• Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.
• Å peke på sammenhengen mellom ytringer og holdninger er ikke å innskrenke ytringsfriheten.
• Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Over hele Europa diskuteres nå framveksten av høyreekstreme holdinger. Det bør vi diskutere i Norge også. Og vi må gjøre det uten at det hele koker ned til en partipolitisk krangel eller anklager om at noen vil innskrenke ytringsfriheten. Til det er debatten for stor og for viktig.

Ugjerningene 22. juli var et målrettet, politisk attentat. Det fremstår som et nøye planlagt angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt mot muslimer, homofile, kvinner og sosialdemokrater. Og med en grunnleggende motstand mot det politiske og demokratiet selv. Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.

De høyreekstreme miljøene i Norge er ikke store og jeg vil heller ikke gjøre dem større enn de er. Men internasjonalt og på internett er det store miljøer som samles om anti-demokratiske og rasistiske holdninger. Øyvind Strømmen uttrykker det godt i boka ”Det mørke nettet”: ”Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, [var han] ikke […] ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.»

I Ungarn har det nasjonalistiske partiet Jobbik vokst seg til en maktfaktor de senere årene. Med systematiske utfall mot jøder og sigøynere ble de i parlamentsvalget i 2010 nest største parti. Kristof Domina er direktør ved Athene Institute og kartlegger høyreekstremisme i Ungarn. Hun har uttrykt at ”hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.”

Det er en sammenheng mellom ytringer og holdninger. Det er egentlig selvsagt. Når det har vist seg at de siste røykekutt-kampanjene i Norge har hatt en virkning, er det fordi plakatene, videoene og ordene har påvirket holdninger. Uten en slik sammenheng hadde også en fri debatt vært meningsløs. Siden ytringer påvirker holdninger, kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Demokratisk debatt er ikke en lek. Ord er makt.

Men noen velger å mistolke et slikt resonnement som at man ønsker å innskrenke ytringsfriheten. Ytringsfriheten er absolutt og skal ikke innskrenkes. Men det er fullt mulig å mene at en ytring som er lovlig, også er både uklok og umoralsk. Lovlige ytringer kan til og med bidra til frykt, hat og ekstremisme. Det å peke på dette er ikke å innskrenke ytringsfriheten. Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman), har en høy stjerne i de internasjonale høyreradikale miljøene. Han har ytret at han vil ”suspendere” det parlamentariske demokratiet. 9. juni skrev han at: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”.

Fjordmans ytringer er lovlige, men like fullt farlige. De former holdninger og flytter grenser. På internett har vi mange eksempler på denne typen utsagn.

Ingen kan for alvor mene at debatten i Norge er preget av at vi ikke tør å snakke om utfordringene som innvandring og integrering fører med seg. Jeg bor selv i Groruddalen, ser mange av utfordringene, og diskuterer dem ofte.

Det er et større problem at for få debattanter tar til motmæle når myter spres. Flere, meg selv inkludert, burde oftere utøve Sokrates’ spørrende metode: Hva mener du egentlig med det utsagnet? Hva er konsekvensen av det du sier nå? Har du faglig belegg for å hevde det?

Hvis den eneste responsen en har på ytringer som sprer hat og myter er at ”de er i sin fulle rett, fordi vi har ytringsfrihet”, utviser man egentlig fullstendig mangel på både holdninger og perspektiver.

Jeg har invitert alle partisekretærene fra de etablerte politiske partiene til å drøfte hvordan vi kan hindre spredning av ekstremistiske og anti-demokratiske holdninger. Det gjør jeg ikke for å drive en polemisk, politisk øvelse. Jeg gjør det fordi alle politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører.

Og det gjelder ikke bare i innvandringsdebatten. Når høyreradikale grupperinger vokser i Europa, har det nemlig ikke bare med innvandringsfiendtlighet å gjøre. De høyreradikale strømningene har også en annen fellesnevner, nemlig forakt mot politikere og demokrati.

