Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.

Grove karakteristikker. Mønsteret er blitt en klassiker; Fremskrittspartiet byr til debatt om innvandring og integrering ved et utspill som grovt karakteriserer hele grupper, tegner bilde av at «det norske» utryddes og at Arbeiderpartiet har skylden. Som i Siv Jensens utspill om snikislamisering av Norge.

Eller som nå, når leder av Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde i Aftenposten torsdag anklager Ap for å ville «rive landet vårt i filler».

Skyteskive

Siden Arbeiderpartiet er skyteskiven skal Oslo Frp få et kortfattet svar: Arbeiderpartiet ønsker et Norge som er stolt over sin egenart, men som samtidig er åpent for inntrykk, og er nyskapende. Norsk kultur har aldri vært en isolert øy i havet. I århundrer er Norge blitt til i møte med omverdenen, og blitt sterkt av det.

Dette er den nasjonale kulturen i Norge: Det utadvendte og inkluderende. Det er dette som gjør nordmenn stolte av alt fra Nansen til Nobels fredspris og Melafestivalen. Og det er dette Norge Tybring-Gjedde ikke bryr seg med å forsvare.

Det sørgelige ved disse utspillene er at de ødelegger klimaet for å finne løsninger på de høyst reelle utfordringene som innvandring og integrering reiser.

Alvor

Arbeiderpartiet tar disse utfordringene på det største alvor; som sterke konsentrasjoner av mennesker med innvandrerbakgrunn i enkelte bydeler og ved enkelte skoler, som den diskriminering folk med innvandringsbakgrunn møter i bolig- og arbeidsmarkedet, som språkutfordringene i skolen, som effektive tiltak for å bekjempe tvangsekteskap og andre handlinger som er klare brudd på norsk lov.

Men håndtering av disse utfordringene må baseres på de dypeste kjerneverdiene i norsk kultur, nemlig respekt for rettsstatens prinsipper og respekt for andre menneskers rett til å leve sine egne liv. Bunnplanken i vårt verdigrunnlag er demokrati, rettsstat, ytringsfrihet, likeverd og likestilling. På dette grunnlag kan vårt samfunn trygt være åpent, mangfoldig og inkluderende. I sum er dette kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur og levesett. Og like viktig, for innovasjon og fremtidig vekst i Norge.

På flukt

Alle land i Europa opplever endringer i befolkningens sammensetning. Internasjonal migrasjon – mennesker på flukt og vandring – er et kjennetegn også ved vår tid. Det er ikke noe Arbeiderpartiet har planlagt. Men det er en verden vi må forhold oss til.

Regjeringen fører en streng innvandringspolitikk. Det siste året er antall asylsøkere nesten halvert.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er en menneskerett å bo i Norge. Men vi skal være åpne og inkluderende for de som har behov for beskyttelse. Vi må stille krav til innvandrere som kommer til Norge og vi må stille krav til samfunnene som tar imot innvandrerne.

Over én kam

Frp bryter med en grunnleggende tradisjon i vår kultur, nemlig at vi skal forholde oss til enkeltmennesker. Frps brede og mørke penselstrøk skjærer folk med innvandringsbakgrunn over én kam. Det store flertallet som ankommer Norge finner seg til rette og store deler av integreringen i Norge går bra.

Dette må vi fastholde også når vi griper fatt i utfordringene knyttet til innvandring og integrering.

Frp-lederens språkbruk og eksempler gjør at reelle problemer kommer i bakgrunnen. Det er symptomatisk for Frp at de ikke presenterer et eneste tiltak i forhold til de problemene partiet selv mener eksisterer. Og det er pussig at de som er så «bekymret for norsk kultur», er de som vil føre en politikk som vil svekke nettopp norsk kultur gjennom drastisk kutte til norske teatre, norsk film, norske museer og til de tusenvis av frivillige organisasjoner som hver dag opprettholder og videreutvikler norsk kultur.

Forakt

Frp styrer Oslo med Høyre. Byrådet må ta sin del av ansvaret for integreringen i hovedstaden. Og enda viktigere: Frp er Høyres tenkelige regjeringspartner i et blåblått Norge. Det bør mane til ettertanke at tonen, verdigrunnlaget og forakten for «de andre» som uttrykkes av Frp i kronikken «Drøm fra Disneyland» med Høyres hjelp kan bli del av en norsk regjeringsplattform. Det er motivasjon nok til å holde ut i politikken!

Innlegget stod på trykk i Aftenposten lørdag 28. august

Norge har de siste 20 årene blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Alle land i Europa har opplevd slike endringer. Internasjonal migrasjon – mennesker på flukt og vandring – er et kjennetegn ved vår tid. I Europa kan vi reise og arbeide der vi ønsker.

Innvandrere fra mange land har kommet til Norge, lært språket, tatt utdanning og fått jobb. Dette har bidratt til verdiskaping og løsning av små og store oppgaver i samfunnet. Vi er blitt et rikere og mer spennende land. Folk som ankommer Norge finner seg stort sett til rette, store deler av integreringen i Norge går bra. Mye går bra, likevel trenger vi et integreringspolitisk dokument.

Dette er en av vår tids store samfunnsendringer, og vårt parti er til for å ta fatt i samfunnsendringene. Noe av det som vil prege vårt samfunn mest i de neste 20 årene er at Norge blir mer mangfoldig.

Det knytter seg også utfordringer til integrering. Noen opplever utrygghet med endringer i sin hverdag, det som før var kjent kan oppleves fremmed både for innvandrere og etnisk norske. Dette er utfordringer vi skal ta på alvor. Det er fortsatt sperrer mot god integrering.

Det er utfordringer knyttet til skepsis, fremmedfrykt og diskriminering. Og det er utfordringer knyttet til å finne treffsikre politiske løsninger. Skal Norge være et vellykket flerkulturelt samfunn i 2029 – og i årene etter det – må vi gjøre de riktige tingene, og diskutere de viktige spørsmålene, nå.

