For noen uker siden skrev jeg et innlegg om Eskil Pedersens flukt fra Utøya og alle de etterpåkloke som i ytringsfrihetens navn påberoper seg en slags dommerrolle, som hevder Eskil burde blitt igjen på Utøya og som kritiserer hans kamp for å overleve en massemorders drapstokt.

Bergens Tidende valgte, ubegrunnet, å ikke trykke innlegget. Det i seg selv er uproblematisk, men når BT i dag, 16. mai, velger å trykke Dan Odfjells groteske angrep på Eskil, AUF, Arbeiderpartiet og alle oss som tror på og kjemper for de verdiene som Odfjell hevder er et politisk spill under stram regi fra partiledelsens side settes BTs refusjon i et annet lys.

Men det er innholdet i Odfjells kronikk og hans meningsfellers ytringer som er verst.
For etter å ha både lest og diskutert uttalelsene deres i ulike trykte og sosiale medier de siste dagene sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. De hevder det er nødvendig å stille spørsmål ved Pedersens handlinger. Nødvendig for hvem? Er det deres egen nysgjerrighet som skal pleies, deres egen trang til å vite eller forstå, eller er det for oss, for fellesskapets del spørsmålene ukritisk skal stilles?

Siden jeg en gang den julinatten i fjor så smått begynte å forstå omfanget av det som hadde skjedd på Utøya der mange av mine venner var har det vært særlig to sterke følelser som har gjort seg gjeldene. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker med sorg på dem vi mistet, på dem som aldri kom hjem fra sitt ungdoms paradis. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de familiene som mistet det kjæreste de hadde. Nesten like sterk er gleden over dem som kom hjem. Følelsen av å gi dem en klem. Gleden over å ha muligheten til å dele latter og minner. Gleden av å dele felleskapet og gleden over å få dele livet med dem som fortsatt har det i behold.

Derfor blir spørsmålene om Eskil og de andre på båten sin flukt fra Utøya så vanskelig. Ikke fordi de er vanskelig å svare på, men fordi selve utgangspunktet for at de stilles føles så meningsløst. For hva er egentlig alternativet til at Eskil og de andre på båten reddet seg selv? Skulle Eskil ha stoppet Breivik? Ville det vært bedre om Eskil også mistet livet på Utøya? Hadde Odfjell og hans meningsfeller fått fred dersom vi var nødt til å gå i nok en begravelse? Dersom det var nok en stol som sto tom?

Jeg har ingen forutsetning for å forklare de valgene som ble tatt på MS Thorbjørn den regntunge dagen i juli. Jeg vet ikke hva det vil si å frykte for mitt eget liv. Jeg kan ikke fatte hvordan det er å høre skuddene en vet er rettet mot sine nærmeste venner. Jeg vet ikke hva de snakket om, jeg vet ikke hva de tenkte. Det eneste jeg vet er at det finnes kun en ansvarlig mann for de livene som gikk tapt, og det er han som trykket på avtrekkeren.

Jeg vil ikke kneble noen diskusjon, jeg vil ikke frata noen muligheten til å ytre seg akkurat slik de selv ønsker. Men det at vi har ytringsfrihet i Norge stiller også noen krav til oss som velger å delta i den offentlige debatten. I rettstaten Norge har vi valgt å stole på at enkeltmenneskene selv er i stand til å vurdere hva som kan og bør sies og hva som bør forbli usagt. Det er et ansvar vi burde ta på alvor.

Å hevde at vi som sitter tilbake, som enten ikke var på Utøya eller var så heldig å overleve massemorderens jakt bruker massakren i et politisk spill er forkastelig. Vi har ikke slått politisk mynt på våre kameraters død. Vi har sørget, vi har grått og nå har vi prøvd å ta hverdagen tilbake. Odfjells motbydelige kronikk er ikke et modig korrektiv, den er ikke nødvendig, den er kun en bitter manns forsøk på å slå politisk mynt på andre menneskers sorg.

Lørdag 28. april markerte Arbeiderpartiet i Bergen starten på vårkampanjen til Arbeiderpartiet. Tema for kampanjen er “Trygg økonomisk styring” Mange medlemmer deltok, vi delte ut roser og fikk vervet mange nye medlemmer.

Bildeserie med 13 bilder — bla ved å trykke på pilene