Foreløpig er det svært uklart hva Cancun kan.

Det er omtrent et døgn siden høynivådelen ble offisielt åpnet i plenum. Et noe obskurt kulturelt innslag med dansere utkledd som maisliknende planter markerte starten på den intensive delen av forhandlingene. Utslitte byråkrater som har forhandlet intensivt den siste uka, gir nå fra seg sine utkast til tekster og lar ministrene entre banen for å prøve å få fremgang på de vanskeligste og mest fastlåste punktene. Ingen har høye forventninger til hva de skal klare å få til, men fordelen med lave forventninger er muligheten til å kunne overraske positivt.

FNs generalsekretær Ban ki-Moon kom i sin åpningstale med en innstendig appell til delegatene om å legge nasjonal prestisje til side og bidra til å finne kompromissene som kan ta verden i retning av en global, juridisk bindende avtale. Han minnet om at verdens øyne nå er rettet mot Cancun, og at vi må klare å demonstrere ansvar og lederskap. Cancun can, sa han. Foreløpig er det svært uklart hva Cancun kan. Jens Stoltenberg uttalte i sin pressebrief at enten vil mange brikker falle på plass i løpet av de neste dagene, eller så vil ingen gjøre det. Da vil vi i så fall være tilbake til status før København-møtet. Jeg tror det er en riktig analyse.

”Balansert” er dette klimatoppmøtets definitive moteord. Målet er komme frem til ”en balansert pakke av beslutninger” som kan danne grunnlaget for en avtale, helst i Sør-Afrika neste år. Hva ”balansert” egentlig betyr kommer an på hvem du spør, men det innebærer at alle de viktige gruppene av land må få gjennomslag på felter som er viktige for dem. Særlig er man opptatt av balansen mellom penger på bordet til u-land og muligheten til å kunne kontrollere og verifisere at tiltakene klimapengene skal finansiere faktisk gjennomføres. Det er ingen selvfølge fordi u-landsblokka ser omfattende kontrollsystemer som et stort inngrep i deres indre anliggender. Det er også problematisk å få enkelte land til å stå ved enigheten fra København i fjor om at det er 100 milliarder dollar vi snakker om. Alt henger med andre ord sammen med alt, og derfor er det en overhengende fare for at man ikke får enighet på såkalt ”lettere” temaer som for eksempel skog så lenge de vanskeligste punktene blir stående uavklart. Kyotoprotokollens fremtid hører definitivt også til på denne lista over vanskelige forhandlingstemaer som akkurat nå blokkerer for all annen enighet.

Det gjøres mye bra arbeid. Våre forhandlere får mye skryt for sin rolle, og Norge deltar i den såkalte Cartagena-gruppen – en gruppe av ”vennligsinnede” land, som forsøker å jobbe frem konstruktive posisjoner. Men landene som notorisk er ute etter å trenere er hjertelig til stede i år også med Saudi Arabia i spissen, og det utfordrer hele tanken om en avtale basert på konsensus kraftig.

Vi som er parlamentarikere her er ikke direkte involvert i forhandlingene, men siden det er Stortinget som til syvende og sist skal ratifisere en ny avtale er vi opptatt av å være tett på prosessen. Vi deltar i delegasjonsmøter med forhandlerne, har bilaterale møter med land som det er viktig at Norge har god kontakt med, holder hjemmearenaen oppdatert og prøver generelt å ikke gå altfor mye i veien for de som gjør den ”ordentlige” jobben her.

Lista er denne gangen lagt så lavt at den er umulig å rive. Om noen av de vanskelige avklaringene kommer på plass kan det ha en positiv dominoeffekt og utløse enighet på en del av temaene som er nesten klare for signering. Kanskje kan det vise seg at vi denne gangen hopper over lista med god margin. Idet ministrene tar fatt på sin del av arbeidet, lever håpet fortsatt her i den gigantiske turistmaskinen Moon Palace.

For enkelte av oss fremstår det som litt underlig når en skattelette på 1,35 mrd kroner til pensjonistene omtales som «ran på høylys dag». Dette har jeg skrevet et innlegg om – og jeg mottar gjerne innspill på saken! Håper vi kan la debatten gå i ca en uke før vi avslutter.

Så til saken: Vi snakker mye og ofte om pensjonistene som har levd et langt liv, jobbet og strevet, samvittighetsfullt betalt sin skatt og spart opp til sin egen pensjon. Det er selvsagt helt rett: De fortjener all mulig respekt og honnør.

Derfor mener jeg det er helt riktig at pensjonistene som gruppe nå får en betydelig skattelette som først og fremst kommer dem med lave pensjoner til gode. Etter at skattesystemet legges om, vil to av tre pensjonister komme ut med lavere eller lik skatt som i dag.
Flere urettferdigheter blir ryddet opp i. Pensjonister som gjennom livet har spart opp noen kroner som står på bok er blitt grovt skattet av rentene. Det blir det nå en slutt på.

Forskjellsbehandlingen av ektefeller og samboere forsvinner også. Det er en forskjellsbehandling som gifte pensjonister har tapt mye på sammenlignet med sine samboende jevnaldrende.

Det viktigste grepet handler likevel, etter min mening, om at det som pensjonist skal bli mulig å jobbe litt uten å bli skattet i hjel på den lille inntekten man får utbetalt ved siden av pensjonen. Dette er det som gjør omleggingen av skatten fremtidsrettet.

Allerede i dag er det meningsløst å snakke om eldre som «en gruppe». Dette er selvfølgelig folk med like mange ulike interesser og ufordringer som resten av oss. Det de har felles er at de mottar pensjon.

