Min kronikk 6. mars om valgkampen i USA og lederskiftet i Kina har gitt reaksjoner både i Dagbladets leder og i andre medier. Kritikerne fokuserer på det dominerende sporet i norsk dekning av Kina, nemlig menneskerettighetssituasjonen.

La det være sagt med en gang: Kina er ikke et demokrati og det begås betydelige menneskerettighetsbrudd i landet. Det har norske myndigheter jevnlig tatt opp med
Beijing, fordi de universelle menneskerettighetene er nettopp det, universelle og for alle. Selv har jeg tatt det opp en rekke ganger, både da jeg ledet UDs MR-dialog og senere som partisekretær i Arbeiderpartiet. Men menneskerettighetssituasjonen var ikke hovedpoenget i denne kronikken.

Mitt poeng, som kritikerne overser, er at for å oppnå stabilitet og langsiktige målsetninger er partiledelsen i Kina i økende grad avhengig av å ha tillit gjennom å levere løsninger som tilfredsstiller befolkningens voksende krav. I Kina skjer ikke det ved demokratiske valg. Det skjer ved at partiledelsen søker å balansere målsetningen om langsiktighet og stabilitet på den ene siden, med håndtering av daglige utfordringer og kriser på den andre.

Balansegangen er krevende. Et nylig tilfelle av sosial uro er fra landsbyen Wukan. Her så lokalbefolkningen seg lei på korrupsjon og mislighold og tvang gjennom direkte valg på landsbyledere. Vi skal ikke tro at nasjonal reform i Kina starter på steder som Wukan. Med Kinas sentralisme starter reform på toppen og drypper nedover. Men topplederne kan ikke overse grasrota om de skal oppnå stabilitet og langsiktig utvikling. At det debatteres fikk vi et signal om da Guangdongs guvernør Wang Yang implisitt støttet Wukans befolkning. Wang er ventet å rykke opp i lederkabalen i høst, og da jeg møtte ham i 2010 hadde vi åpne samtaler om slike problemstillinger.

Til mulig skuffelse for mine kritikere, reguleres ikke forholdet mellom Norge og Kina av enkelte debattinnlegg og kronikker fra det politiske Norge. Våre to land har hatt lange politiske, økonomiske og diplomatiske forbindelser. Det ønsker vi å fortsette med fordi det både er viktig for Norge og for Kina. Skal vi nå igjennom som en konstruktiv og kritisk stemme overfor kineserne, er det viktig at vi forstår deres samfunn og politiske prosesser – uansett hvilken holdning man ellers har til Kina.

Så mitt poeng er enkelt: Mens vi i flere måneder har fått alle detaljer om den republikanske nominasjonskampen i USA, hadde jeg ønsket et videre spekter av analyser om det kommende lederskiftet i Beijing. I den norske debatten må det være rom for å ta opp ulike sider av Kinas sammensatte politiske virkelighet. Det er både vårt politiske miljø og norske avislesere generelt tjent med.

”Nå har kongressmedlemmer bare støtte fra nære slektninger og betalte rådgivere”. Slik skal den tidligere republikanske presidentkandidaten John McCain ha beskrevet amerikansk politikk og velgernes tillit til politikerne. Eller mangelen på tillit.

I Washington møtte jeg nylig sentrale personer i president Obamas valgkampmaskin. De forteller om en virkelighet hvor de ulike presidentkandidatene på republikansk side kjemper om stadig større kampanjebudsjetter som brukes til å teppebombe ulike delstater med negativ reklame om motstanderen, hvor mediesyklusen går stadig raskere og hvor omtrentlig omgang med sannheten er i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Og ikke minst, hvor innflytelsen til de såkalte superPACs – økonomiske støttekomiteer av rike privatpersoner – er i ferd med å endre den politiske virkeligheten.

Jeg tror ikke det amerikanske folk har tatt innover seg hvordan høyesterettsbeslutningen om å tillate superPACs vil kunne påvirke amerikansk politikk. Når milliardærene Miriam og Sheldon Adelson støtter Newt Gingrich med 10 millioner dollar, må man kunne spørre hva de forventer i gjengjeld. Når Mitt Romney ikke er fornøyd med å omtales som en konservativ guvernør, men føler seg presset til å understreke at han er en ”alvorlig konservativ guvernør”, og når han kjemper med Rick Santorum om å innta de skarpeste posisjonene mot en helseforsikring for alle, mot at de aller rikeste skal betale like mye i skatt som en sekretær og mot selvbestemt abort, er det grunn til å spørre hvorfor.