Vi kan ikke akseptere at det norske samfunn får en ny klassedeling på etnisk grunnlag.

Noe av det viktigste vi gjør er å sikre innvandrere språkkunnskaper, utdanning og arbeid. Derfor må vi gjøre veien til språk, kunnskap, arbeid og deltakelse kortere. Mye handler om politikk og politiske virkemidler. Vår debatt skal legge grunnlag for forbedret politikk.

Men ikke alt handler om politiske løsninger. Det handler også om holdninger og normer. Et moderne samfunn som det norske skal være åpent, mangfoldig og inkluderende – det er kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur, religion og levesett.

Vårt samfunn er fundert på en demokratisk rettsstat, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Vi må være tydelige på dette verdigrunnlaget som er blitt til gjennom generasjoners kamp for frihet. Det er innenfor slike rammer at mangfold kan blomstre og tilhørighet sikres.

Vi ønsker en åpen debatt, alle sider rundt integrering skal fram i lyset. Men det er viktig at debatten er basert på fakta. Derfor har vi vektlagt faktadelen i dette første debattheftet. I tillegg har vi skissert noen dilemmaer som oppleves i utforming av integreringspolitikken som vi håper partiet kan diskutere. Dette som en begynnelse, til høsten kommer et nytt hefte med forslag til nye løsninger.

God debatt!

Afrikanske bruddstykker

Sitter i norsk morgensol med kaffe – i seng 0300 etter lang tur fra Addis Ababa – fikk ikke sove lenger på denne morgenen. Ser tilbake på en ukes tur i Afrika – mange inntrykk – kan ennå ikke fortelles som en helhet – det må bli afrikanske bruddstykker.

*

Rett fra debatt i Fritt Ord debatt på Litteraturhuset under tittelen ”Within the West – Beyond the West”- gikk ferden rett South – direkte kveld- og nattflight til Kampala, Uganda. Landet 0200 på Entebbe flyplass. Entebbe. Ordet har klang for meg som symbol på israelsk presisjon og handlekraft – det var her israelske spesialstyrker frigjorde gisler fra kapret fly på Entebbes rullebane i 1977.

Mens jeg tenker dette skyter og dreper israelere 9 aktivister på et stort passasjerskip utenfor Gaza. Kontrast.

**

Kampala: Tilsynskonferanse for den internasjonale straffedomstolen, ICC. Viktig at konferansen er i Afrika, 111 land har sluttet seg til – i dag har alle saker for domstolen sitt utspring i afrikanske konflikter. Domstolen er en viktig internasjonal nyskaping, drevet frem av bl.a. Kofi Annan.

Han er til stede, vi får tid til møte – han har fortsatt en karisma og et nærvær som fyller rommet.

**

Ban Ki moon er også der. Vi møtes mens han og teamet hans legger siste hånd på generalsekretærens uttalelse om Gaza. Vi diskuterer ordvalg. Også han krever gransking, men han tar ikke skrittet fullt og ber om at den må være uavhengig og internasjonal.

Mye å si om jobben som generalsekretær. Han er alltid på samlebånd – kø av folk som vil ha møte – noen minutter med hver – en malstrøm av budskap. Medarbeidere noterer. Han hører etter, men er det mulig å lytte til alt alle har å si?

**

Møte i margen av møtet med med Ugandas president, Museveni. Hersker i sitt land. Han ankommer møtestedet – alene i en Toyota innredet for ham – blikkene våre møtes når han kjører inn på området og jeg står rett utenfor – og jeg hilser til ham – han virker veldig alene der inne. Bilen passerer – så følger 10-15 biler til – to fulle av soldater, en sykebil og en hale av andre biler – merkelig skue – i hans egen hovedstad.

**

Museveni og jeg snakker om utviklingen i regionen – og Uganda – nyttig dette kjenner han ut og inn. Så følger en pasjonert debatt om homofili. Det verserer et lovutkast som vil forby og ilegge hardeste straff for legning og handling. Jeg tar opp, uttrykker norsk motstand.

Museveni avviser ikke saken eller argumentene. Han sitter der, smiler litt lurt og vurderer, tar mål av meg virker det som, som om han veier for og mot om han skal ta i dette eller kutte møtet. Men så engasjerer han seg. Utdrag:

M: Du må være enig minister, homofili er ikke normalt.

JGS: Hvem avgjør hva som er normalt, herr president? Og om du mener det ikke er normalt, er det da rett å forby det som du ikke ser som normalt?

M: Men homofile i Uganda har en lei tendens til å misjonere, vil overbevise andre, påtrenge seg, det kan vi ikke ha. Men jeg kjente en chief som var homofil, han var grei nok. Men vær da enig, det er ikke normalt, eller mener du det?

JGS: Vi må respektere folks privatliv. Jeg tar utgangspunkt i at det er en legning og at moderne stater har ansvar for å sikre mot diskriminering og at fundamentale menneskerettigheter må gjelde. Mener du det vikke er en legning, men tillært?

M: Ok, minister, la oss si at det er en, en legning, en ”orientation”. Men kan vi ikke si at det er en ikke normal orientation?

JGS: Du kan vel godt mene det som ditt syn, herr President. Men jeg ville ikke fortape meg i ordet normal – hvis du mener normal i statistisk forstand så er vel homofili neppe normalen, men skal staten mene noe om det – skal ikke den ivareta grunnleggende menneskerettigheter for alle? Har ikke afrikansk tradisjon en grunnleggende liberal holdning til ulike andre ”orienteringer”, om jeg får si det sånn? Det sender et negativt budskap at der verserer slike lovforslag som her i Uganda – som venn ville det være galt ikke si det.

