Resirkulering er generelt en god og miljøvennlig aktivitet. Resirkulering av nyheter derimot gir sjelden noen positiv effekt. “Nyheten” om at Statoil skriver ned verdier på Mongstad er ca 4 måneder gammel og kan neppe kalles et scoop, men en del av de politiske kommentarene som kom i kjølvannet av saken er verdig en kommentar.

Trine Skei Grande oppfordrer regjeringen til å “legge ned Mongstad” for å kutte tre prosent av norske utslipp. Videre hevder hun at det brukes for mye penger på prosjektet, og at det finnes så mye annet fornuftig å gjøre for disse pengene.

Skei Grande, som ellers er snar til å mene at Norge skal være et foregangsland vil altså at andre land skal importere utslippene forbundet med produksjonen på Mongstad. Verdens energibehov øker, og vil øke i fremtiden i takt med befolkningsøkning og fattigdomsbekjempelse. En (alt for) stor del av dette energibehovet vil i overskuelig fremtid bli dekket av oljeprodukter som produseres bl.a. på Mongstad. Nedleggelse av raffineriet på Mongstad vil dermed gi en kledelig nedgang i norske utslipp, men det endrer ingenting i forhold til global oppvarming. Produksjon og utslipp vil bare bli flyttet på.

I Nordhordland derimot ville virkningene være katastrofale: 3-4000 arbeidsplasser er direkte og indirekte avhengig av aktiviteten på raffineriet. Skei Grandes bekymring for klimaflyktninger internasjonalt er prisverdig, men hun bør ikke skape klimapolitikkflyktninger i eget land for å sminke vår egen statistikk. 

I en verden hvor kull, olje og gass dekker mesteparten av energibehovet er det et skrikende behov for teknologi som kan redusere utslipp fra disse energikildene. Målet for global klimapolitikk er å unngå global temperaturøkning ut over 2 grader. Det internasjonale energibyrået IEA er krystallklar på at dersom vi ikke får fremt effektive tiltak innen 2017 vil alle utslipp som kan tillates innen 2 gradersbanen være “innelåst” i eksisterende utslippskilder som fabrikker, kraftverk, raffinerier osv. 
Karbonfangst og lagring kan derfor ikke bare være en løsning for nye utslippskilder, den kanskje viktigste anvendelsen vil bli rensing av eksisterende anlegg. IEA anslår at ca 19% av de nødvendige globale utslippskutt kan gjøres med CCS.

På Mongstad gjør vi to ting: vi tester renseteknologi på verdens største demonstrasjonsanlegg og vi forbereder ettermontering av CCS på et industrianlegg som er i drift. Begge deler har en enorm verdi for globale klimakutt.  Internasjonalt ser vi at mange CCS-prosjekter blir skrinlagt fordi teknologiutviklingen blir for dyr. I Norge står vi på våre planer og investerer store beløp. 
Vi har ikke satt dette i gang fordi det er en billig og enkel måte å pynte på vår egen statistikk. Vi gjør det fordi det er nøvendig og fremtidsrettet, og for å få til store nok globale kutt.

I den hjemlige politiske debatt ser vi lite av disse perspektivene. Opposisjonen ynder å bruke Mongstad-prosjektet som en politisk Pinata som de kan denge på med jevne mellomrom. Godteriet de får ut er billige poenger som kun kan brukes i retoriske øvelser, kanskje morsomt å gjøre der og da, men lite å bygge klimapolitikk på.

Da er det bra at vi har en regjering som er stødig på kursen, og at raffineriet på Mongstad har eiere som vil gjøre det som er nødvendig for å sikre driften.

Det jubles i Harstad etter at Statoil har besluttet å legge det nyopprettede driftsområde nord til byen. Harstad blir Nord-Norges oljehovedstad, 36 år etter at Statoil opprettet kontor i byen.

I mange år gikk det trått med utviklingen av olje og gassvirksomhet i Nord-Norge. Det gikk 22 år fra første feltet i Nordsjøen kom i produksjon til det første feltet ble åpnet i Norskehavet i 1993. I 2007 kom Snøhvit i produksjon som det første feltet i Barentshavet. Nå skal vi videre!

Etter hvert som produksjonen fra de gamle feltene i Nordsjøen synker er det ressursene i nord som får oppmerksomhet. Vi har store ambisjoner om å holde en høy produksjon fra norsk sokkel i mange tiår fremover, dette betyr at mer leting, flere funn og mer produksjon i våre nordligste farvann. Vi er i ferd med å legge grunnlaget for åpning av nye havområder, og det blir gjort funn. Skrugard og Havis funnene har skapt ny optimisme og driv.

Lønnsom aktivitet til havs må gi ringvirkninger på land! Dette har vært en målsetting for norsk oljepolitikk siden starten, og vi har lykkes med det. Aktivitet og arbeidsplasser relatert til petroleumsvirksomhet har dukket opp i hele landet, særlig langs kysten. Oljevirksomheten har forandret lokalsamfunn etter lokalsamfunn – til det bedre.Nå er det Nord-Norges tur. Det er – med rette – høye forventninger til fremtiden blant landsdelens politikere. Også fra regjeringens side er det forventninger. Vi ønsker oss robuste arbeidsplasser som kan endre det faktum at arbeidsledigheten i Nord-Norge alltid ligger over resten av landet. Vi ønsker kunnskapsarbeidsplasser til en landsdel som sliter med fraflytting. Utviklingen i Hammerfest etter Snøhvit, Aker Solutions etablering i Tromsø og Statoils satsing på Hammerfest viser at vi er på rett vei.

For å få mest mulig effekt må vi også løse utfordringene som ligger foran oss. Styrer vi petroleumsvirksomheten på rett måte? De mange nye arbeidsplassene krever ungdom med utdanning og kompetanse, hvordan kan lokale, regionale og nasjonale myndigheter bidra til det? Er næringslivet klar til å bli leverandører av varer og tjenester til et krevende marked? Er lokale myndigheter klar til å legge til rette for nyetableringer og vekst som følge av oljevirksomheten?

Hva mener du om dette?