Hydro er et viktig industriselskap. Spesielt gir produksjonen av aluminium stor verdiskaping og mange arbeidsplasser. De siste årene har aluminiumsindustrien lidd under finanskrisen, men dette er heldigvis i ferd med å snu. De internasjonale lagrene av aluminium har sluttet å vokse og prisene har steget.

Det er god dialog mellom norske myndigheter og Hydro for å bedre rammevilkårene for kraftforedlende industri. Her kan blant annet nevnes utviklingen av industrikraftregimet som skal erstatte de myndighetsbestemte kraftavtalene.

Industrien ønsker markedsmessige sammensatte kraftkontrakter. Kort fortalt innebærer dette å knytte markedsprisen på aluminium (LME) opp mot strømprisen. Regjeringa har gjennom Eierskapsmeldinga åpnet for dette. Statkraft må derfor følge opp meldinga og imøtekomme kraftforedlende industri.

Hydro er naturlig nok opptatt av det som skjer i EU når det gjelder kvotedirektivet og CO2-avgiften. Utfallet av prosessene i EU er ennå ikke klare. Arbeiderpartiet er krystallklare på at industrien i Norge skal ha minst like gode rammevilkår som i EU, og følger derfor saken nøye.

Hydros oppkjøp av Vale i Brasil medfører at Hydro er sikret råvarer til aluminiumsproduksjon i lang tid framover, samtidig som det gir selskapet større muligheter for vekst og ekspansjon. Oppkjøpet var mulig på grunn av Regjeringens bevilgning av milliardbeløp til en statlig deltakelse i kapitalforhøyelsen i forbindelse med kjøpet.

Aluminiumsindustriens framtid i Norge
Et av mine hovedargument for at aluminiumsindustrien må forbli i Norge er klimaperspektivet. Vårt fortrinn er at krafta i Norge hovedsaklig består av rein fornybar energi. Produseres aluminium på urenset gasskraft eller kullkraft så blir CO2-utslippene mangedoblet. Dersom Hydro ønsker å framstå som et selskap som tar miljøet på alvor så bør de absolutt prioritere aluminiumsproduksjon i Norge.

Med bakgrunn i den politiske viljen til å legge til rette for kraftforedlende industri, klimaperspektivet og det faktum at etterspørselen etter aluminium er stigende, må Hydro vise konkret vilje til satsing også i Norge. Et tydelig signal på dette vil være å starte opp igjen den midlertidige nedstengte produksjonslinjen, SU3, ved Hydro Aluminium Sunndal. Den lokale Hydroledelsen og fagforeningene ved Sunndal Verk har lagt fram regnestykker som viser at oppstart av SU3 er lønnsomt.

Jeg forventer derfor at ledelsen i Hydro i løpet av høsten vedtar oppstart av SU3. Et slikt vedtak vil være et meget positivt signal, og vil motivere myndighetene ytterligere til å legge til rette for at aluminiumsindustrien skal forbli i Norge.

I sommer har jeg og familien feriert i Norge og dermed kjørt mye bil. Bilferie er en fin ferieform. Familien får god tid til å snakke sammen, vi ser mye av det vakre landet vårt og kan stoppe når det passer. Og det finnes mange fine rasteplasser hvor det er trivelig å strekke på beina og spise medbrakt mat.

På de strekningene vi har kjørt så har det vært stor aktivitet i veibyggingen. Vi har blant annet hatt noen turer til Oslo. Langs E6 fra Oppdal til Oslo pågår det flere små og store veiprosjekt.

Jeg vil spesielt trekke fram arbeidet med ny firefelts motorvei mellom Oslo og Hamar, som skal være ferdig i 2011. Og omlegging og bygging av ny veg på strekningen Øyer – Tretten. Dette prosjektet skal være ferdig i 2013. Når strekningene er ferdig vil dette medføre bedre trafikkavvikling og tryggere veier.

