I dag har jeg sammen med Helga Pedersen en kronikk i Nordlys om kunnskapsframtida for Nord-Norge. Nordområdene har gått fra å være en utkant av Europa, til å bli et område med store framtidsmuligheter. Det forutsetter likevel en økt satsing på kunnskap.

Nord-Norge ligger etter i utviklingen av kompetent arbeidskraft, og behovet for ingeniører og fagutlærte vil bli skrikende etter hvert som petroleumsnæringen får større omfang også i nord. I dag er det bare litt over halvparten av elevene i fagopplæringen som fullfører utdanningen til fullt fagbrev. På lavere nivå er statistikken for lese- og regneferdigheter lavere i nord enn i resten av landet.

Utfordringen er derfor å styrke kunnskapssatsingen hele veien fra barnehager og opp gjennom skoleløpet til de høyere utdanningsinstitusjonene. Vi på Stortinget har et stort ansvar, men at alle kan lese, skrive og regne når de går ut av 10. klasse, er også kommunepolitikernes ansvar.

Vi utfordrer landsdelens kommunestyrer til å løfte debatten om innhold og kvalitet i skolen. Om så mye som 10-20 % av kommunens elever er under kritisk grense i lesing, bør vekke like mye bekymring og debatt som et budsjettunderskudd.

Å øke gjennomføringen, og få flere inn i relevante høyere utdanninger, er et arbeid som krever bred satsing.

Arbeiderpartiet ønsker ikke at petroleumsnæringen i nord først og fremst skal skape vekst av ukependlere på flyplassenen. Å få Nord-Norge inn som en større del av Kunnskaps-Norge må til for å gi befolkningen i Nord-Norge del i de mange arbeidsplassene som vil skapes i nord framover.

Les hele kronikken i dagens Nordlys, og kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet under!

Kvalitet i skolen er viktig. Derfor har vi et omfattende system av prøver, kartlegginger og undersøkelser av elevene i den norske skolen. Er vi sikre på at dette gir riktig og brukbar informasjon til skolen? Er nytten så stor at vi kan forsvare kostnaden? Og er testene gode nok? Gir de en bedre skole? Og testes noe for mye og andre forhold for lite?

I Aftenposten tar jeg til orde for en gjenomgang av hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det er tre grunner til det:

• Vi har tre hovedmål i norsk skole: Bedre grunnleggende ferdigheter (lese, skrive, regne); elevene skal oppleve mestring og inkludering; og vi må hindre frafall.
Det betyr at all innsats i skolen skal derfor brukes på å nå disse målene på en kvalitetsmessig god måte. Dette angår alle, både lærere, rektorer og skolebyråkrater. Alt de gjør, skal ha disse målene for øye. I dag er det usikkert om all denne informasjon myndighetene innhenter faktisk brukes til å gjøre skolen bedre. Nytten må veies mot kostnaden.

• Skolen fylles også av byråkrati, skjemaer, rapporteringskrav, skriftliggjøring av alle forhold, osv. Mye av dette er nødvendig og bra, men det som ikke gjør skolen bedre og er nyttig, bør vekk. Det er meningsløst å ha prøver og tester hvis ikke de følges opp. Dessuten er det noen tester som har nasjonal verdi og andre som har lokal verdi. Skal alle gjøre det samme? Er det nødvendig? I Finland har de utvalgsprøver for å gi kunnskap på nasjonalt nivå om den finske skole. Dette suppleres av kartleggingsprøver. Nasjonale prøver i Norge gir svært nyttig informasjon til sentrale myndigheter. Men er ikke like gode på lokal informasjon. Hva har vi av forbedringspunkter her?

• Elevene i Norges testes relativt mye. Lærerne, skoleeierne, skolelederne måles i liten grad. Er denne balansen riktig? I dag måles lærerne gjennom elevenes prestasjoner. Men hva med systematisk å evaluere lærere, på et faglig godt grunnlag og i godt samarbeid med lærerorganisasjonene? I mange andre land gjøres det. Dessuten har en del land, for eksempel Skotland egen sertifiseringsordning for lærere. Det kan heve statusen og sikre kvaliteten hos de som utdanner lærere.

