Kristin Clemets blogg i opptakten til Høyres landsmøte er interessant av flere grunner. For det første forsøker hun å avpolitisere en av de viktige skillelinjene i norsk politikk, nemlig synet på private skoler. Det er helt i tråd med Høyres strategi om å kjempe om sentrumsvelgere som ikke drømmer om mer privatisering og som er opptatt av velferd.

Dernest beskriver hun privatskolepolitikken på en politisk ladet måte og framstiller det som fakta. Men Clemet hopper glatt bukk over vesentlige forskjeller i synet på private skoler.

Vi har tre hovedgrupper av videregående skoler; de offentlige videregående skoler som er regulert i opplæringsloven. De private videregående skoler som er godkjent og støtteberettiget etter privatskoleloven (toppidrettsgymnas for eksempel). Og andre private videregående skoler som ikke er godkjent etter noen utdanningslov. De får ikke støtte fra staten. Sistnevnte gruppe skoler har ikke eksamensrett, og tilbyr privatistundervisning i vgo-fag, typisk for at elever kan forbedre sine karakterer. Bjørknes Privatskole er kanskje det mest kjente eksempelet.

Siden vi ikke foretar oss noe med denne type skoler tar Clemet det til inntekt for at det ikke er noen forskjell på partiene i synet på private skoler. Men dette er marginale skoler, de vil aldri bli store og vil ikke påvirke det samlede skoletilbudet i særlig grad.

På grunnskolenivå er det ikke fri etableringsrett. Etter søknad kan slike skoler godkjennes som private grunnskoler, disse har imidlertid ikke krav på statsstøtte. Det finnes en håndfull slike skoler, for eksempel den tyske og den franske skolen. Heller ikke de er særlig mange og er i liten grad relevante for norsk skoledebatt.

Den sittende regjering strammet inn privatskoleloven i forlik med KrF og den har bred folkelig tilslutning. Det betyr at de private grunnskolene som tillates nå, må drive skolen etter særskilt grunnlag; religiøst eller en anerkjent pedagogisk retning. Dette medførte at den kraftige veksten i antall private skoler mellom 2001-2005 stoppet opp og siden flatet ut. Dersom alle elevplasser for høsten 2005 og 2006 som Clemet godkjente hadde blitt tatt i bruk, ville det ført til en økning på 50 prosent elever i private grunnskoler og 150 prosent i videregående skoler. Vi snakker med andre ord ikke om ”et lite supplement”

Disse tallene viser at det langt fra er ” marginale forskjeller” mellom partiene i synet på private skoler.

Arbeiderpartiet har store ambisjoner på elevene vegne og vil at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv. Alle barn skal oppleve mestring, beherske grunnleggende ferdigheter og utvikle sine egne talent. Vi vil ikke at elever og foreldre presses inn i et skoleshoppingsystem, med kombinasjonen: fritt skolevalg, pengene følger eleven og rankinglister av skoler. Vi ser ikke på skolen som et marked og at eleven er en vare. Vi tror ikke på konkurranse mellom skoler som motivasjon for skoleutvikling. Og vi tror ikke at kunnskapsnivået i nasjonen Norge heves gjennom en slik politikk.

Jeg velger å følge Høyreleder Erna Solbergs råd og se til Sverige. Der har Høyres søsterparti med små, men standhaftige skritt gjennom 20 år innført et nytt skolepolitisk regime som innebærer en kraftig økning i antall private skoler. Det er fritt skolevalg, 100 prosent offentlig finansiering av alle skoler og lov å ta ut profitt. Skoleresultatene synker i Sverige i følge PISA-undersøkelsen, i motsetning til i Norge. Og blant velgerne murres det kraftig over at internasjonale finanskonsern, med røtter i skatteparadis, eier stadig mer av den svenske skolen.

Nå er det gått så langt at selv de Moderate politikerne som var med å vedta politikken på 90-tallet er kritisk til egen politikk. Per Unckel fra Moderaterne var utdanningsminister da fritt skolevalg ble innført og sier til Aftonbladet at han er bekymret for hvordan utdanningssystemet har utviklet seg. – Antallet friskoler har blitt flere enn hva vi trodde på den tiden og jeg er i likhet med mange andre bekymret over mindre seriøse selskap som nå investerer i skole, sier Per Unchel.

Svenskenes problem er at dette er en politikk som er vanskelig å reversere, selv om et politisk flertall måtte ønske det. Hva skjer da med skolene – skal de bare legges ned? Hva med elevene som nå går på kommersielle skoler? Og investorene forventer stabilitet på dette markedsområdet som i all annen forretningsdrift.

