Jeg så ut av vinduet – det var vinterstorm i det lille nordnorske tettstedet, ytterst ut mot havgapet. Jakka mi var klissvåt. Den var arvet fra storebror, og var nok ikke like godt impregnert som den var en gang hadde vært.

Nok en gang skulle vi ha prosjekttime i klasse 9c. For en gangs skyld var det stille i klasserommet. Veggene var lakserosa, og flere steder hadde malingen begynt å flasse av. I dag skulle framtida, som samfunnsfaglæreren kalte oss, få besøk av politikere. Læreren vår hadde valgt ut sin egen venninne, en SV-dame som også var lærer, til å besøke klassen vår.

SV-damen startet med å fortelle oss om hvorfor skole var så viktig, om at lærere burde få gode muligheter til å etterutdanne seg – fordi de en gang skulle begynne å lære oss EDB. Hun kikket på veggene, og fortalte oss at mange politikere jobbet for å finne mer penger slik at elevene kunne få et bedre klassemiljø og inneklima, og ikke minst nyoppussa toaletter. Det var det ikke bare SV som mente, men de fleste partiene jobbet for å få det til.

Marianne på første rad var medlem av Sosialistisk Ungdom. Hun var overlykkelig, og straks hun fikk sjansen begynte hun med sin tirade av spørsmål. – Om SV ville ha jernbane fra Fauske til Tromsø, eller om den skulle fortsette fra Narvik og gå ned gjennom Sverige. Hva mente SV om den planlagte dyreparken langs E6 i nabokommunen? Kom den til å ødelegge naturen? Burde ikke moskus, fjellrev og ulv få bevege seg fritt og ikke bli sperret inne bak høye gjerder? Og hva mener SV at vi kan gjøre for palestinerne, som har mistet sine hjem på grunn av okkupasjonen.

Det kom mange og lange svar. Jeg registrerte de knapt, fordi jeg satt og kikka ut vinduet mens jeg lente meg mot radiatoren. Jeg var kald, og jeg lurte på hvordan det skulle bli denne jula. Siden fabrikken gikk konkurs i vår, hadde far bare fått dagpenger fra Arbeidsformidlinga. Alt måtte spares på, og jeg kom neppe til å få nye vinterklær før det ble salg. Det var de som hadde det verre. Begge foreldrene til Petter, som var kompisen min, hadde mistet jobben. Faren på fabrikken og moren var permittert fra fiskemottaket. Petter hadde fortalt meg at om det ikke ble bedre snart, så kunne de miste huset. Da kom banken og solgte det.

SV-damen forklarte at de var imot dyreparken – det var et stort naturinngrep i et område som ikke var særlig berørt. Vi måtte ta vare på det vi hadde, og bevare vårt unike miljø. Kanskje kunne en dyrepark føre til mer biltrafikk også. Og hun ville helst ha jernbane fra helt fra Fauske, men SV hadde enda ikke konkludert. Videre fortalte hun om hvor viktig det var å jobbe for rettferdighet for Palestinerne, og derfor brukte SV å arrangere solidaritetsaksjon en gang i året til inntekt for husløse på Vestbredden.

Plutselig sier læreren mitt navn.
- Lurte du på noe du da, spør hun. Jeg innser at jeg har handa mi i lufta. Jeg hadde jo ikke tenkt til å spørre om noe. Hvorfor hadde jeg rekt opp handa? På nyhetene i dag tidlig hadde de sagt at arbeidsledigheta blant ungdom var på tur til å bli over 20 prosent, og statsministeren hadde sagt at dagens unge måtte ta utdanning. Det var det beste man kunne gjøre for å redusere sjansen for å bli arbeidsledig.
Det var stille. Alle så på meg, og ventet.

- Hvis vi utdanner oss mer, hva skal vi jobbe med når vi kommer tilbake hit?
Hun gransket meg litt, før hun begynte å svare.
- Det viktigste er jo å sørge for at alle dere som er unge, kan ha en jobb å leve av. Her hos oss er fiskerinæringa den aller viktigste – og derfor må vi jobbe for at flere unge får rett til kvoter, slik at de kan levere på mottaket. Vi trenger fiskerinæringa, uten den får vi ikke noe annet til å gå rundt. Dessuten er det viktig at vi har lokalt eierskap, slik at pengene ikke havner et annet sted i landet. Vi vil at det skal være mindre kvoter for trålene, og større kvoter for kystfiskerne, forklarte hun.

Jeg ble forvirret. Det var ingen i klassen min som hadde foreldre som var fiskere. Det var i det hele og store ganske få som drev med fiske som yrke på mitt hjemsted. Foreldrene våre var snekkere, sykepleiere, kassadamer, fabrikkarbeidere og etatsfolk i kommunen. Og så Mariannes foreldre, som begge var leger. Min far hadde jobbet på farfars båt da han var ung. Men da farfar sank reketråleren sin for tjue år siden, begynte far å jobbe på fabrikken. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle satse på en lang utdannelse, for å komme tilbake hit og se om jeg fikk noen torskekvote. Var det virkelig framtida?

Det var da jeg skjønte det. Togreisen sørover med Nord-Norgesbanen kunne jeg bare glemme å sitte og vente på. Her gjaldt det å komme seg vekk, fortere enn svint.

