Nominasjonskomiteen i Drammen Arbeiderparti har lansert sitt forslag til ordførerkandidat ved kommunevalget neste år. Nyheten er førstesideoppslag i Drammens Tidende i dag, lørdag 2. oktober.

Kandidaten heter Masud Gharahkhani og kom til Norge som barn, da hans foreldre valgte å forlate Iran og slå seg ned i Buskerud. (Bildet over har jeg lånt fra avisa).

Sine 28 år til tross, har Masud allerede rukket å skaffe seg bred politisk erfaring. De ti første på lista representerer en sterk bredde av unge, eldre, menn, kvinner, nye, erfarne, studenter, offentlig ansatte og personer med et langt yrkesliv i industrien – og helt på toppen, altså, en super rollemodell for det nye norske “Vi”. Ingen grunn til å vente helt til 2029! Nominasjonsmøtet skal selvsagt si sitt etter høring i partiet, men Masud har en sterk posisjon i Drammen Arbeiderparti.

Med seg blant ti på topp, har han også unge og talentfulle Aisha Ahmed, med norsk-pakistansk bakgrunn, som, også hun sin unge alder til tross, allerede har en periode bak seg i bystyret.

En liten historie til slutt: På vei til høytidelig åpning av Stortinget i dag, stakk jeg innom Narvesen på stasjonen for å kjøpe VG og Dagbladet. Ekspeditøren, med innvandrerbakgrunn, spurte meg: “Skal du ikke også ha Drammens Tidende? Stor nyhet i dag!”

Et tegn på at vi i tillegg til å ha funnet en dyktig ordførerkandidat, også har formidlet et viktig signal til våre velgere og sympatisører. Jeg er stolt av Drammen Arbeiderparti!

Hei, alle medlemmer av integreringsportalen! Takk for alle bidrag til diskusjonen om språktesting. Som i debatten om bosetting, var det mange ulike synspunkter. Vi tar dem med i debatten fram mot landsmøtet.

Nå har jeg lyst til å utfordre dere igjen. Hva betyr egentlig en verdig eldreomsorg? Hva skal verdighetsgarantien inneholde? På landsstyremøtet i midten av måneden brukte Jens mesteparten av talen sin til garantien for en verdig eldreomsorg. Det ble godt mottatt. Dere kjenner den sikkert fra siste valgkamp. Hvis ikke, kan dere lese om den her.

Kort fortalt inneholder verdighetsgarantien, som vi rød-grønne har vedtatt i Stortinget sammen med KrF og Venstre, følgende punkter: Et løfte om 12 000 nye heldøgns plasser i omsorgsbolig eller sykehjem innen 2015, 12 000 flere årsverk i pleie og omsorg i samme periode. Rett til et variert og tilstrekkelig kosthold. Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme. Adgang til å komme ut. Hjelp til personlig hygiene. Samtaler om eksistensielle spørsmål. Lindrende behandling og en verdig død.

Jeg har gjort en test.Jeg har gått inn på alle offisielle dokumenter og alle partidokumenter om verdighetsgarantien for eldreomsorgen. Jeg søkte på stikkordene minoritet, innvandrere, mangfold, kultur. Null treff!

Har vi glemt noe? Innvandrerne som kom på 60- og 70-tallet er i ferd med å bli gamle. Har vi tenkt på hva det innebærer for eldreomsorgen vår? Eldre har ofte mange diagnoser samtidig. Vi vet at minoritetenes helse er dårligere enn gjennomsnittet. Ekstremt høy forekomst av diabetes er ett av flere eksempler. Er vi forberedt?

Hva betyr det å komme som hjemmehjelper inn i et hjem som er preget av andre kulturer? Hva betyr personlig hygiene i kulturer der kjønn henger sterkere sammen med verdighet enn i vår kultur? Hva med språk og evnen til å kommunisere med hjelperne dine? Vi snakker om innvandrere som kom før introduksjonsprogammet ble innført. Mange kan lite norsk. Hva gjør vi med det? Samtale om eksistensielle spørsmål – hvem skal gjøre det? Retten til et variert kosthold – må kokkene våre på kurs?

Noen vil ha egne sykehjem/avdelinger for innvandrere. Det er jeg i mot. Når vi har gjort vårt beste (?) for inkludering i alle livsfaser, blir det feil å segregere ved livets slutt. Samtidig må vi kanskje erkjenne at vi i integreringsarbeidet har lagt for mye vekt på barn, ungdommer og voksne i arbeidsfør alder? Og glemt de gamle?

Hva betyr en flerkultuell verdighetsgaranti? Hvordan skal vi rekruttere/videreutdanne ansatte med flerkulturell kompetanse? Leger? Sykepleiere? Fysioterapeuter? Ergoterapeuter? Helse- og omsorgsarbeidere? Hjemmehjelpere? Vernepleiere? Osv?

