I dag legger partilederne i AP, SV og SP fram Kulturløftet II. Dette skjer kl 1100 på Cafèteatret.
Her kan du lese det politiske regnskapet for Kulturløftet fram til nå.

La Kulturløftet fortsette

Kronikk i Aftenposten i dag 28. juli 2009.
Av: Trond Giske, kulturminister

Kulturløftets kraftige økning i kulturbudsjettet og en solid statusheving for kultur og frivillighet har gitt Kulturløftet massiv støtte både i kulturlivet, i frivilligheten og blant kulturinteresserte. Denne støtten deles imidlertid ikke av opposisjonspartiene. De gjør det klart at med et borgerlig flertall etter valget vil Kulturløftets tid være over.

Det vil være svært synd. Kulturløftet har hittil gitt 2 milliarder mer til kultur og frivillighet. Realveksten i kulturbudsjettet bare i 2009 er så stor at man måtte hatt 8 år med den forrige Bondevik-regjeringen og finansminister Foss for å få en tilsvarende økning. Og ennå er vi bare halvveis i opptrappingen mot 1 prosent av statsbudsjettet. De rødgrønne partiene har holdt våre kulturløfter. Vi vil gjerne gjennomføre resten.

Med Frp som det dominerende partiet på høyresiden, med milliardkutt i kulturbudsjettene, vil et borgerlig flertall gi bråstopp i kultursatsingen. Høyre og Venstre har gjennom perioder har hatt både velgere og politikere som har interessert seg for kulturpolitikk. Derfor kan en undres over at de nå ikke vil arbeide for at Kulturløftet skal fortsette, selv om de i sin tid stemte mot det. I stedet allierer de seg nå med Fremskrittspartiets angrep på Kulturløftet.

Det er særlig to innvendinger Høyre og Venstre har mot Kulturløftet: At den store offentlige kulturopptrappingen fortrenger private penger til kulturen, og at det har vært en kraftig sentralisering av makt og mindre frihet i kulturlivet. Begge disse påstandene er uriktige.

En kraftig offentlig satsing på kultur fører ikke til mindre privat satsing. Tvert om har den offentlige satsingen økt den private pengestrømmen til kulturfeltet. For det første har Kulturløftets 2 nye milliarder gitt en kraftig økning i aktiviteten, og mulighet til større og mer ambisiøse produksjoner. Det gjør at flere benytter seg av kulturtilbudene og at billettsalget øker. Mer av den private etterspørselen går til kulturopplevelser. Og når det norske tilbudet blir større, går mer av kulturforbruket til norsk kultur. Forutsetningen er selvsagt at Venstre ikke får gjennomslag for å undergrave kulturarbeideres eiendomsrett til egne åndsverk.

Den offentlige satsingen bidrar også til at kulturlivet tiltrekker seg mer privat investeringskapital. 150 millioner mer til film har gitt flere filmer og mulighet for storproduksjoner som Max Manus og Kautokeinoopprøret. Slik har norsk film gjenvunnet det norske publikummet, 2008 ble det beste norske kinoåret siden 1976. Det gjør norsk film mer attraktiv for private investeringer, ikke mindre slik opposisjonen later til å tro. Den offentlige storsatsingen på operaen i Bjørvika gjør operaen mer attraktiv for private støttespillere. Økningen i festivalstøtten gir flere attraktive band og artister på plakaten, noe som gir økt besøk, som igjen gjør det lettere å få sponsorer.

Det hører med til bildet at en kraftig styrking av kommuneøkonomien har gitt en kultursatsing i kommunene som tilsvarer regjeringens Kulturløft. Det gir kulturlivet enda flere bein å stå på, særlig den lokale, frivillige kulturaktiviteten, og det gjør at også lokale private aktører trekkes mer med.