M: (Latter.) Vel, vel, du er ikke den første som sier dette. Vi merker oss. Det er forskjeller. Vi kunne tatt en runde på abort. Men nå må jeg videre.

**

Khartoum, Sudan. Har aldri opplevd slik varme, Bagdad i fjor sommer kommer nærmest. Mellom 45 og 50 grader, selv om kvelden.

**

Søvn. Eller mangel på søvn. Fem netter i fire ulike senger. Enten for varmt eller for kaldt. Ikke ro til vanlig nattesøvn.

**

Møte med de ledende skikkelsene i Khartoum – de som sitter tett på presidenten, Bashir, mannen straffedomstolen har tiltalt for krigsforbrytelser. Men det betyr ikke at vi ikke kan – og må – snakke meg regimet. Midtveis i to av samtalene kommer en rådgiver inn og gir min motpart et ark med en tekst – på den står et utdrag av mitt innlegg til konferansen i Kampala – avsnittet med omtale av Sudan og understreking av Sudans ansvar for å respektere domstolen. De skummer, legger til siden, fortsetter samtalen. Situasjonen er for alvorlig til å lage en episode. Klokt av dem.

**

Dette er ikke plassen for å tenke rundt Norges Sudan engasjement. En lang historie. Men jeg merker meg: Igjen ber begge parter – NCP med makten i nord og SPLM, frigjøringsbevegelsen i sør – om at vi engasjerer oss, bistår i de kritiske månedene foran oss. Vi har null makt her, ikke noe å presse med – bare kunnskap og erfaring fra mange års engasjement – noen sterke Sudan-miljøer hjemme – nøkkelfolk herfra jobber nå i UD, partene vet hva vi står for – nå ber de om at vi engasjerer oss. Det er dette partene ber om – at Norge virker mellom dem – med de afrikanske nøkkelaktørene, med USA g UK. Om seks måneder er det møte med korsvei etter fredsavtalen i 2005.

Det meste kan gå veldig galt og nord og sør kan havne i borgerkrigens hengemyr igjen. Det i seg selv kan tydeliggjøre oppsiden av ikke å havne der – for alle vil rammes. Også nabolandene. Sudan har 9 naboer. Afrikas største land. Darfur i vest. Nord, Sør, Øst.

**

Dag i fly og i felt. Opp 0400, til flyplass og lite propellfly to timer sørover til oljefeltene. Oppvisning i ny verden: Drift av komplisert oljeproduksjon i regi av kinesere, malaysere, indere. Oljen ligger i grenseland mellom nord og sør. Hvordan de ordner fordeling og samarbeid vil avgjøre om nord og sør kan leve side om side – enten i en stat eller i to – enten i fred eller konflikt.

**

Jeg sier til alle jeg møter: Oljen har et enestående potensial til å ødelegge for begge, hver part kan ramme den andre på effektiv måte, men vil bli rammet selv. Budsjettene i nord som i sør står og faller på oljeinntekter. Men også omvendt; greier de en samarbeidsløsning kan begge få oppside. Norsk ekspertise har jobbet med å illustrere disse sammenhengene siden 2007. Det vil bli nøkkelkunnskap i månedene som kommer.

**

Videre i propellfly en time, så i FN helikopter i to til. Sitter langs sideveggen, får Ipod-øreproppene inni hørselsvernet – hører gamle samleplater med Dire Straits mens jeg halvsover og halvtenker. Titter ut over endeløse utmarker, tørke, men også frodige deler. Regnvær og vi nå fly utenom. Dere forsvant fra radaren, sier de når vi kommer frem til Akobo, landsby lengst mot øst, et øyeblikks uro hos velkomstkomiteen.

**

Her har det aldri vært ministerbesøk utenfra. Stort oppmøte. Ikke en eneste vei, hytter, leskur, små inngjerdinger. Ingen eier land. I et lite nytt forsamlingshus møter jeg guvernøren og hans team.

Fattigdommen ser lik ut verden over. Her er det omsider sikkerhet. Men en humanitær situasjon på grensen til krise, bare på grensen, men nær. Barn i lek, men spor av under/feil ernæring.

100% Mobiltelefondekning. På vei inn i møte med øvrigheten – med hundretalls stilt opp på geledd – kommer telefon fra Oslo. FNs menneskerettighetsråd skal stemme i Geneve om ti minutter: Skal Norge stemme for, mot eller avstående til krav om uavhengig gransking av den israelske aksjonen i Middelhavet? Folk stirrer på meg der jeg står i menneskemengden med telefonen til øret.

Jeg gir beskjed om at vi skal stemme for. Bare Slovenia av EU landene gjør det samme. Italia og Nederland stemmer mot. EU-flertallet flere avstående. Hørte jeg ”felles europeisk utenrikspolitikk”?

**

Sykehusbesøk. Ytterkant. Sykehus? Noen bygninger i mur. En del rasert fra krigens dager. En vegg pepret med kulehull. Vises rundt av en etiopisk sjefslege, dette er livets virkelige helter, ubeskrivelig karrige kår, men han viser systematisk rundt og peker på at med denne mannen går det bedre, denne kvinnen får det tøft, dette barnet klarer seg neppe. Dette ”sykehuset” skal betjene behov i en befolkning på hundretusener.

Krevende med slike runder, kjenner dem igjen fra WHO og Røde Korstiden – vi velfødde utenfra på tur gjennom dunkle lokaler der mødre (ser ikke en eneste far) sitter på sengekanten med småbarn som kjemper en stille kamp for livet – underernærte, malariasyke, dehydrerte. Jeg prøver å fange øynene til mødrene – få kontakt, nikke, anerkjenne, om mulig finne veien til et smil. Det virker ved én seng – ikke ved en annen, moren ser bare ned.

