Aftenposten lager i dag en sak basert på lekkede avhør av Utøya-overlevende. Det er første gang noen gjør det i denne saken.

Personlig gjør det fryktelig vondt å oppleve at Aftenposten lager en sak basert på blant annet mitt taushetsbelagte avhør der jeg, trodde jeg, ga fortrolig informasjon for å hjelpe politiet i etterforskningen av den mest alvorlige kriminalsaken i norsk historie.

Ingen overlevende og ofre i denne saken burde oppleve dette, men jeg er AUF-leder, og skal takle at det har skjedd. Noe annet er alle andre Utøya-ungdom, de som var på båten sammen med meg, og de andre overlevende og ofre. Mange av dem er unge, svært unge. De skal ikke føle frykt for at deres avhør lekkes til media, og at deres personlige historier havner på forsidene av avisene. Aftenposten er, ved å trykke en sak basert på avhør, med på å true rettsprinsippene og Utøya-ofre sin tillit til politiet og rettsystemet.

Jeg mener Aftenposten synker til et nytt nivå i sin dekning i dag –og jeg vil på det sterkeste advare mot at dette fortsetter. Aftenposten har ikke ansvaret for lekkasjen, men Aftenpostens redaktør har tatt beslutningen om å trykke det. Det må Aftenposten ta ansvar for. Hensynet til ofre, hensynet til personvernet og det at det er svært unge mennesker involvert burde talt for at avisa ikke videreformidlet lekkasjen.

Måten avisens journalister har gått fram på ovenfor unge ofre i denne konkrete saken er i tillegg under enhver kritikk. Å ringe eller maile ofre før saken publiseres med et eneste spørsmål – om vedkomne ønsker å være anonym eller ikke – er å lure ungdom til å godta premisset om at saken kan trykkes og å skyve redaktøransvaret over på ofrene. Dette er en journalistisk metode som ikke er Aftenposten verdig.

Denne saken reiser også alvorlige, prinsippielle spørsmål utover denne konkrete saken – og det er offerets tillit til rettssystem og politi. Vi kan ikke ha det sånn i Norge at fremtidige ofre i alvorlige saker, som har stor medieinteresse skal føle frykt for om deres avhør tilflyter offentligheten. Dette må politiet ta ansvar for og jeg forventer at politiet etterforsker denne lekkasjen.

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Det har gått over 3 måneder siden 22. juli. I den forbindelse har jeg behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUF og det norske demokratiet har påvirket oss. I ukene etter angrepet på regjeringskvartalet og Utøya så vi en massiv mobilisering. Politikk og engasjement ble satt pris på, og begreper som solidaritet og samhold fikk nytt innhold. Kynikerne vil at vi skal tilbake til det gamle og legge denne tiden bak oss. Jeg er uenig. Vi må holde fast det gode Norge hentet fram etter 22.juli, og bringe det med oss inn i fremtiden

I ukene etter terroren reagerte Norge på en bemerkelsesverdig og god måte. Budskapet var at kjærlighet trumfer hat og blomster trumfer kuler. Vi kan kalle det for det norske svaret på terror. Mange tar Norges reaksjonsmåte for gitt. Det bør vi ikke. Det at vi valgte åpenhet og ikke frykt, det at vi valgte samhold og ikke hevn, var politisk bevisste valg. I mange andre land ville den politiske debatten etter et slikt angrep sporet av til å kun handle om terrorbekjempelse, straff, hevn, bevæpning av politi og strengere sikkerhetstiltak. Men Norge vek ikke for frykten eller ga seg over til sinnet. Vi avholdt folkelige markeringer og tok gatene tilbake. Det norske folk sto sammen og sa tydelig ifra: vi lar oss ikke stoppe, vi lar oss ikke true til taushet. Noen vil si at det vi opplevde i ukene etter 22. juli var en parentes, at vi snart vender tilbake til normalen. Til tiden før 22.juli. Selvsagt skal vi sammen ta hverdagen tilbake. Men hverdagen kan bli varmere og mer omsorgsfull enn den var før 22. juli. Vi må huske, vi må lære av det som skjedde og vi må forandre. Vi skal ta hverdagen vår tilbake, men tilbake til hverdagen betyr ikke mindre engasjement, økt frustrasjon eller mindre samhold.

