arbeidsstyrken for øvrig, ikke økt. Siden 2006 har den holdt seg stabil på cirka 11 prosent. Det er et positivt tegn, og tyder på at regjeringens tiltak virker.

Samtidig er veksten i antall syke og uføre er svært alvorlig for hvert enkelt individ som blir erklært syk eller ufør, og for familiene deres. Men det har også betydning for hvordan det går med velferdssamfunnet vårt. Sett i sammenheng med aldersutviklingen i befolkningen, er det ikke i tvil om at vi både bør og vil gjøre alt vi kan for at flere som kan være i arbeid får muligheten til det.

Arbeid til alle er vår viktigste oppgave. Vår regjering har fått 219.000 flere nordmenn i arbeid siden vi overtok. Men det er ingen grunn til å slå seg til ro med slike resultater. En rekke av de som står utenfor arbeidslivet ønsker å delta, men trenger noe mer fleksibilitet for å få det til.

Et inkluderende arbeidsliv starter med en sterk arbeidsmiljølovgivning, ansvarliggjorte ledere som er opptatt av et godt arbeidsmiljø, en god bedriftshelsetjeneste, tilrettelegging på arbeidsplassen og hjelp og støtte fra NAV når det trengs.

Men man må også endre perspektivet fra alt man tror folk som har en sykdom eller uførhet ikke kan mestre, og over til alt de kan mestre og hvilke ressurser de har.

Vi er i gang med en gjennomgang av uføreordningen. Der ser vi på hvilke endringer som må til for at den ikke skal låse folk med arbeidsevne og -ønske inne. Resultatene av gjennomgangen legges fram i 2010.

Men vi allerede gjort det lettere syke og uføre å delta i arbeidslivet. La meg ta noen eksempler.

1.
Vi har gjort uføretrygden mer fleksibel. Nå kan uførepensjonister som tester ut arbeidsevnen sin, og finner ut at de kan være i jobb likevel, jobbe i ti år – uten å miste retten uføretrygd. De slipper altså den tunge runden med å få uføregraden vurdert på ny ti år etter. Dette er fleksibilitet – som vi har fått på plass. Under den forrige regjeringen hadde folk som var uføre bare tre år til rådighet for dette. Det er ikke fleksibelt nok.

2.
Vi satser på tiltak inkludere alle – også de som kan jobbe litt. NAV kan bidra med et lønnstilskudd til arbeidsgiveren, slik at den enkelte som risikerer å bli uføretrygdet får lønn og beholder en tilrettelagt jobb. Dette er også bra for arbeidsgiveren, som beholder kompetanse, og for samfunnet, som får nytte av arbeidstakerens aktive deltakelse.

3.
Vi vil hjelpe folk med å få avklart om de klarer å stå i arbeid, og i så fall hvor mye. Det får vi til ved å slå sammen attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad til en ytelse, arbeidsavklaringspenger. Dette er planlagt iverksatt i løpet av 2010. Slik frigjøres ressurser til bedre oppfølging av brukerne. Innføring av behovs- og arbeidsevnevurderinger skal videre legge grunnlag for bedre individuell oppfølging slik at brukerne får en raskere og bedre avklaring.

Sist, men ikke minst, så senker vi terskelen inn til arbeidslivet, gjennom Kvalifiseringsprogrammet. Deltakere på kvalifiseringsprogrammet får skreddersydde tiltak for å komme inn i arbeid. Det vil si at om Hilde trenger rehabilitering og praksisplass, så skal hun få det. Trenger hun tett oppfølging, skal hun får det.

På denne måten blir man bedre til å se enkeltindividet og de behovene hun har.

Disse tiltakene er noen nødvendige skritt på veien. Men vi trenger mer – og vi trenger en regjering som mener at arbeid til alle er vår viktigste oppgave.

Å hindre at arbeidsplasser går tapt, og sikre at de som mister jobben kommer raskt i arbeid igjen, er den viktigste oppgaven for Arbeiderpartiet fremover.

Arbeid er grunnlaget for alt: For individers inntekt og selvrespekt, menneskers deltakelse og inkludering, nasjonens velferd og velstand.

Det var et menig medlem fra Flekkfjord som i 1933 formulerte vår viktigste visjon: Hele folket i arbeid. Dette er visjonen vi styrer etter, og det er minst like relevant i dag. Den internasjonale finanskrisas ringvirkninger har betydning for norsk økonomi og arbeidsledigheten øker fremdeles.

Heldigvis øker arbeidsledigheten mindre enn i begynnelsen av året. Men det er viktig at vi politikere ikke benytter denne anledningen til å senke skuldrene. Vi bør i stedet brette opp ermene. Vi kan ikke fjerne alle finanskrisas virkninger, men det er vår oppgave å minimere dem. Når arbeidsledigheten øker mindre enn før, er det delvis fordi regjeringens tiltak mot arbeidsledighet har begynte å virke.

For å sikre at folk ikke blir gående for lenge uten tilbud har regjeringen økt antall tiltaksplasser. Vi har også brukt oljepenger på å ruste opp skoler og eldresenter, slik at vi holder flere folk i arbeid. Det kan vi gjøre nå fordi vi har spart oljepenger i Statens Pensjonsfond Utland i gode tider. Før finanskrisen satte inn var sysselsettingen i Norge rekordhøy og ledigheten var den laveste på over 20 år.

Alt dette gir oss et godt utgangspunkt for de vanskelige tidene som vi nå er inne i.

Hovedoppgaven vår framover vil være å trygge folks jobber. Hverdagen til veldig mange personer og norsk verdiskaping avhenger av det. Da må både satse på flere arbeidsmarkedstiltak men også sikre at NAV fungerer raskt, effektivt og målrettet nok til at det senker terskelen tilbake til arbeidslivet. Vi må også bidra til å sette i gang flere bygge- og opprustningsprosjekter, enten det er av skoler eller veier. Det er både bra for utviklingen av Norge og for etterspørselen etter arbeidskraft.

Samtidig er det ett av Norges adelsmerker at vi skal ha et godt tilbud til de som ikke kan stå i arbeid. De har krav på en anstendig pensjon eller en trygd å leve av. Derfor må vi fortsette å fornye og forbedre velferdssamfunnet, slik at det fungerer etter hensikten.