I dag, den 19.mars 2012, skjer det et helt normalt lite mirakel. En liten gutt eller jente blir født. For foreldrene er det et stort øyeblikk. For oss andre en hyggelig nyhet. I dag kan vi også si at det er et stort øyeblikk for Norge. Ifølge SSBs eksperter på befolkningsutviklingen når vi nemlig i dag fem millioner mennesker i nasjonen. Det er en grunn for å feire! Samtidig stiller det oss ovenfor politiske valg og utfordringer. Vi bør tenke igjennom hvor vi er på vei, og hvilke samfunn som møte den lille babyen som i dag ligger intetanende i mors fang.

Vi blir flere fordi vi føder flere barn. Vi har et stort fødselsoverskudd, og er på Europatoppen når det gjelder fruktbarhet. Det henger sammen med god folkehelse, og gode ordninger med fødselspermisjon, pappaperm og barnehagedekning. Jeg også det henger også sammen med noe så grunnleggende som fremtidstro. Norge er et land der vi kan se for oss en god fremtid. Det inspirer til å få barn. Den politiske oppgaven blir å skape stadig bedre barnehager og skoler som kan fylles av åpne barnesinn. For det er barna som er fremtiden.

Vi blir flere fordi flere av oss lever lengre. Det er grunnleggende positivt. Flere har anledning til å nyte den største gaven av alle: Livet selv. Seniorpolitikk handler ikke lenger bare om sykehjemsplasser og pensjonsrettigheter. Det handler om hele spekteret av muligheter for de i livsfasen vi kaller ”eldre”. Noen ønsker mer fritid, mer tid til barnebarn. Noen har andre behov, på grunn av helsen. Andre vil jobbe mer, kanskje starte noe nytt. Det viktigste vi kan gjøre for å sikre alle en god alderdom er å holde orden i norsk økonomi. Det er nødvendig for at ”generasjonskontrakten” til Sigbjørn Johnsen skal bli oppfylt år etter år. Vi lever av hverandres arbeid, og det skal vi forsette med i fremtiden også.

Vi blir flere fordi flere kommer til oss. Innvandring er den viktigste årsaken til befolkningsveksten. Tre fjerdedeler av våre nye landsmenn komme fra Europa, og det er i hovedsak arbeidsinnvandring det dreier seg om. Ifølge SSB er det slik at uten innvandringen ville Norges befolkning nå i 2012 vært om lag 4,4 millioner. Det henger sammen med en mer globalisert verden, en rivende økonomisk utvikling. Og ikke minst de siste årene: At vi har arbeidsplasser å tilby. Faktisk er det slik at vi er avhengig av innvandring for å løse nye oppgaver i velferdssamfunnet. Det handler spesielt om pleie og omsorgssektoren.

Det at Norge blir mer mangfoldig er positivt. Men vi må også ta utfordringene knyttet til integrering på største alvor. Derfor er vi i Arbeiderpartiet tydelige på vårt verdigrunnlag: det finnes både rettigheter og plikter knyttet til det å være norsk. Alle skal få ta del i velferdssamfunnet, og alle skal bidra så godt de kan. Det viktigste er språk og arbeid. Det er avgjørende for at man kan delta i samfunnet.

Sist vi ”rundet en million” var jeg to år gammel. Samfunnet har gått igjennom en rivende utvikling siden 1975. Det handler om teknologi, likestilling, kultur og næringsliv. Like fullt er vi like mye Norge, nå som da. Hvordan vil Norge se ut i fremtiden for de som ble født i dag? På de aller fleste områder går utviklingen i riktig retning. For meg er selve adelsmerket på et samfunn graden av frihet. Og jeg tør påstå at vi i Norge lever stadig friere liv, med stadig større muligheter. Ikke minst takket være modige valg gjort av de som nå begynner å bli eldre. Derfor synes jeg vi skal slå hverandre på skulderen i dag og gratulere hverandre. Fem millioner. Det er ikke dårlig. Det er fem millioner muligheter for å leve et godt liv. Og lykke til lille venn, lille nr. fem millioner!