Det norske folk og norske politikere besinnet seg etter 22.juli. Valgkampen fikk handle om de nære ting som valgkamp bør handle om. Det var eldreomsorg, skole, samferdsel og miljø. Jeg vil takke Norge for at det ble sånn, og samtidig komme med en oppfordring: Ikke ta det for gitt, vi må huske at vi valgte det slik. Flere spør nå om det blir mer demokrati og åpenhet i Norge eller om det kun ble med ambisjonen. Da vil jeg minne om at vi kunne hatt både mindre demokrati og mindre åpenhet i dag, 3 måneder etter 22.juli hvis politikere og folket valgte et annet svar på terroren. Mer demokrati har vi allerede sett i form av tusenvis av nye medlemmer i ungdomspartiene. Det åpne Norge der politikerne går på gata og er lett tilgjengelige er allerede tilbake. Men vi kan likevel ha enda større ambisjoner framover.

Politikken bør også bli viktigere i folks liv og hverdag. Den styrer mer enn hva vi tenker over i det daglige. Når går bussen din? Hvor skal du føde? Hvilken skole ønsker du deg? Trenger vi bibliotek? Bør eldresenteret være åpent hver dag? Dette er ting du bryr deg om, men valgdeltakelsen tyder på at man ikke opplever sammenheng mellom de tingene man bry seg om og det å bruke stemmeretten. Her har politikere, media og samfunnsdebattanter en viktig rolle. Politikere må føre debatter som gir folk tro på politikken, som kan inspirere flere til å tro at politikken er til for å gjøre samfunnet bedre. Men også folk selv må ta ansvar. Jeg håper det engasjementet og det samholdet Norge viste etter 22.juli ikke falmer. Jeg håper folk kan ta med seg engasjementet inn i hverdagen. At folk benytter seg av demokratiet. Det er ikke bare politikernes oppgaver. Dette er en appell til folk flest. Hvis du følte kvelden 22.juli at du også hadde et ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger og bevare demokratiet, har du et like stort ansvar for det i dag.

Det virker som om ungdom i større grad har tatt med seg engasjementet. Ungdomspartiene opplever en enorm medlemsvekst, og AUF har rekordstore oppmøte på våre samlinger rundt om i landet. Jeg kan ikke huske så stort oppmøte på kurs og temamøter som nå. Det ble også en positiv overraskelse da vi fikk se resultatene fra prøvekommuner der 16 og 17-åringene fikk stemme, deres valgdeltakelse lå høyt over 18-åringene sin i valget i 2009. Jeg håper at vi kan ta med oss dette engasjementet, og verdien av politikk inn i framtiden og med oss inn i hverdagen. Da har vi lyktes med noe vesentlig og verdifullt.

Det har gått over tre måneder siden Norge og AUFs øy ble angrepet. Det er en uendelig lang liste over enkeltpersoner og organisasjoner som fortjener en takk, og jeg kan dessverre ikke takke alle her. Men la meg trekke fram noen eksempler:

Norsk folkehjelp har lenge vært en viktig og nær samarbeidspartner for AUF. Både i store og viktige internasjonale spørsmål, men også av mer praktisk art. Folkehjelpa har i årevis hatt mineryddingskurs på Utøya for deltagerne, og de har vært tilstede som hjelpemannskap under leiren. Det var de også i år. Ingen kunne ane hvor viktig de skulle bli for oss. De reddet liv. De hjalp ungdommer i en fortvilet situasjon. De mistet også en av sine egne. Fra bunnen av våre hjerter takker hele AUF Norsk folkehjelp. Dere har vist hva solidaritet betyr i praksis.

For AUF er det å ta Utøya tilbake utrolig viktig. Det blir et stort og omfattende arbeid. Derfor er det fantastisk å få så mye drahjelp som vi har fått. Fra de store giverne som har gitt millionbeløp, til de som har gitt mindre summer etter å ha holdt loddsalg eller innsamlinger. Vi har for eksempel fått 75.000 av Holeværingen håndballklubb. Også fagbevegelsen har gitt fantastiske bidrag til Utøya. Vi er uendelig takknemlige. Utøyafondet har fått bidrag fra bedrifter, fra enkeltpersoner, fra lag og organisasjoner. Denne støtten gjør at vi kan gå inn i framtida med større håp. Det er viktig for kommende AUF-generasjoner, men det er også viktig for de enkeltpersonene som AUF består av i dag og som har som drøm om å igjen fylle øya vår med det samme engasjementet og den samme gleden som vi opplevde før 22.juli. Tusen takk alle sammen.