Flere jeg har snakket med i løpet av sommeren har registrert det samme som meg. Det er stor aktivitet langs veiene for tiden. Regjeringens offensive satsing på samferdsel gir et betydelig løft til veistandarden. I Nasjonal Transportplan, som gjelder fra 2010-2019, legger regjeringen opp til å bruke 100 milliarder kroner mer på vei og bane. Ser vi på 2010 isolert så er økningen på hele 34 %. Det er veldig bra!

På bilturene vi har hatt i sommer har jeg reflektert litt over oss bilister, og konkludert med at vi er et merkelig folkeferd. Vi klager selvsagt dersom veiene har dårlig standard, det skulle bare mangle. Men jammen klager vi når myndighetene gjør noe med det også. Jeg tok meg selv i å bli irritert over alt veiarbeidet. Jeg ble lei av å vente på ledebil på strekninger som ble asfaltert, ble småirritert over alle omkjøringene og utålmodig av ventingen på grønt lys i områder med stor aktivitet.

Da jeg ble oppmerksom på mine reaksjoner ble jeg egentlig litt flau over meg selv. Selvsagt vil den store aktiviteten som regjeringa har lagt opp til medføre noen ulemper på de aktuelle strekingene. Men istedenfor å klage, så burde jeg og alle andre bilister heller glede oss over den store aktiviteten i veiarbeidet. Bare i sommer vil hele 3600 km av våre riks- og fylkesveier få ny asfalt. I tillegg opprustes tunneler og bruer, og farlige veistrekninger trafikksikres. Det er gode nyheter og slettest ikke noe å irritere seg over.

Det er kjempeartig å være på Norway Cup for både små og store. Innsatsen fra våre lokale lag på Nordmøre har vært veldig bra og det har vært en fornøyelse å være en del av heiagjengen.

Likevel vil nok fredagen være den dagen mange av oss vil huske aller best under Norway Cup-uka. Sunndals smågutter og gutter ble da invitert av forsvaret sammen med et guttelag fra Afghanistan til militærleiren på Rygge. Det ble en spesiell dag.

Det har seg nemlig slik at tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen for et par år siden utfordret forsvaret og våre styrker i Afghanistan til å etablere fotballag som skulle delta i Norway Cup. Fotballen er som kjent rund i hele verden, og vi vet at sport og idrett kan bidra med mye positivt, også utenfor idrettsarenaen.

I år falt det seg slik at fotballaget fra Afghanistan, nærmere bestemt Faryabprovinsen, bodde på samme skole som sunndalslagene. Slik ble både spillere, lagledere, trenere og foreldre kjent med hverandre.

Forventningene var til å ta og føle på da vi kjørte buss til Rygge tidlig fredag. Så å si ingen av afghanerne snakket engelsk, så det var kjekt å ha med seg ei norsk ung dame som snakket afghansk flytende. Veldig imponerende! Ikke for det, det går faktisk godt an å ”snakke sammen” med hender, ansiktsuttrykk og stemmeleie.

Første stopp var militærleieren hvor vi fikk informasjon om hvordan våre styrker jobber i Afghanistan. Det gjorde nok et sterkt inntrykk når den kvinnelige sjefen fortalte hvordan styrkene og hjelpemannskapet brukte helikoptrene for å frakte syke og skadde, sivile og militære, til medisinsk behandling og sykehus. Etterpå fikk guttene inspisere helikoptrene og snakke med pilotene. Seansen ble avsluttet med at et av helikoptrene tok av for en flygetur mens vi sto igjen på bakken med hendene for ørene i et voldsomt lufttrykk fra helikopteret.

Deretter dro vi for å spille fotball. Kunstgressbanen guttene spilte på er for øvrig et resultat av samarbeid og dugnad mellom fotballkrefter i Rygge og militærbasen. Guttene spilte 1. omgang med et afghansk lag og et lag fra Sunndal. Etter pausen ble lagene blanda. Og på fleip sa jeg at det var Afghanidal som spilte mot Sunndanistan, noe guttene tydeligvis syntes var morsomt (selv om noen tenkte seg virkelig godt om før de skjønte hva jeg mente…). Resultatet husker jeg ikke, men det ble i hvert fall mange mål, og det var en sliten, men fornøyd gjeng som dro tilbake til Vålerenga skole.