Det er en skjebnens ironi at du Erik, som har bursdag den 8.mars, skulle gifte deg med ei dame som er over gjennomsnittlig opptatt av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette skal jo være din dag, og så må den altså deles med alle kvinner i hele landet. Sant nok, det er ikke alle av oss som går i tog, eller feirer på annet vis. Men de aller, aller, fleste av oss er opptatt av rettighetene våre og friheten vår. Og som du godt vet: Da mener jeg 8.mars en bra dag å slå seg på brystet, og markere at vi ennå ikke er kommet i mål.

Men for å spørre på nynorsk: What`s in it for you? Får du noe igjen for alle disse ivrige damene som går rundt på bursdagen din med slagord og nye krav? Her tror jeg det er viktig med et faktabasert svar. La oss gå til forskningen, nærmere bestemt den store undersøkelsen om likestilling og livskvalitet som kom for få år tilbake.

Nå er det tilnærmet null sjanse for dette i ditt tilfelle, men forskning viser faktisk at likestilte menn har betraktelig mindre sjanse for å bli dumpet. Kvinner som føler seg likestilte med mannen sin vurderer i mindre grad å forlate ham.

Faktisk er det slik at 75 prosent av kvinnene som mener likestillingen i hjemmet er svært bra, også er meget fornøyd med samlivet. I likestilte forhold er det også mindre krangler og konflikter. Det henger selvfølgelig sammen med at tallene klart viser at likestilte kvinner er mest fornøyde. Bare 11 prosent av kvinnene som vurderer likestillingen i hjemmet som ganske dårlig er meget fornøyd med samlivet.

Der har du altså en stor fordel med det 8.mars markerer. Et samfunn som skritt for skritt skal bevege seg i mer likestilt retning. Nå er det til og med bevist fra forskerhold at kampen for likestilling kan ha ført til bedre kjæresteforhold. Men visste vi ikke egentlig det fra før? Kjærlighet er både det enkleste og mest kompliserte i menneskelivet. Den skaper de mest ubrytelige bånd mellom mennesker. Det er klart at når man kan se sin livspartner i øynene og vite at man står på lik fot så får kjærligheten bedre forhold for å både gro og spire.

Og som professor Monica Rudberg har skrevet om i boka ”Moderne jenter” har det skjedd en stor forandring i måter kvinner tenker om kjærligheten gjennom de siste hundre åra i Norge. Hun er ikke i tvil om at den yngste generasjonen, i dette tilfellet min generasjon, har en mer likestilt forestilling om hva kjærligheten skal innebære, og hvilken plass den skal ha i voksenlivet. Men som hun også sier: Kjærlighetsmøtet kan føre til at friheten og selvstendigheten i vår generasjonen kan bli rystet og redefinert. Det er ikke så lett å planlegge alt! Og jeg ville aldri prøve å redusere det vakreste i livet til et reint politisk spørsmål. Men jeg er ikke i tvil om at det vakreste i livet er blitt vakrere på grunn av at vi lever i et land med mye likestilling.

Og som du og de fleste menn med deg vet nå: Likestilling er mer enn lønn og husarbeid. Det påvirker også det andre store i livet vårt: familien og barna våre. Og menn som lever i likestilte forhold fremhever spesielt at de trives godt med samvær med barn. Det skjønner jeg godt. Ungene er jo det som gir livet vårt en helt spesiell mening. Og kjenner jeg deg rett ønsker du intet annet enn at døtrene våre skal kunne vokse opp i et ennå mer likestilt samfunn enn det vi har i dag.

For ennå har vi et stykke igjen. Vi må fremdeles kjempe frem likestillingen, sak for sak, krav for krav. Enten det handler om likelønn, ufrivillig deltid, lov om sexkjøp, økt kvinnelig andel i lederstillinger både i staten og i næringslivet. Og hvis vi ser ut over landets grenser er det et enormt arbeid som gjenstår for å skape en mer likestilt verden. Men det var ikke mitt anliggende her.

I dag ville jeg si, ikke bare gratulerer med dagen til alle damene. Men til alle menn: Gratulerer med dagen! Spesielt dere 6911 menn bosatt i Norge ifølge SSB, som i likhet med mannen min, også har bursdag 8. mars. Jeg håper virkelig dere er klar over hvor heldig dere er som får være sammen med likestilte og selvstendige kvinner. Og trøsten din Erik, kan jo også være dette: Det er ikke mange mannfolk som får frokost på senga 8.mars!

