Det nye EU-direktivet “Markets in Financial Instruments Directive” (MiFID) kommer ikke et øyeblikk for tidlig. Direktivet er i Norge lagt inn i den nye verdipapirhandelloven og stiller krav til foretak som skal yte investeringsrådgivning. De må nå ha konsesjon fra Kredittilsynet. For å få konsesjonen må bedriften vise til at de ansatte blir sertifisert. Dette bør føre til at alle bankrådgivere som gir oss råd om viktige pengespørsmål har formell utdanning innen økonomi og finans. Trodde du de hadde dette allerede? Du tok feil!

Innføringen av direktivet er en svært positiv utvikling som jeg håper vil føre til større kompetanse blant bankrådgivere og bedre rådgivning til den enkelte bankkunde. Som tidligere ansatt i en norsk bank har jeg på nært hold fått oppleve mange bankrådgiveres manglende kompetanse. Gjennom direkte kontakt med bankens kunder fikk jeg inntrykk av at norske bankkunder ser på sin bankrådgiver som deres egen ekspert på finans og økonomi. De vet lite om hvilken bakgrunn eller kunnskap personen som sitter foran dem egentlig innehar. Jeg kjenner støvsugerselgere, telemarked-konsulenter, shampo- og bilselgere som har fått jobb som kunderådgiver i bank. Ved nyansettelser har selgere gang på gang blitt foretrukket foran søkere med fagkunnskap og utdanning innen økonomi og finans.

Dette betyr ikke at disse selgerne nødvendigvis gjør en elendig jobb som rådgiver. Men det sier svært mye om hva bankens ledelse vektlegger, hvor fokuset ligger. Salg salg salg – bankens bunnlinje og resultat! Kundens beste kommer alltid i andre rekke. Resultatet kan bli at naive kunder plasserer pengene sine i risikable spareprodukter, det kan også føre til at kunder med dårlig betalingsevne/vilje får innvilget store kreditter og lån de ikke greier å håndtere.

Du visste kanskje ikke at bankrådgivere har tøffe salgskrav (måltall) i løpet av et år. Det stilles krav til dem om gode resultater innenfor en rekke bankprodukter. Du visste vel heller ikke at bankrådgivere har interne kampanjer å forholde seg til fra sine ledere. “Denne uke skal vi selge XXX antall spareprodukter” eller “vår filial skal bli best i denne spareprodukt-kampanjen og vinne firmaturen til London”. Slike krav oversvømmes en bankrådgiver med i løpet av et år. Områder og bankfilialer konkurrerer mot hverandre, bankens liste over Topp 20-bankrådgivere sendes ut internt og viser de som har solgt flest av et kampanjeprodukt. Budskapet fra ledelsen er klart; selg mer!!!

Bankrådgivere må vanligvis jobbe knallhardt og ta en del sjanser for å greie alle disse målene som settes i løpet av et år. Og når målet er nådd ved slutten av året og ledelsen er fornøyd med innsatsen til rådgiveren – da får man utlevert nye måltall for året etter. Disse er selvsagt høynet for hvert år – slik at man har noe “å strekke seg” etter.

Det er viktig at norske bankkunder er klar over hvem de sitter og snakker med. De sitter ofte og tar råd fra et menneske under stort arbeidspress, med måltall hengende over hodet sitt. Du tar råd fra et menneske som i tillegg til stort salgspress mangler grunnleggende kompetanse innen fagfeltet sitt.

Det siste tilfellet av bankrådgivere med merkelige utdannelser, er ansettelsen av en kantor (organist) som bankrådgiver i en liten lokalbank i Trøndelag. Selvsagt betyr ikke dette at denne personen ikke kan fungere som bankrådgiver. Men det er bekymringsverdig at stort sosialt nettverk og en utadvent personlighet skal være nok til at kantoren får gi deg og meg råd om store og viktige økonomiske beslutninger i våre liv. Og hvilke signal sender det til alle de som jobber seg gjennom studier i økonomi og finans, studenter som er på vei ut i arbeidslivet?

Jeg er spent på utviklingen og håper virkelig at dette direktivet vil føre til enda bedre og mer profesjonelle banktjenester for oss bankkunder.

Aftenposten – finansrådgiverne sliter med teorien

Aftenposten – Fra råsalg til rådgivning

Leserinnlegg fra Inderøy Arbeiderparti i Inderøyningen fredag 4.september:

Nok en gang er det valgkamp og stortingsvalg. Mens politikerne roper over hverandre for å bli sett og hørt i valgkampen og kommer med stadig nye beskyldninger og sleivspark, kan vi bli både forvirra og lei av alt sirkuset lenge før valglokalene åpner.

Vi har vært vant til at de største politiske partiene på stortinget egentlig er ganske like. I hverdagen din har det kanskje ikke utgjort noen enorm forskjell hvilket parti du har stemt på – eller om du har bestemt deg for å være ”sofasitter” ved valget. Dette valget er annerledes.

”Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl”. Ren sannhet og hverdagspoesi fra’n Rotmo. Det kan brukes om det meste her i livet. Har vi ordene til Rotmo i bakhodet, er det enkelt å se at regnestykkene til Frp ikke går opp.

Når alle skal betale mindre inn i felleskassen – spesielt de rikeste – samtidig som alle problemer skal løse seg på 1 – 2- 3, så er det noe som skurrer. Frps løsning på det meste er å bruke sparepengene våre – oljefondet. Du trenger ikke være god i matematikk for å skjønne at sparepengene fort blir brukt opp med Frps valgløfter. Selv økonomer skjønner det – bare ikke økonomene fra Frp. Verden er ikke så enkel som Frp vil at den skal være.

Oljefondet er hele Norges sikkerhet og en del av løsningen for at vi alle skal være sikra en verdig alderdom og utbetaling av en pensjon – selv i tider hvor samfunnet egentlig ikke har råd til pensjonsutbetalinger.

Frp vil at markedet skal rå, de vil at så mange som mulig av oppgavene i samfunnet skal løses av det private næringslivet. Det er mye som må gjøres med det norske helsevesenet, det kan jeg være enig i. Vi har store utfordringer framover og mange problemer å løse. Mye kunne vært enda bedre. Men jeg kan ikke se at oldemor får det bedre på sykehjemmet av at noen skal tjene penger på henne, eller på andre som er syke. Jeg tror ikke vi trenger direktører og bedriftsstyrer som skal ha bonuser for å sørge for at syke mennesker får behandling eller for å gi hjelp til folk som sliter. Helsa vår og kvaliteten på omsorg kan ikke måles i kroner og øre.

Dette valget er annerledes fordi vi kan få en regjering etter valget som river ned velferdssamfunnet vårt. Som fjerner mye av den tryggheten vi i Norge har bygd opp gjennom mange år og som vi nå tar for gitt. Vi kan få et samfunn der pengene og ikke hjertet rår. Et samfunn der vi ikke jobber ilag for å få til noe – men der ”hver mann er sin egen lykkes smed”. Der hver og en har nok med seg selv. Skal vi ha fellesskap eller egoisme?

I valgkampens hete og virvar må vi stoppe opp og spørre oss selv: Hvilket samfunn ønsker vi? For oss selv, for våre barn og våre barnebarn? Vi står ved et veiskille i norsk politikk ved dette stortingsvalget. Jeg er ikke i tvil om hvilken vei jeg velger…

Vibeke Arntzen
Inderøy Arbeiderparti

Nok en gang er det valgkamp og stortingsvalg. Mens politikerne roper over hverandre for å bli sett og hørt i valgkampen og kommer med stadig nye beskyldninger og sleivspark, kan vi bli både forvirra og lei av alt sirkuset lenge før valglokalene åpner.

Vi har vært vant til at de største politiske partiene på stortinget egentlig er ganske like. I hverdagen din har det kanskje ikke utgjort noen enorm forskjell hvilket parti du har stemt på – eller om du har bestemt deg for å være ”sofasitter” ved valget. Dette valget er annerledes.

”Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl”. Ren sannhet og hverdagspoesi fra’n Rotmo. Det kan brukes om det meste her i livet. Har vi ordene til Rotmo i bakhodet, er det enkelt å se at regnestykkene til Frp ikke går opp.

Når alle skal betale mindre inn i felleskassen – spesielt de rikeste – samtidig som alle problemer skal løse seg på 1 – 2- 3, så er det noe som skurrer. Frps løsning på det meste er å bruke sparepengene våre – oljefondet. Du trenger ikke være god i matematikk for å skjønne at sparepengene fort blir brukt opp med Frps valgløfter. Selv økonomer skjønner det – bare ikke økonomene fra Frp. Verden er ikke så enkel som Frp vil at den skal være.

Oljefondet er hele Norges sikkerhet og en del av løsningen for at vi alle skal være sikra en verdig alderdom og utbetaling av en pensjon – selv i tider hvor samfunnet egentlig ikke har råd til pensjonsutbetalinger.

Frp vil at markedet skal rå, de vil at så mange som mulig av oppgavene i samfunnet skal løses av det private næringslivet. Det er mye som må gjøres med det norske helsevesenet, det kan jeg være enig i. Vi har store utfordringer framover og mange problemer å løse. Mye kunne vært enda bedre. Men jeg kan ikke se at oldemor får det bedre på sykehjemmet av at noen skal tjene penger på henne, eller på andre som er syke. Jeg tror ikke vi trenger direktører og bedriftsstyrer som skal ha bonuser for å sørge for at syke mennesker får behandling eller for å gi hjelp til folk som sliter. Helsa vår og kvaliteten på omsorg kan ikke måles i kroner og øre.