Hele Sunndalsdelegasjonen møtte selvsagt fulltallig opp på Ekebergsletta senere på dagen for å heie på Sunndals juniorjenter i kvartfinalen. Gleden og overraskelsen var kjempestor da hele den afghanske delegasjonen også kom til kampen. Og ikke nok med det. De hadde også lært seg våre heiarop og var de som ledet an i heiaropene med ”Heia Sunndal” og taktfast klapping. Det ble virkelig lagt merke til.

Jentene har vanskelige kår i Afghanistan
Som vi alle vet så har jenter og kvinner vanskelige kår i Afghanistan. Mange får ikke gå på skole, de må dekke seg til når de beveger seg utendørs og må stort sett holde seg hjemme. Det er dessverre langt fram til at kvinner kan delta aktivt i samfunnslivet i Afghanistan.

Derfor er jeg glad for initiativet Anne-Grete Strøm Erichsen i sin tid tok med tanke på å sende afghanske fotballag til Norway Cup. Forhåpentligvis vil de som har deltatt på cupen reise hjem igjen til Afghanistan med mange erfaringer rikere. De har sett og erfart at i land som Norge, hvor det er folket som bestemmer gjennom valg og demokratiske spilleregler, er mulig å fordele godene rettferdig og at dette skaper fred og stabilitet.

De har erfart at det er fullt mulig at kvinner og menn deltar aktivt og på samme linje i samfunnslivet. De har til og med heia på et fotballag som bare består av damer! Og hvem vet kanskje vil disse guttene bidra til at jentene i Afghanistan får bedre kår gjennom å dele sine erfaringer fra Norge? Det er det verdt å håpe på!

Aura Avis har laget en reportasje på besøket på Rygge: Forbrødring hos forsvaret

Realiseringen av Trollheimstunnelen er nært forestående. Det er jeg svært glad for. Med Trollheimstunnelen vil indre Nordmøre få en mye større bo- og arbeidsmarkedsregion, noe som vil tjene både næringsliv og arbeidsliv, kultur- og fritidsliv. I dag ser vi dessverre at innbyggertallet synker og at arbeidsplasser forsvinner her på indre Nordmøre. Erfaring viser at fergeavløsningsprosjekt medfører vekst og utvikling. Trollheimstunnelen vil gi oss et døgnåpent Nordmøre og dermed en viktig vekstimpuls, men det haster.

Veien fram til realisering av Trollheimstunnelen har vært lang. Alle som har jobbet med store samferdselsprosjekt vet at det er mange tidkrevende og kritiske faser man må gjennom. Det starter med å selge inn prosjektet, argumentere og påvirke prioriterende og bevilgende myndigheter. Man må gjennomføre store og omfattende konsekvensanalyser, kostnadsberegninger, valg av traseer og løsninger, utarbeiding av kommunedelplaner, arealplaner og detaljerte reguleringsplaner før prosjektet endelig kan ut på anbud. Først når alt dette er på plass, inkludert finansieringen, så kan byggingen av et samband som Trollheimstunnelen igangsettes. Nå er vi nesten der.

Jeg har vært folkevalgt i mange år og har selvsagt stor respekt for de grundige og demokratiske prosessene på veien mot realisering av små og store prosjekt. Så også for det nitidige arbeidet med Trollheimstunnelen.

Det er nå igangsatt en aksjon for å få bru over Todalsfjorden med tunnel til Ålvundfossen. Dette alternativet ble sammen med flere andre alternativ vurdert og forkastet under denne grundige, demokratiske prosessen. Å ta opp igjen dette nå, når realiseringen av det vedtatte alternativet er nært forestående, vil kunne resultere i at et døgnåpent Nordmøre skyves langt ut i det blå.