Derfor har ikke politiske partier bare ansvar for sin egen oppslutning. De har også et ansvar for politikkens ry.

Vi skal ha skarpe debatter. Politikere skal tåle kritiske synspunkter og ubehagelig søkelys. Det styrker demokratiet. Men i uttrykket ”mer demokrati” leser jeg ikke bare et kvantitativt mål om flere ytringer, flere konfrontasjoner og høyere konfliktnivå. Vi bør også reflektere over hvordan kvaliteten på det offentlige ordskiftet kan bli bedre. Bedre debatter gjør at flere ønsker å delta. Innsikten økes og demokratiet styrkes.

Her er det ikke i første rekke konkrete tiltak som gjelder. Det blir meningsløst å diskutere økte bevilgninger over statsbudsjettet. Derfor er det en vanskeligere debatt. Men kanskje også en viktigere. Derfor må vårt lille land ta denne store debatten.

Kronikk i VG onsdag 30. november

100 dager er gått siden 22. juli 2011. Dagen vil alltid bli husket som en av de aller mørkeste i landets historie. Hva angrepet vil bety for Norge og den politiske debatten i årene som kommer, gjenstår å se. Historien skrives nå. Derfor er det avgjørende at vi nå har gode analyser og stiller de riktige spørsmålene.

På Utøya brukte gjerningsmannen en kjent metode fra skolemassakre i både USA og Europa. Skudd mot forsvarsløse ungdommer. Noen tegner raskt et enkelt bilde: ”Mannen er en gal einstøing. Hans angrep rammet blindt. Slikt er umulig å forutse og forsvare seg mot.” Mange, ikke minst i de høyreekstreme miljøene, ønsker bevisst en slik historieskrivning. Men den er gal.

Politisk attentat. Det som skjedde 22. juli var et politisk attentat. Det var et angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt for homofile, kvinner, muslimer og sosialdemokrater. Og han angrep målrettet i hjertet av det som symboliserer nettopp sosialdemokratisk mangfold. Ingen andre enn gjerningsmannen har ansvar for handlingene som ble utført 22. juli. Men hvordan har drivhuset Norge klart å dyrke fram slike holdninger?

Norge er bygget på et verdifundament vokst fram gjennom mange år, bygget på demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. Dette gjelder alle. Toleransen strekker seg aldri så langt at disse verdiene skal få bli svekket. Folk skal få si det de vil, gå kledd som de vil, ha en tilbaketrukket tilværelse med liten kontakt med andre, om de vil det. Men om en angriper selve det felles fundamentet, har alle et ansvar for å reagere.

Motmæle. Bloggeren Fjordman (Peder Jensen) skrev 9. juni i år: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Tidligere har han oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”. Han ble lyttet til. Peder Jensen er den mest siterte og kjente norske høyreekstremisten på nettet. Ytringene er lovlige, men også farlige. De former holdninger og flytter grenser. Hittil har mange, meg selv inkludert, unnlatt å ta til motmæle mot slike ytringer fordi en føler en mangler en felles plattform å diskutere ut i fra. Det må det bli slutt på nå.

Vi må, etter 22. juli, bli enda tydeligere på grunnlaget vårt samfunn er fundert på. Slå ned på ekstremisme uansett hvilken kant den kommer fra. Vi må alle følge bedre med, der vi bor, på skolen, på nettet og i avisene. Og vi må argumentere med fakta når myter spres. Politikere, journalister og folk flest kan ikke lengre si at ”dette gidder jeg ikke å forholde meg til”. Sterke høyrepopulistiske partier har de siste tiårene vokst fram i mange europeiske land. Disse deler flere av samfunnsanalysene til de mer høyreekstreme grupperingene. Men i motsetning til høyrepopulistene, opererer høyreekstremistene utenfor rammen av demokratiet. De er villige til å bruke vold. De organiserte høyreekstreme miljøene i Norge er små og vi skal sørge for at de forblir små.