Clemet avslutter bloggen sin med et retorisk spørsmål:
”Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?"

Privatskoledebatten kjerne ligger ikke i om vi vil akseptere en og annen privat skole som tilbyr toppidrett eller vernverdige håndverksfag som vi denne våren åpner for i privat regi.

Debattens kjerne er denne: om vi vil åpne for private skoler generelt,(som Clemet kaller “god kvalitet”), i et marked hvor pengene følger eleven, og hvor konkurransen og kapitalismen slippes løs i utdanningspolitikken. Og hvor den offentlige skolen tappes for gode lærere, økonomiske ressurser og mange elever. De har gjort det i Sverige. De angrer seg. Vi har ingenting å hente på å følge etter.

Nylig ble det kjent at gründerne bak NTG ønsker å starte privat realfagsgymnas. Jeg mener vi bør løfte realfagene for alle, framfor de få, om vi skal få flere til å studere realfag. Så hvordan gjør vi det?

Arbeiderpartiet er kritisk til egne spesialskoler innen realfag, først og fremst fordi vi mener det ikke vil virke. Gir det bedre skoleresultater? Fører det til at flere velger realfag?

For det første holder ikke sammenligningen med toppidrett. Skal du bli toppidrettsutøver eller musiker må du legge opp hele hverdagen rundt trening/ øving for å kunne holde det nivået som er nødvendig. Det kan det være krevende å få til innenfor den vanlige skolen. Toppidrettsgymnasenes rolle har vært å tilrettelegge for at unge idrettsutøvere ikke må velge bort utdanningen. Gjennom kombinasjonen tilrettelagt utdanning og et svært krevende treningsprogram, formes idrettsutøvere som også er forberedt på videre studier. Men dette gjelder ikke om du har et ekstra talent i språk eller matematikk.

For det andre: også flinke elever har krav på tilrettelagt undervisning på sitt nivå, ikke bare de som sliter på skolen. Det gjelder i alle fag, i alle klasser, på alle trinn. På alle norske skoler går det barn med spesielle talent. Det kan være barn med særlige sportslige, intellektuelle eller kunstneriske evner. Noen tar matematikk svært lett, andre har språkøre. Motoriske ferdigheter og musikalske evner er også genetisk betinget. Alle disse elevene har krav på å få utviklet sine talent på den skolen de går på. De har krav på tilpasset opplæring og det skal legges til rette for at disse barna også opplever en meningsfull skolehverdag. Å lage egne skoler for barn med spesielle talenter vil ikke bøte på den grunnleggende utfordringen: nemlig at det er mange barn i hele Norge som har talenter i mange fag som bør møtes mer offensivt enn i dag.

Da er det bedre å videreutvikle ordninger vi allerede har. Med Kunnskapsløftet ble en ny ordning innført. Ungdomsskoleelever skal nå kunne følge matte og engelskundervisning på videregående skole, om pensum på ungdomsskolen er for lett. Denne ordningen fungerer godt noen steder, andre steder benyttes den ikke. Norsk skole bør anstrenge seg mer for å gjøre undervisningen bedre for denne gruppen elever. Ikke minst er det mange muligheter med ny teknologi. KUF-komiteen besøkte i høst en skole i Haag, Nederland, hvor en gruppe av de beste matteelevene ble undervist av universitetsansatte direkte via skype. Å finne gode, praktiske og gjennomførbare metoder for å gi flinke elever et godt undervisningstilbud uansett hvilken skole de går på og hvor de bor hen, er den store utfordringen.

Vi ser heldigvis en økning av studenter som søker seg mot realfag. Det viser at realfagsstrategien vi har hatt i noen år begynner å virke. Et privat realfagsgymnas vil trolig rekruttere de som allerede er på realfagssporet, ikke nødvendigvis få flere dit. Skal vi lykkes med å få flere interessert i realfag, må vi gjøre realfagene artige og interessante for alle, framfor de få som vil få plass på et privat realfagsgymnas. Også her har norsk skole en vei å gå på.

