Dette har vært en god uke for oss som er glad i skogen og glad i klimaet. Ledere fra omkring 50 land er har møttes her i Oslo og blitt enige om en avtale som skal redusere klimagassene fra avskoging. De har lovet å legge 25 milliarder på bordet.
Dette har blitt lagt merke til i alt fra Jakarta til New York.

Det at Norge har tatt en lederrolle er bra. Ikke bare får det prinsen av Wales til å skryte av oss. Ved å redusere avskoging kan vi oppnå de raskeste, største og rimeligste reduksjonene i klimagassutslippene. Avtalen vi fikk til i Oslo kan også bli et viktig skritt fram mot klimaforhandlingene i Mexico.

Som jeg har skrevet før finnes det både høythengede og lavthengende frukt i klimapolitikken. Regnskog er teknologisk sett en lavthengende frukt. Alle vet hvordan vi ikke kutter ned et tre. Samtidig stiller det oss ovenfor andre krevende spørsmål som urfolks rettigheter – og vi må sikre at skogen blir varig vernet.

Kuttene som er oppnådd i Brasil allerede tilsvarer 400 millioner tonn CO2. Det er hele Norges utslipp ganger åtte. Temmelig bra. Men på langt nær nok. For å klare klimakampen må vi både klare karobonfangst, håndtering OG redde regnskog.

Også her hjemme skal vi kutte våre utslipp stort. Det viktigste virkemiddelet er arbeidet med Klimakur2020.

Alt i alt, en god uke. Håper vi får mange av dem fremover i klimaarbeidet. Hva mener du er det viktigste vi i Arbeiderpartiet kan gjøre for å bidra i kampen mot klimakrisen?

Et lite hjertesukk fra meg her i årets første måned:
Etter klimatoppmøtet i København er det flere som har begynt 2010 med et pessimistisk syn på Norge og regjeringens rolle i klimaarbeidet. KrFs Line Henriette Hjemdal har for eksempel påstått at Norge prøver å kjøpe seg fri fra hjemlige forpliktelser. Kanskje det er på tide med en liten oppklaring før vi ser fremover mot klimaåret 2010.

Kampen mot global oppvarming kommer til å prege 2010, både nasjonalt og internasjonalt. Vi i Arbeiderpartiet synes selfølgelig dette er bra, og mener vi kan gjøre en forskjell. Men: Det vi er mindre interessert i å delta i et kappløp om klimaoppmerksomheten for å fremstå som best i klassen.
Jeg mener klimasaken er for alvorlig til en konkurranse i lettkjøpt kritikk!

Det er blitt hevdet fra flere hold at Norge med den rød-grønne regjeringen har et slags mål om å ”kjøpe seg fri” fra å kutte hjemme med klimakvoter fra utviklingsland. Saken er at vi gjør mer enn noen gang for å skape et fornybart og klimavennlig samfunn. For eksempel har den rød-grønne regjeringen startet en omlegging av bilavgiftene slik at biler som forurenser mindre blir billigere, mens miljøverstingene har blitt dyrere. Støtten til fornybar energi er mer enn tredoblet siden 2005. Dessuten har vi gjennom nasjonal transportplan satt i gang en etterlengtet storsatsning på kollektivtransport.

Det er riktig at vi går inn for å bruke penger der pengene bidrar mest. Slik har Norge blitt en sentral aktør på to av de viktigste områdene: Skog og karbonfangst. Som et lite land kan vi ikke favne alt, men på disse områdene kan vi virkelig gjøre en forskjell. Regjeringen har bevilget 15 milliarder til vern av tropisk skog. Fordelt over fem år skal det bidra til å stanse raseringen av verdens tropiske skoger. Avskoging er den nest største kilden til menneskeskapte klimagassutslipp. Dessuten bidrar det til utryddelsen av et stort antall plante- og dyrearter.