En kvinne ligger på feltsengen. Naken på overkroppen, gjør ikke noe for å dekke seg til, det ligger et teppe fra livet og ned. – Denne kvinnen, sier legen, fant det hun trodde var rester av kokekar og gryter. Hun bar alt hjem som tilskudd til kjøkkenet. Så viste det seg at dette var en landmine. Den gikk av mellom bena på henne. Bena forsvant – kuttet av over knærne. Men hun klarer seg. Klarer seg? tenker jeg. Uten ben fra knærne og ned? Proteser her?

WHO-pensum kommer på netthinnen, jeg spør legen: Mødredødelighet? Svar: Høyest i verden. Barnedødelighet? Svar: Høyest i verden. Malaria? Svar: Number one killer. Tuberkulose? Svar: Mye av det, men vi har ikke kapasitet til å påse at de tar medisinene over tid.

Det finnes knapt ressurser til å bistå fødende kvinner. Men likefullt: Samarbeid med kirken og helsepersonell fra Uganda trener lokale kvinner til å bistå gravide. Positive resultater. Noe å bygge videre på.

**

Til Juba, ”hovedstaden” i sør. Det er første besøk av en norsk utenriksminister til Sudan siden 1975. Og, sier de i Juba – første gang en utenriksminister fra Europa har sovet over i Juba. Også noe å ta med seg.

**

Stort norsk engasjement i sør. Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen. De gjør betydelig arbeid. Verdsettes, gir resultater – og kunnskap. Jeg møter mange på en samling i det norske generalkonsultatet.

Men også er dilemma. Etiopias statsminister Meles Zenawi sier til meg på sitt kontor i Addis fredag ettermiddag: – Det finnes to landeplager i Afrika – Korrupsjon, og verst er den som følger av å ha store oljeinntekter uten institusjoner på den ene siden – og NGO invasjon på den andre siden. De fleste land er rammet av en av dem – Sør Sudan er rammet av begge.

Det første er lett å forstå. Oljeinntekter uten systemer for å fordele inntekter, spare, investere – det går lett feil. Ikke korrupsjon i tradisjonell forstand, det ser man ditto av i nord – men i sør snarere penger som kommer inn uten apparat for å ta i mot. BNP pr innbygger i Sør Sudan er på nivå med Ghana. Men fattigdommen er langt større.

Det andre må vi grunne over – ”NGO invasjon”? Etiopias statsminister mener med det et system som bidrar med tjenester, bra nok, men som ikke bygger kapasitet og det er fatalt. En strøm av organisasjoner som gjør sitt – som gjør godt – men som ikke setter Sør Sudan i stand til å drive Sør Sudan. Vanskelige dilemma. Samme tendens i Afghanistan. Hva er de beste strategiene for å bygge lokal kapasitet –altså slik at de som hjelpes raskest mulig kan styre og hjelpe seg selv?

(Så skal det legges til: Zenawi har problematisk forhold til sine egne NGO’er – akkurat det er et tegn på vekslende demokratisk sinnelag).

**

Middag i Juba ved Nilens bredd. Ikke langt fra der Nilen starter, britene strevde seg en gang innover og sørover på jakt etter Nilens opphav. I nattemørket ser jeg at kvist og kvas driver hurtig nordover, litt lenger sør er det vannfall – så Victoriasjøen.

Olje er viktig for Sudan. Men Nilen og vannet er mange ganger viktigere. Og om Nilen er det alltid strid. Avtaleverk fra 1920 tallet og 1950 tallet regulerer bruken. Egypt holder hardt fast i rettighetene som de gamle avtalene ga dem. Landene innover langs elveleiet protesterer, de vil ha større frihet til å bruke av vannet på dets ferd. Nilen har betydd sivilisasjon og utvikling i årtusener. Hvordan ressursene forvaltes fremover blir et av de viktigste spørsmålene i denne delen av Afrika.

**

Sør Sudan er fruktbart. Kan bli regionens matfat, sier kjennerne. Men det er langt igjen. På markedene bugner det av varer. Men de er made in Ethiopia eller made in Uganda. Det skal omfattende kulturendringer til for at kvegtradisjonene viker for – eller suppleres med jordbruk. Men noe skjer. De som har fløyet ut og inn av Juba gjennom år ser større grønne dyrkede flekker. Utvikling er en langsom affære.

**

Salva Kiir – Sør Sudans president. Med den karakteristiske hatten. Har møtt ham i Oslo. Nå på hans hjemmebane. Snakker rolig, analytisk og alvorlig om situasjonen og utsiktene frem mot den annonserte folkeavstemningen om uavhengighet for sør. Opplever en stemning av nedtelling, møte med en historisk hendelse som kan slå flere veier, den virkelige skjebnetimen – fredsavtalen fra 2005 var bare forspillet – nå venter finalen.

**

Det er slående; aktørene vi møter er de samme som har dominert persongalleriet i Sudans politiske landskap. Tidligere kommandanter, nå i dress. Noen liv gikk tapt i krigen, noen har ikke overlevd freden, men galleriet er ganske intakt. Også hos oss. Vi har fortsatt Tom Vraalsen!

**

Til Addis Ababa. Kontrast. Flere år med høy vekst. Etiopia er med sine vel 80 millioner fattig. Men kraftige spirer av vekst. Store investeringer utenfra.

Og den nye tid: Midt i byen bygges en kopi av FNs hovedkvarter i New York, pluss et moderne konferansesenter; ny lokalisering for AU – den afrikanske union. Kineserne bygger – totalentreprise – 18 måneder – kinesisk fullfinansiering – gavebistand – det ser ut som downtown Shanghai – kinesiske bannere henger fra toppen av takene.