I morgen (fredag 1. oktober) er det verdensdagen for eldre 2010. Jeg fikk en spennede invitasjon: Internasjonal helse- og sosialgruppe og sunnimuslimene i Oslo skal arrangere et seminar med kunnskapsrike innvandrere og norske forskere. Tema er ulike fasetter av det gode liv for alle eldre, uavhengig av kulturell og religiøs bakgrunn. Da jeg meldte meg på, fikk jeg rett etter en mail: Flott at jeg hadde meldt meg, og om jeg kunne tenke meg å holde en appell ved starten?

Jeg svarte selvfølgelig ja. Jeg kommer til å fortelle om integreringsutvalget vårt, og at Arbeiderpartiet vil være en garantist for en flerkulturell verdighetsgaranti for eldreomsorgen. Jeg skal væe ærlig på at vi trenger hjelp til å få det til. Vi trenger innspill fra innvandrerne selv. Vi trenger innspill fra alle medlemmene av integreringsportalen. Det er opplagt at kommunene er dem som må sette dette ut i livet. Det er like opplagt at dette må skje i et samspill mellom kommune og stat. Det er ikke like opplagt hvordan vi skal få det til.

Har dere gode forslag?

Hei, igjen, og takk for alle bidrag om bosetting. Det var fint med tilbakemeldinger. De vil bli brukt når vi skriver programforslaget vårt. I dag har jeg en ny utfordring til dere. Har dere fulgt med på den siste ukas debatt om bussing av skoleelever? Hva mener dere om dette?

Forrige uke var tre av Aps stortingsrepresentanter i Århus. Vi så på deres erfaring med bussing av elever som ikke behersker dansk godt nok til å klare å henge med på skolen og som sogner til skoler med svært lav andel barn med dansk som førstespråk.

Jeg var uhyre skeptisk før vi dro. Etter å ha hørt på skoleledelse, kommuneansatte og tre mødre fra henholdsvis Somalia, Afghanistan og Danmark, var jeg ikke lenger like sikker.

Århus har de samme utfordringene som oss, bl.a. i Oslo og Drammen (der jeg selv kommer fra). Mange elever med dansk som andrespråk kom til kort på skolen. Det begrenser mulighetene deres videre i livet. De tok en beslutning: Disse barna har rett til utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet som alle andre. Noe måtte gjøres.

Tiltakene de satte inn, var flere. Tidlig språktesting av alle barn med dansk som andrespråk, ble fulgt av obligatorisk språkstøtte i eller utenfor barnehage for alle som ikke besto. De aller fleste valgte barnehage. Til sammenligning: Bare halvparten av dem med rett til gratis kjernetid bruker muligheten. Neste test er fire-fem måneder før skolestart. De som ikke består, skrives inn ved skoler med flertall av danskspråklige elever og busses dit, om nødvendig. Etter to år testes de igjen. Består de, kan de flytte til nærmiljøskolen om de vil.

Århus har gjort dette siden 2006. Først var mange negative, særlig foreldrene, men lærerorganisasjonene støttet opplegget. Ingen la skjul på at det var mange etiske dilemmaer knyttet til slik tvang, men så det som det minste av flere onder. Det viktigste var å gi alle elever samme muligheter. Barna ble skilt etter språkferdigheter, ikke etnisitet, enten førstespråket var tysk, urdu, engelk, somalisk eller annet.

Foreldrene var fornøyde. Både moren fra Somalia og Afghanistan ville at de yngre søsknene skule få samme sjanse. De ville ikke flytte barna sine tilbake, selv om de kunne. Den danske moren sa at dette var positivt,også for deres unger. De lærte om mangfoldig slik de aldri ville gjort, ellers. Det var også flott for foreldrene. De ble kjent på felles badeturer, grillkvelder, foreldremøter og andre aktivteter, der alle var med. Skolen hentet de foreldrene som bodde lengst unna, om nødvdendig.

Bussturen var det største problemet. De jobbet for å gjøre turen til en del av undervisningen. Den skolen vi besøkte, hadde fire klasser på hvert trinn. Elevene fra de andre bydelene ble plassert i klasser to og to. Det mente de fungerte best, etter å ha prøvd forskjellige modeller.

Alt i alt: En tankevekkende dag i Århus, der motstand snudde til oppslutning og resultatene så langt, var positive. Her hjemme går debatten om bussing. I Århus handlet den om språkferdigheter og like muligheter. Hva synes dere? Er dette noe for oss? Må det modnes? Kan vi starte i den ene enden med språktest og språkstøtte? Hva med frivillighet? I Århus mente de at København hadde dårlige erfaringer ad frivillig vei. Hva med boligpolitikken? Det vil ta tid. Hva gjør vi i såfall i mellomtida?Jeg ser fram til mange engasjerte innlegg. Vi trenger synspunkter både for og i mot.

Med vennlig hilsen Lise Christoffersen