Khalid Mahmood

Innlegg i Klassekampen 15. juni 2010 – Av Khalid Mahmood, bystyrerepresentant AP
Afghanistan krigen har vart i 8 år. Krigen startet etter angrep på world trad senter 11. september 2001. Den skulle knekke den internasjonale terrorismen og renske Afghanistan for Al-Qaida. Verden skulle gjøres tryggere ved å styrte Taliban-regimet.

Etter 8 års krigføring med store økonomiske kostnader og tap av menneskeliv er målet fortsatt ikke nådd. Taliban, som ble jaget ut av Kabul ser ut til å ha styrket sin posisjon. De vinner stadig terreng blant folk flest og yter ISAF- styrkene stadig hardere motstand.

Hvorfor er det blitt slik? Det er ingen grunn til å tro at Taliban er mer akseptable for Afghanere nå enn hva som var tilfelle i 2001. Derimot er det hevet over en hver tvil at motstand mot ISAF styrken øker for hver dag som går. Og Taliban øker sin betydning som følge av feil begått av ISAf styrkene, spesielt de amerikanske styrkene. Derfor er seieren over taliban ikke avhengig av hvem som er sterkest men hvem som begår færre tabber. Det internasjonale samfunn må raskest mulig komme sammen for å endre sin strategi og justere kursen før det blir for seint.

Av de meste åpenbare feil etter invasjon av Afghanistan var å opprette Guantanamo-leiren. Den har blitt symbol for brudd på den internasjonale folkeretten. Det vi i vesten ikke har vært klar over i tilstrekkelig grad, er at respekt for menneskerettighetene, ytringsfrihet og demokrati er verdier som var våre sterkeste våpen mot talibans brutale og barbariske fremferd.

Ingen tviler på USAs militær styrke. Men mange verden over mistet tiltroen til frihets Gudinnen på grunn av Guantanamo. Dette har skadet internasjonale styrker mer enn Talibans angrep noen gang kunne. Stenging av guantanamo kan bidra til å gjenvinne vestens tapte omdømme og komme internasjonale styrker til gode.
Den andre store feilen var invasjon av Irak. Dette har skadet kampen mot internasjonal terrorisme mer enn noe annet. Situasjonen i Irak vil ha en stor betydning for videre utviklingen i Afghanistan.

Den tredje feilen var å lukke øyne etter innsettelse av Karzai styre i Kabul, som etter hvert ikke kunne skjule sin korrupte profil. Et styre som endret hverdagen for noen, uten å ha nevneverdig betydning for vanlige Afghanere. Utenlandsk bistand havnet tradisjon tro i lommene på noen få. Menneskerettighetene var fortsatt prisgitt stammehøvdingene, og det patriarkalske samfunn fikk leve videre under vingene til det nye styre i Kabul. Med tiden har dette blitt et valget mellom pest og kolera. Uansett hva man foretar seg er faren tilsted for at taliban tjener på det. Erstatter man Karzai blir det oppfattet som seier for Taliban. Blir han sittende øker misnøyen i befolkningen. Dette øker vanskelighetene til ISAF styrkene. Misnøyen kan gi fordeler til taliban. For å lykkes er ISAF og det internasjonale samfunn avhengig av støtte i det Afghanske samfunnet. En splittet Afghanistan skader ISAF og hjelper Taliban. Derfor haster det med å få orden på styre i Kabul.

Den siste og viktige utfordringen som kan bli avgjørende for krigens utfall er den ustabile regionale situasjonen mellom stormaktene Pakistan, India og Iran. Pakistan og India har ligget i dødelig konflikt med hverandre over Kashmir i de siste seksti år. Begge land har strategiske interesser i Afghanistan. og er livredde for å miste strategisk innflytelse og posisjonerer seg i forhold til et framtidig Afghanistan. Taliban har utnyttet dette til sin fordel. India har støttet Pakistanske taliban for å svekke Pakistan. Pakistan har pleiet kontakt med taliban i Afghanistan for å desstabilisere den indiske posisjoneringen. Taliban på begge sider tar gledelig i mot støtten fra begge og bruker det til å styrke hverandre.

Derfor bør USA med sin innflytelse over begge land prioritere løsning av konflikten mellom dem. Hvis konflikten mellom Pakistan og India fortsetter kan dette være til stor skade for det internasjonale nærvær i Afghanistan. Hvis konfliktnivå mellom disse land ikke avtar og det ikke gjøres en felles innsats fra begge vil de internasjonale styrker ha store vanskeligheter i framtiden.