**

Regjerende parti har vunnet valg. EU ga først støtte til gjennomføringen av valget. Nå vil de ha mer tid til å vurdere. Ingen tvil om sterkt tillitsvotum til Meles Zenawi. Men valg med mange merknader. Og er det godt for et land at vinneren ender opp med over 90% av setene i parlamentet? Etiopia befester et demokrati. Men med svak og splittet opposisjon som blir enda svakere etter dette valget. I seg selv en trussel mot demokratiet.

**

Flyr ut og hjemover. Fra flyet får jeg samtale med USAs spesialutsending, general Gration og oppdaterer ham om mine inntrykk. Han er på vei ombord i fly med visepresident Biden på vei til Afrika. Vi deler inntrykk og er enige om å holde kontakten. Jeg får tak i Sør Afrikas tidligere president Mbeki – nå AUs spesialrepresentant til Sudan. Samme runde med han, sammenfallende analyse, enige om å følge opp. Norge ønskes aktivt engasjert.

Jeg deler noen inntrykk med Erik Solheim på sms. Vi er enige om å snakkes mandag. Krevende og viktige oppgaver ligger foran oss.

**

Ferd mot nord – mellomlanding i Cairo. Medarbeidere, Harald og Harald fra VG, fire livvakter – folk som gjør et utpreget profesjonelt arbeid – et kjent ansikt fra Serena hotell januarnatten 2008 – en av UD medarbeiderne var også med den natten.

Vi prater, sover, spiser, ser video, gjør ingenting. Lander i norsk sommernatt, pluss 15 med lysning på østhimmelen. Hjemme best.

Middag med Ashton – kaffe med Rehn

Til Brussel for de halvårlige EØS-møtene – et par formiddagstimer mandag 10.mai. Nyttige møter på sitt vis, gjennomgang av hvordan samarbeidet om det indre marked virker. Det virker bra – begge parter er enige om det. Og en runde politisk dialog med gjennomgang av noen saker høyt på dagsorden: Midt- Østen, Rusland og Iran. Aldri unyttig.

Men det var møtene utenfor de formelle som festet seg. Jeg drar fra Oslo søndag ettermiddag og rekker frem til middag med andre sosialdemokratiske utenriksministre som er på vei til ministermøter i Brussel dagen etter. På grunn av askeskyer og andre forhold var vi få, rundt et middagsbord møtes kolleger fra Luxembourg, Kypros, Norge – og Catherine Ashton.

Jeg har møtt Catherine Ashton – Baroness Ashton! ved jevne mellomrom. Hun var medlem av EU-kommisjonen med ansvar for utenrikshandel, og vi hadde flere møter om WTO-forhandlingene. Så ble hun, overraskende for noen, den første EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk på tampen av 2009. Et produkt av Lisboa-traktaten – hun ble personen som skal gi den felles utenrikspolitikken et ansikt utad. På grensen til en umulig oppgave kan man si; revet mellom 27 medlemsstater, noen vil ha mye felles politikk, andre, særlig de største landene, vil ha lite og vokter om sine egne markeringer, revet mellom institusjoner – Kommisjonen og Rådet av medlemsstater.

Ashton har tatt en omvent Obama. Forventningene var fra starten like lave som hans var høye. I de første opptredene sa hun klart fra at hun ville lytte før hun mente, jeg erfarte det i møter vi hadde om Midt Østen, i Brussel og i Paris.

Forstå-seg-påere mener hun har lyttet for lenge. Men i liten krets søndag kveld lar jeg meg imponere av hennes oversikt og ro. Vi snakker om alle hjørner av internasjonal politikk; Iran, forhandlingsbildet og detaljert om atomspørsmålet. Piratvirksomheten i Aden-bukten og hennes planer for å mobilisere afrikanske stater i kampen mot sjørøveriet. Midt Østens mange irrganger. Russland. En lang runde om politiske perspektiver på den finansielle uroen i Europa. Og ikke minst; Ashtons arbeid med å bygge EUs felles utenrikstjeneste med hundrevis av nye medarbeidere.

Ashtons utfordring er at hun bygger institusjoner mens hun i mange sammenhenger mangler politikk å fylle institusjonene med. Det vil si; politikken må formes, meisles ut, brynes mellom sterke nasjonale viljer. Den vil bli til stykkevis og delt, det vil ta tid. Det skal en kombinasjon av hard vilje, flegma og strategisk kraft til å fronte det som blir til som felles utenrikspolitikk.

Kontrasten er møtet med Olli Rehn. Olli er finsk medlem av EU kommisjonen med ansvar for økonomi og finanspolitikk. Han er mannen midt i stormen, eller som han selv sier – midt i strevet med å ”hindre at en gresk buskbrann blir til en europeisk skogbrann”. Rehn holdt det gående til rundt 0400 i dag tidlig i møte med 27 finansministre. Nå er det ettermiddag og vi møtes til kaffe på hans kontor i den store Kommisjonsbygningen. Jeg ser at han er sliten. Men han virker tilfreds, helgens arbeid har mobilisert et formidabelt forsvarsverk mot finansmarkedenes turbulens. Finsk sisu. Markedene synes så langt å svare positivt.

Rehns utfordring akkurat nå er den motsatte av Ashtons. Mens hun har institusjonene og mangler en politikk, så har Rehn politiske vedtak så det holder, men må arbeide for å får på plass detaljene og kanskje skaffe seg noen institusjoner. For nå må EU – både Euro-land og EU-land uten Euro, ta fatt på nybrottsarbeid som kan påse at landene holder seg til reglene og rammene for underskudd, gjeld osv. Løsningene denne helgen har tøyet mandatene fra de eksisterende traktatene. Det ligger i luften i Brussel i dag at det kan bli behov for endringer for å få dette til å henge sammen.