Selvfølgelig reflekterer det holdninger i den amerikanske velgermassen, men det avspeiler også hvordan det politiske systemet virker: Særinteresser som får uforholdsmessig mye makt, kompromissvilje og samarbeid over partigrensene som skvises ut fordi slikt ikke har vært premiert på flere år. Resultatet er at det politiske manøvreringsrommet snevres inn. Politikerne drives til kortsiktig vinning, og hvor rommet til å presentere velgerne dårlige nyheter eller forklare vanskelige prioriteringer uteblir.

Amerikanske partier fungerer i stor grad som kandidatens kampanjeorganisasjon og mobiliseres foran valg. Det demokratiske og republikanske partiet er i liten grad medlemsorganisasjoner som vi kjenner politiske partier hjemmefra. I ganske stor grad utvikles amerikansk politikk på basis av kommersielle markedsundersøkelser hvor man tester hvilket budskap velgerne ønsker å høre. Dersom særinteresser stadig får større plass, er det verdt å spørre hvem det er som styrer politikken og om fellesskapets langsiktige interesser tas med i betraktningen?

Men USA er ikke det eneste landet som står foran valg eller lederskifte i år. I skyggen av den amerikanske valgkampen trer det fram en ny generasjon ledere i Kina. De nye lederne som tar over verdens mest folkerike land i høst, er formet i en annen tradisjon og i et helt annet politisk system. Her er langsiktighet og stabilitet overordnet. Kommunistpartiet med mer enn 80 millioner medlemmer er grunnpilaren for politisk og økonomisk utvikling.

Samtidig preges den nye generasjonen ledere av andre erfaringer enn sine forgjengere. Som personer og politikere ble de formet av prøvelsene de ble utsatt for under kulturrevolusjonen, men også av Kinas åpning mot Vesten. De har sett positive og negative sider av Kinas modernisering, økonomiske vekst og utvikling. Men ikke minst er de mer internasjonale enn tidligere generasjoner kinesiske ledere. Trolig vil de fleste som kommer inn i politibyråets stående komité til høsten, ha barn som studerer eller har studert i USA. Visepresident Xi Jinpings datter går på Harvard. Da han var i USA nylig, besøkte han i tillegg en amerikansk familie i Iowa hvor han selv bodde som student på 70-tallet.

Men til tross for et styresett som er så forskjellig fra det amerikanske og vårt eget, er også kinesiske ledere avhengig av å ha tillit i befolkningen. Stabilitet og langsiktig planlegging er overordnet, men de kan ikke ta befolkningens støtte for gitt. Derfor handler den politiske hverdagen for kommunistpartiet også om å håndtere små og store kriser. Partiet må vise at det kan leve opp til befolkningens økende krav, enten det dreier seg om forbrukerrettigheter, arbeidsvilkår eller eiendomstvister.

Kinesisk media rapporterer daglig om hundrevis av demonstrasjoner rundt om i landet som utslag av sosial uro. Statsminister Wen Jiabao er den av dagens ledere som tydeligst har gitt eksempler på hvordan myndighetene balanserer stabilitet i samfunnsutviklingen og tillit i befolkningen. Da han under kinesisk nyttår i 2008 besøkte millioner av togreisende som sto fast på grunn av snøstorm, og senere samme år engasjerte seg sterkt i redningsarbeidet etter jordskjelvet i Sichuan var det også en test på hans og regjeringens bånd til folket.

Hvordan vil så ulike styresett og politiske drivere påvirke USA og Kina de neste 10-20 årene? Hvilke valg vil de ta, når måten politikken utformes på og tidshorisonten er så ulik? Vil de greie å samarbeide og levere løsninger på globale problemer? Store spørsmål som vi ikke kjenner svaret på nå.

Men uansett hvilket politisk system man opererer i er alle ledere over tid avhengige av å ha tillit i befolkningen, av å vise at de forstår tiden og samfunnet de lever i, og av at folk stoler på at de leverer en utvikling som folket ser seg tjent med. Det vet vi godt i Norge, og det er jeg overhodet ikke i tvil om at både amerikanske og kinesiske toppolitikere vet. Derfor blir det også spennende å følge hvordan de i begge land, innen sine respektive politiske styresett, vil takle behovet for å balansere politiske løsninger som tar hensyn til samfunnets langsiktige behov og behovet for å ha tillit i befolkningen.

(Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet 6. mars 2012)

• Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.
• Å peke på sammenhengen mellom ytringer og holdninger er ikke å innskrenke ytringsfriheten.
• Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Over hele Europa diskuteres nå framveksten av høyreekstreme holdinger. Det bør vi diskutere i Norge også. Og vi må gjøre det uten at det hele koker ned til en partipolitisk krangel eller anklager om at noen vil innskrenke ytringsfriheten. Til det er debatten for stor og for viktig.