En privat anekdote til slutt:
Jeg husker godt hvor hardt jeg jobba for å sikre 4`eren i matte på videregående skole. Mattelæreren var flink, men jeg trengte litt mer tid og måtte jobbe litt hardere enn de som syntes matte var lett. Det var de to gutta som satt nærmest meg i klasserommet som gjorde matematikk lettere for meg. Sammen jobba vi oss gjennom oppgavene, de forklarte der jeg satt fast. Og trolig lærte de seg stoffet enda bedre selv, gjennom å hjelpe andre. Jeg klarte en solid 4èr og en av dem har gjort karriere som ingeniør og forsker etterpå.

Klassekamerateffekten kalles dette. Og er kan hende en av forklaringene på at det å dele inn klasser eller skoler etter faglig nivå, ikke løfter skoleresultatene på en skole eller i et land. Det viser i alle fall forskningen.

Har du innspill til hvordan spesielt talentfulle og motiverte elever kan få større utfordringer i fellesskolen? Skriv det i kommentarfeltet!

Tenk deg et ustemt musikkinstrument. Sett så verdens beste musiker til å holde konsert. Det vil låte grusomt, til tross for muskerens briljante ferdigheter. Vakker musikk krever et stemt instrument. Kan dette bildet hjelpe oss i å lage en bedre skolepolitikk?

Ja, mener professor Jon-Roar Bjørkvold. Han bruker denne metaforen for å illustrere at skolepolitikk må ta utgangspunkt i det enkelte barn for å lykkes.

Mange barn i Norge er ”ustemte”, i følge Bjørkvold. De har det ikke bra hjemme. De mistrives på skolen fordi de mobbes. De har gått på så mange faglige nederlag at de har mistet troen på seg selv. De er stressa eller i ubalanse på grunn av indre uro, dårlig mat eller lite søvn. De mangler voksenpersoner som støtter dem. Og de klarer seg dårlig på skolen.

I skolehverdagen skal det presteres, det skal måles og skolene veies. Rektorers suksess måles i elevprestasjoner. Og i hovedsak etter rene faglige kriterier. Er resultatene for dårlige, settes mange tiltak inn på å rette opp manglende faglighet. Mye av det er riktig og viktig arbeid. Å la være å følge opp elever som mangler grunnleggende ferdigheter er et svik.

Men er slike tiltak nok? Og treffer det alle? Når man jobber med frafallselevene bekreftes gjerne bildet av en litt for endimensjonal tilnærming. Mange av disse ungdommene mangler grunnleggende ferdigheter i norsk og matte. Men ofte har de strevd på skolen fordi de ikke har blitt sett, forstått eller fått tilpasset undervisningen til den de er og de talentene de har. Det har påvirket læringsevnen.

Denne uka arrangerte Akershus Arbeiderparti samråd på Nesodden med den kjente musikkprofessoren Jon-Roar Bjørkvold. Det ble to spennende timer. Utgangspunktet for samrådet var arbeidet han har gjort med Vågå-skolen. De har i flere år jobbet med å løfte skolen og å utvikle elevene, for på den måten å få til positiv endring i hele bygdesamfunnet. Å løfte de grunnleggende ferdighetene i lesing, skiving og regning er et hovedmål i satsingen. Men den er bredere enn som så.

Akershus Arbeiderparti i møte med med musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold

Bjørkvold har laget en egen Vågå-modell , bestående av tre elementer; livskompetanse, fagkompetanse og Vågå-kompetanse.

• Livskompetanse handler om gleden ved å leve, motet til å skape, evnen til å lære, tangen til å leke, kraften til å vokse.
• Fagkompetanse handler om gode ferdigheter i muntlig norsk, kunne lese, skrive, regne og IKT som redskap,
• Vågåkompetanse handler om natur – Jotunheimen (kropp), foto – Morten Krogvold (øyne), mat- Arne Brimi (smak og lukt), musikk (ører), håndverkstradisjoner (hender)

Filosofien er som følger: Det gjensidige samspillet mellom lokalsamfunnets ressurser, tradisjoner og historie, og læring gjennom et bredt læringssyn er nøkkelen for å få til skoleutviklingen lokalt. På denne måten frigjøres energi gjennom lokal entusiasme og gleden over å lære hos barna i kommunen.

Med bakgrunn i Bjørvold sin bok ”Det musiske menneske”, gikk dialogen under møtet. Vi snakket om tillit mellom skole og politikere, mellom lærere og styringsmyndigheter. Der har vi noe å gå på. Vi snakket om skoleeierrollen som kommunene har, men ikke utnytter potensialet godt nok. Vi snakket om kunnskapssynet som må ligge til grunn for skolepolitikken.

Kom gjerne med dine innspill rundt dette temaet du også!