Etter at hele Norge stoppet opp, skal vi i de neste fire ukene diskutere hvilket Norge vi vil ha i framtida. Ambisjonen må være at valgkampen som starter i dag skal være en engasjerende og inkluderende debatt om verdier og veivalg.

Debatten om debatten og om valgkampen har pågått lenge. Jeg tror de fleste som skal delta i årets valgkamp vil føle ansvar for å opptre med verdighet når det gjelder form og formuleringer. Samtidig har politikerne et ansvar som er like betydningsfullt: i dette valget vil interessen for å delta trolig være ekstra stor. Da er det viktig at vi stiller oss til disposisjon for alle de som lurer på hva vi står for, men som kanskje ikke står i køen foran valgboder og stands.

Norge har de siste ukene vært en samlet nasjon. Dette gjelder folk flest, og det gjelder de politiske partiene. En normalisering av den politiske debatten står ikke i veien for at vi står sammen når det trengs. Å diskutere de politiske forskjellene er tvert i mot å ta folk og demokratiet på alvor.

I debatten om debatten har det vært understreket at det skal være rom for ekstreme synspunkter i det åpne landskapet. Det er jeg enig i. Samtidig må ikke dette misforstås dit hen at vi ikke skal ta et oppgjør med ytringer som er rasistiske eller som på andre måter utfordrer de grunnverdiene vi står sammen om. Å ta avstand fra og å argumentere mot ytterliggående synspunkter er ikke å innskrenke ytringsfriheten, det er å ta den på alvor.

Årets valg er et lokalvalg. Alle landets lokalsamfunn og kommuner er byggeklosser som til sammen utgjør det norske samfunnet. Tusenvis av enkeltsaker vil bli diskutert, og tema for valgkampen vil naturlig nok variere med geografien. Men når man summerer opp stort og smått, så handler valget til syvende og sist om dette: hvordan kan vi best ta vare på fellesskapet og tryggheten? Hvordan skal vi blande sementen som skal holde landets byggeklosser sammen?

Jeg mener svaret er å bygge videre på et samfunn der vi stiller opp for hverandre og stiller krav til hverandre. Der godene i samfunnet fordeles rettferdig. Der vi betaler til felleskassa, men der vi til gjengjeld vet at vi får helsehjelp, sykehjemsplass og sosiale ytelser den dagen vi trenger det. Der barnehageplass og utdanning er tilgjengelig for alle, men der det også forventes at du deltar i arbeidslivet og bruker evnene dine og arbeidskraften din. Der hundretusenvis av mennesker deltar i frivillig arbeid, og får et varmere samfunn tilbake.

Vi vil det motsatte av det som skjer i store deler av Europa, der millioner av ungdommer våkner opp om morgenen uten å vite hva de skal bruke dagen til. De får ikke brukt sin virkelyst og kreativitet, de får ikke brukt utdannelsen sin og de får ikke være med på å skape morgendagens samfunn eller gjøre verden til et bedre sted å være. Mens mange nordmenn puster lettet ut over at hverdagen begynner etter trangbodde dager på hytta med svigerfamilien, så opplever store ungdomskull at arbeidsledighet forhindrer dem fra å flytte fra pikeværelset og skaffe seg egne barn og svigerforeldre. Det er en ulykke for den enkelte, men ikke minst er det et stort tap for samfunnet. Arbeidsledigheten løser opp limet i samfunnet, og reduserer motstandskraften mot de kreftene vi ønsker å holde unna. Vi ser det i Øst-Europa der høyreekstreme krefter fosser frem, og vi ser det i London der desillusjonerte ungdommer går amok.

Den enkelte må selv ta ansvar for sine holdninger og handlinger. Men det er en politisk oppgave å verne om fellesskapet der hver og en blir ivaretatt og er forpliktet tilbake. Trygge mennesker kaster ikke murstein – de bygger landet.

Stått på trykk som kronikk i Klassekampen, 13.08.11