Til jobben med å reise et effektivt forsvar trengte Rehn og EU assistanse fra IMF. Det var uaktuelt for noen uker siden, men nå er IMF inne med både en del av pengesekken, men også med de velkjente stabiliseringsprogrammene som rulles ut når budsjetter skal kuttes og statsfinansene bringes i balanse. Normalt hører vi om slikt fra utviklingsland eller voksende økonomier som kommer i uføre. Nå skjer det i Europa.

Rehn er også opptatt av å ta fatt i konsekvensene av budsjettkuttene som nå står for døren. Hva vil det bety for etterspørselen i europeisk økonomi, hva det vil si for den økonomiske aktiviteten – hva det vil si for arbeidsplasser og skatteinntekter? De siste tallene viser forsiktig ny vekst i Europa. Vil kampen mot underskuddene sette dette i fare?

Og her kommer Norge inn i bildet – eller ikke i bildet, for der er vi ikke, men vi som selger 80% av vår eksport til EU-markedet, vi har også noe på spill når det gjelder utsiktene til aktivitet i europeisk økonomi. For slik henger Europa sammen. Vi kan være for eller mot norsk EU-medlemskap. Men det ligger i bunn at vi er tjent med at det går godt i Europa – hos våre fremste politiske partnere og allierte, men også i markedet som er så viktig for oss.

Etter møtet med Rehn reiser jeg fra Brussel, flyr til Strasbourg, tirsdag er det ministermøter i Europarådet. Der er Norge virkelig en del av bildet – vi er fullt medlem, og generalsekretæren er norsk og heter Thorbjørn Jagland. I fjor drev vi kampanje for hans kandidatur, det vant frem og han ble valgt med stort flertall.

Nå avslutter jeg denne bloggen og går i middag med ham. Det vil handle om virksomheten i Europarådet. men kjenner jeg Thorbjørn rett blir det full runde om alt som skjer i Europa – der ser jeg frem til!

Dette er ikke refleksjon over en dag – men over en sak gjennom en uke.

Tirsdag 27/4 kl 1300: Akershus slott i Oslo: I påsyn av statsminister Stoltenberg og president Medvedev undertegner utenriksminister Lavrov og jeg erklæringen som slår fast at Norge og Russland er blitt enige om delelinjen. Etter 40 års forhandlinger med oppturer og nedturer er vi i mål. Vi har hatt landegrense siden 1826, nå får vi – når avtalene er godkjent i parlamentene – en grense i havet og over havbunnen.

Ja, dette er historie, det var da også reflektert i avis og nyhetsoppslag dagen etter – landet rundt. Dageb etter det igjen tar andre nyheter over, de jages på mot nye saker, og denne saken forlater nyhetsspaltene og avisanalysene.

Men blant folk jeg møter henger saken igjen. Jeg har knapt jobbet med noen sak som har vekket slik oppmerksomhet. I butikken, på flyplassen, på vei til jobben; mennesker jeg ikke kjenner stopper opp og vil snakke om avtalen med Russland. Innkurven fyller seg opp med rapporter om interesse fra mange land, det er invitasjoner til seminarer og konferanser der mulighetene etter delelinjen settes i fokus. Harvard henvender seg og vil gjøre forhandlingsforløpet til et eksempel i undervisningen.

Sterkest var det på reisen i Nord Norge, jeg besøkte Kirkenes, Tromsø og Bodø fra onsdag til fredag. Her var det stor interesse for nyheten, men også noe mer. Hos folk i nord ble nyheten også møtt med noe jeg tolket som lettelse, det var som om en bør folk stilltiende hadde levd med var blitt løftet bort. Nordpå har de levd tett på Russland – Sovjetunionen og igjen Russland. De har hatt et syn på naboen i øst mer preget av direkte erfaringer, som frigjøringen av Finnmark i 1944, enn vi lenger sør. Det er de i nord som har banet veien i folk-til-folk kontakten med Russland. Samtidig har tyngden av en stor nabo kjentes sterkere nettopp her – grensenært. Nærværet av en fraværende grense likeså.

Nå kommer grensen – og to spørsmål går igjen: Hva ledet til enigheten? Og hva vil enigheten føre til?
Det første spørsmålet skal det skrives historie om – og det skal fortelles. Det er for mye over fire tiår til en tabloid versjon eller en blogg skrevet i en kveldstime ved kjøkkenbenken. Men her er en oppsummering over noen krefter som virket i sluttspurten, det vil si i de siste årene. I Oslo snakket Lavrov og jeg om dette, og vi var enige om at tre forhold er viktige for å lykkes med innspurten i saker som denne.

For det første; at de to statene som forhandler er stabile, at regjeringene har god forankring og kan tenke langsiktig. Det var neppe slik i Russland på 1990-tallet. Men stabilitet har preget Russland de siste 5-10 årene, i alle fall når det gjelder evnen til å treffe vedtak og samle de ulike maktinteressene om en felles beslutning.

For det andre; at det knytter seg politisk og økonomisk interesse til en enighet. Begge deler er tilfelle i vår sak: politisk har vi interesse av en avtale, alle moderne stater bør ha ordnede grenser. Og økonomisk er det grunn til å tro at det vi har kalt omstridt område inneholder ressurser og at en grense åpner mulighet for å utnytte dem.

Og for det tredje: tillit. Det må være tillit mellom forhandlerne og mellom de politiske ansvarlige. De må ha tillit nok til å kunne se for seg en sluttløsning, tillit til å våge å tenke høyt om kompromisser. Denne tilliten har vært der de siste årene – mellom sjefsforhandlerne, mellom Lavrov og meg selv og mellom Statsministeren og hans motparter.

Summen av dette var at forholdene lå til rette. Muligheten var nå.

Hva vil så forandre seg med linjen? Et interessant spørsmål. Den første innskytelsen er: Selve linjen forandrer ikke noe i seg selv. (En på Twitter ville vite om vi ville skille grensen i havet slik man deler baner i et svømmebasseng – med små bøyer på en line! Svaret er nei, som Harald Heide Steens sovjetiske ubåtkaptein sa det; ”man kan ikke se den grense under vann”. Ikke over vann heller!)

