Mellomrommet
Dette underlige instinktive rommet
Som blir til der mennesker møtes
Og er

Noen ganger kjenner jeg det åpner seg
Mellomrommet
Da er det læring på gang
Da blir jeg kjent med et nytt menneske!

Andre ganger kjenner jeg det lukker seg
Mellomrommet
Da ville jeg viska alt ut
Skapt et nytt, åpent og raust
rom

Mellomrommet mellom mennesker
Stort eller lite
Hva gjør vel det?
Bare det er der

Jeg liker å fiske. Også gjedde, der den ligger på grunnene og soler seg. Råheten da den sniker seg innpå sluken fra undersiden og klasker til er brutal! Lyden av tenner som klapper sammen bekrefter at dette er ferskvannets rovdyr. Har du ikke stålfortom når den kommer, mister du garantert sluken.

I sommer har Siv Jensen fisket gjedde i grumsete vann. Via Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har hun kasta ut åtet. For hun tror vel ikke at vi skal tro at dette ikke var et planlagt utspill som hun ikke visste om?

Senest i går bekreftet Siv Jensen at hun var enig med Christian Tybring-Gjeddes beskrivelser i hans kronikk . Det er oppsiktsvekkende.

Vi er født og oppvokst i norsk kultur siden tidlig på 60-tallet, så kom ikke her og fortell oss at kulturen vår ikke finnes. Til tross for at Oslo-folk, nordlendinger, vestlendinger, og folk fra «oppibygda» og «nerribygda» har vært i konflikt i 1000 år, så har vi alle definert oss som norske. Og de som absolutt ikke vil være med på laget, har fått lov å stå utenfor og kalle seg bergensere. I all vennskapelighet.

- Skriver Tybring-Gjedde og avsporer den viktige debatten om integrering. For den debatten taper Frp. De har nemlig ingen integreringspolitikk.

Ja, en del innvandrere har problemer med å få et økonomisk og sosialt fotfeste i Norge. De er ingen trussel for norsk kultur. Først og fremst er deres manglende deltakelse i samfunnet symbolet på fattigdommen i Norge. Det viktigste vi kan gjøre er å styrke deres muligheter for å få jobb. Det kan ta tid å lære seg norsk, å finne arbeid, og å orientere seg i et nytt samfunn. Enkelte trenger ekstra hjelp. Den skal vi gi, selv om den enkelte innvandrer har et hovedansvar for å søke jobb selv.

Arbeiderpartiets mål er at politikken skal styrke, ikke svekke innvandrernes muligheter og motivasjon for deltakelse i yrkes- og samfunnsliv. Under hovedtanken gjør din plikt, krev din rett jobber vi hver dag for dette målet. Det har vi tenkt til å fortsette med.

Det er bekymringsfullt når unger ikke kan norsk når de begynner på skolen. Det er også en stor utfordring når norsktalende blir i mindretall i en skoleklasse. Jeg er i tvil om bussing er et riktig tiltak, men er åpen for diskusjonen. Men jeg skulle ønske at både Oslo og Drammen, som er de byene i Norge med høyest andel innvandrerbefolkning, hadde en mer aktiv politikk for sosial utjevning og at de prioriterte sosial boligbygging høyere. Det må finnes rimelige boliger i alle steder av byen slik at sosiale skillelinjer kan viskes mer ut uten behov for bussing. Dette må de to nevnte borgelige styrte byene ta mer på alvor.

Forestillingen om at det meste har gått galt i integreringspolitikken i Norge er ikke riktig. De aller fleste innvandrere i Norge har funnet seg godt til rette. De deltar i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar på samfunnets ulike arenaer. En ny generasjon unge med innvandrerbakgrunn er nå på full fart ut i utdannings- og arbeidsliv. Det er ungdom Norge trenger.

Nå haster det. Kanskje har vi nordmenn og verdenssamfunnet for øvrig ikke helt innsett hvilken enorm katastrofe Pakistan er rammet av. 20 millioner mennesker er berørt av flommen de siste uken. Over 4 millioner av mennesker har mistet alt de eier og har. Bønder har mistet livsgrunnlaget fordi jorda er skyllet bort. Over 3 millioner barn er berørt. Nå truer vannbårne sykdommer hundre tusenvis av liv. 6 millioner mennesker er helt avhengig av nødhjelp for å overleve. De trenger vår hjelp.

Ingen land kan håndtere en slik katastrofe alene. Mange land trår til. Regjeringen har bevilget 115 millioner kroner. Men FN har bare fått inn halvparten av hva som trengs. Her trenger vi en skikkelig dugnad.