Vår oppfordring til alle er: Fortsett å bry dere. Jeg håper vi alle kan ta med oss engasjementet, medfølelsen og styrken vi alle viste hverandre etter 22. juli. Det vil være mange synsere som sier at rosetogene og følelsen blant oss kort tid etter 22.juli var noe forbigående. Men alle vi andre kan trosse det budskapet. Vi kan gjøre Norge til noe flottere hvis vi selv vil. La det bli kjent som det norske svaret på terror.

På trykk i Klassekampen torsdag 14.juli 2011.

På telefon fra Sosialistinternasjonalen sitt møte i Aten og Hellas lover jeg Klassekampen å skrive om den økonomiske krisen. Men tankene mine går bare til Gaza, som jeg besøkte i desember 2006, med sønderknuste hus og dyp fattigdom.

Preget av borgerkrigen, Israels massive bombing og nå den folkerettsstridige blokaden. Over 60 år med okkupasjon har gått. Intifadaene, bosettingene og muren. Jeg ble politisk aktiv i 1999. Siden da har alt blitt mye verre. På litt over ti år er det israelske arbeiderpartiet og fredsbevegelsen nær sagt knust. Respekt for folkeretten blir mindre for hver krig Israel iverksetter mot nabofolket. Hvitt fosfor på en hardt prøvet befolkning på Gaza og drap på sivile aktivister i internasjonalt farvann er eksempler i nær tid. Spørsmålet mange av oss har stilt lenge er selvsagt, når er det nok? Er det i det hele tatt noe Israel kan gjøre uten å slippe unna med det?

Norsk midtøstenpolitikk tidlig på 90-tallet, også da med Arbeiderparti-regjering ga suksess. Men den gang hadde norske politikere med fredsønske, også en politisk motpart i Israel, som hadde et uttalt mål om fred, og en vilje til å gjøre noen offer for at det kunne realiseres.

Det var mulig å være brubygger mellom israelske og palestinske ledere. De snakket nok ikke samme språk alltid, men de var på samme planet. I dag vil selv en utenriksminister fra Fremskrittspartiet ha vanskelig med å finne en meningsfelle i israelsk politikk. Tidlig på 90-tallet fantes det også en folkelig støtte til fredsforhandlinger og til to stater. I 2011 svarer stadig færre israelske ungdom at deres liv eller hverdag har noe med palestinerne å gjøre. Likegyldigheten rår. Med det som utgangspunkt er det på høy tid å diskutere vår politikk. Norge lever i stor grad fortsatt på Oslo-avtalen, til tross for at israelske ledere sier at den er død. Fredsinitiativene som kom etter har også vært feilslått: Bush sitt veikart for fred var en blindvei. Men heller ikke Obamas administrasjon har gitt noen et nytt håp. Kanskje heller tvert imot. Derfor mener jeg det er på tide å tenke nytt. Vi trenger et internasjonalt samfunn som setter makt bak sine fordømmelser av israelsk framferd. Da må vi selv bli en del av det.

AUFs landsmøte i 2010 vedtok for første gang at vi ønsker en ensidig norsk økonomisk boikott av Israel, etter at vi lenge har tatt til ordet for en internasjonal initiert boikott. Kanskje det er et uttrykk for at vi er lei av «business as usual»? Sør-Afrika-sammenlikningen er umulig å unngå. Hva er forskjellen den gang og da? Åpenbart flere ting, blant annet et Vesten der USA ikke har vært på lag med progressive frihetsforkjempere. Men betyr det at økonomiske virkemidler mot Israel ikke er like rett som mot Sør- Afrika? Svaret er at de fleste vet det vil fungere. Det er kun politikk, ikke diskusjoner om effekten som stopper oss fra å bruke dette virkemidlet. Jeg er ikke imot at norske regjeringer i framtida skal snakke med israelske regjeringer. Men å la være å gjøre noe riktig for palestinerne i frykt for å miste nærhet til regjeringsmedlemmer i dagens politiske Israel er noe ganske annet. Det kan jeg ikke se at vi har noe igjen for.

I høst kan dynamikken i midtøstenkonflikten endres når generalforsamlingen i FN mest sannsynlig vil stemme over forslaget om å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Noen mener det er en tom symbolhandling. Det kan det vise seg å bli. Men kan det bli stort verre enn i dag? Det er de som er mest pro-Israel som advarer sterkest mot forslaget om anerkjennelse. Det er et godt tegn. AUF forventer at Norge fram til høstens generalforsamling og ikke minst de avgjørende ukene og dagene i New York tydelig støtter opp om forslaget. Det er på tide å tenke nytt. La oss prøve en mer aktivistisk midtøstenpolitikk.