Men grensen vil avklare, og dermed åpne muligheter. Til nå har det vært enighet om ikke å drive økonomisk aktivitet i det omstridte området. Når grensen kommer kan hver stat bestemme om, når og hvordan man vil undersøke mulighetene for virksomhet, som letevirksomhet etter olje og gass. Vi må jobbe for at det skjer med behørlig hensyn til det sårbare arktiske miljøet. Det gode samarbeidet om fiskeriene vil fortsette som før. Og skulle det finnes olje eller gassforekomster som strekker seg på begge sider av grensen, så inneholder avtalen detaljerte bestemmelser om hvordan en slik situasjon skal håndteres.

Summen av dette er en stimulans til større klarhet i forholdet mellom Norge og Russland – ”et problem er nå ryddet av veien”, sa president Medvedev i Oslo. Det er viktig for våre to land. Men det sender også et signal til resten av verden – om at de arktiske kyststatene Norge og Russland løser utestående spørsmål gjennom forhandlinger, som Financial Times var inne på i sin leder sist fredag. Det rydder vei for at naboene Norge og Russland kan jobbe videre sammen om de viktige spørsmålene knyttet til både Arktis og Polhavet.

Russland vil fortsatt være en kompleks og til tider krevende nabo. Men jeg tror enigheten om delelinjen vil stimulere hele bredden av det norsk russiske samarbeidet. Viljen til å ta fatt på dette var påtagelig blant alle de jeg møtte i Nord Norge. Fra deltakerne på et veldig praktisk anlagt seminar i Kirkenes i regi av Centre for High North Logistics om de polare sjørutene til møter med det nord norske næringslivet som fremmet en lang rekke ideer og prosjekter de ønsker å ta videre.

I sum er det en stimulanse til Nordområdesatsingen. Det ble bekreftet i møtet med det nye Nordområdeutvalget som nå er nedsatt for å gi sentrale myndigheter råd og forslag. Jeg møtte deltakerne under en samling ved Høyskolen i Bodø. Her er det samlet bred kompetanse om mange forhold knyttet til verdiskaping i nord. Sjefen for Sparebank1, Hans Olav Karde sa over forsiden av Nordlys: ”Nå er det opp til oss!” Hans budskap var at det nordnorske næringslivet må føre an, de kjenner regionen, ressursene og mulighetene best. Det er jeg enig i. Men aktørene i nord skal vite at Regjeringen vil tre støttende til. Og at vi vil trenge en mobilisering fra hele landet om vi virkelig vil løfte mulighetene i nord – i det som kan bli Norges mest spennende og vekstkraftige region.

Min utfordring til utvalget var å se etter nye måter å samarbeide på i nord , nye partnerskap mellom aktører i ulike fylker, mellom offentlige og private interesser, mellom norske og utenlandske partnere.

Så i en kveldstime ved kjøkkenbenken på etter en krevende men spennende uke tenker jeg dette: Forhandlingene om delelinjen er historie. Den er til tider svært spennende, den var spennende helt til de siste timene. Den historien skal skrives, for her ligger et viktig norsk erfaringsgrunnlag å trekke videre på.

Med linjen på plass gis det energi og styrke til en annen historie – som ikke er ved sin avslutning, men ved sin start: Nordområdesatsingen. Dette har vært Regjeringens viktigste strategiske utfordring siden 2005. Den brede tilnærmingen – fra havrettslige avklaringer til tettere grenseregionalt samarbeid til økt satsing på kunnskap i nord – alt dette henger sammen.

Derfor er det bare å brette opp ermene og jobbe videre.

Askeskyen letter og Gardermoen er åpen – det er torsdag morgen – jeg tar av med medarbeidere mot Tallinn og utenriksministermøte i NATO. Underveis får vi høre at Gøteborg flyplass stenger, og at Helsingfors flyplass følger etter.
Jeg skal etter planen returnere samme kveld – for å jobbe med forberedelser til det russiske statsbesøket mandag og tirsdag. Ambassaden i Tallinn planlegger mulige kjøreruter om luftrommet skulle stenge. Men det skjer ikke. Nå sitter jeg i flyet, klokken nærmer seg 2300, en lang møtedag er over, vi når Gardermoen før midnatt.

Jeg har deltatt på utenriksministermøter i NATO i snart fem år. Denne dagen er en av de mest interessante. I dag har vi diskutert, ja, NATO. Vi har snakket om arbeidet med et nytt strategisk konsept som skal vedtas på toppmøte i Lisboa til høsten. Hva er NATOs oppdrag? Hvilke utfordringer møter vi? Hvilke trusler? Hvordan møter vi dem? Hva har hendt siden 1999 da det forrige konseptet ble vedtatt?

Mye er skjedd; det er kommet til mange nye medlemmer, tettere samarbeid med partnere som bl.a. Russland, for første gang i alliansens historie er artikkel 5 (den som sier at et angrep på en skal anses som et angrep på alle) blitt aktivert – da USA ble rammet 11. september. Vi i har fått engasjementet i Afghanistan. Vi møter nye trusler, fra spredning av masseødeleggelsesvåpen, vold fra ikke statlige grupper, terror, men også sikkerhetstrusler som følge av klimaendringer og migrasjon eller trusler mot energiforsyninger.

NATOs være eller ikke være er at alliansen oppfattes som nødvendig, som et svar på noen uløste oppgaver – som relevant, og at alliansen fungerer slik at de 28 medlemmene får økt sikkerhet gjennom medlemskapet. Ikke minst må folk i medlemslandene må oppfatte det slik. Det var ganske enkelt under den kalde krigen. Det er mer søken nå.

