LO har gjort et valg – et klokt valg, og vil at regjeringen skal sette foten ned og benytte seg av reservasjonsretten mot innføring av EUs vikarbyrådirektiv i norsk lovgivning.

Det kan ikke være tvil om at det politiske Norge siden 2008 har underkommunisert hvor betydningsfullt det er for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv at Norge avstår fra dette vikarbyrådirektivet! Arbeiderpartiet har fått LOs budskap fra gårsdagens møte i LO sekretariatet. Nå er det opp til Arbeiderpartiet selv å avgjøre om de fortsatt vil være – det folk helst vil – et fortsatt arbeidernes Arbeiderparti, eller om de vil følge arbeidsgiversiden/ høyresiden og omgjøre seg selv til et «Vikarbeiderparti»?

EØS og EFTA-domstolen
En meningsmåling fra Norstat, utført for avisen Vårt Land, viser at en av tre norske borgere ikke vet hva EØS-avtalen innebærer. Det er meget alvorlig for demokratiet – og det må være et alvorlig signal til politikerne om svikt i opplysningsbehovet ovenfor befolkningen for å kunne ivareta et bærekraftig demokrati!
Dette bør være en viktig del av undervisningen i skoleverket også!

Har EØS-avtalen fratatt det norske folk en hver rett til å ta demokratiske beslutninger i saker som angår arbeidslivet?
EFTA-domstolens avsa en kjennelse den 23. januar 2012. I denne EFTA-dommen fremgår det at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».

(Les mer på; Sak E-2/11; Fri bevegelighet for tjenester – Direktiv 96/71/EF – Utsending av arbeidstakere – Minstelønn – Lengste ordinære arbeidstid – Vederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig – Kompensasjon for utgifter).

Det reiser tre viktige problemstillinger;
1.
Med denne kjennelsen, er sannsynligheten stor for at det er EU-domstolene som er gjeldende rett ovenfor norske arbeidstakere og ikke norsk lov og rett. Det betyr i tilfelle at norske politikere, norsk lov, og norsk demokrati er spilt langt utover sidelinjen og umyndiggjort i forhold til blant annet arbeidstakerspørsmål. I så tilfelle har Senterpartiets Liv Signe Navarsete helt rett når hun hevder at det norske folk er ført bak lyset gjennom EØS-avtalen!

2.
Med en slik kjennelse, kan man vanskelig se at de tiltakene som settes i kraft fra norsk side – for å motvirke sosial dumping – står særlig sterkt i forhold til EU-rett. EFTA-domstolens kjennelse skaper et sterkt troverdighetsproblem hos de politikerne som hevder at norsk rett står over EU-retten – og at Norge fritt kan fremme egne lover og tiltak som kan hindre sosial dumping. Hva har de å si til sitt forsvar nå???

3.
EU viser med en slik kjennelse at de ensidig står på arbeidsgiver sin side, og praktiserer ensidig høyrepolitikk – dvs et styringssystem som motarbeider arbeidertakernes interesser. Sosialdemokratiet og det verdigrunnlag har tapt i dette systemet synes å være konklusjonen!

Kan EØS/ EFTA-domstolen sette norske interesser til side?
Det er en fare for – at dersom EU-domstolene står over norsk rett og norsk demokrati – så har verken norske politikere, eller fagforeninger noen motpart å hevde sin rett ovenfor – annet enn en «høyre politisk domstol». Det er et alvorlig demokratisk problem, og kan dermed bidra til å undergrave hele vårt demokratiske system og fagbevegelse med – slik markedsliberalistene har evnet å gjøre i EU. I EU har det oppstått den situasjon at hele fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg takket være at fagbevegelsen er blitt fratatt makt og muligheter til påvirkning og være en del av demokratiet.

Enten Vikarbyrådirektivet implementeres i norsk lovgivning eller ikke, så er det i tillegg en stor fare for arbeidsgiversiden vil bringe vikar-reglene inn for EFTA-domstolene. Hva slags utfall en eventuell slik sak vil få i «arbeidsgiver/ høyrepartienes EU-domstoler» – er ut fra tidligere erfaringer – gitt på forhånd. Alle tidligere signaler tyder på at EØA/ EFTA-domstolene kan sette norske interesser til side til fordel for EU sin politikk.

*EØS-avtalen må tas opp til diskusjon!!! *
De senere tids opplysninger (bl.a. EFTA-domstolens kjennelse av 23.01) tilsier at det politiske Norge har ikke lengre noe valg! EØS-avtalen må tas opp til diskusjon, med tanke på å bli reforhandlet kraftig – spesielt på arbeidstakerspørsmål, eller at hele EØS-avtalen sies opp. Norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv kan ikke leve med en avtale som ensidig har som formål å drive sosial dumping – ikke bare på tvers av landegrenser – men også nasjonalt i nye former!