Vi må alle ut av feriedvalen. Norske hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Care og andre, er til stede i Pakistan og hjelper til. Men de trenger penger for å kunne gjøre mer. Hittil har innsamlingen gått for tregt. Derfor oppfordrer vi det norske folk til å bidra gjennom å gi penger til de ulike hjelpeorganisasjonene.

Svein Roald Hansen
Utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

Laila Gustavsen
Stortingsrepresentant, medlem av utenrikskomiteen

Jeg kjente det ikke før jeg måtte
Dagene bare gikk
Gikk
Og gikk
Akkurat som med Don Quijote
Tok det aldri slutt

Men jeg gikk ikke med
Tvert imot
Først fordi jeg ikke visste at vi var på tur
Bevisstløs i gjerningsøyeblikket som jeg var
Etterpå fordi jeg ikke ville

For ¾ dels takt
Passer dårlig
I en flat tango

Det var som om Svalbard hadde bestemt seg. Øygruppa ville riktig vise seg frem fra sin aller beste side. Ei sammenhengende uke med glitrende sol og blikk sjø! For å bli solbrent i sommer måtte jeg til Svalbard.

Hva skulle jeg så der? Jo ei uke på tokt med forskningskipet Lance rundt Svalbards øyer, og inn i fjorder. Gjøre strandhogg på viktige og historiske steder. Jeg skulle virkelig få lære om Svalbard og dets ulike samfunn. For hva er vel øyene uten menneskene?

Det er mye som har gitt meg inntrykk underveis. Fuglelivet til polare fuglearter, som er tett koblet til havet og isen. Rødnebbterna som flyr fra Svalbard til Antarktis etter at den har forsvart egg og unger med illsinte stup og hakk i hodet. Alkekongens tillitsfulle adferd. Hvordan hvalrossen i timevis kan ligge på ryggen på land mens den lat og klossete klør seg forsiktig. Isbjørnen som lusker rundt hvalross-kolonien, men uten å tørre å angripe. Naturen som er bare ubeskrivelig vakker med sine blå brefronter overalt. Høye spisse fjell som ga Spitsbergen navnet da Barentz kom nordfra, ja faktisk nordfra, i 1596.

Men til tross for den fantastiske naturen mener jeg det mest unike med Svalbard er at vi mennesker har tatt øyene i bruk. At vi har overlevd i et så barskt klima. At vi har maktet å ta ressursene i bruk. Kullet, fisken, jakten som i tidligere tider var for intens, ekspedisjonene og oppdagelsene. Svalbard har gått fra å være et fangstsamfunn til å bli et verdesledende forskningsted. Dette gjør at vi har et sterkt internasjonalt miljø på Svalbard. UNIS som har ambisjoner om å utvikle seg til et internasjonalt ledende senter for arktiske studier, tiltrekker seg viktig kompetanse og bidrar til et yrende studentliv i Longyearbyen. Frølageret og romvirksomheten setter oss på verdens kart.

Utviklingen på Svalbard gjør meg stolt og ydmyk. Den gjør at jeg forstår mitt viktigste bidrag i rikspolitikken. Nemlig å sørge for at Svalbard fortsatt kan utvikle seg, at kullet kan hentes ut, turistene fortsatt kommer, at forskningen kan fortsette og at Svalbard forvaltes med utgangspunkt i lokalsamfunnets bærekraft. Min og Arbeiderpartiets viktige jobb blir å følge opp vår politikk, slik den er beskrevet i Stortingsmelding 22 (2008/2009)

Jeg ser noen utfordringer; Isen burde ligget i fjordene og drevet i sjøen, men var i år mindre enn noen gang. Temperaturøkninger vil endre Svalbards klima. Store turistskip med mange tusen passasjerer legger igjen for lite penger da de er i land. Store havområder og barskt klima gir utfordringer for redning og sivil beredskap.Kullet på Svalbard gir lavere utslipp enn konkurrentene, men ressursen er begrenset. I fremtiden må vi fortsatt klare å kombinere kulldrift og miljøvern samtidig som Svalbard må ha flere bein å stå på.

Som søring skal jeg vokte meg vel for å være skråsikker. Men det jeg er sikker på er at aktiviteten på Svalbard er viktig for Norge både sikkerhetspolitisk og i global sammenheng. Norges øyne er rettet mot nord. Dit skal de fortsatt se.

Bildeserie med 12 bilder — bla ved å trykke på pilene