De siste dagenes diskusjon rundt vikarbyrådirektivet skremmer meg. Mennesker jeg vanligvis ser opp til og respekterer er så farget av sitt syn på vikarbyrådirektivet at de ikke klarer å ta avstand fra et en ung kvinnelig politiker blir kalt hore og pepet av scenen på et LO-arrangement.

Selv prøvde jeg å delta i debatten om direktivet i LO i Bergen og omland sitt representantskapsmøte. Det gjorde jeg av to grunner. Den første, og mest åpenbare, er at jeg er for direktivet og jeg ville prøve å påvirke avgjørelsen. Den andre er at jeg var en av tre i salen som var for, og jeg mener saken er for viktig til å bli banket gjennom uten debatt.

Jeg var sikker på at jeg ville møte motstand for mitt syn, men like sikker var jeg på at jeg ville bli møtt med respekt og saklige argumenter. Slik ble det ikke. En av mine motdebattanter hoppet opp på talerstolen og proklamerte for de hundre tilhørerne at jeg var hjernevasket av Arbeiderpartiet og at det derfor ikke var noe poeng å høre på hva jeg hadde å si. Salen reagerte med applaus. En svært effektiv hersketeknikk, men hva skjedde med den åpne debatten?

Er virkelig vikarbyrådirektivet så viktig at vi er villig til å forlate all fornuft, vanlig folkeskikk og demokratiske prinsipper for å få gjennom vårt syn?

Jeg er for vikarbyrådirektivet fordi jeg mener det kan være med på å skape et tryggere arbeidsliv for hundre tusen vikarer i Norge og fordi jeg mener det vil minske den konkuransefordelen vikarbyråene har på det norske arbeidsmarkedet i dag.

Jeg forventer å bli møtt med respekt for mitt synspunkt. Jeg forventer at motstanderne av direktivet gir meg rom for å delta i debatten på likt grunnlag som dem selv. For dersom den ene siden skal utelates blir det ingen debatt. Da blir fagbevegelsen et hylekor uten demokratisk forankring og uten legitimitet.

Men vitkigst av alt, dersom meningsmotstandere ikke behandles med respekt og blir sjikanert på det groveste, slik tilfellet er med Anette Trettebergstuen, flytter fagbevegelsen seg bort fra en over hundre år lang tradisjon for å bygge videre det sosialdemokratiske samfunnet med basis i brede folkelige debatter med et demokratisk fundament og meningsbrytning basert på gjensidig respekt for at sosialdemokratiet har samme mål, men ofte ulikt syn på virkemidler.

Dette er et slags svar til Hilde Sandviks blogginnlegg på bt.no 24. januar. I innlegget kritiserer Sandvik Foreningen !les, og deres bruk av Aisha Shezadi som foredragsholder på videregående skoler i Norge. Før jeg fortsetter vil jeg komme med noen presiseringer. Jeg tar avstand fra mye av det Shezadi har ytret offentlig. Jeg er dypt uenig med henne i at demokratiet kan erstattes med Sharia. Jeg er rystet over dem som ikke tar avstand fra sjikane av en stakkars voldtatt jente, og jeg støtter på ingen måte Taliban. Jeg erkjenner også at bruk av niqab kan være uttrykk for en ekstrem tolkning av islam og at det for noen kvinner er resultatet av tvang.

Når jeg likevel velger å svare på Sandviks innlegg er det av følgende grunner:

1. Jeg mener Sandvik er for generaliserende. 2. Jeg er uenig i at niqab i seg selv er ekstremisme. 3. Jeg mener at norsk skoleungdom har godt av å bli eksponert for synspunkter som både kan provosere og opplyse.

Hilde Sandvik angriper i blogginnlegget sitt både Foreningen !les og Aisha Shezadi. Bakgrunnen er at Shezadi reiser rundt på videregående skoler og snakker om sitt valg vedrørende bruk av niqab. Sandvik mener foreningen !les ikke bare legitimerer antidemokratiske holdninger men også bruk av vold (?) ved å eksponere elever i de videregående skolene for Shezadis synspunkter.

Shezadis foredrag handler ikke om ideologi eller religion, det er ikke misjonerende, men er basert på teksten ”Du, jeg og niqab” som handler om hvorfor hun velger å ikle seg niqab.
Argumentasjonen til Sandvik minner om den som er fremsatt både av lederen av den relativt kontroversielle (og i følge noen) rasistiske tenketanken Human Rights Service og det ekstremistiske nettstedet www.gatesofvienna.com. Felles for alle tre er at de legger til grunn at bruk av niqab i seg selv er ekstremisme.