Vikarbyrådirektivets opphav
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Arbeidstakere skal åpenbart verken ha økonomisk trygghet, trygghet for arbeid, trygghet for bolig og egen familie!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet er; Er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»? Eller vil hovedregelen bli ansettelser som vikarer?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid.
Hva betyr det?

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Arbeiderpartiets standpunkt har opprørt mange!
Arbeiderpartiets standpunkt om å si ja til EUs vikarbyrådirektiv har opprørt mange. På radioen 30.01.2012 hørte vi om at noen oppfordrer til å bidra med å vrake kandidater på nominasjonsmøter og valglister for dem som sier ja til vikarbyrådirektivet ved valget i 2013. Det er også krefter i gang som vil bidra til trekke valgkampstøtte over til de partiene som støtter arbeidstakernes krav om å si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Det forteller om hva betent denne saken er. Og det forteller at dette er blitt en vanskelig sak også for Arbeiderpartiet.

Hva slag ettermæle vil Arbeiderpartiet ha?
Det avgjørende for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv er; Hva skjer med EØS-avtalen, og hva skjer i forhold til sosial dumping (EUs tjenestedirektiv, EUs vikarbyrådirektivet, EUs arbeidstidsdirektiv m.v).
Og hva slags ettermæle vil Arbeiderpartiet ha – «Arbeiderpartiet» for arbeidstakere, eller «Vikarbeiderpartiet» for arbeidsgivere og høyrepartiene?

Nå må Arbeiderpartiet snu!

LO har gjort et valg – et klokt valg, og vil at regjeringen skal sette foten ned og benytte seg av reservasjonsretten mot innføring av EUs vikarbyrådirektiv i norsk lovgivning.

Det kan ikke være tvil om at det politiske Norge siden 2008 har underkommunisert hvor betydningsfullt det er for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv at Norge avstår fra dette vikarbyrådirektivet! Arbeiderpartiet har fått LOs budskap fra gårsdagens møte i LO sekretariatet. Nå er det opp til Arbeiderpartiet selv å avgjøre om de fortsatt vil være – det folk helst vil – et fortsatt arbeidernes Arbeiderparti, eller om de vil følge arbeidsgiversiden/ høyresiden og omgjøre seg selv til et «Vikarbeiderparti»?

EØS og EFTA-domstolen
En meningsmåling fra Norstat, utført for avisen Vårt Land, viser at en av tre norske borgere ikke vet hva EØS-avtalen innebærer. Det er meget alvorlig for demokratiet – og det må være et alvorlig signal til politikerne om svikt i opplysningsbehovet ovenfor befolkningen for å kunne ivareta et bærekraftig demokrati!
Dette bør være en viktig del av undervisningen i skoleverket også!

Har EØS-avtalen fratatt det norske folk en hver rett til å ta demokratiske beslutninger i saker som angår arbeidslivet?
EFTA-domstolens avsa en kjennelse den 23. januar 2012. I denne EFTA-dommen fremgår det at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».

(Les mer på; Sak E-2/11; Fri bevegelighet for tjenester – Direktiv 96/71/EF – Utsending av arbeidstakere – Minstelønn – Lengste ordinære arbeidstid – Vederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig – Kompensasjon for utgifter).

Det reiser tre viktige problemstillinger;
1.
Med denne kjennelsen, er sannsynligheten stor for at det er EU-domstolene som er gjeldende rett ovenfor norske arbeidstakere og ikke norsk lov og rett. Det betyr i tilfelle at norske politikere, norsk lov, og norsk demokrati er spilt langt utover sidelinjen og umyndiggjort i forhold til blant annet arbeidstakerspørsmål. I så tilfelle har Senterpartiets Liv Signe Navarsete helt rett når hun hevder at det norske folk er ført bak lyset gjennom EØS-avtalen!

2.
Med en slik kjennelse, kan man vanskelig se at de tiltakene som settes i kraft fra norsk side – for å motvirke sosial dumping – står særlig sterkt i forhold til EU-rett. EFTA-domstolens kjennelse skaper et sterkt troverdighetsproblem hos de politikerne som hevder at norsk rett står over EU-retten – og at Norge fritt kan fremme egne lover og tiltak som kan hindre sosial dumping. Hva har de å si til sitt forsvar nå???

3.
EU viser med en slik kjennelse at de ensidig står på arbeidsgiver sin side, og praktiserer ensidig høyrepolitikk – dvs et styringssystem som motarbeider arbeidertakernes interesser. Sosialdemokratiet og det verdigrunnlag har tapt i dette systemet synes å være konklusjonen!