Det er heller ikke uten grunn at USAs energiminister Steven Chu ble igjen i Norge flere dager etter at Obamas delegasjon reiste hjem. Han ville besøke Vestlandet, hvor verdensledende arbeid med fangst og deponering av CO2 foregår. Internasjonalt anses dette som en nøkkelteknologi for å redusere CO2-utslippene. USA, verdens største utslippsnasjon, samarbeider allerede med Norge på Sleipner-feltet der 1 million tonn CO2 lagres 800 meter under havbunnen. CO2-anlegget på Mongstad er et svært løft for oss som nasjon. Hvis vi lykkes der vil det få betydning langt utover Norges grenser. Vi må heller ikke glemme at regjeringen gjennom Klimameldingen går inn for at Norge skal være karbonnøytralt i 2030. Det er en av verdens mest ambisiøse klimamålsetninger, og noe vi får mye skryt for internasjonalt.

En av grunnene til at møtet i København ble vanskelig var at for mange hadde fokus på kortsiktig politisk gevinst snarere enn hva vi kan få til sammen. Jeg håper, og kommer til å jobbe for, at vi ikke skal gjøre samme tabben i Norge. Noe av det mest spennende som skjer nå fremover blir arbeidet på Stortinget med Klimakur 2020. Et viktig mål her blir å gjennomgå klimapolitikken i Norge sektor for sektor for å kutte mest og best. Vi synes faktisk både vi i Arbeiderpartiet og for eksempel KrF kan være stolte av at vi er en del av det brede klimaforliket som kommer til å fornye Norge.

I nyttårstalen sa statsministeren om møtet i København: ”Vi kom ikke i mål. Men vi tok et viktig første skritt.” Dette må vi ta med oss frem mot årets møte i Mexico. Verdens land ble tross alt enige om å forhindre at temperaturen øker med mer enn to grader. Vi har videreutviklet Kyotoavtalen og fått med de store utslippslandene. Det kanskje viktigste er enigheten om at de rike landene skal betale for klimatiltak i utviklingsland.

Etter at hele landet har fått gleden av å feire hvit jul synes jeg alvoret i klimasaken er blitt enda tydeligere. Det er ikke selvsagt at våre barnebarn skal kunne nyte de samme turene i snødekte landskap. Vi bør begynne 2010 med å være innstilt på langsiktig samarbeid snarere enn å vinne kortsiktige politiske poenger. Pessimismen kan vi spare til vi har mindre utfordringer å hanskes med!

Obama har akkurat vært på talerstolen. Vi fulgte med på storskjermen hos den kinesiske delegasjonen som holder til i nabolaget vårt, og mens applausen runget i plenumssalen var det dørgende stille hos kineserne. Lett antydning til latter da Obama påpekte at USA nå er verdens nest største utslippsnasjon var den eneste lesbare reaksjonen hos en eller ganske alvorlig forsamling.

Presidenten hadde ikke noe nytt å melde. Det hadde vi heller ikke ventet. Men hans krystallklare uttalelser om at USA er rede til å forplikte seg i dag, og at han er for å handle – ikke snakke – legger enormt press på alle forhandlingsparter. Hillary Clintons løfter om finansiering fra i går ble gjentatt, men Obama var minst like klar på at det forutsetter forpliktelser og mulighet til å kontrollere at forpliktelsene faktisk følges opp. Dette siste punktet har vært svært problematisk for u-landene som frykter sterke inngrep i egen økonomi, men for landene som faktisk skal betale er det helt avgjørende å kunne vite at pengene faktisk går til utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak.

Obama har lagt lista høyt nå. Kommer man ikke i havn med en avtale i løpet av de neste timene vil det være et alvorlig nederlag både for ham selv og for verden. Vi fortsetter ventinga.

Nå er det alvor. Stormaktene har tatt tatt over scenen fullstendig, og de fleste er redusert til statister i det som til syvende og sist dreier seg om å finne en felles forståelse mellom Kina og USA. Barack Obama ankom Bella-senteret for et par timer siden, og har siden da sittet i møter med G7 og en del andre land – deriblant Norge. Vårt engasjement på skog kan vise seg å bli svært avgjørende nå i sluttspurten, og det svirrer rykter om at en avtale på tiltak mot avskoging kan bli utslagsgivende for at USA øker sine ambisjoner. Norge bokser definitivt over sin egen vektklasse i disse forhandlingene, og det er spesielt å være norsk i København. Det var meningen at Obama skulle tale klokka ti. De ble siden utsatt til tolv, og nervene ligger tykt utenpå alle som beveger seg rundt her. Når man lar 60 statsledere sitte i plenumssalen i timesvis, må det bety at det skjer noe på bakrommet.

