Norge har en større andel av befolkningen i arbeid enn nesten alle andre land – fordi vi har flere ungdommer, flere kvinner og flere eldre i jobb. Tre av fire er i arbeid: Arbeidet vårt og verdien av det, ikke oljeformuen, er fundamentet for velferdssamfunnet. Muligheten til å jobbe er avgjørende – både for å sikre en inntekt og kjenne at man får bruke sine ressurser til beste for fellesskapet.

Det er sløsing med ressurser dersom unge, arbeidsføre mennesker ikke kommer inn i arbeidslivet. En av veiene inn i arbeidslivet er utdanning. Men vi vet at frafallet i skolen er stort. Det fører til at mange nettopp ikke kommer seg inn i arbeidslivet. Hva skal vi gjøre for å redusere frafallet i videregående skole?

Jeg legger ved, som bakteppe for denne nettdebatten, link til to rapporter om de samfunnsmessige kostnadene ved frafall.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/aktuelt/nyheter/2010/frafall-fra-videregaende-opplaring—kons.html?id=589822

Av Jan-Erik Støstad

Alle kan være enige om at det er ønskelig at færre blir varig syke eller uføre. Sykdom og uførhet er selvsagt først og fremst uheldig for de som rammes. Dårlig fysisk eller psykisk helse kan svekke livskvaliteten på mange måter – for eksempel ved smerter, svekket funksjonsevne og redusert mulighet til sosial aktivitet og arbeid.

Også for samfunnet er det viktig at ikke flere enn nødvendig blir langtids sykmeldte og uføretrygdede. Vi trenger flest mulig hender i arbeid for å sikre velferdsstaten.

Gjennom flere tiår har vi bygget opp et stadig bedre helsevesen. Dessuten har arbeidsmiljøet blitt mer helsefremmende – for de fleste. Folkehelsen bedres sakte men sikkert, og både kvinner og menn lever gjennomsnittlig lenger.

Likevel er langtids sykefraværet og uføretrygdingen i Norge høy. Nå er det ingen dramatisk utvikling de siste årene. Men det er for eksempel hele 300 000 personer som mottar uføretrygd. Og vi sliter med å få sykefraværet ned med 20 prosent, slik målet i IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv) er.

Tempoet og kompleksiteten i arbeidslivet fortsetter å øke. De fleste ser ut til å trives med dette. Men for noen kan de stadig økende kravene som stilles på jobben gi problemer med mestring, utbrenthet og utstøting.

I den offentlige debatten reises det av og til spørsmål ved om holdningene til å søke om uføretrygd er blitt lavere med årene. Forskerne klarer imidlertid ikke å dokumentere hvor viktige slike mulige holdningsendringer kan være.

Den rød-grønne regjeringen og partene i arbeidslivet har alt gjort en god del for å få færre langtids sykmeldte og uføre. Den underliggende filosofien har vært at forebygging og tidlig innsats må prioriteres, og at arbeid og aktivitet oftere enn man har tenkt tidligere, er positivt.

Den nye IA-avtalen, NAV-reformen, satsingen på et bedre arbeidsmiljø, fokus på livslang læring og tiltak for å hindre frafall fra videregående skole er viktige eksempler på konkrete innsatser.

I mai 2011 la regjeringen fram forslag til en uførereform. Hensikten med reformen er å trygge framtidas uføretrygd samtidig som det skal bli enklere for uføre å holde kontakten med arbeidslivet. Regjeringen sier også klart at den ikke ønsker å ”skremme” folk fra å søke uføretrygd ved å kutte i ytelsen.

De neste par tiårene vil en fortsatt aldring av befolkningen gjøre at utfordringene blir enda større dersom vi ikke lykkes med å følge godt opp de grepene vi har tatt – og kontinuerlig jobber med å få fram nye, målrettede tiltak. Særlig er det en utfordring å redusere antallet nye, unge uføre – som ikke er veldig høyt nå, men som er økende.

Spørsmål til debatt:
- Hvorfor blir såpass mange uføre i Norge?
- Hva mer bør gjøres for å få færre langtidssyke og uføre?

Professor Anne Bamford er internasjonalt kjent for sin rapport The Wow-factor på oppdrag for UNESCO i 2006. I Wow-faktoren belyser hun blant annet hvordan kunstfagene bedrer elevenes forhold til skolen og dermed læring i andre fag.

“Land som tar kunst og kultur i skolen alvorlig er også de samme landene som skårer høyt på PISA-undersøkelsen” (Anne Bamford) Frafall i britisk skole gikk ned etter at kreative bedrifter ble trukket inn skolen gjennom ”Creative Partnerships”.

På oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen har Anne Bamford det siste året kartlagt kunstfaglig opplæring også her til lands og rapporten publiseres offentlig over sommeren. Vi har i norsk skole en frafallsproblematikk, alt for mange elever avbryter sin skolegang i videregående. Anne Bamford påpeker spesifikt en utfordring, et paradoks, som Norge i sær står ovenfor; ressurssterk, intelligent ungdom som kjeder seg, mister motivasjonen og oppnår langt dårligere resultater enn hva forutsetningene tilsier, og/eller faller ut av skolen.

Politikerne, Kunnskapsdepartement og fylkeskommunene sier de er opptatt av denne problematikken. Det tas til orde for en mindre teoritung opplæring og sier det skal satses på mer praktiske fag og praktiske tilnærminger i teorifag. Forventningen til at mennesket skal være skapende, reflekterende, problemløsende og kreativ er absolutt tilstede i arbeidslivet, men på hvilken arena skal vi utvikle disse egenskapene og oppmuntre til dette? Kunst og håndverk, og musikk kan ikke lenger få være nedprioriterte fag i grunnskolen, hvor det ofte er mangel på kompetanse og midler til materiell og utstyr. Grunnskolelærere som underviser i disse fagene etterlyser flere timer undervisning i uka for å kunne nå målene i læreplanen. I videregående opplever vi at tilbudene nedlegges over hele landet, for lavt søkertall er argumentasjon, men fagmiljøene har ikke fått tid til å etablere tilbudene og bygge omdømme før de blir nedlagt.

Som faglærer i videregående spør jeg – skal vi fortsatt tilby Formgivningsfag, og Design/ Håndverk i videregående skole?

Ingrid Kjærstad Solbakken

Faglærer formgivingsfag