Ugjerningene 22. juli var et målrettet, politisk attentat. Det fremstår som et nøye planlagt angrep fra en høyreekstremist med tradisjonelle høyreekstreme holdninger: Forakt mot muslimer, homofile, kvinner og sosialdemokrater. Og med en grunnleggende motstand mot det politiske og demokratiet selv. Uavhengig av de rettspsykiatriske vurderingene, forfekter gjerningsmannen synspunkter som deles av mange.

De høyreekstreme miljøene i Norge er ikke store og jeg vil heller ikke gjøre dem større enn de er. Men internasjonalt og på internett er det store miljøer som samles om anti-demokratiske og rasistiske holdninger. Øyvind Strømmen uttrykker det godt i boka ”Det mørke nettet”: ”Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, [var han] ikke […] ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.»

I Ungarn har det nasjonalistiske partiet Jobbik vokst seg til en maktfaktor de senere årene. Med systematiske utfall mot jøder og sigøynere ble de i parlamentsvalget i 2010 nest største parti. Kristof Domina er direktør ved Athene Institute og kartlegger høyreekstremisme i Ungarn. Hun har uttrykt at ”hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.”

Det er en sammenheng mellom ytringer og holdninger. Det er egentlig selvsagt. Når det har vist seg at de siste røykekutt-kampanjene i Norge har hatt en virkning, er det fordi plakatene, videoene og ordene har påvirket holdninger. Uten en slik sammenheng hadde også en fri debatt vært meningsløs. Siden ytringer påvirker holdninger, kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Demokratisk debatt er ikke en lek. Ord er makt.

Men noen velger å mistolke et slikt resonnement som at man ønsker å innskrenke ytringsfriheten. Ytringsfriheten er absolutt og skal ikke innskrenkes. Men det er fullt mulig å mene at en ytring som er lovlig, også er både uklok og umoralsk. Lovlige ytringer kan til og med bidra til frykt, hat og ekstremisme. Det å peke på dette er ikke å innskrenke ytringsfriheten. Det er å peke på enkeltmenneskets ansvar i den offentlige debatten.

Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman), har en høy stjerne i de internasjonale høyreradikale miljøene. Han har ytret at han vil ”suspendere” det parlamentariske demokratiet. 9. juni skrev han at: “Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.” Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg ”with guns and the skills to use them”.

Fjordmans ytringer er lovlige, men like fullt farlige. De former holdninger og flytter grenser. På internett har vi mange eksempler på denne typen utsagn.

Ingen kan for alvor mene at debatten i Norge er preget av at vi ikke tør å snakke om utfordringene som innvandring og integrering fører med seg. Jeg bor selv i Groruddalen, ser mange av utfordringene, og diskuterer dem ofte.

Det er et større problem at for få debattanter tar til motmæle når myter spres. Flere, meg selv inkludert, burde oftere utøve Sokrates’ spørrende metode: Hva mener du egentlig med det utsagnet? Hva er konsekvensen av det du sier nå? Har du faglig belegg for å hevde det?

Hvis den eneste responsen en har på ytringer som sprer hat og myter er at ”de er i sin fulle rett, fordi vi har ytringsfrihet”, utviser man egentlig fullstendig mangel på både holdninger og perspektiver.

Jeg har invitert alle partisekretærene fra de etablerte politiske partiene til å drøfte hvordan vi kan hindre spredning av ekstremistiske og anti-demokratiske holdninger. Det gjør jeg ikke for å drive en polemisk, politisk øvelse. Jeg gjør det fordi alle politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører.

Og det gjelder ikke bare i innvandringsdebatten. Når høyreradikale grupperinger vokser i Europa, har det nemlig ikke bare med innvandringsfiendtlighet å gjøre. De høyreradikale strømningene har også en annen fellesnevner, nemlig forakt mot politikere og demokrati.

Derfor har ikke politiske partier bare ansvar for sin egen oppslutning. De har også et ansvar for politikkens ry.

Vi skal ha skarpe debatter. Politikere skal tåle kritiske synspunkter og ubehagelig søkelys. Det styrker demokratiet. Men i uttrykket ”mer demokrati” leser jeg ikke bare et kvantitativt mål om flere ytringer, flere konfrontasjoner og høyere konfliktnivå. Vi bør også reflektere over hvordan kvaliteten på det offentlige ordskiftet kan bli bedre. Bedre debatter gjør at flere ønsker å delta. Innsikten økes og demokratiet styrkes.

Her er det ikke i første rekke konkrete tiltak som gjelder. Det blir meningsløst å diskutere økte bevilgninger over statsbudsjettet. Derfor er det en vanskeligere debatt. Men kanskje også en viktigere. Derfor må vårt lille land ta denne store debatten.

Kronikk i VG onsdag 30. november