Det er delte meninger blant folk om det vil være verst med en dårlig avtale eller ingen avtale i det hele tatt. Kommer man ikke frem til noen ting er det full krise, og krise kan ha en mobiliserende kraft. Samtidig er det åpenbart at det vil gå mange år før man igjen klarer å samle så mange statsledere og få til det samme trykket som man har gjort i København. Det skal visstnok eksistere et avtaleutkast som har blitt diskutert i natt som inneholder referanser til togradersmålet og formuleringer om finansiering, men man er milevis unna konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt land. Prosessen må med andre ord fortsette, og det sies at det danske presidentskapet jobber i kulissenene med et utkast til avtale om videre prosess parallellt med forhandlingene om København-avtalen.

Den norske AP-delegasjonen består i dag av Truls Wickholm og Eva Kristin Hansen i tillegg til meg selv, og akkurat nå gjør vi ikke stort annet enn å sitte stille utenfor det norske møterommet hvor norske forhandlere ligger og sover mens vi venter på nyheter fra Obamas møte. Tidligere i uka var det mengder med såkalte side-events man kunne fylle opp ventetida med mellom forhandlingsmøtene, men nå er adgangen til Bella-senteret så begrenset at de fleste organisasjonene er kastet ut. Vi bruker med andre ord tida på å prøve å holde oss oppdatert om hva som skjer, blogge, snakke med parlamentarikerkolleger og pressefolk. Etterhvert kjenner vi det enorme senteret ut og inn, og vet alt om hvor det finnes god kaffe, toaletter uten for mye kø og mulighet for å få strøm til PCen.

Vi holder pusten. Her inne på senteret blir man fullstendig fanget opp av eviglange diskusjoner om prosess og flikking på tekniske detaljer, og det er lett å miste av syne hva vi egentlig er her for. Men i dag er alle preget av stundens alvor. I dette øyeblikket går Lula på talerstolen for å holde Brasils ministererklæring. Mer blogging så fort vi har noe å melde!

I morges våknet vi til nyheten om at Kina avviser en avtale og at danskene i løpet av natta skal ha ha gitt opp å få til noe. Dette tilbakevises av danskene i dag, og det foregår en intens drakamp for å få partene tilbake til forhandlingsbordet. Det norske delegasjonsmøtet var selvfølgelig preget, men våre forhandlere er fortsatt klare for å jobbe der hvor det finnes lyspunkter. Det gjelder i første rekke i arbeidsgruppene på skog og tilpasning.

Akkurat nå befinner hele Bella-senteret seg i et enormt vakuum, og ingen vet hva som vil skje. På rapporteringsmøtet om Kyotosporet i går ble det ikke gitt noe klarsignal til å gå videre med forhandlinger på grunn av sterk misnøye om nyheten om et dansk avtaleutkast var underveis. Konvensjonssporet skulle også rapportere i går, men møtet ble aldri avholdt fordi USA mener at deres holdninger ikke er godt nok reflektert i den teksten som skulle legges frem. Det er uklart hvordan man skal komme seg videre. Sent i går kveld ble det holdt et plenumsmøte for å “konsultere om hvordan man skal konsultere” som en av de norske forhandlerne ironisk oppsummerte det. Mauritius holdt visstnok kveldens mest meningsfylte innlegg: “Det beste vi nå kan gjøre er å gå hjem og sove. God natt!”

Kort oppsummert er det ingen som vet hvilke tekster som skal ligge til grunn for videre forhandlinger, ingen som vet hvordan forhandlingene skal foregå eller når vi får vite noe mer. I mellomtiden fortsetter høynivådelen med ministererklæringer på rekke og rad som få egentlig bryr seg om. Det er ikke erklæringer, men samtaler og bevegelse som kan redde dette toppmøtet fra total fiasko.