Holdningsleverandører. Jeg har nå invitert partisekretærene for alle de politiske partiene på Stortinget til å diskutere hvordan demokratiet skal møte anti-demokratiske holdinger. Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at politiske debatter føres på et saklig grunnlag og at de ikke nører opp under myter og skaper unødig frykt. Politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører. Derfor kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Ytringsfrihet har aldri fritatt for ytringsansvar.

Utsagn om at det flerkulturelle samfunnet ”river landet vårt i filler”, å sammenlikne islam med nazisme og å snakke om en hemmelig og planlagt snikende innføring av en ny styreform i Norge, er en type krigsretorikk. Det signaliserer egentlig at demokratiet ikke hjelper, og at vi er utsatt for en slags konspirasjon. Jeg vil for alltid forsvare retten til å si alt dette. Men det påhviler like fullt et ansvar for hvilke holdninger denne typen krigsretorikk skaper. Undersøkelser fra Danmark viser at økt makt til høyrepopulistiske partier ikke har medført færre høyreekstreme handlinger. Snarere tvert om. Tanken om at høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partier bidrar til mindre høyreekstremisme, er derfor tvilsom. Det er snarere mer nærliggende å anta at hatefulle ytringer fører til hatefulle holdninger. Trykk-koker-teorien har jeg derfor ingen tro på.

Hjemme-alene-fest. Kombinasjonen av ekstreme holdninger og konspirasjonsteorier er farlig. Mye av dette finner sin næring på lukkede forum på internett, men også i kommentarfeltene på landets største nettaviser. Kristian A. Bjørklo ved Universitetet i Bergen har beskrevet kommentarfeltene i nettavisene som en hjemme-alene-fest. Hvis ingen står i døren og ønsker deg velkommen, holder et øye på det som skjer og maner til folkeskikk når det trengs, kan du heller ikke bli overrasket når du oppdager at huset er endevendt når du kommer tilbake.

Derfor har redaktørene og journalistene ansvar for å møte folk i døra når det skal debatteres på deres nettsteder. Det bør kreves fullt navn for debattdeltakerne. Noen norske aviser har valgt å kreve en viss identifikasjon etter 22. juli. Det er bra, men mange har ikke valgt den løsningen. Hvorfor skal en ikke ha samme redaktøransvar for nettsidene, som for den trykte avisa? Ville noen av de verste innleggene på nett anonymt få stå på trykk i papirutgaven i ytringsfrihetens navn? Jeg håper også mediene vil være med på denne debatten.

Opplyst debatt. Så, ja: Jeg håper debattklimaet i Norge vil forandres etter 22. juli. Jeg håper vi får en mer saklig og ryddig debatt, der det blir påpekt om noen bygger resonnementer på myter og ikke på fakta. Men ikke minst: Vi skal i enda sterkere grad slå ring rundt grunnlaget som vårt samfunn er fundert på. Vi skal være langt tydeligere overfor alle former for ekstremisme som truer vårt samfunnsfundament. Er det èn ting som skal stå igjen etter 22. juli, bør det være nettopp det.

Kronikk i Aftenposten søndag 30. oktober

Fredag ble landet vårt rammet av to tragiske og uforståelige terrorhandlinger. Arbeiderpartiet har opplevd den svarteste dagen i vår historie. Hendelsen har satt dype sår, som vil gi arr for all tid.

Skytingen på Utøya og terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo sentrum er den største ugjerningen Norge har opplevd siden krigen.

Vi er alle dypt rystet og sjokkert over det som har skjedd. I en slik situasjon, som er så full av meningsløshet, fortvilelse, og sorg, er det viktig at vi som nasjon og parti står sammen. Vi må slå ring rundt demokratiet og verne om vår rett til å være politisk aktive.

Vi har hatt noen tøffe døgn og timer og vi vet at det kommer vanskelige dager også i tiden fremover. Jeg oppfordret alle til å ta vare på hverandre i den nærmeste tiden.

Til våre unge AUF’ere som opplevde marerittet på Utøya, til de som ble revet bort i Oslo sentrum og til alle pårørende; våre tanker er med dere.