De som ikke holder seg til spillereglene vil bli bortvist. Så langt har Aker Seafood fått det gule kortet. Om de får det røde kortet er opp til dem, men fellesskapet vil ikke nøle med å gi dem det.

FD-KRONIKK
Kåre Simensen, Stortingsrepresentant (Ap)

Jeg vil i denne kronikken ta utgangspunkt i den dagsaktuelle debatten rundt leveringsplikten til Aker-trålerne som har dukket opp på ny. Et viktig spørsmål som må stilles; hvem eier trålerkvotene, storkapitalen eller fellesskapet? Svaret er i utgangspunktet enkelt; de tilhører fellesskapet. Og dermed burde debatten ha vært avsluttet for lengst. Men det er den dessverre ikke.

Det debatten er et «godt eksempel» på, er at kampen og kontrollen til våre naturgitte ressurser kan bli vanskeligere enn vi hadde trodd. Vi ser at storkapitalen posisjoner seg, og at utsiktene til «varige» arbeidsplasser gjør det enklere å gi dem innpass. Det er også forhistorien til at Aker Seafoods i dag er i den posisjon de er. Løftet om varige arbeidsplasser ble for attraktivt. I dag sitter lokalsamfunn langs kysten igjen med nesten ingenting, mens storkapitalen opptrer som om de eier fellesskapets ressurser i havet. Noe de ikke gjør. Dagens situasjon er resultatet av at politiske partier på høyresiden mener, og fortsatt mener, at ved å slippe markedskreftene løs, så vil vi det gå oss vel og vi får leve vel i landet. Virkeligheten er dessverre ikke slik. Kapitalkreftene må holdes i ørene. Slippes de løs vil bunnlinja i selskapet gå foran det samfunnsansvaret de har ved å få tilgang til nasjonale ressurser eid av fellesskapet.

Samspillet politikk / kapital og tilgang til nasjonale ressurser er viktig. Politikken legger rammebetingelsene, og kapitalen følger disse. Men når kapitalen utfordrer politikken og rammebetingelsene, slik vi ser det skje i denne saken om trålkonsesjonene, må fellesskapet si fra og det gjør de. Det enkle – men tydelige budskapet er at hvis Aker Seafoods ikke overholder plikten om å levere fisken til anlegg i Finnmark, må trålkonsesjonene tas ifra dem. Vi som politikere på alle nivå, har mottatt dette budskapet og arbeider intenst inn mot regjering for at dette blir en realitet. Som politiker har det denne saken, men også andre eksempler, vist at det er svært viktig å være tydelig når rammebetingelsene for eksklusiv rett til våre felles ressurser gis. Innenfor olje- og gassektoren har det vært et ufravikelig krav om at drift av drivverdige funn skal gi lokale, regionale og nasjonale ringvirkninger. Så langt har etableringene i Snøhvit og Goliat vist at tydelige politiske føringer har blitt fulgt opp av selskapene.

Det å bo i et ressursrikt fylke som Finnmark er kjempespennende. Det skaper optimisme og tro på framtiden. Befolkningsøkningen i fylket er et godt eksempel på dette. Men det er også utfordrende for lokalsamfunnene; hvilke hensyn skal tas når utsiktene til nye spennende arbeidsplasser blinker i det fjerne? I Kvalsund sa kommunestyret JA til gruvedrift i Repparfjorden, men blir møtt et NEI fra dem som ønsker at gruvedrift ikke skal gå på bekostning av miljøet. Hvilken stemme skal vektlegges? Hensynet til nye arbeidsplasser eller vern av Repparfjorden? Viktige hensyn begge to.

I Kautokeino sa kommunestyret NEI til gruvedrift til fordel for en viktig næring som reindriften representerer. I ettertid ser vi at selskapet som ønsker å lete etter gull i Biddjovagge er villig til å endre sine planer slik at ulempene overfor reindriftsnæringen blir minst mulig. Og ifølge signaler fra reindrifta, så er de villig til å se på gruveplanene med litt andre øyne.

Alle disse eksemplene viser at man ikke ukritisk må slippe storkapitalen til, det skal og må stilles krav fra lokalsamfunnet når det er snakk om tilgang til lokale ressurser. De samme kravene må komme fra nasjonale myndigheter når vi snakker om tilgang på nasjonale ressurser. Jeg mener at både Kvalsund og Kautokeino kommunestyrer skal ha respekt for sine vedtak.