Er det flere enn meg som husker sommerens debatt om Mulla Krekar? Frps stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr var krystallklar:
- Dette blir Siv Jensens første oppgave som Statsminister; Få Krekar ut av landet, samme om vi er bundet av konvesjoner eller ikke.
- La meg slå fast en gang for alle; Krekar skal ut i løpet av høsten, FrP vil skaffe nødvendig hjemmel.

Dette var gjenklag av partileder Jensens klare løfte på Frps sommerleir om at Krekar skal ut (hvilket allerede er vedtatt, men ikke har vært mulig å få gjennomført). Hverken Siv Jensen eller Hans Frode Kielland Asmyhr sine store ambisjoner i denne saken finner man i Frps 100-dagersprogram. Her står det bare:
- Prioritere arbeidet med å effektuere utvisningsvedtaket av Najmuddin Faraj Ahmad (mulla Krekar).

Sagt på en annen måte: Frp har fortsatt ingen anelse om hva de ville gjort anderledes enn Bondevik II og Stoltenberg II regjeringene, for å få gjennomført utvisningsvedtaket.

Frps Ib Thomsen påstår i RB 22.5 at en tobarnsfamilie i Frp-styrte Tønsberg kommune sparer 2000 kroner i måneden, sammenlignet med en familie med to barn i AP-styrte Skedsmo kommune. Dette er direkte feil. Det koster 3.699 kroner for to barn i SFO i Tønsberg, inkludert kostpenger. I Skedsmo er prisen 5.050 kroner, altså 1.351 kroner mer enn i Tønsberg.

Thomsen forteller dessverre ikke om kuttene som Tønsberg har gjort i SFO. Frp fikk i år vedtatt kutt i rabatten for de med deltidsplass, en reduksjon av søskenmoderasjonen og kutt i antall ansatte. Med andre ble ord ble SFO dårligere, og kostnader for familiene økte.

I Høyre/Frp-styrte Nittedal har man sett det samme. I fjor økte de SFO-prisen til 2.800 kroner. Det førte til at 15 prosent av de 968 barna i SFO sluttet, mens 24 prosent reduserte oppholdstiden. Høyre og Frp i Nittedal ble tvunget til å redusere prisen etter kort tid. Det førte blant annet til kutt i bemanning, kutt i matbudsjettet til barna og kutt i aktiviteter og materiell.

Frp i kommuner på Romerike kan ikke beskyldes for å satse på barnefamiliene og SFO. I Nittedal koster det 4.600 kroner for to barn i SFO, mens Ullensaker tar 3.874 kroner. I min egen kommune, Sørum, har Frp i en årrekke foreslått å fjerne det kommunale tilskuddet til SFO. Det ville ført til en dramatisk utgiftsøkning for småbarnsfamiliene, som i dag betaler kun 3.300 kroner for å ha to barn i SFO.

Frp sier de vil prioritere skole framfor SFO. Heldigvis fins det kommuner som greier å prioritere begge deler. At Thomsen er stolt over at Frp-kommuner kutter i maten og tilbudet til barna får være hans egen sak. Heldigvis finnes det andre partier som er villige til å investere i barnas framtid.

I RB 25.april kan vi over to sider lese om Frp-politikeren og stortingskandidaten Tom Staahle i Ullensaker som gjentatte ganger har spanet på muslimer som har samlet seg for å be en gang i uka. Avsløringen til Staahle består i at det mangler en kommunal tillatelse for at man kan ha noen få minutters bønn i den bygningen. Det kan neppe være noe stort problem å få en slik tillatelse, og den burde selvsagt ha vært på plass.

Likevel er det vanskelig å se hva som er problemet med bønn, for det er åpenbart et så stort problem for Staahle at han krevde en umiddelbar stans i det. Dette rammer ikke bare muslimer, faktisk vil Staahles aksjonsvirksomhet mot folk som ber komme til å ramme mange flere kristne. For hvor går grensen for bønn i et lokale som ikke er regulert til det? Er det nok at man er mer enn en person, eller er det brudd på bestemmelsene selv når en person ber alene? Og er det noen grenser for hvor lang bønnen kan være? Er svært korte bordvers grei, mens det blir for langt om vi ber om at våre folkevalgte skal få visdom og at landet vårt må velsignes?

I min barndom fikk jeg og andre barn være med min bestemor på misjonsmøter i kvinneforeningen hennes. Disse møtene foregår selv den dag i dag i private hjem og andre steder som ikke er regulert til religiøs virksomhet. Min bestemor drev også bibelundervisning for barn i bygda – det helt uten at det var søkt om tillatelse. Kanskje var det trua på at religions- og forsamlingsfriheten som gjorde at de tok seg slike friheter? Eller kanskje manglet de en politiker som Staahle, som kunne drive detektivvirksomhet for å avsløre deres ugjerninger?

En god folkevalgt ville selvsagt også ha gjort noe om han eller hun ble klar over at det foregikk møter med bønn i lokaler uten tillatelse til det. En god folkevalgt ville ha invitert seg inn på møtet, snakket med de ansvarlige i stedet for å henge ut folk. En god folkevalgt ville sørget for både veiledning og hjelp for å få ting i orden. Forhåpentligvis er det en slik folkevalgt min bestemor vil bli utsatt for, og ikke et selvoppnevnt religiøst politi, slik det åpenbart fins i Ullensaker.