Dette valget er annerledes fordi vi kan få en regjering etter valget som river ned velferdssamfunnet vårt. Som fjerner mye av den tryggheten vi i Norge har bygd opp gjennom mange år og som vi nå tar for gitt. Vi kan få et samfunn der pengene og ikke hjertet rår. Et samfunn der vi ikke jobber ilag for å få til noe – men der ”hver mann er sin egen lykkes smed”. Der hver og en har nok med seg selv. Skal vi ha fellesskap eller egoisme?

I valgkampens hete og virvar må vi stoppe opp og spørre oss selv: Hvilket samfunn ønsker vi? For oss selv, for våre barn og våre barnebarn? Vi står ved et veiskille i norsk politikk ved dette stortingsvalget. Jeg er ikke i tvil om hvilken vei jeg velger…

I dag lanserte Arbeiderpartiet sine mål for skolen med 10 punkter som skal gjøre skolene våre bedre. Dersom du er interessert i å lese hele planen, kan du gå til denne linken

Jeg ser at det fokuseres mye på bedre tid for lærere og elever og mer ro i klassene, tilhørighet i en fast klasse og flere lærere/andre yrkesgrupper inn i klasserommene. Dette er svært viktig for å få en bedre skolehverdag for elever og lærere. Jeg håper det blir slutt på de åpne klasserommene uten vegger, har aldri hatt tro på at folk lærer bedre i åpne lokaler.

Det som likevel opptar og engasjerer meg mest er det som blir tatt opp under punkt 3 i Arbeiderpartiets plan for skolen; 3. Rett og plikt til etter- og videreutdanning. Her sies det: “Læreren skal være oppdatert på fagene sine og ha evne til å lære bort. Vi vil styrke lærerutdanningen gjennom økt spesialisering og bedre pedagogikk- og praksisopplæring. Det skal være gode ordninger for etter- og videreutdanning. Alle lærere og lektorer skal ha rett og plikt til å holde seg faglig oppdatert.”

Slik den norske skolehverdagen er lagt opp, så er mesteparten av undervisningen basert på ren formidling fra 1 stk lærer til mange elever. Det er derfor så utrolig viktig at denne læreren faktisk er en FORMIDLER. Jeg opplevde selv gang på gang gjennom mine skoleår og studier at hele klassen gruet seg til timer. Rett og slett fordi formidleren var en mumlende, uklar, fjern og uinteressert person som stod foran oss og skulle lære oss noe vi ikke greide å gripe fatt i.

En lærer kan forandre livet til et barn/ungdom. En lærer kan skape interesse for et fag, gi utfordringer, motivere, støtte og spre kunnskap til elevene. Det er et enormt ansvar å være lærer og det passer ikke for alle. Vi kan ikke lenger stole på menneskets selv-innsikt for å velge ut hvem som skal få bli lærere.(Menneskets selv-innsikt er ikke bestandig godt utviklet, se bare på de innledende rundene i Idol og “Skal vi danse”….)

Mange av de lærerne vi gruet oss mest til å ha på skolen, var kunnskapsrike og hadde fått gode karakterer fra lærerskolen eller universitetet. De kan sin teori, men hadde ikke personligheten til å være en “historie-forteller” – en ekte formidler.

Det hjelper ikke om du kan all verdens bøker på rams eller har enorme kunnskaper, hvis du ikke greier å sette deg inn i elevenes situasjon, ikke greier å se dem i øynene og snakke klart og med et språk som de forstår. Jeg tror nok mye kan rettes på ved hjelp av en bedre pedagogikk- og praksisopplæring. Men det viktige er at vi får et system på lærerutdanninga(og for Praktisk pedagogisk utdanning) hvor lærerstudenters evne til å lære fra seg blir vurdert. Hvor de som ikke egner seg, ikke får godkjent karakter og hindres i å slippe til i skolen. Og ingen utdannede lærere skal få gå rundt og bruke det samme undervisningsopplegget mange år på rad, uten oppdateringer og ny motivasjon. Skal du engasjere andre så må du være engasjert selv! Dette gjelder spesielt barn og unge, som fort gjennomskuer folk som ikke gir av seg selv 100%.

Jeg håper Arbeiderpartiet følger opp denne planen og blir enda mer konkret framover. Gode intensjoner er bra, men hvordan dette skal gjøres i praksis er det mest spennende. Jeg håper man greier å skape et samarbeid mellom kommuner, fylker, forbundene og høgskoler/universitet der det kan tilbys egne kurs og videreutdanningstilbud til lærere.

