Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

I dag kan vi lese i Sarpsborg Arbeiderblad påstanden om at det er Guds Vrede som kan ligge bak både massakren på Utøya og Alexander Kielland ulykken. Dette er påstått fra statsviter Per Haakensen på et KRF møte i Sarpsborg. Lederen i det lokale KrF laget vil ikke ta avstand fra utsagnet. I tillegg knyttes det også politikk til saken og budskapet fra de ekstreme kristne i forsamlingen er at Norge har blitt for Israelfiendtlig og for liberalt. Abortloven nevnes som eksempel. Derfor er Gud sint på oss.

For det første er dette innenfor ytringsfrihetens grenser. Folk, også statsviterer, kan si meningsløse, støtende og sårende ting. De kan også komme med udokumenterte påstander. De kan til og med ta Gud til inntekt for sitt syn uten å blunke. Til og med når det kommer til å skyte, drepe og skade uskyldige ungdommer på en sommerleir. Jeg blir selv såra over en slik kobling. Men mest av alt tenker jeg, hvem i all verden tror du at du er?

Disse holdningene eksisterer i en del konservative kristne miljøer. Derfor er det bra at slike holdninger kommer frem i lyset. Da kan vi diskutere dem og ta avstand fra dem. Da kan vi etterspørre belegg for påstandene og riste oppgitt på hodet over idiotiske utspill. Vi kan til og med gråte en skvett og bli forbanna.

Jeg er glad for at jeg tror på et budskap om toleranse, raushet og kjærlighet når jeg tenker på en Gud. Min og jeg tror de fleste andres Gud, trenger du ikke skremme med på KrF møter eller er en som straffer andre.

Jeg vet at det som kom fram i Sarpsborg var et ekstremt synspunkt. Jeg er lettet men ikke ovverasket over at KrF leder Knut Arild Hareide rykker ut og tar avstand fra denne koblingen. Når gjør lederen i Sarpsborg KrF og ikke minst Per Haakonsen det samme? En unnskyldning er på sin plass.

Dette innlegget burde jeg kanskje ikke skrevet. Det er mulig det er for personlig. Men jeg velger å gjøre det i samsvar med min far. Han heter Helge og du ser han om mamma på bildet.

Pappa har fått bløtvevskreft. Han fikk det påvist i høst. Likevel er han enda ikke operert. Tvert imot, han venter fortsatt. Ikke fordi han ikke er prioritert, ikke fordi det er kapasitet, ikke fordi han ikke kan opereres, ikke fordi det ikke finnes penger, ikke fordi han ikke har rettigheter, ikke fordi det ikke finnes politiske løfter om behandling. Men fordi bilder og papirer ikke blir sendt fra ett sted til et annet. Til tross for gjentatte purringer fra pasienten, min syke far!

Pappas operasjon er minst 4 uker forsinket. Først fordi det private røntgen-instituttet ikke sendte bildene til Radiumhospitalet. Deretter er det hjertespesialisten ved lokalsykehuset som ikke har sendt papirene fra undersøkelsen i desember. Og før alle papirer er ankommet Radiumhospitalet blir ikke pasienter satt opp til operasjon. Så min tapre pappa ringer rundt i dette systemet vårt og snakker med den ene etter den andre. Samtidig er han imponerende tøff og holder motet og optimismen oppe. Det tragiske er at mens han venter vokser kreft-svultsene videre i kroppen.

Ingen pasienter skal oppleve dette. Heller ikke min far. Vi har et godt helsetilbud i Norge med mange utrolig flotte ansatte. Vi har høyest overlevelse av kreft i verden. Mange står på dag og natt for pasientene sine. Men enkelte har tydeligvis ikke noe i sykehus å gjøre. De gjør rett og slett ikke jobben sin. Pasientene blir kun et nummer i rekka. Men den største svikten som min fars eksempel illustrer veldig godt er at sykehusene tydeligvis ikke har systemer for å fange opp svikt når det glipper. For hvem sikrer at papirer, bilder og henvisninger faktisk blir sendt? Hvilket kvalitetssikringssystem finnes for at dette ikke kan skje? Det er ikke pasienten selv som selv skal passe på at dokumenter sendes fra ett sted til et annet. Det er heller ikke noe politikerne kan vedta at skal skje. Det er også dyrere og gir økt press på de stakkars kontoransatte på sykehusene som må ta imot klager fra fortvilte pasienter. Legen får de nemlig sjelden i tale.

Jeg tror dessverre ikke eksempelet med pappa er unikt. Jeg vet om flere som har opplevd det samme. Dessverre. Arbeidet med elektronisk pasientjournal i sykehussektoren må prioriteres slik at alvorlig syke pasienters helseopplysninger kommer frem i tide. Noe annet er uholdbart.