Iran er en strategisk viktig nabo som USA har anspent forhold til. Det ser ikke ut til å bli noe forbedring. Et isolert Iran i regionen er på ingen måte bra for situasjonen i Afghanistan. Afghanistan situasjonen med andre ord kan ikke kobles fra den regionale stabiliteten

Det internasjonale samfunn må handle raskt nå. Man har dårlig tid. Tiden jobber for taliban. Regjeringene i land med styrker i Afghanistan kan komme under press fra sin hjemmeopinion. Innenrikspolitiske forhold kan tvinge flere regjeringer ned på knærne. Det er en overhengende fare for at mange land ensidig trekker seg ut. På den måten vil vi etterlate oss et kaos som taliban venter på.

Et slikt skrekk scenario må forebygges og unngås for en hver pris. For at krigen ikke mislykkes totalt, er det tvingende nødvendig å ta nåværende strategi opp til ny vurdering. Vi må unngå et scenario der Taliban framstår som en nasjonal motstands bevegelse mot utenlandske styrker. Denne rollen bør ikke Taliban få komme i nærheten av. Da vil den Afghanske fiaskoen vær komplett, og katastrofen vil være enormt. For å unngå dette trengs en ny strategi. En ny tenkning må til for at tilstedeværelsen skal være til noe nytte. Ingen land vil risikere sine soldaters liv og økonomiske belastninger hvis resultatene uteblir. Det militære og sivil arbeid må ha en felles koordinering. Taliban var aldri noe folkebevegelse, og blir heller ikke. Men de blir en makt faktor hvis det internasjonale samfunn og særlig USA begår nye feil. For å vinne krigen i Afghanistan må man vinne hjertene til folk – ikke bare Afghanistan men i hele regionen.

Nina Bachke

Byrådet har etter lang tid lagt frem meldingen om storbylegevakt og Arbeiderpartiet ønsker at den legges til Aker. Se nestleder i bystyrets helse- og sosialkomité, Nina Bachke, i Østlandssendingens tv-sending 10. juni her.

Khalid Mahmood

I sin kronikk 27. mai tar Ole Otterstad og Sissel Garaas for seg forskjellene i Osloskolen langs etniske skillelinjer. Det er ikke vanskelig å skrive under på dette.

Men det som bekymrer meg mest er ikke forskjellene som har oppstått, det er manglende politisk vilje hos dagens borgerlig byråd til å gjøre noe med dette. Det virker som om byrådet lar tilfeldighetene råde framfor å ta politisk styring. Det er riktig slik byrådet sier at vi ikke lever med en ideell situasjon, men hvem har ansvaret for å endre på dette så lenge byrådet sitter som øverste ansvarlig for skolepolitikken i Oslo. En av betingelsene for å gjøre noe med dette er å innrømme den faktiske situasjonen, noe byrådet er flink til å skygge unna.

Høyre/Frp-byrådet i Oslo er opptatt av å skape et glansbilde med utgangspunkt i sammenligning av resultater fra nasjonale prøver med andre fylker og kommuner. Byrådet må innse at Oslo har mange tilleggsutfordringer som resten av landet ikke har. Vi har mye å være stolt over i Oslo-skolen. Vi har mange lærere og skoleledere som gjør en fremragende jobb.

Mye går bra i Osloskolen. Men det er også mye som går galt og som bør bekymre oss. Byrådet skal få lov til å presentere byens skole gjennom gode eksempler, men ikke ved å feie under teppet problemer der Oslo ikke lykkes.

Som politikere i Oslo må vi våge å ta utgangspunkt i et helhetlig bilde. La meg slå fast med en gang at jeg
oppfatter deling av skolen i Oslo med overveldende overvekt av minoritetselever på enkelte skoler som uheldig. Det er også på det rene at dette påvirker læringens utbytte og særlig språkkunnskaper i norsk. Det finns heller ingen enkelt fasit på hvordan endre sammensetningen på slike skoler. Men det finnes muligheter. Vi
kan kompensere for dette gjennom skolepolitiske tiltak for å øke kvaliteten på undervisningen. Vi kan på sikt ta i bruk byutviklingspolitikken for å få en bosetning i byen som gjenspeiler byens sosiale sammensetning.