Vi trenger en skole der alle barn og unge får muligheten til å bli sett, der de får utviklet sine ulike talenter og får utfordringer og motivasjon til å lære. Jeg registrerer at Høyre vil ha karakterer inn i skolen fra en tidlig alder. Jeg tror ikke press fra karakterer og muligheten for at man må gå om igjen et skoleår – mens resten av klassekameratene går videre – er det riktige for et barn. Vi må heller gi det barnet ekstra mye tid og hjelp til å ta igjen de andre og forsøke å finne nye måter å motivere barn til læring.

Vel, det var mine tanker rundt de 10 målene for læring som ble presentert i dag.
I mine øyne er livslang læring en del av livet, hvis jeg ikke lærer noe nytt så stagnerer jeg, da utvikler jeg meg ikke og blir et enda (bedre?) menneske. Så nå går jeg bare og venter på første forelesning på HINT denne høsten :-)

Det er vår og eksamenstid for studenter i hele landet. Snart vil nye kull med ferdigutdannede sykepleiere komme ut i arbeidslivet. Men vet de som tar beslutninger om oppgaver i helse-Norge nok om hvilken kompetanse en sykepleier innehar som ny-utdannet?

Jeg har flere venninner som er ferdigutdannede sykepleiere i dag og kjenner noen som snart skal slite seg igjennom de siste eksamene i studiet. Felles for dem alle er at deres forventninger til studiets oppbygning avviker klart fra hva de faktisk lærte i løpet av studietiden.

I denne artikkelen fra ”Norsk Sykepleierforbund”:http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/vis/artikkel-nyhet?p_document_id=190582/ settes søkelyset på deres bekymring rundt studiets manglende fokus på anatomi og fysiologi. De er bekymret fordi disse fagene er grunnleggende basiskunnskaper som studiet pr. i dag legger alt for liten vekt på. Gode kunnskaper i anatomi og fysiologi vil være avgjørende for kvaliteten på en sykepleiers observasjon av pasienten, forebygging av komplikasjoner, benyttelse av avansert medisinsk utstyr eller rådgivning/veiledning av pasienter ang. deres helse.

Ifølge studieplanen til "HINT”:http://www.hint.no/content/view/full/19643/ – Høgskolen i Nord-Trøndelag – vil en sykepleierstudent ha en arbeidsmengde i det 3-delte faget ”anatomi, fysiologi og biokjemi” beregnet til 12 av totalt 180 studiepoeng fordelt over de 3 årene studiet varer. (12 stp delt på 3 fag delt på 3 år= 1,33333 studiepoeng på hver av disse fagene pr studieår.)

Dette synes jeg høres veldig lite ut, jeg forstår ikke hvordan dette kan være nok til å bruke denne kunnskapen som grunnmur i sykepleierens arbeid. Jeg er også ganske skremt av hvor lite farmakologi (i dette tilfellet er betydningen av ordet = læren om effekten av medisiner på mennesker) sykepleierstudenter har i løpet av disse 3 årene. På HINT har studentene et fag som kalles ”Generell patologi, sykdomslære og farmakologi” som tilsvarer bare 24 av studiets 180 studiepoeng. I dette 3-delte faget er det absolutt minst farmakologi og flere jeg har snakket med mener at utdanningen ikke gir dem nok kunnskap i forhold til hvor stort ansvar en sykepleier i dag har når det gjelder medisinering.

Hvordan kan en sykepleier med så lite kunnskap i farmakologi se faresignalene ved overmedisinering, ved allergiske reaksjoner eller ved bivirkninger som kan oppstå for pasienter som tar flere ulike medisiner og hvor helsetilstanden raskt endrer seg? På et sykehus vil manglende kunnskaper kanskje kunne løses ved at man kan tilkalle leger ved bekymring rundt en pasients reaksjoner på medisiner. Men på feks. sykehjem rundt omkring – hvor sykepleiere ofte har ansvaret for en stor gruppe med pasienter alene – må det være en umulig oppgave å oppdage problemer knyttet til medisinering så tidlig at pasienten ikke får forverret sin helsetilstand. Bivirkninger fra medisinering kan være svært alvorlig og gi varige skader, i verste fall føre til dødsfall som kunne vært unngått.

Jeg mener helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hansen må se nærmere på hva vi lærer sykepleiere og vurdere å øke de biologiske fagenes betydning i studiet. Sykepleiernes utdanning må stå i forhold til de nye ansvar og roller som yrket har fått de siste årene og tilpasses nye medisiner og behandlingsformer. Sykepleiere med god kompetanse i anatomi, fysiologi og farmakologi vil være en stor styrke for helse- og omsorgssektoren. Jeg mener dette vil forebygge mange sykdomstilfeller og øke kvaliteten i helsevesenet vårt.

Hva mener du? Vil du stole på at en nyutdannet sykepleier med totalt 5 dagers undervisning i medisinlære har ansvaret for medisin-inntaket ditt – eller for dine gamle foreldre/besteforeldre på sykehjemmet?