Så er FN-uka ved veis ende for meg, sitter på JFK-flyplassen og venter på flyet til London, et par timers vent og så til Oslo. Som ventet har det gått i ett, siste post var den tradisjonelle trans-atlantiske middagen som Hillary Clinton inviterer til, kolleger fra begge sider av Atlanterhavet til diskusjon om mange tema, Libya, NATO, forholdet til Russland.

Mens vi sitter her og venter kjenner vi at det har vært en uke med trykk, tett program i en by full av utrolig mye støy, i allefall i de bydelene vi traver opp og ned, mellom møter i FN og på hoteller i nærheten. New York har også sine fredeligere hjørner, men jeg har ikke vært innom dem. Akkurat nå lengter jeg til skogen!

Tar tid å fordøye inntrykkene: palestinernes sak kom til å bli det dominerende tema, som satt sitt preg på mange andre saker. Det er ofte slik at en sak setter stemningen for andre, her var det spenning på mange plan; president Abbas valg om å gå til Sikkerhetsrådet med søknad om FN medlemskap, spenningen innen hans egen leir, spenningen blant arabiske land, det israelske diplomatiet for å svekke palestinernes sak, spenning internt i EU som strever med å opptre samlet, spenningen rundt USAs svekkede posisjon og innflytelse.

Jeg har fulgt dette tett, fra giverlandsmøtet sist søndag som ble en positiv opplevelse, til løpende konsultasjoner med president Abbas og hans stab og med israelere, europeere og amerikanere, og kolleger fra den arabiske verden. De sistnevnte er preget av å stå midt oppe i sine egne omveltninger, midt i historien som ikke er skrevet ferdig.

Fredag taler Abbas. Denne uka vil ikke resultere i forhandlinger, ei heller i noen FN resolusjon om den palestinske staten. Kanskje er vi vet et veiskille. Det er ikke mulig i lengden å tviholde på status quo. Men det finnes en vei. I fredagens utgave av International Herald Tribune skriver tidligere statsminister i Israel, Olmert, om en visjon for fred som er noe ganske annet enn hva dagens israelske regjering åpner for. Vi får streve videre. Ideen med politikk må jo være å ikke gi opp håpet.

Det er nesten en klisjė å si at verdens maktforhold er i endring, men du ser det knapt tydeligere enn gjennom en uke som denne, hvilke ledere som opplever at de har medvind og opptur, til de som opplever det motsatte, at trender snur, du kan nesten se det på ganglaget der den ene og den andre statslederen eller ministeren passerer opp og ned korridorer med sine følger, noen ledere med titalls vakter og medarbeidere i kortesjen, til oss som hjelpes frem i FN-jungelen av den norske FN-delegasjonens utholdende og hjelpsomme medarbeidere som står på til de små timer. Til å bli glad og stolt over for en minister.

Nå gleder jeg meg til norsk helg. Mange inntrykk å fordøye. Timer til å sove. Familie, normalt liv for en stund.

Kom gjerne med kommentarer på Facebook

Giverlandsmøtet søndag og frokosten i går med den palestinske statsministeren og utenriksministre fra gulfstatene og araberlandene fikk et etterspill, av det uvanlige slaget – positivt!

Midt oppe i fremgangen med å bygge bærekraftige institusjoner, her har palestinerne fått høre at de er over nivået som kreves av en moderne stat, så har det vært kritiske mangler i finansieringen av offentlige tjenester, fordi givere ikke har stilt opp med de beløp de har lovet. Statsminister Fayad har redusert behovet for bistand betydelig og kuttet sine underskudd, likevel har det vært en kritisk mangel som har ført til at han knapt kan betale lønninger til offentlige ansatte.

Under jubileumsmiddagen for Haakonshallen i Bergen sist fredag, fikk jeg en telefon fra Saudi Arabias utenriksminister, jeg kom meg fra bordet, og vi fikk snakket om situasjonen, han ville ta opp dette i New York, det ønsket jeg velkommen. Ministeren, som har vært utenriksminister siden 1975 (!) kom til New York og deltok selv på frokosten jeg arrangerte i går. Det ante meg at noe var på gang.

Og da den palestinske statministeren forlot New York fikk han bekreftet at 200 millioner USD er kommet inn, dermed er mye av problemet for 2011 løst, og det har stor betydning i dagens spente situasjon. Gledelig! Og et bevis på at arbeidet i giverlandsgruppen er meningsfullt.

Midtøsten henger med oss også i dag, fortsatt uklart hvordan palestinerne vil ta sin sak til FN, vi følger saken tett. Ellers er det på morgenen en samling av ministre som vil diskutere erfaringer med konfliktløsning, initiativ fra den tyrkiske og finske ministeren.

Videre mange møter med kolleger, FN er også og kanskje først og fremst dette; en møteplass! Og kanskje tid til en helt vanlig tur i byen….

Kom gjerne med kommentarer på Facebook

Jeg er glad det gikk bra på gårsdagens AHLC møte. Det blir mye strid rundt Israel Palestina spørsmålet denne uka, men denne første runden om palestinernes økonomi og institusjoner holdt seg til saken. Jeg er stolt av det norske teamet som gjør det mulig, diplomater med lang erfaring og grundige kunnskaper om saker og prosesser legger til rette og spillet ballen til meg som leder møtene og møter lederne. Godord til Norge fra mange.

Lange presserunder, til BBC studio, litt mat og så natten.

Nå tidlig morgen i New York, luksus å “sove lenge” etter norsk døgnklokke. Klar for et av høydepunktene, løpeturen rundt vannreservoiret i Central Park, New Yorks Sognsvann, mens sola kommer opp over Manhatten. Til å leve lenge på.

FN-uka er tid for sceneskifter, mange. I starter jeg med å møte Midtøstenteamet. Så har jeg invitert Palestinernes statsminister Fayad, USAs utenriksminister Clinton og EUs utenriksansvarlige Ashton til frokost med utenriksministrene for arabiske land og gulfstater. Prøvde dette i fjor, det blir et tettere møte med Fayad for komme i inngrep med hans planer og finansieringsbehov.

Så møter jeg American Jewish Committee, det gjør jeg hvert år, nyttig gjennomgang av hva Norge står for i Midtøsten.

Videre til møte med den arabiske ligas generalsekretær, nå skifter fokus til palestinernes og araberlandenes arbeid med en FN resolusjon, får høre om status og tekster.

Ettermiddagen står i antiterror-tegn, Generalsekretæren har satt oss i stevne med diskusjoner om strategier mot terror forankret i FN, et positivt initiativ vi støtter, jeg deltar i rundebordskonferanse utpå ettermiddagen.

Så har vi satt av tid til en lengre samtale med palestinernes president Abbas, han blir senter for mye oppmerksomhet, vi viderefører kontakten fra hans besøk til Oslo i juli, mitt til Ramallah i august og senere telfonsamtaler.

Og til slutt, middag i Intenational Peace Academy med veteranen Terje Rød Larsen som vert, med over 20 utenriksministre, tema: Ingen overraskelse, Midtøsten og palestinernes strategier. Nyttig uformell ramme for diskusjon.

Men nå, morgentur i Central Park!

Løpetur mandag morgen med kolleger i Central Park. Arvinn, Tine og Espen. Kjersti tok bildet