Ikke bare vil nye utredninger, konsekvensanalyser, kostnadsberegninger, utarbeiding av nye arealplaner og høringer ta mange, mange år, men vi kan også risikere at andre samferdselsprosjekt, som er klare for realisering, tar Trollheimstunnelens plass i prioriteringskøen. Det ville være svært uheldig for utviklingen på indre Nordmøre. Vedtak i fylkestinget er som kjent bare gyldig til et nytt vedtak får flertall.

Jeg ønsker ikke en omkamp på trasevalg av Trollheimstunnelen. Nå må vi samle kreftene og sammen arbeide for at den vedtatte Trollheimstunnelen realiseres så raskt som mulig. Det trenger hele Nordmøre.

For dere som vil vite mer om Trollheimstunnelen følg denne lenken

Jeg elsker å gå på kino. Enten det er en spennende actionfilm, en romantisk komedie eller store episke filmer som Ringenes Herre. Å gå på kino er nærmest som en liten virkelighetsflukt, en time-out fra hverdagen. Og når filmen rører ved følelser hos meg, får meg til å reflektere over små og store utfordringer i livet, eller gir meg krampelatter så er jeg storfornøyd. I tillegg er kinobesøk noe du vanligvis gjør sammen med andre. Noe som er kjekt i seg selv.

I disse dager foregår det en revolusjon i Kino-Norge. Norske kinoer digitaliseres. De store filmrullene blir erstattet med datadisker. Det betyr i praksis at alle kinoer kan vise filmpremierer samtidig. Det er et stort framskritt og vil først og fremst bety mest for distriktene.

I dag er det slik at kinoene i de største byene får de nyeste filmene først. De mindre kinoene må deretter vente til interessen dabber av i byene. Det gjør at nyhetsinteressen rundt filmene ikke er så stor når de mindre byene og tettstedene står for tur. Men gjennom digitaliseringen blir nye filmer tilgjengelig for alle kinoene, samtidig.

Det er rundt 240 kinoer i Norge. Få land har så mange kinoer ute i distriktene. Dette er en villet politikk. Gjennom et stort spleiselag mellom stat, kommuner og den enkelte kino er digitaliseringen mulig. Målet er at alle kinoene skal være digitalisert i løpet av 2011.

Dette er en god nyhet for alle. Et godt kinotilbud i nærheten er viktig både for barn, ungdom, voksne og eldre. Gjennom digitaliseringen får vi fersk kinofilm til alle. Film er best på kino og enda bedre som ferskvare. Gled dere, alle filmentusiaster. Det gjør jeg.

Jeg sitter her med tårer i øynene og en stor vond klump i brystet. Nå har det skjedd igjen. En ung mann, akkurat fylt 20 år, har ikke fått det tilbudet han trenger for å få hjelp med sitt rusproblem. La oss kalle den unge mannen Per. Per begynte og ruse seg rundt 17 års alderen og har siden slitt med rusproblem.

Som stortingsrepresentant får jeg forholdsvis mange personlige henvendelser fra enkeltmennesker. Problemene kan være alt fra hvordan man skal søke for å få refusjon etter operasjon for overvekt, til henvendelsen jeg fikk i går fra to fortvilte foreldre som er alvorlig bekymret for sin narkomane sønn. Per er sønnen til dette foreldreparet.

Per er en helt vanlig gutt som dessverre leflet med narkotika i ung alder og ble avhengig. Heldigvis har han foreldre som stiller opp og står på for han. For å gjøre en lang og vond historie kort så har Per vært ut og inn av forskjellige behandlingsopplegg. Det meste uten særlig god virkning for Per.

Jeg har stor respekt for alle de dyktige og engasjerte menneskene som jobber i barnevernet og rusomsorgen. Jeg vet at de aller fleste virkelig er dedikerte i gjerningen sin. Men når en representant fra barnevernet møter opp hos Per, som har alvorlige rusproblem, med spørsmålet: “Vil du fortsatt være i behandling eller vil du ha en egen leilighet her i Asker?”. Da reagerer jeg. Det er flott med brukermedvirkning, men alle skjønner at et slikt spørsmål til en ungdom, som på det tidspunktet knapt erkjente at han hadde et rusproblem, nærmest blir som om du spør en ungdom: ”Vil du ha husarrest eller komme hjem når du selv vil om kveldene?”.