Kan EØS/ EFTA-domstolen sette norske interesser til side?
Det er en fare for – at dersom EU-domstolene står over norsk rett og norsk demokrati – så har verken norske politikere, eller fagforeninger noen motpart å hevde sin rett ovenfor – annet enn en «høyre politisk domstol». Det er et alvorlig demokratisk problem, og kan dermed bidra til å undergrave hele vårt demokratiske system og fagbevegelse med – slik markedsliberalistene har evnet å gjøre i EU. I EU har det oppstått den situasjon at hele fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg takket være at fagbevegelsen er blitt fratatt makt og muligheter til påvirkning og være en del av demokratiet.

Enten Vikarbyrådirektivet implementeres i norsk lovgivning eller ikke, så er det i tillegg en stor fare for arbeidsgiversiden vil bringe vikar-reglene inn for EFTA-domstolene. Hva slags utfall en eventuell slik sak vil få i «arbeidsgiver/ høyrepartienes EU-domstoler» – er ut fra tidligere erfaringer – gitt på forhånd. Alle tidligere signaler tyder på at EØA/ EFTA-domstolene kan sette norske interesser til side til fordel for EU sin politikk.

*EØS-avtalen må tas opp til diskusjon!!! *
De senere tids opplysninger (bl.a. EFTA-domstolens kjennelse av 23.01) tilsier at det politiske Norge har ikke lengre noe valg! EØS-avtalen må tas opp til diskusjon, med tanke på å bli reforhandlet kraftig – spesielt på arbeidstakerspørsmål, eller at hele EØS-avtalen sies opp. Norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv kan ikke leve med en avtale som ensidig har som formål å drive sosial dumping – ikke bare på tvers av landegrenser – men også nasjonalt i nye former!

Vikarbyrådirektivets opphav
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Arbeidstakere skal åpenbart verken ha økonomisk trygghet, trygghet for arbeid, trygghet for bolig og egen familie!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet er; Er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»? Eller vil hovedregelen bli ansettelser som vikarer?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid.
Hva betyr det?

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Arbeiderpartiets standpunkt har opprørt mange!
Arbeiderpartiets standpunkt om å si ja til EUs vikarbyrådirektiv har opprørt mange. På radioen 30.01.2012 hørte vi om at noen oppfordrer til å bidra med å vrake kandidater på nominasjonsmøter og valglister for dem som sier ja til vikarbyrådirektivet ved valget i 2013. Det er også krefter i gang som vil bidra til trekke valgkampstøtte over til de partiene som støtter arbeidstakernes krav om å si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Det forteller om hva betent denne saken er. Og det forteller at dette er blitt en vanskelig sak også for Arbeiderpartiet.

Hva slag ettermæle vil Arbeiderpartiet ha?
Det avgjørende for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv er; Hva skjer med EØS-avtalen, og hva skjer i forhold til sosial dumping (EUs tjenestedirektiv, EUs vikarbyrådirektivet, EUs arbeidstidsdirektiv m.v).
Og hva slags ettermæle vil Arbeiderpartiet ha – «Arbeiderpartiet» for arbeidstakere, eller «Vikarbeiderpartiet» for arbeidsgivere og høyrepartiene?

Nå må Arbeiderpartiet snu!

Boligmarkedets pris!

På begynnelsen av 1980-tallet deregulerte Høyreregjeringen til Kåre Willoch boligmarkedet. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til i økende grad å fokusere på individuell privat bolig og/ eller investeringsobjekt. På denne måten fremstår ikke boligsamvirkemodellen lengre som en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. Denne politikken går bare helt feil vei.

Parallelt med at boligprisene stiger, trenger mange enda større lån for å kunne skaffe seg bolig. Faren med det er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt som følge av økt arbeidsledighet e.l, kan det oppstå den situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at vår tids bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever.

Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Som følge av – for tiden – lav rente, vurderes det å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet, og særlig i områder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet og lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 %, mens boligprisene vil stige med hele 17 %.

Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser viser den oss at;
En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de 3 nærmeste årene.
En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.

Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta et eksempel med en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap!

Økningene på prisen på en bolig til kr 3 000 000 overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kar forvente få i økning i samme periode (kr 18 916 mot kr 510 000), eller en person med ei årslønn på kr 400 000 får (kr 48 000 mot kr 510 000). Kan samfunnet leve med en slik utvikling?

Så er det slik at en velbemidlet person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån» – ut fra en tenkning om høyere lånerisiko ved lavere betalingsevne. Det betyr høyere renteprosent på lånene – selv om man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.

Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg opp til 2,75 % provisjon. Systemet bidrar dermed til at for å få mest mulig provisjon, forsøkes det å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.

Økte boligpriser, og dermed behov for større låneopptak for kjøp av bolig hos enkelte, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt for andre. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – gjennom at store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.

Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene samfunnet har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag.

Det må bli en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!