I årene som kommer vil denne gruppen bare bli ennå mer mangfoldig. Vi vet at Rolling Stones har med seg egen geriater når de reiser på turné. Samtidig har folk som havner på sykehjem i gjennomsnitt 6,7 aktive diagnoser og 70 til 80 prosent av dem lider av demens.
Feltet eldrepolitikk er i ferd med å bli det bredeste i samfunnet. Da må vi ha en skattepolitikk som er i stand til å møte dette.

Så langt er de fleste enige. Seniorsaken også. Men det koster 2,8 milliarder å gjennomføre. Spørsmålet er hvem som skal betale.
Halvparten er det røykerne og drankerne som må ta regninga for. Gjennom å legge på alkohol- og tobakksavgiftene hentes det inn 1,35 milliarder som kommer pensjonistene til gode som en ren skattelette. Resten av omleggingen betaler pensjonistene for selv, og det er den tredjedelen med høyest pensjon som må bidra. Det vil finnes eksempler på pensjonister med høy bruttopensjon som blir rammet urimelig hardt av skatteomleggingen. Det gjelder først og fremst pensjonister med høy gjeld. Men for dem lages det en sikkerhetsventil.

Mediedekningen av skatteletten til pensjonistene er etter min mening blitt et skremmende eksempel på hvordan en enkelt interesseorganisasjon kan sette agenda for hvordan en sak blir mottatt. Allerede samme dagen som statsbudsjettet ble lagt frem reiste Dagsrevyen til Majorstua! for å intervjue pensjonister som omtaler skatteletten som «ran på høylys dag». Man kan spørre hvordan reaksjonen ville vært om de i stedet reiste til Ammerudhjemmet hvor sjansen er større for å finne en senior som faktisk har fått skattelette.

Det har ikke vært for mange glade eldre på TV de siste ukene, og det gir faktisk et skeivt bilde av virkeligheten. Det vi sitter igjen med er svartmaling fra Seniorsaken i uskjønn forening med Siv Jensens facebookgruppe. Politikk er ikke som den første daten. Derfor handler det ofte om det utrivelige spørsmålet hvem skal ta regningen. Er det pensjonistenes barnebarn i etableringsfasen som burde finansiere skatteomleggingen?

Selv om de fleste pensjonister har jobbet hardt gjennom et langt liv, hører de også til generasjonen som kunne etablere seg og kjøpe bolig for en årslønn. De fleste sitter i boliger som var nedbetalt for mange år siden. De har også nytt godt av at formuesskatten for dem med mindre formuer har blitt redusert kraftig de siste åra. Pensjonister i 2010 betaler faktisk en halv milliard mindre i formuesskatt i dag enn for fem år siden. Og selv om yngre generasjoner på mange måter har fått det lettere, er det nok av familier med små barn og to voksne i full jobb som sliter for å få hverdagen til å gå rundt både tidsmessig og økonomisk.
Det andre alternativet ville være å kutte i velferden. Det er jeg glad for at vi ikke en gang diskuterer.

I Norge har vi interesseorganisasjoner for det meste. De spiller en viktig rolle for å fremme enkeltgruppers interesser, og det er ingen som forventer at de skal motta statsbudsjettet med ovasjoner. Men da er det enormt viktig at vi får frem nettopp hvilke interesser de fremmer.
Norsk Pensjonistforbund har for eksempel en annen versjon av virkeligheten.

Seniorsakens agenda er åpenbart ikke å kjempe for det store flertallet av pensjonister med gjennomsnittlige og lave pensjoner. Det er greit, men da bør det komme tydelig frem. På samme måte som det bør komme frem at de mest velstående pensjonistenes privatøkonomi ikke er truet av denne omleggingen. 43.000 pensjonister får en skatteøkning på mer enn 10.000. Gjennomsnittsinntekten til denne gruppen er på over 640 000 i året, og de betaler langt mindre skatt av sin inntekt enn lønnsmottagere.

Hovedoppgaven er og blir hvordan vi skal sikre et godt system som skaper frihet og omsorg for alle eldre i åra som kommer.

Dette har vært en god uke for oss som er glad i skogen og glad i klimaet. Ledere fra omkring 50 land er har møttes her i Oslo og blitt enige om en avtale som skal redusere klimagassene fra avskoging. De har lovet å legge 25 milliarder på bordet.
Dette har blitt lagt merke til i alt fra Jakarta til New York.

Det at Norge har tatt en lederrolle er bra. Ikke bare får det prinsen av Wales til å skryte av oss. Ved å redusere avskoging kan vi oppnå de raskeste, største og rimeligste reduksjonene i klimagassutslippene. Avtalen vi fikk til i Oslo kan også bli et viktig skritt fram mot klimaforhandlingene i Mexico.

Som jeg har skrevet før finnes det både høythengede og lavthengende frukt i klimapolitikken. Regnskog er teknologisk sett en lavthengende frukt. Alle vet hvordan vi ikke kutter ned et tre. Samtidig stiller det oss ovenfor andre krevende spørsmål som urfolks rettigheter – og vi må sikre at skogen blir varig vernet.

Kuttene som er oppnådd i Brasil allerede tilsvarer 400 millioner tonn CO2. Det er hele Norges utslipp ganger åtte. Temmelig bra. Men på langt nær nok. For å klare klimakampen må vi både klare karobonfangst, håndtering OG redde regnskog.

Også her hjemme skal vi kutte våre utslipp stort. Det viktigste virkemiddelet er arbeidet med Klimakur2020.

Alt i alt, en god uke. Håper vi får mange av dem fremover i klimaarbeidet. Hva mener du er det viktigste vi i Arbeiderpartiet kan gjøre for å bidra i kampen mot klimakrisen?