I disse dager forklarer overlevende fra Utøya seg i Oslo Tingrett. Det er ubeskrivelige og uvirkelige historier vi får høre gjennom vitneforklaringene. Vi vil aldri fullt ut forstå den grusomme redselen og maktesløsheten ungdommene opplevde denne forferdelige dagen.

Ungdommene som forklarer seg i retten gjør voldsomt inntrykk. Tatt i betraktning de umenneskelige opplevelsene de har hatt, forklarer de seg med en beundringsmessig ro og verdighet. Hvordan greier de å framstå så rolig og fattet?

I dag forklarte Ina Rangønes Libak seg. Jeg kjenner Ina fra hennes engasjement i AUF hjemme i Møre og Romsdal. En fantastisk sprudlende, entusiastisk og dyktig ung dame med et pågangsmot som enhver kan misunne henne.

Ina ble skutt på Utøya, og fikk alvorlige skader både i bryst, armer og ansikt. Men grunnet god hjelp fra andre på Utøya, og senere på sykehuset, overlevde hun. Takk og pris for det!

Min stortingskollega, Else-May Botten, og jeg besøkte Ina på Ullevål sykehus kort tid etter 22. juli. Tross alvorlige skader og flere inngrep var Ina fortsatt Ina. Blid, positiv og omtenksom for de rundt seg. Imponerende!

Jeg leste fra Inas forklaring i dag. Den er dekt på flere nettsteder. Også på vår regionavis Tidens Krav sin nettside. Se denne lenken Hennes forklaring gjør meget sterkt inntrykk.

På tross av de store skadene hun ble påført, på tross av alle hun mistet på Utøya, på tross av alle venner som ble skadet på Utøya, så klarer Ina fortsatt å være Ina. Positiv, ærlig og med en innstilling til livet som er så beundringsverdig at det er vanskelig å finne dekkende ord. Hvordan er det mulig?

Ina og hennes venner fra AUF er mine helter. De er mine forbilder. Det pågangsmotet, engasjementet og livsgnisten de viser inspirerer meg. Ina og de andre AUFerne gir meg håp og tro på ei framtid som vil preges av unge mennesker som bryr seg. Unge mennesker som engasjerer seg. Unge mennesker som aldri gir opp å kjempe for det de tror på. Tusen takk Ina for at du er den du er. Du er min helt!

I dag, mens jeg satt på kontoret mitt på Stortinget, hørte jeg plutselig korpsmusikk. Jeg åpna vinduet mitt og nøt de kraftfulle skarptrommene og den flotte musikken. Dessverre vender kontorvinduet mitt inn mot bakgården, og jeg fikk ikke sett hvilket korps som spilte. Sannsynligvis var det vaktparaden, med blant annet Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps, som gikk sin parade fra Festningen opp Karl Johan og videre opp til Slottet.

Korpsmusikk gir meg gode vibber, og sterke barndomsminner strømmet på mens korpsmusikken taktfullt og musikalsk laget godlyd inn kontorvinduet mitt.

Jeg har et meget sterkt forhold til 1. mai. Født og oppvokst på Sunndalsøra, og som datter av to industriarbeidere, har alltid 1. mai stått sterkt i min familie. Ja, hele samfunnet besto, og består fortsatt, av familier som den jeg vokste opp i.

Da jeg var jentungen gledde vi oss veldig til 1. mai. Vi fikk nye klær. Vårklær. Vi la oss tidlig om kvelden før 1. mai – helt frivillig – fordi vi skulle tidlig opp for å få med oss salutten kl. 08.00 og deretter henge oss på morgenprosesjonen med flaggborg og korps som gikk gjennom Verksbyen der jeg bodde. Takten fra paradetrommene i korpset forplantet seg til en trygg og god følelse i magen, og de flotte, røde flaggene som vaiet i vinden fikk det til å bruse i blodet. O barndomslykke!

Senere på dagen gikk vi i ”voksentoget” i sentrum på Øra. Foran gikk korpsene og de stolte fagforeningene med flotte faner og store og mange paroler. Bak gikk foreldre og unger. Alle hadde finklær på seg.

Jeg forsto ikke så mye verken av parolene eller talene etterpå, men jeg forsto at det var viktig. Den høytidelige følelsen dette ga meg som barn har jeg fortsatt i kropp og sjel. Hver 1. mai våkner jeg stolt og forventningsfull, mens jeg nynner på kjente og kjære arbeidersanger.

I år fikk jeg igjen feire 1. mai hjemme på Sunndalsøra. Det var stor stas. Jeg hadde den store æren å få bære den flotte fana til Sunndalsøra Arbeiderkvinnelag som fyller 85 år i år.

Været var perfekt med blå himmel. Flaggene blafret i vinden både fra flaggstenger og balkonger. Det sto masse folk langs togruten og vinket til oss som gikk. Og toget hadde som vanlig flere paroler med både lokale, nasjonale og internasjonale budskap for et mer rettferdig samfunn. En fantastisk følelse av samhold gikk gjennom toget. Følelsen av tilhørighet og samhold gjør sterk.

Like sikkert som at 1. mai kommer hvert år, kommer det også surmagede utsagn fra mennesker som synes markeringen av 1. mai er noe stort tull. Jeg synes egentlig litt synd på de som ikke har opplevd det sterke samholdet og fellesskapsfølelsen markeringen av 1. mai gir.

Det er ei stolt og sterk historie arbeiderbevegelsen har å vise til. Og vi har mye å takke og hedre arbeiderbevegelsen for. Men vi har også fortsatt mye å kjempe for. Ikke minst å ta vare på rettigheter mange tar for gitt, men som vi som har levd ei stund vet raskt kan endres og raseres dersom vi får et borgelig flertall på Stortinget.

Samfunnet er stadig i endring og vi må være våkne for urett og urettferdighet. Likegyldighet er vår største fiende. Jeg er stolt over å tilhøre en bevegelse hvor samhold og solidaritet står så sterkt. Vi bryr oss om andre og vi bryr oss om hverandre. Vi skal aldri slutte å bry oss!

Korpsmusikken gir meg altså gode vibber. Gode vibber som gjør meg stolt. Gode vibber som gir følelse av tilhørighet. Gode vibber som minner meg på alt vi har å takke for, og alt vi har å kjempe for. Jeg gleder meg allerede til neste 1. mai!