Å akseptere et slikt premiss for debatten er fordummende, da et klesplagg i seg selv ikke kan være ekstremt, det er i så fall mennesket inni niqaben, og bakgrunnen for bruken som utgjør det ekstreme. Sandvik spør retorisk om Foreningen !les ville sendt Mohyeldeen Mohammad, en Behring Breivik eller noen fra det kristne miljøet som hevder nedslaktingen av uskyldige ungdommer på Utøya er en advarsel fra gud. Svaret gir seg selv: ingen av de tre er representert i materialet fra foreningen.

Det er likevel verdt å diskutere spørsmålet fra Sandvik. Er det virkelig slik at denne jenten uten videre kan sammenliknes med disse ekstreme elementene? Har Shezadi oppfordret til vold? Har hun hevdet at det norske folk straffes av gud? Ikke så vidt jeg har registrert.

Et av hovedargumentene til Sandvik er at Shezadi har meninger om norsk deltaking i krigen i Afghanistan. Shezadi har sagt at hun støtter motstandskampen i Afghanistan, det får stå for hennes regning. Men hun sier da også at hun ikke tror at vold avler fred, og at det er derfor hun er mot krigføringen. Det er ikke veldig langt fra hva mange i det mer ”norske” politiske miljøet mener, inkludert mange i mitt parti.

Sandvik viser også til sitt åpne brev der hun skriver følgende:

”Vi har andre i samfunnet som uniformerer seg slik du har valt å gjere, nonnene til dømes, men dei har meldt seg ut av samfunnet, dei krev ikkje noko attende. Det gjer du.”

Det er altså ikke det at hun har valgt å dekke seg til som er Sandviks problem, men at hun er så syndig å kreve respekt for valget sitt. Og her er vi ved kjernen av hva denne debatten egentlig handler om: er det ok at folk bruker niqab i Norge og forventer å møtes med den samme respekt som alle andre?

For meg er svaret på det spørsmålet rimelig enkelt. I et fritt og demokratisk samfunn er det helt grunnleggende at alle uavhengig av hvordan de ser ut, hvordan de kler seg, hva de tror på eller hvem de elsker skal møtes med den samme respekt og toleranse, også de som er uenig i mye av det som i Norge anses som selvfølgeligheter. Sandvik er kritisk til at elever i den videregående skolen utsettes for Shezadis holdninger til bruk av niqab. For min del viser denne debatten at vi trenger flere som Shezadi, flere som tør å snakke fritt og åpent om alle disse tingene som vi etniske nordmenn har fordommer mot.

Debatten om Shezadi handler egentlig ikke om Afghanistan eller sharia. Den kunne handlet om ytringsfrihet og den burde handle om hvorvidt det er et samfunnsproblem at noen velger å ikle seg niqab. Dessverre har Sandvik, og hennes meningsfeller i human rights service og gates of vienna fått den til å handle om ekstrem islamisme.

Om Foreningen !les lykkes med sitt prosjekt, om alle unge i Norge stimuleres til å reflektere og tilegne seg kunnskap om det de kanskje synes virker rart kan vi kanskje i fremtiden få ledende samfunnsaktører som viser noe mer respekt og toleranse enn det Hilde Sandvik presterer i dagens blogginnlegg.

Fredag 19. januar besøkte helse – og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen Årstad Videregående Skole og Høyskolen i Bergen sammen med representanter fra Arbeiderpartiet i Bergen, AUF og Hordaland Arbeiderparti.

På Årstad VGS fikk de oppmødte politikerne snakke med en av helse – og sosialfagklassene og deres lærere. Det er dette programfaget som har høyest frafall i Hordaland, og samtalen dreide seg mye om hvordan man kan rekruttere flere helsefagarbeidere og hva man kan gjøre for å redusere frafallet. Statsråden fortalte om samhandlingsreformen og om hvor stort behov vi kommer til å ha i fremtiden for kvalifisert helsepersonell.

Etter et vellykket besøk på Årstad gikk turen videre til Høyskolen i Bergen. Der fikk statsråden, og de andre politikerne en omvisning på labratorium for omsorgsteknologi av professor Knut Øvsthus og tidligere student Torill Lohne Hordvik.

Etter dette fikk deltakerne en innføring i to forskningsprosjekter. Det ene omhandler bruk av omsorgsteknologi i hjemmetjenesten og det andre telemedisinsk oppfølging av diabetesrelaterte fotsår.