Av skolepolitiske tiltak mener jeg at vi nå bør endre dagens finansieringssystem der penger følger elven, fordi det skaper en uheldig økonomi for skoler som er utsatt for elevfraflytting. Fritt skolevalg bør også
knyttes til integreringspolitiske hensyn i nærmiljø, og bør unngås der det skaper en skjev fordeling av elver med forskjellig etnisk opprinnelse mellom skolene.

Endret finansiering kan i det minste ta bort den økonomiske fordelen for skoler i nærheten av hverandre ved å ta i mot elever fra hverandre. Vi må redusere antall elever per klasse på skoler der minoritetselever er i flertall. Gratis aktivitetsskole kan være et annet virkemiddel. Leksehjelp bør kunne bli en del av den ordinære
opplæringen på skolen.

Barnehagene kan være vår redning. Vi har undervurdert barnehagenes betydning i utdanningspolitikken. Bruk av barnehager kan revolusjonere språkopplæringen av minoritetsbarn. Målet må være at alle barn har gått i barnehage før de begynner på skole. Dette krever en politisk vilje og annen bruk av ressurser. Vi i Arbeiderpartiet er villige til det.

Svarinnlegg i Dagsavisen 04.06.10: Khalid Mahmood – Fraksjonsleder (AP), kultur- og utdanningskomiteen,
Oslo bystyre

Innlegg Aften 1. juni 2010 Trond Jensrud (A) og Ivar Johansen (SV) Eldreomsorg. Ideen om å gi tilbud om rehabilitering og opptrening gjennom sykehjemsopphold i varmere strøk er bra. Men Oslo kommunes sykehjemsprosjekt i Spania er beviset på at det ikke holder med en god idé.

Høyre og Frp har brukt 30 millioner, uten annet resultat enn en grunnstein på en landbrukstomt i Altea. Arbeiderpartiet og SV er svært kritiske til byrådets håndtering av saken og den mangelfulle informasjonen som er gitt om økonomi og fremdrift. På bystyrets høring om saken var det stor forskjell på i hvilken grad tidligere og nåværende byråder påtok seg ansvar for prosjektet. Mens tidligere byråd Grete Horntvedt (H) var klar på at dette var byrådets ansvar, forsøkte byråd Sylvi Listhaug (Frp) å skyve ansvaret nedover.

Det er foretatt anskaffelser i strid med anskaffelsesreglementet, uten konkurranse og uten nødvendige avtaler. Byrådet sørget ikke for takst på eiendommen før de kjøpte den og de unnlot å konsultere kommuneadvokaten om kjøpet. Det ble leid inn en advokat fra september 2005. Dette ble også gjort uten å søke råd hos kommuneadvokaten og uten å inngå kontrakt, noe som begge deler er i strid med kommunens rettsinstruks.

Høringen bekreftet at det ikke fantes dokumentasjon som tilsa at det var forsvarlig å kjøpe en tomt som ikke var regulert til sykehjem. Det fremstår dermed som om denne beslutningen ble gjort mer eller mindre ut fra muntlige tilsagn fra én lokalpolitiker i Altea, og uten at noen faktisk hadde kompetanse til å konkludere med at det var forsvarlig å kjøpe den aktuelle tomten. Ut fra høringen og den oversendte dokumentasjon er det klare inntrykket at byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester har vært svært tett involvert i prosjektet hele veien. Dette bekreftes ved at det er Frp-byrådene Eckbo og Listhaug, som har foretatt flere reiser til Spania, har hatt en rekke møter med spanske politikere i forbindelse med saken. Som en del av dette inviterte også byråd Listhaug spanske politikere på kommune- og delstatsnivå på besøk til Oslo. Listhaug understreket også gjentatte ganger at på grunn av sitt brennende politiske engasjement for å få på plass sykehjemmet fulgte hun ekstra godt med på utviklingen. Samtidig er det klart at hun ikke etterspurte risikovurderinger eller økonomirapporter.

Uansett hvordan man snur og vender på saken kan ikke Listhaug fraskrive seg ansvaret for sykehjemsskandalen. Det overordnede ansvaret for at Oslos innbyggere ikke får glede av 30 millioner som er sløst bort, ligger hos Høyre- og Frp byrådet.