I Finnmark møter vi alle disse utfordringene. De som ikke holder seg til spillereglene vil bli bortvist. Så langt har Aker Seafood fått det gule kortet. Om de får det røde kortet er opp til dem, men fellesskapet vil ikke nøle med å gi dem det.

I dag feirer vi 17. mai for 198 gang. Grunnlovsdagen er viktig for Norge og denne dagen markerer på mange måter demokratiet i Norge. Finnmark Arbeiderpartiet vil ønsker alle en riktig god feiring av dagen og det norske demokratiet.

Av Tom Mortensen, tidligere økonomisjef i Findus/Nestle- og Aker-systemet inkl. Hammerfest Industrifiske

Stortingsrepresentant Kåre Simensen (A) belyser i en utmerket kronikk forholdet mellom naturressurser og lokale interesser. Han slår fast at også fiskeressursene eies av fellesskapet som forvaltes gjennom Staten.

Oljeressursene er en tilsvarende nasjonal ressurs som forvaltes ut fra nasjonale interesser. Samtidig erkjennes at oljeindustrien ikke like lett kan desentraliseres som i tilfelle Melkøya. Man har i stedet valgt en modell med høy beskatning som tilfaller felleskapet. På toppen av en oljeskatt på 78 prosent, kan Staten delta gjennom sitt finansielle selskap Petero som mottar utbytte på linje med andre oljeselskap. På Island som ikke har olje, har man i en tid diskutert muligheten for å innføre en ressursavgift i fiskeriene for å bygge opp et «fiskefond» i likhet med oljefondet i Norge. Det kan også bli situasjonen i Norge dersom fiskefartøyer helt fristilles fra et lokalt samfunnsansvar.

Innen torskefiskeriene har kvotene vært fordelt ut fra distriktspolitiske hensyn. Om lag 2/3 har vært tildelt kystflåten og resten til trålerflåten som i høy grad har vært bundet opp mot lokale fiskeindustrianlegg. I Hammerfest har kapitaleiere og kommunen arbeidet aktivt for å bygge opp en fiskeindustri og en trålerflåte helt fra starten av Hammerfest Industrifiske på 60-tallet.

Da Norway Seafoods (Røkke) kjøpte opp virksomheten i Hammerfest i 2000, søkte de også om å få overta konsesjonen som var tildelt Hammerfest Industrifiske. Dette var gjenstand for konsesjonsbehandling. Konsesjonsutvalget avslo dette med 5- mot 4 stemmer. Det samme gjorde Fiskeridirektoratet. Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark gikk imidlertid inn for å innvilge søknaden under forutsetning av drift og administrasjon av fartøyene med vilkår ble knyttet til Hammerfest.

Saken ble endelig avgjort av Fiskeridepartementet som la til grunn at et enstemmig formannskap i Hammerfest hadde anbefalt søknaden og at samfunnsmessige hensyn tilsa at man kunne dispensere fra deltakerlovens bestemmelse om at bare aktive fiskere skal kunne eie fiskefartøyer. Samtykket ble gitt på følgende vilkår:

1. Årlig rapporteringsplikt til Fiskeridirektoratets regiondirektør om planer og drift
2. All fangst skal landes ved Norway Seafoods anlegg i Hammerfest. Dersom dette ikke har tilstrekkelig mottakskapasitet, kan fangstene leveres til andre anlegg i Vest-Finnmark.
3. All fangst skal skje ubearbeidet for foredling ved landanlegg.
4. A/S Hammerfest Industrifiske skal være registrert med forretningsadresse i Hammerfest og fartøyene skal være registrert i og drives fra kommunen.

Det heter videre i Fiskeridepartementets brev av 29. januar 2001 at ved brudd på bestemmelsene, kan konsesjonen trekkes tilbake. Videre er rederiets konsesjon knyttet til den bestemte industrivirksomheten og vil ikke bli tillatt skilt fra denne. Ved eventuell nedbygging av industrivirksomheten ved Norway Seafoods anlegg i Hammerfest, vil ervervstillatelsen og trålkonsesjonen kunne bli trukket tilbake.

Fiskeridepartementet er derfor på trygg juridisk grunn ved å trekke inn trålkonsesjonene ved nedlegging av industrivirksomheten i Hammerfest