Jeg er gift, har en sønn, og bor i Lørenskog. Jeg er spesialist i indremedisin og har en doktorgrad i pasientsikkerhetskultur og ledelse.
Jeg tilbrakte ni år av oppveksten i tre forskjellige afrikanske land, Zambia, Tanzania og Botswana, og interesserte meg tidlig for hvordan vi mennesker preges av vilkårene som samfunnet gir oss. Valgte å utdanne meg til å bli lege fordi jeg ønsket å studere dette nærmere, gjennom praktisk arbeid. Etter 20 år i klinisk arbeid er jeg nå ansatt i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, hvor jeg arbeider med en nasjonal kampanje for pasientsikkerhet. I tillegg har jeg en bistilling en dag i uken, som overlege på Rehabiliteringspoliklinikken på Akershus Universitetssykehus. Her steller jeg med pasienter som har hatt hjerneslag. Jeg samarbeider med tverrfaglig team og har tid til å snakke med pasientene. Det siste er et privilegium. Jeg ønsker å holde fast på muligheten til å jobbe praktisk så lenge jeg kan, fordi jeg fortsatt har mye å lære om politikkens konsekvenser.

I regi av kampanjen har jeg lært opp team på alle helseforetak som idag gjør journalundersøkelse i henhold til samme manual, slik at vi nå måler nasjonal forekomst av pasientskade, basert på resultater fra alle helseforetak. Resultatene gir ledere en mulighet til å etterprøve egen innsats for å forbedre pasientsikkerheten. I år koordinerer jeg i tillegg helseforetakenes undersøkelse av pasientsikkerhetskultur, som skal gjøres i alle behandlingsenheter. Undersøkelsen skal brukes til kartlegging og vil kunne avdekke lokal variasjon som skal brukes til lokal forbedringsinnsats.

Jeg er opptatt av at vi trenger mer kunnskap og kompetanse for å kunne oppnå de målene vi setter for velferdssamfunnet. Vi har satset mye på kunnskap som har avdekket behovene. Vi trenger nå å satse på kunnskap om hvordan vi kan dekke behovene. Fagområdet organisasjonspsykologi gir kunnskap om hvordan organisasjoner kan arbeide for å nå sine mål. Det handler om hvordan organisasjonene er strukturert, med nivåer, kommunikasjonskanaler, og arenaer for å lære av uønskede hendelser.

Jeg håper vi kan la slik kunnskap bidra til at vi får et byråkrati som i større grad arbeider systematisk for å nå de målene som vi setter for velferdssamfunnet vårt, og helsetjenesten.