Noen satser fortsatt på at Obama skal komme oss til unnsetning. Andre har andre håp:

Det var ordet Erik Solheim brukte da han møtte presse og folk fra norsk miljøbevegelse i København sentrum i kveld. De fleste observatørene har nå mistet tilgang til toppmøtet og miljøverndepartementet valgte derfor å legge sin briefing utenfor Bella-senteret for å gi alle interesserte mulighet til å bli oppdatert og stille spørsmål. Solheim hadde dessverre få gode nyheter å komme med.

Om stemningen var presset i går, har det ikke vært mye bedre i dag. Erfarne forhandlere og departementsfolk som har fulgt klimaforhandlingene i årevis sier at de aldri har opplevd så steile fronter som nå. Alle bærer preg av at deadline nærmer seg, og at festtalene om vår felles framtid nå må omsettes til tall og forpliktelser. Foreløpig ser det stygt ut. Det betyr ikke at alt håp er ute for en avtale av et eller annet slag på fredag, men ingen sier lenger at de tror avtalen blir god.

Forhandlingene følger to spor – ett under Kyoto-protokollen og ett under klimakonvensjonen. For meg var det en spesiell opplevelse å sitte i den enorme plenumssalen og høre forhandlingssjefen for Kyoto-sporet rapportere om at fire år med drøftinger nå er slutt, men at man ikke har klart å komme til enighet på mange svært sentrale spørsmål. For u-landene er det helt uakseptabelt å gå med på en samlet avtale som innebærer at Kyoto-avtalen ikke videreføres med klare forpliktelser for i-landene, og det er en helt klar bekymring for at vesten er i ferd med å ta livet av protokollen. Heller ikke under konvensjonssporet har man kommet i nærheten av noen enighet, og et helt sentralt spørsmål handler selvfølgelig om hva vi gjør med USA og de raskest voksende u-landene. De aller fattigste landene skal selvsagt ikke pålegges forpliktelser, men Kina som er i ferd med å bli verdens største utslippsnasjon må ta ansvar.

Det danske presidentskapet varslet tidlig i dag at de raskt ville legge frem et nytt utkast til en avtale under både konvensjons-sporet og Kyoto-sporet. Det vakte sterke reaksjoner blant u-landene, og G77 + Kina ga i svært klare ordelag uttrykk for at det er fullstendig uaktuelt å ta utgangspunkt i en tekst som “kommer helt fra det blå” og legges fram av en gruppe land som “tror de er bedre enn oss i sør”. Den nye teksten har fortsatt ikke kommet, og det er uklart hva som skjer. Åpningen av høynivådelen og statsledernes innlegg ble utsatt fordi Kina, India og Brasil gjentatte ganger tok ordet og forlangte garantier for at det var de fremforhandlede tekstene og ikke det danske forslaget som skal ligge til grunn for videre forhandlinger. Forslag om å sette ned en gruppe av færre land som skal jobbe videre har også blitt svært dårlig mottatt, og omtales som “udemokratisk”. Den danske statsministeren som ledet plenumssesjonen så etterhvert ganske svett ut.

Fortsatt forhandles det under begge spor, og mitt kanskje viktigste bidrag i dag var å hjelpe til å bære inn puter og madrasser slik at norske forhandlere forhåpentligvis kan få seg et par timers søvn utpå morgensiden en gang. Men det er begrenset hvor lenge byråkratene kan holde på, og det meste vil nå løftes opp til ministernivå. Om det er for mange løse tråder til at man klarer å komme noen vei der gjenstår ennå å se. Jens Stoltenberg kom til København i dag og kommer til å være aktiv i forhandlingene i hele morgen. Han skal også holde Norges plenumsinnlegg en eller annen gang i morgen kveld.

De få gode nyhetene kommer fra arbeidsgruppen som jobber med skog. Der er man svært nær å få til enighet, og en god skogavtale vil i stor grad være Norges fortjeneste. Ny dag og nye muligheter i morgen. Håpet om en avtale er fortsatt ikke ute, og det blir spennende å se hva natten bringer.