Vi skal nå jobbe med å gå gjennom Kunnskapsløftet, som er den siste store skolereformen vi har hatt i Norge. Det er naturlig at hele det norske kvalitetsvurderingssystemet gjennomgås og blir gjenstand for en politisk diskusjon.

Arbeiderpartiet vil ha flere og bedre lærere i skolen. Da er det ikke hyggelig å høre på nyhetene (NRK Dagsnytt 14.desember) at en del kommuner har planlagt kutt i skolen og færre lærere. Det trengs et nasjonalt grep for å sikre bedre lærertetthet.

De siste årene har kommunene fått tildelt flere titalls milliarder kroner i økte inntekter. Mesteparten skal finansiere nye oppgaver for at verdens beste velferdsmodell kan bli enda bedre. Vi har dessuten hatt en klar forventning om at kommunene skal prioritere økt lærertetthet. Selv om tallene viser en liten økning i antall lærerårsverk, er vi utålmodige og vil mer. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag om å innføre nasjonale bestemmelser om lærertetthet.

Hvorfor? Har flere lærere i skolen noen effekt? La oss lytte til hvordan en av lærerne selv opplever dette:

“Jeg er overbevist om at klassestørrelsen er av avgjørende betydning for læringsmiljøet. Å se hver enkelt elev lar seg ganske enkelt ikke gjøre hvis en har 30 individer i klassen. Jeg er særlig opptatt av de elevene som presterer midt på treet, de som «klarer seg selv» og får sine 3’ere og 4’ere. De som bare trenger litt ekstra hjelp og oppbakking fra lærer. Det skal så lite til for å hjelpe mange av disse til et bedre resultat.”

Kilde: Lærerstemmer.no, mars 2011

Det tidligere klassedelingstallet ble fjernet i 2003. Begrunnelsen var å sikre økt fleksibilitet og pedagogisk mangfold. Arbeiderpartiet stemte mot avviklingen, som eneste parti på Stortinget. Vi advarte mot at forslaget kunne føre til dårligere lærertetthet. Og ganske riktig; da Bondevik 2-regjeringen måtte gå av i 2005, var det færre lærere i norsk skole enn fire år tidligere, til tross for en formidabel elevtallsvekst i samme periode. Skolen var med andre ord på borgerlig sparebluss.

Det har skjedd mye med norsk utdanning siden 2005. Detaljerte bestemmelser om hvordan undervisningen skal organiseres, passer ikke så godt med dagens virkelighet. Vi har tillit til at lærerne gjennomfører skoledagen slik det er best for elevene. Derfor ønsker vi å finne en bedre modell for å sikre lærertettheten enn de forrige klassedelingsreglene.

Høringsforslaget om lærertetthet presenterer to alternative modeller. Den ene modellen innebærer en lovfesting av lærertetthet på den enkelte skole, mens den andre modellen er en lovfesting av en gjennomsnittlig lærertetthet i kommunene. Dette kan for eksempel bety at det på ungdomstrinnet ikke skal være gruppestørrelser som i gjennomsnitt overstiger 20/21/22 elever per lærer. Vi vil ikke regulere hvordan grupper eller klasser skal organiseres i skolen. Den faktiske gruppestørrelsen skal imidlertid være pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig.

Jeg mener at det er helt riktig og på tide at regjeringen legger frem disse forslagene. Slik kan vi sikre en fortsatt nasjonal fellesskole, der forskjellene mellom kommunene ikke blir for store. Flere lærere vil bidra til økt attraktivitet og bedre rekruttering til læreryrket. Et forholdstall som ikke griper inn i undervisningen, er dessuten både forutsigbart og fremtidsrettet. Økt lærertetthet vil bidra til mer tilpasset opplæring og bedre læringsresultater.

Nå er det opp til høringsinstansene å fortelle hvilken modell som er best. Bør normene innføres på skole- eller kommunenivå? Hvor skal vi starte? På ungdomstrinnet eller i første klasse? Og hva er riktig forholdstall?

Jeg lytter som alltid gjerne til gode råd og innspill.