Firkantet lovverk og firkantet tolkning av lovverket
For noen uker siden, etter en periode med mye rusing, tok Per selv kontakt med barnevernet. Han var da motivert til avrusning, behandling og rehabilitering. Først ble det sagt at han skulle få plass til avrusning innen 1. september. Dette er etter min mening alt for dårlig. Per trengte akutt hjelp der og da når han var motivert. Foreldrene presset på og 6. juli fikk Per plass på en avrusningsavdeling i hjemkommunen for 3 uker. Deretter ønsket Per og foreldrene videre behandling og rehabilitering på et kollektiv for rusmisbrukere langt vekk fra hjemkommunen og hans tidligere rusmiljø.

I går skulle Per og foreldrene ha møte med behandlingsapparatet for å planlegge videre opplegg. Møtet startet med at en representant fra barnevernet sa at de gjerne skulle søke om plass på dette kollektivet, men at de ville legge ved en anbefaling om og ikke ta søknaden til følge. Begrunnelsen var visstnok at Per sin situasjon omfattes av to forskjellige lovverk. Dette resulterte i en gedigen nedtur både for Per og foreldrene hans. Kl. 1800 samme dag fikk foreldrene telefon fra avrusningsavdelingen. Per hadde mistet all motivasjon og skrevet seg ut av avdelingen sammen med to andre rusmisbrukere. Foreldrene vet nå verken hvor Per er eller hvordan han har det. De beskrev hvordan de hadde det med følgende ord:

”Det er sorg. Vi aner ikke hvor Per er eller hva han gjør nå.
Vi er maktesløse.
Vi er knuste.
Og jeg føler det er takket være Barnevernet og et firkantet regelverk som ble presentert på en elendig måte.
Fortvilelsen er større enn noen gang.”

Pers historie er ikke enestående
Historien til Per er dessverre ikke enestående. Mange foreldre med en narkoman datter eller sønn har opplevd akkurat det samme. Selv om det har skjedd mye positivt innen rusomsorgen de siste årene så er tilbudet langt fra godt nok. Det er ikke akseptabelt at narkomane eller alkoholikere som vil til avrusning må vente i ukes- eller månedsvis. Og det er heller ikke akseptabelt at man må vente på plass for videre behandling og rehabilitering etter avrusingen. Da begynner mange å ruse seg igjen, og avrusningen har nærmest vært bortkastet.

Alle tar det som en selvfølge at for eksempel hofteopererte eller hjerteopererte får komme direkte på rekonvalesent etter operasjonen. Der får de opptrening og veiledning for å mestre livet etter operasjonen. Veldig bra. Men hvorfor greier vi ikke å få til et helhetlig tilbud til de rusavhengige?

Stoltenbergutvalget
Torvald Stoltenberg har ledet et utvalg som har gjennomført en gjennomgang av rusomsorgen og narkotikapolitikken i landet vårt. Stoltenbergutvalget foreslår en rekke tiltak for å få et kvalitativt godt tilbud til rusavhengige. For dere som er interesserte så finner dere rapporten på denne lenken

Rapporten er nå ute på høring. Deretter vil Helse- og omsorgsdepartementet ta stilling til hvilke tiltak som må iverksettes for å forbedre rusomsorgen. Jeg har stor tro på at det kommer mye bra ut av dette. Men det vil dessverre ta tid. Fram til da ønsker jeg av hele mitt hjerte at alle som arbeider med rusavhengige møter disse og deres familie med en ydmyk og konstruktiv holdning, og strekker seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme behovene til disse fortvilte menneskene. Rusavhengighet er en alvorlig sykdom som må tas på det største alvor. Et skjevt ord eller en lite imøtekommende holdning fra hjelpeapparatet kan være det som gjør at den rusavhengige havner på kjøret igjen. Det var det som skjedde med Per.