Ingenting er viktigere enn å gi eldre god omsorg. Vi satser friskt med 1 millard mer i frie inntekter til kommunene, økt støtte til sykehjemsplassbygging og heldøgns omsorgsboliger, samt en verdighetspakke hvor vi fokuserer spesielt på demente og frivilliges innsats.

Oslo Høyres Erik Lundesgaard fyrte løs en kraftsalve mot landets overvektige i VG den 25.10. I innlegget slår han fast at overvekt skyldes latskap og dårlige vaner. Folk som blir sjuke fordi de trener for lite og spiser, drikker eller røyker for mye, bør i følge Lundesgaard betale for behandlingen sjøl. Hvis ikke, truer han med at de slanke og veltrente skattebetalerne vil reise seg i opprør mot å betale for dem som ikke passer på seg sjøl.

Økningen i livsstilssjukdommer er en stor utfordring for helsetjenesten, og forebyggende helsearbeid er av våre viktigste oppgaver. Én av grunnene til at vi gjennomfører samhandlingsreformen, er nettopp for å vri innsatsen i helsetjenesten mer over fra reparasjon til forebygging.

Tar avstand fra mobbing

Vi skal ikke underslå den enkeltes ansvar, for som den tidligere helseminister Gudmund Hernes sa, er det å ta vare på egen helse en solidarisk handling. Men det jeg reagerer på, er den stigmatiseringen og moraliseringen som ligger under Lundesgaards angrep på de overvektige. “Er de fete klar over hva de koster samfunnet i kroner og øre”, spør han. Arbeiderpartiet tar avstand fra en slik mobbekultur, og vi har liten tro på at folk blir friskere av å bli påført dårlig samvittighet. Mobbing gjør ikke folk slankere.

Tvert imot, så tror vi de som sliter med overvekt og dårlig helse er smertelig klar over sin egen tilstand. I stedet for å rette en helsemoralistisk pekefinger mot dem og true med økonomiske straffetiltak, har vi langt større tro på oppmuntring og positiv tilrettelegging. I samarbeid med den det gjelder, er både leger, arbeidsgivere, skoler og frivillige organisasjoner viktige bidragsytere for mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold.

Helsepolitisk hets

Lundesgaards postulat om at de som lever usunt, må betale sjøl, reiser noen grunnleggende spørsmål: Hvem skal bestemme om sjukdom er resultat av livsstil eller arv? Hvordan skal kriteriene for egenbetaling være? Skal avgjørelsen om hva slags behandling du skal få, avgjøres av diagnose eller av midjemål? Skal du sjøl betale for behandlingen av et hjerteinfarkt hvis du har spist for mye pølser, men få det gratis hvis bestefaren din døde av det samme?

Høyres leder er også medlem av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det hadde vært interessant å høre hennes svar på disse spørsmålene, og om hun stiller seg bak den helsepolitiske hetsen som partifellen Erik Lundesgaard bringer til torgs.

Mye av debatten om eldreomsorgen handler om sykehjem. Ikke så rart, fordi det er veldig viktig at vi har nok sykehjemsplasser. Når sykehjem er det beste alternativet, skal våre eldre vite at de får sykehjemsplass. Men sykehjemsplass er ikke alltid det beste alternativet. Derfor bygger kommunene også ut heldøgns bemannede omsorgsboliger. Her gis det 24 timers omsorg, og hjelpa er nær om noe skjer. Boenhetene er større enn et sykehjemsrom, de er beboernes egen bolig og de er bedre egnet for besøk og overnatting enn det er på et sykehjem. Slik kan også ektepar fortsette å bo sammen om den ene blir syk og trenger mye hjelp, som Bergliot og Arne Olsen gjør ved Skårsetlia bo- og servicesenter i Lillehammer.

Før tok Arne turen til sykehjemmet to ganger om dagen bor å besøke kona. Nå bor han sammen med kona i en omsorgsbolig, der kommunen sørger for mest mulig fast bemanning og besøk av tilsynslege en dag i uka. Lillehammer har 12 slike enheter, som jeg velger å kalle forsterkede omsorgsboliger, og snart utvides tilbudet i 20 omsorgsboliger til ved senteret. Bra!

Når en har vært gift i over 60 år vil en være sammen, sier Arne – og d et er ikke vanskelig å forstå. Han er så opptatt av at ektefeller kan være en ressurs, og sjøl er han nettopp en slik ressursperson, og han har et godt poeng!

Jeg ble så glad over å møte Arne og Bergliot og høre deres historie da jeg nylig var med helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på Lillehammer-besøk. Hun mener at Lillehammer framstår som en foregangskommune, og jeg er enig. Det som er så bra, er at det er mange kommuner som på sitt vis ønsker å være, og er, forgangskommuner – til beste for sine innbyggere. Og det er så flott å se de gode eksemplene, slik at vi kan lære av hverandre, bli mer bevisste, smartere og slik gi bedre tjenester – og dermed mulighet til å leve bedre liv. Bedre kvalitet behøver heller ikke alltid å koste mer.

Stadig vekk – om jeg er nordpå, sørpå, vestpå eller der jeg er aller mest; på Østlandet hvor jeg bor, møter jeg kreative, dyktige og ikke minst sterkt engasjerte mennesker som jobber i denne viktige sektoren. Det rigges ulike løsninger fordi de som skal ha hjelpa har ulike behov. De aller fleste som blir syke og pleietrengende ønsker å bo i sitt eget hjem så lenge som mulig, men når det ikke går lenger, kan en heldøgnsbemannet omsorgsbolig være en veldig god løsning – og har du ektefelle, kan han eller hun flytte med.

Det bygges fortsatt flere sykehjemsplasser enn heldøgnsbemannede omsorgsboliger, men akkurat nå fikk jeg – inspirert av besøket ved Skårsetlia – lyst til å ”slå et slag” for disse omsorgsboligene, gjerne i forsterket utgave slik de tilbyr i Lillehammer.

Og sjøl om jeg vet at vi også lærer mye av de dårlige eksemplene; om hvordan det ikke skal være, fikk jeg nå lyst til å etterlyse flere gode historier og eksempler. Og vi tar gjerne flere besøk.

Jeg leser alle innspill, men rekker ikke å svare på absolutt alt. Om to uker gjør jeg uansett en oppsummering av innspillene jeg håper det er mange av.