For Norge har det vært viktig å slå fast at vi skal løse vår oppgave i Afghanistan og at dette har prioritet. Vi har lært og erfart at terror planlagt nettopp der kunne ramme New York, London og Madrid. Men NATO må først og fremst ha relevans for forsvaret av medlemslandenes territorium. Debatten i dag handlet om hvordan det nye strategiske konseptet kan tydeliggjøre den nytten – og fastslå hva det krever av medlemslandene å utruste organisasjonen til å spille en rolle i sin tid.

Det blir en god runde rundt bordet. Alle 28 holder innlegg. Jeg forsøker å snakke uten manus, bruker noen forberedte punkter og tilpasser innlegget til tonen i møtet. Inntrykket er at færre lytter når innlegg leses opp.
Min estiske kollega forteller at det er 92% oppslutning om NATO-medlemskapet i Estland. Prosenten er nok høyere vi Norge enn i mange andre land, men neppe så høy. Vi har NATO-medlemskapet som en bærebjelke i vår sikkerhetspolitikk. Vi må fokusere mer på å forklare hvorfor. Det var enklere å forklare under den kalde krigen da øst sto mot vest. Men fortsatt svært sterke argumenter for hvorfor denne militær-politiske alliansen har nytte, relevans og betydning for vår sikkerhet.

På ettermiddagen er tema for møtesesjonen Bosnia Herzegovina som ønsker medlemskap, men som henger langt etter de andre landene på Balkan som enten er medlemmer eller i prosess for å bli det. Landet ikke ble gitt adgang til handlingsplan for medlemskap (Membership Action Plan, MAP) da vi møttes i desember. Alle er enige om at dette konfliktfylte landet må gjennomføre reformer for å komme videre. Diskusjonen handler om de har vist tilstrekkelig reformvilje til å innvilges MAP.

Norge mener ja. Vi mener det er gjort en innsats for å reformere forsvarssektoren. De er ikke i mål, men vi kan lettere bistå videre reformer om de kommer i gang med MAP. MAP er ikke medlemskap, men et skritt på veien. Alle naboene på Balkan er sterkt for. Norges ambassade i Sarajevo er kontaktambassade for NATO. Norges Ambassadør Braathu har jobbet iherdig for å støtte reformprosessen. Jeg har jobbet tett med min tyrkiske kollega – og alle kollegaene på Balkan – for å få til MAP på dette møtet. Hillary Clinton og USA inntok samme holdning i forrige uke. Det er stort flertall for å komme med invitasjonen nå. Men vi blir ikke enige. Et par land holder igjen, de mener at det ikke er gjort nok. Generalsekretær Fogh Rasmussen ber om at en gruppe medarbeidere prøver å finne en løsning før vi møtes til middagsmøte. For slik er NATO. Vi er ikke enige før alle er enige.

Vi reiser til operaen i Tallinn – for et musikkinnslag til ære for de tilreisende, det moderne Estland viser frem kultur og gjestfrihet.

Så er det middag – eller snarere, møte med mat. Tema er atomvåpennedrustning. Sammen med Belgia, Nederland, Luxembourg og Tyskland har Norge bedt om at dette kommer på dagsorden. Det ble positivt mottatt. Det er egentlig historisk, at dette er eget tema på utenriksministrenes dagsorden. Det skulle bare mangle.

Etter et tapt tiår for atomnedrustning er det nå bevegelse. Valget av Obama markerte skillet. Nå er det nytt driv, nye initiativ. NATO må spille sin rolle. Det er ulike syn i alliansen. Mange av de nye medlemmene fra øst vil holde fast ved det som finnes av kapasitet til avskrekking. Noen av de landene som har atomvåpen på sin jord vil komme i gang med å bli kvitt dem. Alle er enige om at vi også her må jobbe oss frem til enighet. Det er NATOs styrke, selv om veien noen ganger er lang.

Så lenge det er kjernevåpen i verden vil NATO ha kjernevåpen. Det er en gjengs holdning. Men nå er det klima for å ta skritt i retning av en verden uten atomvåpen. NATOs nye strategiske konsept må bidra til å gjøre oss mindre avhengige av atomvåpen. Vi må gi bidrag til at det kuttes dypere i de strategiske rakettene.

Under denne middagen får polakken Sikorski og jeg anledning til å utdype det polsk norske initiativet for å komme i gang med nedbygging av antall taktiske atomvåpen. Initiativet blir godt mottatt, jeg tror det kan bidra til å samle landene. Det trengs mer åpenhet, USA har rundt 200, Russland kanskje 3000 på denne siden av Uralfjellene. En prosess i retning nedrustning må komme også her.

Poenget med en slik diskusjon er signalene. Generalsekretæren og hans stab noterer, NATO-ambassadørene noterer, det legges føringer for kommende planer og vedtak. I sum en god runde.

Så, etter endt måltid, er det tilbake til MAP for Bosnia Herzegovina. Tekstforslag for vedtak kommer på bordet. Fortsatt ikke enighet. Det blir en intens runde med argumentasjon og forslag til tekst som kan løse opp i uenigheten. Jeg er godt forberedt og deltar som best jeg kan. Det nærmer seg, vi får inn formuleringer som kan samle støtte, og til sist banker generalsekretæren igjennom en tekst, ser ut over salen og sier at dette må passere.

Men han kan ikke slå klubben i bordet før alle har samtykket. Det skjer. Bosnia får sin MAP status, men for at programmet skal komme i gang må landet sluttføre reformene på forsvarssiden.

Det er over, vi hilser og sier ha det, haster i bilene og drar til flyplassen – på vingene og på vei hjem, i seng ikke for lenge over midnatt håper jeg. I morgen skal det handle om Russland og det kommende statsbesøket. Tror vi er i rute. Men ikke noe er i mål før alt er i mål. Heller ikke her.