Vi skal fortsatt arbeide for å få flere bedrifter til å se kulturen som en nyttig samarbeidspartner, og få flere til å bruke sine private formuer til samfunnsbygging gjennom kultur. Aktørene i kulturlivet må også lære mer om hvordan de møter givere og samarbeidspartnere. Men påstanden om at stor offentlig kultursatsing fortrenger de private er rett og slett uriktig.

Påstanden om at beslutningene i kulturpolitikken sentraliseres og at friheten reduseres er også feil. Tvert i mot har de enkelte aktørene og institusjonene fått større handlingsrom og større frihet. Når budsjettene er trange, slik de var under Bondevik-regjeringen, blir friheten til å gjennomføre ulike prosjekter, sette i gang endringsprosesser og drive kunstnerisk utviklingsarbeid liten. Med Kulturløftet har denne friheten blitt langt større. Flere kan sette i gang med nye utstillinger, flere produksjoner, nye samarbeidsprosjekter og kunstnerisk eksperimentering.

Like viktig er det at svært mange beslutninger og tildelingsordninger er desentralisert – fra departement og regjering til Stortinget eller Kulturrådet, eller fra departement og Kulturrådet til den enkelte kulturinstitusjon. Før vedtok Stortinget kun en hovedsum til Kulturrådet, så bestemte regjeringen hvordan pengene skulle fordeles. Dette har vi endret. Nå er det Stortinget som bestemmer hvor mye som skal gå til de ulike kunstområdene og de ulike ordningene, som innkjøp av litteratur, festivalstøtte, ensemblestøtte, billedkunst og så videre. Dermed kan Stortinget diskutere helheten i budsjettet. I tillegg blir det lettere for alle andre å delta i debatten. Denne endringen, som er den viktigste demokratiseringen av kulturpolitikken i denne perioden, var samtlige av opposisjonspartiene i mot, uforståelig nok.

Samtidig er en rekke tildelingsordninger under departementet og Kulturrådet avviklet eller desentralisert. Ordningen for støtte til symfoniorkestrenes turnévirksomhet er avviklet, og pengene fordelt til orkestrene. Ordningen for ekstraordinær støtte til tiltak til kulturhistoriske museer er avviklet, og pengene fordelt til museene. Innkjøpsordningen for samtidskunst under kulturrådet er avviklet, og pengene fordelt til de ulike kunstmuseenes innkjøpsbudsjetter. Det reduserer søknadsskriving og byråkrati og gir økt frihet for institusjonene.

Pengene til regionale og lokale kulturbygg skal fra 2010 overføres fra departementet til fylkene. Museumsreformen gir sterkere museumsenheter med større frihet til å styre seg selv. Der departementet før oppnevnte nesten alle styremedlemmer, oppnevner vi i enkelte tilfeller nå ingen. Antallet departementsoppnevnte styremedlemmer i andre regionale kulturinstitusjoner er kraftig redusert, blant ved at departementet ikke lenger skal utnevne styreledere.

Utnevning av Kulturrådet brukes som eksempel på sentralisering. Endringen handler imidlertid ikke om å flytte makt fra Stortinget til regjeringen, men om å flytte kunstnerisk skjønnsutøvelse fra politikere til kunstnere. Derfor er ordningen med at de fire største partiene på Stortinget velger et medlem hver i Kulturrådet avviklet. I stedet skal kulturrådet bestå av folk med kunstfaglig bakgrunn, og oppnevnes av Kongen i statsråd. For å være tydelige på at dette ikke handler om den nåværende regjeringens makt er utnevningsperioden forkortet, slik at nytt Kulturråd oppnevnes tidlig i neste storingsperiode. Med den gamle ordningen kunne dagens regjeringspartier utnevnt et stort flertall av Kulturrådets medlemmer for hele perioden.

Opposisjonen stemte i 2004 samlet mot Kulturløftet. De har fortsatt sin motstand gjennom hele denne perioden. Fremskrittspartiet vil sannsynligvis utgjøre halvparten av et eventuelt borgerlig flertall. Bare en rødgrønn regjering vil stå fast på å fortsette Kulturløftet. Jeg håper vi får anledning til det.